Søk i nettsamfunnet

Tenkte jeg skulle få Robert til å skrive noen ord om denne turen, men den gang ei, så jeg trår til selv jeg med en liten hurtigberetning til denne, en av de mest sentralt plasserte tindene i heimen. Vi hadde vært på nåler og annet høgfjellssytøy dagen før og jeg fulgte Julia til Gjendebåten etter en hektisk frokost. Været var som programmert: Skyfritt og varmt. Robert og jeg svettet oss oppover Storådalen og passerte med dunder og brak flere mer bedagelig anlagte grupper. Noen tok seg til stoppeklokka og signaliserte at de syntes det var litt vel pesint. Men ingen fare, vi saknet raskt nok av. Oppe ved Hellefossen var det vi som begynte å bli tatt igjen, riktignok ikke av gamle damer, men likevel. Så vi fant det best og forlate stien og gå våre egne veier så vi slapp å bli nedbrutt av den slags. Jeg fikk overtalt Robert til å prøve eggen midt i mot - sør / sørøst blir det vel. Han var avstandspessimist som alltid, og jeg avstandsoptimist som alltid. Varmen var intens, svetten likeså. Pausene ble mange, pustingen var hyppig, men et eller annet sted langt oppe fant vi et lite tjern. Her kunne vi drikke, spise og alt det man ikke nødvendigvis skriver om før vi siktet oss inn på ryggen. Ryggen var først en lang laus steinur, og når det omsider ble rygg var det fortsatt laust som fy. En litt svart hammer lenger oppe var spenningsmomentet, og når vi ditopp kom, var ikke avstandspessimisten lenger pessimist, men istedet en optimist som la friskt i vei. Avstandsoptimisten var blitt pessimist og i tillegg dyktig sliten, ja nærmest kvalm og svimmel av varmen. Litt ustø bega jeg meg i kast med ryggen, som ikke var smal, men dog. Først enkelt rett på, så litt mer ut til venstre. Forholdsvis gode tak, men ville de holde. Oppdemmede løsmasser lå oppe på ryggen, og jeg håpet inderlig jeg ikke løsnet en stein, som holdt den ovenfor som holdt den ovenfor der igjen osv. osv. Det ville vært kjipt. Det var ikke like langt ned her som på andre siden mot Semelholet, men det var mer enn langt nok til å ende dette livet. Etter et stykke med klyveklatring i temmelig jomfruelig terreng, ikke alt for luftig, men ganske eksponert bakenfor, kom man mer opp på eggen, det ble litt enklere igjen før vi kom opp på en slak "hammer" som var så overbevokst med svartmose. Ikke bare vokste den så tett at steinen under var usynlig, men den vokste i flere lag. Svartmose oppå svartmose. Dette var ingen vanlig ferdselsvei, det var i alle fall helt sikkert. Robert sparket bort en masse svartmose han ikke stolte på og lett opp bar det. En kort luftig "egg" med en del løsmasse på, måtte passeres før vi enkelt kunne stige opp mot det brede topplatået. Akkurat ved oppgangen så vi en markert vardesatt topp ut til høyre. Vi var begge enige om at den aldri hadde 10 meter i primærfaktor og ville ikke våge livet på å ta oss ut dit.. Vi ruslet i stedet enkelt opp til fortoppen på 2178 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikt mot hovedtoppen. Hovedtoppen ble intatt kort tid etter, og i dette været var det duket for en grande pause på toppen. Toppen var alllerede inntatt av folk vi hadde passert tidligere på dagen (men så hadde vi gått noen rare omveier da ). Tre sogninger, artige folk, som bød på tralling, grisehistorier fra Jostedalen, skrytehistorier fra tidligere Jotunheimenturer og litt av hvert annet. Alt sammen servert på ekta sognamaul. De syntes 10 m pf var noko stor tull, men med løfte om flott utsikt mot hovedtoppen fikk jeg overtalt dem til å stikke bortom 2178. Vi skar raskt ned vestflanken, rotet oss meg litt bort i noen sva, men ellers greit ned til dalen. På no time egentlig. Dalen var varm. Ved annenhver bekk var det å stoppe. Skylle hode i vann og drikke masse masse. Slik gikk det nesten hele tiden ned til Gjendeboden, hvor turen ble avsluttet med et utrolig forfriskende bad i Gjende. Vi var ikke de eneste som badet, så det var vel ikke noen isbadebragd, men et SKIKKELIG høydepunkt var det likevel. Ved middagen ble jeg til og med gjenkjent på grunn av tidligere utagerende virksomhet på internett (etojm.com)... En flott tur. Men vi begynte å gå litt lei begge to, så til tross for kanonværmelding for de neste dagene trakk vi begge ned mot lavlandet. For Roberts del var dette siste fjellturen på en stund. Jeg klarte å karre meg avgårde aleine fredagen etterpå.

Etter to fine turer ved Leirvassbu med Bjørn/Panda på fredagen og lørdagen, bar det over mot Turtagrø på søndagen. Jeg hadde i siste liten hengt meg på en guidet tur opp nordøstflanken på midtre Dyrhaugstind. Søndag formiddag ønsket jeg Bjørn god tur hjemover mot Oslo, og slo opp teltet i nærheten av Turtagrø. I løpet av kvelden møtte jeg fører + de to svenskene som opprinnelig hadde bestilt turen. Alle virket som trivelige folk, og med en skyfri kveldshimmel virket utsiktene for morgendagen svært lovende. Etter noen timer dårlig søvn og en kjapp frokost var det avmarsj fra Turtagrø klokken 0500. Vi hadde følge med et lag som skulle på Storen innover Skagastølsdalen. Den kjølige morgenluften var behagelig å gå i, og vi gjorde god fart innover forbi Tindeklubbhytta og Skagastølsvannet. Før vi kom til Bandet var det på med seler og tau før vi passerte over Skagastølsbreen. Når vi var nesten over breen og innunder Dyrhaugsryggen dukket solen frem bak Storen og traff oss for første gang - og det var første gang(av utallige) jeg forbannet at jeg hadde valgt Gore-buksa, og ikke annet "lettere" antrekk. Det hadde vært et spørsmål om man foretrekker å bli våt innenfra eller utenfra, og på en dag som denne hadde jeg klart foretrukket utenfra. Vel over breen var det noe klyving på klippe, deretter en enkel taulengde(2'er) før vi var oppe på snøfeltet. Her var det fire taulengder gøyal og enkel klatring på 45-50 graders snø. På dette tidspunktet sto solen rett på snøfeltet og det føltes som en bakerovn. Solkremen rant av like fort som den ble påført. De to neste taulengdene var litt mer krevende ettersom det var mer avsmeltet og derav mer is. Muligens var det bare jeg som begynte å bli sliten(og svett!), men det føltes også som om det ble noe brattere. Den siste taulengden var morsom, med litt mix-klatring over klippe og noen mindre snøfelt i en renne, før vi endelig nådde ryggen mellom Store og midtre Dyrhaugstind. Derfra fulgte vi ryggen tilbake til Store og hadde en laaang lunsjpause der, mens vi betraktet de som toppet ut på Storen. Så behagelig var det på toppen, med sol og ikke et vindpust, at føreren holdt på å sovne. Tilbaketuren kan kort beskrives som lang og varm. Tok ikke bilder selv, men på disse bildene fra Mortens side synes ruta godt http://www.etojm.com/Galleri/Galleri81_90/G85Storen2003/Dyrhaugsryggen.htm Snøfeltet midt på ryggen, midt mellom store og midtre. http://www.etojm.com/Galleri/Galleri21_30/G24Hurrungane2/Dyrhaugsryggen3.htm Her synes hele feltet, med "innsteget" ved breen nederst i venstre kant av bildet. Forøvrig var snøfeltet langt mindre i år, og mye mer avsmeltet i øverste del. Som en anekdote kan det nevnes at feltet flere ganger er kjørt på ski(imponerende!). Føreren kunne også fortelle om en person som hadde kjørt ned hele feltet, men ikke hadde med utstyr for den siste rappellen, og derfor måtte klatre opp igjen(!)

Fredag morgen bestemte Henrik (Parbat) og jeg oss for å legge storbyens fristelser tilside for noen dager og istedet rusle litt på noen topper rundt Leirvassbu. Leirvassbuområdet har flere fordeler. Man starter relativt høyt (1400 meter) og mange av toppene er såvidt over 2000 meter høye. I tillegg er anmarsjene korte. Litt klyving er det her og der, men særlig vanskelige er det få av toppene som er. Etter en litt lang kjøretur i godværet hadde vi veldig lyst på en topp allerede fredag ettermiddag. Valget falt på Stetinden som er en grei og morsom tur fra Leirvassbu. Vi valgte ruten som begynner langs veien inn Gravdalen og opp lia i retning sørtoppen. Etterhvert passerte vi i overkanten av det svære snøfeltet man ser fra Leirvassbu. Her er det ikke bare løse blokker og store blokker, de er både løse og store på en gang, så det er greit å være litt forsiktig. Hovedtoppen ser mørk og fullstendig ubestigelig ut herfra. Toppeggen på Stetinden er kort og grei og krever egentlig ikke klyving under gode forhold. Men stupet på venstre side og skrenten mot høyre gjør at det i hvertfall føles litt luftig et par steder (bilde). En litt stor stein på eggen valgte vi å passere på en liten hylle på venstre side. Her er man vel nesten på utsiden av selve stupet, i hvert fall føltes det sånn. På veien ned så jeg forøvrig at steinen kunne omgås på den andre siden, eller at man faktisk kunne gå rett over toppen på den, men det var jo ikke noe moro det da. Toppen (som er overraskende diger) ble nådd halv åtte om kvelden. To timer og ti minutter tok det, men så er det jo bare snakk om 600 høydemeter. Det var fortsatt behagelig temperatur og veldig fint å sitte å kikke på toppene rundt. Jeg ruslet en tur ned mot nordsiden av toppen hvor jeg hadde hørt at det skulle finnes en passasje ned. Det er vanskelig å bedømme slikt ovenfra, men det så jo overkommelig ut med unntak av et kort bratt parti som det sikkert er lurt å sikre. Noen som har gått her og vet noe mer ? Med et lett regnskyll som motivasjon gikk turen ned igjen overraskende fort, og allerede ved ni tiden var kaffekannen i peisestua på Leirvassbu innen rekkevidde. ... Dagen etter våknet vi av et strålende vær (bilde) og av en masse bittesmå mygg. Dagens mål var Høgvagletindene. Gårsdagens formtopp var tydeligvis et blaff for mitt vedkommende for det gikk ualminnelig tregt innover. Kan det ha vært varmen ? Heldigvis hadde jeg med kamera slik at jeg kunne bruke fotografering som en unnskyldning for litt vel mange pustepauser.... Etterhvert passerte vi et vann (Øvre Høgvagltjern) og forlot stien mot høyre i retning av den første tinden (1916). Elva her var litt tricky, men lot seg etterhvert passere med et noe dristig kvantesprang. Opp lia mot 1916 har man en bre på hver side. Terrenget er rimelig sva-ete men ikke særlig vanskelig. Litt løst er det riktignok enkelte steder. Den fineste ruta følger et markert galleri (eller dal) på skrå langt ut til venstre for deretter å følge et nytt et på skrå mot høyre. Disse hyllene er svære, man ser dem helt fra spisesalen på Leirvassbu. Ruten vi valgte gikk noe mer mot høyre, og bød på en fin utsikt over Høgvaglebreen. Det må være VELDIG morsomt å kjøre ned den breen på ski om vinteren. Fra 1916 gikk det flatt noen hundre meter over en liten haug (1925) og bort dit toppeggen på hovedtoppen begynner. I det enkle terrenget fikk jeg nesten igjen pusten. Herfra er det omtrent 100 høydemeter med enkel klyving mellom svære steinblokker. Det blir egentlig aldri vanskelig eller luftig opp her. Tvert imot er det en av de fineste ryggene jeg har gått på tror jeg. Ble nesten skuffet da toppvarden omsider dukket opp. Fra toppen kan man enten returnere samme vei eller fotsette mot Vestre Høgvagletind som er en spiss og fin nut som ligger litt for seg selv. Vi var litt usikre på om det gikk an å gå fra denne og videre ned til Leirvassbu. Dersom det ikke gikk måtte vi jo gå hele greia tilbake igjen og det ville bli fryktelig langt. Nedover mot Simledalen så det imidlertid slakt og fint ut så det kunne nok brukes som en nødløsning (Simledalen ligger på feil side av fjellet, så konsekvensen av å gå ned her ville nok være en svært sen middag...). Vi la i vei og håpet på det beste. Skaret mellom Høgvagletindene viste seg å være dypere enn planlagt. Terrenget her er lett og behagelig, men bakkene opp mot Vestre tok på uansett. Litt duskregn gjorde heller ikke ønsket om å finne en nedgang noe mindre. Utsikten fra toppen var skuffende. En bred rygg strakte seg vestover med en lang snøskavl hengende utover til høyre. Bratt var det og. Intet tydet på at det fantes noen grei vei ned her. Langt der nede lå Leirvassbu og gliste, men hvordan komme seg dit ? Heldigvis hadde vi passert noe som kunne se ut som en nedgang like før toppen. Jeg mente å ha lest et sted at Vestre Høgvagltind skulle ha en nordøstrygg som muligens var farbar. Det var i hvert fall verdt et forsøk. De første metrene gikk på noen sva med litt mose, men med gode tak på den ene siden, deretter noen meter med ordinær klyving ned mot en kant. Men hva befant seg under kanten ? Det kunne jo f.eks være et digert stup, eller det kunne være helt greit. Dette var spennende! Det viste seg å være en mellomting, nærmere “greit” enn “stup”. Heldigvis. Noen meter til med klyving (eller kanskje “kløning” er et bedre ord), og terrenget ble greiere igjen. I bunnen av ryggen dukket det igjen opp et brattere parti. Det passet usedvanlig dårlig. Dessuten begynte det å regne på ordentlig slik at svaene ikke lenger var gøyale å gå på. Vi valgte litt forskjellige ruter ut ifra preferanse for underlag. Mitt valg var neppe det beste for jeg måtte litt opp og ned flere ganger, og ved en anledning var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle komme meg videre overhodet. Men tanken på middagen på Leirvassbu ble for sterk så jeg klarte da omsider å finne et sted å snike meg ned. Det morsomme med å passere slike steder er når man har kommet helt ned og kan snu seg og tenke “dæven, har jeg virkelig gått ned DER??”. Som ego-massasje fungerer det glimrende! Men ryggen er gøyal nok den, og jeg kommer gjerne tilbake hit, men da fortrinnsvis i nogenlunde tørt vær. ... og et par timer senere viste det seg at reinsdyrsteken på Leirvassbu smakte helt greit, etterfulgt av noen særdeles velplasserte pilsnerøl i solnedgangen. mvh Bjørn Revil

