Søk i nettsamfunnet

forts.

Kaffekoppene mine holder altfor godt på varmen! Hva kan man gjøre som tidsfordriv mens man venter på at kaffen skal senke til en temperatur som ikke pådrar en tredje-gradsforbrenninger? Facebo.. TURRAPPORT! Dagen i forkant av turen hadde vi spist en koslig frokost på bakeriet i Lom og vendt nesa nordover, bilen ble parkert ved en bom nesten innerst i Snøheimvegen, der var det tåke og lett regn. Tåken var faktisk veldig tjukk, vi så ikke lenger enn ett par meter. plutselig ser vi et lys i tåken, det må være fra Snøheim, vi går mot lyset og annkommer straks Larsbu, en liten hytte man kan sove gratis i. Til vår store overaskelse var vi ikke alene her, 5-7 Tyskere hadde vært der en stund og det var bare en ledig seng igjen, løsningen ble at jeg og Sondre sov på betonggulv(ikke behagelig) i gangen, mens Olav sov på madrassen. Neste dag våknet vi til skyfri himmel! Sondre syntes været minnet om det været som var da han klatret nordeggen på Tverrådalskyrkja, bortsett fra at det nå var en langt behageligere temperatur. Turen til stortoppen av Snøhetta gikk i boksershorts og vi brukte ikke lang tid, delvis på grunn av iveren etter å komme igang med klatringen, men også for å slippe å stå i kø. Vi nærmest løp fra stortoppen til midttoppen og ned til standplassen under Hettpiggen, et sted måtte jeg og Olav over en bratt iskant, her gled Olav og vi fikk begge hjertet i halsen, heldigvis fikk han stoppet seg. Sondre fikk lede til Hettpiggen, vi hadde startet litt for langt nede, dette var litt dumt for Sondre måtte klatre opp et dårlig sikret parti som attpåtil er litt vanskeligere enn svaene(normalveien) ovenfor. Fjellet var fortsatt vått etter regnværet dagen før, så friksjonen var heller dårlig. Olav er helt fersk i klatring, og vi brukte derfor svært langt tid opp til Hettpiggen. Sondre og jeg diskuterte om vi skulle avbryte traversen, det hadde blitt en stor skuffelse for oss alle, jeg skulle jo få lov til å lede opp til vesttoppen, noe jeg hadde gledet meg til. vi valgte å fortsette: Ned fra hettpiggen tok vi to rappeller av tre mulige, den første omgikk vi på en lett og bred hylle. Vi kom oss ned rappellene ganske fort, godt jobbet av Olav som var effektiv her. Når man kommer til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen reiser Vesttoppen seg høyt over hodet med en stor, flott og skummel vegg. Jeg kjente at jeg gledet meg skikkelig, men var også veldig spent. Heldigvis fant jeg noe som jeg anntar er normalveien(?) en markert renne som beveger seg fra høyre mot venstre. Vi etablerte standplass i en stor stein et par meter opp i renna, her fikk vi øye på to andre lag som rappellerte seg ned fra hettpiggen, best å bare komme igang. i 1. taulengde voldte ikke store problemer, det var stort sett klyving, og to-tre flytt som kanskje kan anslås til 4 eller 4+, ettersom det er det den er gradert til. veldig morsomt var det siste flyttet da man måtte traversere en skive med hendene mens føttene dinglet utfor stupet, her ble det forferdelig mye taudrag så jeg satte standplass. Olav og Sondre kom seg fint opp begge to. Den neste taulengden måtte man skvise seg opp gjennom en trang sprekk, tilsynelatende uten gode tak eller sikringsmuligheter. etter denne sprekken var den videre vei til toppen relativt grei, vi tok en kort taulengde opp den siste hammeren til toppen. Da vi kom til toppen var vi alle veldig glade. Solen sto fortsatt høyt, og vi satte oss ned og spiste litt velfortjent mat og sjokolade. Sondre har en motivasjon og form som ikke kan forklares med ord, men oppleves. At han hadde krefter til å jogge innom Larstindene for så returnere til Snøheim skjønner jeg ikke. Han var fremme bare en time etter at jeg og Olav ankom Snøheim/bilen. faen der ble kaffen kald.. jaja takk for en fin tur! P.S Jeg sliter med å formatere bildene mine så de kan bli lagt ut på forumet, men 500fjell hjelper meg der og legger de ut om sikkert ikke altfor lenge!

Jeg, Bjørn-Even og Olav stod opp i telt ved Leirvassbu. Været var lovende og vi bestemte oss raskt for å gå en skikkelig kremtur vi lenge hadde gledet oss til – Storbrean rundt. En hesteskotravers som byr på masse morsom klyving, akkurat på grensen til at jeg og Bjørn-Even droppet å ta med klatreutstyr (bare noe til Olav). Bilen ble parkert ved brua på Breabakken omtrent kl. 08.00 og vi la i vei mot dagens første topp – Geite. Sola fikk tørket gårsdagens regnskur mer og mer vekk, men i skyggesiden opp mot Rundhøe var det fortsatt vått berg. Vi fulgte den bratte nordryggen på Rundhøe og her fikk vi evaluert klyveferdighetene til Olav til en viss grad. Dersom han ikke går gule trekanter usikret ville denne turen ta grusom lang tid. Men Olav var ikke mye skvetten og var optimistisk i forhold til de senere utfordringene. Det hang en skydott rundt Sokse, nesten den eneste dotten i mils omkrets, men vi satset på at den ville forsvinne innen vi nærmet oss. Geite ble nådd uten problemer og vi stod på toppen 2,5 timer etter at vi forlot bilen. Utsikten fra toppen var fin og veien videre mot Sokse så helt vill ut! I første omgang var vi spente på gulpunktet opp mot Sokses østtopper. Ned fra Geite gikk det greit med litt klyving som var litt ekstra småkinkig siden det var vått lav på steinene. Enkelte steder hjalp vi Olav ved å ta imot sekken hans, men han ble mer og mer høydeakklimatisert utover turen. Jeg valgte å jogge i forvegen opp hammeren i tilfelle Olav trengte tauhjelp. Men alle kom seg greit opp, og her var det et rimelig utsatt riss vi måtte følge opp! Et stykke borte ved ryggen bestemte vi oss for at Olav tok på seg klatreselen og jeg «sprang» ned til Killingen, en pf10 topp sør for Sokses østrygg som kun jeg var interessert i å samle på. Ned dit var det bratt og nokså svaete, men med tiden til hjelp kom jeg meg fint ned og kløv opp på pinakkelen. Tilbake til ryggen var det mye lettere og vips var jeg oppe ved sekken igjen. Olav og Bjørn-Even hadde fått et godt forsprang så jeg satte opp tempoet bort og over Sokse Ø1. Bjørn-Even var i hundre borte ved det smaleste punktet på eggen. Da jeg og Olav kom bort skrøt han av at han hadde gått fram og tilbake eggen rundt fem ganger! Olav og jeg kom oss over eggen i rytterstil. Kort etter kom neste utfordring som var et bratt sva. Ved å lete litt fant vi fine riss å holde oss i på vei oppover. Olav gikk litt for langt mot venstre der det ikke var fester og mistet fotfestet! Begges puls spratt opp i taket, og jeg kommanderte bestemt at han måtte holde mer mot høyre og opp på ryggen igjen. Bjørn-Even hadde i mellomtiden begynt på det første klatreopptaket mot Sokse og lagt ut en slynge Olav kunne holde i. Etter dette kom et parti med lenger klyveklatring. Her var det vått og fuktig og nokså ekkelt uten sikring. Bjørn-Even gikk opp med tauet først for deretter å topptaue Olav opp. Vi holdt en renne som helte svakt mot venstre og endte noen meter ovenfor skaret mot hovedtoppen. Lurer nesten på om vi har gått litt feil, for her var det temmelig utsatt og det siste opptaket hadde omtrent ingen tak for hendene. Olav kom seg opp i fin stil, men da han skulle ta på seg klatreselen klarte han å miste videokameraet utfor nordstupet! Synd, men slik skjer iblant... Etter klatringa kunne vi spankulere greit opp til toppen av Sokse der utsikten var i særklasse! Etter en matbit fortsatte vi nordover mot Store Smørstabbtinden. Det så ut som det var sinnsykt langt bort dit, men synet kan bedra. Etter nordkloa på Sokse kløv vi oss ned mot Sauen. Her så vi at noen hadde tatt rappell, men vi følte ikke behov for det. Mulig rappellfestene er fra i vinter/våres. Ned fra Sauen var det litt hardere klyving. Olav trakk raskt ut på breen til høyre og da han skulle ake seg ned på snøen fant han ut hvor lett det er å miste kontrollen. Heldigvis stoppet han før steinura nedenfor, men etterpå så vi at han ikke var langt fra å skli nedi en bresprekk (den var antakeligvis for liten til å dette oppi)! Opp til Kniven var det enkelt med et klatreopptak. Her så vi merker etter mye stegjernskloring, dette er jo en populær vårskiturtopp. Fra toppen så Store Smørstabbtinden rimelig mektig ut. Bjørn-Even vurderte å følge ryggen direkte opp, men innså etter hvert at det ville bli for spenstig uten sikring. I stedet traverserte vi noen hundre meter mot venstre fra skaret. Etter hvert havnet vi i en stor og løs renne. Renna lengst mot høyre fulgte vi enkelt opp til ryggen, dermed var vi ovenfor de vanskelige hamrene og kunne ta oss greit opp til toppen av Store Smørstabbtinden! På toppen satt det en del folk og nøt utsikten. Morsomt var det at en av disse kjente meg og Bjørn-Even igjen fra Fjellforum (han har brukernavnet "Thor" på Fjellforum)! Mannen var selv fra Asker og hadde en datter som gikk i parallellklassen til Bjørn-Even. Vi slo av en prat og tok en lang pause på toppen. Det viktigste var at vi kom oss ned til bilen før det ble mørkt. Etter en hyggelig prat dro vi videre til Storbreatinden. Olav slet med vonde knær så vi tok det lungt i nedoverbakkene. Fra Storbreatinden mot Storbreahøe (Jervefonni) ble vi stanset av en bratt og løs hammer. Bjørn-Even og jeg gikk en omgåelse i nord via en smal og særs utsatt hylle. Olav tok derimot en rappell. Etter dette var det en løs, men morsom egg bort mot Jervefonni. Det gikk mot kveld og sola kastet et oransje lys som fargela alle tinder i Jotunheimen, nydelig! Vi var alle enige om at det hadde vært en fantastisk hesteskotravers og vi tok en give-me-five på dagens siste topp – Jervefonni. Ned mot Leirdalen var det litt knotete da vi rotet oss bort i en del sva og hammere. Enkleste rute går nok enda mer mot høyre enn det vi gikk. Men så...da vi endelig kom ned i dalen oppdaget vi at vi ikke klarte å krysse Storbreagrove noen steder. Vi trakk nedover og nedover, men ingen plass å krysse. Elva var stri og livsfarlig å vade. Av en eller annen grunn trodde vi at Leira var mulig å krysse en eller annen plass nedi dalen, så vi fulgte den nedover. Til slutt innså vi at det kun var én mulighet igjen – å gå 4-5 km helt ned til Geitsætre der det finnes en bro. Jeg tilbød meg å løpe i forveien, legge fra meg sekken ved setra og springe opp til bilen. Men to kilometer før jeg var fremme ropte noen tyske bobilturister til meg at de kunne kjøre meg opp til bilen! Det var meget snilt av dem og jeg takket ja. Dermed slapp Olav og Bjørn-Even å vente særlig lenge på meg ved Geitsætre, og senere på kvelden kunne vi sette oss inn på koselige Leirvassbu og skrøne og prate om dagens bravader. Takk for turen! Turdata: 14 timer 19 km 10 topper > 2000 moh

Så var dagen endelig kommet; Etter en biltur fra Trondheim til Sognefjellshytta onsdag, var jeg klar for Fannaråki sammen med 16 andre "gærne Trøndere(nesten uten bart)". Vi skulle gå i 3 dager pluss litt til og ende opp i Hjelle i Utladalen. Første gang på bre og lenge siden siste skikkelige fjelltur - gjett om jeg gledet meg? Været var ikke det beste og vi så ikke toppen på Fannaråki, men vi så da breen etter hvert. Turen frem til brekanten gikk greit og nesten uten uhell; Undertegnede klarte selvfølgelig å tryne i grusen i shorts - men kameraet i handa berga i det minste og sårene gror vel etter hvert. Etter litt venting og mat kom breførerne; to unge jenter som hadde vært nødt til å gå på kompass nedover breen. Etter god instruksjon begynte vi å gå oppover, og været lysnet litt etter hvert så vi fikk fin utsikt da vi tok en liten pause vel halvveis oppe. Breen var temmelig møkkete og det var et par partier som lignet mistenkelig på "kornsirkler" - dette vises på et av bildene. På grunn av blåis på normalruta gikk vi opp litt lenger til venstre enn vanlig og fikk en vandring langs svabergene frem til stien opp mot hytta. Mangelen på trening i det siste kunne ikke skjules, og jeg var temmelig tom da vi endelig var oppe ved hytta som fortsatt var inne i tåka. Med hele vårt følge og en god del andre ble det temmelig fullt i hytta og jeg fikk valget mellom å ligge ved skorsteinen og en parafinovn som ikke kunne slås av og overkøya i det fremre rommet. Jeg valgte det siste, men grunnet forholdsvis fremskreden alder slet jeg med å re opp etter som høyden over madrassen neppe overskred 50 cm. Heldigvis lettet tåka litt etter hvert og vi fikk også utsikt over mot Skagadølstindene selv om skyene ikke ville helt slippe taket på Storen. Det eneste vannet som finnes der oppe, er regnvann så det ble bare litt vann i ansiktet, men siden det var likt for alle merket vi ikke stort til svettelukt selv om enkelte var temmelig fuktige etter turen opp. Middagen var fortreffelig etter dagens anstrengelser og enkelte klarte også å kapre en kanelbolle til kaffen - dog ikke undertegnede som er litt treg av seg. Kvelden ble avsluttet med forsøk på Trivial Pursuit som vi ikke maktet å fullføre - men putt au - på tur og i godt lag er det alltid trivelig å være litt sosial. Natten forløp fullstendig udramatisk, og på grunn av at temperaturen ute faktisk krøp under null, var det greit å ligge i overkøyen. Eneste ulempe var at jeg måtte vente til alle de andre var ferdig med morgenstellet før det ble plass til meg på golvet Frokosten var av topp kvalitet med nystekt brød og tilstrekkelig med pålegg - imponerende etter som mye må bæres opp. Tåka lå under oss da vi startet nedover igjen, men sola drev den etter hvert bort. Men var turen opp strevsom, ble ikke turen ned lettere - vi skulle gå i retning mot Skogadalsbøen og det var godt da det flatet litt ut og vi kunne gå opp i Keiserskaret. Dagens første rast ble tatt ved Jervvatnet og sola steikte etter hvert ganske godt. Turen ut Jervvassdalen gikk greit og vi tok dagens siste rast i det det begynte å flate ut ned mot Storebrui. Etter at Storebrui var passert, fikk jeg straffen for at jeg ikke er særlig glad i å drikke mens jeg går; Jeg møtte rett og slett veggen! Men etter nærmere 1 liter vann kom jeg meg såpass at jeg kom meg frem til Skogadalsbøen på egne ben. Den pilsen som ventet der var utrolig god! Skogadalsbøen viste seg å være en av de beste DNT-hyttene jeg har bodd på. Topp service, ryddig og rent og med topp dusjanlegg - kan vanskelig bli bedre når alle forsyninger må bringes inn med helikopter. Neste morgen måtte jeg til med ponchoen etter som det regnet såpass at det ble nødvendig. Det hadde regnet om natten også og stien var temmelig fuktig og gjørmete. Men det varte ikke lenge før sola kom frem og regntøyet igjen ble pakket bort. Vi beveget oss i retning Vetti, og det ble varmt i sola opp langs Friken mens jeg gikk og grudde meg for nedstigningen mot Fleskedalen. Men det gikk over all forventning og jeg begynte å tro at formen var på vei igjen Hele tiden hadde vi Hurrungane til høyre for oss, og selv om toppene lå oppe i skyene, så vi langt inn i de forskjellige Maradalene. Dagens hovedrast ble avviklet med beina nede i elva etter Ingjerdbu. Sola steikte og dagen var god! Men så kom utfordringen; Etter besøk ved Vettisfossen skulle vi gå ned stien til Vetti Gard. For egen del gikk det over forventning, men jeg tok igjen enkelte som sleit med legger, knær og lår - ikke helt som å beveges eg i bygatene nei! Etter en kort rast nede ved Vetti Gard, som dessverre ikke hadde plass til et så stort lag som oss, Vandret vi nedover Veien ut Utladalen frem til stien opp mot Avdalen. Og igjen fikk jeg føling med manglende form, de siste metrene opp mot garden var tunge! Vi single mannfolk ble plassert i hønsehuset - dvs i den halvparten av huset om ikke var befolket av høns. Men rommet var nyinnredet og søvnen ble ikke synderlig forstyrret av naboskapet. Middagen var fortreffelig og det ble en trivelig kveld med kortspill og gode diskusjoner. Vi var nesten de eneste gjestene, og de andre var med på leken slik at det ble en riktig trivelig kveld. Heldigvis bodde betjeningen i et annet bygg, så de ble ikke forstyrret av våre noe høyrøstede aktiviteter. Neste morgen var det en flott frokost før vi gikk ned til Vettiveien og videre ut til Hjelle. Og endelig begynte det å bli deilig å gå - det er deilig å kjenne at man blir varm på beina og ryggsekken føles som om den hører hjemme på ryggen. Synd at turen gikk mot slutten. Etter litt venting kom den bestilte bussen og vi kunne kjøre ned til Øvre Årdal og videre over fjellet til Turtagrø og Sognefjellet. I Lom ble det et stopp for matpåfyll og besøk hos bakeren som visstnok er landskjent. En kjempetur tross utfordringene formmessig - bare synd det er ett år til neste fellestur. Jeg må vel forsøke å få til noen turer på egen hånd nå som formen er i anmasj - kanskje rekker jeg en tur til fjells igjen før snøen kommer?

