Søk i nettsamfunnet

Endelig anledning til heiatur i høyden. Denne søndagen ble det tur til Sandvatn. Forrige uke ble det Blåfjellenden to ganger, men denne uka.... Vi ble to. Bernt er i Sverige på sykkeltur. Det var litt yr/regn på ruta oppover. Ved Lortabu var det 8 grader og vind. Litt surt. Vi ble selvsagt varme oppover bakkene i Lysebrekka. Og jakken kom av - for resten av turen. Det var fortsatt fenner på de vanlige plassene, men jeg kan huse noen år med betydelig mer snø så pass tidlig i esongen. Det lå selvsagt en fonn der det lå snø til oktober i fjor, men også denne fonna var liten, og vil sikkert forsvinne omtrent før juli. Det hadde regnet om natta, og det var litt sorpet innover. Det gikk likevel greit. Vi møtte noen som var på vei ned, og stoppet for en liten prat. Vi ventet å møte gjengen fra Blåfjellenden. De skulle ned til Lortabu. Det viste seg at de hadde gått innom Mohidler. De hadde hatt litt problemer med å finne fram, men fant omsider inngangen. Det ble igjen en liten stopp, før vi fortsatte mot hytta. Det var en del mørke skyer rundt oss, men i nord så det ut til å klare opp. Vi spiste og gikk, ikke mer enn en halv time pause. På vei tilbake, kom sola. Det ble en fin tur tilbake. Med trekken bakfra og sola i ansiktet. Temperaturen ble adskillig høyere enn da vi startet. Nå er det fortsatt tungt etter trening og to dager på tur. Selv om turene fredag lørdag er forholdsvis korte, så hjelper det ikke akkurat å jobbe et par timer i tillegg hver dag. Det går heldigvis nedover det siste stykket, og det er enklere og lettere enn å gå opp. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Helga den 12-14.okt var jeg på en rundtur i Trollheimen hvor utgangspunkt var teltovernatting på toppen av Snota. Startet fra Vindøldalen opp til Vindølbu og videre til Breiskaret mot Snota/Trollheimshytta. Fulgte DNT-sti her. Over tregrensa er det en god del snø nå, og jeg tror nok ikke det er så veldig lurt å vende til Trollheimen i disse dager, la heller vinteren komme først. Det er veldig glatt og isete, for mye snø til å komme seg på de høye toppene uten ski og veldig skarete føre på vindutsatte plasser. Hadde en nydelig tur med nydelig vær, var helt alene (med kjæresten da), og campet på toppen av Skrøåfjellet 1057m.o.h! Glemte både innertelt OG plugger! Selvfølgelig blåste det opp utover kvelden og ble en riktig spennende natt! For å lese alt om turen og se bilder samt snøforhold i Trollheimen, se: http://tonjeblomseth...rollheimen.html

Vedlagte bilder viser med all tydelighet hvilken stas det var å være i Trollheimen de siste par dager; klar, blank sol, vindstille og 4 minus ved toppvardene av hhv Resfjellet 1161 moh (lørdag) og Gråfjellet 1243 moh (søndag). Dette er topper som ikke er for brutalt lange nå på denne årstida (14 km/ 4-5 timer på Resfjellet og 18 km/ 8 timer på Gråfjellet), og med et slikt nydelig pudderskiføre så ble turene bare kos og mye bilder! Bildeserie: http://www.krovoll.net/Grafjelle/2006a/index.html

Relativt fint vær med solgløtt hele veien opp, men nesten alle vi møtte hadde snudd tidlig pga. for mye vind. Tok en del bilder herfra http://pr0.no/film/Jotunheimen%2012-16%20sept%20'07/ (Kopier hele adressen manuelt og lim den inn i en ny nettleser hvis den ikke fungerer) Turene ble: 1. Turtagrø-Skogadalsbøen onsdag 12. Min første tur på etpar år med mer enn lett dagstur-oppakning (15kilos sekk), og jeg var fornøyd med meg selv da jeg kom opp til Etrehytta Turen videre innover dalen kombinert med tilskying oppe i høyden gjorde at Hurrungane, som egentlig var grunnen for at jeg kom til området, forsvant fra syne for resten av dagen. Over Keiserpasset hvor jeg passerte min første snøflekk og ned i Jervvassdalen ble motivert av at man har Skogadalsbøen-hytta i syne nesten hele veien ned. Men da jeg omsider kom til broen nede i Utladalen var det fortsatt et godt stykke igjen ned inni bjørkeskogen før jeg kom til hytta. Her fant jeg ut hvorfor folk bruker gamasjer i fjellet; buksene så ikke ut etter at gjørmete føtter hadde sneiet dem på innsiden over anklene. Teltet på teltplassen oppi høgget ved hytta og fikk i meg litt egg&bacon før jeg testet den nye soveposen til 399,- på tilbud på Sportshuset (en Basecamp Sarek Classic) som viste seg å være ypperlig, bortsett fra at glidelåsen var litt kronglete å lukke. 2. Skogadalsbøen-Fannaråken-Turtagrø torsdag 12. Våknet varm og uthvilt med truende skyer overalt. FIkk en kopp kaffe og spiste en kjapp frokost på benken utenfor hytta mens jeg funderte på hvorvidt jeg skulle gå samme vei tilbake (6t ifølge kartet) eller ta den lange veien opp på Fannaråken og ned på Turtagrø-siden (5t + 3.5t på kartet). En jeger jeg møtte på veien sa at det var meldt å klarne opp utover dagen, mens et par vandrere som kom kortveien fra Turtagrø mente at det ikke var noe poeng å gå på Fannaråken fordi det ikke så ut til å være noe sikt der oppe. What to do, what to do. Litt regn i Jervvassdalen ble fort glemt da sole tittet fram i Keiserpasset, og mens jeg brukte halvannen time på å steke og fortære en omelett og litt bacon (Rødspritbrenner fungerer, men tregt!) bestemte jeg meg for å gå på Fannaråken i solskinnet. Turen opp gikk greit selv om jeg ble mektig sliten av såpass mange bratte partier, og den siste kilometeren i svak stigning gikk jeg i bare t-skjorta i solskinnet, og der og da kunne resten av turen bli megatrist for alt jeg brydde meg; jeg hadde knallutsikt til Hurrungane og alt var bra! Været holdt seg, og selv om stien på østsiden av Fannaråken var ganske bratt kom jeg ned akkurat i tide til å rekke en middagstallerken og verdens beste Pepsi Max på Turtagrø. Orket ikke tanken på å telte med de såre skuldermusklene, så det ble en veldig god seng i Sveitserhytta på Turtagrø. 3. Spiterstulen-Galdhøpiggen-Spiterstulen lørdag 14. Fredag kjørte jeg til Lom og slappet av hele dagen; reisefølget mitt ankom med nattbussen fra Oslo grytidlig, og vi kjørte til Spiterstulen hvor det ble noget forsinket avmarsj mot Galdhøpiggen rundt halv ett. Relativt fint vær med solgløtt hele veien opp, men nesten alle vi møtte hadde snudd tidlig pga. for mye vind. Vi pushet på oppover, og siden sikten aldri var særlig bra ble det stadig nye overraskelser med nye falske Galdhøpigger som måtte bestiges, og nye reserver som måtte mobiliseres. Uten Fruktnøtt-infusjon på den aller siste bratte bakken med snøvassing opp mot hytta hadde vi slitt! Ganske slitne kom vi til stengt hytte (vi hadde møtt de som jobbet der på veien ned, så det var ingen overraskelse) og snøstorm, så det ble ikke noe utsikt. Men bare å ha nådd dit var det vi hadde kommet for, så vi spiste raskt. Klokka var snart halv seks, og vi måtte raske på for å rekke ned mens det fortsatt var sikt. Snøen gjorde det iallfall mye lettere å komme seg ned! Vi oppdaget at snøfallet hadde beveget seg langt nedover, og gjørme-stien vi gikk opp var nå blitt til myk, frosset jord som var desto mer behagelig å gå på. Gikk feil et par ganger og fant alternative stier, men kom alltid tilbake til hovedstien, som nå var delvis tilsnødd og iset mye lenger ned. Utsikten var ubeskrivelig vakker, idet vi kunne se toppene mot øst som var badet i solnedgangen gjennom/over snødrevet! På bunnen ble det kjøttkaker på Spiterstulen, og så fyrte vi opp et bål på teltplassen. Kvelden ble riktig koselig både med den fineste stjernehimmelen jeg noengang har sett, med Melkeveien som en klar stripe over himmelen, opptil flere stjerneskudd, og flasker med dyrt innhold som varmet utslitte kropper. Neste morgen var teltet dekket av snø, og vi måtte ha brøytehjelp for å komme ned på sommerdekk. Lørdag var vel den siste dagen Galdhøpiggen var snøfri opp til Styggebreen iår..