Oppstigningen 03:30 ringte vekkerklokka i teltet. Ikke mange timene siden jeg la meg nei, og sovet dårlig det hadde jeg. Men man er litt ekstra gira foran en slik tur, så man slår liksom ikke av vekkerklokka og legger seg til å sove igjen (slik som jeg har gjort ved andre turtilfeller). Avmarsj drar ut og 04:20 rusler vi fra Ringsdalsmunningen, over demningen og runder inn i Skagastølsdalen ved Tindeklubbhytta. Breen er fin og lettgått, men det varer nok ikke lenge før stegjern er "påbudt". Til tross for vår tidlige start er det 4 foran oss opp breen. Det er kjipt og stå i kø ved Heftys når man har en lang tur foran seg, og brodern vil absolutt gå den klassiske Heftys fremfor Andrews renne. Det regnet kvelden før og skyene henger fortsatt over Dyrhaugsryggen. I den kalde morgenskyggen tørker ikke fjellet så fort og det er vått og glatt oppover fra bandet. De 4 foran oss sikrer over svafeltet. Vi sikrer også et kort punkt på det glatte, våte svaet, men er etter dette først i rekken av bestigere, med god margin. Nedover i fjellsiden begynner det å strømme på med folk. Til Hjørnet er det ikke noe problem. Med ekstra forsiktighet klarer vi å la alle løse steiner bli liggende (sikkert ikke like lett når man går ned igjen). Og vips er vi på hjørnet. Vi sikrer det første hyllegalleriet, selv om dette strengt tatt kan gås i tørt vær uten dersom man er stø på foten og kommer til et punkt hvor hyllegalleriet ikke fortsetter lenger. Her er det 3-4 meter blatt klyveklatring opp til foten av Heftys renne. Ikke altfor gode tak her, og fjellet er litt glatt etter at tusener av føtter har gått på det. Innsteget i Heftys er litt kjeitete. Tor Erik jobber litt med sekk og isøks på, men nekter og bruke bolten som fotfeste. Jeg følger etter, men jukser glatt ved å tråkke på bolten, noe som gjør opptaket meget enkelt. Inne i renna sliter jeg fælt, den er våt og trang og isøksa som stikker opp over sekken kjører seg stadig fast. Vel ovenfor Heftys er det lett klyving på tørt fjell i morgensola opp til fortoppen, ned i et lite hakk og opp et sva som ser litt bratt ut, men med veldig mange gode tak og hyller opp til Storen. Det er en deilig følelse og endelig ha nådd denne toppen etter å ha snudd en gang tidligere. En halvtimes pause nytes på toppen. I det vi skal til å gå videre kommer de første strømmende opp fra både Andrews og Heftys ruta. Til Vesle Skagastølstind Været er flott enn så lenge. Litt snø og is innimellom, men ikke noe problem. Eggen over de to andre små knausene på Storen klyves enkelt men forsiktig. Videre bærer det bratt ned mot Mohns Skard. Det går greit nesten ned, men ved et lite punkt med knallhard is og grønn mose som ennå er litt våt, får jeg den dårlige følelsen og vi lager en rapell et kort stykke (10 meter), før de siste svaene ned mot Mohns gås enkelt i kanten av snøen. Fra Mohns går vi opp svaene i retning eggen rett mot Vesle. Oppunder eggen som ikke ser så bratt ut lager vi standplass og Tor Erik følger et markert, dypt riss. 5-6 meter oppi der er det full stopp. Gode tak og fotfester finnes ikke og etter å ha jobbet, gluppet og stått i en stund klarer han å få klatret seg ned igjen. Fjellstøvler har sine begrensninger. Så er det ned igjen. Tor Erik vil følge hyllformasjoner bort mot Sentraltind. Jeg er skeptisk. Delvis snødekket, med løs grus ser det ikke noe fristende ut. Vi begynner å klyve litt oppover flanken mot Vesle, tar ut tauet og Tor Erik går en taulengde oppover, søker ut til høre, banner, snur, kommer tilbake og opp til venstre. Jeg følger etter, synes det ene punktet er litt vel heavy, drar i tauet og kommer etter. Ny standplass. Ny kort taulengde, mens to rapellerende passerer oss. Vi svette og slitne, de smilende på vei ned med tyngdekrafta. Etter to korte og en veldig kort taulengde er vi oppe. Vet ikke om vi gikk riktig, men vi jabbet oss opp litt til høyre for rapelldraget. Fjellet var glatt, storblokkete kartlavsva med lite tak og hyller. Det var rett og slett jobbete og komme opp (noe underarmene mine blant annet vitner om). Det er kanskje ikke så vanskelig rent teknisk, men jeg syntes et par punkter var ganske mugne, og med sekk og fjellsko så blir det jo ekstra uffent. Til Sentraltind Jeg ville jo gjerne til Sentraltind, men nå hamret regnskyer innover oss, akkurat i det vi var ferdig med den mest krevende klatringen. Jeg sa jeg forstod det dersom Tor Erik ville droppe toppen, men vi kunne gå og se hvor raskt det gikk sa Tor Erik, jeg med en taukveil i hånda, men med sekkene gjenlagt på Vesle Skagastølstind. Ryggen bort til foten av Sentraltind var meget lettgått. Litt forsiktighet på det regnvåte fjellet, stedvis på gjenliggende snefonner. Opp til Sentraltind var en hammer som vi klatret lett litt til venstre for eggen. Nesten ikke nødvendig med sikring under tørre bare forhold, men nå var alt klissvått og det lå noen isrester. Ovenfor hammeren forsiktig gange på det klissvåte fjellet til topps. Sentraltind i tåke, men neida, i et kort øyeblikk åpenbarer Storen og Styggedalsryggen seg. Det virker langt ned i skaret mot Styggedalsryggen. Herligheten varer ikke lenge før tåka igjen lukker seg rundt oss. Tilbake tar vi en rapell. Deretter greit opp på Vesle. På Vesle sprutregner det og vi er snart like gjennomblaute som fjellet. Skagastølsryggen På det klissvåte fjellet går det smått, noen punkter lirker jeg meg så vidt forbi, et sted tar vi en uvanlig rapell ned en hammer, et annet sted sikrer vi opp et klyveklatreparti. Det går smått og forsiktig. Alt er temmelig glatt. Ned Halls Hammer får skoene ikke feste i rappellen i det hele tatt, de sklir unna hele tiden. Hammeren er enorm. Skjønner godt at Hall snudde her. De som klatrer denne i tørrvær er gode!!! I dag hadde vel ikke noe menneske kommet opp. Under hammeren ligger litt ekkel is igjen ennå. Bort til midtre går det stort sett greit. Liker meg ikke under disse forholdene, men vi kommer da oss bort til Midtre. Tiden har gått fort. Vi rotet bort en masse tid opp mot Vesle, og i våtværet har det gått smått bort til Midtre også. Klokka er blitt seks. Jeg har ikke lyst til å gå ned de glatte, våte svaene mot den første rapellen til Berges Stol, så vi rapellerer "forrapellen" ned fra Midtre til kanten. Deretter greit ned på Berges. Rapellen i V skaret blir litt kinkig. Tor Erik kommer ned på 60 meterstauet ved å klyveklatre de siste 5 meterne ned, men ikke sjans om tauet fås ned derfra. Jeg befinner med 2/3 oppe i rapellen. Tauet glir så vidt, rapellerer ned til siste rapellstasjonen. Her må jeg nødt til å få ned tauet. Med et nødskrik beveger det seg, sakte sakte. Armene verker, meter for meter. Jeg ber om at enden ikke kiler seg fast i et eller annet. Stopp. Følelsen er litt som bånning med fiskekrok. Litt risting og napping og så kommer den. Jeg kan puste lettet ut og rapellere ned i det regntunge og gufne V skaret. På det våte fjellet ser klatringen opp her lite trivelig ut. Ut til Nordre går det veldig greit, men nå er jeg SLITEN og Dehydrert. Ingen ordentlige pauser siden Storen kl. 10:30 har vi hatt. Ned fra Nordre overraskes jeg av et litt kinkig punkt, trodde dette var over nå. Det er mulig jeg gikk litt feil, men det ble en litt utsatt runding ut til venstre. Avslutningen Ned røysa mot Tindeklubbhytta er det slit. Steinene er klissblaute og glatte som såpe, til tross for at det klarner opp igjen. Mosen holder lenge på fukta. Ti på ti slenger jeg hodet ned i bekken ved Tindeklubbhytta og halv elleve dundrer vi inn på Turtagrø tunet hvor det nærmest er utepilsparty på balkongen. Noen bare er der, mens andre synes de har fortjent en pils etter Storenerobringen sin. Det var MANGE på Storen, men bare 2 andre på Skagastølsryggen, samt 3 som tydeligvis hadde overnattet nær Sentraltind, for disse var på Sentraltind allerede da vi var på Hjørnet og brukte en halv evighet på det korte stykket til Vesle, altså kan de umulig ha gått nedenfra denne dagen. Ellers var det ingen andre på disse traktene den dagen. 18 timer på tur. Ikke så værst det, men så blei jeg sliten og da! Vi rotet fort en god time og vel så det ekstra på Vesle, og det gikk sikkert minst en time ekstra på resten på grunn av våtværet, men likevel, en slik tur tar tid!