Etter en lang og kjedelig buss tur til Eidsbugarden, hoppet Trym og jeg av i Vestenden av Bygdin. Var for så vidt ikke så gæli å bruke regnværsdagen til å reise, når det så ut som at det skulle bli kanon vær neste dag. Når vi kom frem til Mjølkedalsvatnet fant vi en fin teltplass og satte leiren. Da kom vi på hva vi hadde glemt! Fyrstikker… blir vanskelig å tenne på stormkjøkkenet uten dem. Så middagen ble noen brødskiver i stedet. Etterpå bestemte vi oss for å ta en kort fjelltur til Høgbrothøgde, 1821 m.o.h. Her oppe blåste det skikkelig, så ingen lang pause på toppen. Var ingen vanskeligheter vi gikk opp og ned i sydflanken. Når vi kom ned igjen tok vi og hoppet rett i soveposen, hadde ikke så mye annet å finne på, selv om det var tidlig på kvelden. Neste dag våknet vi til knall vær, ikke en sky å se, ei heller et vindpust. Fint å krype ut av teltet å se Urdanostinden, Sagi og Langeskavltinden speile seg i vannet. Så forkosten ble inntatt og sekken pakket for en god tur i heimen. Vi gikk i retning Snøholvatnet og forbi Snøholstinden og over til Raudalen, hvor vi satte kursen mot østenden på Raudalseggje. Etter en kort matpause dro vi opp på eggen og gikk langs de to tjernene på 1700 m.o.h. Herfra gikk det greit å gå opp på Østtoppen på eggen. Men videre opp på Midtre ble litt for mye for oss! Jeg prøvde meg på Pinakkelen som er på eggen, men skjønte fort at den ble for utsatt uten tau… Ellers hadde turen opp her vært en artig variant med tau. Så vi gikk tilbake til Austre Raudalseggje, og fortsatte ned nordflanken. Her var det forferdelig løst og råtten snø, så nedturen tok noe lenger tid enn planlagt. I bunn av breen som ligger nedover her, fylte vi flaskene med nysmeltet vann og ga i vei opp mot midtre. Til å begynne med fulgte vi moreneryggen som gikk langs med breen. Før vi skrådde mer mot skaret mellom midttoppen og store. Midt borte flanken bestemte vi oss for å gå rett opp til midtre. Når snøflanken i nordsiden var så råtne, fant vi det som greiest der og da. Så begynte klyvingen opp, i delvis løst grus og stein eller sva. Denne kombinasjonen gjorde det ganske ubehagelig etter hvert, når det var såpass bratt. Litt høyere opp måtte vi ut på snø igjen, men den hadde en skare lag, siden sola så vidt hadde begynt å ta der. Skaren gjorde det litt bedre å få grep med støvlene, men et helvete for hendene. Så det ble fram med isøks for meg og bruke den til å lage grep til hendene til Trym, siden han ikke hadde øks. Dette ble noen nervepirrende minutter opp her, men vi kom opp! Etter en god pause på Midtre begynte vi nedstigningen mot store, og etter litt artig klyving stod vi i skaret nedenfor. Her la vi fra oss sekkene og ga i vei oppover bakkene mot neste topp, Store Raudalseggje. Etter hvert når vi kom nærmere toppen måtte vi mer ut på snø siden den lå helt ut mot sydstupet. Noe som resulterte med enda mer gjennomtråkk i den råtne snøen. Men omsider satt vi ved toppvarden, og nøt usikten over det meste av jotunheimen. Fortsatt var det knapt skyer på himmelen, kun noe i horisonten, og et og annet vindpust i fra syd. Så for en dag! Nedstigningen til skaret gikk som turen opp. Men fra skaret og ned langs breen der var det forferdelig å gå, sank nedi til livet flere ganger på korte avstander, så en nedstigning som så enkel ut ble en kraftprøve. Når vi kom ned var det bare å fortsette i retning Olavsbu, for å kjøpe de etterlengtede fyrstikkene og få i oss en mer etterlengtet middag! Og skal si det falt i smak med Storfegryta til Real Turmat (meg) og Spagettigryte (Trym)pluss bacon! Etter et godt måltid og nye krefter var sanket i kveldsola på Olavsbu, bar det tilbake til teltet som vi først trodde var rett over første bakketopp, men nei da var en bakke til som måtte forseres. Så slitne etter en drøy dagstur kom vi tilbake til teltet halv tolv om kvelden. Da var det godt å komme ned i soveposen og sove uten å tenke på å stå tidlig opp neste morgen for å stresse opp på en fjelltopp. Men heller ta en rolig morgen får vi gikk ned til Eidsbugarden og ta bussen hjem til Lillehammer. Men kan jo oppsummere med at det ikke er hverdag man besøker fjelltopper i jotunheimen som er under 2000 meter, men er flotte de og! Derav en 1800 meter, en 1900 meter, en 2000 meter og en 2100 meter. Totalt tur tid på 15:30 timer pluss 1:30. Så var det ca en time gange fra Eidsbugarden til teltplassen. Bilder kommer etterhvert

3. juli 2010. En gammel drøm var i ferd med å bli realisert, nemlig traversen over Skagastølstindene fra Nørdre til Vetle og videre over Sentraltind og Styggedalstindene. Værmeldingen var god for lørdag 3. juli. Jostedalen Breførarlag (JBF) hadde vist stor fleksibilitet, og ordnet med fører til 3 og 4. juli, selv om bestilt dato var litt lenger ut i uken. Overnattet på Jostedalen Hotell på Gjerde hvor det er meget hyggelig vertskap som viste stor fleksibilitet mht måltider og matpakkesmøring for gjester som skal opp midt på natten! Vekking av mobilen 0340. Frokost med kaffe på termos på rommet. Hentet guiden min Tshering kl 0415. Tshering er fra Nepal, jobber som fjellfører der og har vært i guide i JBF om sommeren i mange år. En fantastisk hyggelig og flink fjellfører. Bilturen til Turtagrø tok ca. en time. Start fra parkerings-plassen kl.0530. Sekken min på 50 l var mye tyngre enn vanlig pga at vi var utstyrt for overnatting i telt, dessuten mat, kokeutstyr og ekstra klær. Været var brukbart, men det var endel vind. Fulgte vanlig sti til Tindeklubbhytten, hvor vi var fremme ca. kl 07. NØRDRE SKAGASTØLSTIND På bra sti opp til fjellsiden mot øst til sørsiden av vann 1684 hvor vi fylte vannflaskene. Nå måtte stegjern og klatresele ut av sekken og henges bakpå, noe som førte til uvant tyngdefordeling på sekken. Opp steinuren mot Nørdre, hvor vi hadde nærkontakt med en rypemor, til en lun hylle på NV siden av toppen. Her fant vi ly for vinden, og hadde en god matpause. Fire ungdommer som hadde overnattet ved Tindeklubbhytten sluttet seg til oss på den videre ruten opp mot toppen, hvor vi gikk rett opp fra NV siden. Litt bratt, men ikke vanskelig. Det er mindre bratt å runde rundt på NØ siden. Oppe på toppen ca. kl. 10. Fotografering og GPS reg. Etter kort opphold på toppen bar det videre til Skagastølsnebbet (2222 moh). Ungdommene gikk ikke videre. GPS på det høyeste punktet litt øst for varden: 4.39571 68.16019 SKAGASTØLSNEBBET Vi fortsatte fra Nørdre ca. kl. 1015 i bratt og tidvis litt eksponert, men uproblematisk terreng til den avrundete, lille knausen som bærer navnet Skagastølsnebbet (2222 moh, GPS 4.39669 68.15604). MIDTRE SKAGASTØLSTIND Der var det på med sikringsutstyret. Foran oss lå V-skaret, et dypt skar som skiller mellom Nørdre og Midtre. Det beskrives flere steder at det er vanlig med en rappell ned i V-skaret, men dette var ikke nødvendig fra nordsiden under dagens forhold. Vi kom oss helt greitt ned uten. V-skaret er dypt og mørkt med etterlatte rappelltau på sørsiden. Tshering klatret greit opp første taulengde (3+), etablerte standplass og sikret Jeg kom også opp uten større problemer, tross tung og stor sekk. Det ble litt mer klatring av samme slaget opp til Berges stol, og derfra greitt videre til toppen. På toppen etter 2.5 time kl. 1245. GPS:4.39733 68.15450. VETLE SKAGASTØLSTIND Etter en kort pause fortsatte vi fra Midtre videre mot Vetle Skagastølstind. Her var det luftig, men helt greitt å gå. Vi så Halls hammer på lang avstand. Det var ikke aktuelt a klatre denne, så vi gjorde som de aller fleste andre - dreide av mot venstre (østover) til vi kom til Patchell´s sva som var vått og glatt av smeltende snø lenger oppe. Men det er lagt ut et tau som vi benyttet som hjelp til å trygt traversere det glatte svaeet bort til en bra sprekk i fjellet. Krevende opptak (opplevdes som nærmere grad 4) videre oppover et kort stykke før det igjen ble lettere. Så fulgte vi greitt ryggen til toppen av Vetle hvor vi hadde flott utsikt mot Storen og Hurrungane, forøvrig i bra vær. På toppen kl 15. Vi hadde da brukt vel 2 timer fra Midtre uten å stresse og 8 timer fra Tindeklubbhytten. Vi så klatrere som var kolleger av Tshering nede i Mohns skar på vei opp nordflanken på Storen. Her på Vetle måtte vi foreta valget enten å fortsette opp på Storen, eller å legge ruten over Sentraltind til Styggedalstindene. Jeg valgte det siste for å få med meg de sistnevnte toppene som jeg ikke hadde vært på tidligere. GPS: 4.40009 68.15037. SENTRALTIND Vi gikk fra Vetle ca kl. 1515. Ruten gikk nå rett østover langs en bred og lettgått rygg frem til den siste oppstigningen mot toppen hvor det var litt klatring som ikke opplevdes som vanskelig. Plutselig var vi oppe på det brede topp-platået på en av Norges mest utilgjengelig fjelltopper! Gjett om vi var glade! Klokken var da blitt 1630, og dagen var enda ung! Utsikten var formidabel. Der er en kjent overnattingsplass på toppen av Sentraltind, et bredt og fint område, men dette var helt dekket av is. Vi bestemte oss for å fortsette til Styggedalstindene. Været var i ferd med å bli dårligere, tåken kom sigende og det begynte å småregne og sludde. GPS: 4.40456 68.14938 STYGGEDALSTINDENE Vi gikk fra Sentraltind ca. kl. 1645. Nå var det blitt mer og mer dyp snø og delvis is i terrenget som i betydelig grad vanskeliggjorde resten av turen. Fjellet og steinene ned fra Sentraltind er kledd av svartmose som var blitt ekstremt glatt av nedbøren. Nedstigningen fra Sentraltind ble den desidert vanskeligste delen av turen. Ruten ned fra Sentraltind mot nord går stupbratt nedover på nordsiden av toppen. Lenger nede var det litt mindre bratt, men her støtte vi på is og glatt fjell på nordsiden. Vi måtte sikre, og brukte lang tid nedover. Enda lenger nede ble det en lang rappell ned til bunnen av skaret mot Styggedalstindene. Så var det å vasse i dyp og bløt snø bortover eggen mot Styggedalstindene. Da vi nærmet oss Vestre valgte vi å gå ut på en lang og bratt snøflate sør for toppen, og fulgte denne østover og etterhvert nordøstover opp på ryggen. Vi kom opp på ryggen knappe 100 m øst for Vesttoppen, og gikk lett opp til Vesttoppen forbi et smalt, lite klyveparti. Oppe på Vesttoppen kl. 1940, etter å ha brukt ca. 3 timer fra Sentraltind. Så var det lettgått, men fortsatt mye snø bort til Østtoppen. Like vest for denne er det et bratt, men kort klyvepunkt fra øst som vi slapp oss ned fra. Vi var på Østtoppen kl 2050. , Der møtte vi 6 ungdommer som hadde gått opp Gjertvassbreen tidligere på dagen. De hadde planer om å gå samme tur som oss i motsatt retning. GPS Vesttoppen: 4.41125 68.15101 GPS Østtoppen: 4.41480 68.15029 Vi overveide å overnatte på Østtoppen, men etter å ha sjekket værmeldingen som lød på regn og tåke dagen etter bestemte vi oss for å fortsette turen nedover. Været var nå blitt bedre og det var til og med glimt av sol! Vi fulgte sporene i snøen meget bratt ned mot Gjertvasskardet, og sikret på de bratteste partiene. Sporene gikk tvers over en stor bresprekk som alle heldigvis hadde unngått! Vi krysset videre nedover i dyp snø mellom bresprekker til vi var trygt nede på Gjertvassbreen, og fortsatte inn på fast land til overnatting litt sør for 1838 toppen. Framme ved teltplassen kl 2315 idet solen var i ferd med å gå ned med en fantastisk flott, mørkerød himmel i vest. Da hadde vi vært på tur i 18 timer fra Turtagrø! Posemiddag ved midnatt. Deretter rett i soveposen i mitt Hilleberg Akto enmannstelt hvor det viste seg å være bra plass for to personer. Ut på natten fikk vi selskap av turfølget vi traff på toppen, som klokelig nok hadde returnert istedenfor å fortsette til Sentraltind. Dagen etter var det hjemtur (4 timer) vestover mot Styggedalen og Helgedalen tilbake til Turtagrø. Drømmen var realisert!

