Søk i nettsamfunnet

Hjemme igjen etter en flott helg på vestlandet. Lørdag ble det tur til Nørdre Midtmaradalstinder i drømmeværet. Søndag (i dag) før vi kjørte hjem stakk vi oppom Molden, flott skitur i sol med noe vind på toppen. Limte kjapt sammen noen klipp fra kompaktkamera for å gi dere gleden av UTSIKTEN og NATUREN jeg og Atomsilda opplevde på lørdag!

Rondane 2k-maraton består i å bestige alle topper i Rondane over 2000m på en tur. Det er et begrep som meg bekjent har oppstått i løpet av de siste 10år og utfordringen ble første gang utført i 1986. Jeg hadde lest om noen som hadde gjort dette og var overveldet av opplevelsen og bestemte at det var gjennomførbart i høyeste grad. I planleggingen av et Rondane 2k-maraton er det noen få ting man trenger tenke på. I sekken pakker man tilnærmet det samme som for en vanlig dagstur, men i og med at man skal tilbakelegge mange høydemeter blir man nødt til å gjøre noen prioriteringer og ta med kun det høyst nødvendige. For eksempel var jeg usikker på om jeg skulle ta med både fjellstøvler og joggesko for avveksling mellom klatring og nedstigning. Vi endte opp med å ha på oss fjellstøvler og i sekken hadde vi en vindjakke, lue, vanter og en hodelykt. Maten besto i brødskiver, bananer, nøtter og sjokolade. Her hadde vi med litt for mye, men det var ingen nedtur. Den viktigste faktoren for en behagelig tur er likevel været. YR.no meldte strålende sol den 14.august 2010 så da jeg ringte min venn Anders fra jobb kl15 fredag ettermiddag var det et impulsivt «Ja, vi møtes om 1,5time ferdig pakket!». Det hadde regnet i noen dager opp mot fredag 13.august og da vi rundt klokken 2230 ankom Spranget var det vått og en tykk tåke lå over landskapet. Vi hadde likevel full tiltro til at været neste dag kom til å være upåklagelig. Vi slapp av noen polske haikere som på broket engelsk fortalte oss at de gjennomførte en ambisiøs Norge-på-kryss-og-tvers på et veldig smalt budsjett og gjorde oss klar for å sove i bilen noen timer før avreise fra Spranget. Alarmen hadde vi satt på kl 0330 og for å komme oss inn til Rondvassbu hadde vi med oss sykler i bilen. Det var fortsatt mørkt og vi begynte turen fra Rondvassbu litt over kl04. På forhånd hadde vi bestemt oss for først å bestige Trolltinden via Steet og returnere for å gå over Storsmeden og Veslesmeden. Vi fikk i oss noen raske karbohydrater ved eggen mellom Trolltinden og Storsmeden før vi la fra oss sekkene og fulgte eggen bort mot Trolltinden. At det fortsatt var vått og sleipt på steinene hadde vi ikke tatt inn i beregningen og det ble noen glatte opplevelser her i soloppgangen. Vi valgte å ikke friste skjebnen unødig og tok ikke sjansen på en direkte klatring av Trolltinden men gikk ned noen høydemeter på vestsiden før vi klatret opp ura fra denne siden. Storsmeden og Veslesmeden forløp uten problemer og solen hadde nå et godt tak, underlaget var tørket og det var ikke en eneste sky på himmelen. Dette kom til å bli en perfekt dag. På Veslesmeden var forøvrig eneste stedet på turen hvor vi manglet vann og måtte vente til vi kom ned i Rondvassdalen før vi fikk rehydrert oss. En kort pause tok vi i dalen der vi spiste frokost og fylte flasker før vi tok fatt på Digerronden før vi krysset over til Midtrondene og deretter over til Høgronden. Med unntak av noen bilder og noen karbohydrater på toppene så var det ikke før Høgronden vi tok en pause og hilste på en av de tre turfølgene vi møtte denne dagen. Solen var sterk og vi konstaterte allerede her at vi kom til å få en farge mellom rosa og brun et sted. Herfra fulgte vi stien ned på østsiden av fjellet og skar av nedover mot Langglupdalen ved en tilfluktshytte i stein nede i fjellsiden. Etter å ha fylt vannflaskene og spist dagens siste brødskiver satte vi igang med oppstigningen mot det siste massivet. Tempoet opp Rondslottet er dessverre ikke det samme som tidligere på dagen, men utsikten fra dette fjellet er uovertruffen og vi innser begge på toppen av Rondslottet at brorparten av jobben er gjort og at vi kommer til å klare utfordringen. Likevel, her var jeg særdeles sliten og innså at det fortsatt var mye jobb igjen. Vinjeronden går veldig greit og så kommer nedstigningen og den påfølgende stigningen på mellom 4 og 500m opp til Storronden. Solen er iferd med å gå ned og det samme gjelder for hastigheten. Vi snakker ikke lenger med hverandre og turen har nå vart i rundt 16 timer. Det er utelukkende viljen det kommer an på nå. Seiersfølelsen på toppen av Storronden i solnedgang var monumental og vi tar oss hurtig ned til Rondvassbu med hodelykter etter 18 timer på tur. Først nå kommer første uhell på turen. Vi hadde glemt penger for å kjøpe en øl på Rondvassbu! På tross av dette var det en herlig avveksling å sette seg på sykkelen og rulle ned til Spranget igjen og legge seg i bilen noen timer. I ettertid er vi meget fornøyde med turen og det eneste vi ville gjort annerledes en neste gang var å endre litt på ruten for å spare tid i den ugjestmilde ura under Trolltinden. Vi ville gått på Veslesmeden, deretter Storsmeden og Trolltinden før vi gikk ned nordsiden og over til Digerronden. Ved å velge denne ruten ville vi spart noe tid og krefter og unngått å utsette oss for noen glatte opplevelser i grålysningen opp mot Trolltinden.

Januartur til Tjønnholstinden Mens planene om en romjulstur til Jotunheimen sklei ut i et eller annet, utkrystalliserte det seg en plan for nyttårstur med Jørn via chat og SMS. Han manglet et par sekundærtopper nordvest for Tjønnholstinden, og jeg ville gjerne på tur. Søndag 2. nyttårsdag ble datoen. Vi var i grunnen litt spente, for veien over Valdresflye hadde vært stengt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag pga. vind. Grytidlig søndag morgen var det fortsatt ingen ny oppdatert vegmelding. Jørn dukket opp uforskammet frisk på døren kl. 7, etter halvannen times kjøring fra Gjøvik. Kl. 8 presis ankom vi bommen ved Garli, og det var en lettelse å slippe se en "vegg" av refleksbrikker på bommen, men snarere en åpen vei som forsvant inn i mørket. Et stykke ned i bakken mot Heimdalsmunnen, der veien er på sitt nærmeste i forhold til Heimdalsmunnen parkerte vi, dvs. først måtte en liten parkeringslomme graves frem. Jørn valgte kortfeller, mens jeg holdt meg til min gode venn: blå swix. Skuffende vær og rumlende snø Været var ikke som meldt. Det blåste fra nord-nordvest, en del snøfiller danset gjennom lufta og de høyeste toppene var borte i en mørk skymasse. Men nå var vi her, så det var bare å krysse fingrene. Ved inngangen til Leirungsdalen krysset vi Leirungsåe og fortsatte på andre siden. Her var snøen løs og forholdsvis dyp til vi kom over det verste krattbeltet. Videre var snøsjiktet veldig ustabilt. Jeg gikk først og opplevde hvordan snøen søkk, drønnet og hvordan sprekker strakk seg i alle retninger, til dels ganske langt avgårde. Det var jo ikke noen fare her på grunn av liten helling og små snømengder, men jeg blir i alle fall litt reservert av slik. Det lå i bakhodet hele veien videre ift. veivalg, f.eks. forbi bekkedaler og lignende. Lite snø Vi begynte oppstigningen ganske tidlig. Flanken oppover fra Leirungsdalen var ganske herjet av vinden og ekstremt snøfattig, men vi fant da litt snø til skiene lell. Over dalbrekket fortsatte vi til utløpet av Søre Tjønnholet hvor vi trolig lokaliserte renna hvor Mayhassen hadde ment å gått opp om han skulle vært med. Det var mye blå is som lyste der borte. Sikkert en spennende isklatretur. Surt vær på Tjønnholsoksle Etter en kort matpause fortsatte vi mot Tjønnholsoksle. Vinden hadde dratt på og stod nå på skrått inn i hetteverdenen. Kreftene begynte også å røyne på den siste kneika mot toppen. På Oksle kunne jeg raskt se at Jørn hadde fått en mindre kledelig hvit flekk på ene siden av nesa. Han var rask med å få på ansiktsmaska etter en kjapp opptining. Været begynte dessuten å smile litt til oss. Et kort solstreif gled over toppen vi stod på og vi kunne skimte konturene av toppeggen på Tjønnholstinden. Dette var da fremskritt! Etter en kort fotopause på Oksle skled vi ned på stålskare mot skardet i retning Tjønnholstinden. Merkelige kontraster Vinden stod friskt på også her i skaret. Været var i bedring, men snøfokk og en dugelig porsjon minusgrader fristet lite til pause. Vi hadde begge tenkt det samme inni hettene, så det var ingen diskusjon om fremkomstmiddel videre. Skiene ble satt igjen. Veien videre var både bratt og ganske steinete. Skiene ville helt sikkert bare vært til hodebry for oss. Seigt men greit opp til Tjønnholstinden NV1. En kjapp titt på klokka fortalte oss at tiden går fort når man har det gøy (eller når man begynner å bli bra sliten). Jeg spurte Jørn om han hadde tenkt seg på Tjønnholstinden som tronet kvasst mot himmelranda der i sørøst. Han ristet på hodet og jeg foreslo at han skulle gå alene til NV2 mens jeg skulle gå til Tjønnholstinden, så kunne vi møtes nede ved skiene igjen. Som foreslått, så gjort. Været var nå i riktig godlune en periode. Sola skant gjennom snødrev og skydotter. Opp mot Tjønnholstinden ble det etter hvert tungt. Av en eller annen grunn lå det knedyp puddersnø her på ryggen (og knapt noen andre steder på turen), og på toppen var det til alt overmål vindstille. Vindstille som i å kunne tenne en fyrstikk og la den brenne uforstyrret ned. Nede på Tjønnholsoksle stod snøføyka boligblokkhøyt. Pussig, men det var bare å nyte. Jeg klarte ikke å rive meg løs og ble stånde på toppen noen minutter. Utsikten mot Surtningssue og Besshøe var flott. Det samme mot naboene i Gjendealpene og i retning Valdresflye og Valdres. Ellers var det meste av Jotunheimen pakket inn i skyer. Retur er sjelden noe gøy Nede ved Jørn og skiene, var det å legge på litt blåvoks for å ha å gå på de 150 høydemeterne opp til Oksle. Aldri noe moro med lange motbakker på returen. Nedkjøringen ble også mer en jobb enn glede, men ned kom vi og noen timer senere ankom vi bilen i stummende mørke. Jeg hadde ikke tenkt noe på det egentlig, men nå slo det meg at dette var første gang jeg hadde vært over 2000 moh i januar, den eneste kalendermåneden uten 2k tur. Det var jo litt gøy syntes jeg da. Store barn, små gleder. Bilder og kart fra turen kan ses her: http://peakbook.org/tour/7374/Mins+f%C3%B8rst+2ktur+i+januar.html

Jeg møtte Øyvind Mathiassen på Leirvassbu 18-19. september 2009, som fortalte meg om den “nye” toppen Killingen som var oppdaget nedenfor ryggen mellom Geite og Sokse. Etter å ha lest diverse spennende turrapporter på Fjellforum, bl.a. av Mayhassen og askogvoll (I ettertid også av 500fjell), hadde jeg fått veldig lyst på å få med meg Geita og toppene vestover mot Sokse. Sokse hovedtopp og Nordklo var jeg på 31. mai 2009 – en flott vintertur med Krossbu som utgangspunkt. GEITE (2002 moh) GPS: 4.55420 68.25892. 27. august 2010. Start fra Leirvassbu etter frokost. Vi kjørte ca. 2 km nedover til stor parkeringsplass, og fulgte deretter stien som nå brukes av fjellførerne fra Leirvassbu over Bjørnebreen til Storebjørn og Krossbu. Stien går rett vestover til greit tilrettelagt elvekryssing over elven fra Leirvatnet og videre bortover til Tverrbyttbekken som også var grei å krysse. Der tok vi av fra stien og gikk i NV retning rett opp til sadelen mellom Rundhøe (1816) og Geite (2002). Lettskyet fint vær. Videre greit opp til toppen av Geita i steinur, noen steder med lett klyveklatring. Flott varde på toppen. Nydelig utsikt mot Smørstabbtindane, Storebjørn og Stetind. Med på turen var våre gode turvenner Susanne Daae-Quale og Pål Hadler. Susanne, Pål og Astrid satt en god stund og nøt finværet på toppen for deretter å returnere samme vei som vi gikk opp. Vi brukte ca. 3 timer opp og 2.5 t ned. Jeg fortsatte videre bortover østeggen mot Sokse Ø1. Det var ikke aktuelt for meg å gå rett ned det bratte stupet på vestsiden av på toppen av Geite. Jeg gikk derfor litt tilbake og deretter nedover i uren på nordsiden av ryggen (ned mot Storbrean), hvor det var greit å gå. Kom etterhvert frem til den bratte hammeren som beskrives I Norges Fjelltopper over 2000m, og i mange turrapporter. Søkte ut mot venstre foran hammeren, og fant en skrå og ikke alt for bratt vegg med diverse sprekker som ga nok feste til at jeg kom meg greit opp uten bruk av sikringsmidler. Fant ved hjelp av litt leting også en grei trase videre opp til toppen av denne delen av østeggen. Det var lite spor etter andre, og ingen varder. Jeg ikke hadde særlig lyst til å gå tilbake ned igjen denne hammeren, og bestemte meg derfor for heller å gå ned fra Killingen. Fikk gitt beskjed om dette med en SMS til resten av turfølget (dårlig mobildekning). Passerte Killingen på vei bortover mot Sokse Ø1. Deretter grei vandring videre vestover på ryggen, delvis på fjell og delvis på nysnø, med flott utsikt nedover på begge sider av eggen til: SOKSE Ø1 (2092 moh, PF 11m) GPS: 4.54328 68.25641 Oppe der kl. 1420. Liten varde på toppen. Flott utsikt bortover den skarpe eggen videre mot Sokse og bortover østeggen mot Leirvassbu. Gikk tilbake østover eggen til jeg begynte å nærme meg Killingen. Bratte sva de fleste steder bortover langs ryggen. En liten stein lagt oppå en annen markerte en mulig nedgang (GPS Ø/V koordinat ca. 4.54650). Her var det en bratt, V-formet renne nedover med støvletak på begge sider. Videre nedover i meget bratt og løst terreng mot foten av Killingen. Kom ned et stykke vest for foten, og fant en horisontal sprekkdannelse på et sva som førte bort til foten av selve Killingen. KILLINGEN (2015 moh, PF 10m GPS 4.54683 68.25614) Killingen så imponerende og veldig ut der jeg sto ved foten av klippen! Fant en trase mot toppen på østsiden av nordryggen opp til et par meter under toppen. Siste stykket aket jeg meg på bryst og mage opp til den lille varden. Klokken var blitt 1500. Returnerte ned iigjen samme vei, bortsett fra nedre del da jeg valgte å traversere ut på nordryggen ved hjelp av en kort “armgang” på en steinkant som passet fint til formålet. Derfra lett ned til foten. Gikk så videre nedover helt inntil fjellet på østsiden av Killingen. Her var det meget bratt med masse løs grus og småstein. Utløste fllere mindre utglidninger av masser, men ingenting stort. Unngikk snøflaten som var meget bratt og glatt. Kom etterhvert ned på fast grunn, men fortsatt var det mye bratte sva. Valgte ut fra terrengvurdering å gå ned omtrent rett sørover mot NØ-siden av Bjørnbreen. Fulgte kanten av denne til jeg møtte sporene etter brefølget som hadde gått til Storebjørn samme dag Flott tur hjemover i nydelig vær med utsikt over det grønnblå Tverrbyttjønne, Stetind, Bjørnbreen og Storebjørn. Tilbake ved bilen ca. kl 1730. En spennende og flott tur! Godt med kald pils og påfølgende herlig middag hos alltid like hyggelig vertskap på Leirvassbu om kvelden!

Jeg forsøkte meg på Ymelstinden 19 september i fjor, men ga opp pga glatt is og nysnø opp mot eggen. Nytt forsøk var planlagt til 4. juni i år fra Storjuvbreen, men også denne planen ble oppgitt pga rasfare i skråningen. Nå var det altså tredje gangen Ymelstinden 2304 var turmålet - denne gangen det eneste. Hyggelig overnatting på Leirvassbu. Bra turvær, overskyet, ikke for kaldt og frosten/isen fra dagen i forveien var forsvunnet. Etter lang frokost, start fra Geitsætra kl 1045. Kom litt for høyt opp over Raudhamran (1550 moh), måtte gå litt ned igjen og fant en dårlig sauesti oppe i fjellsiden nord for Nørdre Illåe. Terrenget er sterkt varierende fra fine gressbakker til grov steinur. Etterhvert ble det naturlig å gå ut på Nørdre Illåbreen hvor det var blåis og synlige småsprekker og breelver. Gikk så langt som mulig på bre/snøflate opp til toppen av Illåbandet på ca 2000 m. Derfra opp steinuren og tørre og fine sva til eggen litt sør for laveste punkt. Derfra greit sørover ryggen mot toppen. Eneste greie og opplagte rute er etterhvert ut mot venstre mot Svellnosbreen, og deretter videre på eggen tll et nytt punkt hvor det viste seg å være to muligheter videre. Jeg valgte også nå å gå ut mot venstre da der var noen klorespor etter folk som hadde gått der med stegjern tidligere.Kom ganske snart til en liten hammer som måtte klatreklyves. Ikke så vanskelig (grad 2?), men svært eksponert med loddrett fjellside ned mot Svellnosbreen. Jeg kom helt greitt opp, men kvidde meg til retur denne veien. Heldigvis viste det seg å være en annen og mye sikrere vei ned igjen på vestsiden av toppen. Denne muligheten så jeg ikke på oppturen. Flott utsikt fra toppen. Herlig følelse endelig å ha nådd toppen på Ymelstind som er Norges 20. høyeste fjell! GPS toppvarden: 4.62259 68.32925. Jeg brukte 4 timer opp til Illåbandet og totalt vel 9 timer på turen i jevnt og rolig tempo. Tilbake på Illåbandet så jeg spor i snøen fra en annen turgåersom hadde gått i kanten av Storjuvbreen. Jeg fikk øye på vedkommende på lang avstand på vei opp mot Storjuvtinden. Var det en av Fjellforums medlemmer? På tilbakeveien fant jeg en bedre sti - men fortsatt bare sauesti - i skråningen nord for Nørdre Illåe i ca. 1400-1450 m høyde. Det er god sti opp til Raudhamrane fra Geitsætra, ihvertfall første 3/4 deler. Sauestien begynner ved Raudhamrane. Jeg satt opp en liten steinvarde ved starten på stien på GPS posisjon 4.57460 68.32166.