Fredag 30. juli Mjølkedalstind er kanskje min favorittopp, og nå var det klart for en ny tur dit. Denne gang ville jeg forsøke snarveien. Gikk i strålende vær fra hytta innover Mjølkedalen. Kloppa over Mjølkedøla var ødelagt, den ene siden hang litt ned i selve elva. Men det gikk greit å passere. Så to vandrere foran meg på stien.. "De tar jeg lett", tenkte jeg. Jeg peisa på oppover bakkene og kom opp til det flotte utsynet mot Mjølkedalsbreen. En liten tåre forsøkte å presse seg frem, "ikke noe fjellparti slår dette", hehe. De to enslige vandrerne jeg hadde passert så jeg ikke mere til.. Videre langs Store Mjølkedalsvannet gikk det fint, før jeg spiste halve matpakka under Storegut. Plutselig så jeg en strek nederst i bakken, der kom forsyne meg den ene av vandrerne. Jeg ble litt stressa da han passerte mens jeg bare var halvveis ferdig med den siste leverposteiskiva. DrittsDNTstier, blir bare stress og mas, blir akkurat som i lysløypa hjemme i Nordmarka jo! Jeg fortsatte oppover stien og fikk øyekontakt med teten, jeg ga på, droppet å fylle noe særlig vann for å spare vekt. Jeg tok han NESTEN igjen i bakken opp mot overgangen til Sjogholet, før jeg taok av stien og siktet mot 1843, sør for Mjølkedalstind. Oppover denne ryggen var det en usedvanlig fin utsikt, man står litt lavere enn de høyeste toppene, og derfor blir utsikten litt mer dramatisk synes jeg. Her var det heldigvis ingen folk, og jeg kunne kose meg med fjellet uten å stresse. Været var supert, shorts hele veien. Nådde snart 1843, her hadde jeg aldri vært.. Ikke mange ubestegne punkter igjen i nærheten av Eidsbugarden nå.. Ned fra denne gikk jeg på snøskavlen for å spare tid og knær. Når jeg nå kikket opp på min elskede topp, så det sykt bratt ut. Men jeg tenkte at "det løser seg vel opp". Oppover var det løs urd, ispedd noen bratte, men joviale snøfonner som bad om å bli brukt. PLUTSELIG hørte jeg det, jeg så en blokk som av seg selv skled ut av sin gamle plass, og rutsjet 10 meter nedover snøfonna, like til høyre for meg. Pulsen økte. Jeg likte ikke denne fjellsida noe videre.. Jeg dro meg mer til høyre og kom opp til noen skrenter, måtte til venstre igjen. Der så jeg renna. Skal jeg opp der!? Ja, får vel prøve da. Dette var min eneste "pushe grensene"- tur i år, tenkte jeg. Jeg kavet oppover noe løsgrufs, til jeg kom til starten av renna. Der inne var det mørkt. Det var fine trinn oppover, og jeg feide oppover renna, med "speed i safety". Min kongstanke på slike steder. De femi vandrestavene var litt i veien, men det gikk greit. Noen meter oppi renna begynte bildene av en liten gutt på toppen, som ikke kunne motstå fristelsen å pælme stein ned i renna. Jeg fikk noia. Her må jeg opp og vekk!! Hva har jeg gjort? Skal jeg croake inni mørrten her, på en topp jeg har vært på? Halvveis oppi renna videt den seg ut og jeg kune klyve meeeeeget forsiktig ut på en list til venstre. Takk gud, jeg var ute av the line of fire. Jeg våget meg tilbake igjen og tok noen bilder. Når jeg kikket meg litt rundt og ned så det helt psyko ut. Har jeg kommet opp her!?!? Videre oppover var det fin klyving, før det var lett til toppen. Nesten ingen vind, og jeg hadde toppen for meg selv. Ned igjen samme vei ville jeg ikke gå, så jeg gikk ned den fine nordvestryggen. Jeg tok av litt tidlig, fordi jeg ville skli på snø nordover. "jeg er jo snømann", tenkte jeg mens jeg kjørte helene ned i den uforskammet bratte fonna. Fikk økt puls igjen, før jeg kunne sikte inn mot skaret under Olavsbunuten. Videre hjemover gikk det radig. Tok igjen et titalls folk på stien. "nå skal jeg vise dem", jeg var tilbake til stresset på kommersløypene til DNT. Etter en ensom dag i fjellet var jeg var jeg latterlig sjenert, derfor ble det med et kort hei når jeg passerte solbrune damer, før jeg ga på og forsvant bortover langs Mjølkedalsvannet. Jeg feide nedover til Melkehullet, og rakk middagen hjemme i hytta. Lurer på om jeg skal avbryte samlingen og bare gå på go'-toppene jeg liker så godt..?

Søndag 1.8. gikk Trine, Line og jeg inn Leirungsdalen fra Rv 51 over Valdresflya. Over sadelen på Raudhammaren og videre ned i dalen. Lettgått og fint. Line og Trine gikk opp på Leirungstinden 3 topper, mens jeg skar opp i retning Vestre Leirungstinden og den lille toppen som ligger like øst for hovedtoppen. Vel oppe tok jeg frem GPS'en og målte primærfaktoren. Det var ikke vanskelig å se at dette var en topp. Tre ganger målte jeg, på forskjellige tidspunkt, både med høyde fra GPS og med altimeter. Alle gangene fikk jeg ca 15 meter. Returen gikk fort ned snøfonnene. Trine og Line kom fornøyde ikke lenge etter. Ca 9,5 time etter start var denne turen over. Konklusjonen er at toppen rett øst for Vestre Leirungstind kvalfiserer til over 10 meter i primærfaktor. Jeg navngir den Midtre Leirungstinden iom. at det ikke finnes andre topper som kan få det navnet. Nok et eksempel på at lista til Røyne med 300 toppene er langt fra fullstendig.

Jeg hadde egentlig ikke tid til trimtur denne helga, men værvarselet var skremmende bra. Fredag ettermiddag ringte jeg Anders i Oslo og han var absolutt klar. Jeg fra Trondheim, han fra Oslo samtidig, og vi møttes så å si samtidig ved teltplass Ø Stetind. Mye mimring utover kvelden/natta om tidligere lange bortoverskiturer medførte sein start lør. Vi startet ved Geitsetra, opp h. side av elva. Planen var å krysse søre Illåa og rett opp ryggen mot Svarttind. Elva var umulig å krysse, ikke i frykt for å bli våt, men ufrivillig "Bodyrafting" med stans rundt Geitsetra fristet ikke. Først oppe ved søre Illåbreen kom vi over. Det tar tid å gå å lete etter elvepassering, så vi bestemte oss for å gå rett opp på Bukkehø. 3 timer etter start nås Bukkehø. Strålende vær nå, som sist jeg var her i januar for noen år siden i 17 minus. Rekka sørøstover ser innbydende ut, og skal vi komme ned før nattemørket, så kutter vi ut Bukkehø N. Ned fra Bukkehø og videre til 2166 går det rimelig greit. Ned fra 2166 er det litt mer kronglete, bratt og løst, så litt forsiktighet må utvises her. Videre enkelt til 2161. Her legger vi igjen sekkene og rusler ned på 2090. Denne døpte Anders til "Tverråbretassen". Han syntes det var meningsløst å absolutt skulle innom den . Klokka begynner å bli mye, så vi haster videre. Bukkeholstinden N (2149) får vi ta ved en senere anledning ifm Styggehø. Ser ut til å være ei skikkelig kløft der som enten må rappeleres eller omgås via breen. Videre mot 2213 er det greit, men Anders er litt bekymret for siste biten opp. Han har tidligere kun vært på "snille" topper. Der klyvinga starter møter vi et lag fra Leirvassbu, som nettopp har gjort unna den luftige biten. Dvs, det er ikke så mye klyving, men luftig nok til at hendene tas i bruk enkelte steder. Det er småløst oppover, slik at jeg går midt oppå eggen som er fast. Bedre luftig enn løst. Anders sier ikke mye før vi når toppen. Leia videre mot 2058 går greit. Jeg er litt i tvil hvorvidt de SØ for denne har pf 10, så jeg klyver opp dit samtidig. Forøvrig solid friksjon i det hvite fjellet rett SØ for 2058. Vi returnerer noen hundre meter tilbake og tar ei slukt ned til Tverrbyttnet. Leirvassbu nås etter 10 timer. Søndag tar vi en rolig tur opp på Semmelholstind N. Mye løs stein underveis. Nedover Leirdalen er jeg litt irritert over ikke å ha fått med Bukkehø N. Jeg stopper ved Geitsetra og nesten "løper" opp langs elva, som nok engang må krysses langt opp. Videre oppover Tunga. Vel oppe, virker denne toppen totalt meningsløs å ta som enkelttopp. Først KLYVE ca 150 høydemeter ned, for så å SPASSERE 20 høydemeter opp . Returen tas om Svarttind, flott skue inn i skaret mot Skarstind! Vel hjemme på Byåsen kl 0230

Julia kjørte meg ned til Svein Helge vel halv sju på tirsdagen og snart satt vi i en Passat på vei mot Tyin. Det var overraskende lite folk i denne delen av fjellet og ingen problem å få parkert der stien mot Uradalsvatnet tar av fra anleggsveien. Vi fulgte et greit drag (på tilbakeveien fant vi til og med vardet "sti" her) opp mot skard nord for høyde 1582 moh. Jeg mått en omvei ned til det vesle tjernet som var full av snø og isflak foran breen. Flotte fotomotiv tenkte jeg der Uranostindane speilet seg i deler av vannet og innerst hadde breen kalvet og etterlatt seg en dypblå isvegg, flere meter høy. For øvrig var kanten av Uranosbreen et trist syn. Tynn som ei lompe, klar til å trekke seg mange meter tilbake ved et par varme somre. De siste varme somrene har ikke sendt brefronten så veldig mye tilbake i forhold til kartet (ok det er dukket frem mer av et vann enn det som kartet viser, men), men nå er tunga så tynnet ut at det raskt vil kunne gå fort. Vi trasket etterhvert på blåisen og dro oss bratt opp guffen løsmasse til Langedalstindryggen. Dette ble en annenbestigning for oss begge, men slikt er jo også fint. Været var fint og pausen deilig. Blått i vest. Skyer som begynte å trekke inn fra sørøst. Ryggen ned mot Urdaknatten var bratt syntes jeg, og med gåstaver i den ene handa blei klyvinga litt keitete, så vi brukte nok mye tid ned her. Opp til Langeskaveltinden hadde det gått brukbart, på vel to og en halv time til tross for en liten fotoomvei og småpauser. Heretter skulle det vise seg at tiden bare forsvant. Vedd brekanten tok vi på oss tau og gikk i tomannslag over brebassenget øverst på Mjølkedalsbreen. Dessverre måtte vi langt ned, nesten i 1800 moh før vi kunne begynne oppstigningen. Oppe på ryggen under Sagi satte vi igjen sekker og ruslet videre med fullt klatreutstyr. Tidligere omtalte opptak til fortopp med store løse blokker merket vi knapt noe til (mulig vi gikk litt lenger til venstre) og vi var på sørtoppen ganske raskt. Videre gikk det også veldig greit, over midttoppen og et par andre småknauser, ingen med p.f. over 10 så langt jeg kan skjønne. Jeg visste ikke hvor det vanskelige skulle være, så jeg forstod ikke helt hvorfor ryggen var så bred og lettgått. Nils har imidlertid beskrevet det veldig godt i sin turartikkel. Først var det 4felst vei, så 2felts og plutselig var det bare en midtstripe igjen, sa han... Ingen av oss likte oss mer enn sånn pass. Det var ikke loddrett ned på noen av sidene, men det man kan kalle "i praksis loddrett", å falle ut her skulle man ikke gjøre. Eggen smalnet fort av fra 2 til 1 til en drøy halvmeter. Laust som fy og ikke så godt egnet til å gå i siden på ved å holde seg i eggen (slik som f.eks. sydeggen på Uranostind). Svein Helge ville sikre allerede ved starten på den horisontale eggen og jeg hadde ikke noe stort i mot det. Følte meg litt sånn flytende i magen. Det var rett og slett litt uvant terreng på en måte. Og så løst!!!!! Jeg satt på halvmeterseggen mens Svein Helge sparket til en diger blokk for å teste denne, og da følte man vibrasjonene i hele eggmassen (ikke eggemasse eller eggedosis). Jeg hadde ingen anelse om hvor teknisk vanskelig det skulle bli, for på 3-4 meters avstand så jeg ikke profien på tak og hyller, så jeg tok på meg tøflene som jeg hadde med. Jeg er en elendig klatrer og de gir i alle fall en større grad av trygghet enn de litt mer lefsete fjellstøvlene jeg hadde på. Kim Dahlen, hadde sagt til meg på forhånd, at han ikke trodde jeg ville like meg her, og han hadde rett, men skulle vi komme opp i dag så måtte jeg gå først. Jeg tok meg god tid over smaleggen. "Alt" var løst og jeg ryddet som den "Eggarbeideren". Et titals steiner måtte pent forlate eggen og dundre ned fjellsiden mot Skogadalsbreen. Jeg fortsatt med lavt tyngdepunkt. Eggen ble 40 cm. Så 30 Cm. og akkurat i hakket vet jeg ikke hvor smal den ble, men det var i alle fall god plass til en fot. For å gjøre en lang (i tid) historie litt kortere. Klatringen gikk helt greit. Først oppe en hammer, så 10-15 meter nokså horisontal klyving på og ved siden av en del blokker og så 3 meter opp en litt svalignende hammer. Overraskende lett var det, og under gode forhold ville jeg ikke nøle med å gå her igjen. Og etter alt ryddearbeidet som jeg har gjort ble jo eggen nesten fast (det er kanskje og overdrive litt). Jeg sikret Svein Helge opp til dette som var en slags fortopp til nordre før vi gikk det siste stykket bort til nordtoppen (utsatt klyvepassasje også et kort stykke opp her). Vi tok med oss Sagi N2 som definitivt med sine (tror jeg) snaut 2030 moh og en pf garantert over 10 m burde vært med i enkeltes lister, mens midttoppene tror jeg ikke har sjans (glemte GPS'n og drev med kroppshøydemålinger). Vi gikk tilbake samme vei. Klatringen var meget enkel, isolert sett neppe over 2 / 2+ noe sted, men man kan godt slenge på litt for utsattheten, for det var til tider MEGET eksponert. Vel tilbake sa Svein Helge at dette var mye mer eksponert enn det meste av Skagastølsryggen og jeg følte meg med en gang litt klar for oppgaven Vi skyndte oss tilbake (dette hadde tatt tid) til sekkene og en liten matbit før vi tok med oss Mjølkedalspiggen uten tau. En del beskrivelser har nok tatt litt lite i her, for den siste hammeren var bratt. Like under hammeren leder to varder ut mot høyre og innunder hammeren går ei grusrenne opp til det høyeste punkte fra begge sider. Svein Helge forsvant opp litt til venstre for midten og klatret opp noe som ble loddrett lenger oppe. Jeg ville gradert det til mer enn 2. Etter en kort pause på toppen gikk vi ned igjen samme vei. Jeg fikk et skikkelig støkk i meg da jeg holdt på å miste balansen i det holdt litt hardt i noe som var veldig løst. Gode bøttetak gjorde det greit å dingle litt med føttene før de fant land (snaut 2 meter ekte loddrett, dvs. de føltes overhengende) og så 3-4 meter enkelt ned til foten. For å være på den sikre siden rundt jeg der vardene viste vei, litt ut i siden mot Mjølkedalsbreen og ganske riktig, her gikk et drag, litt mindre bratt opp. Opptaket var litt tungt for oss overvektige på vei opp, men ellers meget lettklyvd under gode forhold, og ikke så bratt. Vi vurdrerte også et mer utsatt drag litt lenger mot øst, men her var det et opptak på 3-4 meter som så litt vanskelig ut. I det hele tatt, for folk som er litt høydesvake bør kanskje en taustump vurderes her i alle fall og uansett under vanskeligere forhold (snø, is, glatt). Tunge mørke skyer kom nå fra Valdres og banket på Jotunheimens porter. Vi rakk ikke å snike oss ut og fikk regn og tåke på breen tilbake. Vi fulgte Uranosbreen ned og ellers samme vei tilbake som vi kom. Ikke et menneske så vi hele dagen. Kun siste svake rester av skisporene etter den eller de "gale" menneskene som hadde kjørt ski eller brett ned Uranostindens østflanke, høyt over klippepartier. Det skjer faktisk dødsulykker på slike steder. Nei takke meg til smale, luftige midtstriper med tausikring