Medietentamen er unnagjort, yr.no melder SOL i Jotunheimen i morgen! Yes, da blir det tur til Smørstabbtindan med Øyvind (Mayhassen) neste dag. Men før jeg skal til å skru om bilnøkkelen ringer jeg Øyvind for å fortelle at jeg henter ham på Gjøvik om drøye to timer. Når han tar telefonen sier han plutselig at han ikke vil på tur dersom det ikke blir noen spenstige innslag undervegs!! Hva? Det sier du først nå!? Uten å tenke meg helt om detter ordet ut av munnen min: Bjørneggen da? Etter å ha fundert på det en liten stund blir han med på den planen, så vi gasser på oppover den nikjipe Gudbrandsdalen og overnatter i telt/bil ved Geitsætre i Leirdalen. Om natten får jeg nesten ikke sove på grunn av diverse mareritt med tilknytning til Bjørneggen, og feil som kan skje undervegs. Våkner til en iskald bil kl 07.00. Brr… -10grader ute samt en sur vind. Klarvær er det heldigvis, bortsett fra noen faretruende skyer som driver innover fra vest. Jeg skrur på bilen som hoster ut en mengde eksos, nesten verre enn Eyjafjallajökull sitt utbrudd for en uke siden. Det jeg ikke tenkte på var at Øyvind sov i teltet sitt rett foran eksospotta, en frisk morgen for ham! Fikk i meg noen skiver mens vi lyttet til motiverende Manowar-musikk. Så lempet jeg sekken på ryggen og la i vei oppover Hurrbrean mot Veslfjelltinden (2157). Late-Øyvind orket ikke å gå så langt så han dro først opp til Leirvassbu, spiste frokost og labbet i vei opp til Bjørnungen der jeg møtte ham senere på dagen. Det har kommet rimelig mye snø forrige helg, og det var ganske tungt å ta seg fremover på dette føret, mye pudder! På Hurrbrean hadde det gått et monsterskred fra armen opp mot skaret sør for Loftet. Jeg så godt hvor det hadde løsnet, og skredet hadde forplantet seg langt ned på Hurrbrean. Bra jeg ikke gikk på ski her når dette braket løs! Fortsatte opp til sadelen sør for Veslfjelltinden. Holdt meg på høyre side av breen for å unngå å stifte for godt kjennskap til de grove sprekkene som dominerte venstre side. Ved sadelen kom tåka sigende fra vest, og plutselig var sikten redusert betraktelig. Likevel satte jeg fra meg sekken og stakk oppom Veslfjelltinden. Her kom jeg over tåka, og utsikten var fenomal! Vestover lå tåkehavet over hele Sogn, kun Hurrungane og noen andre topper stakk opp av skyene. Resten av Jotunheimens tinder lå der de alltid ligger, og slikket sol fra klar himmel. Sendte sms til Øyvind og sa at jeg stod på toppen kl. 10.50. Overraskende nok hadde han nesten samtidig nådd Bjørnungen! Jeg ble litt stresset og småskyndte meg videre over Hurrbreatinden og Veslbreatinden for å la ham slippe å vente lenge. Det var stilig å gå over Storbrean. Her føler man seg skikkelig liten når man skuer rett opp på St. Smørstabbtindens og Knivens østvegger! Breen tok lang tid å forsere grunnet all puddersnøen, men jeg kom meg til slutt opp i skaret mellom Kniven og Sauen (holdt litt til venstre før skaret pga en tverrsprekk). Nå var det bare å tråkke seg ned til Leirbrean og stryke bort til Bjørnskardet. Fra breen skimtet jeg Øyvind som en liten prikk på toppen av Bjørnungen. Han ventet utålmodig på at jeg skulle komme meg opp for å starte med klatringa (Bjørneggen), så her var det ingen ferie å få. Når jeg kom opp på Bjørnungen så jeg Bjørneggen, på ordnentlig! Fy flate, dette er enda råere enn de bildene jeg har sett av den på diverse DNT-kalendere gjennom tidene. I tillegg var jo eggen innsprøytet med en halv meter med snø. Snøen var en faktor som ville gi oss nok av utfordringer denne dagen… Brukte ganske lang tid på å sortere klatreutstyret og få på meg de rette tingene. Øyvind stod og småskalv og var utålmodig med å komme i gang med ”moroa”. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg med skjelven stemme spurte; ”er du sikker på dette da Øyvind”? Men da svarte han bare ”JA! Dette ordner seg vetu”. Jeg hadde med noen stive terrengjoggesko som jeg skulle bruke til klatringen. Stegjernene sitter rett og slett ikke på Alfa Skarvet skisko. Men i dag var det faktisk altfor kaldt til å bruke joggeskoa, så begge måtte ty til skisko som vi raskt fant ut at ikke var laget for klatring… Tok først en rappell ned fra Bjørnungen til sadelen mot Veslebjørn. Jeg hadde nesten glemt hvordan jeg lagde en båndknute til slyngen, men tror jeg fikk det til, hehehe, den holdt i alle fall. På sadelen, som for øvrig er det smaleste punktet etablerte vi en standplass rundt en stor blokk, og Øyvind la i vei med friskt mot og optimisme som alltid. Første utfordring var en kort hammer som man sommerstid lettere omgår på høyre side. Dette opptaket minner smått om opptaket på Sagieggen. På venstre side stuper eggen ned i Bjørnbrean, og på høyre side er det enda lenger ned til Leirbrean hvor for øvrig Øyvind mistet kompaktkameraet sitt mens han ventet på meg, surt! Etter første hammer stod den mest tekniske hammeren for tur, et kort opptak gradert til 5(-). Det tok uendelig lang tid å finne sikringspunkter undervegs, Øyvind gravde ned i snøen på måfå og hadde heldigvis flaks med å finne sprekker mange ganger. 5(-) hammeren ble en utfordring siden stegjernene ikke funket på myke Alfa Skarvet skisko, dermed måtte Øyvind søke etter noe å feste isøksa til for å komme seg opp. Etter mye tid og slit kom han seg faktisk opp, YES!, da var vel cruxet unnagjort. Øyvind hadde gått denne eggen sommerstid for noen år siden, men husket ingen vanskeligheter undervegs. Han gravde som en bikkje ned i den dype snøen, og fant faktisk tre gode sprekker til å lage standplass med. Jeg nølte allerede ved den første hammeren, men fikk dyttet meg opp. 5(-) opptaket var verre, men med litt tauhjelp kom jeg meg opp her også. Øyvind ”GaleMathiassen” er klin kokos som går her på led uten stegjern, enough said! Vi forsøkte å være effektive, og ryddet unna standplassen i en fei. Deretter kunne vi fortsette greit bortetter eggen usikret et lite stykke før det bratnet til mot Veslebjørn igjen. Satte en standplass, og Øyvind fikk selvsagt æren av å lede denne taulengden også… Innimellom kom det noen tåkeskyer drivende forbi med sur vind, men stort sett hadde vi perfekte værforhold med sol og vindstille. Temperaturen var fortsatt lav, og det var viktig å ikke fryse av seg fingre og tær. Etter råd fra en klatrefører brukte jeg to pulsvarmere jeg hadde strikket selv, det var gull verd for å holde varmen i hendene. Men jeg begynte å bli bekymret for hva som ventet oss i denne siste taulengden. Passasjen så skremmende bratt ut, og her i nordsiden var det full vinter. Ville vi klare å komme opp her, og om Øyvind kommer seg opp, hva med meg? Riktignok var det rappellmuligheter ned i Bjørnbrean, så på eggen skulle jeg nok slippe å bli sittende altfor lenge. Sola stod fortsatt høyt på himmelen, men nærmet seg nordvest for hvert sekund som tikket. Jada, denne taulengden BLE en utfordring, faktisk den største utfordringen begge to har vært borti når det gjelder fjellklatring, forholdene tatt i betraktning. Etter en noe smal eggpassasje stod et ca. 5-10 meter høyt sva som måtte forseres. Øyvind gravde og gravde etter å finne sikringsmuligheter samt fot- og øksefester. Men her var det faktisk ikke lett å finne noe som helst. Hadde vi hatt med noen større kammiser og kiler ville vi kunnet sikre i et bredt riss, men av sikringsmidler var det kun små størrelser. Til slutt gikk Øyvind helt ut til høyre på svaet og dro seg opp noen meter, her ble han stående i over en time! Lete etter fester, lete etter fester, hvor kan man sikre?? Kald på henda ble han, og kreftene tæret på å stå på det utsatte svaet. Men selv om fingrene hans var stivfrosne og alt metall han berørte klebet seg til hansken så lo han i stedet en gal manns latter. Hahhaa, er dette alt du har å by på! (til fjellet)?? Men det ordner seg dette, Sondre, hehehe! Jeg var nok mer nervøs enn ham. Jeg hadde nok gitt opp for lengst. Han ble nødt til å sette et par forankringer i fjellet med slynge, og bruke disse til å stå på. Dersom en av disse ga etter ville han mest sannsynlig dette noen meter ned og slå seg kraftig, og selvsagt hadde han glemt hjelm!!! Etter å ha bedt en god del bønner inni meg utbrøt Øyvind noe slikt; ”ja, da er det vel bare do or die”. Og dermed satte han en rimelig usikker tricam i sprekken, hogg seg febrilsk oppover på svaet og stolte fullt på at dette ville holde. Heldigvis gikk det denne gangen også… Resten av eggen gikk greiere. Første måtte man omgå enda en hammer på venstre side, men her var det lite å sikre i. Dessuten, nesten før Øyvind var på trygg grunn, var det 60 meter lange tauet tomt. Heldigvis stoppet ikke det ham, og den siste renna som var full av snø gikk han usikret. Nå skjedde det som ikke skal skje. Den eneste standplassen han kunne sette lå et stykke på ryggen mot Veslebjørn, og dermed var han ute av synet. Det verste var at det var totalt umulig å kommunisere med hverandre! Jeg trasket etter hvert mot svaet, og forsøkte å manne meg opp. Jeg måtte bare håpe at han hadde sikret meg, og det virket slik da jeg kjente på tauet. Svaet var helt umulig å klatre med all den isen og snøen, selv på topptau! Dette er visstnok kun grad 3-4 sommerstid! Jeg ble nødt til å stole fullt på at Øyvinds standplass holdt, og dermed dro jeg meg oppover på klemknuter. Det krevde en del slit og blod, men det gikk til slutt. Det siste stykket klarte tauet å henge seg borti en nabb i det jeg skulle runde siste hammer. Jeg gaulet alt jeg maktet; ”tau ut!”. Strammet han inn nå, så ville jeg bli dratt ned. Heldigvis slakket han tauet, og jeg kom meg opp til standplassen. Begge var overlykkelige av å se hverandre i god behold, og av å ha kommet opp på denne råe eggen under vinterlige forhold. Tror vi brukte godt over fem timer på det. Vi fikk en fantastisk solnedgang på Veslebjørn, men jeg var fortsatt sulten. Mitt siste mål for turen var å komme meg bort på Skeie. Øyvind hadde brukt opp adrenalinet, og var ikke like keen. Først skulle vi smelte snø med gassapparatet til Øyvind. Jeg hadde nemlig kun tatt med 1,5 liter vann og merket at jeg var noe dehydrert. Men kokeren virket jo omtrent ikke, resultatet ble omtrent 2 dl vann som vi måtte greie oss på resten av turen! Jeg hev i meg en brødskive og litt rosiner og motiverte meg kraftig for å klare Skeie. Vi passerte først en timetring nordvest for Veslebjørn, deretter ble vi stoppet av en kort hammer ned mot sadelen til Skeie, denne omgikk vi i nordøstflanken. Vi vurderte å følge normalruta via nordflanken på Skeie, men denne så ikke gunstig ut med denne puddersnøen. Dermed var det bare å forsøke seg på eggen til topps. Den var artig tross snø og is flere steder. Til slutt kom 3-er hammeren Morten hadde snakket om. Jeg stod og studerte den og rekognoserte i noen minutter. Øyvind var helt umotivert og ville snu, men jeg ville så gjerne på Skeie. Dersom man faller i denne hammeren vil man nesten garantert rulle utfor sørstupet… Etter å ha gravd vekk en del is og snø gjorde jeg det, dyttet meg opp og kom meg opp på hammeren! Jeg satte en 240-slynge her til returen. Resten av eggen var uproblematisk til topps og nordtoppen. For en herlig utsikt, og for en fantastisk dag vi har hatt! Øyvind hadde allerede begynt på returen før hammeren så jeg måtte henge i for å nå ham igjen. Hammeren gikk finfint ned igjen, spesielt med slyngen som jeg også fikk med meg hjem. Så bar det ned til sekkene på Leirbrean, nå kunne jeg puste lettet ut, nok luftige godsaker for i dag! Fulgte fotsporene til Øyvind bort til Bjørnskardet der skiene stod. Rennet ned til bilen ved Sletthamn var noe av det verste begge har opplevd! Et skarelag som akkurat brister når en skal ploge/svinge er rett og slett pyton. Men vi kom oss helskinnet ned til bilen, og jeg la meg flat i snøen når jeg endelig var fremme! Natten ble på hyggelige Leirvassbu, og begge (spesielt jeg) sov som neddopete steiner uten å tenke på noen tur neste dag. Takk til Øyvind for hyggelig turfølge, tauleder og optimist! Turdata: 14 timer 20 km 2000 høydemeter 7 nye topper > 2000 moh.

Hvem var de kjekke tre guttene som bodde i telt ved Blåtjønnholet vest for Russvatnet 9-10. april 2010 (se bilde av teltet). Var det noen av Fjellforums medlemmer? Dere gikk opp rute foran oss over Styggehøbrean til Styggehøbreatindene og Veotindene. Skispor rett opp bratte fjellsider vitnet om stor styrke, god kondisjon og gode feller (?). Takk for hjelpen til trasevalg til toppene. Lørdag 10. april var en fantastisk dag i dette fjellområdet! Turrapport og bilder følger senere. 10. april 2010. Start fra Glitterheim siste dagen hytten var åpen i nydelig vær. Kvisteløypen til Styggehøbreaskardet var ikke merket i år pga store, åpne sprekker på breen og opp mot skaret. Vi fulgte traseen for kvisteruten og gikk opp langs østsiden av breen på trygg grunn. Først opp på SØ Styggehøbreatinden (2232), deretter ned igjen samme vei på breen, videre opp i skaret hvor det nå var helt fine forhold (andre hadde laget spor foran oss). Opp på Søre Veotinden med toppen som ligger ytterst på stupet med vid utsikt over Veobreen, Glittertind og mye annet. Fantastisk fint vær og helt vindstille på toppen! Vi gikk videre til Nødre Styggehøbreatinden (2167, 10 min fra skaret) og Store Veotinden (2240, 20 min fra skaret, Knut). Fantastiske nedrenn på nordvestsiden av Styggehøbrean. Tilbake samme vei til forsinket aftens men veldig hyggelig mottakelse på Glitterheim. 12 timers tur. Virkelig en drømmetur!