Trur verken far eller Irene er enige med meg i denne påstanden, men det får bare stå til. Rondane hadde tatt på seg den absolutte finstasen som besto av snøtopper og knallvær og gjorde hva de kunne for å gi to førstegangsvandrere i området et perfekt førsteinntrykk. Snakk om flaks, denne turen var jo på mange måter avtalt et år i forveien, far skulle feire overgangen til pensjonistenes rekker med å bli kjent i området han mener har landets kanskje fineste navn. Det starta jo på en måte heller labert på fredagen med ustabilt vær på kjøreturen oppover. Var det ikke nå det skulle bli så fint da? Her var kun ørsmå blå flekker, truende skyer og regn å spore. Dette bedret seg heller ikke på Straumbu, så det var bare å legge trøstig i vei og håpe at knallværet var en smule utsatt. Bjørnhollia var akkurat like koselig som jeg husket fra påska i fjor. Her kunne vi se at yr spådde kjempevær for morradagen, og sjøl om jeg har blitt litt påvirket av andre forummedlemmer og er skeptisk til yr så var jo dette langt å foretrekke framfor et fælt varsel om grå sky med nedbør. Og etter at mørket falt på åpenbarte en fantastisk stjernehimmel seg... Lørdagen opprant med så bra vær at jeg for min del hadde vært villig til å droppe frokosten. Men vi dro omsider av gårde. I rolig loffetempo kom vi langt om lenge til Langglupdalen, og spesielt ved brua over bekken (ja det står faktisk bekken og ikke åi på kartet) er jo synet av snødekte Rondslottet i bakgrunnen med all vegetasjonen og vassføringa i forgrunnen en klassiker. Det var bare å ta av seg hatten og si det rett ut at dette er norsk natur på sitt beste og vakreste :) Vi skulle prøve oss på Høgronden. Det ble til at jeg lot far rusle i forveien mens jeg sjøl holdt meg sammen med Irene for å gi henne mest mulig støtte. Inni meg var jeg ekstremt skjelven for at vi ikke skulle rekke til topps, for ting tok tid. Med oppmuntrende ord som ”detta klarer du!” gikk det iallfall oppover. Men hvordan ville det bli når snøen overtok? Der traff vi til alt overmål to damer som hadde snudd fordi de hadde hørt at det gjensto 2,5 time til toppen. Irene lot seg heldigvis ikke skremme, og jeg helte bensin på bålet hennes ved å si at det var umulig å bruke så lang tid herfra. Heldigvis var ikke underlaget av samme kategori som på vei til Eggi et drøyt døgn seinere, så det gikk forholdsvis greit sjøl om enkelte pauser måtte til. Etter noen små mishagsytringer kom vi omsider til topps, og der sto allerede far og gliste fornøyd. Flere andre folk var der også, så det var ikke noen vanlig topptur etter mitt regnskap, men man kunne jo ikke vente annet. Rondane er populære, og i knallvær som detta da gitt! Egentlig burde man selvsagt blitt i evigheter på toppen, men trivialiteter som siste bordsetning gjorde sitt til at vi måtte tenke på klokka. En halvtime ble det tross alt der oppe, og panoramaet mot Rondslottet, Vinjeronden og Storronden var helt fantastisk! Storronden er jo bare kjempealpin og elegant fra denne siden! Merkelig fjell dette, fra Mysuseter-Rondvassbuområdet er den jo bare ei diger og rund hø. Fra Vinjeronden blir hø-preget vanna ut med det gedigne stupet mot Storbotn på en slik måte at man føler man blir stirra på av et digert troll uten ansikt. Et klønete og fascinerende fjell Storronden, men sett fra Høgronden kan til og med vestlendinger og nordlendinger som foretrekker tindespir og alpine rygger bli imponert, trur jeg. Ellers var jo selvsagt Rondslottet blikkfang nummer en, og en gedigen koloss! Ja dette var en digresjon, og jeg bør jo nevne utsikten mot S-formede Atnasjøen langt der nede, det var jo en fryd for øyet å se den og det grønne lavlandet ellers. Spesielt far lot seg begeistre. Nedturen startet litt trøblete, som det nesten måtte bli for Irene som bortsett fra to turer til Rambera knapt er vant til steinur, og denne var jo attpåtil snødekt. Godt det var rondeur og ikke jotunur i det minste. Nok en gang sendte vi far i forveien, og etter hvert fortonte nedturen seg som en lek for Irene også. At den var slitsom for henne er en annen sak. Syntes iallfall at hun var tapper jeg! Vel nede viste det seg at vi faktisk hadde brukt omtrent det samme som står i tidsangivelsen på kartet. Strålende fornøyde var det bare å benke seg foran en herlig middag. Sliten eller ikke sliten, alle var enige om at denne dagen hadde vært flott tross alt. Far hadde bevist at manglende trening de siste to tiåra kunne kompenseres med manglende søthunger og inntak av purre, paprika og hvitløk så å si hver dag gjennom et helt arbeidsliv, og det hadde han høstet fruktene av i dag. Søndagen ble det en virkelig bedagelig rusletur tilbake til Straumbu. All reinlaven og furuskogen med Rondane i bakgrunnen var et vakkert syn som fulgte oss så å si helt tilbake til bilen. Vemodig var det å vinke Rondane farvel. Men vi kommer igjen! Spesielt far har blitt hekta på Rondane og har begynt å tenke på selveste Slottet ved neste anledning…

Legger ved litt bilder fra en fuktig, kald, men fin tur under fjellfilmfestivalen forrige helg. Er ett bilde som bekrefter at varden fortsatt står på toppen Overrasket over hvor fin ryggen på toppen var, trodde toppen bare var på toppen av steinurbakken. Absolutt en tur vi skal ta igjen i finvær!

Utrolig flott tur i perfekt vær. Endel snø, så klatringa tok sin tid. Men siden vi starta tidlig (04.00 fra Sogndal, begynte å gå fra Turtagrø 05.30), ble ikke dagslys noen hindring. Vi var helt alene hele turen, med unntak av ett følge på fem personer som vi møtte på vei ned svaene. Blir en kort rapport dette, men skal la noen utvalgte bilder tale for seg: Soloppgang over Søre Dyrhaugstind. Klokka er nesten 8, og helt ok morgensol møter oss på Bandet Matbit. Klargjøring av utstyr. Klatringa er i gang, her er vi vel nesten på Hjørnet tror jeg. Panorama fra hyllegalleriene, dette er vel det bilde jeg er mest fornøyd med. Stølsnostinder og Falketind. Hurrungane. Rappellen ned Sørvestveien. ... På vei tilbake til Turtagrø. Skagastølstindane

Denne helga må vel ha hatt årets beste vervindauge. Heldigvis samsvarte det med fjellsportgruppa på jobb sin årlege hausttur, som i år hadde primærmål Store Austabotntind. Bortsett frå minusgradane natt til lørdag som gjorde at det var litt vel kaldt i soveposen natt til lørdag er det klin umuleg å få ei betre helg i fjellet. Starta direkte frå campen på Berdalsbandet oppover mot vesttoppane i strålande klarver og akkurat nok trekk til å slippe å svette for mykje. Kosetur oppover på det faste fjellet, med stadig meir å sjå av fjellheimen. Det låg litt snø innimellom steinane opp mot vestre, men ingenting som plaga oss. Over første 10-metringen på V2 bar det vidare til vestre for matstopp og start på utfordringane Bratt klyving ned i skaret mot Store, som Morten skriv i boka er du godt skjerma det meste av tida så det ikkje føles så ille. Tilsvarande klyving ute på ei egg hadde nok vore litt annleis ja... Vidare bort egga mot Store, før vi traverserte på høgresida av den første hammaren under svaet. Meir eksponert her og ein del snø, men alle kom seg opp til foten av svaet uten bruk av tau. Igrunnen imponerande tatt i betraktning turgjengen sine noko ulike komfortgrenser mhp høgder... Ved starten på svaet var det ingen diskusjon lenger, ubetinga sikring på slikt føre. To taulengder opp til den vestre pukkelen (V0), litt uggent første 10 meterane pga labert med sikringspunkt, deretter var det for det meste veldig greit. Klatra direkte på V0 istaden for å traversere bort i skaret siden alle ikkje hadde stegjern, virka greiare rett opp. Vel oppe på ryggen var alle såpass akklimatiserte at sikring vart droppa opp til hovudtoppen, og alle kløyv i tur og orden ut til toppvarden. Luftig moro der, vår eigen karate kid vant nokprisen for kulaste opptreden... Returen tok vi med rappell frå V0 og ned til standplassen midtveis. Fekk med oss to som hadde klatra traversen over søre, begynte etterkvart å bli tett befolka på standplass då.. Resten rappellerte ned før sistemann demonterte standplass og "leda baklengs" nedatt. Utfordringar skal ein jo ha litt av, glad for at eg hadde med øks og stegjern iallefall. Klyving oppatt til Vestre og litt påfyll av mat og drikke igjen, før det bar nedover til basecamp'en under kraftlinjene. Hadde nytt dagen så lenge at det gjekk på stumpane med dagslyset, men vi kom oss ned like heile. Så var det tid for eit raskt skift før den tradisjonelle biffmiddagen med tilbehør under stjernehimmelen.. Då er livet heilt ålreit... Og søndagens tur på Store Dyrhaugstind var igrunnen heilt ålreit den og.. Ikkje eit vindpust, traske i bar overkropp i september og avslutte med bad i tjerna på Øvre Dyrhaug på retur :cool:

Avspaseringsdagen kunne ikke vært bedre utnyttet, og for første gang på 3-4(?) år hadde jeg med meg Sondre H. fra Bagn igjen på tur. Det var veldig hyggelig! Falketind via pionerruta var hovedmål, med sterkt ønske om Stølsnostind og gjerne også Falkungen. Det skulle vise seg vanskelig å rekke alt på en høstdag... Anleggsveien inn i Koldedalen var i overraskende grei stand, og i lys av hodelykter satte vi opp et telt omtrent oppå veien inne ved Koldedalsvannet onsdag kveld. Vi ante konturene av majestetene her inne, men kunne ikke se om det var snø på kronene deres eller ikke. Avsløringene kom først tidlig neste dag; en nydelig morgen, vindstille, kjølig og omtrent ikke skyer! Det ble klart at vi kom til å møte noe snø, så travers av Falkungen måtte nok utgå. Vi fikk vel være fornøyde om vi bare kom greit opp pionerruta på Falketind - dvs at ruta ikke var våt eller dekket av snø. Vi la i vei kl 7.30 fra bommen inne i dalen, meget godt utrustet både med tanke på brevandring for to personer, og eventuell klatring. Sondre, som er 17 år yngre enn meg, og i fabelaktig god form, fikk selvsagt bære mesteparten av jernet - og 60-meterstauet. Jeg lar videre bildene tale, med utfyllende bildetekster.

Så var dagen endelig kommet; Etter en biltur fra Trondheim til Sognefjellshytta onsdag, var jeg klar for Fannaråki sammen med 16 andre "gærne Trøndere(nesten uten bart)". Vi skulle gå i 3 dager pluss litt til og ende opp i Hjelle i Utladalen. Første gang på bre og lenge siden siste skikkelige fjelltur - gjett om jeg gledet meg? Været var ikke det beste og vi så ikke toppen på Fannaråki, men vi så da breen etter hvert. Turen frem til brekanten gikk greit og nesten uten uhell; Undertegnede klarte selvfølgelig å tryne i grusen i shorts - men kameraet i handa berga i det minste og sårene gror vel etter hvert. Etter litt venting og mat kom breførerne; to unge jenter som hadde vært nødt til å gå på kompass nedover breen. Etter god instruksjon begynte vi å gå oppover, og været lysnet litt etter hvert så vi fikk fin utsikt da vi tok en liten pause vel halvveis oppe. Breen var temmelig møkkete og det var et par partier som lignet mistenkelig på "kornsirkler" - dette vises på et av bildene. På grunn av blåis på normalruta gikk vi opp litt lenger til venstre enn vanlig og fikk en vandring langs svabergene frem til stien opp mot hytta. Mangelen på trening i det siste kunne ikke skjules, og jeg var temmelig tom da vi endelig var oppe ved hytta som fortsatt var inne i tåka. Med hele vårt følge og en god del andre ble det temmelig fullt i hytta og jeg fikk valget mellom å ligge ved skorsteinen og en parafinovn som ikke kunne slås av og overkøya i det fremre rommet. Jeg valgte det siste, men grunnet forholdsvis fremskreden alder slet jeg med å re opp etter som høyden over madrassen neppe overskred 50 cm. Heldigvis lettet tåka litt etter hvert og vi fikk også utsikt over mot Skagadølstindene selv om skyene ikke ville helt slippe taket på Storen. Det eneste vannet som finnes der oppe, er regnvann så det ble bare litt vann i ansiktet, men siden det var likt for alle merket vi ikke stort til svettelukt selv om enkelte var temmelig fuktige etter turen opp. Middagen var fortreffelig etter dagens anstrengelser og enkelte klarte også å kapre en kanelbolle til kaffen - dog ikke undertegnede som er litt treg av seg. Kvelden ble avsluttet med forsøk på Trivial Pursuit som vi ikke maktet å fullføre - men putt au - på tur og i godt lag er det alltid trivelig å være litt sosial. Natten forløp fullstendig udramatisk, og på grunn av at temperaturen ute faktisk krøp under null, var det greit å ligge i overkøyen. Eneste ulempe var at jeg måtte vente til alle de andre var ferdig med morgenstellet før det ble plass til meg på golvet Frokosten var av topp kvalitet med nystekt brød og tilstrekkelig med pålegg - imponerende etter som mye må bæres opp. Tåka lå under oss da vi startet nedover igjen, men sola drev den etter hvert bort. Men var turen opp strevsom, ble ikke turen ned lettere - vi skulle gå i retning mot Skogadalsbøen og det var godt da det flatet litt ut og vi kunne gå opp i Keiserskaret. Dagens første rast ble tatt ved Jervvatnet og sola steikte etter hvert ganske godt. Turen ut Jervvassdalen gikk greit og vi tok dagens siste rast i det det begynte å flate ut ned mot Storebrui. Etter at Storebrui var passert, fikk jeg straffen for at jeg ikke er særlig glad i å drikke mens jeg går; Jeg møtte rett og slett veggen! Men etter nærmere 1 liter vann kom jeg meg såpass at jeg kom meg frem til Skogadalsbøen på egne ben. Den pilsen som ventet der var utrolig god! Skogadalsbøen viste seg å være en av de beste DNT-hyttene jeg har bodd på. Topp service, ryddig og rent og med topp dusjanlegg - kan vanskelig bli bedre når alle forsyninger må bringes inn med helikopter. Neste morgen måtte jeg til med ponchoen etter som det regnet såpass at det ble nødvendig. Det hadde regnet om natten også og stien var temmelig fuktig og gjørmete. Men det varte ikke lenge før sola kom frem og regntøyet igjen ble pakket bort. Vi beveget oss i retning Vetti, og det ble varmt i sola opp langs Friken mens jeg gikk og grudde meg for nedstigningen mot Fleskedalen. Men det gikk over all forventning og jeg begynte å tro at formen var på vei igjen Hele tiden hadde vi Hurrungane til høyre for oss, og selv om toppene lå oppe i skyene, så vi langt inn i de forskjellige Maradalene. Dagens hovedrast ble avviklet med beina nede i elva etter Ingjerdbu. Sola steikte og dagen var god! Men så kom utfordringen; Etter besøk ved Vettisfossen skulle vi gå ned stien til Vetti Gard. For egen del gikk det over forventning, men jeg tok igjen enkelte som sleit med legger, knær og lår - ikke helt som å beveges eg i bygatene nei! Etter en kort rast nede ved Vetti Gard, som dessverre ikke hadde plass til et så stort lag som oss, Vandret vi nedover Veien ut Utladalen frem til stien opp mot Avdalen. Og igjen fikk jeg føling med manglende form, de siste metrene opp mot garden var tunge! Vi single mannfolk ble plassert i hønsehuset - dvs i den halvparten av huset om ikke var befolket av høns. Men rommet var nyinnredet og søvnen ble ikke synderlig forstyrret av naboskapet. Middagen var fortreffelig og det ble en trivelig kveld med kortspill og gode diskusjoner. Vi var nesten de eneste gjestene, og de andre var med på leken slik at det ble en riktig trivelig kveld. Heldigvis bodde betjeningen i et annet bygg, så de ble ikke forstyrret av våre noe høyrøstede aktiviteter. Neste morgen var det en flott frokost før vi gikk ned til Vettiveien og videre ut til Hjelle. Og endelig begynte det å bli deilig å gå - det er deilig å kjenne at man blir varm på beina og ryggsekken føles som om den hører hjemme på ryggen. Synd at turen gikk mot slutten. Etter litt venting kom den bestilte bussen og vi kunne kjøre ned til Øvre Årdal og videre over fjellet til Turtagrø og Sognefjellet. I Lom ble det et stopp for matpåfyll og besøk hos bakeren som visstnok er landskjent. En kjempetur tross utfordringene formmessig - bare synd det er ett år til neste fellestur. Jeg må vel forsøke å få til noen turer på egen hånd nå som formen er i anmasj - kanskje rekker jeg en tur til fjells igjen før snøen kommer?