Til Morten og andre interesserte Førerapport: Rester av snø/is i renna ut mot Hjørnet. Dette omgåes greitt nå. Dette gjør imidlertid at løsmassene der er enda mer ustabile enn vanlig. Bl.a. ligger det en steinblokk på størrelse med et bilhjul der, oppå en blanding av lausgrus og smeltevann. Den beveger seg ved berøring Fra Hjørnet og opp normalveien (Hefteys) var det tørt. Litt snø/ is i skaret på toppen av Andrews renne. Dette skaper ikke problemer om en kommer over sørlige fortopp, men gjør at toppen av Andrews/Tandbergs renne har fuktighet og litt snø/is. Nordover fra toppen var det endel snø langs eggen. Ut i fra selvsyn og det andre tråder her forteller, er det fortsatt endel snø igjen på Skagastølsryggen. Ideele forhold blir det ikke på en stund ennå. Tips angående Storen fra Bandet: Dette er ikke ment som noen pekefinger, men som tips for å redusere risikoen ved en tur på Storen. Tatt i betraktning trafikken på Storen er strekningen Bandet-Hjørnet svært eksponert for steinsprang. Det er mye løsgods og ustabile blokker. Det vil ofte være folk både over og under deg på denne strekninga. Ta hjelmen på ved Bandet :, og trå varsomt. Hold godt til venstre på svaene slik føreren angir, nesten på kanten mot Skagadalen. Her finnes antagelig den enkleste veien, samtidig som en beveger seg til venstre for nedslagsfeltet for steinsprang fra folk på veg mot Hjørnet. Beveg deg fortest mulig i de steinsprangeksponerte sonene, se hele tida etter dekningsmuligheter. Stopp og ta pauser under hammere eller utenfor fallinja fra veien videre. God tur ! Geir

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.

Hei, tenkte siden det vanligvis er Morten som skriver inn her, får jeg gjør det denne gangen. Han får heller korrigere om jeg skriver noe feil . Vi ville ha en kosetur etter alt det toppturslitet Morten hadde holdt på med sist uke og bestemte oss for Midtmaradalstindane fra Stølsmaradalen, med to overnattinger der for å fordele høydemetrene litt snillere (de er det mange av!). Så dro vi avgarde fra Røn rett etter jobben (Morten hentet meg der), etter å ha spist to kurver med jordbær og kveldsmat utenfor kontoret i sola. Jeg husker ikke nøyaktig når vi startet sykkelturen inn til Vetti fra Hjelle, men det må ha vært rundt 19-tiden. Å sykle opper i Utladalen med tung sekk på ryggen og en mage full av kveldsmat er ikke veldig behagelig. Det ble da også trilling de værste oppoverbakkene. Vi satte fra oss syklene og gikk videre innover mot Vettisfossen og Stølsmaradalen. Ved hengebrua gikk det over Utla og så bratt, bratt, bratt mange, mange sammenhengende høydemetre oppover. Det vat varmt i krattbjørkeskogen, men heldigvis ikke så veldig mange insekter som fryktet, men vi fikk likevel en del stikk fra blodsygende monstre. Det er kjekt å ha Vettisfossen til å måle høyden på, og det var enda kjekkere å etterhvert komme seg et godt stykke over den og kunne se ned på den... Ganske tassent virket den ovenfra : . Vi ankom hytta rundt 22-tiden, tror jeg, og lå i soveposene litt før 23. Stølsmaradalen er en liten hytte (kun 6 sengeplasser) i utrolig idylliske omgivelser. Men det må være enda mer idyllisk å telte et lite stykke oppover i dalen helt alene... Neste morgen ringte vekkerklokka halv åtte, vi spiste frokost, pakket dagstursekken og la av gårde mot Midtmaradalstindene. Morten ville spare kilometre og ledet ganske bratt gjennom bjørkekrattskogen så langt vestover mot stupet som det gikk an. Et stykke gikk det veldig bra, selv om det var mye pes her i bakkene, men så kom det et vanskelig parti. Den kunne omgås, men nå stå vi en gang der, og so skulle vi jammen også komme oss opp her. Det var mosebevokste, såpevåte og glatte sva med så godt som null fotfeste. Det var bare å holde i bjørkegrenene ovenfor og gjøre noen akrobatiske kroppshevninger. Utglidninger her hadde - hvis ikke dødelig, så i hvert fall vondt - ikke vært lurt, og jeg dinglet noen momenter bare hengendes i armene etter å ha mistet det miskroskopiske som fantes av fotfeste der. Men med en sterk hånd som jeg fikk låne som dro meg oppover klarte vi det begge to. Jeg bemerket at det hadde sannsynlighvis vært veldig mye lettere lengre til høyre i en slak renne. Med en gang vi kom oss opp på ryggen ble terrenget meget lettgått og svart behagelig. Vi krysset Svartbekken (?) på stein og hadde en god og deilig drikkepause i sola her. Det lå enda en del skyer rundt de høyeste toppene i Hurrungane, men været lovet ikke så værst. Her ble vi tatt igjen av et yngre fjellpar med meget lett oppakning som ikke en gang stoppet her for å drikke, men gikk rett på videre. Det hadde blitt mer og mer blå himmel og sol etterhvert, og tåkeskyene rundt Austabotntind og Styggedalsryggen/Storen hadde dratt sin vei. Kort tid etter stod vi på en knaus av ca. 1540 m, hvis jeg husker riktig (har ikke kart her nå), navnet var et eller annet med stein. Herfra var ryggen meget lettgått et godt stykke, med fint og fast fjell å gå på. Ringstinder og Maradlastinder dykket opp etterhvert og dannet en flott kulisse. Tilbake kunne vi se Stølsnostiden/Falketinden/Hjelledalstinden og Uranostinden. Stølsmaradalstinden til venstre så også litt spenstig ut. Etterhvert nærmet vi oss foten av ryggen til Vesle Midtmaradalstind. Vi omgikk fortoppen (som ikke når opp til 2000 m) til venstre på snøen og tok fatt på eggen. Den bød på det de fleste ville kalle morsomt klyving, med to litt vanskeligere punkt som ikke er nevnt i Thommsen sin guide i det hele tatt. Morten klarte seg opp og jeg med hjelp av en taustump etter. Det andre punktet kunne greit omgås på en utsatt hylle rett ned mot stupet mot Midtmaradalen, noe Morten benyttet seg av, mens jeg ikke torde. Så sto vi på det første toppunktet på Vesle, med grandios utsikt mot Storen og hele Styggedalsryggen. De andre to var allerede på Store. Jeg var enda lit skjelven etter klyvingen opp (andre ville kalt det en lek, men jeg var faktisk overrasket over meg selv at jeg lot meg pushe helt opp hit ) og foretrakk en lang pause på Vesle, mens jeg kunne forfølge Morten på vei videre til Store. Jeg kunne sikkert klart den siste biten og, hvis jeg først hadde kommt meg så langt, men skulle gjerne ha litt tid på meg for å psyke meg opp til nedturen. Da Morten kom tilbake fra Storen nådde også det tredje partet som skulle bestige Midtmaradalstindene denne dagen, opp. De hadde Thommesen i sekken og lurte fælt på hvor vanskelig det skulle bli ned til skaret mot Store, hvis allerede de to vanskelighetene før ikke en gang hadde blitt nevnt i boka... Men de kom seg greit ned og opp på andre siden. Den (nedstigningen) gikk forøvrig veldig fint og raskt, den øverste av de to vanskeligere punkt på ryggen ned gikk jeg faktisk nå på den utsatte hylla (noe Morten ble meget imponert over ), og det andre omgikk vi litt til høyre på noen sva og på snøen. Det er deilig å ha snøfelt å gå ned på, så vi valgte en litt annen rute og fulgte snøen til venstre for den lille knausen av 1500 et eller annet meter ned til Svartbekkvannet og i høyre kant av den ut. Nå holdt vi rett på ryggen ut, til vi etterhvert kom inn på den umerkede stien fra Midtmaradalen/Skogadalsbøen som vi fulgte gjennom kratta tilbake til hytta. Belønningen var peanøtter og halvannen liter cola til dessert... (man ynner seg jo ellers ingenting...) De første to var selvfølgelig nede en stund før oss, men det gikk lang tid før de siste to også nådde ned til hytta. Da vi allerede lå i soveposene og halvsøv, kom det en kar som gikk solo, hadde overnattet på eller ved Midtre Ringstind og gått hele Midtmaradalsryggen alene. Han rapellerte og klatret ned punkter, men jeg (og Morten for så vidt) synes han ubetinget tilhører den "svært gærne" kategorien, som også Lyngve har blitt plassert i . Neste morgen ble vi enda en gang vekket av sola, spiste en kort frokost og bega oss på den laaaaaaange og braaaaate nedstigningen til Utladalen. Med tunge sekker på er men med en gang igjen ganske ustøtt og innskrenket i sine bevegelser og balansen. Men det gikk raskere og jevnere enn jeg trodde, og omsider kom vi ned til Utlas kjølige drag (deilig!!!). Broen blr krysset, og den lille kneika opp til Vetti forekom oss som en lek. Sykkelturen ut gikk veldig rask og greit, det ble noen fotostop underveis, da. Den smaragdgrønne elva i sola var bare for fin. Dagens uumstritte høydepunkt var det påfølgende badet i elva fra Hjelledalsfossen ved brua ved parkeringplassen i Hjelle. Det hadde skjønt nok ikke vært fullt så deilig hvis ikke vi hadde vært så gjennomsvette, men det var vi jo nå en gang . Fasit: en flott tur til et litt avsides liggende hjørne som krever ganske mye svette og støe lårmuskler å komme seg til. Det er ikke så veldig mye annet å finne på der oppe enn å gå på Midtmaradalstindene, men ellers så er Stølsmaradalen er et veldig idyllisk sted - spesielt når man har telt og trekker seg bittlittegran lenger opp i dalen. Å ligge så høyt over Vettisfossen er også en opplevelse. Jeg har sett et nytt og spennende hjørne av Jotunheimen!

