Søk i nettsamfunnet

Flott bretur, tre svært selvstendige topper. Mye blåis og skumle snøbruer... Bilder og turreferat på Bergtatt.

Valdres Tur og Fjellsportlag sin helgetur gikk dette året til Turtagrø. Lørdag var det snaut 20 stk. som svettet seg opp i varmen mot denne flotte ryggen. 3 snudde etterhvert, mens resten fortsatte utove. Noen litt nede i siden, andre konsekvent oppe på eggen hele veien. Jeg ville gjerne på de nordlige Midtmaradalstindane, men fikk ingen med meg, så aleine bar det videre. Det gikk forholdsvis greit, omtrent samme klyving som på Dyrhaugsryggen, men litt skumlere på grunn av at veien ikke var så tydelig og med mye mer løst materiale. Tilbake fra nordre Midtmaradalstind ble jeg veldig sliten og gikk litt feil på vei ned, og måtte klatre litt sidelengs. Begge fotfestene glapp og jeg ble hengende i en arm. Fikk litt Cliffhanger assosiasjoner der, selv om fallhøyden ville vært skarve 3 meter. Armen holdt og jeg kom meg videre. En kjempeflott tur på en kjempeflott rygg. Ideell til morsom klyving og høydetilvenning! 2 andre med tilknytning til laget imponerte oss. De stod opp litt tidligere og gikk Skagastølsryggen til V skare, klatret rett opp forbi køen der, over til Store Skagastølstind, ned til bandet og opp til Søre Dyrhaugstind. Der klatrer de også en direkte rute forbi køen i normalruta før de gikk Dyrhaugsryggen tilbake. 17 timer. Noen er tøffere og sprekere enn andre!

Selv om turen med Morten og Coni for under en uke siden fortsatt satt litt i beina, var jeg klar for å avspassere en dag for å komme til fjells når noe så uvanlig som et høytrykk skulle passere sør-Norge. En skikkelig godværsdag i høstfjellet skulle jeg ikke gå glipp av! Dessuten satt Per Rune nesten mutters alene på Glitterheim, hvor han kvelden i forveien hadde vært eneste gjest i peisestua. Ikke køtendenser i fjellet på en midtukedag nå i september akkurat! Han hadde vandret noen dager i Jotunheimen allerede, og hadde bare sporadisk sett andre fjellvandrere. Turfølget var spikret, og sammen skulle vi gå fra Glitterheim opp på nordre Styggehøbreatind (2168 moh), Veotind (2240 moh) og nordre Veotind (2120 moh). En fin rundtur uten altfor mange høydemeter og passe lang. Siden jeg ikke kom meg av gårde onsdag kveld, ble det tidlig avreise fra Nittedal torsdag morgen istedet. Klokken 4 kjørte jeg avgårde, ”bare” halvannen time tidligere enn hva som ville ha vært vanlig avreisetid (for å dra på jobb). Drøyt 4 timer senere var jeg ved bommen i Veodalen i praktfullt høstvær! Klar luft og nesten helt skyfritt; kun lette tynne skyer av dis var å se. Litt kjølig på morgenen selvfølgelig. Da jeg litt tidligere hadde rast igjennom Sjoadalen var det rimfrost på bakken der og en og annen tåkedott nederst i dalen. Nå begynte sola allerede å varme litt. Grusveien fra Randsverk til Veodalen er fin å kjøre helt til stigningen tar til og veien går i svinger til opp på snaufjellet. Stigningen der er alle støtdemperes skrekk med vaskebrett på vaskebrett. Men belønningen er stor når du litt shaky er oppe og kan nyte utsikten til bl.a Rondane og andre fjell i øst. Og på flatene før du kommer ned i Veodalen var det denne morgenen flokkevis med reinsdyr som undrende stirret på meg da jeg kom kjørende. De var heldigvis mer velvillig til å flytte seg enn mange andre firbente skapninger ofte er. Jeg hadde fått slengt en sykkel baki vår Opel Corsa, så en halvtime etter at jeg forlot bommen ved nasjonalparkgrensa trillet jeg litt småsliten ned til Glitterheim. Der møtte jeg som avtalt Per Rune, som hadde ligget og dormet i peisestua etter frokost. Nærmere halv ti la vi avgårde på stien mot Spiterstulen i et nydelig vær! Vi ruslet på stien til vi hadde passert høyde 1451. Der skar vi nedover mot elva Veo, som vi enkelt krysset hvor den rant litt i stryk. Nå var det liten vannføring og nok av steiner å velge på for å komme tørrskodd over. Her på sørsiden av elva var det fortsatt et herlig mykt underlag, men det skulle det snart bli slutt på. Vi steg etter hvert sakte mot skaret noen hundre meter vest for toppen på 1810 moh, og vel oppe på nesten 1800 meters høyde var det kun steiner å se sørvestover mot Styggehøbrean. Dette steinlandskapet vitnet om at Styggehøbrean engang gikk mye lenger ned enn i dag. Nordre Styggehøbreatind besteg vi ved å følge nordøstryggen og etterhvert mer over i nordsiden hvor vi holdt litt mot vest oppover. Da traff vi rett på toppen, som hadde en stor og flott varde. Deilig vær med kun litt vind! Ikke mange plussgradene i skyggen, hvor små rester av nysnø kjempet for å overleve, men i sola i et vindstille øyeblikk var det riktig så varmt. Litt senere tuslet vi vestover mot Veotind (2240 moh). I skaret mellom nordre Styggehøbreatind og Veotind henger fortsatt Styggehøbrean sammen så vidt det er. Vi gikk i en liten bue mot sør på breen for å unngå et litt bratt parti rett fram. Vi slapp å ta på oss stegjern da snøen hadde myknet litt av sola. Her på sørsiden av skaret var breen helt sprekkfri og passasjen opp mot Veotind hadde vi ingen betenkeligheter med å gå uten tau. Det man imidlertid skal være obs på, er en bregleppe på langs med skaret, akkurat på nedsiden/nordsiden av skaret. Der glipper den nordre breen helt øverst i kanten mot skaret, og nå kunne man se en tydelig senkning i snøen hele veien hvor breene så vidt hang sammen. Den hadde vi tenkt å komme oss over litt senere. Men først gjaldt Veotind, og da vi forlot snøen ca 70 høydemeter under toppen, satte vi igjen sekkene og smøkløv opp den noe bratte ura. En flott topp, som tar seg fint ut fra de fleste kanter. Vel nede i skaret kom turens mest skumle del. Vi gikk bort til en liten klippe i skaret som delte bregleppa i to. Vest for klippen hang breene sammen bare ca 3 meter. Der satte vi på oss stegjern og testet det som kunne være en snøbru. Gleppa virket helt gjenngrodd av snø som var steinhard siden det var i skyggen. Der kunne vi ganske godt se at en passering ville være relativt trygg og listet oss over etter litt sjekking med stavene først. Videre gikk vi litt nedover (nordover) breen før vi dreide mot nordvest og skaret sør for nordre Veotind. Denne nordre breen er ganske ”snill” med lite sprekker, men vi kunne se spor av 2 sprekker som gikk i vår lengderetning. Breen falt også litt brattere nordover lengst vest. Det området måtte vi gå ovenfor, siden det der var noen flere sprekker. Derfor tok vi det selvsagt veldig forsiktig når vi så noe som lignet på en senkning og testet med stavene. Snøen var imidlertid hele veien steinhard og vi var nøye med å lese breen, men allikevel var det godt å komme inn på fast fjell sør for nordre Veotind. Nordre Veotind består egentlig av to topper. Toppmarkeringen er lengst mot nordøst på 2120 moh. Kommer man fra sør som vi gjorde, passeres først en topp som kun er få meter lavere. Videre nordøstover var det lett noen meter, før ryggen smalnet av og det gikk veldig bratt ned 7-8 meter. Vi hadde ikke trodd at det skulle være så bratt! Å gå rett på var uaktuelt, og vi kikket litt på østsiden og så på vestsiden. Jeg syntes vestsiden så overkommelig ut, og kløv ned noen hyller med gode tak, men løst. Stupbratt noen meter nedenfor! Så på skrå tilbake til ryggen igjen, under det bratte punktet. Per Rune likte seg ikke der jeg hadde gått, og ville prøve østsiden. Han rotet litt uten at jeg så han, og dukket plutselig opp rett ovenfor noen loddrette meter. Det virket som han ikke kom lenger, men jeg kløv på noen hyller i østsiden mot han, hvor han langet over sekken og smøg seg forsiktig på noen små hyller til der jeg sto. Videre til topps på 2120 veldig lett. Det jeg hadde lest skulle være klatring, var denne toppen fra nord. En hammer på 3-4 meter skulle visstnok sperre veien. Vi ville ihvertfall bort å se, og ganske riktig, noen meter ned dukket hammeren opp. Den fristet ikke noe særlig. Var sikkert overkommelig uten sikring for noen, men vi visste at alternativet ikke var noen lang omvei og ville ikke utfordre skjebnen noe mer i dag. Derfor ruslet vi tilbake over 2120 og til skaret mellom sørtoppen og 2120. Der gikk det greit å komme ned på breresten under 2120, og denne fulgte vi så langt den rakk mot nordøst. Videre nedover over en ny brerest, den nordligste delen av nordre Styggehøbre. Så samme vei tilbake til Glitterheim, som vi nådde etter drøyt 8 timer på tur. Per Rune skulle sitte på et hjemover. Vi hadde én sykkel! Løsningen ble at jeg tok hans sekk på sykkelen og han jogget til bilen (nesten 8 km). Noen er i bedre form enn andre! For å få plass til sykkelen nå, måtte vi kun ta av forhjulet. Utrolig hva man får plass til i en småbil. Storfornøyde etter en kjempeflott tur bar det hjemover under en himmel som fortsatt var nesten helt blå.

Midt i jakta parkerte fire med langt fredeligere hensikter enn å skyte rype, ved Vargbakken. Sammen med Heidi og Christian fra Tyskland, som aldri før hadde vært på en 2000 metring, skulle vi forsøke oss på Eggen. Jeg hadde egentlig regnet med at en bestigning av denne toppen fikk være nok, men Julias argumenter om at vi trengte bedre bilder fra dette hjørnet fikk meg på andre tanker. At været i tillegg var for usikkert for en lang kjøretur gjorde også beslutningen lettere. I slutten av september er ofte høstfargene på sitt mest intense. Det var en åpenbaring å vandre forbi Knutshøe og ned Leirungsdalen. Vinden som hadde blåst hele morgenen stilnet plutselig nede i dalen. Øvre Leirungen la seg blikkstille og Surtningssue og Besshøe, ekstra mektige under sine nysnøkapper, var like skarpe å til i vanns som i luft. (Knipse knipse knipse) Oppe i Veslløyfte var det tid for pause. Det tette krattet var uvant for Christian og Heidi, som nok allerede begynte å lure litt på hva de hadde begitt seg ut på. En flokk på 10-12 ryper ble skremt opp, men kan prise seg lykkelige over at vi ikke var jegere. Det gikk smått med oss innover mot foten på Eggen. Vi bestemte oss til slutt for å dele oss. Julia og Heidi skulle rusle nedover igjen, mens jeg skulle ta med Christian på den første 2000 m toppen. Fra vel 1700 moh lå snøen. Det ble mye pesing opp til toppen. Innimellom hadde vi hatt fantastiske utsikter, bl.a. mot Memurudalen hvor Gjendesjøen ble overgått av den gullysende bjørkeskugen i Memurudalen. De spisse, kritthvite Hellstugutindene og en tung mørkegrå himmel. Ut til sørtoppen må vi også. Først går jeg uten kameraet, som jeg setter igjen før en skrent ned mot det siste skardet. På toppen angrer jeg, går tilbake for å hente kameraet. Christian kommer etter. Så må jeg ned igjen for å målet skardet. Deretter angrer Christian, så jeg går og henter sekken hans. Den ellers enkle passasjen ute til sørtoppen er fortsatt grei, men snøen gjør at litt mer forsiktighet må utvises. På tilbakeveien går vi litt feil, og stoppes av en islagt skrent, og må et stykke opp igjen. Tiden har sprunget og til tross for tidlig start blir det mørkt. Ved Øvre Leirungen får vi igjen kontakt med konene og oppe ved broa er det mørkt, bekkmørkt. Snøværet innhentet oss under nedstigningen fra Eggen og har nå gått over til regn. Det er vel et spørsmål om hvor mange flere fotturer over 2000 moh det blir denne sesongen?