Jeg, Bjørn-Even og Olav stod opp i telt ved Leirvassbu. Været var lovende og vi bestemte oss raskt for å gå en skikkelig kremtur vi lenge hadde gledet oss til – Storbrean rundt. En hesteskotravers som byr på masse morsom klyving, akkurat på grensen til at jeg og Bjørn-Even droppet å ta med klatreutstyr (bare noe til Olav). Bilen ble parkert ved brua på Breabakken omtrent kl. 08.00 og vi la i vei mot dagens første topp – Geite. Sola fikk tørket gårsdagens regnskur mer og mer vekk, men i skyggesiden opp mot Rundhøe var det fortsatt vått berg. Vi fulgte den bratte nordryggen på Rundhøe og her fikk vi evaluert klyveferdighetene til Olav til en viss grad. Dersom han ikke går gule trekanter usikret ville denne turen ta grusom lang tid. Men Olav var ikke mye skvetten og var optimistisk i forhold til de senere utfordringene. Det hang en skydott rundt Sokse, nesten den eneste dotten i mils omkrets, men vi satset på at den ville forsvinne innen vi nærmet oss. Geite ble nådd uten problemer og vi stod på toppen 2,5 timer etter at vi forlot bilen. Utsikten fra toppen var fin og veien videre mot Sokse så helt vill ut! I første omgang var vi spente på gulpunktet opp mot Sokses østtopper. Ned fra Geite gikk det greit med litt klyving som var litt ekstra småkinkig siden det var vått lav på steinene. Enkelte steder hjalp vi Olav ved å ta imot sekken hans, men han ble mer og mer høydeakklimatisert utover turen. Jeg valgte å jogge i forvegen opp hammeren i tilfelle Olav trengte tauhjelp. Men alle kom seg greit opp, og her var det et rimelig utsatt riss vi måtte følge opp! Et stykke borte ved ryggen bestemte vi oss for at Olav tok på seg klatreselen og jeg «sprang» ned til Killingen, en pf10 topp sør for Sokses østrygg som kun jeg var interessert i å samle på. Ned dit var det bratt og nokså svaete, men med tiden til hjelp kom jeg meg fint ned og kløv opp på pinakkelen. Tilbake til ryggen var det mye lettere og vips var jeg oppe ved sekken igjen. Olav og Bjørn-Even hadde fått et godt forsprang så jeg satte opp tempoet bort og over Sokse Ø1. Bjørn-Even var i hundre borte ved det smaleste punktet på eggen. Da jeg og Olav kom bort skrøt han av at han hadde gått fram og tilbake eggen rundt fem ganger! Olav og jeg kom oss over eggen i rytterstil. Kort etter kom neste utfordring som var et bratt sva. Ved å lete litt fant vi fine riss å holde oss i på vei oppover. Olav gikk litt for langt mot venstre der det ikke var fester og mistet fotfestet! Begges puls spratt opp i taket, og jeg kommanderte bestemt at han måtte holde mer mot høyre og opp på ryggen igjen. Bjørn-Even hadde i mellomtiden begynt på det første klatreopptaket mot Sokse og lagt ut en slynge Olav kunne holde i. Etter dette kom et parti med lenger klyveklatring. Her var det vått og fuktig og nokså ekkelt uten sikring. Bjørn-Even gikk opp med tauet først for deretter å topptaue Olav opp. Vi holdt en renne som helte svakt mot venstre og endte noen meter ovenfor skaret mot hovedtoppen. Lurer nesten på om vi har gått litt feil, for her var det temmelig utsatt og det siste opptaket hadde omtrent ingen tak for hendene. Olav kom seg opp i fin stil, men da han skulle ta på seg klatreselen klarte han å miste videokameraet utfor nordstupet! Synd, men slik skjer iblant... Etter klatringa kunne vi spankulere greit opp til toppen av Sokse der utsikten var i særklasse! Etter en matbit fortsatte vi nordover mot Store Smørstabbtinden. Det så ut som det var sinnsykt langt bort dit, men synet kan bedra. Etter nordkloa på Sokse kløv vi oss ned mot Sauen. Her så vi at noen hadde tatt rappell, men vi følte ikke behov for det. Mulig rappellfestene er fra i vinter/våres. Ned fra Sauen var det litt hardere klyving. Olav trakk raskt ut på breen til høyre og da han skulle ake seg ned på snøen fant han ut hvor lett det er å miste kontrollen. Heldigvis stoppet han før steinura nedenfor, men etterpå så vi at han ikke var langt fra å skli nedi en bresprekk (den var antakeligvis for liten til å dette oppi)! Opp til Kniven var det enkelt med et klatreopptak. Her så vi merker etter mye stegjernskloring, dette er jo en populær vårskiturtopp. Fra toppen så Store Smørstabbtinden rimelig mektig ut. Bjørn-Even vurderte å følge ryggen direkte opp, men innså etter hvert at det ville bli for spenstig uten sikring. I stedet traverserte vi noen hundre meter mot venstre fra skaret. Etter hvert havnet vi i en stor og løs renne. Renna lengst mot høyre fulgte vi enkelt opp til ryggen, dermed var vi ovenfor de vanskelige hamrene og kunne ta oss greit opp til toppen av Store Smørstabbtinden! På toppen satt det en del folk og nøt utsikten. Morsomt var det at en av disse kjente meg og Bjørn-Even igjen fra Fjellforum (han har brukernavnet "Thor" på Fjellforum)! Mannen var selv fra Asker og hadde en datter som gikk i parallellklassen til Bjørn-Even. Vi slo av en prat og tok en lang pause på toppen. Det viktigste var at vi kom oss ned til bilen før det ble mørkt. Etter en hyggelig prat dro vi videre til Storbreatinden. Olav slet med vonde knær så vi tok det lungt i nedoverbakkene. Fra Storbreatinden mot Storbreahøe (Jervefonni) ble vi stanset av en bratt og løs hammer. Bjørn-Even og jeg gikk en omgåelse i nord via en smal og særs utsatt hylle. Olav tok derimot en rappell. Etter dette var det en løs, men morsom egg bort mot Jervefonni. Det gikk mot kveld og sola kastet et oransje lys som fargela alle tinder i Jotunheimen, nydelig! Vi var alle enige om at det hadde vært en fantastisk hesteskotravers og vi tok en give-me-five på dagens siste topp – Jervefonni. Ned mot Leirdalen var det litt knotete da vi rotet oss bort i en del sva og hammere. Enkleste rute går nok enda mer mot høyre enn det vi gikk. Men så...da vi endelig kom ned i dalen oppdaget vi at vi ikke klarte å krysse Storbreagrove noen steder. Vi trakk nedover og nedover, men ingen plass å krysse. Elva var stri og livsfarlig å vade. Av en eller annen grunn trodde vi at Leira var mulig å krysse en eller annen plass nedi dalen, så vi fulgte den nedover. Til slutt innså vi at det kun var én mulighet igjen – å gå 4-5 km helt ned til Geitsætre der det finnes en bro. Jeg tilbød meg å løpe i forveien, legge fra meg sekken ved setra og springe opp til bilen. Men to kilometer før jeg var fremme ropte noen tyske bobilturister til meg at de kunne kjøre meg opp til bilen! Det var meget snilt av dem og jeg takket ja. Dermed slapp Olav og Bjørn-Even å vente særlig lenge på meg ved Geitsætre, og senere på kvelden kunne vi sette oss inn på koselige Leirvassbu og skrøne og prate om dagens bravader. Takk for turen! Turdata: 14 timer 19 km 10 topper > 2000 moh

Kaffekoppene mine holder altfor godt på varmen! Hva kan man gjøre som tidsfordriv mens man venter på at kaffen skal senke til en temperatur som ikke pådrar en tredje-gradsforbrenninger? Facebo.. TURRAPPORT! Dagen i forkant av turen hadde vi spist en koslig frokost på bakeriet i Lom og vendt nesa nordover, bilen ble parkert ved en bom nesten innerst i Snøheimvegen, der var det tåke og lett regn. Tåken var faktisk veldig tjukk, vi så ikke lenger enn ett par meter. plutselig ser vi et lys i tåken, det må være fra Snøheim, vi går mot lyset og annkommer straks Larsbu, en liten hytte man kan sove gratis i. Til vår store overaskelse var vi ikke alene her, 5-7 Tyskere hadde vært der en stund og det var bare en ledig seng igjen, løsningen ble at jeg og Sondre sov på betonggulv(ikke behagelig) i gangen, mens Olav sov på madrassen. Neste dag våknet vi til skyfri himmel! Sondre syntes været minnet om det været som var da han klatret nordeggen på Tverrådalskyrkja, bortsett fra at det nå var en langt behageligere temperatur. Turen til stortoppen av Snøhetta gikk i boksershorts og vi brukte ikke lang tid, delvis på grunn av iveren etter å komme igang med klatringen, men også for å slippe å stå i kø. Vi nærmest løp fra stortoppen til midttoppen og ned til standplassen under Hettpiggen, et sted måtte jeg og Olav over en bratt iskant, her gled Olav og vi fikk begge hjertet i halsen, heldigvis fikk han stoppet seg. Sondre fikk lede til Hettpiggen, vi hadde startet litt for langt nede, dette var litt dumt for Sondre måtte klatre opp et dårlig sikret parti som attpåtil er litt vanskeligere enn svaene(normalveien) ovenfor. Fjellet var fortsatt vått etter regnværet dagen før, så friksjonen var heller dårlig. Olav er helt fersk i klatring, og vi brukte derfor svært langt tid opp til Hettpiggen. Sondre og jeg diskuterte om vi skulle avbryte traversen, det hadde blitt en stor skuffelse for oss alle, jeg skulle jo få lov til å lede opp til vesttoppen, noe jeg hadde gledet meg til. vi valgte å fortsette: Ned fra hettpiggen tok vi to rappeller av tre mulige, den første omgikk vi på en lett og bred hylle. Vi kom oss ned rappellene ganske fort, godt jobbet av Olav som var effektiv her. Når man kommer til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen reiser Vesttoppen seg høyt over hodet med en stor, flott og skummel vegg. Jeg kjente at jeg gledet meg skikkelig, men var også veldig spent. Heldigvis fant jeg noe som jeg anntar er normalveien(?) en markert renne som beveger seg fra høyre mot venstre. Vi etablerte standplass i en stor stein et par meter opp i renna, her fikk vi øye på to andre lag som rappellerte seg ned fra hettpiggen, best å bare komme igang. i 1. taulengde voldte ikke store problemer, det var stort sett klyving, og to-tre flytt som kanskje kan anslås til 4 eller 4+, ettersom det er det den er gradert til. veldig morsomt var det siste flyttet da man måtte traversere en skive med hendene mens føttene dinglet utfor stupet, her ble det forferdelig mye taudrag så jeg satte standplass. Olav og Sondre kom seg fint opp begge to. Den neste taulengden måtte man skvise seg opp gjennom en trang sprekk, tilsynelatende uten gode tak eller sikringsmuligheter. etter denne sprekken var den videre vei til toppen relativt grei, vi tok en kort taulengde opp den siste hammeren til toppen. Da vi kom til toppen var vi alle veldig glade. Solen sto fortsatt høyt, og vi satte oss ned og spiste litt velfortjent mat og sjokolade. Sondre har en motivasjon og form som ikke kan forklares med ord, men oppleves. At han hadde krefter til å jogge innom Larstindene for så returnere til Snøheim skjønner jeg ikke. Han var fremme bare en time etter at jeg og Olav ankom Snøheim/bilen. faen der ble kaffen kald.. jaja takk for en fin tur! P.S Jeg sliter med å formatere bildene mine så de kan bli lagt ut på forumet, men 500fjell hjelper meg der og legger de ut om sikkert ikke altfor lenge!

forts.

Trenger jo ikke alltid å skrive så mye, så her er masse bilder fra klyveturen min alene på Dyrhaugryggen søn 15.aug - en nydelig dag forresten. Ruta: Ringsdalen - overnatting under åpen himmel på ca 1450 m på Dyrhaugryggen - Store Dyrhaugtind - Søre Dyrhaugtind - Nordre Midtmaradalstind - retur samme vei. Tid: Ca 10 t + 1 time kvelden før. Turen innebar ca 5 effektive timer med masse deilig klyving på tørt fjell, noen punkter grad 2.