Sol, varmt og vindstille – optimale forhold. Over brua ved Geitsætri, krysset vi ganske raskt elva Hurra fra Hurrbrean, og siktet oss inn på et skar langt ned på NØ-ryggen til Skagsnebb. Vi fulgte så østflanken oppover, hele tiden ganske nær NØ-ryggen, og kom til slutt greit opp på eggen. Vi hadde ikke gått lenge på denne før en bratt hammer krevde en liten rapell på 5-6 meter. Et ferdig rapellfeste gjorde at vi ikke brukte mange minuttene på å fortsette bortover eggen. Rapellen var ikke spesielt utsatt, og en omvei – hvis det går uten klatring – virket betydelig. Videre opp til toppen av Skagsnebb (2003m) var det greit. På eggen videre mot Vest-1 virket noen digre hammere ganske truende, men vi så muligheter for å omgå disse på sørsida – hvilket viste seg å være riktig. Lett over V-1 (2093m) og bortover bred rygg, som smalnet av kraftig. Et par små hammere på 2-3 meter måtte vi omgå her – på sørsiden. Bortover og etter hvert oppover egga mot V-2 helt greit. Vi valgte å svinge av på snøen sør for V-2, (spare noe tid, besøkt før). Så greit opp på Veslebretinden (2092m), ned snøhelling og opp på Storbreatinden (2018m). På vei ut mot Jervefonni ventet vi et svært utsatt punkt, men heller ikke noe mer. Overraskelsen var derfor stor da vi så en som satt og sikret en annen. Da vi kom nærmere så vi at denne hammeren krevde rapell. Dobbel overraskelse: Jeg kjente jo han som sikret! Morten Helgesen – god dag! Vi ble raskt enige om at det burde stått litt om denne hammeren i Thommessens og Skogheims turguide. (Sjekket i ettertid, og boka nevner en farbar utsatt rute på skråhyller i sida mot Storbreen for å omgå denne hammeren. Vi burde lest bedre!) Vel, vi hadde tau, og det var bare å rapellere, skjønt denne rapellen var mer utsatt enn sist gang. Vi slet litt med å få ned tauet, før vi fortsatte på smal og artig egg nedover. Etter hvert ble det bred rygg opp til Jervefonni (2001m). Ned fra toppen er det bred bakkehelling mange steder, og vi valgte en direkte østlig retning, tidvis på snø – mest i begynnelsen. Dessverre var det lite med snø etter hvert, eller snøbakkene var vel bratte og harde (vi hadde ikke isøkser). Omtrent halvveis nede var det noen bratte partier som tvang oss over på nordøstlig retning (Breamillom står det på kartet), men så slake partier med ”sårfotvennlig” gress. Men det var problematisk å komme seg over Storbregrovi. Snaut 50 meter før dennes utløp i Leira - et sted Storbregrovi er delt i tre - fant vi en passasje over den største av de tre. Jeg trengte 3 minutter på å psyke meg opp til kjempespranget, for det var ganske langt, og jeg landet på en ikke-plan våt stor stein. Det gikk bra, og Snurre Sprett ville blitt imponert om han hadde sett meg… Så på bru over Leira, der klatrerne vi møtte oppe på eggen alt var nede ved bilen sin. De anbefalte heller å gå ned fra Jervefonni i sydøstlig retning, og krysse Storbregrovi ved utløpet fra breen. Helt sikkert en bedre løsning! Men nå fikk vi haik 3 km tilbake til Geitsætri – det var godt for såre bein! Etter akkurat 10 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.

Jeg gikk en utrolig flott travers ved Eidsbugarden på onsdag i forrige uke, som jeg vil anbefale på det varmeste. 6 stk 2000 meterstopper på ca 12 timer. Startet innerst fra Koldedalen og gikk opp til Uranostind S. Derfra veldig greit til Store Uranostind. I klatreføreren står det grad 3 klatring, men dette er overvurdert. Dette er en 2'er som kan gåes usikret i tørt ver. Fra Uranostind lett bort til Slingsbytinden. Deretter ned igjen i skaret og en liten brepassering over til foten av Sagi. Denne er enkel å klyve. Deretter ned igjen til skaret og bortover til Mjølkedalspiggen. 2'er klatring siste 10 metrene opp til toppen. Ta nå ned igjen til Mjølkedalsbreens øverste del og bortover til Langeskavltind. Denne bestiges lett fra nordsiden. Derfra er det en LANG tur tilbake til Koldedalen, men uten noen form for brepassering. Konklusjon: En flott klyvetur og minimalt med brepassering. Jeg gikk solo og følte ikke at jeg tok noen stor risk over de "snille" breområdene. (oppholdt meg ca 30 minutt på bre i løpet av turen)

Fredag 30.juli Etter 3 uker i tynnere luft i Alpene, anså jeg det som greit å gjennomføre denne 2 dagersturen på 1 LANG dag. Jeg bestemte meg for å begynne med Jervasstind, fordi jeg har hørt så mange "historier" om det beryktede Jervass skaret. Greit å tilbakelegge dette problemet så tidlig som mulig på en så lang travers. Jeg startet fra Turtagrø Hotell kl 03 om natten, og det varte ikke så lenge før dagslyset kom og hodelykten kunne skrus av. Jeg synes det var utrolig drygt opp til Keiserpasset. For å ikke miste altfor mye høyde forlot jeg DNT-stien ved ei hytte nedenfor Keiserpasset, og fulgte en direkte linje til foten av Jervasstind. I dalen var det en elv som måtte passeres, og den falt jeg uti med vann opp til knærne, og helt våte sko som resultat. Ryggen opp til Jervasstind var også drøy i bløt snø (etter en mild natt). Nådde ikke toppen før kl. var 09. Jeg hadde aldri trodd at det skulle ta meg hele 6 timer til topps fra Turtagrø. Nå var tidskjemaet mitt iferd med å sprekke. Kl 0930 hadde jeg fått på meg stegjern og sikringsutstyr. Det øverste 2/3 delene ned til Jervasskaret gikk jeg usikret og baklengs. Heldigvis var der noen spor fra før som jeg dro litt nytte av (medlem Vårdøl?). Et par steder var det sprø is på sva og jeg hadde hjertet i halsen men det gikk greit. Den nederste 1/3 delen rapellerte jeg fordi det var et snø og isparti forbi klipper jeg overhodet ikke stolte på. Etter ca 1 time nådde jeg skaret, og jeg fant også en hvit hjelm der Opp til østtoppen av Styggeldalstind gikk det veldig greit i bløt snø og jeg nådde toppen kl 11. Deretter tok det meg nok en halvtime å nå vesttoppen. Noen ekle partier på toppskavler var det bort hit. Videre mot Centraltind så det litt værre ut, ettersom det var mye snø og is langs hele ryggen bortover. Dessuten var det ingen tegn til at andre hadde gått her tidligere i sommer, meget jomfruelig terreng med andre ord. Gikk usikret hele veien ned til skaret. Jeg var dritredd for utglidninger eller at den bløte snøen på toppen av ryggen skulle kollapse, men jeg hadde ikke tid til å solo sikre alle disse passasjene. Opp til Centraltind var det flott klatring. Jeg kunne ikke slippe meg ut på den lettere høyresiden pågrunn av snø/is så jeg måtte følge den litt mer teknisk krevende ryggen helt til topps. Jeg sikret den meget utsatte første passasjen, mens de 2 neste taulengdene gikk jeg usikret. Kl 13 stod jeg på toppen av Centraltind med flott utsikt mot Storen. Videre mot Vesle Skagastølstind er det 2'er klatring, men pågrunn av snø/is viste det seg å bli en del vanskeligere. Siste loddrette passasjen før skaret kunne jeg ikke omgå på høyresiden pågrunn av meget farlig snø/is, så her prøvde jeg meg på usikret 3'er klatring nedover den loddrette ryggen med mye løs stein. En av disse steinene som jeg brukte som håndtak løsnet og pulsen økte til 200. Det var bare en utvei, jeg måtte klatre opp igjen. Ikke faen om jeg klatrer ned den passasjen engang til, så jeg bestemte meg for en rapell. Fra skaret betraktet jeg ruten videre mot Storen via hyller til Mohns skard. Her var det snø, is og masse smeltevann så jeg fant ut at det ville ta meg evigheter å solo sikre. Det var også flere bratte snøpartier opp til Storen som sannsynligvis måtte sikres. Så jeg bestemte meg for å droppe Storen, pågrunn av tidsnøden jeg nå hadde. 14.30 står jeg på toppen av Vesle. Egentlig hadde jeg trodd at vanskelighetene nå skulle begynne å avta, men når jeg så alle de snø og ispartiene bort til Midtre skjønte jeg at dette ville ta TID. Alle disse partiene gikk jeg usikret med meget høy puls, med unntak av Halls hammer som jeg rappelerte ned. Måtte grave frem et rapellfeste med isøksen her !!! Ikke før kl 16.30 står jeg på toppen av Midtre etter uendelig mange problem passasjer på snø, is eller våt klippe. Og ned fra Midtre står problemene i kø. Først et bratt snøparti på sva som ender i store stup. Her ble det flere rapeller. Omsider når jeg Berges Stol og med 2 luftige rapeller er jeg nede i V-skaret. Man føler seg ganske liten når man står der nede i skaret. En ganske jævlig plass å oppholde seg på. Endog ned i skaret til Nordre Skagastølstind var det flere ekle passasjer på snø og is. Men derfra og opp til Nordre gikk det meget greit og kl 19.30 nådde jeg toppen etter flere lange pauser. Fra Nordre og nedigjen til Turtagrø er det ikke mye å berette om. Men jeg vil klassifisere dette som den værste steinuren jeg noensinne har gått i. Heldigvis skal jeg ALDRI opp denne steinuren til Nordre igjen. Kl 22 var jeg tilbake i bilen. Utslitt som aldri før, etter å ha vært 19 timer på tur. Konklusjon: Forholdene på ryggen var langt fra ideelle. Alt for mye snø, is og smeltevann. Vent minst 3 uker før dere begir dere utpå denne klassiske traversen !!