Hei! Vurderer å investere i eit oppblåsbart liggeunderlag som eg kan bruke heile året, sommer som vinter. Nokon som har erfaringer å dele om dette underlaget? Veier jo litt da, men...koster med komfort

Da var turen til Seljestad unnagjort, en kort rapport kommer her. Turbilen pakket. Startet på lørdagmorgen pga at jeg måtte frakte opp noe utstyr til hytta på fredagen. Turen begynte med regn, helt greit føre og det er masse snø ennå. Jeg håpet i mitt naive sinn at det kanskje gikk over til snø lenger oppe, men neida, enda mer regn høyere oppe. Den dagen regnet det vel 8-9 timer fant jeg vel ut. Regn var det visst Opp i midten av skaret her skulle jeg Jeg startet nede ved skistadion på Korlevoll, det er altså like før du kjører inn i tunnelene som fører rett til Røldal. Jeg passerer Seljestadstølene og fortsetter mot skaret ved Tjovaminnet. Etter å ha gått litt innover her så øker vinden ganske mye og regnet (!) pisker mot meg (Hvis noen har løsning på solbriller og slagregn setter jeg på et tips her . Sola ligger rett bak skyene så det er ganske lyst). Regnet slår rett gjennom buksa og jeg kjenner regnet renner nedover bena og ned i skistøvlene (jeg går sjelden med stillongs), skikkelig kos altså J. Etter hvert skjønner jeg at er det gale her så blir det verre lenger oppe, avgjørelsen tas, jeg snur pulken. Jeg går nedover til ca 800moh og slår leir her. Det regner ennå, inn i teltet, av med alt vått, på med tørt undertøy og fyr på primusen. Det tar ganske nøyaktig 3-4 minutter så er jeg i himmelen igjen, tørr, varm, primus surrende, regnet som trommer på en stram teltduk, deilig. Det ble mye vind etter hvert, men det sluttet å regne hvertfall Utover kvelden slår været om, blåser litt mer opp og temperaturen går nedover, snø og vind hele natten. Dagen etterpå var det rolig og da er det å pakke et ganske stivt telt (pga væromslaget) ned i en pulk ganske mye lettere enn å pakke det ned i en ryggsekk. Dagen derpå ble det ganske ok vær Det som er greit med meg er at jeg er så glemsk at jeg glemmer fort ubehageligheter. Når jeg tenker på turen i dag så var den fin den

Topptur på Geita og Killingen med kuling, dårlig sikt, ustabile snømasser++ For den som trodde at det bare var fint vær i Jotunheimen og fjellheimen for øvrig (ref Mayhassen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14141&highlight= og Morten https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14167&highlight=) kan betrygge seg med at det ikke er slutt på vind og snøfokk i fjellet enda. Jeg fikk erfare som mang en gang tidligere at vinden og snøfokket ville bli med meg på tur. Etter en behagelig natt med stormkast og snø ved Leirvassbu, var det god å se at vinden ikke hadde gitt opp da jeg våknet. Snøfokket slikket godt om veggene på Leirvassbu og sikten var ikke store greiene. Frokosten ble noe lengre enn vanlig, og jeg rakk hele to kopper med kaffe og jeg fikk pløyd gjennom noen sider i en bok før jeg fant motivasjon nok til å gå ut i det kalde gufset. Med et par – tre uværsturer bak meg så tenkte jeg ”jeg har jo vært borti verre enn dette”, og jeg fant noen av Mayhassens spor som bare hadde gått her to dager før meg. Noen meldinger tikker inn da jeg kommer inn i mobildekningens land på 1780 moh. Ringer kjapt Mayhassen da jeg ser at han hadde prøvd å få tak i meg, og det eneste jeg husker fra samtalen er ”Alexander, det er først nå det tunge starter”. Med den gode motivasjonen fra Mayhassen i tankene begir meg jeg på de 200 siste høydemeterene, og Mayhassen tok ikke mye feil med tanke på at det var noenlunde tungt å gå. På toppen tar vinden godt tak og jeg setter ryggsekken i le av Varden på Geita. I sidesynet mitt ser jeg plutselig at i sekken er på veg utfor kanten sammen med skistavene og jeg bykser til og får samtidig en liten strekk i ene låret. Men hva gjør nå det når jeg redder ryggsekken fra en skjebne fra vinden og et stup Jeg tar nå på meg sekken, og heretter setter jeg ikke fra meg sekken uten å være sikker på at den sitter godt fast. Jeg går bortover eggen mot skaret mellom Geita og Saksa, og finner kjapt ut at det ikke er egnet trugelandskap noe mer. Tar på meg stegjern og går videre hvor jeg treffer på hammeren som blir en for utfordring for meg den dagen. Etter at jeg børster snø av steiner og studerer den på alle mulige måter må jeg erkjenne for meg selv at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, så jeg ringer og spør Arne og Mayhassen om råd. Arne tror jeg klarer å komme meg opp hammeren, mens Mayhassen hadde gått breen to dager tidligere og anbefalte den. Jeg måtte bare være obs på en sprekke som var der sa han. Jeg prøver meg et par ganger til på hammeren, men finner ut at den ikke er noe for meg med kuling i kastene og med 50 meter sikt. Jeg går derfor ned på breen og holder meg 1 – 2 meter fra bergveggen for å unngå å falle ned i gleppen som er mellom fjellet og brekanten. Sprekken som Mayhassen hadde advart meg mot var godt synlig med en åpning på 2 – 3 meter (ikke noe morsomt å falle ned i den). Etter å ha gått ca 400 meter med veldige forsiktige skritt over breen er jeg endelig på fast grunn igjen og jeg går kjapt opp på Killingen. Av erfaring tar jeg ikke av meg sekken da jeg tar med meg den videre opp på ryggen til Saksa. Jeg tar meg først opp til den første toppen som er på 2065 moh, og går videre mot saksa der jeg til tider nesten blir slått i bakken av vindkast som er verre enn de jeg opplevde foregående helg sammen med Arne på Dovre. Jeg kommer til et punkt som er på 2100 moh, og jeg vet ikke om jeg er på det riktige toppunktet. Jeg ringer derfor Mayhassen og spør. Svaret er ikke det jeg ønsker meg. Jeg håper og tror at jeg er på den siste toppen, mens Arne og Mayhassen mener iherdig at jeg er på den første toppen. Telefonen dør midt i samtalen så jeg er ganske rådløs på hva jeg skal gjøre. Vinden øker på i styrke da jeg står på toppen, og sikten er fortsatt bare 50 meter. Jeg går videre mot Saksa, og eggen smalner inn, og jeg tenker ”var det virkelig så ille mellom de to toppene”. Eggen smalner av til det ubehagelige, og jeg snur 180 grader midt på denne eggen da jeg hører at vinden øker betraktelig et lite stykke bortenfor. Jeg slenger meg inn på et stykke der fjellet er bredere og holder meg fast til vinden har roet seg. Jeg snur og ser meg tilbake og tenker ”jeg går ikke over der og satser livet mitt for en topp”. Den som har vært der vet at det er litt bratt på hver side, og jeg snur derfor der i litt villrede om jeg har vært på toppen eller ei. Jeg passer da punktet som er på 2100 moh og går noen hundre meter til før jeg finner sporene mine som peker i retning Killingen. Stegjernene sitter godt i isen som dekker svaet, og jeg tar meg lett ned til Killingen. Snøflanken som skulle ta meg videre ned i dalen nedenfor Killingen var ganske bratt, og jeg går ikke mange skrittene før det begynner å skje ting. Etter ca 10 – 15 skritt ser jeg at et stort flak som jeg står på løsner og jeg begynner febrilsk å løpe samtidig som jeg bruker hendene for å holde meg på riktig side av snømassene. Jeg var heldigvis så langt oppe at jeg kommer på toppene av massene og ser at snøen beveger seg 70 – 80 meter nedover. Det var ikke store raset, men pulsen stiger allikevel til nye nivåer. Raset var 25 -30 meter bredt og ca 70 – 80 meter langt. Etter denne skremmende opplevelsen holder jeg meg nært de synlige steinene og jeg tar på meg trugene da jeg ser at terrenget flater litt mer ut. Noen av trugesporene til Mayhassen er synlige, og jeg følger dem nedover dalen. Da jeg nesten er nede i dalen må jeg ned en liten bratt og snødekt skrent på ca 20 meter. Idet jeg går baklengs for å få feste med trugene så løsner snøen her også. Jeg får da en litt hjelp av moder jord for å komme meg ned ca 10 meter ned med et lite snøflak til hjelp. Herifra går ferden i pene og pyntelige former og det går egentlig fint og greit helt til Leirvassbu. For den som fryktet av vinden og snøfokket hadde gitt seg, fortvil ikke… Alexander