ADVARSEL: DETTE BLE LANGT! Siden vi gikk gjennom Skagastølsdalen og Midtmaradalen med telt i 1996, har Hurrungane og i særdeleshet Storen stått mitt hjerte nært. Da jeg også begynte å klatre for 5-6 år siden, ble det klart at ønsket om å komme på Storen med egen hjelp vokste seg stadig sterkere. De fem somrene siden 2006 har vi derfor hver gang gjort mer eller mindre helhjertede forsøk på å komme opp, men pga. avstand og jobb har det ikke vært mulig å stå helt fritt mhp. tidspunkt, dvs. at vi ikke har kunnet vente på optimale værforhold. Tre av gangene har vi derfor blitt stoppet av uvær og tidlig snøfall i august, med den følge at jeg har vært på alle ”gåtoppene” i området, men ingen skikkelig klatretopper. Det nærmeste vi har kommet Storen disse somrene, er da vi snudde på Hjørnet i 2008. En bitter erfaring, men en erfaring som skulle vise seg å bli verdifull under dette årets forsøk. Dag 0, fredag 30. juli 2010 Kameraten min, sønnen hans på 17 år og jeg kjørte fra Nord-Rogaland fredag morgen, da det var meldt et brukbart værvindu på lørdagen. Også denne sommeren ble lurvete værmessig, lik den forrige, og yr meldte regnbyger hele den kommende uken. Vi valgte å stole på meldingen, som var rimelig lik på både yr og storm, og pakket for 2-3 dagers tur i Hurrungane. Uttalt mål var Skagastølsryggen, med kameraten i den skarpe enden, sønnen som toer og meg som sikrer og treer. Vi skulle bare opp til teltleir ved Tindeklubbhytte ila. fredagskvelden, og derfor hadde vi god tid oppover den etter hvert så kjente ruta Odda-Voss-Lærdal-Årdal-Sognefjellet. Da vi ankom Turtagrø, var det oppholdsvær, men skydekke over toppene. Vi pakket sekkene, som vanligvis kommer opp imot 30kg på disse turene, og med klatreutstyr på toppen var vi nok opp imot 35kg. Godt vi ikke skulle så langt! De andre somlet forferdelig med utfylling av et spørreskjema, så jeg befant meg etter hvert alene oppover. Jeg gikk derfor ganske fort, og kunne fornøyd konstatere at jeg ankom Tindeklubbhytta etter nøyaktig 1 ½ times gange med den dryge børa. Ulempen var at det nå pøsregnet og at de andre bar på teltet. Jeg var derfor klissvåt da de andre ankom en halvtime senere. Vi la oss til på en holme midt i bekkefaret fra Tindeklubbhytta, fikset en røre med Real turmat og køyet nokså tidlig. Vi pakket også tursekkene sånn noenlunde mens vi ennå hadde rimelig kveldslys. Vi satte to klokker på kl. 03:45 for å beregne god tid over ryggen. Med vår svært begrensede klatreerfaring i høyfjellet visste vi at dagslyset ville bli en begrensende faktor, og det samme ville værvinduet bli, dersom meldingene holdt mål. Dag 1, lørdag 31. juli 2010 Det var heldigvis liten fare for å forsove seg. De to gamlingene våknet en halvtime før klokkene skulle ringe. Det var heldigvis oppholdsvær ute, og vi fikk på oss de våte klærne fra dagen før. Litt mat og drikke ble tvunget ned, og kl. 04:00 begynte vi på oppstigningen mot Nordre. Vi la igjen stegjern, men jeg tok med isøks for returen over Skagastølsbreen. Ellers var sekkene tunge av 2x 50m tau, plenty sikringsmidler, vindsekk, klær og mat som skulle holde til en ufrivillig overnatting. Vi holdt greit tempo oppover. Jeg hadde vært oppover røysa mot Nordre to ganger før, og denne gangen gikk det nokså lett til tross for tung sekk. Det gikk imidlertid dårligere med tankene etter hvert, for jeg kjente at dette ikke kom til å bli dagen. Jeg psyket rett og slett ut oppover røysa pga. skodda, den kalde vinden og frykten for at værvinduet skulle svikte oss. Jeg visste meget godt at Skagastølsryggen ikke var plassen å befinne seg i annet enn finvær. Det verste for meg var at jeg visste at jeg kom til å svikte kameratene mine, og jeg bestemte meg for å snu allerede på Nordre, mens jeg ennå kunne returnere uten de andre. Det var fryktelig å gå slik og tenke negative tanker og vite hvor skuffet de andre ville bli. Da jeg betrodde meg til de andre under toppen, tok de det nokså fint, og vi fortsatte opp den korte klyvepassasjen mot toppen av Nordre og fram til den enkle varden på 2167moh. Da var klokka blitt 06:30. Jeg gikk et nødvendig ærend, og da jeg kom tilbake hadde de andre hatt en rådslagning. Konklusjonen var enkel og grei, nemlig at vi skulle holde sammen uansett, for de ville ikke klare å komme over ryggen uten meg. Vi skulle gå så langt jeg ville og så evt. snu sammen. Dette hjalp merkelig nok på psyken, og sammen med mat og varme klær kom jeg meg såpass at tankene begynte å kretse i positive baner. Da skodda også åpnet seg såpass at vi såg bortover mot Nebbet og Midtre, ble det faktisk ganske trivelig å være på tur. Vi tok seler og hjelmer på allerede på Nordre, og etter en god matpause gikk vi først ned og så opp den greie eggen bort til Nebbet, hvor vi ankom kl. 08:00. Det var nokså sært å stå der bare 20-30m i luftlinje fra Berges stol og vite at det ville ta oss flere timer å komme over dit! Overraskende enkelt kløv vi usikret ned i V-skaret. Det var mer gjestmildt der nede enn jeg hadde forestilt meg, men bratt ned på begge sider, for ikke å snakke om at det var bratt opp dit vi skulle! Nå var det fram med klatreutstyret, og kameraten selet på med diverse isenkram så selen nesten sagget av. Vi begynte klatringen kl. 08:30 uten å sikre oss som stod i bunnen av skaret. For å gjøre en lang historie kort, brukte vi tre taulengder før vi stod på Berges stol kl. 11:15. Da var vi allerede godt passert av et annet tremanns taulag med mer erfarne klatrere som gikk samme passasje på to taulengder. Vi fant neppe enkleste rute opp, for i alle fall ett opptak i første taulengde var så tungt at 3+ må være altfor lavt gradert. Vi som gikk bak, måtte begge ha drahjelp av hverandre, og at kameraten som ledet, kom seg opp, var intet mindre enn imponerende. Absolutt null nerver der i gården! Fra Berges stol sikret vi enda to taulengder, hvor den siste strengt tatt var unødvendig. Det gikk derfor svært mye tid, men kl. 12:45 kunne vi meget tilfreds endelig gratulere hverandre på toppen av Midtre, 2284moh. Nå var det lovende hull i skydekket, og det ble fotografert både framover, bakover og nedover fra ryggen. Det er ikke å overdrive å si at stemningen var meget høy, og tanken om å snu var like langt borte som dalbunnen. Og foran oss låg den nydelige ryggen videre mot Halls hammer og Vesle! Vi konstaterte at tiden fløy langt fortere enn oss, og bestemte oss for å skynde oss bort til Halls hammer usikret, så sant det lot seg gjøre. Vi var tross alt grundig akklimatisert nå. Ryggen bort til Halls hammer gikk svært greit, med unntak av en kort rappell ned en utsatt hammer, som noen av oss syntes var nødvendig. Etter en ny matpause på ryggen, stod vi ved den berømte hammeren kl. 14:15. Vi var spente på hvordan det ville bli over Patchells sva, som i likhet med V-skaret er gradert til 3+ via enkleste renne. Vi laget standplass på hylla før svaet og benyttet uhemmet den slynga som er satt opp til hjelp. Det gikk greit med én taulengde opp, og vi fant trolig enkleste vei. Nå var tåka rimelig tett, og vi fikk dessverre ikke sett verken ryggen bakover eller Storen herifra, hvor den skal være så imponerende. Opp til Vesle sikret vi et kort utsatt parti på høyre side, før vi igjen rundet opp på ryggen og til topps. Vi kunne gratulere hverandre med dagens andre klatretopp kl. 16:00, hele 2340moh, et stort øyeblikk for oss alle! Været var ennå rimelig bra; mildt og fortsatt med nokså lite vind. Vi kikket spent etter det viktige rappellfestet for nedfiringen til Mohns skar. Det skulle ligge like nedenfor toppvarden. Og ganske riktig; i den retningen Storen måtte ligge, var det et titalls slynger rundt en kraftig blokk. Det var endatil lagt igjen flere karabinere, og vi valgte å stole på disse som såg helt ferske og ok ut. Det hadde jo også gått folk foran oss, ned samme vei en time eller to tidligere. Vi hadde lest diverse historier om fastkiling av tau på denne rappellen, og vi var svært nøye med knuten og å unngå at tauet drog seg inn i sprekken mot fjellet. I tur og orden slapp vi oss over kanten, og jeg sto som sistemann nede av rappellen, øverst i Mohns skar kl, 16:45. På tross av alle foranstaltninger var tauene strie å få ned pga. taudrag og elastisitet, men til slutt kom de fint. Da var det stor lettelse iblant oss, og vi følte nesten at bare sjarmøretappen gjenstod! Med tauene i sekkene sto vi nederst i Mohns skar kl. 17:10. Her var det ganske sur vind og null sikt. Det var med stor ærbødighet tankene våre gikk til de som stod her første gang 21. juli 1876, og som hhv. opplevde sitt livs store seier og nederlag. Heldigvis var det liten tvil om veien videre, og vi begynte klyvingen opp mot dagens siste topp. Vi visste at vi skulle holde oss på høyre side av ryggen i starten, og her gikk det meget bra en lang stund. Men om lag midt på etappen kom det et bratt og for oss utsatt parti som vi måtte sikre. Dette sammenfalt med at det begynte å regne, og vi brukte derfor mye tid. Etter denne taulengden, som kanskje var på 20-25m, gikk det enklere igjen, denne gang på venstre side av ryggen. Kl. 18:45 stod junior som førstemann på Slingsbys fortopp. Herifra var det rimelig kupert bort til hovedtoppen, og spesielt opp siste hammeren trengte jeg litt improvisert sikring. Men endelig kunne vi juble over å stå på Storen 2405moh kl. 19:15 i vind, ufyselig regn og grautskodde. Bildene viser hvor våte vi må ha vært, men jeg tror ingen av oss kjente noenting til det. Jeg var overrasket over hvor greit det hadde gått opp fra Mohns skar, selv om vi brukte ca. 2 timer under nokså dårlige forhold. Halve tiden brukte vi nok på klateretappen midt på eggen. Jeg var også overrasket over hvor god plass det var på toppen og hvor snille svaene var både før og etter toppen. Imidlertid var det fryktelig bratt og sleipt ned til selve renna hvor Andrews og Tandbergs ruter møtes, så vi improviserte med en kort rappell ned her. Nå gjenstod den for meg mest nervepirrende delen av hele turen; nemlig å finne rappellfestet ned sørvestveien. Under mine krisevurderinger av Skagastølsryggen stod dette som det ultimate marerittet; å bli gående her oppe uten å finne veien ned! (Både snøvær og tordenvær var med i akkurat det marerittet, men det hadde vi heldigvis unngått.) Herifra skulle det vise seg at bomturen vår til Hjørnet to år tidligere skulle bli avgjørende. Jeg hadde nemlig studert hvordan rappellen såg ut nedenfra. Og ganske riktig, fra fortoppen kjente jeg igjen den karakteristiske utoverhengende baugen hvor rappellen går ned på høyre side sett nedenfra. Jeg beordret den høydesterke kameraten til å lete på venstre side av baugen, og ganske riktig låg det en 2 tonns grønn løftestropp akkurat der. Da kjentes det for min del allerede som om vi var nede av Storen! Vi sikret oss ned til rappellfestet vha. en lang slynge, og kameraten gikk som førstemann ut. Da hadde vi brukt utrolig mye tid for å kvalitetssikre rappellen, for her kødder du det bare ikke til! Tauene var behørig dradd gjennom, knyttet i begge ender og trippelsjekket. Bunnen av rappellen såg vi jo ikke i tåkehavet, men vi var aldri i tvil om at vi skulle ned akkurat her. Med kameraten vel nede, gikk jeg ut som andremann, og jeg måtte nesten klype meg i armen og minne meg på at NÅ GJØR DU DET! NÅ RAPPELLERER DU PINADØ NED FRA STOREN! En helt utrolig deilig følelse! For yngstemann som satt igjen der oppe, ble det en svært våt og kald fornøyelse. Da han endelig var nede kl. 20:45 var absolutt alt klissvått. Ila. rappellen hadde himmelens sluser åpnet seg enda mer, og vi begynte å forstå at kanskje den vanskeliste etappen låg foran oss, med glatte sva i tåke og mørke! Igjen skulle min lokalkunnskap fra 2008 bli avgjørende. Vi hadde jo sullet rundt i området rundt hjørnet i et par timer den gang. Jeg ledet derfor an nedover draget fra hjørnet, ned det gruslagte området ovenfor svaene og på skrå nedover til rappellfestet ovenfor svaene. Jeg traff traseen på en prikk, og vi fant den kjærkomne 3 tonns gule løftestroppen! Igjen gikk det mye tid, men til slutt stod alle trygt nedenfor det bratteste svapartiet. Jeg skal fatte meg i korthet over neste etappe ned til Skagastølsbu. Det ble nok den objektivt sett farligste delen av hele turen! Men endelig kl. 23:30 i stappmørke kunne jeg dunke kameraten i siden og gledesstrålende meddele at jeg gjenkjente silhuetten av Hytta på Bandet 15m til venstre. Da hadde vi mistet vardingen utallige ganger nedover, vasset i alle de bekkene som ikke finnes til vanlig og rent på buksebaken over oversvømte sva et titalls ganger. Minst et par ganger var det bare flaks at jeg klarte å stoppe før farten ble vel stor, og det kunne ha gått riktig ille med et evt. forslått kne. Men nå stod vi gjennomvåte i døra til hytta og kunne heldigvis konstatere at det ikke var noen der inne. Vi søkte ly en god halvtime, fikk i oss mat og drikke og kjente at vi virkelig levde. Jeg visste meget vel at det ikke ville bli noen ”walk in the park” over Skagastølsbreen og ned gjennom urene tilbake til teltet, men de andre to ville heller gå ned enn å bli. Vi sa derfor nei takk til soveposene og ullteppene i det musesikre nødskapet, og begav oss med tente hodelykter bort til nedstigningen til breen. Som jeg visste, ble det en meget lang etappe ned til teltet. Breen var stedvis såpeglatt, og kun jeg hadde isøks. Videre rant det oversvømte bekker og elver over alt. Vi kom for langt til høyre på nedre del av breen og ble gående utenom stien gjennom det meste av ura langs fremste Skagastølsvatnet. Men til slutt kom vi oss hele, fine og med godt mot ned til teltet. Da var vi rimelig sikre på at også den bekken hvor vi freidig hadde plassert teltet midt på en holme, hadde gått over sine bredder. Men til alt hell var det fortsatt god margin til teltduken, og alt inni var like tørt og fint! Kl. 02:30, etter 22 ½ time på tur, kunne vi endelig vrenge av oss alt vått i en dunge i forteltet og la morgendagen bekymre seg for seg selv. Dag 2, søndag 1. august 2010 Ikke mye å skrive om, bortsett fra at vi skrinla tankene om flere topper eller rygger på denne turen. Til det var flere knær altfor møre. Vi brukte hele dagen på å strekke oss, spise, returnere til Turtagrø og kjøre den lange veien hjem. Noen sluttanker Vi hadde marginene på vår side på denne turen. Uværet og mørket kom akkurat da vi kunne takle det. Vi hadde til sammen mange tiår med fjellerfaring og alt nødvendig utstyr. Vi hadde lest oss grundig opp på forhånd, og jeg hadde verdifull erfaring fra returruta. Klatremessig hadde vi også all nødvendig tillit til utstyret og selvtillit i bruken av det. Det var svært tilfredsstillende å gå nedover både fra Storen og Skagastølsbu og kjenne at: dette takler vi! Om så teltet hadde vært oversvømt, hadde vi taklet å pakke sammen og fortsette ned til Turtagrø natten gjennom. Skagastølsryggen ble akkurat så spennende for oss at vi kunne klare det. Men angsten min fra oppstigingen til Nordre var ikke ubegrunnet. Hadde værvinduet vært en time eller to kortere, hadde temperaturen vært noen grader lavere eller hadde det vært elektrisitet i luften, kunne det ha blitt kritisk for oss, som mange har opplevd her oppe før oss. Jeg har gledet meg i mange år nå til å legge akkurat MIN turrapport fra Storen ut på Fjellforum. Det ble nesten som en verkebyll etter hvert som forsøkene mislyktes år etter år. Men nå, i det året jeg fyller 40 ble det min tur, og jeg håper dere som leser, deler gleden med meg og oss. Jeg vil benytte anledningen til å takke kameraten og sønnen hans for denne mitt livs fjelltur så langt. Det er utrolig kjekt å kjenne at man fungerer sammen på en sånn tur, hvor alle er helt avhengige av hverandres prestasjoner, enten man går i den skarpe eller trygge enden av sikringskjeden. Og det beste er at med den sikten vi manglet over Vesle og Storen, bare MÅ vi opp igjen ved første anledning!

Denne uken hadde det vært mye regn i Jotunheimen. Mye regn. Og mange feilslåtte værmeldinger. Etter en kikk på utskjelte yr.no og krysssjekking med andre kilder, bestemte vi oss på allikevel på fredagen for å bli også lørdag, og ikke dra sørover før søndag. Etter en liten runde med diverse turforslag, bestemte vi oss for at endelig turmål skulle være Tjønnholstinden, med rute om Bukkehåmåren, Kvassryggen og Høgdebrotet. Ruten har jo nok av fluktruter om f.eks. været skulle hindre oss i å komme fram tidsnok. Vi kom oss ut kl sju sharp, og vandret avgårde fra Vargbakken ca ti over. Kan ikke si annet enn at pulsen steg litt av tanken på en slik tur, siden verken undertegnede eller de to andre hadde gått så lange turer før. Stien var grei å følge. Litt kåling rundt i myra i nedre Leirungsdalen, men det er jo grenser for hvor feil man kan gå oppover Semelhøe mot Bukkehåmåren. Ca tre timer etter start, var vi vel plassert ved toppvarden på Bukkehåmåren. Upåklagelig utsikt. Tiden opp hit kunne helt greit ha vært korta ned litt, men en tung frokost, usikkerheten om hvor krevende turen egentlig ville være, samt litt leting etter tidsvis vanskelig lokaliserbare varder, gjorde sitt til å holde tempoet nede. Uansett var det greit å ikke slite seg ut på første topp, siden vi visste godt at terrenget ville kreve noe mer konsentrasjon oppover mot Høgdebrotet/Tjønnholstind. Det er ingen bragd å slite seg ut de første timene av en heldagstur. Etter en kortutsikts- og sjokoladepause kom vi oss over Kvassryggen. Grei skuring i middels kupert terreng. Første del hadde definitivt et visst transportetappepreg. Litt klyving på slutten opp mot Høgdebrotet, noe som økte spenningen litt, siden en av oss sleit med litt glatte støvler. Men vel oppe kunne vi puste ut og være enige om at det ikke var så ille allikevel, og slett ikke så ille som det så ut fra litt avstand. Fra Høgdebrotet kunne vi endelig se Tjønnholstinden. Tankene gikk til den danske 17-åringen som omkom i fjor, ikke uten en viss undring over hvor det hadde gått så galt. Synet av snøeggen gjorde også at vi begynte å tenke ut mulige fluktruter om snøen skulle være hard og glatt på denne årstiden og tiden på døgnet (kl 12-13). Dette løste seg imidlertid fint, og vi kom oss alle over uten dramatikk. Snøen var myk og fast, og det var ikke vanskelig å tråkke seg over. Hadde det vært skare her, hadde vi imidlertid villet ha en isøks tilgjengelig. For å spare tid bestemte vi oss for å la Steinflytinden vente til en annen gang, og gikk ned til venstre. Herfra kunne vi tråkke oss greit bortover mot Tjønnholstinden i noe løs men allikevel framkommelig ur, og gå greit opp til toppen fra sørsida. Møtet med toppen var vakkert, blandet med en svak følelse av forundring over at ikke utfordringene underveis hadde vært større. På dette tidspunktet så vi at et lavtliggende skydekke var på vei sørfra. Vi bestemte oss for å gjøre pausen kort, og pigge ned slik at vi holdt oss under skydekket og ikke mistet synet av vardingen nedover ura. Innen vi var nede fra det bratteste partiet, hadde skyene dekket til toppen og gjort denne helt usynlig. Med skyene kom regnet, og vi var glade for å være gjennom det bratteste før underlaget ble gjennomfuktet. Herfra fulgte vi en etter forholdene horisontal strekning over Steinflye retning Bukkehåmårtjønn. Ikke den korteste ruten dette, men vi valgte denne for å slippe å krysse Steinflybekken, som kan være ganske stri. Støvlene var fortsatt halvfuktige etter å ha krysset denne et par dager i forveien. Vel forbi Steinflybekken var det cruising i lettgått terreng ned mot Leirungsåe, østsiden av Knutshøe og Vargbakken. Skal si beina jublet over det bløte myrterrenget i nedre Leirungsdalen. Totalt brukte vi knappe 13 timer på denne turen, inkl. ca 1,5 timer til mat og foto underveis. Med tørt underlag kan man antagelig spare en del tid på nedstigningen. Alt i alt en fantastisk tur som jeg gledelig anbefaler alle som er i form til å være underveis bokstavelig talt hele dagen. God tur!