Tur til Veobreahesten, Skarvflytinder, Storsmeden m.fl. - mai 2010 Etter å ha sittet på gjerdet og ventet på de store og gode værvarslene som aldri kom, fant jeg ut at nå måtte jeg komme meg til fjells igjen. Det endte denne gangen opp med en uke tettpakket med opplevelser, tunge motbakker og skarpt lys (ikke alltid sol nei) Lørdag 8. mai – tur til Veobreahesten Dette var en tur jeg hadde gått og ventet lenge på. Ikke minst fordi jeg var ganske nervøs for brekryssingen, ei steinblokk jeg ikke helt visste om jeg ville klare å komme meg opp på, samt en snøegg ut til østtoppen som visstnok var ganske bratt og utsatt. I og med at jeg endte opp med å gå alene denne lørdagen, hadde jeg bare meg selv å dele bekymringene med. Turen opp Veoskaret er som kjent ganske tung og lang for de fleste, og for meg er ikke dette noe unntak. Vinteren, og mangel på relevant fjelltrening gjorde heller ikke denne bakken noen kortere denne gangen. Til hjelp for å komme meg trygt over breen hadde jeg med ei sondestang som jeg stakk i breen ved jevne mellomrom for å kjenne etter snøbruer. Psykisk hjalp i alle fall dette. Jeg gikk opp til toppen i fra skaret mellom Vesttoppen og selve toppen. Eggen opp her husker jeg var ganske bratt, og med noe knoting kom jeg meg over til selve ”blokka”. Ved siden av blokka fant jeg en stein jeg kunne stå på, og jeg slang ei lita slynge over den lille ”nabben” som er på toppen av blokka, og jeg kunne nyte utsikten fra toppen. Herifra og ned mot Østtoppen var det noe bratt, og det var egentlig ganske fint å ha på seg stegjern og en isøks hånden. Ferden over til Østtoppen var ganske interessant, og det å sette seg på huk og ”ri” bortover snøeggen var luftig nok det. Tilbake til skiene som jeg hadde satt rett nedenfor skaret mellom Vesttoppen og Selve toppen, gikk jeg flanken for å spare noen høydemeter. Jeg gikk opp igjen til skaret mellom Vesttoppen og Veobreahesten for å prøve meg på Vesttoppen. Fant fort ut at det var ganske utsatt, og snudde noen meter før toppen i håp om at den har en p.f lavere enn 10. Turen tilbake til Spiterstulen gikk via Veoskaret og på sykkel ned gjennom Visdalen hvor jeg møtte Busken i Bøverdalen som hadde lånt bilen til Krossbu samme dagen. Søndag 9. mai – tur til Sørøstre Skarvflyløyfttinder Bjørn Even har skrevet en fyldig turrapport på denne som du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=20970&highlight= Torsdag 13. mai – tur på Skarvflytinder m.fl En lang dag trodde jeg dette skulle bli, og det ble det. Startet med sekken på ryggen i ni tiden etter en relativt dårlig natt i bilen ved Heimdalsmunnen på Valdresflya. Sekken var pakket med vintertelt, vinterprimus og vintersovepose, og veide deretter. Etter et par tunge timer på ski var jeg lei, og satte teltet opp ved foten av Tjønnholsoksle. Kokte vann til termosen, og ”strippet” sekken ned til det aller nødvendigste av utstyr jeg trengte for dagen. Vann, mat, ekstra klær, GPS - Spot, isøks, stegjern++ Formen hadde ikke blitt noe spesielt bedre etter helgen som hadde vært, og motbakkene var like tunge i dag. Jeg satt nedenfor toppvarden på Tjønnholsoksle litt over klokken 12.00, og med null sikt og tåke til alle kanter var jeg ikke noe spesielt motivert for dagen. Værvarselet var dog noe oppløftende da det var lovet sol utover ettermiddagen. Jeg gikk opp mellom Søre Skarvflytind og Skarvflyløyfttinden. Jeg tok en god pause i dette skaret, og satte igjen ryggsekk og ski her for å gjøre ferden lettere til de Nørdre Skarvflytindene. Fant biuvakken til Oyvindbr og JPV på Søre Skarvflytinden, og kunne konstatere at de hadde nok hatt en luftig overnatting der oppe. Videre mot Midtre Skarvflytinden fant jeg noen fotspor som gikk til venstre, noe som jeg trodde var en lur omgåelse. Det ble ganske bratt og utsatt opp der, og jeg kom opp rett ved varden. I etterkant lovet jeg meg selv at der skulle jeg aldri gå noe mer usikret noen gang, og jeg fant det best å omgå hele greia på vei tilbake via breen i østflanken. Gikk nordover på ryggen og var oppom alle humper og knauser jeg kunne se. Da jeg stod på den siste toppen på 2073 moh, ble jeg usikker på om jeg var på den siste toppen. Grunnen til dette var at jeg så en steinknaus noen hundre meter lenger nord som garantert var over 2000 meter. Gikk derfor ned dit, og konstaterte mistanken, jo da, den var på ca 2020 moh, men den hadde en forsvinnende liten p.f. Arne kunne også konstatere dette i telefonen dagen som fulgte. Jeg gikk ned på breen mellom Midtre og Skarvflytinden N1, og måtte slite meg opp 300 høydemeter til bandet mellom Søre Skarvflytinden og Skarvflyløyfttinden. Været begynte nå å bli bedre, og jeg fikk faktisk sett de fleste av toppene i området fri for skyer. Ferden herifra gikk ganske greit, og med unntak av en bratt flanke ned fra Austre Leirungstinden var det ikke noen flere utfordringer enn at det begynte å skumre da jeg kom ned fra Midtre Leirungstinden, og at dette gjorde det noe vanskelig å styre skiene. Kom til teltet ca kvart over ti, og hadde vært på tur i mange timer denne dagen. Fredag 14. mai – tur på Storsmeden Etter en god natt søvn i teltet nedenfor Tjønnholsoksle, var det bare å pakke teltet og utstyret og traske tilbake til bilen ved parkeringen. Etter å ha strippet sekken til det fornuftige satte jeg kursen mot Rondane, og håpte at været ville være fint, og at snøen ville bære nok til å bære meg frem og tilbake til Storsmeden. Etter et par styrkende Redd Bull og pølser ved Statoil på Otta i lunsjen, kjørte jeg opp til Mysusæter og spendte skiene på beina. Jeg fulgte scootersporet innover mot Spranget og traff på fem andre skiløpere i løypa. Ikke dårlig det med tanke på skiføret tenkte jeg. Dette tenkte jeg helt til jeg gikk av skisporet og begynte å gå utenfor tråkket spor. Med jevne mellomrom falt snøen sammen og jeg stod med snø til livet og troen på en vellykket tur i bånn. Det var ikke mange kilometerne igjen til toppen, men jammen gikk det sakte på slutten. Da jeg endelig stod i Fremre Kaldbekkbotn, og Storsmeden som elegant skjulte seg i tåka, begynte jeg å lure på hvorfor denne toppen ikke var en anbefalt vintertopp, og den teknisk mest avanserte i Rondane. Jaja, hadde jo vært på denne en augustdag for to år siden, og kunne ikke huske noen vanskeligheter i det hele tatt. Jeg fulgte terrenget og hvor den gamle stien gikk. Holdt hele veien litt til høyre for midten på skaret og kravlet meg opp der skavelen var på sitt tynneste (ca en halv meter) for å komme opp i selve skaret. Tåken preget fortsatt været, og jeg så ikke stort sett mer enn hundre meter foran meg. Alt var hvitt, og jeg begynte å få en mistanke om at det ville gå en snøegg hele veien til toppen. Jo da, det var ikke mange steinene jeg så på vei til toppen, og et par plasser var det litt bratt som gjorde at stegjernene og isøksen føltes som en god trygghet å ha. Eggen ut til sekundærtoppen som jeg manglet var snødekt, og egentlig litt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Det var mye mer snø på Storsmeden enn de andre toppene jeg hadde vært på tidligere i uken. Dette overrasket meg ganske mye, for jeg hadde ikke forventet å finne mer snø i Rondane enn på Valdresflya (vell å merke over 2000 meter). Utsikten kom endelig frem da jeg nesten var nede igjen fra toppen (ganske typisk), hvor Rondane viste seg fra sin beste side. Skiføret tilbake til Mysusæter var absolutt ikke noe bedre enn tidligere på dagen, og det begynte til og med å bli gjennomtråkk i scootersporet da jeg entret Mysusæter klokken halv ni på kvelden.

Vi var åtte stykker som gikk opp ryggen til Munken fra Leirungsdalen. Videre fra Munken spredde vi oss, noen gikk lenger enn Mugna. Bra snøforhold, og fint vær. Retur var for alle ned fra Mugna gjennom Raslet og ned til Heimdalsmunnen der bilene var parkert. Legger ved noen bilder som er tatt av Morten. /naboen.

Hellohello! Hadde akutt lyst på fjelltur og bestemte meg på fredag etter en titt på værvarslet. Jeg kasta kassebilen full av utstyr da jeg kom hjem fra jobb, ringte den mest spontane kompisen jeg har og spurte om han ville bli med på tur, men han var blitt forkjøla, så nei. Kjørte fra Oslo alt for sent (selvfølgelig) og kom til Otta klokka halv tre på natta. Hadde da enda ikke helt bestemt meg for om jeg ville til Rondane eller Jotunheimen. Det sto mellom Galdhøpiggen eller Glittertind i Jotuns heim eller Storronden i Rondane. Var meldt bra vær begge steder. Av flere grunner ble det til at jeg kjørte en time videre til Jotunheimen, nærmere bestemt til Spiterstulen mellom Glittertind og Galdhøpiggen. Siden de forståelig nok ikke er glad i å ta i mot folk som ikke kan klokka parkerte jeg litt ned i veien og rigga en god sengeplass bak i kassebilen. Da jeg våkna halv 11 kjørte jeg siste fem min inn til Spiterstulen for å høre om snøforhold og kjøpe kart osv. Bestemte meg for å prøve å gå mot Galdhøpiggen, men fikk etterhvert høre at det var ingen som hadde vært der enda i år..og jeg som trodde det var et helt vanlig turmål! Uansett, starta på de første bakkene som gikk styggbratt opp fra start. Hadde hele tiden rasfare i hodet, så sjekka snølagene innimellom. Det var greit. Men for en stigning.. jeg har aldri vært så andpusten på en skitur før.....! Gikk i slikt bratt terreng kanskje 6-750 høydemeter til jeg kom på et platå med litt slakkere stigning. Da så jeg at det blåste en del og at det kom skyer veltende over toppen. Etter en stund på vei opp mot Svellnose var klokka blitt nesten fem og jeg var mutters alene på et fjell ingen hadde vært siden før jul en gang (i følge betjeningen). Ikke at det, rent praktisk, hadde mye å si, men ville ikke ta noen sjanser så bestemte meg da for å snu på rundt 2000 meter. Været snur fort og det ble veldig dårlig sikt, noe jeg helst ville ha intakt ved blant annet piggbrean. Litt småsurt når den verste biten på turen var unnagjort og jeg hadde rundt 470 høydemeter igjen. Menmen, fikk en fin dag med for det meste sol og god utsikt. Kom ned klokka seks, kjøpte en Solo og fortalte betjeninga på hytta om snøforhold osv. før jeg kjørte til Oslo igjen. Var hjemme rundt ett og ferdig utpakka klokka tre. Et snodig og litt surrealistisk døgn. Søndag ble hviledag. En veldig spontan og kort tur.. Hadde jeg planlagt litt bedre og kjørt rett etter jobb på fredag og fått en god natts søvn og stått opp tidlig på lørdags morgen så hadde det sikkert gått.

Verstingtur til landets enkleste 2k topp Lørdag formiddag møttes 13 glade fjellvandrere på Juvasshytta til snøbyger og vind. Værmeldingene ga håp om at det skulle letne litt utover dagen, så vi startet med å gå langs nordsiden av Juvvannet. På Juvfonne lå det hardpakket snø og til dels is, men vi valgte allikevel å krysse fonna. Selv om det ikke var farlig ble det litt skummelt når man gled og datt mens vi gikk oppover. Å komme av fonna ble et samarbeidsprosjekt siden det var mye is langs øvre kant. Etter hvert som vi kom høyere blåste det mer og mer. Sola tittet nesten gjennom tåkeskyene av og til, men snøen kom som hissig peeling for huden. Ved varden til Kjelen blåste det stiv kuling og det var vanskelig å gå rett frem. Vi trykket i oss litt mat og sjokolademuffins i ly fra toppen før vi satte kursen ned igjen. Vesljuvbrean ble rundet på sørsiden og det gikk raskt ned igjen til Juvasshytta. Overnatting var på Sæta i Vågå hvor vi skulle feire Christin og Bjørn. Kvelden ble trivelig, fin og solvarm sammen med mange turvenner i alle aldre. Godtur til Vesle Galdhøpiggen Selv om det kom litt regn i løpet av natten, våknet vi til lett skydekke og sol. Deretter bar det opp til Juvasshytta igjen for å fortsette turen der vi slapp. Det ble bare 5 av oss som ville opp langs Vesljuvbrean, resten gikk til Galdhøpiggen. Det gikk fort oppover, mens skyene trakk seg lenger og lenger unna. Over 2000 moh lå det mer enn 5 cm nysnø. Vi vandret i en lys, hvit verden og fikk påskefølelse. Galdhøe er en rund enkel topp fra nord. Etter å ha berørt varden satte vi oss i sørhellinga og koste oss med lunsjen i sola mens vi studerte Galdhøpiggen i all sin velde. Da vi hadde pauset ferdig gikk vi ned til Løyftet og opp nordøsteggen på Vesle Galdhøpiggen. Denne eggen var spennende og passe luftig klyving. Utsikten på toppen var verdt turen. Galdhøpiggen i sør var mektig og rundskuet i alle andre retninger spektakulært. Vi kunne også vinke til resten av gjengen på Galdhøpiggen. Det ble en lang fotosesjon på toppen. Nedturen gikk ned eggen og så bestemte vi oss for å følge brekanten av Styggebrean nedover. Det gikk raskt og greit selv om det var litt isete rett før vi kom inn på Juvflye. Stien videre fra Styggebrean var bred og lettgått og om ikke lenge var vi nede ved bilene igjen.

Hva gir man i bursdagsgave til en 11-åring som har alt og ikke ønsker seg noe? Onkel og tante er glade i å gå i fjellet, og fikk en ide: Vi gir henne gavekort til hennes første 2000-meter. Værmeldingen var god og alle tre var forventningsfulle ved avreise fra Oslo fredag ettermiddag. Det var mye kø ut av byen, så dvd-spilleren var god å ha i baksetet for å få tiden til å gå. Fem timer tok turen til Beitostølen, og etter en rask matbit var alle tre godt fornøyde med å kunne ta kvelden. Lørdag morgen var det avmarsj fra Valdresflya mot dagens mål: Rasletind. Vi hadde startet dagen med å se på kartet og lese turbeskrivelse, og var enige om veivalget: Korteste vei opp til Ø Steindalen, opp til høyde 2010 og så til topps. Starten gikk unna i bra tempo, og de voksne var begeistret over det fantastiske været. Skyfri himmel, nydelige høstfarger og ikke et vindpust – er det mulig å ønske seg noe mer? I den bratteste oppstigningen, til høyde 2010, valgte vi å dele oss. Onkel ville klyve eggen rett opp, mens Ida og tante holdt til høyre for snøfeltene, der vi så at andre gikk foran oss. Det var gøy å leke i snøen! – og slitne føtter fikk litt lettere reise en stund. Som andre toppvandrere før henne oppdaget Ida at det man tror er toppen, ikke er det allikevel… Men da hjelper det å ha noen Gjendeburgere i sekken. Hva det er? To Gjendekjeks med nugatti imellom, pakket inn i aluminiumsfoile. De gir energi! Og plutselig var vi på toppen. 2105 m. Wow! Slitet var glemt, nå var det bare store smil. Det blåste på toppen, så turen gikk raskt videre. Over toppen og ned bakken til venstre mot vann 1798 og Raslet. Det var mye ur på hjemveien, og tempoet sank gradvis. Vi måtte ta noen pauser med drikke og sjokolade for å holde motet oppe. Gøy ble det da vi fant et par snøbakker. Der ble det akekonkurranse mellom drikkeflaska og termosen – hvem kom først ned? Og vi fant ut at snøbakker er supert underlag for å slå hjul! Den siste biten fikk Ida ansvaret for GPSen. Den viste hvor vi hadde gått på veien opp, og oppgaven var å sørge for at vi fant samme vei hjem igjen. Fint å ha noe å konsentrere seg om, for da glemmer man hvor sliten man er! Etter åtte og en halv time var vi tilbake i bilen. Slitne, men fornøyde. Og tilbake på Beitostølen kunne Ida innkassere gevinsten: Så mye lørdagsgodt hun ville. Tante og onkel hadde en flott tur, og vi håper å få med oss Ida på flere topper i årene som kommer.

