Søk i nettsamfunnet

Veldig fornøyd med teltet, helt perfekt med tanke på størrelse og vekt. Men brukes som regel sammen 1-2 barn og er litt mer stressa når de herjer i dette teltet enn med mitt Hilleberg Allak 2. Konseptet Superlight er veldig bra syns jeg, men har kommet til at det ikke nødvendigvis er den perfekte komboen barn og litt hard bruk(glidelåser, ut/inn innertelt osv) . Dog veldig behagelig for meg å dra med. Har et Allak 2 jeg bruker som solotelt og om kun 1 av barna skal med, men vil ha et 3 manns telt også. Vekt er ikke så ekstremt viktig da det som regel ikke blir altfor lange turer og jeg kan la barna f eks bære stenger og plugger i egne sekker. Allak 2 er jo heller ikke verdens letteste telt så ikke veldig bortskjemt generellt. Ser også at jeg generelt er mer happy med Hilleberg kontra Helsport så vil fortsette der. Bestilt meg et Keron 3GT og et Allak 3 nå, men ikke satt opp noen av dem. Fikk litt kalde føtter plutselig men bestilte pga veldig god pris.Noen i samme situasjon som meg med erfaringer med noen av dem? Eller burde jeg kanskje heller gå for Kaitum 3GT?? I sommer har hele familen vært på tur og da har vi brukt begge teltene. Føler det er en bedre løsnining enn et enormt 4 manns telt. yhjeeeelp

Hei. Er det noen som har erfaring med det nye ringstind pro 2-teltet fra Helsport (2019-utgaven)? Veldig interessert i å høre eventuelle tanker og erfaringer rundt dette teltet (plass, diverse praktiske løsninger, tåleevne mot vind/snø etc.). Takk!