Sleepy Gonozales Tenkte starte å gå når det ble ganglys. Var ikke sikker på når det inntraff, men gjettet på et sted rundt fem/halv seks. Skulle prøve å sove litt på kvelden før jeg dro, men det var plent umulig. Sto til slutt opp igjen, var rastløs og dro litt for tidlig. Ankom Spiterstulen kl. 04:20. Der var det lett rimet på bakken, et tindrende kosmos lå nesten nedpå hustakene, det var vindstille og dønn stappende mørkt. Men nå var jeg blitt stuptrøtt, så jeg tenkte blunde litt i bilen til det lysnet. Jeg dro over meg et pledd, og gikk rett i koma! Våknet i fullt dagslys kl. 06:20. Shit! Forbanna på meg sjøl fór jeg en time forsinket innetter Visdalen, idet sola treffer Bukkehøe høgt der inne over Tverråbreen. Jeg går meg varm, og stopper for å ta av jakka oppe i bakkene langs Heillstuguåa. Mens jeg står der klipper en tårnfalk med kjappe vingeslag nordover dalen, og minuttet etterpå ror en diger kongeørn seg tversover Visdalen og forsvinner oppi Stygghøe et sted. Sola hvitner nå på alle stortoppene omkring meg, som er dekket av 6-7 cm nysnø ned til ca. 1850 moh. Men jeg skal motstrøms og sørover langs åa, helt til enden av Heillstugubreen, hvorfra jeg skulle ta fatt på mine tallrike mål for dagen: Først kandidattoppen på ryggen øst for Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218, som Morten og Lena nylig har sjekket opp til ca. PF11-16 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697), reéll høyde ca. 2070. Morten spør om navnsetting i den rapporten, og jeg synes Heillstugupiggen er et passende navn, både grunnet dens utseende, samt at toppen er noe alá Portpiggen under Galdhøpiggen. Jeg velger ihvertfall å kalle den det videre i denne rapporten, altså Heillstugupiggen/45.2/2070. Videre er løypa tenkt i rekkefølge slik: Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136, Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120, Memurutind V3/37.0/2243, Memurutind V4/42.0/2230, Memurutind V5/93.0/2140, Memurutind V6/93.2/2049, Memurutind V5-N1/93.1/2090, Memurutind V2/37.1/2238, Memurutind V1/26.0/2280 og Memurutind V0/26.1/2255. I alt 11 stk. 2k, noe som skulle bli vél ambisiøst til slutt, bla. grunnet min forsovelse og et litt kronglete vegvalg... Klundrete start Stien inn langs Heillstuguåa er flott, helt til man når morenelandskapet 1,3 km før isen. Derfra blir stien mer flekkvis over småstenet ur, men overraskende greit likevel. Isfronten på Heillstugubreen er snøfri, og et vakkert oppsprukket parti blåner over utoset av breelva. Jeg tar noen bilder her, før jeg setter på stegjerna og knaser iveg oppover breryggen. En km inne på isen, som her huser lite snø, dreier jeg høyre mot tørt land og rota på fjellryggen som fører opp til Heillstugupiggen/45.2/2070. Jeg tenker gå opp nordflanken på ryggen. Denne er bratt, men jeg ser meg ut et veivalg opp ifra ei snøfonn nedunder bratta. Derfra drar et steinra opp, et litt flatere bånd som krysser fjellryggen på tvers. Foruten dette båndet ser nordflanken bergete og litt svapreget ut. Problemet er bare at når jeg når opp til snøfonna, som ligger klemt mellom fjellkammen og brebassenget nordafor, så er det så bratt opp til venstre at jeg ikke lenger ser starten på båndet jeg tenkte følge. Jeg må derfor gjette på hvor dette er, men bommer, og havner oppi noen bratte småsva 20-30m for langt opp (vest) på ryggen. Her sliter jeg litt. Berget er glatt, og 6 cm nysnø gir intet fotfeste, snarere tvert imot. Tar meg først opp 30 hm etter sneglemetoden, ved å nærmest å åle meg for max friksjon over bratte bergufser, før jeg prøver ei nesten vertikal renne opp til høyre. Jeg kommer 4 m opp, men der er det stopp. Jeg senker meg nedatt, studerer renna, og prøver på ny m/ litt andre tak, men feiler igjen. Prøver også en tredje gang inni en sprekk i høyrekanten av renna, men klarer ikke å presse meg igjennom m/ ryggsekken på. Gir opp, søker nedatt 10 hm, og lister meg så vestover et par sylsmale hyller 50 hm over breen, så et lite 2+ crux i en minihammer, før det hele løser det seg opp og det blir greit videre til toppryggen. Der møter jeg endelig sola, men jeg har somlet bort 45 min på det feiltatte vegvalget. Heillstugupiggen/45.2/2070? Som sagt, i mangel av fastsatt navn, kaller jeg den for entydighetens skyld dette. Ryggen videre SV mot piggen smalner sakte av, og slagskyggen av egga kastes forreven og mørk ut på breflata nordafor meg. Jeg runder først en lys liten hammerknupp m/ en del glitrende svovelkis i, og bestemmer meg samtidig at fra denne skal jeg etterpå slippe meg nedatt mot sør til Heillstugubreen. Like bortenfor meg peker nå spissen på Heillstugupiggen bent til værs, foran det monumentale øststupet på Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218. Herfra ser den spiss ut, og i nord er det kun glatte fjellveggen endebent nedatt på breisen. Men jeg vet at sørsida er farbar, så jeg vagler egga videre i den gnistrende høstsola, som ennå varmer godt. Sørover hvitner breflatene kritthvite og rene, og breahestene steiler svarte og stolte opp av den bratte og oppsprukne iskappa som omgir dem. Så lekkert! Jeg lister meg utpå ei blokk på kanten av nordstupet før piggen, og tar noen bilder. Deretter klyver jeg forsiktig skarpkanten fram, og runder til slutt 4 m ned i sørsida og opp på piggen. Yeeiii, dagens første, og i pur glede legger jeg en ny sten til Lenas beskjedne og nybygde varde på toppunktet. Uten sikt målte Morten PF 11-16 i tåke, visuelt i finværet tipper jeg PF 12-13. Så tar jeg en fem-minutter, nyter en banan og litt vann, mens jeg lytter på det ulende vingesuset fra to lekende ravner i stupveggen under Nørdre. Ellers er landskapet uten lyd. Totalt vindstille, tindrende sol, og rundt meg en glassklar ovstor fjellverden - hvit, ren, og pustslående vakker. Og alt dette er bare mitt, jeg rår min verden alene... En stor hvit bre, og et lite svart høl Men jeg er jo snart to timer bak skjema, så jeg returnerer til den lyse hammerknuppen, og tar så ned røysryggen nedunder denne. Høyre del av røysa er lysegrå og løs, så jeg holder meg på den svartlavvokste venstresida, hvilket jo indikerer fastere stenmasser. Jeg tar peiling på brekanten nedenfor et sprekkområde rett ned for Heillstugupiggen omtrent. Breen videre oppover ruta var snødekt derfra. Fra oven hadde jeg vurdert at jeg burde gå ca. rettlinjet til kanten av vindgryta under Nørdre Heillstugubreahesten, fordi det få meter utpå isflata derfra syntes å ligge digre igjendrevne sprekker under snøen. Men disse var ikke lette å detektere når man først sto i motlyset nede på isflata. Jeg hadde forsøkt å memorere sprekkmønstret, og mente jeg nå nærmet meg disse stygt, siden jeg snarlig ville nå nederste buen på vindgryta som her lå 10 m til høyre for meg. Så, et sted syntes jeg snødekket på breoverflata endret seg hårfint, frostkrystallene sto ørlite mer oppreist på et vis, og jeg ble mistenksom. Jeg stoppet og myste meg rundt, tok et nølende skritt til, og proddet så isøksskaftet ned i snøen 50 cm foran meg. "Svoshh", ingen motsand, og kun et bunnsvart lite høl sto igjen i den 15 cm tjukke nysnøbrua! "Javel..." sa jeg til meg selv, rygget et par meter, kantet vinkelrett høyre, og gikk helt ut på kjelkanten av vindgryta. Deretter fulgte jeg kanten fram i 50 meter, og var atter på trygg is. Jeg sikret meg så et par bilder av den flotte vindgryta, før jeg fornøyd med ferden så langt føttet meg videre mot sør under brefallet mellom hestene. Jeg passerte nær det blå brefallet, og vurderte et øyeblikk faktisk å gå rett opp dette istedet for å runde rundt det hele i sør. Men jeg visste at oppe på øvre brekket gapte noen massive sprekker, som kunne bli arbeidsomme å komme over eller rundt. Så jeg slo det fra meg, mer utfra tidsbruken enn selve breferden egentlig... Deretter var det å jabbe opp på sprekkfri og snødekt is i bratta nærmere Søre breahesten. Sank 10 cm i fast og pudret snø, halvtungt å gå i dette. Vel oppe verste mota flater isen mer ut mot østveggen på Midtre Heillstugutind/2339. Her slenger jeg av sekken, og tar bare med fotobagen videre til Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136. Dette er en artig sak. En liten 4-meters hammer ligger midtveis oppe langs vestryggen. En stående 5 cm sprekk midt langs fronten, samt små men knallgode bøttetak, gjør den frydefullt god å klyve . Nørdre hesten gir også knallutsikt, omgitt av storfjell og breer trill rundt som den er, og med et slankt og nydelig toppunkt. Faktisk et av de flottere toppunktene jeg har vært på! Knipse knipse, så retur til ryggsekken. Jeg går derfra kloss i øverkanten av stygg og uryddig is, og inn på sadelen vest for NVE sin lille forskningshytte, som står bardunert fast på stenryggen vest for Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120. Her begynner det brått å blåse fra NV, og fjernt i sør ser jeg at fjella vest for Svartdalen plutselig er halvt borte i skydekket. Jeg piler medvinds ut til toppen på breahesten, hvor vinden hviner rundt øra på meg. Tar noen bilder, forsøker å støtte kameraet ved å sitte ned i røysa, men det river godt nå. Så returnerer jeg til hytta, og sitter i ly av denne og tar en matbit. Det uler hult og øde i bardunvaierne, og snødrev soper i store lave flak nede på breisen under meg. Oppe på himmelranda på selve Heillstuguryggen skimtet jeg nå en tåkebanke som lå og rullet på baksiden. Den steg og sank, kom og gikk, men var på nippet til å bikke over fjellrekka. Det var surt, jeg hutret og satt ikke lenge, for tida rant like fort som snødrevet, og jeg hadde laaangt igjen... Fra hestene til "kupongen" Videre skal jeg nå krysse hovedisen på Heillstuggubreen, på vannskillet mellom denne og Vestre Memurubreen. Men alt er jo et og samme brekompleks, bare navnet forskjellig i hver sin fallretning fra vannskillet. Først breahestene altså, nå over til de Vestre Memurutindene, med navn som en gammeldags hestekupong; V0... V5, V6. Jeg har aldri gamblet på hester før, men mumlet nå til meg selv: "Huff - jeg vedder på at dette blir et langt og urent trav!" Jeg gikk ned på breen sør for Søre breahesten, rett nedunder et sprekkparti ved hytta, og derfra ned til flata på hovedbreen. Den var flat som mjøsisen, og snart sto jeg innunder fjellryggen som huser de Vestre Memurutindene. Jeg hadde sett meg ut en røysrygg opp bratta, for å ende opp på laveste bandet like SØ for V3. Planen videre nå var hele ryggen fra V3 - V6, for ved dagens slutt å returnere østre Memurubreen nordover, og avslutte med regla V2, V1 og V0. Men før stigningen opp røysa tok jeg en kort rast. Fant en stenstol i sola hvor jeg satt i ly og uendelig godt, lukket øynene og bare lyttet til det ødslige store vindsuset over fjellene - og presterte å sovne ! Ikke lenge, men da jeg minutter senere bråvåknet, var Heillstugguryggen forsvunnet i tåke, og snart sto breahestene for tur. På V3 ovenfor meg skaptes skodde over egga, og den drev fort! Vinden tiltok mens jeg med forsiktighet forserte den relativt storstenete ura, som var overraskende fast. Kun et mindre parti med lysere ur 50 hm under egga var løst. Brått nådde jeg kanten og øststupet, og fikk skikkelig vidsyn over Austre Memurubreen og Austre Memurutinder. På disse sopte tåka allerede godt nedpå, og både over bandet nordafor mellom V2 og V1, samt over nordflanken på V4 sørafor meg, jagdes store fykende drevsnøflak av vestavinden. Jeg la igjen sekken på laveste, og kløv over den vesle, men spenstige hammertoppen like før V3. Artig og luftig parti der, på fast solid klippe. Jeg kikket også inn i østveggen på V3, der Robert og Morten gikk opp som beskrevet i "bibelen", og skjønte det var bra de ikke hadde nysnø opp der! Nordveggen på V3 så også spenstig ut, men v/ rett vegvalg sannsynligvis ikke over 3-tallet. V2 og V1 kom og gikk mellom snødrev og tåkebanker, og det blåste rivhardt på toppen. Noen kjappe bilder, og jeg returnerte til sekken, nedunder hammeren i SV-sida denne gangen. Så var det bare å pile medvinds over stenørkenen mot V4. Fjella ute i både sør, vest og nord var nå halvt borte i et stadig synkende skydekke, og det hele tok til å mørkne litt. Jeg håpte at det ikke skulle bli for ille, værmeldinga sa jo kun tilskyende med litt nedbør til kvelds... Dårlig tid Jeg skjønte nå at tida rant fra meg. Da jeg nådde toppen på V4, ble det enda tydeligere, for det syntes langt ut til V6, som jeg derfra kun skimtet over ryggen på V5. Og fra V4 gjensto ennå hele 6 stk 2k etter planen! Så jeg tok iveg videre på direkten, fulgte egga drøyt en halv km før jeg så slapp meg ned på isen østafor, og gikk beneste over til bandet mellom V5 og V5 N1. Der slengte jeg atter av sekken, og besteg enkelt V5 vi ura opp østryggen. Ryggen videre mot V6 så kvek ut, sikkert artig klyving der, men nå hadde jeg ikke tid. Så jeg strenet tilbake til sekken, og videre ned på isen sørafor, i bassenget mellom V5 og V6. Dette er merkelig nok kartlagt som barmark (!), men er akkurat like mye bre som skåla mellom V4 og V5. Jeg gikk i en vid bue langs kurvaturen over isen for ikke å tape så mye høyde her. Flanken opp til V6 er full av løs stein og småsva, og var litt småekkel i den sleipe grunne nysnøen. Endelig nådde jeg så dagens vendepunkt. Langt under meg sjoet det tungt av vind og vann fra Murudalen, og den kraftig erosjonsbestrødde bretunga på Vestre Memurubreeen gloret i hard svarthvit kontrast til det mjukt gråbrune dalføret. Store sprekker lå som hvite årringer i bremassen langt oppover fra brefronten. Lyset ebbet fort nå. Bak meg hadde tåka nå slukt både breahestene og V4. Jeg hastet tilbake til sekken, og skar så ut til Memurutind V5-N1/93.1/2090 (også kalt Nord for V5). Iskald vind iblandet sludd gøv på tvers av ryggen, og jeg myste nordover det lange brestrekket jeg herfra skulle gå over Austre Memurubreen. Det så tilforlatelig ut, selv om sikten stadig minket, og lyset likeså... Mørkt ja! Så jeg nødet bare på mot nord, i beinhard motvind. Stedvis måtte jeg bare stå stille og stemme imot for ikke å blåse overende, og hetta ramlet som en tanks på brolagt veg! Under V4 brattnet breen på, og det ble glatt. Jeg slapp meg derfor ned på flatere is nedenfor, gikk uten stegjern her. Så var det bare å gå og gå og gå... Tåka nådde helt nedpå fjellfoten u/ V5, og bandet jeg skulle til, mellom V2 og V1, var søkk vekk i gråa, som det meste annet. Jeg navigerte mest på bakkehellingen, og satte meg nye delmål etterhvert som en og annen ny sten på breflata grodde ut av skodda foran meg. Måtte også være våken på bremønsteret, er jo tross alt aldri noen fasit på isen... Siste kneika mot bandet var bratt, og drevsnøen hadde pudret seg tett og tung ned på breflata, 10 cm djup. Tungt å vabbe motbakke i slikt. Omsider når jeg så bandet. Planen var nå først å ta V2, som nå lå til venstre og sørafor meg, deretter mot nord over V1 og endelig V0, med retur til Heillstuggubreen derfra. Men kl. var blitt 20:00, det blåste som besatt, det snødde litt, det var klapp tjukk tåke, og det mørknet raskt. Å ta de siste tre fristet, de var jo gripende nær, men medførte tross alt ytterligere 250 hm og 3 km stenrygg. Ikke turde jeg legge att den svarte ryggsekken på bandet heller, var redd jeg ikke skulle finne den igjen i halvmørket og snødrevet. Dessuten ante jeg ikke hvordan komme meg av fjellet og nedatt til Heillstugubreen. Den sida er bergete, løsuret og uren. Ville helst ha ganglys for å lete opp en nedgang der nede. Men jeg gikk noen runder rundt meg selv og tverket, før jeg sa til meg selv: "Nei, nå tar du til vettet. Disse får du ta senere!" Så svarte jeg mutt "Javel da..." , og bikket motvinds over laveste i retning brefonna i vestflanken. Der tok jeg på stegjerna, og gampet ned den glatte isen mot dalen og storbreen. Jeg hadde myst meg ut et mulig vegvalg fra Heillstugupiggen før på dagen, langs nordsida av ei snørenne i fjellveggen. Jeg lette opp denne, og kom meg ned der, i søkkløs smågranulert røys. Sto og hølet på hæla og skjøv halve røysa med meg i farta. Måtte bare passe på å unngå å sette større sten i fart. Nærmest lettet over min egen sjefsavgjørelse, vandret jeg så ned breisen, som her var meget "rennete" av grove djupe vannårer. Lenger nede måtte stegjerna på igjen, ble svært glatt etterhvert. Samtidig gikk lyset. Fra da av var min verden begrenset til ei lita stråle av kaldtblått diodelys fra hodelykta. Et sted gikk jeg på en bunnløs smeltebrønn midt ute på isen, 10 m² stor. Kikket nedi, og sa bare "Grøss!" til meg sjøl. Detter man nedi der alene, så dukker man først opp igjen v/ brefronten om tusen år! Etter noe traversering og hopping over digre sprekker, er jeg tilbake ved brefronten. Regnet kommer i susende kast gjennom mørket, og ut dalførene grovorienterer jeg i stappmørket kun etter lyden av elvene, intet, absolutt intet var å se. Etter en tanketom, gjennomsliten og lang utmarsj nådde jeg endelig bilen kl. 23:20, etter 17 t på løpen. Et minutt senere ringte en meget bekymret Roger (kun han visste hvor jeg var - alle bortreist hjemme). Han hadde ventet meg nedatt før, men mine to bortkastede timer i starten kostet meg altså 3 stk. 2k - og Roger en liten bekymring. En ikke helt rettferdig fordeling, spør du meg!

Klokka var 00.30 natt til fredag og jeg dro i brekket på bilen ved nasjonalparkgrensa i Veodalen. Ved min høyre side satt dama mi, heretter kalt Beibi Snupp. Termometeret viste -5 grader. Vi rev syklene fra taket og trådde innover dalen i måneskinnet som lyste opp Glittertinden og dalstroka hitafor. Nesten romantisk ble det... Ved ankomst Glitterheim startet jakten på en ledig seng. Intet visste vi om hvordan DNT`s selvbetjeningssystem fungerte her og prøvde nøkkelen i alle låser vi fant. Den passet ikke i noen av dem. Vi bannsatte DNT, tankene sterifet innom filmer som Fritt vilt og Ondskapens Hotell og da vi endelig fant en åpen dør i en liten hytte var det jo litt spennende å se hva eller hvem som skjulte seg innenfor. Vi listet oss inn så stille det gikk an med stive fjellstøvler og isøkser klatrehjelmer "mykt" landet i tregulvet i den lille hytta. I hytta lå det et annet par og de hadde nok ikke vente å besøk kl halv to om natten men var ikke fiendtlige på noe vis. Kl 5 bar det i veien igjen. Klokka sa i fra at det var på tide å komme seg opp og bruke dagen godt. Vi smøg oss opp av lakenposene, pakket om sekkene, tok frokosten i handa og kl 6 startet turen i retning Veotindane. Det var fortsatt intet dagslys men måneskinnet gjorde det greit å gå stien ned til Veo og vi gynget oss over hengebrua. For å få sola nakken tidligst mulig valgte vi å følge DNT-stien til Hestbekken, krysse denne og komme oss fortest mulig opp mot Styggehø. Sola nådde oss igjen omtrent ved 1800moh-kurven og vi fortsatte på denne høyden på nordsiden av Styggehø. Vi havnet dessverre nede i noen løse og kronglete morenerygger og -daler på vei mot oppstigningen mot de Nørdre Veotindane og følte at vi hadde bommet litt på veivalget for dette tok lang tid. Utsikten mot dagens topper var imidlertid enorm men siden visjonen var å plukke alle Veotindane og alle Styggehøbreatindane fikk jeg en anelse av at dette kunne bli drøyt. Skulle jeg bære rundt på det forbanna tauet uten å få brukt det nok en gang? Videre gikk det veldig greit opp til det bratte klyvepunktet mot Nørdre Veotinden. Vi så ned på breen mellom denne og Nørdre Styggehøbratinden og bestemte oss for at vi senere kunne krysse denne der den var flat og tilsynelatende sprekkfri og komme over på nordvestkanten av Nørdre Styggehøbratinden. Men først skulle vi over de Nørdre Veotindane. Vi gikk rett på eggen og havnet rett mot en 3-4 meter høy vegg som skrånet ca 70-80 grader innover. Det gikk en slags renne på 15-20 cm litt på venstre del av veggen og jeg så raskt at dette måtte være eneste muligheten hvis vi skulle gå rett på og bestemte oss for å prøve. Etter mye prøving og feiling på tildels små og snødekte hyller, soping av snø i sprekker, banning, sværting, neglesprett, rockefot og fandenivoldsk stahet kom jeg meg endelig over kanten og opp og følte meg ganske tøff. Må innrømme at denne passasjen følte noe utsatt underveis på dette føret. Nå var det Beibi Snupp sin tur. Hun hadde hatt god tid til å studere fottak og grep og til å grue seg og motivasjonen var noe under middels. Jeg fikk hengt en 400cm båndslynge ned fra en stein så hun hadde litt ekstra å dra i og spratt opp som Catwoman herself. Videre var det greit over Nordre Veotind og til neste klyvepunkt før topp SV for Nørdre Veotinden. Klyvepunktet føltes ikke fullt så utsatt men det var en del løs stein så vi smøg oss grasiøst og kattemykt oppover og tross snø og istendenser på den siste hylla på venstresiden kom vi oss opp etter litt prøving og feiling. Vi hadde nå brukt såpass mye tid at vi slo fra oss SØ og SV Styggehøbreatinden. Forbanna tau. Ja-ja, vi får ta det som trening! Veien videre i retning Store Veotind var grei og vi valgte å følge ryggen til der breen i østflanken sluttet og gikk og skled ned til på snøkanten til der moreneryggen går nordvestover gjennom styggehøbrean. Breen over til Nordre Styggehøbreatinden virket for oss greiest og tryggest å krysse fra moreneryggen til nordvestkanten av denne. Vi så en stor gleppe oppunder Store Veotind og hadde heller ikke oversikt over forholdene der breen er brattest mellom "Store Veo" og "Nordre Stygg" så vi ønsket ikke å gå opp der. Over "Nordre Stygg" var det ingen utfordringer og da vi kom til brepassasjen mellom denne og Store Veotind memorerte vi fra Bibelen til Helgesens at vi kunne holde noen meter ovenfor det smaleste og vi gjorde så. Jeg stauret skaftet på øksa nedi snøet før hvert skritt og det virket knallhardt helt til vi hadde igjen ca ti meter til steinene på østryggen til Store Veo men da ble det plutselig MYE mindre motstand og slushy følelse under øksa. Vi rygget og fortsatte stauringa nedover breen igjen og kom over på "hardstauret" underlag muligens forbi en snødekt gleppe. Opp til Store Veo var det greit og utsikten fra toppen er formidabel i alle retninger. Å gå rett ned nordsiden virker for meg hasardiøst men jeg vet at noen her har gjort det før... Vi valgte å kutte ut Søre Veotind dels fordi ryggen direkte virket tidskrevende under dagens forhold, dels fordi vi ikke hadde kjennskap til breen hvis vi skulle gått til Styggehøbreskaret og dels fordi undertegnede hadde vært der før, den gang med anmarsj fra Hesttjønni ovenfor Memurubu. Hjemturen ble en hyggelig tusletur i egne fotspor over "Nordre Stygg" og direkte ned i Veodalen noe vest for høydepunkt 1810moh. Til tross for mye løs ur ned her virket dette raskere enn å gå over Styggehø. Det viste seg også at Veo var så liten at vi kunne steingå denne ca halvveis til Glitterheim og tok dermed innersvingen og sparte noen hundre meter. I Veodalen så vi en reddhare som hoppet fra oss og verdens sinteste lemen kjøre bob på bare fotsålene i en meterlang isrenne før den elegant tok seg inn igjen. Beibi Snupp og lemenen skrek begge nøyaktig like høyt da de oppdaget hverandre og personlig trakk jeg meg sindig tilbake. Vel tilbake på Glitterheim fikk vi hytta for oss selv og dette var behagelig etter 12 timers tur med et par tekniske opplevelser, uavbrutt sol og ubeskrivelige naturinntrykk. Da var ikke DNT så verst likevel... Dagen derpå gikk vi opp og ned til Ryggjehø. Min mest komfortable 2k-topp så langt. Sol og idyll første 1,5 timene og deretter kom skysystemene jagende inn fra sørvest og minnet oss nok en gang om at i sommeren 2007 må man passe på når man har sjansen.... Takker til eaa og nils for info om muligheter til brekryssing i området tidligere i sommeren. Busken