Det var gode utsikter for godt vær. Rødtopp og jeg hadde valgt noen luftige topper: Sjogholstind og Søre Uranostind. Fredag kom vi opp til Fondbu. Det var mye forskjellige typer fjellfolk der og været var overskyet. Lørdag morgen våknet vi til tåkeskyer som lå ned ved ca 1400 moh. Sjogholstind var dagens mål. Det er en lang tur, så vi gjorde frokosten raskt unna og kom av gårde. Det gikk veldig raskt opp stien gjennom Mjølkedalen og snart kom vi inn i tåka. Sola kunne skimtes innimellom, så det var håp om klarere vær. Håpet ble til virkelighet da vi kom opp på 1500 moh og kunne begynne å skimte Storegut og Høgbråthøgde. Over tåka var det skyfri himmel. Det var flott å se Sjogholstind badet i sol. I Sjogholet forlot vi stien og gikk mellom vannene. Det var stedvis satt opp varder og det var ikke vanskelig å finne vei i det fine været. Vi gikk opp sørvestflanken og fulgte en slags hylle som gikk opp til ett lite platå på ca 1820 moh. Deretter fulgte vi sørsiden av ryggen opp til ca 1950 moh. Så måtte vi opp på eggen som var ganske luftig, men grei og klyve opp. Til sist var vi oppe på topplatået og kunne kose oss bort til toppen. Det er to varder, den store står på punktet merket 2141 på kartet. GPS'en ga også samme høyde, men det står en mindre varde 120 m lengre bort. Denne andre høyden ga GPS'en 1 m høyere. Nå er det en viss usikkerhet i høydemåleren, men ved å gå tilbake til storvarden og sikte på fast fjell høydene, så sneier siktelinja akkurat toppen på Storebjørn på 2222 moh. Siden Sjoholstind bare er 2141, så skulle det tilsi at det nordligste toppunktet med den minste varden er høyere enn storvardetoppunktet. Været var så flott at vi ble sittende 1,5 t på toppen og bare nøt. Ved 12-tiden lettet tåka og vi kunne se ned i dalene også. Vi gikk ned samme vei som vi kom opp. Det gikk raskt og greit. Etter 10,5 t sto vi nede på Fondsbu igjen. Søndag morgen var skikkelig høstfrisk med rim på bakken. Etter frokost kjørte vi inn anleggsveien i Koldedalen. Fra parkeringen ved bommen gikk vi på østsiden av elva fra Urdadalsvatnet. Så siktet vi oss inn på Uranoseggen. Noen skyer begynte å dukke opp og svev rundt toppene, men holdt seg stort sett unna oss. Det gikk veldig greit opp til 1900 moh. Derfra er det endel luftig klyving. Når eggen flater ut føles det svimlende høyt, særlig når blodsukkeret og væskenivå er lavt på grunn av stor toppiver. Lunsjen ble inntatt på fortoppen for å bringe kroppene mer i balanse igjen. Siden jeg hadde vært på toppen før, satt jeg heller på fortoppen og fulgte med Rødtopp som svingte seg over til selve toppunktet. Med god konsentrasjon gikk det helt fint. GPS'en målte toppen til 2049 moh. Nedover gikk det forsiktig for å passe på føtter og knær. Da vi kom ned på ca 1790 moh fant vi en lun plass og brygget te og solbærtoddy. Videre nedover var turen relativt begivenhetsløs og etter i underkant av 7 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.

Jeg vil få tak i M-02 uniformen (Goretex) og M-98 uniformen. Er det noe som har en sånn uniform som dere vil selge, eller er det noen som vet hvor jeg kan få tak i dem?

Når yr.no melder om tre dager med gromvær må man bare slå til! Denne week-enden hadde jeg basecamp ved Bessvatnet og fikk meg tre praktfulle turer. Jeg stod tidlig opp slik at jeg kunne nyte ettermiddagen ved teltet, sole meg og føle stillheten! Fredag: Nautgardstindane+Nubber. Lørdag: Surtningssubretoppene+Besshøe. Søndag: Heimdalshøe. Turrapport med mange bilder her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/tre-praktfulle-turer-i-jotunheimen.html

Hei! Er i full gang med planleggning av min første tur til Femundsmarka, og er nå kommet frem til matdelen. Trenger i den forbindelse noen inspill, da jeg ikke har erfaring med så lange turer. Har lest litt rundt på forumet etter lignende poster, men kan ikke finner noe som treffer blink. - Vi planlegger å være på tur i ca 12 dager (2 dagers reserve - Ferdes med kano og til fots. - Planlegger ikke å flytte på oss hver eneste dag, men kommer til å gå mindre dagsturer fra camp osv. Her er matoversikten jeg har tenkt på. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ FROKOST: - Frokostblanding (7 dager) 100g per. servering + tørrmelk. Totalt 700g. - Havregrøt (7 dager) 100g per. servering + tørrmelk. Totalt 700g. LUNSJ: - Nøttemiks (7 dager) 100g per. servering. Totalt 700g. - Sjokolade (7 dager) 100g per. servering. Totalt 700g. MIDDAG: - Real Turmat (14 dager) 121g per. servering. Totalt 1700g. KVELDS: - Potetmos (5 dager) 100g m/melkepulver + Fisk som supplement. Totalt 500g. - Hurtigris (5 dager) 100g boil in bag ris + fisk som supplement. Totalt 500g. - Pasta di Parma (4 dager) 100g pasta. Totalt 400g. ANNET: -420g kaffe. (3 kopper hver dag ala. 10gram) -500g snop. -1000g tørrmelk. -300g sukker. -300g salt. -100g pepper. -400g rosiner. -500g smør. -1l jegermeister (1kg) Totalvekt 11kg. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ Er dette passlig, eller kan jeg unne meg mer luksus ? Setter pris på alt av innspill