Jeg ser endel lurer på hvordan skiføret er i Gjendeområdet og Flya, så kan jo lage min første turrapport her på forumet om helgens beskjedne, men årets første, skitur. Jeg startet sent fredag kveld fra Valdresflya vandrerhjem i måneskinn og stjerneklar himmel. Fulgte et skispor vestover opp mot Raslet til jeg fant en bra teltplass i Steindalen. Ok føre nede på flata, kanskje 10cm hard såle og 10cm løssnø oppå, men mer og mer slalom mellom steinkaoset i steindalen jo høyere jeg kom. På lørdag våknet jeg til blå himmel og strålende sol..! Ikke kjempemye snø opp til 2010, men greide å snirkle meg gjennom labyrinten av steiner opp fjellsiden uten å måtte ta av meg skia. Jeg fulgte et skispor ett stykke opp i lia, men dette endret seg til fotspor lenger opp. Tror kanskje skisåler og stålkanter hadde hatt best av at jeg hadde gått videre til fots, men er man på skitur så er man på skitur.. Oppe på 2010 var det ganske ok føre, gikk videre opp til Rasletind (2105) i ganske bedagelig tempo og nøt utsikten. Det begynte å skye over, og værmeldingen for søndag var litt usikker, så jeg kjørte ned til vannet ved 1798 og satte opp teltet der for litt lettere hjemkost søndag. Natt til søndag kom det 10-15cm fjærlett snø, jeg tittet ut teltåpningen søndag morgen - snø i lufta og tett tåke, kanskje 10m sikt. Tok kompasskurs rett på Øystre Fagerdalshøe og kjørte ned lia under Raslet.. hehe, morsom tur ned med null sikt, komplett whiteout og kun kompass å kjøre etter.. hadde det vært god sikt hadde det vært mer enn nok snø til å kunne dra på litt! Skiftet kompasskurs når det begynte å flate ut før myra i bunnen, og traff Flyaveien rett sør for vandrerhjemmet og bilen litt utpå ettermiddagen. Kjempegøy å starte skisesongen! Litt mer snø der oppe nå så slipper man å preppe skia etter hver tur også..! Edit: ser bildene ble omvendt rekkefølge, bedre lykke neste gang..

Kvelden før turen hadde Sondre og Bjørn-Even pratet med en av turlederne i Top of Norway, Leirvassbu. Vi spurte ham litt om hvordan denne Semelholstraversen var. Han fortalte at den var luftig og at tau var nødvendig. Den kunne visstnok sammenliknes med Urdadalstraversen (det stemmer neppe) så da var det verdt et forsøk. Begge to var gira oppover bakkene fra Kyrkjeglupen mot Nordre Semelholstind (2004) og steinene sprutet i alle retninger, rimelig løs ur her! For å ikke gjøre låra helt stive måtte vi roe ned de siste meterne før toppen. Været var nokså bra selv om det ikke var tindrende sol fra klar himmel. Videre kløv vi ned hamrene ned til sadelen mot vesttoppen. Det går an å omgå hamrene i vestflanken, men det var ikke noe stress å følge ryggen og klyve ned hamrene på østsiden. Noen steder var det riktignok litt utsatt da vi måtte slippe oss langt ned for å finne fotfeste. En slurk vann og litt sjokolade ble fråtset før vi kløv opp til vesttoppen. Mye artig klyveklatring og noen luftige partier. Det mest utsatte stedet er kanskje et sted man må over noen småpinakler og deretter klatre opp et slags riss. Nå trodde vi at det verste var over, for vi hadde jo ikke lest om denne traversen på forhånd. Likevel viste det seg at etter vesttoppen kom cruxet. Først måtte man slippe seg ned et par små hamre. Den siste hammeren festet Sondre en gammel slynge rundt og hadde den som en slags ekstrasikring. Nå gjenstod det en hammer med klatring rundt grad 3 i starten. Det var relativt utsatte omgivelser ved innsteget. Sondre ville se om det fantes en omgåelse på venstre side under nordstupet til Semelholstind. Men det anbefaler han ikke som noe alternativ. Det endte opp med klatring i en svært løs, bratt og utsatt flanke opp mot toppen. Bjørn-Even klatret like greit opp hammeren da jeg responderte med at ”her er det j… løst”. Når man ikke kan stole på takene føler man seg ikke trygg! Vi kom oss nå opp og var begge lykkelige for det. En pause på 45 minutter fortjente vi her oppe, spesielt nå som sola dukket opp. Etter en fantastisk lur krysset vi den nokså sprekkfrie Visbrean bort til de Sørvestre Urdadalstindane. Deretter ruslet vi ned den frodige og grønne skråningen mot Langevatnet, idyllisk her! Vi møtte et turlag ved Nedre Høgvagltjønnen og vi peiset på slik at de trodde vi hadde holdt den farten hele veien, hehe Nå ventet det vafler og brus på Leirvassbu og føreren gratulerte oss med gjennomført travers. Turdata: 8 t 15 min 19 km 1265 høydemeter 5 topper > 2000 moh.

Jeg hadde to uker planlagt i Jotunheimen: 11 – 23 august. Etter tre år på rad med lite bra vær hadde jeg ikke så store forventningene, men håpe gjør man jo alltid. Det har vært skrevet så mye om alle toppene at jeg begrenser mitt innlegg til korte beskrivelser av det som jeg selv synes var påfallende. 11. august er kort fortalt. Etter 16 timers kjøring fra Nederland og 1 times søvn på båten strandet første forsøk på Storjuvtinden i tåken. Uten GPS kom jeg ikke lenger enn til ved siden av breen. Ante ikke hvor veien opp til Illåbreabandet skulle finnes. 12. august litt bedre. Fra Leirvassbu til Spiterstulen med en avstikker til Nordre Semelholstind. Gikk opp fra øst fra enden av vannet. Lite sikt og vått. Mellom ca. 1800 og 1900 var det mye hyller og tildels løst og utrivelig glatt. Sikkert mye lettere med pent vær, men nå ble det mye leting etter en sikker rute. 13 august var det kaldt og surt. Fra Spiterstulen til Gjendebu via Store og Nestsøre Hellstugutind. Opp til bandet gikk greit, men pga glatthet omgikk jeg de siste 30 meterne til Nestsøre og de siste 45 meterne til Store begge via østsiden. Føltes atskillig sikrere. Av og til litt utsikt, men sjelden lenger enn til nabotoppene. 14 august fra Gjendebu oppover dalen mot Fondsbu til litt etter gjerdet. Der var det greit å komme seg over elven. Gikk opp på østsiden av elven mot Langedalen. Der var det et lite tråkk. Temmelig slitsomt oppover. Innerst i dalen var det greit opp til Søre Svartdalspiggen og videre ned til bandet og opp til Langedalstinden. Vurderte Mesmogtinden, men likte ikke blandingen av vått fjell og lite sikt. Derfor tilbake og langs den morsomme kammen bort til Midtre Svartdalspiggen. I stedet for å gå samme ruten tilbake gikk jeg rett ned til Langedalen. Ganske bratt, men greit nok. Nå bedret endelig været seg og det ble tid til å nyte ettermiddagssolen nedover dalen. Veldig fint terreng på vestsiden av elven. 15 august så brukbar ut om morgenen så optimistisk ville jeg satse på Store Knutsholstind. Jeg hadde lest at det var vanskelig å finne vardingen nederst, men det problemet er jo fullstendig løst. Det gikk kjempefint oppover til ca. 1950 via rene stien. Men så forverret været seg ganske kraftig. Snø: mye snø. Vardene forsvant stadig mer og det ble glatt og ukoselig. Litt over 2000 meter er det et lite stykke der man må opp via en slags renne. Sikkert lett under fine forhold, men ikke nå. Plundret mye før jeg endelig fant en omvei langs nordsiden. Senere gikk det greit, men det ble kaldere og stadig mer vind. På toppen orket jeg ikke engang ta et bilde av varden (som var alt jeg kunne se). Vinden og sne / hagl virket som den rene sandstrålingen av ansiktet, så det ble full fart nedover igjen. Litt for fort. Uten synlige varder og med fotspor som var forsvunnet i nysneen, rotet jeg meg (selvsagt) bort fra ruten. Havnet for langt mot syd og måtte opp igjen. Fant etterhvert en annen vardet rute og traff der på et par karer som akkurat hadde bestemt seg for å snu pg.a. dårlig skotøy og kulde. Sikkert et lett og fint fjell på en godværsdag, men ikke i dag. 16 august trengtes som hviledag. Ruslet over til Fondsbu og synes det var mer enn nok. 17 august igjen lave skyer og litt regn. Tok ruten langs Kvitevatnet opp til skaret og videre opp til Langeskavltinden. Rotet litt i tåken der oppe, men ellers var det en ganske begivenhetsløs tur. 18 august fra Fondsbu til Olavsbu via Mjølkedalstinden. Jeg hadde ikke forventet at det første stykket opp til selve kammen skulle være så bratt. Der var jeg glad det var bra vardet. Det sparte mye letetid og var absolutt prima med så dårlig vær. Snødde (selvsagt) på toppen så utsikt var det ikke. På nedturen lettet det av og til nok til et par bilder. 19 august til Sjogholstind via sydryggen. Greit opp fra vannet på vestsiden skrått opp til den lille knatten på enden av ryggen. Det vanskelige partiet ser man jo greit nok: et ca. 75 m høyt og smalt stykke. Igjen var det tvil. Lete etter ruten opp fra østsiden eller klatre opp? Valgte å klatre opp langs siden via smale hyller og riss. Kanskje det hadde vært lettere å følge kammen direkte? Dette var nok klatring II+. Rart å plutselig komme opp og se den store brede ryggen for seg som deretter smalnet til ved toppen. Fikk akkurat tatt et par bilder før skyene trakk opp og jeg igjen sto i tåken. Nedover var mye enklere. Vardene ved begynnelsen til rennen ned langs østsiden er jo godt synlige ovenfra. Atskillig verre tipper jeg å finne begynnelsen nedenfra. Jeg må heller ikke glemme og fortelle hvor koselig det var på Olavsbu. Det er utrolig hvordan det så naturlig og kjapt oppstår ekte kontakt og hyggelig prat på en slik liten og isolert liggende hytte. Mye av æren for det gir jeg også Hege og Trond som i en perfekt kombinasjon av hyttevakt og hyttevert gjorde en kjempejobb! 20 august var det igjen tid til en hviledag med tur ned til en etterlengtet dusj på Gjendebu. Det var vanskelig å vende seg til de bråkete gruppene ‘doing Jotunheimen in two days’ (dvs Bukkelægret og Besseggen). 21 august var det endelig penvær og derfor tid for en langtur igjen: fra Gjendebu til Spiterstulen via Semeltinden. For en herlig lettgått topp og hvilken utrolig utsikt fra toppen! Stakk bortom sørtoppen, men å kalle det en topp er vel egentlig en fornærmelse mot skikkelige fjell. Rundet tilbake til nordryggen litt for lavt og kom bort i litt for løst og bratt terreng. 22 august trengte ben og føtter ro, så det ble ingen avstikker fra veien til Leirvassbu. 23 august kun en kosetur fra veien og opp til Rasletind i godværet. Dette var en sommer der jeg igjen ble konfrontert med hvor enormt viktig værforholdene er for vanskelighetsgraden ved en toppbestigning. Mye lave skyer, regn og snø sørget for at det ble glatt, kaldt, ekstra slitsomt og også vanskelig å finne rutene. Egentlig var det bare en fordel (borsett fra noen nye topper) med alt dette slitet: etter to uker var 4 kilo ‘vinterflesk’ forsvunnet. Og til slutt er det en ting jeg lurer stadig mer på. Har de ikke hatt nok fine sommere nordpå nå? Kunne vi ikke få i hvert fall litt bedre sommere også i sør-Norge?

Jeg forsøkte meg på Ymelstinden 19 september i fjor, men ga opp pga glatt is og nysnø opp mot eggen. Nytt forsøk var planlagt til 4. juni i år fra Storjuvbreen, men også denne planen ble oppgitt pga rasfare i skråningen. Nå var det altså tredje gangen Ymelstinden 2304 var turmålet - denne gangen det eneste. Hyggelig overnatting på Leirvassbu. Bra turvær, overskyet, ikke for kaldt og frosten/isen fra dagen i forveien var forsvunnet. Etter lang frokost, start fra Geitsætra kl 1045. Kom litt for høyt opp over Raudhamran (1550 moh), måtte gå litt ned igjen og fant en dårlig sauesti oppe i fjellsiden nord for Nørdre Illåe. Terrenget er sterkt varierende fra fine gressbakker til grov steinur. Etterhvert ble det naturlig å gå ut på Nørdre Illåbreen hvor det var blåis og synlige småsprekker og breelver. Gikk så langt som mulig på bre/snøflate opp til toppen av Illåbandet på ca 2000 m. Derfra opp steinuren og tørre og fine sva til eggen litt sør for laveste punkt. Derfra greit sørover ryggen mot toppen. Eneste greie og opplagte rute er etterhvert ut mot venstre mot Svellnosbreen, og deretter videre på eggen tll et nytt punkt hvor det viste seg å være to muligheter videre. Jeg valgte også nå å gå ut mot venstre da der var noen klorespor etter folk som hadde gått der med stegjern tidligere.Kom ganske snart til en liten hammer som måtte klatreklyves. Ikke så vanskelig (grad 2?), men svært eksponert med loddrett fjellside ned mot Svellnosbreen. Jeg kom helt greitt opp, men kvidde meg til retur denne veien. Heldigvis viste det seg å være en annen og mye sikrere vei ned igjen på vestsiden av toppen. Denne muligheten så jeg ikke på oppturen. Flott utsikt fra toppen. Herlig følelse endelig å ha nådd toppen på Ymelstind som er Norges 20. høyeste fjell! GPS toppvarden: 4.62259 68.32925. Jeg brukte 4 timer opp til Illåbandet og totalt vel 9 timer på turen i jevnt og rolig tempo. Tilbake på Illåbandet så jeg spor i snøen fra en annen turgåersom hadde gått i kanten av Storjuvbreen. Jeg fikk øye på vedkommende på lang avstand på vei opp mot Storjuvtinden. Var det en av Fjellforums medlemmer? På tilbakeveien fant jeg en bedre sti - men fortsatt bare sauesti - i skråningen nord for Nørdre Illåe i ca. 1400-1450 m høyde. Det er god sti opp til Raudhamrane fra Geitsætra, ihvertfall første 3/4 deler. Sauestien begynner ved Raudhamrane. Jeg satt opp en liten steinvarde ved starten på stien på GPS posisjon 4.57460 68.32166.