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Fredag: Vi var ein gjeng på 6 frå NTNUI Ski og Fjellsport, som skulle på bretur. Eller som vi sa på turmøtet: "Blir det fint vær, så kan vi vel lure oss opp på ein topp eller to"... Ved avreise Trondheim på fredag var vermeldinga for Sognefjellet veldig lovande for laurdag formiddag, men kl 14 skulle det skye til. Difor vart det fatta vedtak om "alpin start", og vekkerklokka vart stilt til 0500 etter middag og litt småprat om ruteval. Laurdag: Det var ein kald trekk i min ende av teltet alt før vekkarklokka kima, og eg var glad for at det var på tide å stå opp og komme seg igang. Og lykke! Rett nok var det kaldt å gå ut for å pisse i stilongsen, men himmelen var skyfri og månen kasta skuggar! Frukost, pakking og slikt vart overstått, slik at vi var klar for avmarsj litt over 6. Første utfordring Alt ved parkeringa på Krossbu møtte vi dagens første utfordring. Brua låg demontert for vinteren, og steinane i elva hadde kragar av is! Det siste ein ønskjer ein kald septembermorgon er å bløyte sko og sokkar før turen er igang, men over måtte vi og over kom vi tilslutt. Med ein stadig lysare himmel over oss, dukka meir og meir av kvite Hurrung-fjell opp etter som vi vann høgde opp mot Leirbrean/Bøverbrean. Eit vakkert syn i morgonsola! Oppe ved breen slo vi raskt fast at det såg greit ut å gå utan tau. Litt oppe på breen, i konversasjon over kartet, vart vi og einige om dagens rute: Travers av dei Søre Smørstabbtindan, med ein avstikkar på Gravdalstinden, det heile avrunda med ein familie Bjørnar om veret tillet det. Som sagt, så gjort: lett trav over breflata, med fotopausar etterkvart som sol og tindar dukka opp. Sørvestre Smørstabbtinden Omlag kl 9 nådde vi toppen av denne lette, men flotte toppen. Forholda var perfekte på breen, og like flotte på toppane og ryggane; Tørr nysnø på tørr stein. Ingen lumsk is som lura i ura her nei! Toppfoto vart teke med sjølvutløysar, og vi fortsette ned i skaret mot Søraustre for ein rask rast. Her var det ly, sol og eit og anna lemen. Sjokolade og varm toddy gjekk ned på høgkant, før vi fortsette over skaret, og opp langs den imponerande vindgryta under "vesle Gravdalstinden" Gravdalstinden Vi kom opp på ryggen mellom Gravdalstinden og Søraustre Smørstabbtind. Og følgde ryggen bort til vesle. Her tok vi ned på breen, og stakkatogjekk oss opp snøbratta ganske nære ryggen. Vidare var det grei skuring til topps, og fleire toppfoto. Utsikta fra Gravdalstinden er imponerande! Det syntes tydeligvis og eit ravnpar som sat på toppvarden då vi kom. Under oss stupa det bratt ned på breen og vidare ned i Gravdalen, der isen låg langs land. Falketind kneisa i det fjerne, allereie med ei linseforma sky som ein kalott over seg. Søraustryggen Vi gjekk så tilbake samme vegen som vi kom, og fortsette over Søraustre Smørstabbtindan. Lett opp til 2033, og så vidare. Her vil den observante bibellesar dog oppdage at ein liten gul trekant har teke residens. Denne vart i forskjellige stilar forsert av halve turfølgjet før fjerdemann oppdaga ein stor og laus stein. Han venta diskret til det var klar bane, og så for steinen flygande ned mot breen. Etter denne vesle vekkaren tok vi på hjelmen, og vi kunne fortsetje meir eller mindre udramatisk ut ryggen. Men i aust kraup skyene nærare og nærare. Storebjørn Vi kom greit ned på breflata igjen, og bestemte oss for å prøve på Storebjørn sjølv om himmelen tetna til, og vinden auka litt på. Den vanlege vegen opp til like under "tutten" som stikk opp på ryggen, no på god veg inn i skyene. Her skal eg innrømme at eg hadde mest lyst å snu, sidan eg ikkje er kjempefan av toppar og uver, men vi enda opp med å sele oss opp i tau og all slag krimskrams og kom greit til topps. Her var det jo overraskande nok lite å sjå, så vi kom oss like raskt ned igjen. Ned igjen på breflata til Smørstabbreen tok vi ut ein kompasskurs litt vest for Kalven og labba i veg inn i grauten. Vi tilbakela omlag to kilometer inne i han, før vi endelig kom ut under skylaget nede ved nordvestfoten. Herifrå og ned til innsteget var det berre å spasere, og vi fekk eit lite stykke følge av to lemen som må ha hatt ein striare tur enn oss. Etter kursen å dømme må dei ha komme fra Sørvestre Smørstabbtindan eller der omkring, og hadde kurs ned mellom brevatna under Leirbrean. Vi kan vel ikkje seie oss noko anna enn nøgde med så god uttnytting av finveret. Det var berre Storebjørn av toppane vi ikkje besøkte i sol. Dette burde og illustrere kor raskt veret skiftar i fjellet, det er jo ikkje så langt frå austraste av dei søre smørstbbtindane og over til Storebjørn...

Lysten på tur er alltid tilstede og sjekking av værmeldinger ble hyppig gjort i forrige uke. Da det så ut som om det skulle bli store muligheter for godt vær på søndag ble avgjørelsen tatt. Dyrhaugsryggen skulle bestiges! Askogvoll kunne ikke være med, men det kunne Mayhassen! Hurrungane var et ukjent område for han og jeg synes det var topp å få med han inn i dette fantastiske fjellområde. Dyrhaugsryggen har stått på lista over topper jeg skulle besøke, men det ble lovlig seint før det ble en realitet. Topptur i november! Tøffe saker tenkte jeg. Jeg var på fortoppen i 1989 og hadde dengang ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle gå videre på denne kvasse ryggen! Vi kjørte mot Sognefjellet og var overrasket da veien var åpen da vi kom. Dette ga oss ca. 45min tidligere avgang fra Turtagrø. Været var helt topp, fullstendig vindstille og klarvær. Vi la i vei fra Turtagrø kl. 08.10. Vi tok peiling rett på ryggen etter vi hadde krysset broa over elva. Greie forhold til å begynne med og ikke altfor mye snø. Etterhvert ble det mye verre. Kjerr og isbelagte steiner under snøen gjorde det ekkelt å gå. Jeg var jo spent om jeg ville klare å holde et tempo som var akseptabelt for en råtass som Mayhassen. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde farten oppe og vi svettet som griser opp de første bakkene. "Heldigvis" sliter Mayhassen med et kne som er litt vondt,-noe han måtte ta hensyn til. Dette bremset han noe og han holdt vel "søndagsturtempo" regner jeg med. Han kunne vel parkert meg når som helst uansett! Han er jo nesten 25 år yngre så det skulle jo bare mangle! Steinene var glatte og det var tungt å gå helt til vi kom opp i 1900 meters høyde. Vi sleit oss opp de ca 1200 høydemeterne og sto på fortoppen etter ca. 3 timer. Vi hadde gått i skyggen hele tiden, men nå møtte vi solen og et fantastisk skue utover Hurrungane. Mayhassen ble imponert og formelig siklet da han så over på Skagastølstindene og videre utover Dyrhaugstindene. Konsistensen på snøen var nå en helt annen. Vi kan sammenligne det med veggene i en frysebooks. Vi tok på oss stegjern og fikk fram isøksa. Jeg hadde på forhånd hørt at Dyrhaugsryggen hadde flere luftige og spenstige passasjer og da jeg så videre bortover ryggen, må jeg si at jeg trodde det ville bli litt for tøft for meg. Det var fortsatt vindstille og optimale forhold denne dagen for nettopp en slik ryggtravers på vinterstid. Mayhassen likte seg godt og vi la i vei mot første toppen....Stegjerna satt som lim og vi følte oss rimelig trygge og komfortable med disse. Hadde nok hatt store problemer å klare turen uten disse. Vi kunne ikke slappe av for mye fordi vi ville helt tilbake før det ble mørkt. Det ble mye artig klyving over ryggen og jeg følte jeg mestret forholdene og at jeg hadde kontroll. Det var meget luftig og smalt enkelte partier da vi omtrent hele tiden fulgte toppeggen. Dette må jeg si var den spenstigste turen jeg har vært på! Innrømmer at jeg var redd et par ganger. Mange punkter var utfordrende og meget luftige. På en plass der Mayhassen hoppet ned fra en steinblokk datt termosen ut av lomma på sekken og forsvant ned i stupet mot Skagastølsdalen. Kast i kast nedover og ble borte i en bresprekk.... Vi ville ikke ut den veien.... Vi fortsatte og og jeg måtte jo følge Mayhassen...Da vi sto på Søre Dyrhaugstind (2072 m) hadde vi brukt ca. 5 timer, ble det kun en kort pause med fotografering og litt prat angående Berges skard og over til Nørdre Midtmaradalstind. Mayhassen hadde nok lyst til å prøve seg videre, men der var jeg klar! Ikke idag. Det ville blitt for spenstig på denne korte dagen i november. Jeg synes uansett det hadde vært spensitg nok og vi skulle jo tilbake over den samme luftige ryggen. Mayhassen valser vel over disse toppene i en fei seinere tenker jeg. Må si det at kona mi var engstelig og hadde nok helst sett at jeg holdt meg vekk fra tøffe tinder på denne årstida. Hun ringte da vi var midt på ryggen og lurte på hvordan det gikk. Hun mener vi er gale...og det er vi jo selvfølgelig. En ravn fulgte oss et stykke på veien tilbake og ventet kanskje på en godbit.... Mange plasser med klyving skulle jeg ønske jeg hadde noe lengre bein. Mayhassen har en fordel her. Man får klare seg som best med de man har. Vi begge storkoste oss på turen og det var nok en anderledes og fin opplevelse også for Mayhassen. Måtte forøvrig tre ganger opp på varden på Store Dyrhaugstind pga fotografering! Der var det rimelig luftig ja. Fikk en vanvittig godfølelse da jeg igjen sto på fortoppen og kunne se meg tilbake. Vi hadde vært konger på Dyrhaugryggen idag!! En av grunnene til at jeg elsker disse turene er at jeg da virkelig føler at jeg lever!! En meget lærerik opplevelse og jeg hadde iallefall en god følelse av mestring! Når jeg har klart dette, kan jeg klare ganske mye blant toppene i Jotunheimen. Takker Mayhassen for en kjempefin tur og godt samarbeid. Håper på en tur sammen en annen gang. Prosjektet sitt for han derimot drive med alene tror jeg! Han har et gir, evner og en gnist få andre har. Vi kom tilbake til bilen etter ca. 9t30m og det begynte å bli mørkt. En burger på Lom fikk nå tennene til å løpe i vann. Kanskje blir det flere turer før jul... :

Værmeldinger! Etter en drømmetur på tirsdag i det mest eventyrlige melislandskap man kan fantasere om, ble metereologenes meldinger tolket positivit atter en gang for torsdagen, men i bilen på vei oppover Bøverdalen med meterologens "siste" over radioen ble det klart at "ting hadde forandret seg", noe man klart og tydelig kunne se ut bilruta. Planer om å bestige Galdhøpiggen via porten ble raskt endret, og for å få gjort noe som helst valgte vi Spiterstulen og Hellstugubrean som mål. Sære interesser Det jaktes stadig vekk på nye knauser over 2000 meter med en primærfaktor over 10 meter - kanskje en av de særeste fjellhobbyer? Det siste året har ranglefanten og prosjektet tinderangling.no vært fremste eksponent får å måle, kontrollmåle og lete opp alt som er. Ved et par anledninger har de dokumentert interessante og nye ting. Med reaksjoner hos undertegnede som: "Hæ! Var det en topp? Vi gikk da der i 2000 og x, men jeg husker ikke noe jeg". Like mye energi til dette arbeidet som "Tinderanglerne" har jeg ikke, men jeg er ikke helt fri for den sære basillen og noen slike måleutflukter har det blitt på meg, også etter at boka om 2k toppene var ferdig. Det ble en artig tur til pinakkelen nord for Trollhøin i sommer og atter en slik tur i går. Det hele begynte for ganske lenge siden. Jeg satt å så på noen bilder fra Hellstugutraversen i 2004 da jeg la merke til en hump på en siderygg til Hellstuguryggen. Den så interessant ut, men pga. en monumental hammer / vegg på nesten 100 meter ned fra platået ved Nørdre Hellstugutinden er den ikke tilgjengelig som noen liten avstikker for hvermansen (men kanskje Mayhassen?), men i gråsuppa som hersket kunne jeg like gjerne ta med Lena opp hit som på en hvilken som helst annen tur. Dårlig vær, lite bilder og rask progresjon Formen har sneket seg opp et hakk eller to i løpet av sommeren samtidig som det dårlige været holdt kameraet for det meste i sekken. På den lettgåtte stien gikk kilometerne inn til Hellstugubrean raskt. Fronten hadde en flott liten portal som lyste dypblått i det grå været, men ellers var brekanten sørgelig og uttynnet. Vi gikk opp breen, i en liten bue rundt det bratteste isfallet, gjennom et sprekkområdet og opp sørøstflanken helt ytterst på ryggen slik at vi kom raskest mulig opp på ryggen og bort fra den løse flanken (så veldig ille var den ikke lengst til høyre.) Været var surt. Regn som gradgis gikk over til sludd og snø høyere oppe, i kombinasjon med kraftige kastevinder. Det kunne riktignok vært enda verre, for nedbørsmengdene var moderate, men det var i høyeste grad hustrig. Pausene ble korte. Såpeglatt rygg, løst fjell og høydemålinger Vi beveget oss forsiktig bortetter ryggen, over flere mindre knauser. At det hadde vært lite trafikk her var tydelig. Alt var løst, ingen tobeinte til å rydde opp. Hovedregelen var: Den steinen er løs inntil det motsatte er bevist, og selv da kan vi ikke være helt sikre. Ryggen ble smalere og fra brebotnen til høyre, som for øvrig har skilt lag fra Hellstugubrean for en del tiår siden, hamre isnende vindgufs inn. Tredjehver stein vi tråkket på var av den utålmodige sorten, nesten uansett størrelse. Og så: Der i tåka syntes en grim knaus, kvass, hvåt og delvis rimdekt. Ting ser litt mer mektig ut i tåka, men dette måtte da være "vår knaus?" Det var brattere enn antatt, vi kløv oss forsiktig oppunder den eksponerte egga på venstre side. Veldig enkelt, men et stykke ned til venstre. Et sklitak på det glatte fjellet kombinert med overivrig brk av løse håndtak kunne fort fått et stygt utfall. Tenkte at sikring sikkert ikke hadde vært tåpelig her. Vi sa ingenting, gjorde ingenting. Ingen følte seg fristet til å ta av sekken og fumle med tau og greier her i kulda. Toppen ble nådd, dvs. jeg gikk litt videre for å sjekke, men da jeg stirret inn i mammutveggen opp mot Nørdre Hellstugutinden, et kort steinkast inne i tåkehavet var det i alle fall helt sikkert. Det ble gjort flere målinger. Magefølelsen var helt med på at denne burde være med. Det var slitsomt å gå opp igjen til toppen, men forholdene for målinger var ikke gode. En stor stein som jeg med letthet kunne dyttet ut i nordstupet lå over selve skaret, så jeg målet under denne. Til sammen tre målinger viste primærfaktorer på 11-16 meter, altså ganske store sprik. Høyden må vel rundes av til 2070 moh., men med stor usikkerhet. Navn? Øst for Nørdre Hellstugutinden er jo potte kjedelig. Vardebygging Noen førstebestigning var dette garantert ikke, men toppen manglet fullstendig varde, noe Lena vardebygger raskt gjorde noe med mens jeg fiklet med målegreiene. Toppen er litt morsom fordi den er såpass avsidesliggende for de fleste. Men altfor vanskelig er den ikke å bestige. Spennende parallellutsyn til to breer er det også. Anbefales for alle andre med den sære interessen! Legger ved noen bilder etter hvert.