Etter klatrekurs i Lom/Hurrungane har jeg 2 dager til rådighet før jeg blir hentet. Jeg vil gjerne prøve meg på noen topper, og kunne tenke meg turfølge. Vil helst unngå å dra alene + at det begrenser turvalget ganske mye. Skagastølstindane er hovedønsket, men jeg har også lyst til å bestige andre topper i området. Siden jeg kommer rett fra kurs har jeg akkurat lært om naturlig sikring osv, men jeg har verken tau eller sikringer. Hvis noen er interesserte er det bare å ta kontakt eller legge igjen et svar på tråden. Mvh, Daniel Skjauff (15 år)

Med slik en overskrift skulle man tro at dette må ha vært en nikjip turopplevelse, men da får dere tro om igjen. Dette var kanskje den siste turhelgen med nye 2k-topper for i år, og for en avslutning på sesongen! Tre turer ble det, jeg beskriver de to første og så skal Nils gi referat fra den siste. Takk til ”Askogvoll” for hyggelig turfølge på lørdag! ”Rasletind Sørvest” 12. september I juni gikk jeg og Bjørn-Even på ski over alle 2000-metringene i Kalvehøgdmassivet ( http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/06/to-rangledager-med-basecamp-i.html ), det trodde vi i alle fall… Nylig oppdaget Morten en 10-metring sørvest for Rasletinden, og den hadde vi passert bevisst! Så da var det bare å bite i det ”sure eplet” og vandre inn mot Kalvehøgde i ens ærend å sanke en ussel timetring. Starten gikk fra Valdresflye Vandrarhjem etter en god natt i bilen med ny tempurmadrass! Det blåste frisk bris med kuling i kastene fra vest og skyene drev over flya med jevne mellomrom. Etter hvert tok jeg meg opp på Raslet og kløv direkte opp mot Rasletind (2105). Her var det litt klyving øverst hvor man bør holde mot høyre, lenger til venstre rotet jeg meg bort i mer krevende klatring inkludert is og snø. Da jeg til slutt kom meg opp på Rasletindplatået begynte det å komme snø med den sterke vinden. Jeg var glad for at alpinbrillene var med samt vindsekk i tilfelle jeg skulle skade meg! Toppen ”Rasletind Sørvest” var ikke mye å skryte av, en avrundet knaus som knapt likner en forhøyning i terrenget. En varde lå på toppen, og jeg ventet ikke lenge før jeg feide ned til Raslet igjen og videre ned på Valdresflya til bilen. Deretter kjørte jeg bilen ned til Bygdin Fjellstue og tok båten inn til Torfinnsbu (les: 500 m vest for Nybue). På Bygdin blåste det friskt, og stod du ute på dekk var du garantert å bli dyvåt av bølgene. En fin tur var det i alle fall. Teltet ble slått opp utenfor Torfinnsbu som var stengt for sesongen (en bedrift lånte den i helgen), og få minutter senere dukket ”Askogvoll” fra Fjellforum ut av buskene. Vi hadde store ambisjoner for neste dag så leggetiden ble tidligere enn normalt… Torfinnstraversen, Kvitskardtind og en våt promenade 13. september Avmarsj fra Torfinnsbu skjedde kl. 06.15 i grålysningen. Ute var det fantastisk vær, med tilnærmet ingen skyer på himmelhvelvingen! Endelig en tur med skikkelig godvær, det skulle smake godt. Alexander (Askogvoll) kunne meddele at i år hadde han faktisk nesten ingen turer med dårlig vær, og drittværsturene kunne han telle for én hånd. Kanskje uværsstempelet hans bør bli fjernet snart? Det var bratte bakker opp mot renna til Øystre Torfinnstind og høydemeterne gikk raskt unna. Vi fant til slutt hovedrenna og gikk rett på. Det var et par klyepunkter som måtte forseres, disse kunne man visstnok omgå lenger mot venstre. Inne i renna lå det snø og is, og vi var begge enige om at denne toppen ikke er noe barneskirenn med slike forhold. Fotstegene måtte planlegges for å unngå glissade, og i tillegg måtte vi passe på å ikke løse ut steiner på hverandre. Det er viden kjent at Torfinnsrenna er løs og utsatt for steinsprang, vi brukte derfor hjelmer i tilfelle frostsprengning eller annen steinras. Vi fulgte mot venstre i alle ”veikryss”, her var det merket med røde T-er. Synes det er forkastelig at en slik tur merkes når det blir opptøyer mot merking på Knutshøe!? Siste stykket holdt vi ut mot eggen på venstre side av renna, her var det flere utsatte punkter mtp den sleipe snøen. Det siste stykket på eggen tok jeg på meg stegjern (Alex hadde glemt det = Tabbe!), gikk foran Alex og sikret ham på topptau. Etter hvert fikk vi god flyt i taubruken, og forsøkte å ikke sløse for mye med tiden. Vi hadde nemlig tidspress på oss, Alex måtte hente kjæresten på Tønsberg Stasjon kl. 23.30, og hun ville ikke bli imponert dersom det ble forsinkelser grunnet fjellturen. Det var en fantastisk utsikt som møtte oss på toppen av Øystre Torfinnstind (2119)! På de høyeste toppene lå det et tynt melisdryss av snø og i dalene lå lyngen med en kappe av oransje høstfarger. Bygdin lå langt der nede og speilte fjellene i det turkise vannet, kan man få det bedre. Riktig nok var det en liten trekk fra vest oppe på toppen, men det var bare deilig å kjøle seg ned etter en lang og spenstig motbakke. Etter å ha hevet i seg en skive og litt sjokolade sprang Alex i forvegen for å lete etter rappellfeste. Under slike forhold vi hadde var det rett og slett for utsatt å bare komme seg ned til rappellfestet uten sikring. Jeg hadde stegjern og klarte meg fint, men Alex hadde kun glatte gummisåler av noen fjellstøvler. Dermed sikret jeg ham ned til rappellfestet før jeg kom etter. Rappellen ned mot vest var 25 meter lang og lå litt ut mot Svartdalen. Alex var førstemann til å fire seg og begge kom seg ned uten problemer. Opp mot Midtre Torfinnstind ble det en del roting for å finne beste rute. Snøen skapte så mange problemer vi ville sluppet med tørt fjell. Vi kom oss til slutt opp på midttoppen etter en del roting i bakken opp mot denne. Spesielt et sted måtte vi klyve mot venstre for å komme inn i renna opp mot toppen. Her måtte man slippe seg ned uten noen spesielt gode tak. Var glad for at Alex gikk først og jeg kunne hive sekken min ned til ham før jeg kom etter, noe nølende. Punktet er avbildet her: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=3857 (fra denne rapporten: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6076 ) Føltes mer utsatt enn det ser ut til, spesielt med all isen! Fra Midtre mot Vestre var det tre rappeller, den første og siste på 25 meter og den midterste på 10 meter. Det lå en hvit slynge med en jernring tredd på tauet ved alle rappellfestene. Vi brøt normen om å aldri bruke gamle slynger og benyttet denne hvite slynga med jernring på alle rappellene. Etter første rappell måtte vi opp en hammer som var skikkelig glatt av snø. Også her måtte jeg gå opp først og sikre Alex opp. Han følte seg veldig handicapped uten stegjern, og det forstår jeg veldig godt. Det er to verdener mellom stegjern og ikke-stegjern på sleip snø og is! Den siste rappellen var artig med et stilig overheng vi måtte igjennom, begge to var enige om at dette er den kuleste rappellen vi hadde vært borti. For å komme opp til Vestre Torfinnstind måtte klyveklatre noen meter. Dette var det partiet på turen jeg var mest spent på, og jeg hadde tatt med en del sikringsmidler vi kunne bruke. Ironisk nok kom vi opp dette punktet uten taubruk, mens flere steder tidligere på traversen måtte vi sikre. Grunnen var nok at dette punktet lå i solen og det var dermed tørt fjell. Jeg hadde ambisjoner om å rekke Kvitskardtind og Kvitskardoksle før vi returnerte til Bygdin. Alex hadde disse toppene fra før og tuslet ned til Torfinnsbu med det samme. Etter å ha forsert en litt luftig egg gikk jeg hurtig gange over den sleipe Torfinnsegga. Jeg trakk ut på breen under Kvitskardstind, la fra meg sekken og ganget opp til toppen. Der oppe møtte jeg to voksne karer som også kom fra Torfinnsbu. Jeg misunte dem veldig siden de hadde en egen motorbåt ved Nybue de skulle bruke tilbake mot Bygdin! Etter å ha tatt de obligatoriske bildene sa jeg ”god tur videre” til karene og sprang ned på Kvitskardoksle. Nå begynte jeg å bli skrekkelig tørst og slapp. Vann hadde jeg gått tomt for og mat hadde jeg spist for lite av. Nedover breen spiste jeg snø før jeg endelig fant vann i en bekk. Breen ved Kvitskardoksle har faktisk noen sprekker/vannhull som jeg registrerte, pass på og vis respekt selv for breer andre sier er trygge! Det trengtes en 15 minutter matpause før jeg fortsatte ned mot Torfinnsbu. Jeg hadde gått meg helt tom for energi! 3 skiver, en del sjokolade og masse vann hjalp veldig og kreftene gjorde et glimrende comeback. Fra Langedalen mot Torfinnsbu småsprang jeg store deler. Jeg hadde avtalt med Alex at han kunne begynne å gå dersom jeg brukte mer enn 3 timer på Vestre Torfinnstind-Kvitskardtind-Kvitskardoksle-Torfinnsbu. Klarte det nesten, kun med drøyt 10 minutters forsinkelse. Begge kokte av varme her nede ved Bygdin, sola stekte fra klart himmel, så det var ikke andre råd enn å dyppe hodet ned i innsjøen, herlig! Da teltet og flere tunge ting ble lesset på sekken satte vi i gang den laaange transportetappen fra Torfinnsbu til Bygdin fjellstue. Tankene gikk til Nils og ”Eaa” som hadde gått helt til Eidsbugarden etter samme tur som oss, det er enda flere kilometer lenger!! Stien vi fulgte var grisete og det føltes som vi stod helt stille. Nils, jeg er helt enig; Bygdin må være verdens største tredemølle! Etter drøyt 3 timer ankom vi bilen ved Bygdin. De siste kilometerne pratet Alex om befalskolen der han gikk enda lenger, med tyngre oppakning, nesten ikke søvn og ingen mat i en hel uke! Det hørtes vanvittig tøft ut… Jeg slapp av Alex på Heimdalsmunnen der bilen hans stod, takket for en skikkelig fin tur og kjørte så til Sota Sæter. Sov som en stein neste natt! Heldigvis rakk Alex å hente kjæresten i tide, så dagens eventyr endte godt. Turdata: Dag 1: *3t 45min *15,5 km *885 høydemeter *1 topp > 2000 moh. Dag 2: *12t 45min *28 km *1780 høydemeter *5 topper > 2000 moh.