2K samlingen fullført på Kyrkja – med noko attåt Prosjektet Etter ca tre og et halvt år, rundt hundre turer og 373 topper, stod jeg igjen med den siste toppen over 2000 meter. Ikke bare skulle toppen bestiges den 27. juli, men også en annen viktig ting måtte finne sted på toppen. Etter å ha nevnt tidligere at jeg ville bestige Kyrkja som min siste topp, sa Ole Jacob ved Leirvassbu at han ville bestige den samtidig, siden han ikke hadde vært der tidligere. Noen av grunnene til at jeg valgte Kyrkja som siste topp var blant annet: - Den har en fin beliggenhet, ca midt i Jotunheimen, hvor den ligger i sentrum for fire daler. - Det er kort anmarsj og mulig å nyte en Cognac på toppen uten å bekymre seg for tilbaketuren. - Den triveligste turisthytten i Jotunheimen er ”tilknyttet” toppen. Forberedelser til den siste toppen: Jeg pakket ryggsekken med Cognac, spekemat og kaffe, uviten om at Ole Jacob hadde noe av den samme pakningen selv. Det viste seg derfor når vi kom på toppen var det nok av mat og flytende varer. Sola stod midt på himmelen med få skyer, noe som gjorde at flere tok turen til toppen. På toppen tok vi frem mat og drikke, og det var en ambivalent følelse å stå på toppen. Endelig var jeg ferdig med samlingen som hadde kostet mye tid og energi, men samtidig litt vemodig å ha fullført prosjektet. Etter ca tre og et halvt år var samlingen fullført etter å ha startet 7. mars i 2007. Overraskelsen: Hvordan den siste turen skulle bli hadde jeg planlagt lenge. Det skulle ikke være så langt å gå, samtidig ville jeg ikke at turen skulle være så vanskelig at det ikke skulle være mulig å nyte en Cognac på toppen. Med nervene i høyspenn begynte jeg å tenke en tanke som jeg hadde tenkt flere ganger før, kanskje jeg skulle fri til Sunniva på den siste toppen? Under fine forhold ville det være perfekt, og jeg kunne ikke fått finere forhold enn denne dagen. Været var perfekt, og jeg hadde noen ukjente tilskuere og Ole Jacob fra Leirvassbu som vitne. Det hele startet med at jeg begynte å åpne en Cognac flaske som jeg kjøpte for en god pengesum for et par år siden, som jeg hadde satt en sperrefrist som bare kunne åpnes ved; fullført 2K samling, barnefødsel eller frieri. Jeg åpnet korken på flasken og gikk ned på kne, og mumlet først at det var to ting som kunne gjøre at jeg åpnet flasken i dag, det ene var å fullføre 2K samlingen, det andre kan dere kanskje tenke selv. Spørsmålet til Sunniva var ”vil du gifte deg med meg”? Jeg fikk momentant et stort smil hos Sunniva og et tydelig ja. Ole Jacob og de resterende på Kyrkja klappet i kor og gratulerte oss begge. Cognac og spekemat ble fordelt på de besøkende på toppen, og tusen tanker gikk gjennom hodet mitt. Etter toppbesøket gikk vi forsiktig ned fra Kyrkja etter noen små enheter alkohol i blodet som kunne svekke vurderingsevnen litt. Et kaldt bad i vannet nedenfor Kyrkja ga en frisk avslutning på turen. Middagen på Leirvassbu smakte perfekt, og tanker rundt alle de forskjellige turene gikk gjennom hodet mitt, samt forlovelsen som hadde foregått i dag uten at noen i familien enda hadde fått visst om det grunnet dårlig mobildekning. Denne kvelden var vår, og den avsluttet vi med en rotur i båt med en oter hengende etter, og en liten øl i baren rett før stengetid. Tanker i etterkant av 2K prosjektet: Etter å ha holdt på i tre og et halvt år, med rundt 150 turer og bomturer, er det vanskelig å beskrive samlingen i korthet. Det har blitt en haug med spennende turer som har vært lærerike, tunge, lette og mye mye mer. Jeg har vært på topper over 2K på alle årstider, og hver enkelt måned har sine fordeler og ulemper. Det mest behagelige været synes jeg finnes i april/mai, men det mest fantastiske lyset opplevde jeg i desember/januar/februar, med mange minus, klar luft og blå timer. Jeg har i løpet av tiden slitt ut tre par fjellbukser, to par med sko, samt måttet reparert ryggsekken tre ganger. Hvor mange kilometer bilen har rullet ifm prosjektet vil jeg ikke tenke over, men rundt jorden er ikke å overdrive vil jeg tro. Det er kanskje ikke det mest miljøvennlige prosjektet jeg har drevet med, men kanskje et av de mest spennende. Til tider har det ikke alltid kommet godmeldinger hjemmefra, og det har til tider vært veldig upopulært å stikke bort til fjells helg etter helg. Det krever derfor noen som er tålmodig på hjemmefronten. Motivasjonen har til tider vært noe variert, kanskje mest det siste året. Etter flere lange turer alene, med sekk på ryggen, har jeg ved flere anledninger lurt på hva meningen med dette har vært. Spørsmålet dukket stort sett opp i de tunge bakkene, og sjelden på toppene. Spørsmålet kom som oftest opp på aleneturer, hvor jeg har hatt mulighet til å være i eget selskap i flere timer og reflektere over de ”viktige” ting i livet. Det finnes kanskje flere enn meg som har tenkt på filmen med Monthy Python og tittelen ”meaning of life” på tur? Det høres kanskje ut som en velbrukt klisje og si det som jeg sa nå, men å ligge alene og se på stjernehimmelen i tjue minus og fundere på de store ting har nesten gitt magiske øyeblikk. Å se på stjernene i en kald og mørk vinternatt med snødekte topper, blinkende krystaller i snøen og knakende snø under skiene har gitt meg noen av de vakreste naturopplevelsene jeg kan huske. Mange av opplevelsene kunne jeg ikke fått i selskap med andre, men som jeg gjerne ville delt med de nærmeste. Til den som finner på noe lignende, lykke til med prosjektet, det er mange spennende og gode naturopplevelser foran deg Tidligere i sommer Tidligere i sommer gikk jeg blant annet over Uranos, Sagi, Falketind, Hurrungane m.fl. Legger derfor ved noen bilder fra de nevnte turene. Jeg har ikke skrevet noen rapporter fra turene, men det har derimot Sondre gjort. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21959&highlight= https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21966&highlight= https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21665&highlight=knutsholstinden

Tilfeldigheter denne morgenen ville det slik at utgangspunktet for turen ble Fondsbu i stedet for Torfinsbu som først ment. Siden turfølget også uteble ble det etter kort rådslagning med Solbjørg i solveggen på Fondsbu bestemt at dagens mål ble Snøholstinden. Huun hadde noen gode tips for å korte ned anmarsjen til dette gigantiske fjellet. Jeg fulgte gamle "poststien" over Gravafjellet opp til Grønebekktjernet før kursen ble lagt rett mot østsiden av Snøholstinden. Meningen var å gå opp normalveien på søreggen, men mens jeg gikk mot fjellet ble lysten på å prøve østeggen større og større. Kunne ikke huske å ha lest noe spesielt hvordan denne eggen var, men om det skulle bli for galt var det jo altid mulig å snu og gå opp under snøfonnen i østsiden, noe som så ganske greit ut. Turen opp til eggen på 1900 meter var ganske så morsom i seg selv ettersom mye av uren er av så grov stein at det til tider minnet mest om buldring. Godt å slippe den evige "Jotunheimenura" som haddde plaget beina den siste uken. Eggen så frisk men overkommelig ut hele veien oppover og den startet også ganske snilt med en koselig hammer som bød på fin klyving på blokker med god friksjon. Så ble det motorvei noen meter før den dramatisk smalnet av til noe av det smaleste og reneste jeg noen gang har sett i Jotunheimen. 8-10 meter med egg som var formet som en sal. Overhengt på den ene siden rett ned i breen og 30 meter med sva ned i en steinrøys på den andre. De siste meteren blir svaet brattere men eggen litt breiere. Hadde det vært vått hadde jeg snudd her, det er helt sikkert. Etter eggen er det noen flere meter med motorvei før en hammer reiser seg dramatisk og sperrer veien. Lysten til å returnere over eggen var heller liten så etter å ha sett og tatt litt på hammeren bestemte jeg meg for å prøve. Brukte 5 min på å knyte skolisser, drikke vann og senke pulsen. klatringen gikk veldig greit, takene var gode og friksjonen upåklagelig. Noen løse steiner er det så det er greit å ta det med ro og sjekke ut det man har ment å sette føttene på opp her. Resten av turen opp til toppen var enkel spasering i vår kjære Jotunheimenur... Turen ned nordvesteggen var en helt perfekt avslutning på en super tur. Fin klyving på forholdsvis fast stein og om man ikke er interesert i å gjøre det vanskelig er det stort sett altid fine omveier. Returen ut Mjølkedalen trenger vell ingen nærmere beskrivelse... Turen ble 23 kilometer og varte 8 timer T/R Fondsbu.

Denne fredagen Stod jeg og moderen opp klokka 5 for å rekke båten inn til Gjendebu. Det hadde vært en kald natt når vi måtte skrape is av vinduene på bilen. Så etter en båttur over Gjende så himmelen fortsatt like lovende ut som tidligere på morningen, og det var ei heller så kaldt, selv om det var behov for jakke før vi kom ordentlig i gang med gåingen. Jeg hadde planlagt en god tur, hvor jeg første dagen skulle gå Knutsholsryggen og videre til Austre Leirungstind og sove over der og så fortsette videre over Skarvflytinder og Tjønnholstind med mer neste dag. Men det skulle vise seg at det ble litt i overkant optimistisk å rekke det… Etter en halvannen time var jeg ved der hvor ruta til Knutseggen går av fra stien i dalen. Det gikk ganske radig oppover i lia der selv om svetten rant og hjerte slo. Og ikke før jeg kom frem til bretunga der, så kom de første vanskelighetene. Ruta skulle følge eggen greit til nålene, men her var det rett opp i masse skrenter med en del løse steiner og sva som så ut som kunne rase ut når som helst. Så valget stod om å ta på stegjernene å gå breen opp eller klyve opp denne skrenten. Og det ble klyvingen, siden jeg var usikker på breen. Så etter litt utsatt klyving så jeg de første pinakkelene være rett for ut. De to nordligste pinakkelene av ”trillingene” rundet jeg ut mot breen. Her fant jeg en hanske som noen hadde mistet (Norrøna Offtrack, om noen savner den, så har jeg den?). I det ene skaret satte jeg fra meg sekken og kløv opp på alle ”trillingene”. Så var det over Nestnørdre nål og inn i skaret mellom Midtre og Søre Nål, hvor det ble dagens første rast som var på høy tid! Sammen med en rask svipp til Midtre Nål. Søre Nål fikk vente til en gang jeg har med sikringsutstyr, noe optimistisk å friklatre opp der. Så var det litt enkel klyving og spasering opp til Nørdre Knutsholstind. Her så jeg at det allerede hadde kommet noen opp på Store Knutsholstind. Samme som med Søre Nål stod jeg over Burchards Tind, fristet lite med enten en løs omgåelse eller klatre opp der. Så jeg gikk videre til Midtre, hvor dagens første store utfordring ventet. Her spente jeg på meg klatreskoa jeg hadde tatt med, for å gjøre hammeren ned lettere. Overraskende nok var ikke psyken noe stort problem, så den klartingen ned her gikk uten noen problemer. Derfra var det en del artig småklyving på eggen videre mot Stortoppen, så etter fem og en halv time stod jeg ved toppvarden. Her nøt jeg en fantastisk utsikt i fantastisk vær, ikke en sky på himmelen og knapt et vindpust. Her traff jeg på de første menneskene jeg så på turen og. Etter en rast og knipset noen bilder, stod turen ned sydeggen for tur. Og ja det var luftig og bratt, men var ikke noen store vanskeligheter bare man tar seg litt tid og finner takene. Og litt nedenfor dette klyvepartiet tok jeg igjen de jeg møtte på toppen som hadde gått rundt. Derfra og ned i skaret til Vesle var det greit å gå, og jeg gikk direkte videre til vesle. På vei opp så jeg også etter et greit sted å gå ned til omgåelsen ned mot Svartdalen. Der satte jeg igjen sekken mens jeg sprang opp på Vesle. For å klatre ned sydveggen her ville bli litt i overkant med tung sekk og slitne bein. Jeg hadde lest at omgåelsen skulle være løs, og det var den! Så etter litt kaving ned så kunne jeg begynne oppstingningen til Søre Knutsholstinden. Opp fulgte jeg noen svært løse og bratte renner, som jeg fort fant ut at her lønner det seg å klyve på svaene i kanten av renna. Og omsider stod jeg på Søre. Her så ikke sydveggen til Vesle så skummel ut, men er greit å være på den sikre siden. Så var det siste bakken opp til Vestre Leirungstind som skulle forseres. Den skulle vise seg å bli fryktelig tung. Så ble mange småpauser på veien opp, men omsider stod jeg sliten ved toppvarden. Her var det bare å kaste i seg noen brødskiver, sjokolade og drikke. Her skjønte jeg at bakken opp til Midtre og Austre Leirungstind ville bli i meste laget. Så jeg bestemte meg for å finne teltet til mamma, for hun skulle overnatte i Leirungsdalen. Så etter en lang og krevende nedstigning fra Vestre stod jeg ved vannet øverst i leirungsdalen og kunne fylle vannflasken igjen. På andre siden av vannet hadde Moderen slått opp en presenning på en stor flat stein. Og her ble campen for natta, med middag. Neste morgen etter en varm natt av alle ting… var meldt -5 grader, men var på pluss siden i stedet. Var jeg ganske utvilt og følte meg klar for å ta resten av toppene rundt Knutsholet. Så med en lettere sekk (moderen tok min alt for tunge sovepose) la jeg i vei opp mot Midtre Leirungstind uten problemer, og videre til Austre. Å gå eggen her syntes jeg så i overkant optimistisk ut med mye luftig klyving/klatring, så jeg valgte å følge et rennesystem som går oppover mot andre siden. Den var ganske løs, men ikke vanskelig. Midt oppi der kom jeg til en hard snøfonn. Da valgte jeg å klyve rundt på oppsiden og videre opp på vesteggen, som så høyt opp ikke var noen utfordring videre til toppen. Her ble det en kort pause før jeg gikk videre til Skravflyløyfttinden, hvor jeg tok en rast. Her så jeg at det var et par som var på vei over Skravflybreen. Videre til Søre Skravflytinden var det enkel klyving ned og opp igjen, og de jeg så nede på breen var på vei opp hit. Ned mot Midtre gikk greit det og, med litt klyving og litt skarpere egg. Bort over fortoppen til Midtre var det et par ordentlig luftige partier. Etter hvert som jeg kom nærmere Midtre så jeg at klartinga opp der ville bli i for mye for meg uten sikring, og omgåelsen ned i knutsholdet fristet like lite. Mens jeg stod og funderte på hva jeg skulle gjøre, kom de som andre som var bak meg. De tilbød at jeg kunne henge meg på dem i og med at de hadde med utstyr for sånne hammere. Jeg takket ja, og så var det klatringen opp som ikke var så vanskelig, men er langt å falle om man glipper taket. Fra Midtre til Nørdre Skarvflytinden gikk i lag, og tilbake igjen. Ned fra Midtre var det rappel, som jeg måtte ta i en 120-slynge og bremseknute, men det var ikke noe problem.  Vell nede igjen, var det på med sekken og over eggen mot Søre. Der tok vi farvel, De skulle videre på toppene jeg hadde tatt tidligere, mens jeg skulle til Tjønnholsokslet. Her ble en ny rast etter syv timer i fjellet denne dagen. Og å gå videre over Tjønnholstinden og høgdebrøtet ville bli en veldig mye lenger tur selv om jeg skulle til Vargbakken. Så jeg tok ned den østligste flanken ned fra Okslet, som var dekket at irriterende mye Navlelav for de såre hendene mine etter all klyvingen. Men uten noe mer problemer enn det gikk det raskt ned til gressbakkene ned mot Leirungsdalen. Her var det en liten flokk med Reinsdyr som gikk. Etter en times gange nedover var jeg ved stien og ved Tjønnholsbekken her. Og hvor fortsetter den på andre siden?? Fant den etter hvert, men gikk noen hundre meter uten. Herfra var det bare å følge stien og til og med Steinflybekken var greit å krysse nå. Så etter ti og en halv time var jeg på parkeringsplassen ved Vargbakken, hvor moderen ventet. Så etter drøyt 20 timer på tur ble det 17 2000metertopper (uten de to timetringen mot Nørdre Skravflytinden), og 16 nye. Nesten 15 000 kalorier er forbrent. Og over 3000 høydemeter er besteget. Første dagen var det kanskje det flotteste været jeg har hatt i heimen, som virkelig satte prikken over ”i-en”, og andre dagen likeså, med masse spennende rygger og egger. Dette er uten tvil en av de flotteste turene jeg har hatt, selv om det gikk tungt opp og ned fra Vestre Leirungstind. Ser frem mot nye turer og eventyr i fjellet… Bilder kommer...