Jeg ble lagt i bilen tirsdag 8.juli for å bli kjørt til favorittområdet mitt igjen, nemlig Jotunheimen. Jeg skulle også kjøre båt denne gangen, slik at jeg fikk spart mine små ben til selve oppstigningen. Dessuten skulle jeg også møte noen av bestevennene mine på båten, to jenter på 6 og 9 år, som også skulle være med på fjellturen. På Gjendebu fikk jeg ikke være inne, og eierene min tilbøde seg også å sitte ute og spise, men det var ikke mulig å få mat ut heller. Så her måtte man improvisere litt. Jeg syntes det var veldig dårlig service at eierene mine ikke kun få mat ut, slik at de kunne spise sammen med meg! Første turdag var planen at vi skulle gå med full oppakning til høyde 1625 ved Nørdre Svartdalspiggen. Veien opp dit var tung og slitsom. Første delen var ganske greit, men over elven måtte vi krysse kratt og myrer for å komme inn i Langedalen. Planen var nemlig å gå opp på platået fra denne siden. Etter mange pauser, mest for småjentene og de voksne (jeg syntes ikke dette var så slitsomt, for jeg kan hoppe som en hare!), kom vi alle opp på platået. Eierene mine fant en fin teltplass med masse tørr og myk mose som gjorde det det behagelig å sove. Mens de voksne satte opp teltene måtte jeg passe på at området ikke ble invadert, og jaggu var det ikke en lemen som prøvde å komme inn på området vårt, men siden jeg er tøff og barsk så greide jeg å ta denne før den gjorde stor skade på teltplassen. Så var det tid for mat, jeg fikk tørrforet mitt, mens eierene mine spiste real turmat. Etter natten i teltet våknet vi til knallvær, og med utsikten fra teltet kunne ikke verden vært bedre! Frokosten ble spist ganske radig, og så var det å pakke sammen teltleieren, finne et sted å sette fra seg sekkene, og kun ta med mat og drikke til toppbestigningen. Veien opp til Nørdre Svartdalspiggen var dekket av endel snø, noen som gjorde det var ganske enkelt å gå oppover, selv om det var bratt noen steder. Snøen var stort sett hard, så det var greit å gå på. Det siste stykket opp fant vi en rute med litt klyving, her måtte eierene mine hjelpe meg et par steder, men stor sett greide jeg å finne veien selv. Med ett var vi på toppen, og for en fin utsikt det var der. Jeg tror eierene mine syntes det var utrolig fint, de tok i hvert fall mange bilder. Jeg syntes det var best å ligge å nyte utsikten samt å få masse hundegodis jeg! Etter en times tid på toppen var det på tide å komme seg nedover, vi hadde en lang tur, vi skulle helt ned til Gjendebu. Siden det var masse fin snø å ake i, akte jeg på fanget til en av eierene min ned mesteparten av snørennene. Dette var veldig gøy, og det syntes småjentene også! Etter ganske kort tid var vi nede hvor vi hadde satt sekkene med teltene. Etter en lite drikkepause, var det bare å starte nedstigningen til Svartdalen, denne var i perioder ganske bratt, men her greide jeg alt selv. Etter noen timer var vi fremme ved Gjendebu igjen, så da var det bare å slå opp teltene her igjen, og være ute, men nå var det i hvert fall fint vær. Alle var enige om at det hadde vært en drømmetur. Herbert, en liten Cairn Terrier

Hellstugutraversen, Hinnotefjellet, Semeltinden og Hettpiggen den 13 og 14. september 2008 Av og til så legger jeg opp til lange turer i fjellet, og jeg lovte meg selv at dette skulle være den siste virkelig lange turen dette året. Etter at jeg fortalte Arne om ruta jeg hadde lagt opp til på lørdag så sier han bare "oi, det blir en lang tur, lykke til, spendt på å høre om den turrapporten". Allerede da burde jeg skjønne hva jeg hadde begitt meg ut på. Turen var absolutt fin, og det skulle vise seg at jeg endret den originale turplanen, og svarte ja til å bli med på Hettpiggen istedenfor Spiterhøe og Leirhøe, noe jeg absolutt ikke angrer på.. Lørdag 13. september Dette var den første natten jeg brukte vintersoveposen denne sesongen, og det var jeg jammen glad for. Isen hadde lagt seg fint på ruta på innsiden av bilen, og ambisjonen om å stå opp med vekkerklokken ble fort lagt i grus da jeg slumret sammenhengene fra 05.15 til 06.15 før jeg stod opp. Jeg stod opp, og i løpet av et kvarter var jeg på veg mot Hellstuguhøe. Etter to timer og et kvarter står jeg på toppen av Hellstuguhøe, over skyene og føler at dette skal bli en fin men lang dag idet jeg ser hvor langt unna det er til Hinnotefjellet og Semeltinden. Jeg drikker noe vann og spiser en av de tørre SF-9 kjeksene, i det jeg angrer på at jeg ikke smurte med meg en matpakke med gode skiver og godt pålegg. Jeg trasker videre til Nørdre og tar meg først en liten pause på Midtre. Jeg studerer ryggen videre på trygg avstand, og er noe spendt på hva jeg møter på store. Det er litt is her og der, men ikke noe som jeg føler er av problem. Den første hammeren er ikke av noe stort problem hvor jeg lett omgår den i siden. Hammer nummer to er noe vanskeligere, men den stopper ikke meg. I følge en rutebeskrivelse jeg har lest er hammer nummer tre den mest vanskelige. Uten å studere området til venstre og høyre prøver jeg først å bestige den rett på. Jeg snur ca en halvmeter unna et rapellfeste fordi jeg ikke tør å gå videre på is og snø. Jeg går ned fra den bratte hyllen jeg står på og ser etter en omgåelse i siden. Det viser seg at det er lett å omgå litt ned til høyre og jeg står straks på toppen. Drikker mer vann på toppen, og håper at det skal være vann noen plass foran meg. Går videre til Nestsøre og Søre før jeg legger fra meg sekken. Klokken er bare 13.30 på dagen, og det er mange timene igjen å gjøre unna dagens topper på. Jeg regner med at jeg vil bruke ca to timer t/r Søre Hellstugutinden og Hinnotefjellet og jeg må starte å lyge litt til meg selv da jeg er på veg mot Søre Hellstugutinden igjen. Føler nesten at det er en intern kamp i meg om hva jeg vil, og om jeg skal orke å gå videre til Semeltinden. Klokken har nå blitt 15.45 og mørket faller rundt klokken 20.30. Skal jeg virkelig orke å traske den lange urdadalen og visdalen i mørke, er det virkelig verd det tenker jeg… Jeg går ned i skaret mellom Søre Hellstugutinden og Semeltinden hvor at kroppen verker og jeg ser ikke vann noe sted. Kroppen tørster etter vann, det er fem hundre høydemeter til toppen, og jeg må gå dypt inn i meg selv for å klare å lure meg videre mot Semeltinden. Går jeg videre mot Semeltinden nå, sliten som bare juling, med tre desiliter vann og en laaang transportetappe gjennom en mørk dal så slipper jeg å komme tilbake med det første. Semeltinden er jo tross alt en skikkelig øde topp som det nesten ville vært for dumt å ikke ofre to timer ekstra for (det er tross alt denne unnskyldningen som presser meg videre mot toppen). Høydemetrene mot toppen suger kreftene ut av benene mine, og over den skarete snøflanken bruker jeg isøksen for å sikre slik at jeg ville stoppe ved et eventuelt fall. På toppen tikker meldingene inn siden jeg endelig har fått dekning, og i et snev av glemsel og villfarelse svarer jeg til Håvard at jeg sikkert kan kjøre til Dovre samme kveld. Ringer Sunniva og sier at jeg er tilbake ved bilen om ca 4 timer, og det skal vise seg at 4 timer ikke var langt fra sannheten. Jeg går en kjapp tur innom sekundærtoppen til Semeltinden og jeg støtter meg til isøksen ned breen/snøflanken på nordsiden av Semeltinden. Finner dyrebart vann ved Urdadalsbandet, hvor jeg har som mål å komme meg ned gjennom Urdadalen før det blir for mørkt. Klokken er 18.30 idet jeg kommer til bandet, og jeg labber av gårde i et godt tempo. Temperaturen synker, og det er en del steiner som får et tynt lag med rim som blir såpeglatt ned Urdadalen. Eneste pausen jeg har til Spiterstulen nå er når jeg må lete frem hodelykten ut av sekken min idet jeg ikke ser hånden fremfor meg noe mer. Kommer inn på Spiterstulen halv ti hvor jeg tar en kjapp dusj, spiser en boks med hermetikk. Siden jeg hadde lovet å komme til Dovre så starter jeg nesten umiddelbart å kjøre nordover. En liten sovepause på Garmo gjør at jeg klare å holde øyelokkene åpne, og jeg ankommer hytten til Arne halv to på natten. En noe trøtt Håvard viser veg, og det tar ikke mange minuttene før jeg sovner på sofaen på hytten. Dagens topper var: - Hellstuguhøe - Nørdre Hellstugutinden N3 - Hellstugutinden N2 - Hellstugutinden N1 - Midtre Hellstugutinden - Store Hellstugutinden N2 - Store Hellstugutinden N1 - Store Hellstugutinden - Nestsøre Hellstugutinden S1 - Søre Hellstugutinden - Hinnotefjellet - Semeltinden - Semeltinden Sørtoppen S1 Søndag 14. september Våkner til en altfor tidlig revelje klokken 05.30, hvor at Arne disker opp med stekte egg, kaffe, bacon, melk og alt annet enn hva jeg hadde en dag tidligere ved Spiterstulen. Den tidlige reveljen skyldes at vi var usikre om når vegen til Snøheim stengte. Skraper is av bilen for første gang denne sesongen, og kjører rolig gjennom tåken frem til Hjerkinn hvor vi kommer ut av skyen og ser at Snøhetta åpenbarer seg for oss. For en herlig dag! Forlater bilen min ved bommen på Hjerkinn og får sitte på med Håvard innover Snøheimvegen. Tar ut nødvendig sikringsutstyr som stegjern, tau, sele, karabiner og div annet nødvendig utstyr. Turen til toppen av Snøhetta går lett, og tar en liten matpause ved linken på selve hovedtoppen. Hettpiggen ser utfordrene ut fra denne vinkelen, og jeg fortelle Arne at på en skala fra en til ti, så ligger jeg på rundt åtte nå. Litt nervøs, spendt og glad på en gang. Har hørt så mye om denne toppen, og endelig så får jeg mulighet til å bestige den. Håvard som for øvrig har glemt hjelm (hm, har ikke han gjort narr av Mayhassen og meg for å ha glemt dette før) sier ingen ting om følelser denne gangen. I nordhellingen på fjellet er snøen hard og isete, men det er mindre snø og is på nordsiden av Hettpiggen enn hva Arne først hadde trodd. Normalruten til toppen frister mest, og Håvard leder til toppen. Jeg følger som andremann i tauet og har det egentlig ikke så ille. Jeg kommer meg til Håvard og sikrer meg i standplassen, og nyter utsikten. Arne klatrer lett oppover svaene og jeg fortsetter ganske snart mot toppen av Hettpiggen. Godt å få ta på denne toppvarden. Arne skjelver av kulde da han kommer til toppen, og det er tydelig at det ikke er det samme å sikre klatringen på høsten som på sommeren. Vi sitter lenge på toppen, og det er mye tankeprosess hos Håvard og meg om vi skal fortsette traversen over Vesttoppen. Arne prøver alle mulige slags overtalelsesteknikker, men det ender med at Håvard og meg returner samme vei. Jeg synes selvsagt at rappellen ned svaet er utfordrende og morsom, men det skumleste har fortsatt ikke vist seg. Jeg går først tilbake mot Midttoppen, og jeg stoler litt for mye på en stein som ligger på en isflate. Da vi gikk til Hettpiggen trodde vi at snøen lå i rundt disse steinene, men den gjorde ikke det. Den løsner da jeg tråkker på den og jeg er glad jeg holder meg fast i en annen stein da de raser nedover og løser ut et steinras. Tanken i hodet mitt var da ”flaks”, og jeg fortsetter som om jeg hadde en kartong med egg i ryggsekken. Vegen til Vesttoppen blir noe lengre enn hva jeg håpt på, hvor det blir noen høydemeter ekstra denne dagen. Går via sørsiden på Istjørni 1630 moh, og legger igjen ryggsekkene der for en kjapp bestigning av Vesttoppen. Er godt å stå på Vesttoppen, og tar Håvard i hånden og gratulerer med at begge to hadde besteget alle 2K toppene på Dovre. Dagens nye topper var: - Hettpiggen - Snøhetta Vesttoppen Takk for en hyggelig tur!

Selv om været var fortsatt bra og formen likeså tenkte vi på tidligere erfarninger med langturer hver dag at vi burde ta en hviledag. Dermed kjørte vi til Spiterstulen via Lom. Var litt turister og stakk innom stavkirken. Shoppet smørbrød, megaboller og jordbær til lunsj. Lunsjen ble inntatt èn km innenfor Spiterstulen i Visdalen. Sola steikte og det var deilig å ta livet litt med ro. Store Memurutind – fredag 21.07.2006 Det ble havregrøt til frokost og høydemetre til etterrett. Dagens første mål var Leirhøe (2330 moh). Vi gikk raskt opp på Heilstuguhaugen og holdt høyden bort til Leirgrove. Hadde regnet med å få fylle vannflaskene i bekken, men den var ganske så bregrå at vi valgte heller ett lite vannsig vi fant lenger opp i lia som var kaldt og smakte friskt. Fulgte vestryggen greit opp på Leirhøe. Upåklagelig utsikt og det var spennende å se rett ned på Veobreahesten (aka ”Mammuten” i en tidligere turrapport). Store Memurutind (2367 moh) lokket i sør, selv om vi følte oss usikre på om vi ville klare å traversen over toppeggen. Vi traff ett par på Lerihøe, hvor mannen hadde vært over eggen og syntes denne var tidkrevende og vanskelig. I hvert fall skulle vi bort til den store varden på vesttoppen og sjekke forholdene før vi ga opp. Finere dag til å prøve utfordrende traverser skal man vente en stund på, derfor som tenkt så gjort. Vi gikk raskeste vei til vesttoppen. Satte fra oss sekkene, drakk mye vann og tok med 10 m tauet vårt. Rundet på nedsiden ett sva før Midttoppen. Ned fra Midttoppen gikk en rygg med tunnel igjennom. Kløv gjennom denne og ned i hakket på andre siden. Det gikk greit i ura bort til den sort/hvite hammeren. Her var det ett stort sva med 45° helling. Føltes ganske utsatt, men med gode håndtak og tørt fjell gikk det ganske greit allikevel. Videre bortover fant vi vei litt oppe på eggen og litt nede i sørsiden. Eggen var temmelig luftig mellom to steiner som sto opp som fingre i v-tegn. Vi kom etter hvert frem til østtoppen, som kun hadde en liten minivarde. Det føltes befriende å ha overvunnet så mange utfordringer. Returen gikk akkurat som turen dit, men i motsatt rekkefølge. Etter 3 timer var vi tilbake på Vesttoppen. Trengte en sjokoladepause før vi tok veien ned i Veoskardet og ned mot Hellstuguåe. Nede i dalen dumpet vi rett inn i en diger reinsflokk. Disse måtte fotograferes før vi travet videre langs stien til Spiterstulen og ølene som lokket der.

etter februars skuffande værpuss på snøhetta har eg gått og sikla etter å vippe skåren over i min favør igjen... og forsåvidt om storskrymten, men det er ei anna sak! iallfall har det vore bankers rimeleg lenge å slenge seg med på ntnui ski- og fjell' sin tradisjonelle 17. mai-tur til denne toppen som mobba meg så stygt den gongen! vermeldingana hinta om minusgrader, og skyer, men lite vind, så eg hadde mine håp. ein må tross alt vere optimist! difor vart eg bekreftande nøgd då eg vakna grytidlig om morgonen og slengte meg på sykkelen ned mot gløshaugen, sjølvsagt etter to turar opp alle trappene, først for å hente solbriller, så flagg... så var det den lange kjedelige bilturen, før 'hetta endeleg dukka opp på horisonten! omgidd av ei diger skyfri sirkelflate! dette såg ut til å bli dagen for å gjere opp for nullsikt og storm ved forrige forsøk det er ikkje mykje snø att nede på platået, så vi måtte bere skia over ei og anna ur, men det var det verd... etterkvart gjekk buksa i sekken, og ulltrøya var skifta ut med ull-t-skjorte, herleg! dermed tok eg fatt på motbakken i stilongs og t-skjorte, og i kjent, dog litt tvilsomt moralsk stil, vart eg liggande først i sporet, saman med ein til... men sånn er livet vi er forskjellige! på toppen var det å plante flagget på varden, og så gjekk me litt bortover ryggen, der eg ikkje hadde teke sjansen på å gå tidligare i vinter. det vart ikkje midt-toppen, men vi var bortpå kanten og kika,,, nedkjøringa til åmotsdalen såg herlig ut, og midt-toppen får vente til traversen! vest-toppen ser jo rett og slett fantastisk ut, hadde det vore opp til meg hadde eg nok gått dit igår, ryggen såg ut til å ha det beste skiføret! tilbake ved varden var det dukka opp fleire, og vi koste oss på toppen i to timar, med kake, sang, fløytespel, og generelt tant og fjas. planane om stenging av vegen kom sjølvsagt og opp... mitt forslag var å endre avreise frå trondheim til kl 0200, hadde vorte ein bra tur skiføret var strålande, iallfall heilt øverst, så eg drog på nokre telemarksvingar som gjekk overraskande bra, med tanke på at eg mistenker at eine skoen syng på siste såleverset, og begge bindingane tok litt skade av scarpa t4 i påsken ifjor,,, men mine fischer e109 kan eg visst alltid stole på! var utruleg freistande å køyre ned på breen nord for ryggen, der to av jentene på tyngre utstyr kjørte, men det såg frykteleg bratt ut oppanfrå... neste år, med nye bindingar... vel nede ved bilane byrja det så smått å snø, og snøhetta forsvann i noko kvitt, men kva gjorde vel det? vi hadde jo fått to timar på toppen, stort sett i berre stilongs og t-skjorte... og skillet er på overarmen...