Jeg og Morten fikk en fin tur fra mandag til tirsdag i Smørstabbenes rike. Været kunne vært bedre, men tirsdagen veide opp for det dårlige. Teltplassen ble på Veslebjørn (2150) hvor vi håpet å kunne få tatt noen fine solned- og soloppgangsbilder. Resten av turen kan dere lese om her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/overnattingstur-til-smrstabbtindene.html PS: Morten har lagt ut en del bilder fra turen på http://www.fjelletibilder.no/. Du finner dem ved å gå på supersøk og opptaksdato: 12.05.2009 til 12.05.2009.

Det ble årets første tur mot Blåfjellenden i helga. Dessverre kom 17. mai og ødela opplegget for en lengre tur. Da ble alternativet å gå inn fra Hunnedalen på fredag og tilbake på lørdagen. (Det sliter usedvanlig mye å ta en 6 timers tur etter jobb på fredagen, så det prøver jeg å unngå.) Snøkartet viste at det fortsatt var snø - spesielt over 800-900 moh, og det stemte. Det var ikke mer enn vanlig på første tur, men heller ikke mindre. Nå går normalt første turen over heia noe senere, men tidspunktet varierer mye. I år er det en tidlig start på sesongen. Med bakgrunn i mye østavind i vinter, ligger fenne noe anderledes. Det er mye fenner mot nord, og nesten snøbart i sørhellingene. Snøen var mer råtten en vanlig, og jeg gikk igjenom noen plasser, selv midt ute på fonna. Det var sol og ganske varmt på fredagen. Noe vind, men bakfra. Fortsatt sol på lørdagen, men noe kaldere (startet tidlig), og en god del mer vind. Det blåste så pass at jeg hadde problemer med å holde meg på beina på de mest utsatte plassene. (Vurderte det til opp mot storm). Men på de bare rabbene var Grepplyngen i blomst. Det tror jeg er tidlig.

Etter mye fram og tilbake om tur denne helga,- satte jeg kursen mot min enkleste topp etter at jeg har begynt med denne hobbyen. Askogvoll ville dra alene med dama på Gaustatoppen og dermed dro jeg heller til Vestfolds høyeste topp. Skibergfjell på hele 632 moh. Siden min bror bor i Hokksund var jo dette en kort tur på lørdag for meg...trodde jeg Da min bror ikke deler min hobby og er skeptisk til snø og ski på denne tiden,- ble det til at jeg dro alene. Hadde jo regnet med at det ble en meget kort tur da jeg trodde jeg kunne kjøre på bomveg langt innover. Da jeg kom til bommen like ved Eidsfoss var veien ikke akkurat brøytet. Tenkte at da får det heller være, men tenkte at shit au...dette er jo en fin skogstur til en forandring. Burde jo hatt med meg mer turmat, men ei vannflaske og en bolle var nå alt jeg hadde. Startet på ca 37 moh og turen ble på da ca 600hm i stedet for ca 200 som jeg hadde regnet med. Det var ikke mange å treffe denne dagen for å si det sånn...Så kun spor etter rådyr, hare og elg. Naturen hviler virkelig nå...en spesiell sjarme har det å tusle i skogen i dette spesielle lyset på denne årstida, men en yrende vårbekk er nå bedre da. En fin tur i denne adventstiden ble det...en tid til ettertanke og nye drømmer...der jeg svettet meg gjennom skogen på fjellski og feller. Fine forhold var det...30-40 cm snø og skare som bar. Det frister med flere slike lavlandsturer! Hadde nå vært kjekt med turfølge også da...og kanskje et bål der oppe. Får ta det neste gang... Turfakta: ca 15km 600hm 2t50m fra bommen tur/retur