Dagen etter langturen på Dovrefjell tok jeg farvel med Jørn på Dombås. Jeg stakk inn på en kaféteria som hadde internett for å sjekke værmeldinga fremover. Jepp… som jeg tenkte nærmet finværsperioden seg slutten. Første sjanse til å få tatt en tur inne ved Gjendebu var allerede i ettermiddag. Dermed råflådde jeg E6 og Sjodalen for å rekke Gjendeferja, og kort tid senere stod jeg med sekken pakket inne ved Gjendebu. Været ble bare bedre og bedre. På Dovre var det grått med mye tåke på toppene, men da Gjendealpene tittet fram rundt Sjodalsvatna var det som å komme til en ny verden med sol, varme og klar himmel! Ifølge meteorologen skulle det begynne å regne fra og med kl. 06.00 neste morgen så jeg måtte begynne å gå nå i kveld. Kl. 17.10 forlot jeg Gjendebu og holdt et noenlunde høyt tempo opp til Nørdre Svartdalspiggen. Like før jeg skulle opp på 1625-toppen kom jeg på at jeg ikke hadde fylt opp vannflaskene. Dermed måtte jeg traversere mot venstre noen hundre meter før jeg fant en smeltebakk fra en snøfonn. Her gikk det også greit å stige opp på ryggen som førte til topps. Etter en kjapp pause småjogget jeg meg bort til Store Svartdalspiggen. Noen enkle klyvepunkter passerte jeg her og der, og jeg prøvde å holde meg oppe på ryggen for å spare tid. Jeg ville bli ferdig med klyvinga før det ble mørkt! Videre fra Store måtte jeg litt tilbake før jeg kom meg greit ned i vestflanken og bort på eggen videre over Midtre og til Søre. Grei klyving, og delvis spenstig å følge ryggen hele veien. I nordvest lå en tung og mørk regnbyge som jeg håpet ikke ville komme nærmere. Jeg registrerte heldigvis ikke torden. Videre gikk jeg opp på Langedalstind og ned i skaret mot Mesmogtind var det overraskende enkelt. Jeg hadde lest at det skulle være tung klyving her, men det ville jeg slettes ikke mene. Så kløv jeg meg opp på Mesmogtind. Artig klyving opp dit, og ble det for utsatt var det bare å omgå eggen til høyre i flanken. Stod på toppen 3 timer etter start fra Gjendebu. Jeg ville ned og titte på ”kandidattoppen” nordøst for hovedtoppen. Litt løs klyving for å komme ned i skaret først. Hammeren rett på var uaktuell å klyve usikret mtp at jeg også skulle komme meg ned. Uansett så jeg at toppen bombesikkert hadde mindre enn 10 meter i primærfaktor. Maks 8 meter! Jeg prøvde å nå toppen ved å omgå på en hylle til venstre, men her var det et punkt som var sinnsykt utsatt. Hylla var skrå med grus på, og et sted ble man presset utover mot stupet uten å ha noe å holde seg i. Nei, jeg ville ikke risikere livet for en dustetopp som ikke engang hadde 10pf. Snudde så og gikk tilbake til Mesmogtind igjen. Nå var det på med sekken og klyve seg greit ned i skaret mot Langedalstind. Ferden gikk så videre mot de søre Langedalstindene. Jeg fulgte varding direkte ned mot botnen i sørøst. Her var det løst og rotete å gå. Kom omsider ned til snøfonna som jeg fulgte opp til Midtre Langedalstinden, deretter spasertur bort til Søre Langedalstinden. Når jeg forteller hva resten av turen gikk ut på kommer nok mange til å riste på å himle med øynene… det hadde seg slik at jeg var usikker på om jeg hadde vært oppom Slettmarkpiggens fortopp, en ”ny” pf10 topp. Derfor måtte jeg tilbake dit. Det ble en laaang joggetur/marsj gjennom løs ur og over stein og gresstubber via Uksedalen og 600 høydemeter opp til nevnte topp. Drøye to timer brukte jeg fra Søre Langedalstinden, og da gikk jeg ikke rolig. På toppen som jeg nådde kl. 23.30 måtte jeg fram med hodelykta for å komme meg ned igjen til Gjendebu. Jeg orket ikke engang å tenke på å gå de siste skarve meterne videre til hovedtoppen. Tilbake gikk jeg via Slettmarkkampen, ned til Rundtom og en laaang amøbemarsj på T-stien ned Veslådalen til Gjendebu. Jeg hadde heldigvis en fullmåne som lyste en opp en del av landskapet. Da jeg var vel framme gomlet jeg i meg en skive og noe vann før jeg sluknet som et lys i teltet. Turdata: 8t 45min 33 km 2500 høydemeter 10 (9 nye) topper > 2000 moh.

Før turen Jeg og Alexander var slitne etter en 25 timer lang tur over Skagastøls- og Skagastølsryggen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21959&highlight= Lørdagen brukte vi stort sett til å sove i bilene våres, handle ”klyvehansker” i Fortun og spise middag på Turtagrø. Ifølge værmeldingen skulle søndag bli bra vær og Alexander prøvde å skaffe turfølge til Maradalstindane og helst også Storen, dette skulle bli hans nest siste samletur over 2000 moh. Busken (Roar) som var den eneste som hadde gått ruta via Slingsbybreen før var usikker på om han ville være med da det var meldt regn mot natt til mandag. Han ønsket ikke noe nedbør på den ryggen, det har han opplevd en gang tidligere. Dersom vi ikke rekker over ryggen iløpet av søndagen så sliter man. For min egen del hadde jeg planlagt Svellnosbrean rundt siden jeg fra før hadde toppene på Maradalsryggen og Storen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21785 Men rimelig spontant ombestemte jeg meg og meldte fra til Alex om at jeg godt kunne bli med på hans tur som fjerde mann i brelaget. Vi senket ambisjonene og bestemte oss for at vi (meg, Alex, Roar og Eyvind) kun skulle konsentrere oss om Maradalstindane. Overnatting på Skagastølsbu Lørdag ettermiddag møtte vi Eyvind på Turtagrø. En uredd, sprek og hyggelig 25 år gammel oppdaling som Alex kjente. Han hadde gått litt i fjellet før, klatret en del på bolter, men aldri krysset en isbre. Dette ble en frisk start på ”tinderanglerkarrieren” og jeg er imponert over innsatsen. Roar kom noe senere på kvelden etter å nylig ha hatt en tung tur til Hellstugupiggen i bena. Han valgte derfor å begynne fra Turtagrø tidlig neste morgen mens jeg, Alex og Eyvind gikk opp til Skagastølsbu/Hytta på Bandet lørdag kveld. Dermed sparte vi oss for de fleste høydemeterne neste dag. Vi hadde nydelig kveldssol i ryggen mens vi labbet opp til hytta, og alle gledet seg til neste morgen. Alex tittet opp på Storen, i sitt stille sinn håpet han nok å få tatt den også… Overraskende nok var hytta like tom som Paradise Hotel-gjengens hjerner, vi fikk den med andre ord helt for oss selv. Skagastølsbu er og blir en nødbu, det var jo kjøligere innendørs enn ute, men trekk og eventuell nedbør ble vi skjermet for. Med liggeunderlag og soveposer fikk vi oss en god natt søvn. Forsering av Slingsbybreen Alex var tidlig oppe rundt 05.15 for å koke seg posemat. Eyvind og jeg slumret en halvtime lenger før vi gjorde oss klare. Jeg stakk opp på haugen for å speide etter Roar som skulle møte oss kl. 06.00 ved hytta. Og ja, jeg kunne vinke til ham der han stod nede på Skagastølsbreen! Før vi la i vei mot Slingsbybreen fremmet Alex på nytt det forslag om å returnere via Storen. Det hadde ikke Roar lyst til og konstaterte at det ikke ble noen lengre tur på ham enn til Maradalstindane, det får være nok for i dag. Vi skrådde noen høydemeter sørover før vi traverserte oss østover til Slingsbybreen. Det var fint vardet bortover her. Vi fulgte den nederste av to hyllegallerier (Berges chaussé). Et par luftige passasjer måtte vi forbi. Blant annet en blokk som stod midt i ”veien”. Den kunne rundes på yttersiden eller krabbes over. Til slutt var vi fremme ved den voldsomme Slingsbybreen. Den var nokså avsmeltet, kun de første meterne mot land var dekket av snø. Vi koblet oss inn i tau og fordelte isskruer og snøanker etter rekkefølgen. Jeg ledet an toget og alle kom seg greit over. Moro å titte ned i dype sprekker! Nedenfor nynnet Midtmaradøla og over oss kneiset de villeste tinder med Storen som den mest dominerende av dem alle. Snøen strakte seg over hele svapartiet, et parti man må forsere når man skal ”i land” på den andre siden. Dermed var det problemet ute av verden. Opp til Jernskartinden Etter å ha koblet oss ut av tauet og pakket ned utstyret var vi klare for å komme oss opp på Maradalsryggen. Roar har som sagt vært her før, riktignok i tåke og visste noenlunde hvor ruta gikk hen. Man følger et tydelig skrådrag bestående av grus og mose et godt stykke oppover. Eyvind hadde med speilreflekskamera og knipset i vei fra alle tenkelige vinkler. Det siste partiet før man stiger opp på ryggen er det vanskeligste. Et sted må man klyve vertikalt opp mot venstre og snike seg mot høyre og opp på en ny hylle. Ikke mange meterne senere kom neste utfordring, spesielt om man har litt for stor mage eller et forvokst skrotum. Her må man åle seg inn en trang sprekk som fører gjennom en stor blokk. Sekken må man føre foran seg og med litt jobbing kommer man seg gjennom. Alternativet er å runde blokka på utsiden, men her er det veldig utsatt! Etter dette var det enkel klyving opp til Jernskartinden der Maradalsbreen strekker seg helt opp på ryggen fra andre sida. Herifra og videre var det for meg kjent terreng, men fortsatt like spennende! Maradalstindane Jeg var forberedt på vanskelighetene vi hadde foran oss og ønsket hurtig og rask sikring der det var nødvendig. Etter litt klyving valgte vi å sikre over en liten og utsatt hylle. Alle kom seg greit over der og vi buste over S3 og alle utenom meg bort på S2. Jeg begynte på omgåelsen av denne toppen for å sjekke ut forholdene videre til S1. Et par ganske hard snøfonner måtte passeres sørvest for S2, men ved å følge kanten helt øverst kom vi oss greit forbi uten stegjern. Isøks var uansett en trygghet. Den siste uka har det vært varmt i fjellet, mye snø har smeltet og jeg tror at 2010-sommeren kommer til å ligne veldig på 2006 når det gjelder snøsmelting. Snøen over svaene i sørvestflanken på S1 var borte, noe den ikke var på turen til meg, Morten og Bjørn-Even halvannen uke tidligere. I stedet for å klatre to taulengder direkte opp til S1 ville jeg sjekke ut omgåelsen over svaene. Jeg vet at det skal være mulig å gå der, og blir det for vanskelig er det jo bare å hive fram tauet. For å komme seg bort til svaene måtte vi følge noen ekle og våte hyller som var dekket med skummel grus. Svaene gikk rimelig greit, men stedvis var det svært få tak og man måtte stole på skoenes friksjon. Alexander hadde rimelig høy puls da han kom opp etter meg og meldte om at det var noe av det skumleste han hadde gjort. Roar fikk problemer på et lite punkt som vi sikret ham over. Deretter var det ren motorvei opp på S1 og Nørdre Maradalstinden. Nå gjenstod kun toppen ”Sør for Sentraltinden”. For å komme oss dit hadde vi to alternativer: (1) å omgå Nørdre i sørvest via bratte, utsatte flanker som kanskje er steinharde, (2) ta to rappeller ned fra Nørdre mot denne toppen. Vi valgte nr. 2. Den første rappellen var svært kort og her fant vi ingen tidligere rappellslynger. En passe stor stein brukte vi til feste. Etter det var det et småekkelt klyvenedtak der vi fikk hjelp av en slynge som vi slang rundt en nabb. Til slutt gjenstod en lang rappell på drøyt 15 meter. Nå var bare litt klyving til før vi alle stod på ”Sør for Sentraltinden”. Ingen varde var å se, så jeg og Alex bygde en. Og gjett hva som lå på topplatået?: Mortens kamera! Selve kameraet var stein dødt, men forhåpentligvis virker minnebrikken fortsatt. Vi venter i spenning… Sentraltinden Vi satte oss ned og diskuterte litt. Klokka var bare 12.00 og vi hadde brukt 5,5 timer fra Bandet. Dagen var enda ung! Alexander ville gjerne opp på Storen, noe som i grunn fristet meg og Eyvind også. Det er alltid kjekt med rundturer, og Storen i godvær er ikke alle forunt. Jeg visste i det minste veien opp til Sentraltinden, så vi skulle ikke bli overrasket over hindringene som ventet. Roar var litt skeptisk, men ble etter hvert med på forslaget. Dermed tok vi en rappell ned fra Sør for Sentraltinden. Roar og jeg målte primærfaktoren dens og fikk ca. 11 meter. Så pf10-samlere bør nok stikke opp på denne. Deretter kløv vi opp på en liten tagg. Sist gang tok jeg en kort rappell ned fra denne, men nå ville jeg sjekke ut alternativet ned en kamin og bort på en nabb man kan bruke til å slenge seg rundt og bort på trygt fjell. Det funket fint og Eyvind kom greit etter. Roar og Alex ville rappellere. Mens de ordnet med tau sjekket jeg ut veien videre opp til Sentraltindens sørvestflanke. Sist gang måtte vi klatre opp fra svaet man entrer etter taggen. Jeg fant en grei variant ganske langt nede på svaet og kom usikret opp. Min rute var litt lurvete og tidkrevende så jeg toppsikret de andre en mer direktevariant opp til flanken. Videre gikk vi ut på en snøfonn som vi fulgte oppover, og så kløv vi enda litt lenger opp og vips var vi på skrådraget man skal følge. Man skal holde like oppunder Sentraltindens søregg. Tørt og fint som det var i dag brukte vi ikke lange tiden opp til Sentraltinden. Snaut 2 timer fra ”Sør for Sentraltinden” tok det noe Roar var positivt overrasket over. Storen via Mohns skar Etter å ha nytt utsikten noen minutter og tatt et fellesbilde med selvutløser satte vi kursen mot Vetle Skagastølstinden. Vi tok en rappell ned i skaret fra Sentraltinden og fikk ikke problemer med taudraget slik som sist (sikkert pga regnværet den gang). Sekkene ble lagt igjen i skaret og vi tok alle turen opp til Vetle. Nå manglet Roar kun tre-fire topper på 2k-lista si! Etter å ha returnert ned til sekkene begynte vi på galleriene bort mot Mohns skar. Vi fulgte vardingen hele veien, men her var det jammen ikke lett selv på tørt føre! Om vi ikke har tatt feil rute bør det være en ”rød trekant” her. Etter en stund kom vi til det samme faste tauet som lå her forrige gang. Jeg og Alex brukte dette som en ekstrasikring til å klyve oss ned, mens Roar og Eyvind tok en ordentlig rappell. Noen meter senere måtte vi klyve oss ned på et sva, her var det heller ingen walk in the park og tauet måtte atter frem. Vi endte som sist opp ved fonna (som var steinhard, stegjerna måtte fram) et lite stykke nedenfor Mohns skar. Noen som vet om vi har gått feil rute? I skaret møtte vi tre hyggelige svensker som hadde rappellert ned fra Vetle Skagastølstinden. De gikk i forvegen på løpende sikringer mens vi koste oss med matpause noen minutter til. ”Klyvingen” opp Storen herfra var også overraskende spenstig, en rød trekant etter vår smak. Spesielt to steder var det kinkig. Et i starten der det bratner til, her er det meget luftig! Lenger oppe må man forbi et litt teknisk punkt. Det letteste er å tørre å få foten opp på en hvit crimp, deretter er det halvgode tak for hendene til å komme seg videre. Alle kom seg opp uten tau, men vi brukte litt tid på det sistnevnte punktet. Resten av ruta til topps gikk problemfritt, og like før toppen sprang jeg forbi våre svenske venner. Da utbrøt en av dem med et smil om munnen: ”Disse nordmennene slår oss alltid i spurten, i hvertfall på ski!” Tilbake fra Storen Vi slo av en prat med svenskene på toppen over en matbit. De elsket Norge og brukte mye av sin fritid her. ”Slike fjell har vi ikke i Sverige”, gjentok de overfor oss stadig vekk. Min mening er at Sverige byr på mye unik natur som Norge ikke kan måle seg mot. Spesielt ødsligheten, og at man mange plasser må gå flere dagsmarsjer for å komme til et bestemt sted. I Norge (hvertfall Sør-Norge) kommer jeg ikke på et eneste sted man ikke kan nå på en dagsmarsj fra bilveien. I tillegg har Sverige mange kvasse og vakre fjell, også over 2000 moh. For å ikke mørkne ute måtte vi snart begynne å tenke på returen. Vi klyvde oss usikret ned i hakket der Tandbergs møter Andrews renne. Ikke flust av bøttetak der akkurat… Etter å ha passert hakket dreide vi litt til venstre og nedover en ganske utsatt ”sti” til rappellfestet ned sørvestveien. Ned denne stien skal du jaggu se hvor du trår! Nesten merkelig at det ikke skjer flere ulykker her. Vi koblet sammen 2*60m tau rundt den store, grønne og kraftige lastestroppen og firte oss ned hele tauets lengde (det holder å fire seg ned ca. 40 meter) til Hjørnet. Rappellen var lang og luftig, skikkelig sug i magen her! Videre ned til svaene gikk det greit. Jeg skjønte hvor jeg, Morten og Bjørn-Even hadde gått feil da vi gikk her i tåke, regn og sterk vind. Et punkt nedover stien må man klyve litt mot venstre, her tok vi til høyre og måtte senere rappellere oss tilbake på rett spor. Svaene var tørre og fine, kunne nok ha gått usikret her, men vi tok en ”seiersrappell” i stedet i en liknende lastestropp som ved forrige rappell. Ned mot Hjørnet presterte vi å gå for mye mot høyre i nedre del. Dermed måtte vi forsere en del ekle sva! Den riktige og enkleste veien går ned noen snøfonner mer mot venstre selv om det også vardes mot høyre. Men vi kom oss alle ned til Bandet, i god behold og gratulerte hverandre med dagens fine opplevelse! Stien ned til Turtagrø føles som vanlig lang ut. Vi prøvde å tenke på at det ville ta fem timer selv om det egentlig tar snaue to, kanskje det ville hjelpe psykisk. Ved Tindeklubbhytta kastet kveldssola et rødlig skjær over Skagastølsryggen, og skyene ble farvet rosa. Resten av turen ble det ikke særlig prating, vi speedet heller opp farten for å komme oss ned fort som mulig. Det rakk vi akkurat innen det ble mørkt. Hele 17 timer hadde vi vært på tur, og Roar hele 20 timer! Nå begynte det å regne, og da er det deilig å sette seg inn og tenke over den fine turen man nylig har gjennomført. Takk for turen gutta boys!