Sesongåpning Vi både gledet og grudde oss. Endelig en mulighet for å starte 2k-sesongen, men etter en vinter i hi mistenkte vi at formen nok var heller skral. Men - come what may - vi må jo engang til pers igjen! Vi hadde egentlig tygd litt på en Møre-tur, Kyrkjetaket kanskje, men distansen, værmeldinga og kun én dag til disp. gjorde at vi droppet dette. Istedet hadde vi bestemt oss for Bakraste og Fremste Storgrovhø fra Ytterdalssetra, da Roger fant ut at det jo var åpent på Spiterstulen! Og siden vi flere ganger har snakket om de fine snøflankene i sørsida på Stygghø/2200, så ble valget enkelt. Målet var altså en skikjøretur, da med kopplamma Lars og Roger i føringen, og med en gammel bortovertraver som meg slengende etter. Kjentfolk Vi innkvarterete oss på et godt og varmt rom på Spiterstulen på lørdagskvelden, litt i overkant varmt for søvn egentlig. Men etter en pils og litt kartstudier tok vi kvelden, for å våkne til lyden av en rypestegg utenfor vinduet i gråningen neste morra . Opp kl. 7, og en time senere ruslet vi av gårdsplassen i -13ºC, og i stille halvt opplett vær. Idet vi går spotter vi to av ranglerne fra Tinderangling.no. Det er Arne og Turid som har tenkt seg en tur til Heillstuggupiggen, en sær liten topp som er nærmerte beskrevet nærmere her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9770 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697 Etter en meget hyggelig liten prat , jogger jeg etter kopplamma som har tuslet ivegen innover Visdalen. Et blekt lite solstreif stryker et øyeblikk over østspissen på Stygghø, men snart gror det til med skyer nedpå toppene, og ikke lenge etter ryr de første snøkornene ut av frostlufta, men det er temmelig vindstille ennå... Inne i dalen en bit står et gult telt, men skiene står som teltplugger, og det er helt stilt, så der sover de nok fortsatt. Vi tar etterhvert opp i mota innunder foten av Stygghø, for å runde denne mot SV, og så gå til topps standardruta fra Bukkeholsbreen. På motsatt side av Visdalen ser vi Tinderanglerne som små maur på snøen, på veg inn den nå grå og halvdunkle Heillstuggudalen. Tungt ja! Vi tar så rett opp bratta like på nordsiden av Bukkeholsbekken, og går oppå hamrene langs bekkegjelet oppover, til vi omsider kan krysse mot venstre i et bratt snøheng over bekkejuvet, der dette svinger litt mer mot SV og de verste hamrene gir seg. Videre stiger det nå jamt innover mot Bukkeholsbreen. Det ligger 15 cm med fin tørr løssnø oppå snøsåla, så dette lover godt for nedkjøringen ! Vi jabber trottig på, helt til det flater ut et lite stykke mot selve sørflanken på Stygghø. Denne er 35-40º bratt, så vi trenger en 5-minutter før vi gyver løs på de 300 bratteste høydemetrene opp flanken. Her begynner det å blåse en del, noe skiftende retning, men hovedsaklig fra SV. Men vi aner innimellom solskiva gjennom skylaget, selv om snøbyger kommer og går. Bratta var tung . Jeg går først og tråkker spor, eller "medde" som det het på Hedmarken før dagens oppkjørte spor ble vanlig. Vi sikksakker oss opp et større sammenhengende snøfelt. Rasfaren vurderes til liten, ingen særlig skikting kjennes i snømassen, staven synker max 30 cm, og total snødjubde er vel i snitt ca. 70-80 cm, men sikkert med noen litt djupere partier over steinrøysa under. Omsider flater det atter litt ut, men sikten har nå avtatt mye, og alt vi ser er noen magre svarte steinra hist og pist gjennom snøvær og skodde. Gulrot Vinden drar også mer på, og kommer nå fra øst. Lars og Roger ymter frampå om å snu her. Roger er uvanlig sliten, men han hadde nok allerede litt sjukdom i kroppen vil jeg tippe, idet han ble dugelig forkjølet i dagene som fulgte. Men jeg argumenterer med ei fakta-gulrot om at kun 800m og 200hm lenger oppe i skodda venter dagens første varde; Stygghø/2200. Og kun nye 800 m vest for denne ligger Stygghø/2213, altså to 2k så gripende nær... Gulrota funket , og vi labbet så en ensformig marsj videre inn i gråa. Sjøl syntes jeg formen holdt bemerkelsesverdig bra, og følte meg ikke særlig sliten enda. Snart ante jeg et steinra ovenfor oss, som syntes å ligge på tvers av marsjretningen, og antok at dette var røyser liggende langs selve toppegga. Lenger til høyre syntes nå også litt av pynten på høyde 2180 lengst øst på toppegga. Antakelsen viste seg å stemme, og snart svartnet den digre varden på 2200 litt til høyre for oss. Vi pilte så dit, og dagens mål var egentlig nådd! Vinden dreide nå enda mer, og sto nå rett inn fra nord, dundret inn i stupveggen mot Tverrådalen, og rev så med fynd og klem tversover toppegga, der vi svettevåte sto og hutret ved varden . Vinden tiltok kraftig nå. Intet blivende sted med andre ord, så vi hastet bare videre vestover mot 2213. Nå blåste det stiv kuling, og det var godt å ha hetta over hue, og gode lune snøbriller (dessverre hadde Roger glemt sine). Her ble vi alle fort iskalde på henda, så jeg vurderte å dra på stormvotter, men orket ikke stoppe å grave dem opp av sekken. Et sted vagler vi over et avblåst steinra, og i en sideglidning med venstreskia på en sten, så faller fellen av skia mi. Det er kaldt, og fellelimet gyver fullt av snø, så jeg får ikke fellen til å sitte etter dette. Men det er nå kun 300m til toppen, så jeg tar fellen i hånda og klorer meg videre med feste kun på høyreskia. Over laveste bandet før toppen er det i overkant friskt, men brått gir vindkastene seg litt, og vi skimter en lysning mot sola igjen. Under oss mot vest aner vi flekkvis konturene av de NordAustre Bukkeholstindene, og den omdiskuterte PF10/2011 kandidaten nede på vestryggen på Stygghø (diskutert her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8286). Noen bilder tas ved varden, før vi river fellene av skia og pakker snippesken, for så å skli ut i sørflanken mot nedkjøringen og det store hvite intet... Lysteppe Nedtur - i dobbel forstand. Alt forsvinner nå i et mjølkehvitt lysteppe . Det blir bare skrensende å føle og famle seg fram nedetter de mjuke flotte snøflatene. Nesten umulig å se bakken, og idet man stopper, fåes en fallende sær følelse som tidvis gjør at man faller på ræva, fordi kropp og syn ikke har referanser å justere balansen etter. Harmelig óg da, når man endelig i Jotunheimen har mjuksnø på nedturen, noe som ikke skjer så altfor ofte ! Det letter ikke før vi er halvveis nedatt i den bratteste delen av sørflanken, på anslagsvis 1850 moh. Lars ryker da ut som en rakett, og er snart nede på flatene mot breen igjen. Roger slipper seg ut i halvstore svinger, mens jeg tar det som vanlig noe mer med ro, og klorer meg med korte svinger i krik og krok nedatt - men moro lell! Derfra går alt radig. Vi suser utover det nå litt slakere lendet, og kaster oss til slutt utover fonnkantene på motsatt side av Bukkeholsbekken enn der vi gikk opp. Artig dette ! Snart krysser vi selve bekkeløpet i en djup bue ned mellom kantskavlene, og så gjenstår kun dalføret tilbake til Spiterstulen. Vi holder høyden litt oppunder sida i Stygghø, for å gli lengst mulig ut langs dalen, før vi følger Visas elveleie til gards. Ikke av de lengste turene dette, men en 7 timers tur og 1100hm føltes akkurat passe for et vinterblekt og utrent legeme. Men jeg vet jo det snart kommer verre utfordringer enn dette...

Vårmorgen Det anger av skare og frostig furubar i fjellskogen, mens vi står stille og bare lytter til vårmorgenen. Ovenfor oss mot snaufjellet skarrer og kakler fjellryper over alt, og i furulia bak oss trommer en svartspett tungt på en tørrstamme et sted. Soloppgangen pensler et anstrøk av rosa over fjella på motsatt side av dalen, mens Sota seter fortsatt ruger mørk og stille i frostdisen nede i dalskyggen. Over oss steiler en høg blå himmel, det er vindstille, og vårdagen ligger blank og ubrukt foran oss. Vi er på veg mot Tverrådalskyrkja og dens sørtopper, Roger og jeg, og værmeldinga er i dag god. Etter gårsdagens retrett i uværet på Vestre Holåtind (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8091), ser dette særdeles lovende ut! Stigningen opp den halvbratte lange dalsida går overraskende lett synes vi, etter 26 km og 1600 hm på isete ski dagen før. Vi forlater snart også fjellbjørka, og idet vi kommer opp på høgdebrekket over dalsida, ser vi allerede to av dagens tre mål: Tverrådalskyrkja/2088 og dens sørtopp S-1/2034. Og bakenfor disse gjemmer seg S-2/2018. Er litt usikker på navnet på sistnevnte faktisk, da den også omtales som ”SV for Fortundalsbreen”, eller også Steinkollen. ”SV for Fortundalsbreen” er et ikke-navn etter min mening, da hva som helst kan ligge SV for breen , det navnet sier jo ikke at det dreier seg om en topp engang! Og Steinkollen er også et litt tafatt navn på en 2k da. Vel oppe dalsida når vi også inn på løypa til Nørdstedalsetra. Denne følger Tverrådalen en bit. Nede i daldråget er det fortsatt skygge, og temmelig kjølig etter klarværsnatta. Fellene skurer som sandpapir mot isen i løypa, og det er skikkelig trått å gå flata innetter dalen. Kulda biter også litt på øra her, for lua forsvant ned i sekken tidlig nede i lia, må vite! Men snart tar løypa av fra dalen, og opp mot Styggvatna innunder nordtoppen på Tverrådalskyrkja. Der oppe møter vi sola , og på noen steinblokker tar vi dagens første rast. Storskavlene oppe i nordtoppen lyser turkisblå og rene imot oss, og i sørøst under sola troner Tundradalskyrkja/1970 mot himmelkvelven. Stillheten er total her oppe, og vi nyter utsikten og omgivelsene, og kjenner allerede nå at sola varmer i fanget der vi sitter. Nyyydelig! Betongføre Oppe på ryggen før vatnet ser vi så dagens hovedmål, selveste Tverrådalskyrkja/2088. Over oss en uendelig vid blåhimmel, og foran oss en silkehvit sprekkfri breflate, nesten like stor som himmelen selv, og midt i det hele troner kyrkja, skarpskåren og stilren som en nunatak hevet over resten av verden. Vi slipper oss ikke ned på Styggvatnet/1407, men tar av halvt høyre oppe på ryggen før vatnet, og vinner sakte høyde derfra oppetter ryggen til vi når breen. Den er som betong, fast og sprekkfri, og skia synker bare et par cm i fast tørr snø, så fellene sitter som spiker oppover bratta. Vi tar sikte på nedre halvdel av himmelranda der framme, og jabber så jamt og trutt til himmels. Et par fotopauser må til, men det går relativt radig lell, og i den tiltakende solvarmen renner svetten godt i fjeset , mens både lår og armer får kjørt seg godt mødne i den lange bratte mota. Det gode slitet, dette! Vi når så opp på østryggen sør for bretunga, og tar en kort rast. Vi nærmer oss toppen nå, 250 hm igjen kanskje. De siste 150 hm blir å gå på bena, for fra der sørkanten av bretunga når øststupet, blir det både for bratt og stenete for skia. Like før vi når bratteste toppeggen synes jervespor på breen. Mot sør hvitner Fortundalsbreen som et silkehav, og rundt Sveinkollen/1743 ser vi den enorme ”Sveingryta”, ei langsmal vindskapt jettegryte i isen, som følger fjellfoten rundt hele vestsiden av fjellet. Inne i brebotnen under øststupet på Tverrådalskyrkja skrur noen digre istårn opp fra breflata, ellers er breen som silke over alt, med flotte vindskapte snømønstre rundt småkammer og søkk. Synes jamt over å være bra med snø i fjellene i år. Roger nyter utsikten, mens jeg knepper noen bilder av ham stående foran toppen. Det er fortsatt så godt som vindstille, men vi vet at det normalt trekker på høgtoppene, så vi slenger på jakkene før vi tar fatt på siste etappen. Ja, vi elsker… Så er det av med skia, feste disse på sekken, og ta iveg opp den bratteste delen av toppkjegla. Roger bruker isøks, mens jeg bruker skistavene. Vi ser nå at det kommer fotspor opp fra sørøst, fra sørsiden av ryggen vi kom opp på. Sporene synes noen dager gamle, men er gode å ha i den mer hardblåste og isete sørflanken, siden vi da slipper å sparke våre egne fotisett. Det er best å ha godt fotfeste her, vi har ikke stegjern med, og en utglidning vil fort bli ubehagelig. Helt oppunder toppunktet blir snøen igjen løsere, vi synker 15 cm i grovkornet men relativt fast sukkersnø, noe som passer oss bra, idet dette vil gjøre passasjen videre langs den kvasse sørryggen lettere enn på knallhard og isete snø. Utsikten er formidabel ! Laaangt der nede ser vi atter Sotasetra og Liavatnet, og rundt hele horisonten kryr det av kjente og ukjente fjell. Tundradalskyrkja synes med ett så lita i dette selskapet. Vi ser Dovres kjemper som ruger langt der ute i nordøst, mot øst hersker Holåtinder og Hestbrepigger, i sørøst vrimler Jotnene mot himmelen, og Hurrunganes kvasse profiler står fjernblå og mektige i sør. Lodalskåpa steiler høg og brudehvit i vest, og nordover lyser Sekkebreen krittende hvit over Mysubyttdalen. Og imellom alt dette; fjell, voler, tinder, høer og breer så langt øyet kan se. Og alle er de fløtehvite og snømjuke, med djupblå søkk og skygger som speiler fargen fra marshimmelen, som står uendelig og lysende blå over landskapet. Sollyset gnistrer over viddene, og jeg formelig drikker synet inn. Gud bedre, hvor jeg elsker dette landet ! Et ekte, rent og fullkomment vinterland, et syn så vakkert at det stundom gjør meg rørt. Og det gjør godt for et vintermenneske som meg å se at breene forhåpentligvis får et lite forsprang på sommer og avtining i år… Det trekker litt bistert fra vest her oppe, så vi setter oss i ly av varden for en matbit. Dvs. jeg blir drivende å ta bilder mens Roger spiser, før jeg hastig sluker et par kjeks, og vi er klare for egga mot sørtoppene. Ren nytelse Egga imot S-1/2034 ser ut som den er laget av sprøytekrem. Snøen sitter svulmende og plastret på berget, og som nevnt er den sukret, men fast, og vi synker 15 cm nedi. Dette er helt ideélt for fotfeste, noe som gjør traversen enkel og til en ren nytelse . Det litt luftige cruxet på egga blir nå som sprøytekremen tilsier kun et kakestykke, eller ”piece of cake” som det også kalles. Dog skal man være rimelig våken her, særlig med skia på sekken, da disse stedvis tar nedi bakken, og brått kan tippe en stakkar ut av balanse. En skarve meter ut mot vest er det vertikalt svart stup, og på motsatt styggbratt snøflanke - og den er lang! Så selv om fotfestet synes godt er det kun sukkersnø å holde i, så det gjelder å ha balansen inne nedover egga! Jeg somler med å ta flere bilder utover der, så Roger tusler litt i forvegen. Litt oppe i stigningen mot S-1 står han og venter ved et litt glattere snøparti, og peker på noe han synes likner dyrespor. Dette viste seg å være et gammelt jervespor - igjen! Dyret har kommet fra sør og opp langs eggen i retning stortoppen. At vi ikke har oppdaget det før, altså på eller nærmere stortoppen, får den knudrete og vinderoderte snøstrukturen der oppe ta skylda for. Ikke blek den tassen gitt, går altså søreggen opp på Tverrådalskyrkja midtvinters! Etter nye bilder tilbake mot 2088 fra S-1/2034, rusler vi litt ned i solsida på sistnevnte, og tar på skia igjen. Så aker vi ned til bandet mot S-2/2018 (Steinkollen), hvor vi møter sporstrekket etter jerven atter en gang. Deretter trabulerer vi til topps på dagens tredje og siste 2k, en PF på imponerende 65 meter ! Fra denne flate toppen skuer vi nå tilbake inn i østsiden på hovedtoppen og S-1, som lyser kritthvite i høgstdagssola. Og under dem ligger silkeveien, vårt vegvalg tilbake til dals, nemlig Fortundalsbreens matthvite storflate, som svakt bølgende heller samfulle 600 hm nedatt til Styggvatnet/1407. Hall of fame Vi tar fellene av skia v/ varden på S-2, og sklir iveg tilbake retning bandet mot S-1. Halvveis nede i hellinga mot bandet, kanter vi over brekket og ned på breen. Denne er halvbratt her oppe, så vi skyter raskt fart, og traverserer i sikk og sakk ned til den noe slakere breflata lenger nede. Deretter er det bare å kjøre i lange strekk på skrå ut flatene, svinge, og nytt langt strekk tilbake. Forholdene på breen var så strøkne at man kunne stå å kjøre med lukkede øyne om man ville. Breen er stor og vid, og vi krysser tidvis like forbi hverandre, for i neste øyeblikk å være en halv kilometer unna hverandre. Slik når vi raskt skiløypa mot Nørdstedalsseter atter en gang, i bakken like sør for Styggvatnet. Der møter vi folk. Disse skal gå Jotunheimen rundt, fra hytte til hytte, en hel uke til endes. Vi fyker så videre, og svinkjører ned på tjennsisen, for å ake så langt som mulig før vi må stake oss videre på de smurningsrene skia. Vel over tjennet, tar vi en siste matbit før vi setter utover mot Tverrådalen. Vi ser at to personer nå går våre spor fra før i dag i retning breen og Tverrådalskyrkja. Klokka lakker mot ettermiddag, så om de kom seg opp er vel tvilsomt. Videre legger vi løypa så vi utnytter overhøyden til å ake Tverrådalen helt ut, knapt et stavtak ble tatt! Endelig følger vi så skuterløypa helt tilbake til Sota. Oppe i lia passerer vi spora våre fra i går, og har atter en gang erfart at fjellet er variabelt. Gårsdagen forsvant i tåke og whiteout, mens dagens tur var perfekt fra ende til annen. Kanonvær, superforhold både på ski og langs egga, intet hadde vi glemt igjen, alt utstyr var i orden, ingenting ble mistet eller gikk i stykker, formen holdt bra, og ingen skader. Og et landskap med en utsikt som overgår svært mye. Bare ren nytelse altså, og et knippe bilder verdt å mimre over. Alt i alt bedømmer vi denne turen til glatt å gå inn i vår ”Hall of fame” - og der er det kamp om benet, gitt vår vakre natur og det antallet turer som gåes..! Drøyt 20 km, 1500 hm , 9t 10min. Anbefales herved! PS. Bruk F11 i nettleser for optimal bildevisning!