Et rimelig godt værvarsel, et overraskende tidsvindu i førjulsstria, og vissheten om at jeg aldri tidligere hadde stått på en topp over 2000 meter i desembermåned, var faktorene som skulle til for å få meg opp kl 06.30 sist lørdag (12.des). Julepynta og folketomme gater i Fagernes føltes litt uvant, der jeg kjørte av sted på en Jotunheim-tur, mens måneskinnet ga bud om godt vær. Værmeldingen var imidlertid litt mer foruroligende, for varselet hadde endret seg fra klarvær/lettskyet, til skyet eller delvis skyet. Ja, ja, bare jeg fikk se toppene, fikk det være det samme med sola. Temperaturen falt mye nær Heggenes (-15 grader), og jeg lurte på om dette skulle bli virkelig kjølig, men så steg den helt til -4 grader ved Beito – snakk om store forskjeller innenfor 10 minutter kjøring! Ingen kamp om parkeringsplassene! Oppe på Flya var det flere steder måkt plass for parkering, og så tidlig som jeg var ute denne dagen og denne sesongen var det ikke akkurat kamp om p-plassene. Svært lite skispor var det også, men et par gikk det da i min retning; mot Rasletinden. Kl 08.50 la jeg i vei – en sein start til å være meg, men det var enda en stund til sola kom til å komme opp. Lyset var helt spesielt, som forventet, og det var omtrent vindstille (og minus 7 grader). Skifellene fra forrige skitur (i våres en gang!) var fortsatt festet på skiene, så jeg gadd ikke å ta dem av, men tråkket og stampet meg av sted, mens lyset i ryggen vokste og tiltok. Dessverre skjedde det samme med vinden, og da jeg stoppet litt oppi motbakkene for å snu meg å ta bilde av soloppgangen, måtte jeg også skifte til varmere tøy, alpinbriller og balaklava. Neimen om dette var svak vind, slik som meteorologen hadde spådd for Flya. Det rødlige sollyset skapte lange skygger bakfra der jeg tråkket meg oppover med vinden i fjeset. Altfor snart dukket det skyer opp, og innen jeg var kommet inn i Steindalen var jammen sola mer eller mindre borte! Opp i høyre kant av breen Jeg ville opp i høyre kant av den lille breen, som velter utfor mellom Rasletind og østtoppen. I steinura ved foten av ryggen opp til østtoppen tok jeg en stående matpause, og konstaterte at det raskt ble kjølig når jeg ikke holdt meg i bevegelse. Klokka var 10:40, og jeg sto på 1837 m. Gps: 32 V 485138 6806812. Jeg tok av skiene, og gikk omtrent 40 meter oppover med dem i hånda i det som om sommeren må være en ganske grov steinur. Det var mye løssnø her, og rett som det var sank jeg dypt nedi, så det ble i grunn pes og kav, dette. Raskest mulig tok jeg derfor på skiene igjen, og takket være fellene og en ypperlig snødekt rampe gikk det lett opp og inn til høyre kant av breen. Denne kanten fulgte jeg så greit oppover og til topps, og befant meg da i sadelen mellom dagens mål og østtoppen. Nå kom også Tjørnholstind og flere andre kjente og kjære topper til syne, sammen med en frisk og feiende iskald ”svak vind” midt i fleisen. Jeg stabbet meg nå opp på østtoppen (2010), for å få tatt noen bilder. Det ble en kjølig affære, så jeg skyndte meg snart videre til hovedtoppen. En viss glede kjentes ved å nå en 2k-topp i desember, min første, men jeg hadde jo vært her flere ganger tidligere, da. Mindre glede vakte tanken på å fomle med fotostativ og greier i den kalde vinden, men like innunder toppvarden på Rasletinden, på lesiden, var det heldigvis ganske stille. Jeg tok på den varme genseren. Nå hadde jeg på meg alt jeg hadde med meg av tøy, og gikk effektivt til verks med fotoutstyret. Vanskelige lysforhold Kulda gjorde kanskje noe med kameraet, som ikke samarbeidet helt? Fikk melding om at linsa manglet (!) flere ganger, og måtte starte kameraet på nytt. Flere som har opplevd slikt på kalde vinterdager sikkert. Da er det ekstra gøy å stå og fomle med bare fingere. Planen var opprinnelig å fortsette bort mot Mugna, for klokka var bare litt over 12, men skydekket var nå såpass tjukt at lyset ikke var all verden. Egentlig oppdaget jeg først nå at det faktisk var helt håpløst å se detaljer 3-4 meter fram i snøen. Steiner og mørke overflater var lett å se, men små (og store) skavler og søkk var helt umulig å få øye på! Jeg kunne aldeles ikke se hvor bratt det egentlig var ned fra toppen, og jeg hadde mine fulle hyre med i det hele tatt å klare å følge mine egne skispor tilbake igjen! Pussig fenomen, men jeg har vært borti liknende tidligere. Jeg beholdt derfor skifellene på også nedover og tilbake igjen, så jeg hadde full kontroll med (den lave) farta. Nede ved breen før østtoppen kunne man faktisk ha kjørt rett utfor uten å se hvor bratt det egentlig var, men jeg fulgte skisporene til jeg var halvveis, og skjente så på skrå ut i det som så ut til å være ingenting! Litt ubehagelig i grunn, men det gikk helt greit – tre, fire svinger, og så var jeg nede. Selv om det videre var nesten flatt, holdt jeg på å falle flere steder, enda jeg hadde skifellene på og det gikk riktig sakte, fordi det plutselig var en liten snøskavl jeg ikke hadde sett. Både med og uten alpinbriller var det like vanskelig å se detaljene i snøen. Det gikk derfor ganske smått ned igjen, og det var greit jeg hadde god tid. Nede på flata før riksveien så jeg to andre skiløpere også. Og skifellene? Jo da, de gadd jeg heller ikke nå å ta av, så de sitter fortsatt på skia i garasjen hjemme, slik som i fjor!

Jeg skulle møte Sondre og Bjørn Even inne ved Fondsbu på kvelden der Bjørn Even har hytte. Værmeldingen var ikke så verst for morgendagen så vi var optimistiske. Vi våknet imidlertid opp til mildt sagt dårlig vær. Hadde da egentlig lyst til å reise hjem igjen, men ok...vi fikk nå ta turen da. Dette var en av disse turene man kunne spart seg! Regn og tåke på en slik tur til slike flotte tinder...nei dette bør en la være for ettertid. Jeg hadde en dårlig følelse i magen for denne turen. Jeg visste hva som ventet,- nemlig skumle glatte steiner...tåke og dritt...og også en liten følelse for at uhell kunne skje... Alt blir jo trist en slik dag, men Morkadalen er nå stusselige saker. Goldt og ugjestmildt! Det regnet jamnt og tåke hindret flott utsikt til vakre tinder....Det er jo en viktig del av turen det da....det å ta bilder av disse flotte tindene. Minner som er gode å ha. Det eneste jeg husker fra denne turen er glatte sva...skumle sleipe blokker og et uhell som kunne fått alvorlige følger. Dette uhellet skjedde selvfølgelig på hjemturen. Vi kom oss nå greit opp de glatte svaene opp fra Andrevatnet og vi vant raskt høydemetre. Vi valgte å gå vestryggen opp til Falketind og det var jo en litt artig rygg da....men toppen... den så vi ikke noe til før vi omtrent kom til varden. Falketind...som jeg hadde hørt så mye om....drømt om denne staselige toppen. Helvete heller...hit vil jeg tilbake en godværsdag, men da vil jeg nok prøve å gå der førstebestigerne gikk. Ønsker ikke å gå inn Morkadalen igjen og opp svaene...dårlig opplevelse der... Det ble ikke lange pausen på toppen og vi kløv bratt ned i skaret. Guffent her også....ikke rom for feil her heller, men det gikk nå greit! Videre var det grei vandring mot Midtre Stølsnostind. Videre ble det svært så glatt og utrivelig ned mot skaret før Stølsnostinden. Glatte og sleipe blokker og rumpa ble også tatt i bruk....kanskje en "lek" i tørt fint vær, men idag var adrenalinnivået vel høyt et par plasser. Vi så Vokteren der i tåka...skummel....Klyvingen opp til Stølsnostinden var moro selv om det var litt vått og på toppen fikk vi faktisk litt sprekk i skylaget og noe få solstråler hilste på oss! Da var det bare å starte på hjemveien. Vi kløv ned fra skaret mellom Stølsnostindene noe som ikke bød på veldig store vanskeligheter, men dog....ikke rom for feil her heller. Nedover breen gikk det fort og vi kom raskt ned til nedstigningen til Andrevatnet. Elva var stor pga mye regn og brølte godt nedover bratta. Det var her jeg hadde en guffen opplevelse. På skråsvaene til høyre for elva sklei jeg på det skrå svaet...og Sondre brølte ut. Det gikk fort , men jeg skle ikke mer enn et par meter før jeg stoppet. Hadde jeg sklidd ut videre ville jeg ramlet ned på ei hylle rett før fossen... 3 meter ned, men hadde nok ikke gått i fossen. Likevel,-man blir skjelven etter slikt og det var herlig å være ned ved Andrevatnet etterhvert! Som nevnt lenger opp i rapporten....en bedriten tur i tåke og regn. Mye bedre å være i lavlandet... Jeg har nå lagt ved noen bilder som man kanskje kan "leve" seg inn i...det å føle hvordan det er å være over 2000m i bratt ur og skumle våte sva....Konklusjonen må være...et sted går grensen for turvær blant de høye tinder!! Turen tok knapt 9 timer