Denne helga opna Gjendebu for sesongen, og dermed kom muligheitene for båttransport dit og gitt. Øyvind og Kristian var klar for tur som involverte klatring, og hadde tenkt ut Nålene som eit utmerka turalternativ. Litt skeptisk sjølv, siden eg hadde vore ved nålene før på isglasert føre, men lot meg overbevise om at vi kunne dra inn og sjå korleis det såg ut, og evt gå på andre turar om det var for mykje snø. Skepsisen kom tilbake når vi kom over Valdresflya i 2-tida natt til lørdag med kuling og snødrev.... Når vi såg ut av teltet tidleg lørdag låg snøen på 1100 m... Jippi! Men, vi såg og flekker av blå himmel og tenkte at yr.no sikkert har rett i at det blir stadig betre ver utover lørdagen så vi kom oss på båten til Gjendebu og håpte det beste. Etter at båten omsider fekk lagt inntil kaia på tredje forsøket pga vinden fekk vi slått opp teltet på teltplassen med best ly for vinden, kokt oss kaffe og sat og såg opp mot nysnøen på sørsida av Gjende. Ein kopp var tilstrekkeleg for å konkludere med at "vi prøver" Første teikn på at dette ville bli ein god dag fekk vi når vi såg at "gamlebrua" var på plass att over Vesleåe, så vi slapp unna dei to ekstra kilometrane den nye stien medførte sist eg gjekk her.. YESSS! Vidare oppover stien mot Svartdalen gjekk det greit, alle tre spente på kor mykje snø som ville ligge opp mot nålene. Vi kom opp i Svartdalen og konkluderte einstemmig med at rett nok låg det nysnø, men Søre Nål såg faktisk OK ut. Kryssa elva og skrådde nordaustover oppover mot nordenden av Knutseggen. Snøfelta var litt halvråtne, men steinane låg betydeleg meir i ro enn sist eg var her. Vel oppe på eggen runda vi under dei første småpinnaklane før vi starta klyvinga over Nørdre og Nestnørdre. Fint med litt oppvarming sidan det her blåste i overkant friskt... Vel framme ved foten av Søre Nål var det tid for litt kaffe og å finne fram klatreutstyret. Den såg rimeleg tørr og fin ut, så ingen grunn til å la vere idag. Når vinden no i tillegg forlot oss for godt vart det veldig fint Vi kløyv opp 6-7 meter på nordvestsida til ein utmerka standplass, før det var tid for å avklare det viktigaste spørsmålet: Kven leder? Med to taulengder og 3 klatrarar fins det kun ei rettferdig løysing.. stein, saks, papir. Kristian var ikkje veeeldig lei seg over å vinne den første taulengda.... Greit opp til standplass over første kanten, om enn prega av nokre kommentarer om fjellskoa sine manglande friksjonseigenskaper... Øyvind fekk æra av å "labbe" vidare til toppen. Luftig men greit bort egga til eit lite sva som fører til det siste opptaket til toppen. Trygt og greit leda til stand ved "rapellblokka", så var det berre for Kristian og eg å følge på. Rett og slett ein nydeleg topp med kongeutsikt i kjempever Rigga til rapellen med slynger rundt blokka rett under toppunktet, umulig å ta feil av kva som er mest brukt her.. Morsom rapell ned dette, greit ned til snøen på austsida. Etter ein liten tur oppom Midtre Nål, var det på tide å vende tilbake mot Gjendebu og hjortebiffen som venta på å bli tilberedd ved teltet. Grei retur, sjølv om snørennene ikkje alltid var bærekraftige nok til at vi unngjekk å trakke oss langt nedi steinura frå tid til anna. Eit og anna hedensk uttrykk om stein kamuflert av snø kom det nok ja... Men, alle tre kom seg ned med alle bein i god behold. Søndag vart det retur med første båt til Gjendesheim, og ein liten kort føremiddagstur på Knutshøe i nydeleg ver. Møtte kun to andre, pluss ei rype midt i stien oppover og mengder av reinsdyr nede ved Øvre Leirungen. Store kontraster mellom snøfrie Knutshøe og Kalvehøgde der snøen ser ut til å ligge ei stund enno. Kort oppsummert: Sommarsesongen er igang i fjellet, men velg tur med omhu ei stund til.. Sigbjørn

Sommerferie og god værmelding var alt som skulle til for at jeg 19. juni satt i bilen oppover mot Hurrungane. Allerede svingene ned til og opp fra Årdal fikk meg i godt humør, men det var enda større å for første gang se Austanbotntindane i hvitøyet. Bilder er én ting, men å oppleve dimensjonene i ekte 3D kan vanskelig gjenskapes. Parkerte ytterst i Ringsbotnen, og fant meg teltplass ikke særlig langt inne i dalen. Da teltet var oppe, varmet jeg opp med en kveldstur til Øvre Dyrhaug i flott kveldslys. 20. juni var det tid for Dyrhaugsryggen og de nørdre Midtmaradalstindane. Oppover bakkene får jeg bekreftet mistanken om at jeg har trent altfor dårlig denne våren, men etter en pause på fortoppen er alt slitet glemt. Ryggen er virkelig så artig som jeg har fått intrykk av fra andre. Det er konstant luftig og og en del bratt klyving, men det imponerende er at det alltid er et bøttetak akkurat der du trenger det. Dessuten var både været, vinden og ikke minst utsikten upåklagelig, så jeg hadde alltid en god unnskyldning for å stoppe litt. Etter å ha somlet og kost meg over ryggen i nesten to timer, økte vanskelighetsgradennoe ned fra Søre Dyrhaugstind mot Nørdre Midtmaradalstind. Mellom de to hammerene halvveis ned i skaret følger jeg to varder ut til venstre (øst) i det jeg tror kan være en omgåelse. Men i stedet havner jeg utpå et luftig hyllesystem som ser ut til å fortsette i retning av Bandet. Er det noen som vet om denne ruta er farbar helt til Bandet, og som evt. har gått den? Jeg snur, og etter å ha sett nærmere på den siste hammeren kommer jeg meg greit ned denne også litt på vestsiden. Vel nede i skaret, som består av en kort snøegg, var det vanskeligste partiet opp mot Nørdre Midtmaradalstind de første metrene opp herfra. Deretter var det greiere klyving til topps; gode snøforhold var her til stor hjelp. Dermed gjenstod bare sjarmøretappen bort til Nestnørdre før jeg tok samme vei tilbake. Ikke langt bak meg på Dyrhaugsryggen gikk det et følge på tre personer, men etter at de hadde stanset en stund midtveis på ryggen sørover fra Søre Dyrhaugstind mistet jeg dem av syne, og jeg kunne heller ikke se spor etter dem på vei tilbake. Kanskje de tok seg ned til Ringsbreen. Returen gikk lettere enn veien til; nå kjente jeg ruta, og kunne også navigere etter mine egne spor i snøen. Ned fra en av de mitre Dyrhaugstindene plukket jeg med meg en slynge (som ikke var der da jeg kom). Hadde de tre andre ranglerne likevel returnert samme vei? Totalt tok turen ca. 9 1/2 time. 21. juni Dagen etter var det tid for Soleibotntindane, og det ble en slakere start på turen i dag over de lettgåtte flatene nordvest for Lauvnostinden, men beina kjentes faktisk unektelig bedre ut enn i går. Jeg valgte å gå opp på ryggen mot Store fra vestsiden av tjern 1422, og tenkte at jeg jo skulle like mye opp som ved det brattere og mer direkte alternativet øst for tjernet. Men der tok jeg feil, for det var særdeles kupert og mange gjennomslående snøfelt på vestsida. Selv med friskere bein ble ryggen lengre enn den så ut som, og jeg var på toppen etter drøyt fire timer. Ned i skaret mot S1 var det bratt og litt vått av smeltevann. Nede ved snøskavlen i skaret måtte jeg tenke litt før jeg fant løsningen: Å gå et stykke nedover i snøkanten på andre sida mens jeg støtte meg på fjellveggen, samtidig som jeg ble avkjølt i en kontinuerlig smeltevannsdusj ovenifra. Her var det et brukbart opptak, men veggen videre opp til S1 bød på ganske plundrete klyving. Etter at jeg hadde kommet meg opp på denne la jeg igjen sekken i skaret mot S2 og kløv greit opp på denne. Jeg kunne ikke la være å krype videre over den utrolig luftige eggen ut til punktet ytterst mot den mektige veggen til Store Ringstind. Jeg har nok vært på egger med smalere punkter før, men sjelden har jeg sett så lange knivsegger med vedvarende luftighet i så spektakulære omgivelser. Ned igjen fra S1 mot Store kom jeg litt feil, og måtte traversere noen litt ekle meter sørover. Vel oppe igjen på Store kikket jeg nedover eggen nordover mot Nørdre, som jeg hele dagen hadde lurt på om jeg skulle forsøke meg på. Jeg så fotspor øverst i den bratte snøeggen, men jeg skjønte fort at denne var for bratt til at jeg ville gå der uten stegjern og isøks. Dermed fikk jeg i stedet testet ut returen øst for tjern 1422, som ga en fin nedstigning på et snøflak. Tilbake ved teltet etter ca. 9 timer. Edit: Ser at jeg lot meg lure av forhåndsvisningen da jeg skulle legge ved bilder, så de har havnet i feil rekkefølge.

Denne helga må vel ha hatt årets beste vervindauge. Heldigvis samsvarte det med fjellsportgruppa på jobb sin årlege hausttur, som i år hadde primærmål Store Austabotntind. Bortsett frå minusgradane natt til lørdag som gjorde at det var litt vel kaldt i soveposen natt til lørdag er det klin umuleg å få ei betre helg i fjellet. Starta direkte frå campen på Berdalsbandet oppover mot vesttoppane i strålande klarver og akkurat nok trekk til å slippe å svette for mykje. Kosetur oppover på det faste fjellet, med stadig meir å sjå av fjellheimen. Det låg litt snø innimellom steinane opp mot vestre, men ingenting som plaga oss. Over første 10-metringen på V2 bar det vidare til vestre for matstopp og start på utfordringane Bratt klyving ned i skaret mot Store, som Morten skriv i boka er du godt skjerma det meste av tida så det ikkje føles så ille. Tilsvarande klyving ute på ei egg hadde nok vore litt annleis ja... Vidare bort egga mot Store, før vi traverserte på høgresida av den første hammaren under svaet. Meir eksponert her og ein del snø, men alle kom seg opp til foten av svaet uten bruk av tau. Igrunnen imponerande tatt i betraktning turgjengen sine noko ulike komfortgrenser mhp høgder... Ved starten på svaet var det ingen diskusjon lenger, ubetinga sikring på slikt føre. To taulengder opp til den vestre pukkelen (V0), litt uggent første 10 meterane pga labert med sikringspunkt, deretter var det for det meste veldig greit. Klatra direkte på V0 istaden for å traversere bort i skaret siden alle ikkje hadde stegjern, virka greiare rett opp. Vel oppe på ryggen var alle såpass akklimatiserte at sikring vart droppa opp til hovudtoppen, og alle kløyv i tur og orden ut til toppvarden. Luftig moro der, vår eigen karate kid vant nokprisen for kulaste opptreden... Returen tok vi med rappell frå V0 og ned til standplassen midtveis. Fekk med oss to som hadde klatra traversen over søre, begynte etterkvart å bli tett befolka på standplass då.. Resten rappellerte ned før sistemann demonterte standplass og "leda baklengs" nedatt. Utfordringar skal ein jo ha litt av, glad for at eg hadde med øks og stegjern iallefall. Klyving oppatt til Vestre og litt påfyll av mat og drikke igjen, før det bar nedover til basecamp'en under kraftlinjene. Hadde nytt dagen så lenge at det gjekk på stumpane med dagslyset, men vi kom oss ned like heile. Så var det tid for eit raskt skift før den tradisjonelle biffmiddagen med tilbehør under stjernehimmelen.. Då er livet heilt ålreit... Og søndagens tur på Store Dyrhaugstind var igrunnen heilt ålreit den og.. Ikkje eit vindpust, traske i bar overkropp i september og avslutte med bad i tjerna på Øvre Dyrhaug på retur :cool:

Advarsel - lang rapport Å gå fra Maradalen gjennom Hurrungfjellene hadde vært en drøm en stund, og etter fjorårets tåketur til Maradalsryggen hvor flaksstrikken ble tøyd lovlig langt var jeg for min del ferdig med atkomsten fra Bandet via Slingsbybreen til Maradalsryggen. Nå var det nytt år og nye muligheter. Juli var egentlig siste sjansen for meg denne sommeren, men håpet fikk mørnet seg en del etter at den ene langtidsmeldingen etter den andre varslet regn og ustabilt vær. Så på tirsdag kom det en melding fra Sondre: "Mulig værvindu fra onsdag til torsdag". "Oppklarnende utover onsdagen og tilskyende igjen utpå torsdagen". Javel. Jo. Når lysta er større enn vettet ble det til at tur ble bestemt. På grunn av værvinduets beskaffenhet ble planene endret litt. Opprinnelig plan var å gå fra Turtagrø gjennom Keisarpasset og sove på Botolvsnosi, men nå var det dag 1 som var den fine. Vi skulle gå via Botolvsnosi inn Maradalen, opp breen og via Maradalsryggen til Sentraltinden. Sove der noen timer, og så fortsette over Storen tilbake. Del 1:Helgedalen - Botolvsnosi - Spennende landskap En duggfrisk, overskyet morgen med tåkeskyene hengende tungt nedover fjellsidene, litt før halv ti, stod to ungdommer (Sondre og Bjørn-Even) og en gamling (undertegnede) klare til avmarsj i Helgedalen. Vi fulgte vei og senere sti mot Keisarpasset. Her hadde jeg aldri vært før og etter hvert som tåka lettet mer og mer på sløret ble jeg stadig mer begeistret over landskapet. Her var flott, og på vei ned mot Jervvatnet kunne vi gjennom hull i skyene ense mektige alpine tinder høyt der oppe. Stilig! Sola blandet seg dessuten mer og mer inn i tilværelsen, noe som ikke var oss i mot. Fra fronten på Gjertvassbreen strakk et smal is-sig seg ned mot en liten kalvebre i dalbunnen. Sondre lurte på hvordan det ville vært å klatre opp der - en annen gang! Gjertvasselvi var første hinder på turen. Jeg vadet, mens Sondre og Bjørn-Even kom seg nesten tørrskodde over vha. hoppemetoden. Videre måtte vi skrått opp før vi rundet ut i fjellsiden over Utladalen med kurs mot nesa til han Botolv. Jeg har vært utrolig lite i disse traktene sommerstid, og det var spektakulært å krysse sadelen ved Botolvsnosi og få hele utsynet ned i Utladalen. Ca. 4,5 timer hadde vi brukt hit i moderat tempo med en og annen småpause innimellom. Del 2:Botolvsnosi via Maradalsbreen til Jernskardtind Nede til høyre lokket et av turens mål, Maradalsbreen. Man ser den så fint og forlokkende fra f.eks. Uranostinden, men det er en slags aura av utilnærmelighet over den, godt utenfor vanlige ferdselsveier og turmål. Fronten var snøfri og temmelig flat mens vi innimellom drivende skyer kunne skimte et langt mer dramatisk scenario av sprekker og istårn lenger opp. Selve "rampa" vi hadde tenkt å følge til Maradalsryggen så kort og godt skremmende ut, så vi satte vår lit til at virkeligheten var mer vennlig. Vi skrådde ned bratte grassbakker til Maradalen, forserte en del grov urd før vi krysset relativt lettgått morenelandskap opp til bretunga. Selve nedstigningen fra Botolvsnosi gikk veldig greit, men det er sikkert lett å rote seg bort i mer skrentete og brattlendt terreng om sikten er dårlig. Tåkeskyene hadde i mellomtiden fordampet helt og sluppet et sjeldent heftig åsyn løs på oss. Rundt den ville Maradalsbreen, i en ugjennomtrengelig hestesko voktet tindene det som må være Norges råeste, mest bortgjemte og ugjennomtrengelige bakgård. Til høyre, mer enn 1000 meter nesten rett opp ruvet Gjertvasstinden fra en ny og ukjent vinkel, etterfulgt av Styggedalsryggen. Innerst den mektige Sentraltinden og den takkete Maradalsryggen. Til sist var det Kjerringi og Mannen til venstre. Det de ikke har i høyde, tar disse to igjen i kvasse former og brutale styrtninger. Aldri så jeg det ekteparet i slik en voldsom fremtoning som fra Maradalsbreen. Vi ruslet innover den nesten sprekkfrie nedre del av breen, tittet på renna opp mot Gjertvasskardet og beundret sørveggen (og de som klatret opp der for noen år siden) mot Gjertvasstinden. Ved snøgrensa kom tauet på og oppover det første henget dukket etter hvert sprekkene opp, den ene større og dypere enn den andre. Vi fulgte en naturlig linje oppover i en sving mot rampa som leder helt opp til Maradalsryggen. Det kilte litt når vi tittet opp på isveggen som hang over en høy fjellskrent. På toppen over dette så det ut som vi skulle opp en siste bratt snøbakke før vi kom på land. Vi tok oss opp på rampa helt til høyre hvor det var minst bratt. Her var det digre sprekker hele veien, men snøbroer ga fortsatt grei atkomst videre. Et sted var det en tunnel i breen, sikkert 10-12 meter lang og stor nok til at en varebil kunne kjørt gjennom. Resten av snøbakken var mindre bratt enn fryktet og i god myk sommersnø var det helt uproblematisk. Herlig var det dessuten å komme ut fra den skyggefulle flanken og opp i sola på ryggen. Bjørn-Even kviknet raskt til ved synet av ryggen videre, og etter en kjapp matpause var det på'n igjen: Del 3:Maradalsryggen til Sentraltinden, en sen kveld Klokka var litt over 6 om kvelden da vi tok fatt på neste etappe. Smørmykt, lett gyllent kveldslys, lå over hele Vest-Jotunheimen mens det var langt mer skyete i øst. Vi var veldig fornøyd med meteorologene og værvinduet så langt. Måtte det bare holde til neste formiddag. For meg var dette tredje turen oppover denne ryggen og de fleste klyvepassasjene var kjente. Det er mye klyving hele veien, men ingen større vansker. Vi sikret en kort utsatt passasje og ikke lenge etterpå var vi på den sørligste av ryggens flere små sekundærtopper. Sondre måtte selvsagt også oppom den neste toppen like bortenfor mens jeg og Bjørn-Even begynte på en liten omgåelse ned i sørvestflanken. Videre mot Nørdre Maradalstinden var det to muligheter: Enten skrått opp et sva, eller mer direkte opp mot toppen. Bjørn-Even ville klatre, så da ble det direktevarianten. Han sikret meg opp en kort lett taulengde før vi snart stod oppunder den bratte hammeren man ser så godt nedenfra. Utvilsomt cruxet i dag. Litt til høyre går varianten beskrevet i klatreføreren, mens vi valgte samme rute som vi gikk i 2004, Kims riss. Et kort, bratt og krevende riss midt på hammeren. Bjørn-Even gikk løs på oppgaven med liv og med lyst. Som i 2004 ble det også denne gangen teknisk klatring i øvre del. Kile og kamkile med fotløkke i det mosegrodde risset. Egentlig burde man satt seg ned og virkelig kost seg med utsikten mye lenger, men tiden gikk fort og Sentraltinden var fortsatt en rekke småhindringer unna. Fra Nørdre Maradalstinden gikk vi bratt ned ei snøfonn og rundet toppeggen slik at vi kom opp i skaret nordvest for denne og fortsatte bortetter ryggen over et par mindre topper. Den ene av disse hadde flere "sikre" kilder hevdet at 100% sikkert hadde en primærfaktor på godt over 10 meter. På den bakgrunnen hadde jeg valgt å ta den med i nyutgaven av Norges Fjelltopper over 2000 meter. Nå på åstedet, var det i grunnen ingenting som tydet på at denne hadde 10 meter. Vi rappellerte ned på nordsiden av denne og en annen liten småkul på ryggen før vi omsider kunne begynne på siste kneika mot Sentraltinden. På et tidspunkt skal jeg ta et bilde, tar hånda til brystlomma hvor det ligger.... skulle ligget. Glidelåsen er åpen. Faen! Jeg forstår med en gang hva som har hendt. Jeg har en Arc-Teryx jakke som har tidenes dummeste jakkelommer. Alt man putter i disse renner ut som en foss nesten med en gang man måtte glemme å dra opp glidelåsen. Sånn er ikke andre jakkelommer! Det er selvsagt min skyld at jeg glemmer å dra igjen glidelåser, men likevel da...Dustelommer! Min siste Arc-Teryx jakke. Makan! Også alle de kule bildene da! Verre med de enn med kameraet på en måte. ÆSJ! Vi klyver oppover ryggen som er mer som en flanke i starten, drar oss litt ut mot venstre, klatrer opp en kort taulengde før vi runder ut i sørvestflanken. Herfra følger vi en rekke bratte snøfelt oppover mot toppen. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli mektig sliten på slutten. Sekken føles tung - som et ustabilt lodd, og kroppen lystrer ikke helt som den skal, så jeg får låne en taustump over et kort overrislet klippeparti før vi omsider kan innta vårt hjem for natten: Sentraltinden. Del 4:Hotell Sentral - A "room" with a view - could have been. Mens vi slet oss opp de siste bakkene hadde mer og mer skyer funnet sitt snitt til å dukke opp på himmelen og vel oppe på toppen puffet tåkeskyer frem fra intet langs Styggedalsryggen. I grunnen litt sprøtt, nesten som popcorn. Det ene øyeblikket var de ikke der, og i det neste... På Sentraltinden som vi nådde kl. 23:15 (14 timer på tur) er det gjort i stand en liten bivuakkplass. Bjørn-Even hadde tatt med seg sovepose og hadde det som en greve, mens jeg og Sondre strevde med litt mer kummelige kår i Sondres vindsekk. Dunjakka gjorde at overkroppen holdt seg varm, men lår, knær og føtter hadde det etter hvert ganske hustrig. Det var en slik natt hvor man i ettertid skryter: "Jeg har ikke sovet et minutt", men så ille var det nok ikke. Dypsøvn ble riktignok dårlig med. Den tiltakende vinden fikk "teltet" til å blafre og flagre som besatt. For å komme oss ned før "uværet" var vekkerklokker stilt på kl. 4, men Sondre var mer enn klar før den tid og etter litt snøsmelting, frokost og pakking tuslet vi avgårde inn i tåkegrøten kvart på 5. Del 5:Til Storen i Stor Vind(!) Vi tok en kjapp rappell ned fra Sentraltinden mot Vesle Skagastølstinden, eller dvs. den skulle vært kjapp, men tauet kilte seg fast og Bjørn Even måtte klatre opp og hente det. For øvrig en ufin rappell med veldig mye løsgods på farlige steder. Med ett tau og et skrekkbilde på netthinnen av tre klatrere på en liten hylle i veggen på vei ned fra Vetle Skagastølstinen mot Mohns Skard der tauet kiler seg fast, valgte vi å forsøke traversen forbi Vetle til Mohns. Den tette tåka gjorde dette imidlertid ikke helt lett. Vi famlet oss fram, gikk litt feil og litt mer feil, fant en varde, trodde vi gikk riktig og kom etter hvert til et bratt sted hvor det hang et tau ned fjellsiden, festet i en bunt slynger som igjen var festet i en gammel rusten bolt, og ikke noe annet. Vi slang en slynge rundt ei steinblokk som backup og rappellerte ned, havnet ut på det store snøfeltet som vi så kunne følge opp til Mohns Skar. Vi hadde vel vært mer enn nok opptatte med å finne veien, og hadde knapt lagt merke til at det nå regnet i tillegg til den tette tåke. Vinden hadde dessuten økt enda mer på. I Mohns skar formelig brølte den og man kjente det røsket i hele kroppen. En stund hadde vi gått med tauet løpende i mellom oss, men frykten for at et voldsomt vindkast skulle blåse en av oss utfor stupet på vei opp svaene fra Mohns gjorde at vi sikret et kort stykke her. "Rykkekoder" i tauet ble avtalt for å erstatte manglende blikk- og stemmekontakt. Sakte men sikkert jobbet vi oss opp til toppen av Storen hvor vinden overgikk alt hittil. Vi gikk med lavt tyngdepunkt de siste meterne til toppen. Tåka lå som en bomullsdott rundt. Inni hetta hørtes vinden ut som en turbomotor, og det regnet nedenfra og opp. Kommunikasjon foregikk ved å stikke ansiktene sammen og holde hånden mot vinden. Flere ganger ble jeg vippet ut av balanse av vindkastene. Det var vel i grunnen ingen av oss som trivdes sånn kjempegodt på toppen, men vi beholdt roen og fokuserte på den slitte frasen: "Et skritt ad gangen". Veien hjem til sivilisasjonen ble delt opp i småetapper og vi fokuserte hele tiden på neste etappe. Noe annet enn rappell ned de første meterne fra Storen, hvor mange går usikret, var helt uaktuelt, og vi så vel alle ut som klovner der vi kjempet mot vinden ned mot hakket der Andrews møter Tandbergs renne. Del 6:En meget lang nedstigning fra Storen Akkurat der og da var det en stor fordel at jeg hadde vært her før. Til alle kanter så man kun få meter før fjellet forsvant ut i tåkehavet. Skjønt å ha vært der i finvær og tett tåke er to forskjellige ting. Jeg kjente heldigvis igjen en passasje 100% sikkert og visste at vi ikke var langt fra Heftyes renne. (Vi droppet normalrappellen fordi jeg var usikker på hvordan det ville bli med kun et tau, og i denne vinden). Vi så ingen slynger (sikkert ikke vanlig å gå ned her) men fant et greit rappellfeste og satte i gang. Jeg dro først ned det jeg trodde var Heftyes. Bare det å få det våte tauet ned var en stor jobb. Jeg blei hengende i klemknuta annenhver meter for å løse opp i flokene av det sammenblåste tauet. På en måte er det litt morsomt hvordan tauet oppfører seg i sterk vind (kanskje ikke akkurat der og da) - det blir litt som levende spaghetti. På et utkast presterte vinden å blåse tauet oppover igjen(!). Jeg kom åpenbart ned ved siden av Heftyes, for jeg kjente meg ikke igjen. Jeg sjekket taudraget. Bom fast! Ikke sjanse! Helt automatisk og løsningsorientert begynte jeg å måle opp resttauet med øynene og gjøre en vurdering av hvor mye tau vi kunne få med oss om vi måtte kutte. Ikke for mye nei! I små lommer mellom vindkulene klarte jeg å kommunisere til Sondre at han skulle dra opp tauet og heller gå ned der Heftyes åpenbart måtte være. Og heldigvis, med tauet ned den veien klarte vi å hale det ned med et nødskrik. Nå gikk det igjen lettere, på løpende mellomforankringer ned til Galleriene og bort til Hjørnet. Det første stykket ned fra Hjørnet kjente jeg meg også godt igjen, men så ble det verre. I den tette tåka så alt likt ut. Det som så ut som et tråkk kunne stoppe opp 20 meter senere uten at vi så det. Vi mistet rett og slett fullstendig oversikten. Et nøyaktig GPS spor av ruta nedi her kunne nok hjulpet endel. Vi gikk i alle fall feil, og jeg skjønte det fort, for så bratt hadde det aldri vært her på tidligere turer. En rappell. En rappell til, og der en varde! Back on "track". Det hadde nå regnet så mye at det rant bekker over alt. Oppsamlingene av stein på hyller og i renner ble straks mye mer rasvillige mettet på rennende vann som de var. Vi forsøkte å trå forsiktig og ikke stresse av mulig rasfare fra oven. Omsider nådde vi svaene, eller var det svaene? Ja sva var det i alle fall, men de riktige? Vi havnet i ei grusrenne som førte ut i avgrunnen mot Skagastølsbreen, fikk øye på en enslig rappellslynge 10 meter lenger til venstre og fant ut at vi måtte tilbake igjen. Vi la på ei ekstra slynge og starter rappellen, på skrå mot vinden over søkkvåte sva for å komme mer i riktig retning. Da Sondre var nede og fikk ropt at vi måtte enda lenger på skrå for å komme videre var ikke det akkurat noen god melding. Vi som trodde dette var siste rappellen. Ikke mye slyngemateriale igjen nå. Etter nok en kort rappell til var gleden stor da konturene av en varde dukket frem fra grøten. Vi forsøkte å følge vardingen, men det er sikkert en del villedende varder, for vi endte i alle fall flere ganger opp i terreng som jeg ikke kan huske fra tidligere turer, og som jeg neppe ville likt for godt, selv på tørt føre. På glinsende sva som fadet ut i et hvitt lerret, tilsynelatende uten ende var det i alle fall ikke moro. Jeg og Bjørn Even endte opp med enda et par rappeller mens Sondre tok noen spenstige nedstigninger på sva uten sikringer. Etter 7 rappeller (!) ned fra Storen, konstant høyt spennings- og adrenalinnivå kunne jeg plassere siste slyngebiten rundt ei blokk og konstatere at nå var det over idet tåke lettet litt og Hytta på Bandet dukket opp ikke langt under oss. Hvis noen finner fargerike slynger på litt snodige steder i flanken opp mot Storen, kan det godt hende vi er de skyldige. Det hører også med til historien at på et tidspunkt prøvde jeg å ringe Sondre for å kommunisere. Fikk ikke svar, puttet telefonen i den nevnte Arc-Teryx lomma og like etterpå la jeg meg ut i rappellen for så å høre en "klakk"-lyd jeg umiddelbart visste hva var: Telefonen min som reiste ut av lomma og ned på svaet og videre ut mot Skagastølsbreen. I grunnen en skikkelig "miste-tur" - mistet også et par andre småting. I det sure været, og etter at jeg entrer full-fokus modus, ble mat og drikke helt glemt. Når jeg kom ned til Tindeklubbhytta slo det meg at siden halv 5 på morran hadde jeg drukket 3-4 slurker med vann og ikke spist noe(!). Det var også i dag 14 timer i konstant aktivitet. Herfra og inn var det bare fryden. Sola tittet frem, i bilen var det de herligste kullsyreholdige drikker og på burger'n i Årdal traff vi et par hyggelige godt beduggede lokale eksemplarer som var i overkant pratesjuke. Altså var alt tilbake til det vanlige, etter en for meg meget uvanlig tur. Tusen takk for en utrolig minnerik og for det meste kjempeflott tur Bjørn Even og Sondre! Sondre legger forhåpentligvis ut noen bilder (og kanskje supplerende kommentarer) siden mine ble igjen oppi der.

Kjørte opp til til Soleggen leirskole (50 kr i bom) og tok av litt før leirskolen på vei oppover mot sør. Som forventet kom jeg ikke særlig langt (til foten av noen bratte bakker), før snøfonner sperret veien. Jeg var beredt, og ut av min lille Yaris plukket jeg både sykkel og ski fram! Forhjulet ble skrudd på sykkelen, skiene og stavene fastspent på den nyeinnkjøpte Fjellreven-sekken, og jeg var klar! Sykkelen ble trillet mye av veien, og etter bare 2 km ble snøfeltene så hyppige at jeg likeså godt parkerte den. Fortsatt med skiene på sekken gikk jeg videre oppover veien, og fant snart brua over elva ved Sålell. Gps: 32 V 480087 6851969 1165moh. Kan jo være kjekt å ha i tjukk tåke for noen… Jeg gikk nå i sørøstlig retning i rundt 2 km til snøen ble såpass sammenhengende at det lønte seg å ta på ski (og feller.) Været var sånn passe, men innimellom kom sola fram. Uansett, disse to toppene skulle til pers nå. Oppover nordvestflanken til Kvitingskjølens vesttopp (2060) var det mulig å gå sammenhengende på snø, men oppå ryggen på 1800 m var det et parti som var helt avblåst, og jeg tok skia i hendene, mens stavene hang fast rundt håndledda. Når jeg nå tok på skiene startet det å kladde noe forferdelig, og de siste 200 hm ble veldig slitsomme - jeg vurderte å gå på beina i stedet. Toppen hadde i alle fall noe utsikt, og det bedre været i øst kjempet en drabelig kamp mot mer tåket og skyet vær i vest, og frontlinja var akkurat over meg. Jeg hadde sett på kartet at det virket bratt øst for toppen, og heldigvis var også sikten god nå, og bekreftet dette. Utfor her ville jeg ikke, så jeg la en solid sving sørover, før jeg gikk rett øst og opp mot hovedtoppen. Nå gikk jeg uten feller, og kladdinga var akkurat så liten at det i stedet fungerte som perfekt festesmurning! Jeg var storfornøyd med snøforholdene nå, etter å ha ergret meg tidligere. 30-50 m før toppvarden på 2064m forsvant den totalt i skyene, og brått var jeg innhyllet av tjukk tåke på alle kanter. Med gps er jo slikt bare sjarmerende, men toppbildet gikk i vasken! 2k-topp nr 139 var i boks, og jeg kunne glede meg over masse nedoverbakker. Jeg tok meg greit ned i botnen nord for vesttoppen, og holdt høyden så godt jeg kunne, samtidig som jeg skled nedover (vestover) mange kilometer helt ned til Sålell, men litt lenger sør. Fulgte så elva nordover til brua, og sto (litt) på ski ned til sykkelen igjen. Så 5 min trilling ned til bilen. En artig og variert tur i til dels fint vær på slutten, på rundt 7 timer. Ikke de store bildene akkurat fra denne turen, men...