Dag1: Etter tidligere å ha vært på en strabasiøs tur til Holåtindene i null sikt, var det klart at neste tur til området måtte bli i solskinn og lekende vind. Med meldt høytrykk over "hele" Østlandet de neste dagene, stod derfor en tur til Hestbrepiggane høyt i kurs. Toppene ligger som perler på en snor når først anmarsjen inn er unnagjort, og de er ypperlige på ski; stort sett lange slake stigninger og flere breer som kan krysses raskt og sikkert. For oss var det 7 topper som var aktuelle (pf30m), i tillegg 3 bonustopper hvis tid og lyst. Planen utlagt på kart anga ca 31 km og 2200 hm. Hestbrepiggane er lite besøkt og vi ventet å se lite folk i fjellet, men allerede ved telting ved Netosætre var det to karer som kom forbi etter å ha vært på flere av "piggane". De kunne melde om harde og isete forhold på noen av toppene og at de hadde snudd før Vestre og Vestraste. Pokker'n, bilen full av saker, t.o.m. klatreutstyr etter litt vorspiel på Tronoberget i Lom, men kun ett par stegjern og øks på deling. Imidlertid dro karene frem sitt beste og mest detaljerte kart, en lefsete printutskrift av toposkissa over Breheimen fra etojm.com (sic !?, helt i Fredrik Arentz ånd, som 100 år tidligere hadde romstert i området), hvor de anga visse alternative muligheter. I tillegg tryllet vi frem boka "Fjelltopper over 2000 meter i Norge" fra bilen, hvorpå nitidige studier av bilder ga oss en ny revidert plan, såsant breene ikke overrasket oss med noen flere sprekker enn det vi kunne ane. Planen holdt nesten mål, det eneste som kom i tillegg var en liten omvei, da snøfonna langs ryggen ut mot Nørdre Sør var for hard med det utstyr som vi hadde. Turen for øvrig kan lett oppsummeres slik : snattrende ryper, vår under 1000 meter, skareføre, periodevis skyfri himmel, lange fine transport etapper hvor tankene får suse fritt, lekende vind, noen vindkast, breene var snøfylte og trygge, vår variant ga en koselig skitur uten de store himlende stup og kvasse egger, solkrem, mer solkrem, enda mere solkremmmm, meditativ lyd fra raspende feller og lange deilige raster med fantastisk utsikt, avslutning med telesvinger i myk snø. En tur til Hestbrepiggane kan anbefales, men husk finvær, det fortjener området ! For teknofreakene : turlengde ca 39 km, hm ca 2300 meter, tid med lange pauser ca 14 timer. Dag2: Ett lite forsøk på Geite fra Leirdalen, av respekt for fjellets Pan, snudde vi 60 meter under toppen for bare å nyte deilig utforkjøring.

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni

Vi hadde ambisiøse planer for denne helgen, og med en liten frykt for gjennomtråkk i snøen la vi planene mot dovre og Langvasstindene og Svånåtinden. Været var bare halveis sikkert i følge meterologen, og med fare for en overskyet dag i fjellet la vi i vei på fredagen. I forkant av turen hadde Jan måttet kjøpe seg inn noen stegjern og en isøks. Han så ikke helt vits i utstyret før han stod i en stupbratt snørenne, hvor han da innså faren ved å ha dårlig fotfeste. Fredag 04.05.07: Vi fylte bilen med ski, sekk og sykkel og kjørte på veg opp mot dovre. Etter å ha tømt cirka halve rema-butikken på Oppdal for mat, kjørte vi og parkerte ved militærstasjonen på Hjerkinn. Hadde planer om å overnatte på Maribu denne helgen, og bruke den som utgangspunkt for turen. På veg innover skytefeltet (ca 5 km innover i feltet), ser vi en enslig moskus-okse som står og sturer for seg selv. Den er ingen fare i utgangspunktet, men det viser at vi ikke er alene oppe i fjellet. Kommer omsider frem til Maribu, hvor at det til en positiv overraskelse viser seg at de har vært å brøytet vegen tidligere denne uken. Hopper til køys etter noen runder kort, og et par snurringer. Lørdag 05.05.07: Vi går i fra Maribu ca 09.15, og begynner å gå oppover mot Bruri. Vi går oppover dalen og over de isdekkede vannene til høyre for Bruri. Tar dagens første pause her, og benytter turens siste mulighet til å fylle opp vannflaskene. Går opp en bratt rygg til venstre for Langvasstinden V2 (2025 moh). Etter å ha brukt mange krefter på å komme seg opp ryggen tar vi en liten fortjent rast før vi begynner å bevege oss over Langvasstindene. Tar med tau, isøks og stegjern for å forsere hammeren for å komme seg til Store Langvasstinden (2085 moh). Den første toppen over 2K denne dagen er Langvasstinden V2 (2025 moh), nestemann er Vestre Langvasstind (2046 moh). Ved varden på Vestre Langvasstind blir vi sittende og se utover mot Store Langvasstind for å blir vandt med høyden i rundt oss. Det er god utsikt, og en del luft i rundt oss. Jan er litt skeptisk til å bli med utover mot Store Langvasstinden, men etter litt overtalelse fra meg så fester vi et klatretau rundt en stor stein på Vestre, og klatrer forsiktig ned hammeren. Eggen ut imot Store Langvasstinden ser ekkel ut ifra vestre, men det viser seg å være mye bedre oppover eggen når vi nærmer oss den. Det går fint til toppen, og Jan kjenner mestringsfølelsen i kroppen i det vi står på toppen. En kjempefølelse. Det er vindstille, blå himmel og en perfekt dag for en topptur. Utsikten er fenomenal fra toppen, og det føles som om det finnes ingen ting i verden som kan slå den følelsen en har på toppen. Snur og går tilbake mot Vestre. Hammeren forseres mye lettere opp enn ned, og snart er vi tilbake til sekken. Klokken har allerede blitt 16.00 på dagen da vi kommer til sekken, hvor at det er et langt og drøyt stykke hjem igjen. Neste topp er Nørdre Svånåtinden på 2004 moh. Denne toppen gir god utsikt mot Bruri, men er bare en liten stopp på vei imot Storstygge Svånåtinden. Etter å ha passert i søkket mellom Nørdre- og Storstygge- Svånåtinden kjenner jeg at jeg er sliten, og at jeg begynner å få symptomer på dehydrering. Hiver innpå noen sukkerdrops hver på vei mot toppen, og kvikner til igjen. Utsikten fra toppen (2209 moh), er fenomenal, hvor vi har nesten fri sikt 360 grader i rundt oss. Er på toppen klokken 18.15, hvor at vi planlegger å gå kjappeste rute ned igjen mot Maribu. Vi planlegger å gå ned den bratte ryggen som er veldig synlig fra Hjerkinn. Vi kommer ned 100 høydemeter, men kjenner at snøen ikke er "trygg nok", og velger den lengre veien i rundt. Det er tungt å gå opp til toppen igjen, men man har ofte bare ett forsøk i fjellet, så da tar vi den trygge ruta hjem igjen. Vi går ned på østsiden av fjellet, og følger Svånåvatnet i retning mot Maribu. GPS'en viser en distanse på 30 kilometer den dagen, og er helt kake da jeg "kommer i mål" på Maribu klokken 22.20 den kvelden. Til og med Jan som jeg gikk Vasaloppet med tidligere i år innrømmer at denne turen var værre enn hva det var i Sverige. Spiser et etterlengtet måltid, og drikker 3 liter vann før jeg hopper i køya. Søndag 06.05.07: Våkner av oss selv denne dagen. Kjenner at det ikke er like mye futt i kroppen som dagen i forvegen. Eneste målet for dagen er å sykle tilbake til Hjerkinn og kjøre til Tr Heim. Vi rydder hytta etter oss og setter at noe ost til musa som befant seg på utedoen på Maribu. På veg hjem møter vi en flokk moskuser ca 1 kilometer etter skiltet som sier "Snøheim 4". Det er tre små, og fire store. Vi ser dem ikke før 30 meter fordi de er bak en liten bakketopp på vegen. Ideet vi bremser opp snur to okser seg og ser bestemt på oss som om de skulle sagt "pass dere, her er det vi som bestemmer". Vi skjønner fort hintet at de vil ha oss på litt avstand, og holder oss i god avstand helt til de går av vegen etter 10 - 15 minutter for å slippe oss forbi. I vegkrysset som sier "Snøheim 9", møter vi på den enslige moskusen. Han har nå lagt seg med en avstand på 2 meter fra vegen. Han reiser seg, og studerer oss før han labber innover i skytefeltet for å slippe oss forbi. Oppsummering: Turen var kjempebra, pent vær, gode snøforhold, lite vann på fjellruta (holdt ikke med 3 liter i sekken), godt å legge seg i en seng på maribu og villt dyreliv på Dovre..... Alexander og Jan