Jeg orket ikke å benytte hviledagen etter Hellstugutraversen i Lom sentrum. Etter å ha tittet litt i Jotunheimboka til Helgesen fikk jeg lyst til å ta en hviletur til Såleggje i nærheten av Sålell i utkanten av Jotunheimen. Det var fint å gå her oppe i lyng og myk jord. Dessverre var vinden for sur til at det fristet å ta en høneblund på toppen. Tok i stedet en avstikker bortom Vindsjokampen før jeg spaserte ned til Sålell. Nedi Lom møtte jeg (onkel) Halvor som hadde løpt Skåla Opp dagen før. Han var klar for et par fjellturer med meg før skolen startet. Før vi dro opp til fjellet testet jeg ut klatreparken på Nissegården camping. Faktisk ganske morsomt! Etter det ruslet vi oppover en vei som het Drågje. Kom etter hvert til de øverste bolighusene mot Lomseggje hvor en traktorvei fortsetter opp dit.

Noen fra fjellforum som skal delta på festivalen? http://www.fjellitteratur.no/ Ser at det blir en del spennende foredragsholdere i år, så det frister å ta seg en tur

Skal tilbringe ei natt i Vassfaret til neste uke. Bør jeg ta med sommer- eller vinterpose? Har hørt at det for kan bli minus på denne årstiden. Noen som har erfaring fra området?

Hei Ønsker innspill på om jeg børe kjøpe en Ally 16 eller 16.5 ut i fra mine kriterier. - I all hovedsak flatt vann. Kanskje et par stryk, men det blir sjeldnere - Stor oppakning for 2 personer for lengre turer med større sekker og fiskestenger - Mulighet med 3 uten stor oppakning

Endelig var dagen kommet! Det var med ambivalente følelser at jeg tok farvel med Frydendal barnehage der jeg nå hadde jobbet i 8 mnd for å spare opp penger for en 5 mnd lang fjellferie. I denne jobben hadde jeg lært utrolig mye om meg selv og med det å jobbe med mennesker. Trist å forlate barna og kollegene som jeg hadde fått et godt forhold til, men heldigvis skal jeg tilbake i jobben til høsten. Så nå skulle jeg nyte ferien min og høste inn nye og spennende opplevelser i fjellverden! Allerede etter min siste dag på jobb, fredag 15. april var nesa rettet mot første fjelltur. Jeg hadde planer om en måned med kommunetoppsamling i Nordland og Finnmark. Men været var for dårlig til at jeg gadd å reise nordover, i mellomtiden valgte jeg å ta noen topper rundt Femunden. Denne kvelden kjørte jeg opp til Femundsenden og fant meg godt til rette i mitt hyggelige bilhotell for natten. Neste dag våknet jeg til fint turvær! Litt disig himmel, men sola snek seg gjennom skysystemene av og til. Kjørte i retning Elgå og parkerte i grøftekanten ved Dalset. Jeg snørte min sekk og spente mine ski før jeg fulgte scooterløypa langs veien til Hammarvollen. Like før vollen skar jeg ut av løypa og tok sikte på Elgåhogna. Snøen var fast og fin, men den var preget av en sen påske, så jeg måtte gå litt slalom mellom de bare lyngflekkene. Passerte litt til høyre for pkt 1276, herfra var det bare en liten bakke før jeg nådde toppvarden og skiltet der det stod «Elgåhogna – diplomtopp 1460 moh». Tross sur vind på toppen var utsikten stor i alle retninger. Femundsmarka skal jeg utforske nærmere ved en senere anledning, kanskje sommerstid med kano opp Røavassdraget? Nedrennet var herlig, akkurat passe bratt helning til at det kunne nytes maksimalt med vanlige fjellski. Rant nesten helt ned til veien, men havnet noen hundre meter sør for der jeg parkerte bilen, så jeg måtte stake noen meter på flatmark. Denne turen var drøyt 10 km lang og 750 høydemeter. Hev skiene opp i skiboksen, tok meg en matbit og rånet langs de flate volene rundt Femunden, opp Sømådalen til Øversjødalen. Veien over til Narbuvoll var vinterstengt, så jeg måtte parkere her. Fulgte et scooterspor mot Øversjøen gård. Holdt god fart og raste forbi en eldre herremann med Øversjødalen IL -jakke på seg. Forlot veien før brua til Øversjøen gård for å ta en snarvei. Ble dermed overrasket over at elva som rennet ut i Øversjøen var åpen flere steder. Heldigvis fant jeg en snøbru litt lenger oppe. Knotet litt gjennom bjørkeskogen, men det tok heldigvis ikke lang tid før jeg var over skoggrensa. Trodde jeg hadde funnet en fin linje opp mot Nordre Sålekinna, men den gang ei. Plutselig var det ikke noe mer snø å gå på lenger, så jeg måtte ta en omvei for å finne noe å gå på. Siste bakken opp til toppen var bratt, og plutselig merket jeg antydning til gnagsår. Pokker også! Jeg som trodde jeg hadde gått inn disse Alfa Skarvet skoene iløpet av Hardangerviddaturen for noen uker siden. Smerten kom og forsvant med tider og stunder. Det blåste friskt også på denne toppen. Temmelig bølgete snø, og det var ikke lett å få øye på hvilken varde som var den høyeste. Fikk tatt noen obligatoriske bilder før jeg fortsatte mot Sålekinntoppen, selv om dette ikke er noen kommunetopp er den med i boka Kremen av topper og i tillegg har jeg beskuet denne i flere år fra Johnsgård turistsenter der jeg har deltatt på den årlige sommerhundekjørerskolen. Det var bratt og steinete ned mot sadelen i sør, men det gikk med litt visuell planlegging. Videre gikk det stort sett greit opp til toppen. Blåste også her. Flott utsikt over Langsjøen, et skue du ikke får fra nordtoppen. Skrev meg inn i toppboka, og det viste seg at jeg var den første som skrev meg inn her i år! Deretter startet jeg på returen. Starten var litt bratt, men etter hvert var det bare deilig bratt. Var bra med snø på nordsiden av Store Gravskardbekken, og nå fant jeg en litt bedre variant gjennom skogen ned til gården. Så gjenstod noen kilometer med staking tilbake til bilen. Denne turen var 16,5 km og ca. 1050 hm. Dagens turøkt var nå gjennomført, totalt hadde jeg vært ca. 5 timer på tur. Jeg ble glad da jeg fikk melding om at det var meldt bra vær også neste dag! Storviglen next... Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12280/Elg%C3%A5hogna+og+S%C3%A5lekinna.html