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

Vi var fem stykker som skulle på tur denne søndagen. Kim, Trine og jeg kom fra Gudbrandsdalen, og Morten og Julia fra Valdressida. Vi satt og knastet tekstmeldinger underveis, og mente at vi kom til å bli litt forsinka fra begge kanter pga. gjenglemte ting med påfølgende snuoperasjoner, men merkelig nok var vi alle sammen på Spiterstulen til avtalt tid. Det var litt småhustrig fra morgenen av, men været var slettes ikke verst med enkelte blå hull inni gråe skydotter. Vi la av gårde innover Visdalen, og praten gikk løst om alt mellom himmel og jord, men mest om fjell, selvfølgelig. Da vi nærmet oss Heillstuguåi, tok vi av hovedstien og fulgte stien langs elva oppover mot breen. Vi tok oss en piknik i graset for å lade opp litt til den videre ferden, Morten med gulrøttene sine mens vi andre skeiet helt ut Snart ble det slutt på det meste av vegetasjon, og steinen tok overhånd. Vel oppe ved brekanten, var det på med seler og tilbehør samt stegjern. Det var is det første stykket oppover, så der ruslet vi spredt. Høyere opp lå det snø oppå isen, og da var det på tide å lenke seg fast i tauet før ferden fortsatte. Vi gikk på venstre side av breen da høyresiden var temmelig oppsprukket. Innen vi kom oss i tauet, tetnet det seg bra til, og det begynte å snø, og toppene forsvant i tåkehavet. Jeg førte an oppover breen, og til å begynne med gikk det litt i sikksakk for å unngå sprekker, men etter hvert var det strak kurs mot et punkt mellom de to brehestene. Det lå mye snø høyere opp på breen, og det var få synlige sprekker på platået, men jeg fant et par allikevel som jeg tråkket såvidt nedi. Det kom noen kraftige vindkast over breplatået, men da vi nærmet oss det brattere henget mellom hestene, roet det seg igjen. Vi holdt oss nærmere den søre hesten der det var færrest sprekker, og vel opp bratthenget var det bare å skrå mot Nordre Heillstugubrehesten 2136 moh. i en del nysnø. Oppe ved steinryggen, var det ut av tauet og av med sekkene før vi forserte ryggen til topps. Det var vått og sleipt med nysnø på steinene, men ryggen var veldig grei, og det tok ikke lang tid opp. Vi tok oss tid til å skue litt utover og fikk bl.a. øye på to taulag på tur over platået i spora våre. Deretter bar det ned igjen og inn i tauet før jeg førte videre an mot Søre Heillstugubrehesten 2120 moh. Det gikk som en vind over breen, og snart var vi ved den vesle hytta på ryggen, og det var ut av tauet igjen. Derfra var det ikke mange minuttene opp en ny sleip steinrøys til toppen. Skyene kom og gikk hele tiden oppi her med noen få blå gløtt, og innimellom dukket Heillstugutinder og Memurutinder fram av tåka. Her oppe fant vi også ut hvor den godt skjulte latternerven sitter på kroppen, men det har vi tenkt å holde for oss selv Et tips er å rulle på en stein og falle baklengs i røysa, så kanskje den slår ut... I lé av hytta på bandet, tok vi oss en matbit, og da dukket de to taulagene opp, totalt 11 personer, og vi slo av en liten prat med dem. De var på hestetur de også. Tilbake igjen over breen, fulgte vi samme rute til å begynne med, og det gikk litt hulter til bulter ned til platået, men etterpå oppførte vi oss ordentlig. Vi skrådde helt ut av breen på østsiden ned igjen for å slippe å ha på stegjerna og fulgte snøfelt nedover og var innom blåisen enkelte partier. Vel ute av breen, var det av med alt utstyret før den siste marsjen tilbake til Spiterstulen gjenstod. Det kom noen regndrypp først, men etter hvert noen etterlengtede solgløtt, og toppene rundt Visdalen trådte klart fram. Etter drøyt 10 timer var vi tilbake i bilene igjen, og som avslutning på turen, unnet vi oss en burger hver i Lom før vi tok farvel. En kjempeflott tur med veldig koselig turfølge Se for øvrig bilder på www.bergtatt.net etter hvert.

Denne helgen hadde Jakob og jeg planlagt tur over Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. Trusler om vestavær og kaldfronter som skulle passere i løpet av helgen, gjorde at vi trakk oss lenger øst i Jotunheimen med en annen klatretur som mål: Burchardts tind, nordre og midtre Knutsholstind, med avslutning over nålene på Knutseggi. Søre nål (Kjerringa med staven) var utvilsomt toppen vi var mest spent på, og som gjorde at vi hadde med tau og annet sikringsutstyr. Etter en regnfull natt på Gjendesheim, hadde været lettet betraktelig denne lørdagsmorgenen. Vi var meget positivt overrasket over alt det blå over oss; dette lovet bra! Heldigvis var det ikke altfor mange mennesker som sto og ventet på Gjende-båtene da vi ankom kaia en halv time før første båt skulle gå. Vi skulle komme med denne gangen også! Litt før kl 9 var vi på Gjendebu, hvor vi inntok frokost før vi pakket om sekkene og satte igjen alt vi ikke trengte på dagens tur. Kl 0930 var vi igang på en velkjent sti som var lagt om siden vi sist var her. Nå måtte vi en halv km oppover Vesleådalen før stien tok av mot Torfinnsbu. Like ved stidelet var brua, så bar det på skrå oppover i østlig retning på en sti som var ny for oss. På ca 1150 moh møtte vi gamlestien igjen, og vi tok fatt på den seige bakken til Svartdalen. Der stien krysser elva i Svartdalen (Svartdalsåe) tok vi av, og dreide mot nord for så å passere litt sør for vann 1590 moh. Etter hvert kom til nordkanten av breen som ligger nord for Knutseggi. Først prøvde vi å gå på morenerygger oppover, men fant fort ut at det var mye raskere å gå ut på snøen og så følge nordøstkanten av breen mot dagens første topp: den bortgjemte Burchardts tind (2125 moh). Nå stekte faktisk sola, og mens vi sakte tok oss opp urda mot Burchardts tind var himmelen stort sett blå over det meste av øst-Jotunheimen. Like før toppen kom vi opp på en litt luftig rygg som vi selvsagt måtte følge direkte til topps; vi trives jo så godt med luft under vingene. Burchardts tind (eller Knutsholstind, på NØ-eggen, som den også kalles) er en morsom og ganske spiss topp. Videre mot nordre Knutsholstind (2185 moh) stupte det bratt ned, og vi visste at det mest fornuftige var å ta ned på nordsiden igjen, og runde toppen på vestsiden. En rappell ble vurdert for å gjøre veien noe kortere, men vi hadde egentlig med utstyr kun beregnet for søre Nål, så vi sparte på utstyret og gikk ned og rundt toppen. Vi var litt spente på hvordan det var opp mot nordre Knutsholstind; det hadde sett litt bratt og ekkelt ut fra Burchardts tind, men jeg hadde lest at det skulle være ganske greit å ta seg fram så sant det ikke var is. Delvis på løs snø tok vi oss opp med enkel klyving, og nordre Knutsholstind ble nådd etter drøyt 5 timer på farten. (Se vedlagte bilde.) I strålende sol ruvet store Knutsholstind i sør. At været skulle bli sånn hadde vi ikke trodd! Etter en matbit ruslet vi nedover mot midtre Knutsholstind (2170 moh). Vi satte igjen sekkene i skaret nord for denne, og fulgte ryggen over et par klyvepunter til topps. Tilbake ved sekkene igjen, var neste mål nålene på Knutseggi. Herfra så søre Nål meget spennende ut og var virkelig en nål! Vi holdt høyden nordover og nådde igjen breen nord for Knutseggi. Nå var vi øverst på breen, og fulgte kanten av denne ned mot nålene. (Se bilde nr.2) Søre Nål (Kjerringa med staven): I skaret sørøst for søre Nål, hvor det også er mulig å ta seg ned på skrå mot Svartdalen, tok vi fram tau og sikringsutstyr. Vi sto nå ved begynnelsen av en skarp egg som ledet opp mot selve nåla. På østsiden av eggen lå en snøfonn som nå ikke nådde høyt nok opp til at vi kunne bruke den for å lett komme innunder nåla. Med sele på og alt klatreutstyr med gikk vi først løs på eggen. Oppover var det et par trinn som var meget bratte og utsatte, før det smalnet av og vi valgte å ake skrevs over eggen et par meter. Fallhøyden var selvsagt meget stor ut mot Svartdalen, mens det mot øst bare var noen meter ned i snøfonna, men høyt nok til at et fall ikke fristet særlig. Sikring føltes allikevel ikke nødvendig her. Det var meget gode tak hele veien og god friksjon i fjellet. Høy grad av forsiktighet og konsentrasjon holdt. Vi kom så til stedet hvor nåla reiser seg rett opp og klatringen begynner. Jakob, som har masse erfaring med bruk av sikringstutsyr, skulle lede opp. Først klatret han rett på og opp 4-5 meter, mens jeg sto på standplass og serverte tau. Var dette rett vei tro? Vi ble i tvil, for rett ovenfor han var fjellet nesten utoverhengende med lite tak, og til sidene var det heller ingen særlig farbar vei. Han kom ned igjen til meg. Fra standplass gikk det nemlig en hylle ut mot Svartdalen som han hadde sett ville lede til en eventuell ny standplass mer på vestsiden. Han satte en sikring ved første standplass og smøg seg ut på hylla, rundet fjellet og ble borte. Etter en stund ropte han ”standplass” og var klar til å sikre meg. Jeg ga han resten av tauet, løsnet kilen han hadde satt og kom etter. Det var gode fingertak rundt hylla, men fryktelig langt ned mot Svartdalen. Der vi nå sto (på 2. standplass), gikk en renne rett opp med en stor sprekk og en mindre sprekk til høyre som gikk litt sikksakk oppover. Helt øverst helte fjellet litt utover, så dette så meget spennende ut. Vi tittet til venstre også, om det var lettere mer mot nordvest, men det så ikke noe mindre ekkelt ut, så vi satset på renna ovenfor oss. Jakob klatret oppover ganske greit til han var øverst i sprekken. Nå var han ved den litt utoverhengende steinen, og brukte litt mer tid. (SE BILDE NR.3) Etter litt plundring kom han seg over, og var så på toppen. Så var det min tur. Jeg både gledet og gruet meg. Ved å bruke den store sprekken, noen små fotfester og fingertak ellers, gikk det nokså fint oppover, samtidig som jeg tok ut sikringene Jakob hadde satt. Jeg slett også litt helt øverst, men fikk dratt meg over, og der satt vi begge to på denne særdeles luftige toppen. HERLIG! Her var det ikke rom for noen jubelsprett, men stille nytelse av utsikt, før vi gjorde klar for rappellen. Den skulle vi ta samme veien som vi kom opp. Jeg først, og dette hadde jeg bare gjort en gang tidligere merket jeg. Fomla litt med å komme i gang, men da jeg først hang i tauet og kjente at jeg hadde full kontroll med tauet, var det bare å slippe seg ned. Vi rappellert rundt hylla igjen også, tilbake til 1. standplass. Jakob tok rappellen en del mer elegant enn meg, og var raskt nede. Så forsiktig ned den utsatte eggen igjen til sekkene sørøst for søre Nål. Videre bar det mot midtre Nål, som har oppgitt samme høyde som søre Nål: 2050 moh. DET KAN UMULIG STEMME! Den var merkbart lavere enn søre Nål. På søre Nål viste høydemåleren på klokka 2060 moh, mens den på midtre sto på 2050 meter. Klokka er absolutt ikke nøyaktig, men det skilte altså ca 10 meter. (Se forøvrig bilde nr.2). Vi kløv også over de nordre nålene. Som Kim Dahlen også har nevnt i sin turbeskrivelse over nålene på bergtatt.net, stiller jeg også spørsmålstegn ved om de nordre har 10 m i pf. Uansett, de var litt morsomme å klyve over, og den lengst mot nord var nokså spennende med 3 små pigger. Ned igjen småløp vi på vestsiden av breen som vi tidligere hadde vært utpå og tok raskt noen høydemeter, så sør for vann 1590 moh og samme vei tilbake til Gjendebu. Etter 12 timer på tur fikk vi i siste liten middag på Gjendebu kl 2200, selv om siste middagsservering egentlig var kl 2030. God service det der! Søndag morgen våknet vi til nysnø ned til ca 1800 m og langt kjøligere vær, så vi kunne ikke vært mer heldig med været denne helgen. En fantastisk tur med en del klyving og litt klatring i nydelig vær!