Her kommer min første turskildring her på Fjellforum. Først litt om forutsetningen for turen slik at dere som leser dette og lurer på om dere kan gjennomføre samme tur skal vite på hvilket nivå vi ligger på når det gjelder fjellturer. Av samme grunn vil jeg også så godt jeg kan forsøke å angi litt om tidsforbruket underveis. Jeg og en kamerat bestemte oss for to år siden at vi skulle få til en fjelltur i året hvor vi skulle bestige noen topper. I fjor regnet turen bort, så dette var altså vår andre topptur. Det første året var det Tverrbotntindane og nord-ryggen på Visbreatinden som ble besteget. Ingen av oss har med andre ord gått spesielt mye i fjellet de siste årene. Han har stort sett syklet og jeg drevet litt klatring. Tidligere i år gikk jeg tre dager fra hytte til hytte, mens for min kamerat skulle dette bli første gang han tok på seg fjellskoene i år. I år bestemte vi oss for å ta turen til Koldedalsvannet, slå opp et telt der inne og bestige Uranostinden via sørryggen den ene dagen og Falketind og toppen rundt Stølsnosbreen den andre dagen. Etter hvert som avreisedagen nærmet seg så vi at vi kom til å bli kjempeheldige med været. Vår eneste bekymring var om om veien inn til Koldedalsvatnet var snøfri og om bommen var åpen. Jeg hadde vært i området 3 uker tidligere og da var det veldig mye snø i området. Dag 1, 24 juli 2008 Koldedalsvatnet Vi reiste fra Oslo/Årnes på kvelden og var fremme på parkeringsplassen ved Hydro-hytten ved enden på veien rundt midnatt. Jeg hadde fått et tips om teltplass her inne på forumet, men selv om det var stjerneklart var det for mørkt til å begynne å lete etter det stedet, så vi satte opp teltet nede på småsteinsletta nedenfor hytta. Litt hardt å få ned teltpluggene, men nok av steiner til å holde teltet på plass. Vi var slitne og spente foran neste dag hvor Uranostindens sydrygg skulle bestiges. Klokken ble satt på 0800. Dag 2, 25 juli 2008 Uranostinden via sør-ryggen og Slingsbytinden Solen sto tidlig opp og gjorde at teltet ble meget varmt, så etter en god lang frokost i klappstolene våre og litt graving med en flat stein for å få gravd ned frysebagen i en snøfonn var vi faktisk klare til avmarsj 0815. Vi skrådde rett opp i lia mot høyde 1311 og passerte på nedsiden av denne og krysset elva ca 300meter før Uradalsvatnet (Ikke URDA…som det står blant annet på mitt gamle kart) Grunnen til at vi krysset elven her var at jeg var litt redd for at det var for mye vann ved vadestedet helt oppe ved vannet. Det var nemlig det 3 uker tidligere. Kan for øvrig informere om at det er en fantastisk teltplass der hvor den lille bekken begynner like vest for høyde 1311. Stykket fra Koldedalsvatnet til Uradalsvatnet er lettgått så ganske raskt passerte vi stien som går opp til Kvitevatnet. Her tok vi for første gang frem beskrivelsen av Morten Helgesens tur over ryggen fra august 2002. Etter en kort orienteringspause satte vi i marsj, fylte alle vannflaskene i den siste bekken, og gikk på et forholdsvis markert tråkk øst for høyde 1450 og 1487 før vi gikk opp på ryggen. Fantastisk å komme opp på ryggen og se utover Uranosbreen. Vi hadde brukt ca 1t 40 min hit. Ryggen oppover mot S2 (2048) var lettgått, med noen klyvepartier men bød ikke på noen problemer. Min kamerat som har et snev av høydeaversjon hadde imidlertid bitt seg merke i at det i vår utprintede guide sto at ryggen opp mot selv Uranostinden var adskillig brattere…. Et lite stykke før toppen på Ø2 skulle det være et litt luftig/utsatt hakk ned, vi fant hakket men syntes ikke det var noe særlig skummelt. Oppe på S2 så vi for første gang ordentlig hva som ventet oss på selve Uranostinden. Den så ikke lett ut. Videre bort ned og bort mot S1 (2037) var det greit å gå uten noen problemer. På S1 tok vi en liten pause for å studere Morten H sin beskrivelse av turen opp mot Uranostinden. Etter å ha lest den sammen sa min kamerat at han ikke kom til å bli med videre. Det var særlig ordene ”med ryggen mot avgrunnen” som hadde skremt han, i tillegg så han jo at det så luftig ut. Han ble med bort til der hvor den første hammeren begynner, men var fast bestemt på ikke å bli med opp da han som han sa ”Jeg vil ikke komme meg videre når vi hadde klatret opp hammeren” Han ba meg derfor gå videre mens han selv skulle gå ned i vestsiden og traversere seg bort til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Jeg hadde ikke særlig lyst til at vi skulle skille lag så vi inngikk en avtale at jeg skulle klatre opp hammeren og sjekke forholdene videre og deretter komme tilbake og si om jeg mente han ville klare det eller ikke. Klatringen opp hammeren var ikke særlig vanskelig men jeg kan forstå at noen synes det er greit med sikring her da man jo kan falle langt om man først faller. Etter at hammeren var unnagjort så jeg bort på den skarpe eggen som ”alle” skriver og prater om. Siden jeg viste at eggen og de få meterne med klatring ”med ryggen mot avgrunnen” etter selve eggen var det min kamerat var skeptisk til tenkte jeg at jeg skulle finne en vei litt nedenfor eggen mot vest. Det gikk overraskende lett, veien sa seg selv og før jeg nesten var klar over det sto jeg og så ned på den skarpe eggen. I vått vær kan det nok være litt mer skummelt da fjellet da vil være temmelig glatt der nede hvor jeg gikk. Glad som jeg var etter å ha funnet en vei jeg mente min kamerat kunne benytte, gikk jeg den skarpe eggen tilbake til toppen av hammeren og ropte ned til han at han måtte komme opp for dette ville han klare! Hvis han allikevel ikke skulle klare det så kunne han evt gå ned i vestsiden fra toppen av hammeren. Litt løst, men helt greit så det ut til. Han klatret lett opp hammeren og mens han gikk litt ned for begynne å traversere på nedsiden av eggen gikk jeg opp på satte jeg meg på den skarpe eggen for å rettlede han. Ganske snart fant han ut han like gjerne kunne komme opp på eggen han også så da klatret han rett opp vestsiden av eggen og satte seg foran meg på eggen midt i mot meg! Vi lo, jublet og knipset noen bilder, før jeg gikk forbi han på eggen for å komme meg på andre siden av han slik at vi også fikk bilde av han ovenfra. Han som noen minutter tidligere hadde vært skikkelig skjelven snudde seg nå lekende lett på eggen slik at han endelig kom rett vei Der den skarpe eggen slutter er det en liten hammer som kan man enten kan omgå til venstre som jeg gjorde eller ut til høyre ”med ryggen mot avgrunnen” som min nå veldig ivrige kamerat gjorde. Etter dette var resten av turen opp til toppeggen og toppen lett. En liten ruglete hammer ble omgått til venstre på ttrappetrinnene som vår ”guide” også beskrev. Vi nådde toppen etter nøyaktig 4 t 30 min. Da hadde vel ”overtalelses/vurderingsprossessen” litt lengre nede tatt ca 30 min. Utsikten på Uranostinden 2157 moh er helt fantastisk! At det var skyfritt, sikkert 20 grader og vindstille gjorde det ikke akkurat verre å være der oppe!. Vi satte oss ned på toppen og spiste en god og lang lunsj mens vi tittet på et taulag langt nede på breen under oss som var på vei til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Etter at lunsjen var unnagjort satte vi kursen nord- og nedover og ned i skaret hvor vi møtte taulaget vi hadde sett nede på breen. Turen ned dit gikk veldig fort da vi skled ned på diverse snøfelt. Nede i skaret satte vi fra oss sekkene og tok med oss en vannflaske opp på Slingsbytinden (2026). Oppe på toppen hadde vi god utsikt mot vestsiden av Uranostinden hvor vi skulle traversere oss ned til Uradalsbandet. Det lå fortsatt en del snø der som kunne hjelpe oss. Det gjaldt bare ikke å komme for langt med mot det ”stupet” som går på tvers et stykke nede i siden. Takk til de som har tipset om dette tidligere! Nede på bandet tok vi på oss sekkene og satte utfor. Turen opp/ned fra Slingsbytinden brukte vi 35 min på inkludert rekognosering på toppen. Nedstigningen mot Uradalsbandet gikk greit, vi skled mye på snøen og kun en gang kom vi for langt ned og måtte gå litt opp igjen for å komme oss over et lite stup. Ved våte forhold vil jeg tro at det er vanskeligere å gå ned her da det var ganske bratt og sva med småstein på de feltene hvor vi ikke gikk på snøen. Etter hvert kom vi frem til den røde hammeren/høyden ovenfor Uradalsbandet. Vi slet med å finne rett vei ned til bandet, men etter hvert fant vi da en vei. Litt løst og litt bratt men helt greit. Nede på bandet ble det en liten pause før vi satte i marsj rundt Uradalsvtnet og videre ned mot teltet ved Koldedalsvatnet. 9 timer etter at vi startet kunne vi endelig ta av oss fjellskoene, ta oss et lite bad og sette oss i de medbrakte klappstolene for å nyte solen over Falketind mens vi spiste noen Wienerpølser! Utpå fredagkvelden ble det temmelig folksomt rundt oss. Hamar og Hedemarkens Turistforening (HHT) arrangerte fellestur. De skulle også gå Uranostiden (ikke ryggen) og Falketind. I tillegg var det flere andre som skulle på tur neste dag. Til sammen var vi vel rundt 30 personer. Det ble fyrt opp et par bål og det ble riktig så hyggelig utover kvelden. Ett par kalde pils gjorde dagen perfekt! Dag 3, 26 juli 2008 Falketind og Stølsnostinden HHT hadde sagt de skulle gå kl 8. Siden de var såpass mange som 14 stk valgte vi å gå alene litt før de gikk av gårde. De skulle dessuten gå over Støsnosbreen mens vi skulle gå i snøkanten i sør siden vi verken hadde breutstyr eller breerfaring. Min venn hadde slitt litt med kneet på kvelden men nå var han fit for fight igjen. Turen opp til vann 1291, ”Tredje vannet” gikk greit men så begynte smertene i kneet hans å komme tilbake og vi skjønte raskt at han ikke kunne komme seg opp på Falketind i dag. Han ville dog ikke gi seg med en gang da han hadde lyst til gå forbi den store fonnen vi så i andre enden av vannet samt og se Andre vatnet som han hadde lest og hørt så mye om! På vei bort til fonnen lurte vi veldig på hvordan vi skulle komme oss forbi den, da den var ganske stor! Når vi kom bort til den så vi dog at nederste del av fonnen hadde brukket av fra fonnen og vel lå i vannet/vannkanten. Etter å ha passert bekken fra fonnen på en liten snøbru kunne vi derfor lett spasere forbi helt nede ved vannet. Etter noen hundre meter dukket Andre vatnet opp. Der tok vi en pause og overført drikke og mat fra hans sekk til min sekk. Med 2.8 liter drikke med meg følte jeg meg trygg på at jeg ikke skulle gå tom for drikke på turen. Mens vi satt der kom det store følget forbi og jeg gikk sammen med de bort til elven ned fra Stølsnosbreen. Der tok de en pause, mens jeg bare stoppet for å fylle flaskene til randen. Føreren som hadde gått her de siste 18 årene sa at det var helt greit å drikke vannet så langt nede så da stolte jeg på det. 2 timer hadde jeg brukt hit og da hadde det gått veldig sakte den stunden hvor min venn haltet seg med. Elven ble med litt besvær steinhoppet og jeg satte kursen opp mot Stølsnosbreen. Turen opp gikk overraskende lett og snart dukket breen og Støsnostinden opp. Det lå fortsatt en del snø i forkant av brevannet nedenfor breen og jeg krysset elven på en stor og god snøbru. Når jeg så opp mot Stølsnostinden så jeg spor som krysset rett over breen fra Stølsnostinden og ned mot steinuren i nedkanten av breen. Jeg har tidligere sett bilder her på Fjellforum som viste at det sannsynligvis kan bli en passasje over der hvor man ikke trenger å gå på bre. Å gå ned fra litt ovenfor skaret mellom Støsnostindene og deretter rett over breen/snøen? ville jo kunne spare meg for litt tid på returen. Jeg tenkte mye på dette resten av dagen. Etter å ha forsert den bratte bakken til høyre for der hvor breen en gang hadde strukket seg helt ned til brevannet holde jeg meg godt til høyre på breen eller gikk jeg på snø? Jeg aner egentlig ikke hva jeg gikk på siden alt så likt ut for meg. Jeg følte meg uansett trygg da det hele tiden var bare felter både til høyre og venstre for meg. Det kunne med andre ord ikke være særlig dypt der hvor jeg gikk. Føreren fra HHT hadde ved leirbålet kvelden før også sagt at Stølsnosbreen var en veldig grunn bre. Et stykke bak meg dukket det opp to yngre gutter som fulgte mine spor så ble jeg borte i snøen så kom det i alle fall noen ikke så lenge etterpå tenkte jeg og ble litt tøffere og satte kursen rett mot vesteggen hvor jeg hadde tenkt å gå opp. Like før skråningen oppe mot eggen begynner og snøen/breen slutter tok de to meg igjen. Jeg spurte om de hadde vært her før og om de eventuelt viste hvor det var lettest å gå opp på vesteggen. De hadde aldri vært her før de heller og ante ikke en gang at det var en vei opp vesteggen. De tuslet videre mens jeg tok frem kartet en gang til for å forsøke å se hvor jeg burde gå opp. Det var en stupbratt (40meter?) utstikker/stor knaus til venstre ut mot breen og jeg så på kartet at hvis jeg rundet denne kunne jeg sikkert komme meg opp på vesteggen fra nord. Akkurat da angret jeg på at jeg ikke hadde lest mer om denne eggen før jeg dro. Når jeg tittet opp fra kartet så jeg at de to guttene jaggu hadde satt kursen rett opp mot vestsiden av eggen. Det så riktignok veldig bratt ut helt på toppen, men med to stk foran meg følte jeg meg litt tryggere så jeg satte i marsj etter de opp steinura. De var nok i en del bedre form enn meg så de gikk fra meg for hvert skritt oppover. Det var løst, men mer tungt enn vanskelig å komme opp til der hvor ura slutter og fjellet begynner. Jeg fant et lite tråkk opp det første stykket, så vidt jeg kunne se så var vel dette det eneste stedet hvor det var naturlig å gå opp så det sa seg nesten selv. Midt i dette klyvepartiet på ca 5 meter hørte jeg stemmer over meg og når jeg tittet over kanten så jeg til min forundring at de to guttene sto der. De slet med å finne veien videre opp det så ut som det var det siste skikkelig bratte stykket før det virket som det ble litt flatere igjen inn mot der hvor selve ryggen startet. Der hvor de sto og vurderte var det et dieder på 3-4 meter med for så vidt gode tak så det ut til, men det var temmelig bratt så jeg gikk litt ut til høyre ut mot Morka-Koldedalen for å se om jeg kunne finne en annen vei opp. Ganske fort fant jeg et ”tråkk” som traversert seg på skrå opp mot eggen og som til slutt kom inn på vesteggen 40-50 meter nærmere Falketind enn der hvor eggen starter. Det var et par punkter der som jeg kanskje vil få litt mareritt om senere, ikke fordi klatringen i seg selv var så vanskelig, men det var et par plasser hvor jeg måtte bruke undertak for å dra meg opp og holde meg fast. Det føltes trygt der og da, men i etterkant har jeg tenkt at vi (de fulgte etter meg) burde ha nok ha forsøkt diederet. Det å gå på en liten sprekk i overkant av noen sva med påfølgende stup som ikke stoppet før Andre vatnet var nok ikke så trygt når takene var undertak. Jeg ville jo aldri klart å holde igjen min egen kroppsvekt om fotfestet hadde glippet. I vått vær vil jeg aldri i livet beveget meg bort her. Siden vi flere steder beveget oss opp på neste nivå ved å klatre rett opp en meter så vil det heller ikke være så lett å gå tilbake vil jeg tro. Men, vi kom oss opp alle tre! Oppe på eggen så jeg at om jeg hadde rundet stupet/knausen helt nede på snøen/breen så kunne jeg gått opp fra nord slik jeg hadde sett på kartet at det var mulig. Det var bratt opp der, men det gikk noen spor i snøen så mulig var det! Men, hadde jeg gjort det så hadde jeg jo aldri hatt det så spennende og luftig som det tross alt var å gå på andre siden. Det er jo godt å kjenne at blodet pumper i årene også! Ryggen videre opp mot Falketind var bred og fin med noen litt smalere punkter, men etter å ha gått på Uranoseggen dagen før var jo dette ingenting. Dessuten var det ”trygt” med snøfonnen 5-10 meter nede til høyre for meg, selv om det hadde blitt en lang rutsjetur Det gikk fort bortover ryggen og jeg var oppe på Falketind nøyaktig 4 timer etter starten fra Koldedalsvatnet. Etter en liten fotoseanse skled jeg på snøen ned nordryggen til ”bandet” for å spise lunsj sammen med HHT-gjengen som jeg så var på vei det siste stykket over breen. Under lunsjen kom føreren bort til meg og sa at jeg når jeg skulle ned igjen bare kunne følge sporene deres over breen. Jeg hadde dog fortsatt en tanke/plan om å gå rett over breen via steinfeltene fra skaret mellom Stølsnostindene. Mens HHT-gjengen fortsatt koste seg med maten før de skulle gå opp til Falketind satte jeg i marsj mot Stølsnostind. Det var meget lettgått bort til en høyde på 1960, jeg småjogget stoler deler av veien bortover ryggen. Høyden ble passert, deretter gikk det nedover litt før jeg gikk opp på Ø1 (2001). Det var greit å gå med store fine steiner. Ø1 ble passert med kun en kort fotostopp. Nedstigningen fra Ø1 mot skaret mellom Ø1 og Stølsnostinden var litt mer utfordrende enn ryggen til nå hadde vært. Et lite stykke på veien ned dukker det opp en hammer som jeg omgikk greit til venstre for jeg fortsatte nedover et ganske langt stykke med sva. Her hadde jeg nok slitt en del mer om det hadde vært vått og ikke som nå 20 grader og skyfri himmel.. På veien tilbake omgikk jeg både svaene og hammeren ved å følge et tråkk nede i siden mot Stølsnosbreen som endte opp like øst for denne hammeren. Nede i skaret tok jeg av meg sekken og tok fatt på stigningen opp mot Stølsnostinden. Veien opp dit sa seg selv og jeg kom meg greit opp selv om joggeturen litt tidligere gjorde at jeg fikk vannvittig tunge ben halveis opp i stigningen. Melkesyren gjorde at jeg hele tiden måtte snakke med meg selv for å holde meg gående ”John, opp til den steinen så en pause” det gjentok jeg til jeg var oppe på toppen. Fantastisk utsikt mot Hurrungane!! Jeg hadde brukt 1t 10 min fra lunsjstedet på bandet til toppen. I beskrivelsen jeg hadde printet ut hadde Morten H anslått at han brukte 1,5 time tur/retur på samme strekning så jeg skjønte nå at jeg ikke toppform og langt fra den formen som han var i høsten 2002. På veien ned til sekken i skaret så jeg flere steder at det var mulig å traversere seg ned til brekanten for å krysse rett over breen slik jeg hadde tenkt i hele dag. Men siden jeg følte jeg hadde tatt nok sjanser i dag valgte jeg å gå/løpe mot slutten tilbake til bandet nedenfor Falketind for å gå i sporene til HHT-gjengen ned over breen. I løpet av dagen hadde mange gått andre også gått i samme tråkket. Jeg var tilbake ved lunsjstedet 2 timer etter at jeg startet på på turen til Stølsnostind, mao gikk det fortere tilbake noe som jo også er naturlig pga høydeforskjellen. Over breen gikk det veldig lett, jeg småjogget hele veien og brukte faktisk ikke mer enn 13 minutter fra jeg forlot bandet til jeg var nede ved brevannet.. Da var jeg glad for at jeg ikke hadde traversert ned fra skaret mellom Stølsnostindene og gått over breen. Jeg ville jo uansett ikke spart så mye tid på det. Dessuten var det jo skikkelig gøy å jogge nedover over breen Ned til Andre vatnet begynte jeg å tenke på vann av to grunner. Jeg var i bunnen på den siste flasken min (2,8 liter hadde gått med) og dessuten hadde elven vokste seg større i løpet av dagen slik at jeg lurte på om jeg måtte vade for å komme meg over. Vel nede fylte jeg på med vann, tok sats fra en stor stein og hopper over uten å bli alt for våt. Bekken var krysset ca 30 minutter etter at jeg forlot brevannet oppe ved breen. Kun siste etappe hjem til teltet gjensto. Jeg begynte å tenke på snøbroen borte ved fonnen som ventet på meg borte ved Tredje vatnet.(1291). Var den fortsatt der og ville jeg tørre å gå over? Jeg var jo alene og burde ikke ta noen sjanser. Før jeg kom så langt sa imidlertid kroppen STOPP! I det jeg skulle begynne å stige opp fra Andre vatnet ble lårene helt stive og jeg klarte så vidt å komme meg opp bakken til en stor flat stein hvor jeg hadde forlatt min kamerat tidligere på dagen. Totalt utslitt la jeg meg ned på steinen og lurte på hvordan dette skulle gå. Jeg skjønte jo at jeg med mitt treningsgrunnlag nok hadde presset lårene alt for mye og at jeg nok burde tatt en lengre pause litt tidligere. Siste pause var jo før jeg satte i marsj mot Stølsnostinden. Jeg lå litt på steinen før jeg spiste resten av maten min og den sjokoladen jeg hadde spart nederst i sekken. Etter pausen begynte jeg i meget rolig tempo for ikke å stivne igjen. Borte ved fonnen så jeg hatt mange hadde testet snøbroen ved å kaste steiner på den. Siden jeg var alene tok jeg ikke sjansen på snøbroen og hoppet fra den delen av snøfonnen jeg gikk på og ned på steiene i siden. Det var 2-3 meter på skrå/ned men jeg fortrakk dette fremfor snøbroen som hadde smeltet en del. Etter dette ble formen igjen bedre, virker sjokolade på melkesyre?, og jeg kom igjen opp i vanlig marsjfart. Ved teltplassen satt min kamerat klar med en kald Pepsi som han hatt kjørt til Eidsbugarden for å kjøpe! Den smakte godt! Det siste stykket fra Andre vatnet hadde faktisk gått fortere enn jeg trodde, 1,5 time. Totalt hadde jeg brukt 9 t 15 min på hele turen. To fantastisk dager i fjellet var over PS! Klikk på bildene så blir de større og bedre!