Som så mange ganger før så er det godværet man venter på. Det så ut som det skulle bli godvær på tirsdag og Sondre ville gjerne ha følge på noen av toppene på Dovrefjell. Jeg ventet i det lengste med avgjørelsen om å bli med, men pakket i en fei da avgjørelsen om tur ble tatt. Jeg møtte Sondre på Dombås mandag kveld, og vi reiste sammen til Hjerkinn. Vi hadde med sykler og syklet med sekker innover til Maribue som skulle være overnattingssted. Været var stusselig...litt yr og tåka hang langt ned i fjellsidene. Ville godværet slå til i morra tro..?? Etter 6km sykling ankom vi Maribu....og Moskusen var ikke lenger unna enn 100 meter fra hytta. Opptil 14 dyr telte vi. Maribu er en helt grei plass å overnatte. Håper bare at folk tar med seg sin egen søppel tilbake og IKKE lar den henge i en pose inne på hytta...DET er for dumt.. Etter en god matbit gikk vi til køys med et skeptisk blikk opp mot tåka og toppene... Vi våknet opp til et helt annet vær og været ble bare bedre og bedre. Vindstille og varmt....dette måtte bli en knall dag!!! Ca kl 09.30 langet vi avgårde. Klok av tidligere turer med varmt vær, hadde jeg drikkepose i sekken. Jeg har en tendens til å drikke for lite dersom jeg har flaskene i sekken,- og da mister man fort litt krefter og blir daff. Denne dagen drakk jeg faktisk ca 5 liter...noe som "reddet" meg denne dagen sammen med spreke Sondre.. Jeg hadde i utgangspunktet kun tenkt meg Langvasstinder og Storstygge-Svånåtinden og så ta Skredahøe på morgenen dagen etter, men det ble nå ikke slik... Bruri ble første toppen vi skulle prøve oss på. Dette var en topp jeg egentlig hadde gruet meg litt til, pga det jeg hadde hørt om bratt og vanskelig ur opp mot toppen. Dette ble en enklere topp enn jeg hadde trodd. Mye stein og løst var det noen plasser, men vi fant en grei vei opp de ca 400 høydemeterne til topps. Jeg svettet som en gris, men passet på å suge i meg vann fra slangen som var lett tilgjengelig. Vi sto på toppen etter 2,5 time fra Maribu. På vei nedover fulgte vi ryggen sørvestover og vurderte om det var mulig å komme opp på ryggen til Svånåtindan herfra. Det så det absolutt som om det var muligheter for, men da blir det å klatre opp en bratt hammer. DET var ikke aktuelt idag så vi gikk ned mot breen i sør og rundet øst for Bruri og inn etterhvert på stien innover dalen mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Den videre ruta gikk så opp i flanken mellom Store og Vestre Langvasstinden. Dette er en MEGET løs, bratt og ekkel rute opp....og sikkert enda verre å komme ovenfra. Anbefales ikke som familietur.... Opp på ryggen kom vi...Sondre først...og jeg etter....Videre fra ryggen og opp til Store Langvasstind er det svært enkelt. Herlig varmt ,vindstille og mitt andre møte med Dovrefjell ble et trivelig møte. Jeg hadde nå gruet meg litt til klatrepartiet opp mot Vestre, men dette var kort og enkelt. Tørre fine forhold var det jo hele dagen. Mens vi gikk,- gikk jeg stadig og tenkte på om jeg hadde nok krefter i beina til å gå helt til Skredahøin denne dagen....men nevnte ikke noe om dette til Sondre. Ville nå se an lårmusklene da vi kom til Storstygge- Svånåtinden. Etter en ørkenmars opp mot Storstygge-Svånåtind med en matpause sa jeg til Sondre at jeg ville forsøke på Store Skredahøe i tillegg....dersom Sondre tok hensyn til denne gamle mannen. En "bedriten" og bratt ur ned fra denne toppen. Så ble det nye vel 400 høydemeter opp til Store Skredahøe. Du verden så mye bedre det gikk etter at Sondre senket farten en smule. Da slapp jeg disse korte pausene og kunne holde et jevnt sig oppover. Herlig... mens svetten silte oppover de siste høydemeterne til topps. Vi sto på Store Skredahøe (2004 moh) etter 10 timer! Syv topper denne fantastisk flotte dagen på Dovrefjell. Overrasket over meg selv denne dagen....selvom Sondre nok hadde vært på Maribu for lenge siden dersom han hadde gått alene. Du verden hvor stor forskjell det er på å være blant tinder i tørt fint vær og tåke og regn....som jeg hadde på toppen av Rauddalstindene for vel ei uke siden... Tilbake til Maribu gikk det greit ned fra Store Skredahøe mellom Flathøe på 1703 moh og toppen nordvest på 1564. Herlig å komme ned i noe mer frodige omgivelser med mykere underlag for knær og føtter. Takker for en flott tur Sondre! Turfakta: 7 topper over 2000m 11t 50min 2300 høydemetre 32 km

Etter tre rolige dager med familien i Stryn var det endelig duket for en av sommerens virkelige storturer – å gå ryggen fra Nørdre Skagastølstinden og helt ut til Gjertvasstinden. Værmeldingen var bedre enn noen gang tidligere i sommer så dette skulle bli bra! Møtte turpartneren Alexander ved Fantesteinen kvelden i forvegen. Vi registrerte at det lå nysnø og is på Smørstabbtindene. Pokker! Det dumme var at det ikke var meldt noe særlig varme neste dag heller, men noen plussgrader skulle det nå bli. I stedet for å starte i kveld og gå gjennom natta bestemte vi oss for å gå grytidlig neste dag, for så å håpe på at snøen og isen ville smelte når sola stod opp. Etter en siste titt på værmeldinga på Turtagrø la vi oss til å sove noen timer i bilen i Helgedalen. Helgedalen Klokka 03.45 kimet det i vekkerklokka. Ute var det skyfritt, vindstille, men nokså kjølig og duggfriskt. Vi ante et tynt snølag på Fanaråken og ba en bønn om at dette skulle smelte bort i løpet av dagen. Kl. 04.15 satte vi oss på syklene og rullet inn Helgedalen til nest siste sving på veien. Herfra tok vi bena fatt og jeg hadde håpet at det skulle være en bro over utløpet av Styggedalsdammen. Der tok jeg grundig feil. I utløpet ved demningen fossrant det vann som vi bare kunne glemme å vade forbi. Dermed måtte vi runde vannet i morenelandskapet på sørsiden. Da jeg skulle krysse en av elvene fra Styggedalsbreen presterte jeg å plumpe med begge føttene. Super start på turen! En lang bakke opp til ryggen Styggedals- og Skagastølsmassivet fikk et vakkert rosa morgenlys dekt over seg, en fryd for øyet som vi koste oss med i bakkene opp mot Kolnosi. Ved vann 1584 møtte vi to andre karer som hadde samme ambisjoner som oss for dagen. I bakken opp til Nørdre Skagastølstinden tikket det jevnlig inn meldinger på Alexanders mobil. Han var i full gang med å planlegge neste tur over Maradalstindane med Busken og noen karer fra Oppdal. Det var meldt godvær hele helgen, og hva er vel et bedre sted å tilbringe en godværsdag enn nettopp i Hurrungane? Endelig nådde vi toppen av Nørdre Skagastølstinden, i dag var det litt andre forhold enn 23. august i fjor (nøyaktig 11 mnd siden) https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=17784 da jeg, Bjørn-Even og Morten skulle forsøke oss på Skagastølstraversen, men ble stanset av Kong Vinter. Vi registrerte enda et turpar som skulle bort til V-skaret. Dermed ble det kun en rask matpause før jeg og Alex buste videre for å komme først i ”køen”. V-skaret De to andre lagene gikk noe feil ned fra Skagastølsnebbet, og vips var det jeg og Alex som kunne starte først med klatringa. Klatringa opp fra V-skaret var dekt med is og tynt med snø. Ikke optimalt, og lettere ble det ikke med tunge sekker, men det er jo likt for alle. Vi satte standplass i en stor blokk midt i skaret. Jeg ledet en kort taulengde oppover og traverserte mot venstre på et skråsva, ny standplass etter det på grunn av taudrag. Neste taulengde gikk rimelig vertikalt opp til den øverste hylla under Berges stol. Her måtte jeg forsere en del punkter som var kinkige på dette føret. Men jeg kom meg opp og fikk satt enda en standplass. Her møtte jeg to spreke jenter som hadde klatret opp lenger til venstre enn det vi hadde gjort. Alex var ute av synet og jeg merket at han hadde noen problemer, til slutt fikk han dratt seg opp med litt tauhjelp. Siste taulengde opp på stolen gikk rimelig problemfritt et stykke til høyre i veggen. Enkel klyveklatring her. Midtre Skagastølstinden til Vetle Skagastølstinden På Berges stol kveilet vi raskt tauet sammen og fortsatte opp mot Midtre. Det så ganske greit ut å gå opp dit usikret. Første stykket gikk greit, men det var utsatt ned mot Styggedalsbreen. Siste del valgte vi å sikre en kort taulengde på grunn av sporadiske partier med is. På Midtre Skagastølstinden tok vi oss en velfortjent matpause. Nå var første hindring forsert og vi kunne puste ut enn så lenge. Været var knall, ikke én sky! Dessverre er en her på lånt tid, så rolig nytelse av omgivelsene måtte vi bare glemme. Vi hadde et tidsskjema å følge for å rekke frem til Gjertvasstinden før mørket kom. Ryggen videre bestod av luftig klyving opp og ned og opp og ned fram til Halls hammer. Et sted tok vi av oss sekkene og firte dem ned med tauet. Halls hammer var stilig, men den skulle vi ikke bryne oss på denne gangen. Vi rundet på venstre side og kom greit bort til Patchells sva, omgåelsen av hammeren. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå opp 4- kaminen rett opp til høyre, men all isen som lå spredt omkring gjorde til at jeg droppet den tanken. Jeg ledet over svaet, men nektet å bruke det faste tauet som hang i en gammel bolt. Dermed måtte jeg strekke venstrebenet langt ut, nesten i spagaten, og DER var jeg over og stod på en gammel bankebolt i sprekken på andre siden. Etter dette gikk jeg nok litt for langt opp på svaet, for idet jeg skulle runde et hjørne oversteg nok vanskelighetsgraden en 3er som ruta er gradert. Jeg gikk nesten opp på ryggen, satte en standplass og Alexander kom greit etter meg. Da vi var ferdige og hadde pakket tauet i sekken kom neste par bak oss og begynte på svaet. Det var luftig videre mot Vetle, og like under toppen må man ut på en utsatt hylle mot Skagadalen. Denne var nå fullstendig dekket av is, så vi valgte å sikre forbi her. Deretter kløv vi oss greit opp på Vetle og kunne konstatere av Skagastølsryggen er et tilbakelagt kapittel for dagen. Dette var min siste topp i dette tindemassivet. Sentraltinden Klokka var 13.30 og vi hadde brukt drøye fem timer fra Nørdre Skagastølstinden. Alexander ville opp på Storen da han manglet denne på lista si. Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi ankommer Vetle senere enn kl. 14 så var det uaktuelt å prøve på det. Siden den ikke var så mye var jeg villig til å gi den et forsøk, men det måtte bli usikret. Vi travet greit ned i skaret mot Sentraltinden, la igjen sekkene og begynte på galleriene bort mot Mohns skar. Etter noen meter sa det stopp. Vi måtte snike oss ned en kamin, men fjellet var dekket av et superglatt islag. Jeg ville ikke gå ned her. Alexander innså etter hvert at Storen måtte vente til en annen gang og vi fortsatte heller mot Sentraltinden. Jeg ledet greit opp litt til venstre på hammeren fra skaret og satte standplassen i rappellfestet. Uten is og snø går det nok an å gå usikret her, det løse fjellet er kanskje det farligste i så fall. Deretter kunne vi ta på Sentraltindens toppvarde, mitt andre besøk så langt i år. Vi innså raskt at vi ble nødt til å ta en del rappeller ned fra Sentraltinden mot Styggedalsryggen. Her lå det mye is og snø! Hele fire rappeller ble det til sammen før vi kunne pakket ned tauet for en stund. Styggedalsryggen Jeg hadde hørt mye rart om Styggedalsryggen, men ble overrasket over hvor bredt det var her. Bortover mot Styggedalstinden Vesttoppen var det jo en parktur i forhold til Skagastølsryggen. Riktignok smalnet det drastisk til det siste stykket opp til toppen. Eggen opp her kan kanskje sammenliknes med Uranoseggen i vanskelighetsgrad. Det helt siste stykket opp må man omgå eggen litt til høyre og klatre opp en renne/dieder. Ikke noe problem om man ikke har høydeskrekk. Nå var jeg tilbake i ”kjente” trakter. De resterende toppene var jeg på i juni med Øyvind og Bjørn-Even https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21341 Eggen ut til Østtoppen gikk greit. Det første stykket ned fra Vesttoppen var litt vanskeligere enn jeg kunne huske, men ved å hoppe ned fra hammeren gikk det greit. Like før Østtoppen måtte vi også ned en hammer som kan føles litt ekkel ut. Vi brukte en laaang slynge som førstemann kunne holde i på vei ned, og andre mann fikk hjelp av han som allerede var nede. Etter Østtoppen fant vi raskt ut at vi ikke ville forsøke oss på flanken ned til Gjertvasskaret. Her var det blank og steinhard is som var livsfarlig om stegjernene skulle løsne. I stedet valgte vi å følge eggen direkte ned til skaret, undervegs tok vi en rappell forbi en litt vanskelig hammer. På venstre hånd hadde vi en stor bresprekk som gikk langs med oss, den skulle søren meg ikke få oss til middag! Gjertvasstinden Det første stykket opp fra Gjertvasskaret var kanskje det skumleste partiet på hele turen. Vi valgte å gå snøbakken opp til første standplass usikret. Snøen var stedvis steinhard og isøksa hadde dermed ingen funksjon, like under oss ventet bresprekken på at vi skulle komme på glid… Men vi fikk karret oss opp til standplassen som lå ved foten av et loddrett dieder. Med litt plunder fikk vi tatt frem tauet og sikret oss inn. Jeg tok av meg stegjernene og ledet opp. I neste taulengde var det uaktuelt å følge samme rute som vi gikk i juni. Her var det blank stålis! Jeg begynte å bli bekymret, hva om vi ikke kom oss opp til Gjertvasstinden? Hva skulle vi gjøre da? Gå ned Gjertvassbreen??? Lenger til venstre så snøbakken både slakere ut og mindre preget av is. Vi bestemte oss for å traversere til venstre bortover på sva for å komme bort dit. Etter to taulengder på sva fant vi endelig snø som hadde en perfekt konsistens. Her var det enkelt å lede oppover med stegjern og to isøkser, jeg trengte knapt å sette noen mellomforankringer. Etter to nesten fulle taulengder i snøbakke stod vi endelig på toppen av Gjertvasstinden i nydelig kveldssol, hele fire timer etter at vi forlot Gjertvasskaret(!). En lang retur i nattens mulm og mørke Vi følte oss som konger der vi stod blant Norges feteste tinder og kunne konstatere at vi hadde gjennomført Skagastøls- og Styggedalstraversen. Jeg sendte en hilsen til Oyvindbr som tidligere har stått på Gjertvasstinden i fantastisk morgensol. Men turen er som kjent aldri over før man er tilbake. Snøeggen ned fra Gjertvasstinden var steinhard og nærmest umulig å forsere uten stegjern og isøks. Et stykke gikk vi i snøflanken til høyre for eggen, og her skal man være obs på dype og lumske bresprekker! Mørket la seg over Hurrungfjellene, og vi måtte frem med hodelyktene. Silhuetten av varden på pkt 1982 liknet en mann med hatt, jeg var helt sikker på at det var en person frem til hodelykten lyste opp den varden det egentlig var. Klyvinga ned fra nevnte punkt ble fort vanskeligere nå som det var mørkt. Vi fulgte vardinga og kom oss greit ned uten store problemer. Etter å ha diskutert litt og med Midtmaradalstabben (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19145) friskt i mentet bestemte vi oss for å IKKE gå direktevarianten ned mot Jervvassdalen fra pkt 1924. Ingen av oss hadde gått her før, og gule trekanter blir fort røde i mørket. I stedet fulgte vi Gjertvassryggen lenger østover i retning Skogadalsbøen. Mange av nedgangene til dalen er preget av sva og skrenter, men vi fant til slutt en fin renne som vi fulgte ned til elva. Jeg hadde lagret et waypoint på GPSen der jeg og Bjørn-Even krysset Gjertvasselvi forrige gang, og vi krysset elva på nøyaktig samme plass. Begge var trøtte som strømper mens vi sjanglet oss oppover Jervvassdalen. Det eneste vi tenkte på var å komme tilbake til bilen og sove. Vi sleit oss opp bakken og inn i Styggedalen. Stien var litt vrien å følge i starten, men det gikk etter hvert greit da vi passerte det første vannet. En ny morgen var i gang, og ved vann 1380 fikk vi se vakkert morgenlys over Styggedals- og Skagastølstindene nok en gang. Jeg merket faktisk at jeg ble mer våken nå som det ble lysere! Det var herlig å få øye på syklene for deretter å kunne trille ned på ti minutter til bilene. Jeg var dum og brukte ikke hjelm. Søvnig som jeg var kom jeg ute av balanse og stupte ut i grøfta. Heldigvis traff ikke hodet noe annet enn noen greiner som ga en ubetydelig øm kul. Vel framme ved bilene fikk vi i oss middag og takket så meget for en fantastisk tur. Jeg valgte å stikke ned på Turtagrø for en ”morgendusj” før jeg purket i bilen til langt ut på dag. Vel fortjent etter hele 25 timer konstant på farta og mange gode minner med seg i sekken.