Jeg, Bjørn-Even og Olav stod opp i telt ved Leirvassbu. Været var lovende og vi bestemte oss raskt for å gå en skikkelig kremtur vi lenge hadde gledet oss til – Storbrean rundt. En hesteskotravers som byr på masse morsom klyving, akkurat på grensen til at jeg og Bjørn-Even droppet å ta med klatreutstyr (bare noe til Olav). Bilen ble parkert ved brua på Breabakken omtrent kl. 08.00 og vi la i vei mot dagens første topp – Geite. Sola fikk tørket gårsdagens regnskur mer og mer vekk, men i skyggesiden opp mot Rundhøe var det fortsatt vått berg. Vi fulgte den bratte nordryggen på Rundhøe og her fikk vi evaluert klyveferdighetene til Olav til en viss grad. Dersom han ikke går gule trekanter usikret ville denne turen ta grusom lang tid. Men Olav var ikke mye skvetten og var optimistisk i forhold til de senere utfordringene. Det hang en skydott rundt Sokse, nesten den eneste dotten i mils omkrets, men vi satset på at den ville forsvinne innen vi nærmet oss. Geite ble nådd uten problemer og vi stod på toppen 2,5 timer etter at vi forlot bilen. Utsikten fra toppen var fin og veien videre mot Sokse så helt vill ut! I første omgang var vi spente på gulpunktet opp mot Sokses østtopper. Ned fra Geite gikk det greit med litt klyving som var litt ekstra småkinkig siden det var vått lav på steinene. Enkelte steder hjalp vi Olav ved å ta imot sekken hans, men han ble mer og mer høydeakklimatisert utover turen. Jeg valgte å jogge i forvegen opp hammeren i tilfelle Olav trengte tauhjelp. Men alle kom seg greit opp, og her var det et rimelig utsatt riss vi måtte følge opp! Et stykke borte ved ryggen bestemte vi oss for at Olav tok på seg klatreselen og jeg «sprang» ned til Killingen, en pf10 topp sør for Sokses østrygg som kun jeg var interessert i å samle på. Ned dit var det bratt og nokså svaete, men med tiden til hjelp kom jeg meg fint ned og kløv opp på pinakkelen. Tilbake til ryggen var det mye lettere og vips var jeg oppe ved sekken igjen. Olav og Bjørn-Even hadde fått et godt forsprang så jeg satte opp tempoet bort og over Sokse Ø1. Bjørn-Even var i hundre borte ved det smaleste punktet på eggen. Da jeg og Olav kom bort skrøt han av at han hadde gått fram og tilbake eggen rundt fem ganger! Olav og jeg kom oss over eggen i rytterstil. Kort etter kom neste utfordring som var et bratt sva. Ved å lete litt fant vi fine riss å holde oss i på vei oppover. Olav gikk litt for langt mot venstre der det ikke var fester og mistet fotfestet! Begges puls spratt opp i taket, og jeg kommanderte bestemt at han måtte holde mer mot høyre og opp på ryggen igjen. Bjørn-Even hadde i mellomtiden begynt på det første klatreopptaket mot Sokse og lagt ut en slynge Olav kunne holde i. Etter dette kom et parti med lenger klyveklatring. Her var det vått og fuktig og nokså ekkelt uten sikring. Bjørn-Even gikk opp med tauet først for deretter å topptaue Olav opp. Vi holdt en renne som helte svakt mot venstre og endte noen meter ovenfor skaret mot hovedtoppen. Lurer nesten på om vi har gått litt feil, for her var det temmelig utsatt og det siste opptaket hadde omtrent ingen tak for hendene. Olav kom seg opp i fin stil, men da han skulle ta på seg klatreselen klarte han å miste videokameraet utfor nordstupet! Synd, men slik skjer iblant... Etter klatringa kunne vi spankulere greit opp til toppen av Sokse der utsikten var i særklasse! Etter en matbit fortsatte vi nordover mot Store Smørstabbtinden. Det så ut som det var sinnsykt langt bort dit, men synet kan bedra. Etter nordkloa på Sokse kløv vi oss ned mot Sauen. Her så vi at noen hadde tatt rappell, men vi følte ikke behov for det. Mulig rappellfestene er fra i vinter/våres. Ned fra Sauen var det litt hardere klyving. Olav trakk raskt ut på breen til høyre og da han skulle ake seg ned på snøen fant han ut hvor lett det er å miste kontrollen. Heldigvis stoppet han før steinura nedenfor, men etterpå så vi at han ikke var langt fra å skli nedi en bresprekk (den var antakeligvis for liten til å dette oppi)! Opp til Kniven var det enkelt med et klatreopptak. Her så vi merker etter mye stegjernskloring, dette er jo en populær vårskiturtopp. Fra toppen så Store Smørstabbtinden rimelig mektig ut. Bjørn-Even vurderte å følge ryggen direkte opp, men innså etter hvert at det ville bli for spenstig uten sikring. I stedet traverserte vi noen hundre meter mot venstre fra skaret. Etter hvert havnet vi i en stor og løs renne. Renna lengst mot høyre fulgte vi enkelt opp til ryggen, dermed var vi ovenfor de vanskelige hamrene og kunne ta oss greit opp til toppen av Store Smørstabbtinden! På toppen satt det en del folk og nøt utsikten. Morsomt var det at en av disse kjente meg og Bjørn-Even igjen fra Fjellforum (han har brukernavnet "Thor" på Fjellforum)! Mannen var selv fra Asker og hadde en datter som gikk i parallellklassen til Bjørn-Even. Vi slo av en prat og tok en lang pause på toppen. Det viktigste var at vi kom oss ned til bilen før det ble mørkt. Etter en hyggelig prat dro vi videre til Storbreatinden. Olav slet med vonde knær så vi tok det lungt i nedoverbakkene. Fra Storbreatinden mot Storbreahøe (Jervefonni) ble vi stanset av en bratt og løs hammer. Bjørn-Even og jeg gikk en omgåelse i nord via en smal og særs utsatt hylle. Olav tok derimot en rappell. Etter dette var det en løs, men morsom egg bort mot Jervefonni. Det gikk mot kveld og sola kastet et oransje lys som fargela alle tinder i Jotunheimen, nydelig! Vi var alle enige om at det hadde vært en fantastisk hesteskotravers og vi tok en give-me-five på dagens siste topp – Jervefonni. Ned mot Leirdalen var det litt knotete da vi rotet oss bort i en del sva og hammere. Enkleste rute går nok enda mer mot høyre enn det vi gikk. Men så...da vi endelig kom ned i dalen oppdaget vi at vi ikke klarte å krysse Storbreagrove noen steder. Vi trakk nedover og nedover, men ingen plass å krysse. Elva var stri og livsfarlig å vade. Av en eller annen grunn trodde vi at Leira var mulig å krysse en eller annen plass nedi dalen, så vi fulgte den nedover. Til slutt innså vi at det kun var én mulighet igjen – å gå 4-5 km helt ned til Geitsætre der det finnes en bro. Jeg tilbød meg å løpe i forveien, legge fra meg sekken ved setra og springe opp til bilen. Men to kilometer før jeg var fremme ropte noen tyske bobilturister til meg at de kunne kjøre meg opp til bilen! Det var meget snilt av dem og jeg takket ja. Dermed slapp Olav og Bjørn-Even å vente særlig lenge på meg ved Geitsætre, og senere på kvelden kunne vi sette oss inn på koselige Leirvassbu og skrøne og prate om dagens bravader. Takk for turen! Turdata: 14 timer 19 km 10 topper > 2000 moh

Etter å ha gått til innkjøp av ny Ally kano var jeg rimelig tent på å få testet den så fort som mulig. Litt research på nettet ga meg det soleklare valg for en helgetur i September. Myklandsvatna virket veldig innbydende med sine vann tett forbundet med kanaler, dette bare måtte jeg prøve. Og siden jeg denne gang ikke skulle bære noe som helst bestemte jeg meg for å gjøre stikk motsatt av det alle andre gjør, nemlig ta meg meg mest mulig luksus . Her skulle gramjegerne gjøres til skamme, jeg ville fylle kanoen med tungt utstyr og storkose meg med masse luksus!! Det ble stor lavvo, den stor duken, den store øksa, buesag, reinskinn, boksemat osv.. bare pøste på med alt! Det ble en helt fantastisk flott høsttur, jeg lar bilder og bildekommentarer tale for seg selv..