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

Klokka ringte 08.45 og etter å ha spist en god frokost la vi (Bjørn-Even, Sondre, Frigg og jeg) i vei fra førstnevntes hytte en time senere. Etter noen harde turer dagene før, følte faren til Sondre for en hviledag, men vi gutta måtte på tur Dette skulle blir vår første tur på 2-K-topper uten voksne. Skydekket lå lavt (ca. 1600 m), men vi gikk oppover Mjølkedøla i håp om oppklarning utover dagen. Tempoet var bra, svetten rant og etter en drøy times gange stod vi i sørenden av St. Mjølkedalsvatnet med Mjølkedalsbreen midt i mot. Et fantasisk skue! Vi fortsatte på den T-merkede stien, før vi krysset den lille elven fra vann 1436 og fulgte nordenden av vannet inn til foten av breen. Landskapet her bærer preg av isens arbeid; mye småstein, grus og sleipe berg. Vi merket med en gang det kalde gufset fra breen da vi satte oss ned for dagens første pause. En brødskive og litt sjokkis ble fortært. Mer ble det ikke tid til, for vi var ville etter å komme oss opp i høyden! Nedenfra ser Mjølkedalspiggen ganske heavy ut; en bratt og flott rygg med noen få klyvepunkter var det vi hadde lest på forhånd. Noe somskulle vise seg å stemme ved å legge på litt til...... Vi hadde nå gått 2 og en halv time, og var på vei oppover på ryggen. Skylaget ble høyere og høyere, og utsikten utover breen var fantastisk! Det var jevnt bratt, men ikke noen utsatte punkter hittil. Omtrent halvveis oppe på ryggen fant vi noen flotte renner som vi kløyv opp. På ca. 1700 meters høyde begynte steinene å bli litt sleipe. Tydelig at det hadde regnet her.... Etter å ha forsert en hammer og litt småklyning til, stod vi endelig på toppen av Søre Mjølkedalspiggen; en artig topp! Langt borte på andre siden av breen kunne vi så vidt skimte Uranostind og Slingsbytind, mens Sagi stakk opp av skyene bak. Da vi så dette fikk alle sammen et sinnsykt kick!! Vi hadde avtalt med faren at vi bare skulle gå på Piggen, men det vi så foran oss var helt sinnsykt Sondre tok fram mobilen og skrev en melding hvor han ba pent om at vi skulle få lov til å fortsette videre. "Kjære pappa! Været er bra og Sagi ligger og venter på oss! Kan du være så snill å la oss gå dit?" Svaret vi fikk var: "Det er greit, bare det ikke er brattere og mer utsatt en Hjelledalstind (som vi var på dagen før)!" Vi ble helt "ruset" og fortsatte fra Søre og bortover eggen mot Piggen. Vi så den ikke helt klart, men kunne skimte konturene oppe i skyene. Da eggen var passert, kom noe overraskende på oss! En ganske heavy hammer Vi hadde lest både i Bibelen og i håndboka til Thommessen, og begge steder var det omtalt som bratt klyving (klyves rett på). Ingen gul trekant heller. Vi satte fra oss bikkja og begynte å klyve oppover. Sondre kom seg greit opp etter en liten stund, mens Bjørn-Even og jeg slet litt mer. Til slutt kom Bj.-Even seg opp, men jeg hadde ikke sjans. Til slutt tok jeg av meg sekken, hev den opp til dem og konsentrerte meg! Jeg klamtret meg rundt steinen og ved hjelp av Bj.-Evens hånd kom jeg meg opp. Et glipptak her ville ikke vært bra Bak meg var det laaangt ned i breen!!Denne hammeren fortjener en GUL TREKANT!! På grensen til KLATRING!!! Noen andre som har gått her?? Hva er deres mening om dette stedet?? Videre var det enkelt over raudberg til toppen. En utrolig følelse når jeg klarte å mestre dette. Det nesten umulige var mulig :D Vi hadde fin utsikt fra toppen og ned i Skogadalen. Men vi ble her ikke lenge. Lysten på å utforske klyvepunktet ned fra Piggen i retning Sagi var stor, og vi gutta var litt usikre på hva som ventet oss. "Når den sinnsyke hammeren ikke var trekant, hva var det som kom nå? Et 10 meter høyt stup??", tenkte vi. Men da vi så veien ned fikk vi oss en overraskelse... Dette var jo ikke noe vanskelig. Det var jo bare å fire seg ned på gode tak, så i løpet av ett minutt var alle tre nede... I ren "Sagi-rus" fortsatte vi bortover mot toppen. Vi rundet den lille navnløse knatten før vi for alvor begynte på oppstigningen til Sagi. Her var det bratt med MYE løs stein. Ikke rarte Atomsilda var litt uheldig her!! Hvordan går det forresten?? På toppen av Sagi (2040) var vi sinnsykt glade. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Ikke var den ekstremt vanskelig å bestige heller..... Akkurat passe som førstegangs-alene-2K-tur uten en voksen. Vi så bortover på Midtre og Nørdre Sagi. Kunne skimte den smale eggen der borte... Vi gikk bort på de små høydene i retning Midtre for å få klatrepunkte i nærmere øyesyn. Utrolig morsomt og spennende å se denne eggen!! Det er alledre bestemt at denne skal traverseres neste sommer!! Vi gleder oss!!! Etter litt energi, i form av fruktnøtt, begynte vi på returen. Halvveis nede i ura skjedde det noe!! Jeg gikk foran, med Sondre rett bak. Plutselig løser han ut en sinnsykt stor stein som lander akkurat det jeg har foten min. Heldigvis klarer jeg å reagere på ren refleks slik at beinet blir flyttet ett tidel før steinen lander : Hvis jeg ikke hadde reagert, hadde beinet mitt blitt knust Vi, spesielt jeg, var lite lysten på å gå oppom Piggen igjen. Ville helst unngå klatringen/klyvingen på vei ned!! Dessuten så det ut som at det skulle komme et sinnsykt uvær fra vest. Vi rundet Piggen i vestsiden. Her var det bratt og mye løst. Men vi kom oss opp til Frigg. Det siste bratte partiet var på snø. Her hadde jeg turens høyeste puls: 195. En kombinasjon av bratthet, tempo og konsentrasjon var "utløseren". Da vi begynte på nedfarten fra S.-Piggen kom det fryktede været! Det begynte å sludde og regne om hverandre. Vi var litt ekstra forsiktige mht. glatte steiner. Men det gikk overraskende bra, og vips! så var vi nede igjen ved Mjølkedalsvatnet!! Vi hadde klart det :D Nå gjenstod bare sjarmøretappen. Vi valgte å gå en litt annen vei tilbake. Vi krysset vannet i nordenden og fulgte vestsiden nedover, forbi vann 1293 og 1288, før vi kom ned ved fossen og inn på stien ned til Eidsbugarden. Harde fakta 30 km 10 timer 7 min 1650 høydemetre Ved hytta ble det en dukkert i bekken, før Trøndersodd stod på menyen. Det ble køying relativt kort tid etter middag. Nye topper skulle bestiges dagen etter!! Takker for turen, gutter!!

Jeg har gjennom en årrekke drevet med tinderangel aleine, men i år fikk jeg et tilbud om å bli med på tur sammen med et medlem her på FF, nemlig Lars M fra Vejle. Avreisen ble fastsatt til mandag d. 21/7 – og det var flaks, for vi traff en periode på 11 dager med kjempefint vær. Det ble til fine toppture: Uranostraversen fra S, Torfinnstraversen fra Ø, Kvitskardtind, Austanbotntind fra V og Saksi-traversen. Da det tok slut på det varme vær reiste vi hjem. Her kommer så Saksi-traversen Tirsdag 29-7 var det atter toppvær og turen skulle gå rundt Storbreen. Etter frokosten på Leirvassbu ble bilen satt på Sletthamnbakken, og vi begynte på den 680m oppstigningen til Rundhø. Etter tre timer var Geite nådd. Det var gått for mye tid, og planen ble endret til bare at omfatte Saksi, som jeg hadde besøkt aleine i 2006. Jeg hadde lyst på å gå traversen igjen, denne gang med skikkelig følge og speilreflekskamera. Den første hammer ble lett klyvet i høyre side, og den 1km lange rygg mot Saksi var tilbake. Oppunder Saksi smalner ryggen dramatisk av til en sylevass egg som ikke kan gås, men må ris! For å få adgang til toppkrona må en opp et 50º sva av ca 10m høyde, men det er et riss i svaet som gir bra tak for hender og sko. Det siste opptak mot toppkrona er loddret, og er av grad III, men takene er bra! Returen var samme vei. Turen ble gått uten klatreutstyr, men isøks ble brukt da det i år er mye snø på fjellet.

”Dovre: Lettskyet, til dels pent vær!” Værvarselet gjorde at jeg hoppet til i kontorstolen torsdag kveld, og lynraskt omla planene for helga. Tidligere i sommer hadde vi besøkt Dovre, men da lå Svånåtinden i tåke og regn, og jeg utsatte besøket. Nå skulle den kanskje endelig til pers? Høyest i Lesja kommune var den også, så her skulle det bli både kommunetopp og 2k-topp. Kunne det bli bedre? Kurset på Fagernes fredag var knapt slutt før jeg suste nord- og østover. En kveldstur oppom Muen, Ringebus toppunkt ved rv 27, ble det også tid til. Fin oppvarming av beina før morgendagens stortur. Vel framme på Dovre i spredte regnbyger og lavt skydekke ved p-plassen på Svånålægeret var jeg noe skeptisk, da jeg gikk til sengs bak i bilen. Ville det bli opplett? Det var for øvrig første gang jeg testet ut vår Volkswagen Sharan: Flere av setene bak var med enkle håndgrep fjernet, og det ble fint plass til en madrass. Til og med puta hjemmefra hadde jeg husket på! Jeg lå som en greve. Greven var imidlertid ikke helt fornøyd da han våknet kl 07 til samme lave skydekke og antydning til duskregn. En flekk blå himmel styrket troen på bedre vær, mens jeg la i vei på sykkel innover mot Maribu. De 6,5 km er ganske lette å sykle, og jeg gjorde det på snaut tre kvarter. Det høres kanskje ikke spesielt sprekt ut, men det skyldtes en stri moskushann som ikke ville flytte seg vekk fra veien. Bilde lagt ved. Verre var det etter passeringa av brua etter Maribu. Veien ble dårlig her, og i funderinger over om jeg snart skulle stoppe og begynne å gå, hørte jeg et illevarslende grynt like ved. En hel flokk moskus stavret seg brått på beina 30-40 m unna, og sendte bølger av adrenalin ut i kroppen. Jeg tråkket videre, da jeg i realiteten allerede hadde passert dem, og kunne gjøre fint lite med det overraskende møtet. Lærepengen er: Følg med når du går og sykler på Dovre! To syklister kom ganske snart etter meg, og hadde antatt at jeg ikke hadde sett flokken. Jeg bekreftet dette, og vi kom i snakk. Turmålet var det samme, og vi slo følge. Begge var innflyttere i Trondheim, og begge leste Fjellforum! Gunnar er også en aktiv skribent, så det ble utvekslet mange erfaringer fra både norske og utenlandske fjell. Tiden går fort i slikt selskap, og snart var vi helt oppe ved Fisketjørni, der østryggen på Svånåtind reiste seg bratt opp i skodda. Været ble heller verre, og det var godt ikke å gå alene opp eggen nå. Sleipt og glatt opp østeggen på Svånåtind Steinene var glatte, og vi måtte ta det pent. Noen artige klyvepunkter ble det etter hvert i tåka, men når også et 2-cm snølag dekket alt fra omtrent 2100 meter, gikk det ikke så fort. Vel oppe på 2209 m dro jeg fram stativet, og fikk dermed et bilde av alle tre i tåkeheimen. Jeg hadde fått nok, og vil heller komme tilbake igjen i sol og varme, men de to andre håpet på fortsatt opplett, og ville gå ryggen videre og kanskje over mot Bruri. Så skiltes våre veier, og jeg listet meg nedover samme eggen på katteføtter – særlig nå som jeg var alene i steinura. Det var grei klyving ned også, selv om det var glatt. Under tåka møtte jeg en 10-15 stykker på tur opp, og ønsket dem vel bekomme. Etter hvert ble det noe tørrere, og et visst opplett ble det – ergerlig, men sikkert til glede for de to andre – som jeg håper vil fortelle hvordan det gikk videre her på Forumet. Om meg er å si at jeg vil tilbake med ski på beina, eller i strålende sol og sommervær. Jeg fikk da besøkt en kommunetopp i Øyer på vei tilbake neste dag, så snart er alle i Oppland i boks…

En utrolig strålende helg på Sognefjellet og i Visdalen. Å skrive en turrapport kan av og til ta litt tid. For min del tok det halvannen uke nå. Noe av dette skyldtes en naturlig refleksjonsprosess rundt turen, mens det også skyldtes omgangssyke og god gammeldags latskap. Turen var absolutt minneverdig selv om den var i kjente trakter for de fleste 2K samlere. Les gjerne om turen under her, og hvilke utfordringer vi møtte på. Utfordringene var bl.a gnagsår, solbrenthet og en meget vennlig betjening på Spiterstulen kan blandt annet nevnes.. Hvilke fjell: Kjellhøe (2223 moh), Galdhøe (2283 moh), Vesle Galdhøpiggen (2369 moh), Store Smørstabbtinden (2208 moh), Storbreatinden (2018 moh), Veslebreatinden (2092 moh), Hurrbreatinden (2060 moh) og Midtre Tverråtinden (2302 moh) Været: Blå himmel, varmt og fint både fredag og lørdag. På søndag skyer det over, og det kommer noen få dråper med regn mot slutten av dagen. Fredag 06.06.2008: Starter i de små timer fra Trondheim, og behovet for søvn melder seg ganske snart. En liten time søvn på utsiden av Statoil stasjonen på Berkåk hjelper mye, og vi møter på nattoget fra Oslo i Drivdalen. morgentåken som sakte beveger seg over myrene ved Fokstugu på Hjerkinn iblandet en lav sol varsler en fin og varm dag i fjellene. Temperaturen stiger jo nærmere Lom vi kommer, og idet vi kjører opp de bratte bakkene til Juvashytta er det er ikke bare motoren som har blitt varm. Temperaturen er mildt sagt behagelig for å være klokken 08.00 på morgenen ved 1850 moh. Det tar ikke lang tid å ta avgjørelsen om å gå i shorts og t-skjorte. Smører oss inn med faktor 15, men leggene skal senere på kvelden vise at det var i minste laget. Dagens mål var Kjellhøe, Galdhøe og Vesle Galdhøpiggen. Kjellhøe og Galdhøe bestiges lett denne dagen, og Sunniva sier at de ligner mer to steinhauger enn et ”skikkelig fjell”. Man kan jo lett diskutere hva som er et skikkelig fjell, men jeg antar at kommentaren bærer et preg av at hun mener at det skal være spisst og noe mer alpint enn hva hun akkurat nå befinner seg på. Synet av skiheisen fra Kjellhøe og Galdhøe styrker ikke akkurat fjellets posisjon. Det går raskt å komme seg over disse to steinknausene. Kommer oss ned til Løyftet hvor vi blir sittende å studere ruten til toppen. Sunniva er noe skeptisk, men velger allikevel å gjøre et tappert forsøk. I dette tilfellet så sitter ikke BC – skoene godt til fjellet, og hun sklir noen meter på løs grus og is. Dette gjør at hun får skjelven, og mister egentlig lysten på å bestige Vesle Galdhøpiggen. Etter at hun skled og ble nervøs fant jeg ut at jeg absolutt ikke ville presse henne opp til Vesle Galdhøpiggen. Det regnes som litt luftig opp her, og det er ingen skam å snu. Jeg går til toppen mens hun venter på meg. Returen fra Løyftet og tilbake til Juvasshytta går problemfri. Eneste bekymringen er breen og om det befinner seg ukjente sprekker der. Vi velger allikevel å stole på at en tidligere skiløper har valgt et trygt spor, og følger etter i samme sporene med en liten klump i halsen. Kommer oss trygt til bilen, og blir samtidig vitne til at breen ved Kjelen kalver en 2 – 3 ganger mens vi får i oss ny næring og drikke. Lar bilen rulle på girene ned til riksvegen, hvor vi kjører til Sognefjellet for å nyte dagens Cola og Kvikklunsj på Fantesteinen ved Sognefjellshytta. Lørdag 07.06.08 Man kan si mye rart om Spiterstulen, og de har fått mye pepper på fjellforum. Både Sunniva og jeg kan skrive under på at vi fikk en meget hyggelig behandling denne natten på Spiterstulen. Vi opplevde at betjeningen var meget hyggelig, og det var ikke mange sure minene på betjeningen bak disken. Uansett, turen i dag gikk til Sognefjellet, hvor vi møter Atomsilda ved riksvegen nedenfor Spiterstulen. Parkerer bilen på Krossbu, og spenner på oss skiene. Føret er upåklagelig, og det eneste negative denne dagen må ha vært de solbrente leggene mine og de stygge gnagsårene til Sunniva. Atomsilda er alltid i godt humør, og det går egentlig ganske rask opp til toppen av Store Smørstabbtinden. Etter gårsdagens fall - episode på Vesle Galdhøpiggen er Sunniva konsentrert opp i flanken til toppen, og vell fremme på toppen er hun lettet. Vi fortsetter i et behagelig tempo til de tre neste toppene og det kommer en og annen kommentar om at de ligner noen små steinhauger i forhold til Store Smørstabbtinden. Skiller lag på toppen av Hurrbreatinden der Atomsilda fortsetter i retning mot Veslefjelltinden og Loftet, mens Sunniva og jeg renner på ski til Krossbu. Kjøper noen Kvikklunsjer og et par Colaer og kjører til Jotunheimen Fjellstue for å vente på Atomsilda. Avslutter dagen med en burger på Lom og et par gode øl på Spiterstulen. Søndag 08.06.08 Betjeningen på Spiterstulen hadde vært meget hyggelig, men det hjalp ikke den stive nakken min og de såre føttene til Sunniva. Denne dagen blir derfor en alenetur for min del, mens Sunniva blir igjen på Spiterstulen for å rive telt og pleie føttene sine. Dagens mål var Midtre Tverråtind, en tur som jeg trodde var kortere enn den egentlig var. Jeg hadde originalt planlagt å gå østryggen til denne toppen, men med anbefalinger fra Spiterstulen velger jeg å gå sørflanken til toppen. Noe som jeg burde blitt advart mot var å ikke ta for tidlig til høyre opp flanken. Jeg gjorde uheldigvis dette og klatret meg halveis fast i en skrent med mye løs vegetasjon, slik at jeg brukte en time på egentlig ingen ting. Jeg kom meg ned mot breen igjen, og holdt retningen mot toppen. Rutevalget blir heller ikke noe godt nå heller da jeg ikke holder nok på skrå opp mot høyre. Dette gjør at jeg må krysse noen meget bratte snøflanker der jeg ser hvor jeg egentlig burde ha gått. Jeg burde ha holdt mer til høyre her, og krysset denne snøflanken noen hundre meter lengre nede. Kommer meg til toppen, og idet jeg står på toppen velter skyene inn over Bukkehøe, og det står i meget stor kontrast til den foregående dagen med blå himmel over Sognefjellet. Kneet begynner å verke på veg ned og det skal vise seg å bli en lang uke uten trening når jeg kommer hjem. På veg hjem til Trondheim kjenner jeg at kroppen ikke fungere som den skal. Det sikreste tegnet er vell at jeg fryser da klimaanlegget i bilen står stilt inn på 26 plussgrader. En uke med oppkast og løs mage følger. Kan jo hende at dette skyldtes en kombinasjon av mye sol og noen dårlige bakterier. Takk for en fin tur.