Advarsel - lang rapport Å gå fra Maradalen gjennom Hurrungfjellene hadde vært en drøm en stund, og etter fjorårets tåketur til Maradalsryggen hvor flaksstrikken ble tøyd lovlig langt var jeg for min del ferdig med atkomsten fra Bandet via Slingsbybreen til Maradalsryggen. Nå var det nytt år og nye muligheter. Juli var egentlig siste sjansen for meg denne sommeren, men håpet fikk mørnet seg en del etter at den ene langtidsmeldingen etter den andre varslet regn og ustabilt vær. Så på tirsdag kom det en melding fra Sondre: "Mulig værvindu fra onsdag til torsdag". "Oppklarnende utover onsdagen og tilskyende igjen utpå torsdagen". Javel. Jo. Når lysta er større enn vettet ble det til at tur ble bestemt. På grunn av værvinduets beskaffenhet ble planene endret litt. Opprinnelig plan var å gå fra Turtagrø gjennom Keisarpasset og sove på Botolvsnosi, men nå var det dag 1 som var den fine. Vi skulle gå via Botolvsnosi inn Maradalen, opp breen og via Maradalsryggen til Sentraltinden. Sove der noen timer, og så fortsette over Storen tilbake. Del 1:Helgedalen - Botolvsnosi - Spennende landskap En duggfrisk, overskyet morgen med tåkeskyene hengende tungt nedover fjellsidene, litt før halv ti, stod to ungdommer (Sondre og Bjørn-Even) og en gamling (undertegnede) klare til avmarsj i Helgedalen. Vi fulgte vei og senere sti mot Keisarpasset. Her hadde jeg aldri vært før og etter hvert som tåka lettet mer og mer på sløret ble jeg stadig mer begeistret over landskapet. Her var flott, og på vei ned mot Jervvatnet kunne vi gjennom hull i skyene ense mektige alpine tinder høyt der oppe. Stilig! Sola blandet seg dessuten mer og mer inn i tilværelsen, noe som ikke var oss i mot. Fra fronten på Gjertvassbreen strakk et smal is-sig seg ned mot en liten kalvebre i dalbunnen. Sondre lurte på hvordan det ville vært å klatre opp der - en annen gang! Gjertvasselvi var første hinder på turen. Jeg vadet, mens Sondre og Bjørn-Even kom seg nesten tørrskodde over vha. hoppemetoden. Videre måtte vi skrått opp før vi rundet ut i fjellsiden over Utladalen med kurs mot nesa til han Botolv. Jeg har vært utrolig lite i disse traktene sommerstid, og det var spektakulært å krysse sadelen ved Botolvsnosi og få hele utsynet ned i Utladalen. Ca. 4,5 timer hadde vi brukt hit i moderat tempo med en og annen småpause innimellom. Del 2:Botolvsnosi via Maradalsbreen til Jernskardtind Nede til høyre lokket et av turens mål, Maradalsbreen. Man ser den så fint og forlokkende fra f.eks. Uranostinden, men det er en slags aura av utilnærmelighet over den, godt utenfor vanlige ferdselsveier og turmål. Fronten var snøfri og temmelig flat mens vi innimellom drivende skyer kunne skimte et langt mer dramatisk scenario av sprekker og istårn lenger opp. Selve "rampa" vi hadde tenkt å følge til Maradalsryggen så kort og godt skremmende ut, så vi satte vår lit til at virkeligheten var mer vennlig. Vi skrådde ned bratte grassbakker til Maradalen, forserte en del grov urd før vi krysset relativt lettgått morenelandskap opp til bretunga. Selve nedstigningen fra Botolvsnosi gikk veldig greit, men det er sikkert lett å rote seg bort i mer skrentete og brattlendt terreng om sikten er dårlig. Tåkeskyene hadde i mellomtiden fordampet helt og sluppet et sjeldent heftig åsyn løs på oss. Rundt den ville Maradalsbreen, i en ugjennomtrengelig hestesko voktet tindene det som må være Norges råeste, mest bortgjemte og ugjennomtrengelige bakgård. Til høyre, mer enn 1000 meter nesten rett opp ruvet Gjertvasstinden fra en ny og ukjent vinkel, etterfulgt av Styggedalsryggen. Innerst den mektige Sentraltinden og den takkete Maradalsryggen. Til sist var det Kjerringi og Mannen til venstre. Det de ikke har i høyde, tar disse to igjen i kvasse former og brutale styrtninger. Aldri så jeg det ekteparet i slik en voldsom fremtoning som fra Maradalsbreen. Vi ruslet innover den nesten sprekkfrie nedre del av breen, tittet på renna opp mot Gjertvasskardet og beundret sørveggen (og de som klatret opp der for noen år siden) mot Gjertvasstinden. Ved snøgrensa kom tauet på og oppover det første henget dukket etter hvert sprekkene opp, den ene større og dypere enn den andre. Vi fulgte en naturlig linje oppover i en sving mot rampa som leder helt opp til Maradalsryggen. Det kilte litt når vi tittet opp på isveggen som hang over en høy fjellskrent. På toppen over dette så det ut som vi skulle opp en siste bratt snøbakke før vi kom på land. Vi tok oss opp på rampa helt til høyre hvor det var minst bratt. Her var det digre sprekker hele veien, men snøbroer ga fortsatt grei atkomst videre. Et sted var det en tunnel i breen, sikkert 10-12 meter lang og stor nok til at en varebil kunne kjørt gjennom. Resten av snøbakken var mindre bratt enn fryktet og i god myk sommersnø var det helt uproblematisk. Herlig var det dessuten å komme ut fra den skyggefulle flanken og opp i sola på ryggen. Bjørn-Even kviknet raskt til ved synet av ryggen videre, og etter en kjapp matpause var det på'n igjen: Del 3:Maradalsryggen til Sentraltinden, en sen kveld Klokka var litt over 6 om kvelden da vi tok fatt på neste etappe. Smørmykt, lett gyllent kveldslys, lå over hele Vest-Jotunheimen mens det var langt mer skyete i øst. Vi var veldig fornøyd med meteorologene og værvinduet så langt. Måtte det bare holde til neste formiddag. For meg var dette tredje turen oppover denne ryggen og de fleste klyvepassasjene var kjente. Det er mye klyving hele veien, men ingen større vansker. Vi sikret en kort utsatt passasje og ikke lenge etterpå var vi på den sørligste av ryggens flere små sekundærtopper. Sondre måtte selvsagt også oppom den neste toppen like bortenfor mens jeg og Bjørn-Even begynte på en liten omgåelse ned i sørvestflanken. Videre mot Nørdre Maradalstinden var det to muligheter: Enten skrått opp et sva, eller mer direkte opp mot toppen. Bjørn-Even ville klatre, så da ble det direktevarianten. Han sikret meg opp en kort lett taulengde før vi snart stod oppunder den bratte hammeren man ser så godt nedenfra. Utvilsomt cruxet i dag. Litt til høyre går varianten beskrevet i klatreføreren, mens vi valgte samme rute som vi gikk i 2004, Kims riss. Et kort, bratt og krevende riss midt på hammeren. Bjørn-Even gikk løs på oppgaven med liv og med lyst. Som i 2004 ble det også denne gangen teknisk klatring i øvre del. Kile og kamkile med fotløkke i det mosegrodde risset. Egentlig burde man satt seg ned og virkelig kost seg med utsikten mye lenger, men tiden gikk fort og Sentraltinden var fortsatt en rekke småhindringer unna. Fra Nørdre Maradalstinden gikk vi bratt ned ei snøfonn og rundet toppeggen slik at vi kom opp i skaret nordvest for denne og fortsatte bortetter ryggen over et par mindre topper. Den ene av disse hadde flere "sikre" kilder hevdet at 100% sikkert hadde en primærfaktor på godt over 10 meter. På den bakgrunnen hadde jeg valgt å ta den med i nyutgaven av Norges Fjelltopper over 2000 meter. Nå på åstedet, var det i grunnen ingenting som tydet på at denne hadde 10 meter. Vi rappellerte ned på nordsiden av denne og en annen liten småkul på ryggen før vi omsider kunne begynne på siste kneika mot Sentraltinden. På et tidspunkt skal jeg ta et bilde, tar hånda til brystlomma hvor det ligger.... skulle ligget. Glidelåsen er åpen. Faen! Jeg forstår med en gang hva som har hendt. Jeg har en Arc-Teryx jakke som har tidenes dummeste jakkelommer. Alt man putter i disse renner ut som en foss nesten med en gang man måtte glemme å dra opp glidelåsen. Sånn er ikke andre jakkelommer! Det er selvsagt min skyld at jeg glemmer å dra igjen glidelåser, men likevel da...Dustelommer! Min siste Arc-Teryx jakke. Makan! Også alle de kule bildene da! Verre med de enn med kameraet på en måte. ÆSJ! Vi klyver oppover ryggen som er mer som en flanke i starten, drar oss litt ut mot venstre, klatrer opp en kort taulengde før vi runder ut i sørvestflanken. Herfra følger vi en rekke bratte snøfelt oppover mot toppen. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli mektig sliten på slutten. Sekken føles tung - som et ustabilt lodd, og kroppen lystrer ikke helt som den skal, så jeg får låne en taustump over et kort overrislet klippeparti før vi omsider kan innta vårt hjem for natten: Sentraltinden. Del 4:Hotell Sentral - A "room" with a view - could have been. Mens vi slet oss opp de siste bakkene hadde mer og mer skyer funnet sitt snitt til å dukke opp på himmelen og vel oppe på toppen puffet tåkeskyer frem fra intet langs Styggedalsryggen. I grunnen litt sprøtt, nesten som popcorn. Det ene øyeblikket var de ikke der, og i det neste... På Sentraltinden som vi nådde kl. 23:15 (14 timer på tur) er det gjort i stand en liten bivuakkplass. Bjørn-Even hadde tatt med seg sovepose og hadde det som en greve, mens jeg og Sondre strevde med litt mer kummelige kår i Sondres vindsekk. Dunjakka gjorde at overkroppen holdt seg varm, men lår, knær og føtter hadde det etter hvert ganske hustrig. Det var en slik natt hvor man i ettertid skryter: "Jeg har ikke sovet et minutt", men så ille var det nok ikke. Dypsøvn ble riktignok dårlig med. Den tiltakende vinden fikk "teltet" til å blafre og flagre som besatt. For å komme oss ned før "uværet" var vekkerklokker stilt på kl. 4, men Sondre var mer enn klar før den tid og etter litt snøsmelting, frokost og pakking tuslet vi avgårde inn i tåkegrøten kvart på 5. Del 5:Til Storen i Stor Vind(!) Vi tok en kjapp rappell ned fra Sentraltinden mot Vesle Skagastølstinden, eller dvs. den skulle vært kjapp, men tauet kilte seg fast og Bjørn Even måtte klatre opp og hente det. For øvrig en ufin rappell med veldig mye løsgods på farlige steder. Med ett tau og et skrekkbilde på netthinnen av tre klatrere på en liten hylle i veggen på vei ned fra Vetle Skagastølstinen mot Mohns Skard der tauet kiler seg fast, valgte vi å forsøke traversen forbi Vetle til Mohns. Den tette tåka gjorde dette imidlertid ikke helt lett. Vi famlet oss fram, gikk litt feil og litt mer feil, fant en varde, trodde vi gikk riktig og kom etter hvert til et bratt sted hvor det hang et tau ned fjellsiden, festet i en bunt slynger som igjen var festet i en gammel rusten bolt, og ikke noe annet. Vi slang en slynge rundt ei steinblokk som backup og rappellerte ned, havnet ut på det store snøfeltet som vi så kunne følge opp til Mohns Skar. Vi hadde vel vært mer enn nok opptatte med å finne veien, og hadde knapt lagt merke til at det nå regnet i tillegg til den tette tåke. Vinden hadde dessuten økt enda mer på. I Mohns skar formelig brølte den og man kjente det røsket i hele kroppen. En stund hadde vi gått med tauet løpende i mellom oss, men frykten for at et voldsomt vindkast skulle blåse en av oss utfor stupet på vei opp svaene fra Mohns gjorde at vi sikret et kort stykke her. "Rykkekoder" i tauet ble avtalt for å erstatte manglende blikk- og stemmekontakt. Sakte men sikkert jobbet vi oss opp til toppen av Storen hvor vinden overgikk alt hittil. Vi gikk med lavt tyngdepunkt de siste meterne til toppen. Tåka lå som en bomullsdott rundt. Inni hetta hørtes vinden ut som en turbomotor, og det regnet nedenfra og opp. Kommunikasjon foregikk ved å stikke ansiktene sammen og holde hånden mot vinden. Flere ganger ble jeg vippet ut av balanse av vindkastene. Det var vel i grunnen ingen av oss som trivdes sånn kjempegodt på toppen, men vi beholdt roen og fokuserte på den slitte frasen: "Et skritt ad gangen". Veien hjem til sivilisasjonen ble delt opp i småetapper og vi fokuserte hele tiden på neste etappe. Noe annet enn rappell ned de første meterne fra Storen, hvor mange går usikret, var helt uaktuelt, og vi så vel alle ut som klovner der vi kjempet mot vinden ned mot hakket der Andrews møter Tandbergs renne. Del 6:En meget lang nedstigning fra Storen Akkurat der og da var det en stor fordel at jeg hadde vært her før. Til alle kanter så man kun få meter før fjellet forsvant ut i tåkehavet. Skjønt å ha vært der i finvær og tett tåke er to forskjellige ting. Jeg kjente heldigvis igjen en passasje 100% sikkert og visste at vi ikke var langt fra Heftyes renne. (Vi droppet normalrappellen fordi jeg var usikker på hvordan det ville bli med kun et tau, og i denne vinden). Vi så ingen slynger (sikkert ikke vanlig å gå ned her) men fant et greit rappellfeste og satte i gang. Jeg dro først ned det jeg trodde var Heftyes. Bare det å få det våte tauet ned var en stor jobb. Jeg blei hengende i klemknuta annenhver meter for å løse opp i flokene av det sammenblåste tauet. På en måte er det litt morsomt hvordan tauet oppfører seg i sterk vind (kanskje ikke akkurat der og da) - det blir litt som levende spaghetti. På et utkast presterte vinden å blåse tauet oppover igjen(!). Jeg kom åpenbart ned ved siden av Heftyes, for jeg kjente meg ikke igjen. Jeg sjekket taudraget. Bom fast! Ikke sjanse! Helt automatisk og løsningsorientert begynte jeg å måle opp resttauet med øynene og gjøre en vurdering av hvor mye tau vi kunne få med oss om vi måtte kutte. Ikke for mye nei! I små lommer mellom vindkulene klarte jeg å kommunisere til Sondre at han skulle dra opp tauet og heller gå ned der Heftyes åpenbart måtte være. Og heldigvis, med tauet ned den veien klarte vi å hale det ned med et nødskrik. Nå gikk det igjen lettere, på løpende mellomforankringer ned til Galleriene og bort til Hjørnet. Det første stykket ned fra Hjørnet kjente jeg meg også godt igjen, men så ble det verre. I den tette tåka så alt likt ut. Det som så ut som et tråkk kunne stoppe opp 20 meter senere uten at vi så det. Vi mistet rett og slett fullstendig oversikten. Et nøyaktig GPS spor av ruta nedi her kunne nok hjulpet endel. Vi gikk i alle fall feil, og jeg skjønte det fort, for så bratt hadde det aldri vært her på tidligere turer. En rappell. En rappell til, og der en varde! Back on "track". Det hadde nå regnet så mye at det rant bekker over alt. Oppsamlingene av stein på hyller og i renner ble straks mye mer rasvillige mettet på rennende vann som de var. Vi forsøkte å trå forsiktig og ikke stresse av mulig rasfare fra oven. Omsider nådde vi svaene, eller var det svaene? Ja sva var det i alle fall, men de riktige? Vi havnet i ei grusrenne som førte ut i avgrunnen mot Skagastølsbreen, fikk øye på en enslig rappellslynge 10 meter lenger til venstre og fant ut at vi måtte tilbake igjen. Vi la på ei ekstra slynge og starter rappellen, på skrå mot vinden over søkkvåte sva for å komme mer i riktig retning. Da Sondre var nede og fikk ropt at vi måtte enda lenger på skrå for å komme videre var ikke det akkurat noen god melding. Vi som trodde dette var siste rappellen. Ikke mye slyngemateriale igjen nå. Etter nok en kort rappell til var gleden stor da konturene av en varde dukket frem fra grøten. Vi forsøkte å følge vardingen, men det er sikkert en del villedende varder, for vi endte i alle fall flere ganger opp i terreng som jeg ikke kan huske fra tidligere turer, og som jeg neppe ville likt for godt, selv på tørt føre. På glinsende sva som fadet ut i et hvitt lerret, tilsynelatende uten ende var det i alle fall ikke moro. Jeg og Bjørn Even endte opp med enda et par rappeller mens Sondre tok noen spenstige nedstigninger på sva uten sikringer. Etter 7 rappeller (!) ned fra Storen, konstant høyt spennings- og adrenalinnivå kunne jeg plassere siste slyngebiten rundt ei blokk og konstatere at nå var det over idet tåke lettet litt og Hytta på Bandet dukket opp ikke langt under oss. Hvis noen finner fargerike slynger på litt snodige steder i flanken opp mot Storen, kan det godt hende vi er de skyldige. Det hører også med til historien at på et tidspunkt prøvde jeg å ringe Sondre for å kommunisere. Fikk ikke svar, puttet telefonen i den nevnte Arc-Teryx lomma og like etterpå la jeg meg ut i rappellen for så å høre en "klakk"-lyd jeg umiddelbart visste hva var: Telefonen min som reiste ut av lomma og ned på svaet og videre ut mot Skagastølsbreen. I grunnen en skikkelig "miste-tur" - mistet også et par andre småting. I det sure været, og etter at jeg entrer full-fokus modus, ble mat og drikke helt glemt. Når jeg kom ned til Tindeklubbhytta slo det meg at siden halv 5 på morran hadde jeg drukket 3-4 slurker med vann og ikke spist noe(!). Det var også i dag 14 timer i konstant aktivitet. Herfra og inn var det bare fryden. Sola tittet frem, i bilen var det de herligste kullsyreholdige drikker og på burger'n i Årdal traff vi et par hyggelige godt beduggede lokale eksemplarer som var i overkant pratesjuke. Altså var alt tilbake til det vanlige, etter en for meg meget uvanlig tur. Tusen takk for en utrolig minnerik og for det meste kjempeflott tur Bjørn Even og Sondre! Sondre legger forhåpentligvis ut noen bilder (og kanskje supplerende kommentarer) siden mine ble igjen oppi der.