Vi var tre som gjekk innover Helgedalen fredagskvelden 23.7., Jan Erik, Stig og eg – 3 småbarnsfedre som skulle i vegen på vår årlege overnattings-fjelltur. Målet for kvelden var Gjertvassbui som vi hadde fått leigd av Luster Fjellstyre. Det regna litt innover, men ikkje såpass at vi vart noko særleg blaute. Sekkane var blytunge av mykje god mat og drikke, samt tau og anna sikringsutstyr. Vi kom fram til hytta ved 10-tida om kvelden, og trefte der ein sauebonde frå Fortun som også skulle bu i hytta medan han såg etter sauane sine den helga. Etter litt kveldsmat og prat gjekk vi til sengs. Vi sov litt lenge morgonen etterpå, og var ikkje oppe før klokka hadde passert 8. Skodda og skyene låg tjukk i Gjertvassdalen, men vi ordna oss på tur. Turmålet var fyrst og fremst Gjertvasstinden, men dersom veret, føret og formen (ikkje minst!) var bra skulle vi også prøve Styggedalstinden. Klokka vart nesten 10 før vi la i vegen. Vi måtte fyrst ned eit par hundre høgdemeter før vi vassa elva som kjem frå Gjertvassbreen. Etterpå gjekk vi i grov og laus ur opp eit markert drag opp på ryggen vi skulle følgje til toppen. Veret var framleis grått, men ein gong i blant letta det litt slik at det var ikkje vanskeleg å finne vegen. Det var litt småklyving opp til topp 1924, og da vi kom opp der letta skodda og veret skein skikkeleg opp. Vi såg da fint eggen oppover mot toppen med den markante snøkammen. Vi tok oss ein liten matbit før vi starta på den siste biten oppover, noko som vart ei skikkeleg kraftprøve for meg. Dei to andre som er mykje betre form enn meg gjekk greitt oppover, medan eg kjempa meg steg for steg opp den tunge snøbakken. Eg merka godt at treningsgrunnlaget var heller tynt, og at dei ekstra kiloa rundt omkring på kroppen var tunge å dra på…… Medan eg kjempa meg oppover konstaterte eg at eg måtte vere glad om eg fekk med meg Gjertvasstinden, planane om Styggedalstinden vart skrinlagt. Når eg endeleg kom opp hadde dei to andre byrja å ta på seg sikringsutstyr. Eg sa at eg heller ville sitje att å vente, men toppen var fristande nær….. Etter ein sjokoladebit hadde eg ombestemt meg – eg ville også bli med. Vi tok med litt nødvendig utstyr i ein sekk, knytte oss inn i tauet, og bevega oss forsiktig nedover den bratte snøbakken. Snøen var fast og fin, og Stig gjekk fyrst og sette sikringar, både i snø, is og fjell. Etter ein drug time var vi nede i Gjertvasskaret – klokka var da 18. 20 minutt etterpå stod vi på østtoppen på Styggedalstinden. Vi såg at eggen bortover mot vesttoppen såg grei ut, men klokka gjekk fort og etter eit lite minutt på toppen gjekk vi nedover att mot Gjertvasskaret. Vi fylgde same ruta opp frå Gjertvasskaret som vi hadde brukt ned, og kl. 20 stod vi på nytt på Gjertvasstind. Vi pakka fort i saman att, og byrja å gå. Turen nedover gjekk greitt og fort ned dei mange snøfonnene der. Vi hadde litt vanskar med å finne att skaret vi hadde kome opp, og den lause, grove urda vart litt av eit blodslit å ta seg nedover. Elva frå Gjertvassbreen vart på nytt vassa – denne gongen utan å ta av sko og bukser – dei var gjennomblaute likevel….. Dei 200 høgdemetra oppover mot Gjertvassbui att vart skikkeleg krevjande etter så mange timar, og det var godt å kome inn i hytta att som sauebonden frå Fortun hadde fyra opp god og varm for oss. Klokka var da 2330. Ein halvtime etterpå spruta regnet ute…..Turen vart feira med ein skikkeleg biffmiddag, pils og konjakk. Praten gjekk lenge utover natta – før vi gjekk til sengs. Det var tre krye og tilfredse karar som gjekk heimoveratt sundag. Takk til Luster Fjellstyre for utlån av hytte og til sauebonden frå Fortun for triveleg selskap og ferdig oppvarma hytte! Svein

Vekslende værforhold sist uke medførte at ambisjonene sprakk noe. Dog, noen få topper ble det. Telter ved bekken nedenfor svaene Ø Stetind. Står tidlig opp neste morgen for knapt å se Presten. Vel, om ikke annet må vel Midtre Høgvagletind tas. Rusler avgårde retning Langvatnet og tar av SØ øv. Høgvagltjørn(1445). Følger ura/brekanten opp til 1916. Videre greit over 1925 til 2066. Ser fortsatt ingen verdens ting rundt meg. Videre til 2015. Den kan da umulig ha 10m?? Kjeder meg litt i gråværet, men mobildekning på 2066 gjør at jeg får prata litt iallefall. Returnerer til 1916, for så over Høgvaglen tilbake. Ved teltet har jeg fått besøk av Kristina og Marianne. Hyggelig med besøk for en enslig rangler. Kaker og konjakk har de òg med. Er det ikke så at veien til mannens hjerte går gjennom magen da? Neste dag blir det Tverrbytthornet. Pent vær. Går inn Kyrkjeglupen til 1446. Så rett N. Greit opp og østover til hammer`n oppunder 2035. Har ikke no lyst til å gå ned de 15m i skaret for å omgå hammer`n. Det er sleipt og evt glissade videre nedover mot snørenna virker ikke forlokkende. Alternativet er opp inni den smale grusbelagte renna, eller rett til venstre for denne. Det blir det siste. Litt på kanten, men det går greit. Vil dog ikke anbefale denne ruta usikret!!! Eggen videre til 2102 er artig og grei. Treffer et lag fra Leirvassbu som skal gå motsatt vei. De vil rappelere ned nevnte hammer. Returen langs ryggen ned til 1460 er grei. Rauddalstindene er neste tur. Kurt har ankommet som turfølge. Inn Gravdalen til brua, så opp ryggen og over de vestre toppene. På store Rauddalstind letter skydekket over hele Jotunheimen. Kun noen dotter ligger igjen over Hurrungane. Usedvanlig flott utsikt! Det er langt bort til den østligste (2086) toppen. Greit hele veien, kun et lite opptrinn rett før selve toppen. Vi er nysjerrig hvordan den NØ ryggen ned til Rauddalsbandet er, og legger i vei istedet for ura og snørenna retning Olavsbu. Det er et sant H.....!! Vel nede på bandet blir vi skremt av oss selv, og lover hverandere å ikke gjøre no sånt igjen. Det striregner og turen tilbake til Leirvassbu blir tung. De to neste dagene blir Tverrbotntindane (artig sak den siste der) og Jervefonni tatt. Kurt drar hjem og jeg er klar for Bukkeholstindane, fra svarttinden og hele rekka ned. Står opp kl 04 fredag og været er begredelig. Alene over der i dette været orker jeg ikke og sovner igjen. Pakker sammen i 8 tida og kjører hjem. Etter en km møter jeg en "lavtflygende" Range Rover el lign. Noen som kjenner til den

Det var en grå dag i Jotunheimen. Skyene lå der tunge og dyttet på fjelltoppene. Vi gikk fra Leirvassbu gjennom Kyrkjeglupen til dalen begynte å butte nedover mot Visdalen. Regnet kom og gikk og skyene lå ned til rundt 1500 moh. Glimtvis så vi Kyrkja og Tverrbytthornet ruvende på hver sin side av dalen. Opp ryggen mot Visbretind gikk det over fra byger til bare regn. Vi tok det med ro og nøt den friske fjellufta. Ute på brefallet til Visbrean holdt noen brevandrer på med å ta seg frem. Fra ca 1850 moh økte bratthetsgraden på ryggen og vi måtte ta henda til hjelp enkelte steder. Videre smalnet eggen av og et par luftige punkt måtte passeres. Ryggen ble fulgt til topps på første topp i dag, Visbretind N-2. Ned fra denne var det bratt, men opp til neste topp var det bare steinrøysa igjen. N-1 er en fin topp selv om vi ikke så mer enn 20 meter. Begge disse toppene har tydelig primærfaktor, noe Torgeir også har bevist med sine målinger på hhv. ca 10 og 11 meter. Vi gadd ikke gå videre i regnværet og tåka. Returen ble lagt ned på vestsiden av eggen på lettere terreng. Mye løst, men ikke annet enn det. Fra ca 1800 moh kunne vi følge snøflekker nedover, faktisk helt ned til 1500 moh. Så var det bare å labbe tilbake til bilen. Og Torgeir: fine topper, flott at du har målt! Nå er det litt lettere å se hva som faktisk er 10 meter i fjellet.

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Har et dårlig tastatur, så jeg orker ikke skrive langt.. Men, lå i telt litt innenfor Spiterstulen torsdag-lørdag. Gikk opp sørsiden til Midtre Tverråtind på fredag. Peisa ned igjen rennene og fulgte flanken laaaaaangt under hammeren vest for toppen. Kom meg opp igjen på ryggen i skaret og fulgte denne til Store Tverråtind. Derfra via en timeter som virker tvilsom, Vestre Tverråtind. Gikk ned til nedre Tverråbandet og fikk med meg Lindbergtind. Derfra fulgte jeg kanten av Tverråbreen. Ikke helt trygt å følge denne breen uten tau, var flere monstersprekker inntil med "løypa" i kanten av breen. Dagen etter var det bikkjekaldt, kneet murret, men, jeg fikk dratt meg opp på Styggehø fra sør, tross det dårlige været. En uhyre kjedelig fjellside. På platået snødde det tett, og jeg så nesten ingenting mens jeg løp som en gal på alle varder og oppstikkende steiner - det er jo helt flatt her, måtte være hundre prosent sikker på at jeg hadde vært på topp 2200. 2180, har ikke nok pf, by the way. 2200 hadde 15m på min klokke. Tok med meg 2213, og fulgte snørenner ned igjen i Bukkeholet, før jeg pakket sammen teltet, og peisa på hjem igjen til Oslo. En kompakt og fin tur syntes jeg. Si fra hvis noen er hypp på bilder, jeg har en hel haug liggende.

Vi kom til Gjendebu torsdag ettermiddag med båten, eg og to andre karar. Veret var sånn midt på treet, men etter ein bedre middag, litt vin, peiskos og gode historier, la vi oss i håpet om strålande sol neste dag. Sola kom og vi kom oss av garde mellom 830 og 9. Tunge sekker med mange ting som er kjekt å ha. Etter lang tur i fjellbjørkeskogen over Storå og Veslå, vart vi forbigåtte oppover Svartdalsoksla(?) av spreke ungdomar frå Vik i Sogn, Sveits, etc. Dei hadde kursen mot Svartdalspiggen, men var noko lettkledde, men svært lette på foten også. Veret vart finare og finare. Den store steinen ved det første vatnet var godt merka og lett å finna. Ruta oppover var betre merka med vardar en vi hadde venta utifrå fleire beskrivingar frå andre også her på forumet. Vi valde snørenner for siste fjerdedelen oppover. Snøen var passe hard å trakka trinn i, så det gjekk fint. Sol og tretten grader på toppen. Lite vind. Frå Gjendebu, bruka vi bortimot 6 timar på turen opp. Vi tok det med ro slik som karar midt i livet med heilt vanleg kondisjon må gjera for å ha det bra. Litt fotografering,feilnavigering og nyting av storslagen utsikt er med i tida. På nedturen traff vi to - tre andre grupper som skulle til topps og nede i Svartdalen ein flokk på 60 - 70 reinsdyr (tammrein?). Borte på Oksla gjekk vi på ei rypemor med ein skokk med ungar som ho freista å redda på lure måtar. Vi var noko seine til middagen, men rekna med at kokken på Gjendebu hadde kikkerten retta mot lia og noterte etternølarane. Og jammen fekk vi rett. Ein halv time og 0,5 l etter annkomst, kom finnbiffen på bordet. I fjor var det Surtningsui. For neste år veit vi ikkje heilt. Tar gjerne mot tips om 2300 metere som kan vera oppnåelege. To fra Osterøy og ein fra Vestby