Kjørte til Spiterstulen 13. juli, framme ved 22-tiden. Gikk inn til foten av nordryggen og teltet der. Gikk over Urdadalsryggen 14, juli, fra nord mot syd og deretter ned i Urdadalen. Møtte en person på ryggen, han gikk motsatt vei av meg. Filmet og tok bilder og nøt været, brukte en haug med timer før jeg var tilbake til teltet. Overnattet en natt til før jeg gikk tilbake til Spiterstulen og kjørte hjem til Vestfold. Gikk samme turen i fjor sommer, 26. juli, dårlig sikt. Gikk defor turen om igjen i år.

Nordre Semmelholstinden sies å være en topp for dedikerte 2k-samlere, siden den strengt tatt bare er en høyde på ryggen nord for den langt mer iøynefallende Semmelholstinden. Jeg hadde da også neppe besøkt denne ryggen/toppen, hvis det ikke var fordi den ”sto på lista”. Når det er sagt, så skal det også legges til at turen ble meget minneverdig, med store kontraster og opp- og nedturer, og med et ”stunt” jeg kanskje blir kritisert for her på forumet i ettertid. Værvarselet var i alle fall topp for morgendagen, der jeg la meg til i bilen i Leirdalen noen kilometer sør for Leirvassbu kl 21 fredags kveld, med utsikt rett opp mot Saksa og flere Smørstabbtinder. Jeg var fortsatt usikker på morgendagens valg av tur, siden jeg kunne se at det lå et dryss av snø i høyden. Tverrbotntindene lokket mest, men jeg visste det var noe bratt klyving på en av dem. Med snø på eggen kunne det bli en bomtur. Da var det kanskje lettere med Nordre Semmelholstinden, som bare så vidt stakk opp over 2000 meter, og som skulle være veldig grei? Etter en kjølig natt med regnskurer, og der morgenlyset åpenbarte snø i nordhellinger ned til rundt 1700 meter, gikk jeg for det antatt letteste turmålet; Nordre Semmelholstind. Jeg spiste mat samtidig som jeg kjørte de siste kilometerne inn til Leirvassbu, og la i vei herfra presis kl 8 – i et tempo som var langt over middels. Skyene lå tungt ned i fjellsidene, men jeg forventet snarlig opplett. Jeg hadde – overoptimistisk som alltid – et visst håp om å rekke en ettermiddagstur på Geite også! Hadde bare en halv liter isotonisk drikke i sekken (!), og fatter ikke hva jeg tenkte på annet enn at jeg trodde toppen skulle gå på 3-4 timer. Tok igjen en kvinnelig toppsanker som gikk alene og som skulle på Bukkeholstinden. Det er aller første gang jeg har møtt på en dame som går alene på Jotuntopper! (Er det en tilfeldighet, eller?) Tidsskjemaet sprekker med glans De første 4,5 km på tursti gikk kjapt unna (50 min), og jeg tok av fra t-stien noe etter Kyrkjetjønne. Fatter ikke helt at anbefalingen i ”Helgenses bibel” går ut på å svinge av så tidlig, og holde delvis oppe i sida rett under Visbreen, og runde nordflanken på Semmelholstinden. Det virket mye lettere å fortsette t-stien ned til ca 1400 moh, og så følge bekken fra Semmelholstjønne omtrent helt opp til vannet, før man tar fatt på nord(øst)eggen. Resultatet ble at jeg sånn delvis fulgte anbefalingen, og delvis min egen oppfatning av enkleste vei oppover. Nedover, seinere på dagen, valgte jeg klar ”min egen” rute her, og anbefaler dette til andre; mer lettgått terreng! Skyene lå fortsatt tungt, og nattens nedbør gjorde steinene glatte. Tempoet sank radikalt, og jeg brukte en hel time før jeg nådde nord(øst)eggen på Nordre Semmelholstind. Jeg forsto at turen nok ville ta lenger tid enn 3-4 timer, ja, og vurderte å drikke av den store bekken fra Semmelholstjønne. Men så var det alle disse advarslene om tularemi, da. Sikksakk mellom sprekkene på breen Det var mye løsgods, og jeg tenkte det ville være smart å følge brekanten oppover. Så seint på året var det lett å se sprekkene også, og 2-3 cm med nysnø virket nesten som lim under støvlene. Nå lettet tåka – herlig! Ingenting er som det! Snart ble det noen seriøse sprekker helt inn til kanten av fjellet, og ingen mulighet for å klyve opp på eggen heller – styggbratt opp der. Slik ble jeg tvunget ut på breen, men fant det behagelig og lett å gå her. Stavene ble benyttet intenst ved antydninger til sprekker, men overalt var det knallhardt og fast og fint. Jeg tok sjansen, og krysset med oppover mellom gedigne sprekker. Kikket ned i noen av dem, og gjorde meg noen tanker om jeg skulle ramle ned i noe slikt; jeg ville blitt kilt fast så grundig at jeg neppe ville klart annet enn å vente på at nedkjølingen skulle forårsake besvimelse etter en drøy times tid – og så ”game over”. Disse tankene ga meg noe over middels puls, men samtidig følte jeg meg egentlig ganske trygg – selvsagt utgjorde stavene den store forskjellen her. Været var nå i fullt opplett, og sola steikte nydelig – reneste påskestemningen, med skinnende hvit nysnø. Semmelholstinden tok seg fantastisk flott ut, men å komme seg opp på bandet mellom denne og Nordre lot til å bli litt utfordrende, særlig fordi det lå noe snø her i bratta. Jeg pustet ut etter å ha blitt ferdig med breen, og skal innrømme at jeg følte meg noe mer komfortabel på fast grunn igjen. Klyvinga opp på bandet hadde nok et par 2-erpunkter, kanskje jeg burde gått opp litt nærmere Store Semmelholstind? Et ”bøttetak” rundt en stein ga meg et lite sjokk, da steinen var løs. Jeg måtte opp og forbi denne, og vippet den derfor utfor, mens jeg passet på å stå i balanse utenfor fallinja. Et par mindre steiner ble også vippet ut, før jeg kløv opp, og det bratteste partiet var over. Nedtur – og opptur! Vel oppe på bandet var det gått 3 timer siden jeg startet, og jeg hadde drukket 0,2 l væske – dette kom til å gå galt! Jeg drakk derfor resten av flaska med en gang, så fikk det briste og bære. Litt nysnø passet jeg også på å putte i meg nå og da. Verre var det at eggen opp til Nordre så knalltøff ut! Jeg klatret noen meter oppover, der den første lille hammeren løste seg greit opp. Maks grad 2 til nå, men så ble det med ett stopp. Et åpenbart 3-er punkt: 1 m horisontal sylkvass egg skulle nok kunne passeres, men så gikk det rett over i en svært eksponert hammer på ca 2 m – riktignok med noe som så ut som et bøttetak underveis. Dette taket var også det eneste som så ut til å være noe å holde seg i, og en slynge kunne skimtes like i overkant av hammeren. Jeg ble stående lenge å fundere. Jeg kunne klare dette, men marginene var mindre enn jeg likte. Kanskje var dagens ”flaks” brukt opp på breen? Gps-en viste 1984 m, bare 20 meter under toppen! Jeg hadde tid nok til å gå breen ned igjen, og følge ryggen opp – men det fristet ikke stort. Det var en tung beslutning, men jeg måtte snu! En tydelig skulder gikk like nedenfor eggen på venstre side, riktig nok skyggesiden (mot Visbreen); noe som betydde snø og is, men jeg hadde tid nok til å utforske denne. Den rundet et hjørne, som åpenbarte et blankskurt bratt sva helt opp, dekket av snø og is – helt uaktuelt. Men skulderen fortsatte greit videre, rundt et nytt hjørne. Også her var det i bratteste lagt opp, men det så lovende ut lenger bort (mot nord). Enda et hjørne ble rundet, og nedturen ble til opptur – bokstavelig talt! På tross av snø og is var det her ganske greit opp, og med ett var jeg på toppen – der en unnselig varde markerte punktet 2004 moh. 3,5 t hit, sjokkerende mye – men gleden var stor over at jeg lyktes. Jeg feiret med en halv kvikklunsj og litt nysnø fra skyggesiden, og bygget litt videre på den vesle varden. Pent og rolig ned nord(øst)eggen Eggen videre virket veldig grei, men det var kortere ned mot Visbreen. Løst kom det til å bli uansett veivalg, så kanskje jeg skulle prøve ned mot venstre – og spare en del på hjemveien? Men det var skygge, is og snø ned her, og et parti jeg ikke skikkelig kunne se; var det bratt der? Usikkerheten gjorde at jeg valgte den soltørre løse nord(øst)eggen – som også er standardveien til topps. Et noe luftig klyvepunkt ble det, kanskje 2-, men dette kunne omgås. Siden var det bare å ta seg riktig god tid nedover. Stort sett var det slikt at jo nærmere jeg holdt meg stupet ned mot breen, desto mer tørt og fast fjell var det. Nede ved Semmelholstjønne var jeg knusktørr i munnen og velkjente tidlige symptomer på kommende migrene meldte seg. Jeg ga derfor blanke i advarsler om harepestsmitte og drakk begjærlig fra bekken det jeg kunne klare. Fulgte så bekken nedover, mye lettgått terreng her og blankskurte flate sva og gressganger, før jeg skjente vestover til jeg kom inn på t-stien. Noen store myke grassletter her, perfekt for telting – jeg la inn koordinatene på gps-en med tanke på Urdadalstindene, som fortsatt gjenstår i området. Her er koordinatene: 32 V 464674 6824431 på 1370 moh. Her er rikelig med vann også! Den siste timen i sol tilbake til bilen var bare å nyte. (Ved bilen kl 14:20) Men jeg skal innrømme at det migreneanfallet jeg opplevde samme kveld var historisk kraftig; enda godt at jeg fikk kommet meg hjem til Valdres, før jeg ble helt slått ut. En halv liter vann på fem krevende timer – galskap. Og evt harepestsmitte kjente jeg heldigvis aldri noe til…

Kronisk høydeskrekk og Hurrungane, kan det gå bra? Jeg har hvertfall fått min ilddåp i dette dramatiske landskapet denne uka og la meg si først som sist, dette har gitt en utrolig mersmak! Jeg dro opp tidlig onsdag for å møte en kompis på Turtagrø. Etter en flott tur med bil fra Årdal over mot Turtagrø, stoppet vi ved foten av Store Soleibotntind, en myk start for en pyse. O2-opptaket fra sykkelsetet funket bra i steinura for vi var oppe på toppen på no time. For meg med liten erfaring var det gøy å klyve opp de siste metrene, selv om den garvede tinderangler hadde gått denne toppen i blinde med storm fra alle kanter. Toppen åpenbarte et landskap som var helt fantastisk! Austabotntindane, Store Ringstind, Dyrhaugsryggen..... Toppene er en ting, men det som pirrer meg er ryggene! Liste seg bortover en smal egg fra topp til topp, det må bare være noe for meg! Etter fem minutter med nytelse av utsikten kommer tåka og like etter dette kommer nysnøen, rett og slett helt fantastisk med nysnø midt i august Det er jo dette jeg alltid har lest om, i Jotunheimen får man ofte fire årstider på tur, magisk. Turen ned blir glatt, men tunga rett i munnen så går det helt fint. Tilbake til Turtagrø og opp med teltet.... I biblioteket leser vi at toppen vi har gått på beskriver som en enkel spasertur, så vi må heve lista for dag 2. Vi bestemmer oss for Store Dyrhaugstind. "Ryggen smalner inn på toppen og går over i en dramatisk rygg". Hmm, nå blir jeg vel liggende våken i teltet. Vi rekker akkurat en blå time og Storen i all sin prakt før soveposen kaller, sovner som en stein.... Frokost 08.00, tåka ligger tett rundt oss, men klok av erfaring fra dagen før så var det jo akkurat slik da også. Vi begynner på den lange ryggen mot toppen. På cirka 1500 moh kommer regnet og vi tar en liten pause og ser ann tåka. En snau halvtime etterpå slutter regnet og vi fotsetter retning himmelen. En ny "topp" erstatter den neste oppover før vi aner at noe er på gang like over 2000 meter. Fjellet går over i tåke og akkurat som vi hadde lest, stup rett ned mot breen. Jeg står 5 meter fra kanten og kjenner at det kiler i magen, tarmene vil ut og styggen sjøl prøver å dra meg utfor kanten. Slapp av, pust med magen..... Vi fortsetter opp mot fortoppen og plutselig ser vi rett ned i Ringsdalen også. Jeg kjenner at pustingen og gode tanker i topplokket hjelper sakte med sikkert, svimmelheten er borte, det samme er styggen sjøl. Vi kommer opp til fortoppen, jeg er i ekstase og adrenalinet bobler. Arne Næss hadde sikkert flira godt av meg, her står jeg på trygg grunn med bobler i blodet. Selve toppunktet ligger rett der borte, men akk så fjernt for meg og psyken min...... Jeg våger meg litt videre, puster rolig, enda litt videre. "Lett og fin klyving" stod det i boka, jeg stopper under selve toppen, har så lyst, men dette er over mitt nivå. Kameraten står tilbake på fortoppen minst like nervøs som meg, jeg snur og går tilbake. Jeg har sprengt grenser, flyttet fjell, overvunnet en skrekk bare ved å tusle ut dit. Jeg setter meg ned for å få blodet under kokepunktet, tåka kommer og går, Store Ringstind ruver like ved, Storen på andre siden, jeg er midt oppi dette landskapet jeg bare har lest om, sett på bilder. Jeg er hekta...... Dagen derpå, jeg sitter hjemme, burde jobbet, klarer bare å google ord som "Hurrungane" Store Dyrhaugstind" "Austabotntindane" "Falketind", bestiller nytt liggeunderlag på Sportslageret, mitt fra klasseturen i 95 suuuger, googler litt til, "Norgesguidene", klikker inn på 5 dagers fjellsportkurs i Hurrungane, sms til kompis, "hva tror du?" Vi er med begge to, han er like starstrucked som meg. Klarer ikke tenke, er som en unge i dag, en unge som savner den nye lekeplassen sin, som bare fikk et lite glimt av den og som vet at han har så sinnsykt mye igjen og utforske i verdens vakreste, mest skremmende og mest magiske lekegrind. Nevnte jeg starstrucked? Ja, jeg er starstrucked..... Til dere garvede ranglere, snart, en eller annen gang i nær framtid kommer en turrapport med luftige egger og fancy begrep og tall som angir vanskelighetsgrader, bare ikke ennå. Jeg må fordøye dette først, komme videre, gleder meg. Prøve å jobbe litt kanskje....