Tor Erik måtte etterhvert ned til lavlandet igjen, men værmeldingen var fortsatt ikke den beste. Likevel bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på Smørstabbtraversen denne fredagen. Vi stod opp litt tidligere denne gangen, men enda et lag med nysnø på toppene gjorde det ikke spesielt trivelig å komme i gang og på vei innover dalen mot Krossbu veltet tunge regnskyer mot oss. Gøyalt! Fra Krossbu trasket vi i retning Smørstabbreen, etterhvert midt mellom to stier og totalt uvitende om den flotte stien som tar seg opp til tjernet der Leirbreen og Smørstabbreen møtes (den fant vi på tilbakeveien). På vei opp mot brekanten satte snøværet inn for fullt igjen, for tredje dag på rad! Vi tok på oss tau og gikk innover breflata i retning Kalven med dobbelttau. Vi rundet opp på venstre side av Kalven og tråklet oss opp i den nysnødekte flanken til vi omsider befant oss på fortoppen i tett tåke. Eggen videre mot Kalven krevde en del forsiktighet på det sleipe underlaget. Da vi hadde traversert alle Kalvens tre toppunkt og skulle ta fatt på ryggen mot Skeiei letter været og solstråler var igjen med oss en kort stund. Vi fulgte en markant snøegg ned til det laveste punktet, og så slakt opp til foten av Skeiis egg. Her var det frem med klatreutstyr. Den var gradert til 3-4 i klatreføreren, men en ting er sikkert: Det hjelper lite hvor lett 5 og 6 går i tørt vær med svasko på et klatrefelt i lavlandet. På vått fjell, mens istappene regner ned over en, med våte fjellstøvler og sekk kan fort 4 bli tilnærmet umulig. De første fem meterne var enkle. Tor Erik ledet selvfølgelig. Så kom taulengdens crux, et par loddrette metre hvor kroppen måtte kiles litt på skrå i en sprekk for å komme opp. Vel oppe den første taulengden kom vi opp på et galleri, noen store, våte steinblokker som hellet svakt utover. Jeg med min livlige fantasi innbilte meg at det var mulig å skli utover her, men fulgte til slutt, litt småskjelven etter. Andre taulengden havnet vi langt ut til høyre, etter at glatte svapartier i mitden virket "umulige". På et punkt ropte Tor Erik - Gjør klart for fall. Nøttepirkeren min mistet jeg på vei opp og en kile måtte settes igjen. Vi gikk sikkert litt feil, men det var aldri tre'er over det ene hjørnet, i alle fall ikke i praksis. Jeg var sjeleglad for å ha et tau ovenfra med halvgode håndtak og noen små, glatte fottak, og Smørstabbreen langt nedenfor. Spesielt fingrene fikk lide. Med like over null i lufta, kald vind var det guffent for fingrene og krafse det kalde fjellet eller fingre med det kalde jernet. Det gikk bra og med stor glede kunne jeg notere meg Skeii for besteget. Fra Skeii i retning Veslebjørn er det flere hamre. På høyre side er det stup, på venstre "stupbratt" Sikkert ok å klyve her når sola skinner og svartmosen er tørr. Nå var det kaldt, vått og veldig vått med litt nysnø, så vi rapellerte den første hammeren med rapellfeste 10 meter inne på flata. Den neste kløv vi ned i siden mot Smørstabbreen og seinere ble hamrene lettere og lettere og kunne klyves greit. En hammer i starten opp mot en uvesentlig topp like etter det laveste punktet mellom Skeii og Veslebjørn var litt bratt og veldig glatt, så vi rundet ut til venstre på bratt snø, som etterhvert ble så dyp og bratt at den rakk nesten til brystet. Vi kome oss opp på fjell igjen og videre opp på eggen (jeg med hjelp av en taustump). Videre opp til Veslebjørn var det enkelt. Nå tetnet det mere til igjen og vi hadde bare sporadisk utsikt. Det jeg grudde meg mest for stod nå for tur, Bjørneggen, også kalt Jotunheimens flotteste egg. Med en gang vi kom ned fra Veslebjørn mot eggen havnet vi i skyggesiden. Nå var det ikke bare nysnø og vått fjell. Nå var det full vinter og iskaldt. Istapper som hang fra steinene og en utrolig gufsen vind som slå inn på eggen fra Leirbreen. For å komme ned til et rapellfeste slang vi et tau rundt en fastkilt blokk og lot oss slippe to meter ned med godt tak i tauet (sikkert enkelt å klyve her på tørt fjell i litt mer sommerlige temperaturer). Hylla var god og brei (mer enn metern), men likevel med snøen som føltes glatt under skoene og de ubønnhørlige stupene nedenfor stod jeg ikke akkurat og danset. Tor Erik gjorde klart rapellfeste og kastet tauet utenfor. På grunn av den kraftige vinden forsvant tauet rett ut mot Bjørnebreen og måtte rettes på. Rapellen gikk veldig greit. Lett klatring på fine sva står det i klatreføreren. På min rapelltur ned syntes jeg det var uhyggelige og utsatte sva, bratte som fy og sprinklet med vann, is og snø. Vel nede stod vi på noen for så vidt greie hyller, men de var smale, og dekket av snø, nedenfor var det veldig kort vått sva ut mot evigheten. Snart ble det imidlertid bedre og lettklyvd til tross for forholdene over en liten topp på eggen og så på noen sva nedover, over et lite punkt som minnet litt om opptaket til S Austanbotntind 2, bare ikke fult så utsatt og så videre ned enkel svadekt egg mot en kort svahammer. Veslebjørn N, var nå så nære at jeg nesten kunne ta på varden, men likevel så langt unna. Vi var fanget på eggen. Opp kom vi ikke. Rapellere nede til sidene virket heller ikke mulig, så vi måtte videre. Et rapellfeste en god del meter innenfor hammeren var det eneste vi fant. Dette hadde også noen gamle slynger som viste at det hadde vært i bruk. Rapellen ned hammeren (gradert 5- andre veien, men veldig kort stykke) var greit. Pendel måtte man ikke få, men ellers ikke noe problem. Det som fulgte var det værste, en 5-10 meter lang eggete hammer bort til skaret. Den var 30-50 cm. bred og bratt ytterst slik at den på ingen måte var god og gå på. På andre egger skriver man gjerne "loddrette stup på begge sider" uten at det stemmer helt hundre prosent. Her stemte det virkelig helt. Det var skikkelig loddrett på begge sider (ok da ikke helt, men så nærme man kommer). Rapellen fortsatte nesten flatt ned et sva som forhåpentligvis ville hindre stor pendel ved fall. Det så helt ekkelt ut å se på Tor Erik der han kløv seg forbi hammeren og bort til skaret. Jeg fulgte etter og visste ikke hvor loddrett det var før jeg stod der i vanlig rapellstilling med ryggen i fartsretningen. Tor Erik hadde hengt opp andre enden slik at pendel ikke skulle kunne skje, men det ville nå blitt et fall da. Dette tauopphenget gjorde at jeg ble mer og mer klemt på innsiden av tauet. En spennende omorganiseringsøkt med dårlige håndtak på en god fothylle som ikke virket så god lenger etter at en del is raste ned på den ført til at jeg igjen fikk tauet på innsiden. Nå stod jeg der med hendene i veggen på noen halvgode tak og føttene på smale men gode hyller (ned mot 4-5 cm.) mens fjellveggen strøk lukt ned i breen 50-100 meter nedenfor. Etter noen skjelvende skritt i denne posituren kunne jeg igjen få hendene rundt solide bøttetak på eggen og med en gang gikk det mye bedre. Eggen videre opp til Bjørnungen var egentlig veldig enkel, men vi sikret noen få meter på grunn av den glatte snøen. På Bjørnungen kunne jeg svært fornøyd se tilbake på eggen og si, der går jeg aldri igjen. Nå er jeg ikke like sikker lenger, men det må i alle fall være tørt! Jeg har ikke gått så mange egger av luftig karakter, men denne var et kort stykke, det sykeste jeg har vært med på. Med margin! Været var ikke lenger noe fint, og det var kaldt, ganske vinterlige temperaturer, så vi droppet planene om å traversere over Saksi,Geiti, Kniven og Store Smørstabbtind, men med visshet om at disse er enklere ved godt vevialg kunne jeg fornøyd konstatere at i alle fall den mest krevende biten var unnagjort. Håper er å få gått resten av traversen neste sommer. Fra Bjørneskaret returnerte vi ned Leirbreen i tomannstaulag, stort sett i gamle fotspor og verken så eller følte noe til noen sprekker. 11 og en halv time brukte vi på turen alt i alt. En kjempeflott tur! Vi har diskutert det etterpå, og selvsagt var det unødvendig av oss å rapellere med åtter det siste stykket forbi 5- svaet og eggtraversen. Det ville vært mye mer fleksibelt med en nedfiring etterfulgt av løpende mellomforankringer i stedet for å dra tauet gjennom åtteren ved nesten horisontal klatring. Men ovenfra så vi først bare rapellen ned det første svaeet og så ikke helt åssen det så ut videre. Andre man kunne da tatt en normal rapell ned svaet og så bundet seg inn på normal måte på hylla under og klatret bort, sikret av førstemann. Bare som tips, dersom noen finner på å kjøre i vei med normal dobbelttau rappell i åtter der slik som vi gjorde

Nok en dag opprant med møkkavær og temperaturer på istidsnivå. Nok en dag måtte alle planer om Smørstabbtraversen legges på is og andre turmål finnes. Vi landet på Skagsnebbene. Ved Geitsetri fikk vi beskjed av den danske budeia om å holde oss unna geiteflokken hennes oppe i lia på andre siden, for de var, som hun sa det, så fæle til å følge etter folk, og da måtte hun evt. langt til fjells for å hente de. "Ja da", og "ikke noe problem" sa vi og durte i vei, Tor Erik som sistemann sørget samtidig for å glemme å lukke igjen grinda på brua før vi trasket opp den venstre av de gamle sidemorenene til Hurrbreen. I korte solgløtte lyste den skarpe Skagsnebbeggen over oss. Tor Erik var lysten på å gå eggen rett på, jeg klarte å styre min begeistring, så vi trasket inn i kant av Hurrbreen, mens vi beundret en bratt snøfonn som strakte seg helt opp til toppeggen. Sikkert fin for folk som er glade i bratt snø, men utglidning burde man ikke ha! Etterhvert som vi kom til et hjørne, omtrent 1600 moh, var det tydelig at bresprekkene strakk seg langt inn mot kanten så vi var litt ekstra forsiktige. Videre opp gikk vi på en mindre bre, som ikke er merket av i det hele tatt på kartet. Litt dumt, den har til og med noen sprekker! (Sammen med breen i siden på Rasletind Ø er dette den største breen i Jotunheimen som ikke er merket av på kartet som jeg har sett). Det gikk imidlertid greit opp til det laveste punktet på eggen mellom fremre og bakre Skagsnebbb. Tor Erik kløv over en liten nubb på eggen mens jeg rundet på snøen til høyre før vi var opp ved foten av hammeren på bakre Skagsnebb. Denne ser ganske markant ut på avstand og kan få noen og enhver til å lure på om det lar seg gjøre å komme opp her, men bortsett fra et (syntes jeg da) litt ekkelt opptak i starten (et opptak rundt grad 3 et par meter før det ble adskillig lettere). Tåka og de såpeglatte steinene gjorde det hele mer uhyggelig syntes nå jeg da. Veien videre var overraskende enkel ut i siden til venstre for hammeren og så opp på toppeggen. En fasinerende prekestol passerte vi på veien. Sett ovenfra ser det ut som om den heller ut mot stupet. Bort til fremre Skagsnebb var det en del småklyving og smale passasjer som krevde litt forsiktighet, men det gikk alt i alt veldig greit. Toppeggen har flere små toppunkt, og uansett hvilket man står på, så ser de andre høyest ut, men med høydemåler fikk vi bekreftet at det som er merket av på kartet, også er det høyeste. På det fremste toppunktet var det stupbratt utsikt ned mot Leirdalen og veien nedenfor hvor knøttsmå biler kjørte. Returen gikk samme vei og det tok ikke lange tida før vi var nede igjen ved brua. Her stod den danske budeias tyske mann og hilste oss velkommen og lurte på om det var vi som hadde glemt å lukke grinda siden alle geitene hadde "rømt over". Etter noen "Vet ikke", "husker ikke", fant han ut at det kanskje kunne ha vært noen andre og samtalen med den svært så pratsomme tyskeren dreide inn på hyggeligere temaer. I min nysgjerrighet lurer jeg på om det er noen som har gått rett opp eggen fra Leirdalen Er det også noen som har gått opp det bratte rennesystemet som kommer opp på toppeggen mellom de to toppunktene på 2003 moh eggen? Alt. opp omtrent ved foten av bakre Skagsnebb 2093 moh??