Den siste uken før sommerferien var hektisk! Simon og jeg var i full gang med pakkingen av både sekkene og alle eskene som skulle sendes til de ulike tettstedene vi skulle innom i løpet av sommeren. Det kriblet litt i magen i det alt var klappet og klart. I sommer var målet å gå fra Meråker til Rognan! Når jeg skriver om en så lang tur er det helt umulig å få med seg alt som har skjedd, jeg må derfor fokusere på noen av hendelsene i noen av områdene vi gikk gjennom. Kanskje jeg får skrive en bok fra denne ekspedisjonen og inkludere mye mer av det som skjedde underveis. Dette innlegget beskriver mer høydepunktene i løpet av sommeren. Du kan også sjekke ut innleggene fra hver enkelt etappe på bloggen min her: https://isakfriluft.com/ Du finner dette innlegget med masse bilder her! Litt rart å si adjø til venner og familie, når en skal være borte i nesten 2 mnd. Natta før avreise la vi oss tidlig, da flyet vårt til Trondheim gikk 0630 tidlig neste dag fra Kjevik. Jeg hadde vekkeklokka på 03:00 slik at jeg hadde tid til å legge ut et blogginnlegg og en video på YouTube. 04:00 var det en kjapp frokost før bagasjen ble lempet inn i bilen og vi dro for å hente Simon. På veien sendte jeg han en melding om at vi var på vei for å forsikre meg om at han var våken. En trøtt type åpnet døra i det det vi sto på utsiden av huset klar for en lang tur! Pappa kjørte oss til Kjevik da han skulle på samme fly som oss til Trondheim for å jobbe i et par dager. Vi kom oss på flyet, og på veien oppover mot Trondheim satt jeg og speidet utover vinduet. Jeg hadde ikke helt fått tid til å tenke gjennom hva vi hadde i vente, det hadde vært så hektisk før avreise. Heldigvis hadde vi litt mere erfaring med å pakke til langtur i år da vi hadde gjort akkurat det samme før sommerferien i fjor. I Trondheim fikk vi hentet bagasjen vår og kjøpt en kaffe i kiosken før vi hoppet inn i en taxi som skulle ta oss til Meråker, ca. 45 minutter unna. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde vært så mye på telttur som jeg vanligvis gjør før sommeren, skolen har tatt mere tid enn normalt, slik er det vel med videregående. For Simon gikk både flyturen og taxituren veldig fort, ikke så rart når han sovner på 2 nanosekund og våkner igjen når vi her fremme;) Fremme i Meråker hadde vi i oppdrag å handle litt snacks og noen gassbokser da vi ikke kan fly med gass. Bare på de 100 meterne fra taxien til sentrum ved en bensinstasjon kjente vi sekkens tyngde, den er ikke noe å spøke med altså! Vi fikk handlet gass på MX Sport og litt snaks på Rema 1000, nå ble jo sekken bare enda litt tyngre, flotters! Vi satt i et kvarter på utsiden av bensinstasjonen i frykt for å ta på de tunge sekkene. Vi kom i snakk med mange trøndere som syntes det var et imponerende prosjekt vi hadde begynt på, de ønsket oss lykke til. Sekkene våre var nok nærmere 30 kilo på denne etappen, litt drøyt. Vi satt dem oppå et bord slik at vi ikke trengte å løfte de oppå ryggen, da vi var redde for at reimene kunne ryke. Første dagen skulle vi bare gå på vei, først asfalt, så grus. Vi fulgte veien som gikk nordover fra sentrum mot Funnsjøen. Det var ganske varmt denne dagen og fint vær, så svetten rant! Ingen av oss hadde gått sånn veldig mye med sekk før sommeren og merket at formen kunne vært enda bedre… Hver halvtime tok vi en ti minutters pause for å hvile ryggen og beina. Første dagen gikk vi ikke veldig langt, det pleier vi heller ikke å gjøre, da sekkene er så tunge og kroppen må bli vant til belastningen. Vi gikk hele denne første dagen med nye joggesko og mot sutten av dagen kjente jeg det gnagde på helen. Jeg tok på en compeed før blemmen hadde kommet og håpet dette ville hjelpe de siste kilometerne opp til Funnsjøen. Da vi kom frem så jeg at det hadde kommet en blemme under gnagsårplasteret, litt kjipt å få på første dag, men sånt skjer når kroppen ikke er vant til belastningen. Det var endel hytter langs vannet, og vi slet derfor med å finne en teltplass som var et stykke unna bebyggelse. Vi gikk derfor opp til noen vi så på en hytte, det var en dame med noen barn og spurte om det var greit for dem om vi satt opp teltet langs vannet på nedsiden av hytta deres. Det var helt innafor, så vi gjorde det. Det var en fin og flat teltplass kun noen få meter unna vannkanten. Simon prøvde å fiske noen kast med stanga, men fikk ingen napp. Litt senere på ettermiddagen kom dama og ungene som vi hadde snakket med tidligere ned for å tilby oss båten deres i tilfelle vi hadde lyst til å bruke den for å fiske lenger ute på vannet, vi takket for tilbudet. Det ble ikke noe mer fisking denne dagen da vi begge var litt forvirret, det gikk liksom opp for oss begge at ekspedisjonen hadde startet og at vi skulle være på tur i to måneder! Det blåste ganske mye denne ettermiddagen, og vi satt oss i sola i le av vinden for å spise middag. Vi kokte opp vann med primusen for første gang i år og lagde oss en Real Turmat hver. Jeg spiste en jeg aldri hadde smakt før, laks og pasta var det oppi den, har blitt en av mine nye favoritter, jeg kan anbefale den! Vi var begge trøtte etter over en mil med blytunge sekker og en reisedag som startet supertidlig. Når klokken var halv seks la vi oss denne dagen. Neste morgen ble vi vekket av det som hørtes ut som et helikopter, men det var visst bare lyden av en halv fantasilion knott på duken inni teltet, heldigvis ikke inni innerteltet! Vi spiste frokost med myggnett og hansker slik at hele kroppen var dekket av klesplagg. Dette hjalp, men knotten kommer fremdeles inn her og der. Vi slo vilt rundt oss hele tiden, hadde ikke akkurat blitt helt vant til innsektene enda… Vi gikk opp til innsjøen videre fra Funnsjøen, Feren mener jeg på denne het og i løpet av dagen kom gråværet (som visstnok skulle vare i noen dager). Vi satt opp teltet med tarpen over slik at det skulle bli enda mer vanntett og slik at noe av bagasjen kunne ligge ute om vi skulle fyre i primus inni teltet. Turens første bål begynte å varme, jeg satt opp teltet mens Simon hentet ved og fikk bålet skikkelig i gang. Jeg gikk ned og hentet vann oppi svartkjelen som vi kokte opp, alltid fint å slippe å bruke gass. Vi krøp inni soveposene tidlig denne kvelden også da det begynte å regne mer. Inni teltet på kvelden gikk vi over for å sjekke om vi hadde husket alt av utstyr for å se om det var noe som måtte bli sendt opp til oss senere i sommer. Vi fant ut at vi hadde glemt gryte som vi pleier å koke fisk, lage fiskesuppe og potetmos oppi, det var litt dumt, men det går vel an å gjøre det oppi kjelen også. Vi tok en titt på karta for å regne på omtrent hvor lang tid vi kom til å bruke frem til Snåsa og tippet på rundt seks dager. Våkent opp til oppholdsvær! YESS! Det var ikke akkurat sol, men så lenge det ikke er nedbør så er vi fornøyde. I løpet av frokosten kom en eldre kar gående som vi hilste på. Han drev å forbedret kartene i terrenget manuelt på den gamle måten, det var kult å se hvordan han gjorde det! Vi har med oss høyttaler og laget en egen «Norge på langs spilleliste» på Spotify som vi satt på mens vi pakket, såkalt «pakkemusikk». Denne dagen gikk vi langt, sekkene begynte å bli litt lettere, men var fremdeles ubehagelige på ryggen. Etter 16 kilometer kom vi oss ned i et lite tettsted (eller jeg vet egentlig ikke om det kan bli kalt et tettsted da det ikke engang hadde en butikk). Sul var navnet på denne lille plassen. Her hadde vi tenkt til å finne en leirplass langs elva i bunnen av dalen. Likevel hadde vi et ørlite lite håp om at det skulle være en overnattingsmulighet her. Plutselig så vi et skilt hvor det stå B&B på, YES tenkte vi, men da vi søkte navnet opp sto det at den var 30 kilometer unna. Jeg kunne ikke helt skjønne det og gikk opp til en mann langs veien for å spør han. Jeg spurte om det var noen overnattingsmuligheter her og han svarte at det fantes to B&Ber her, og anbefalte oss den ene som kun lå et par hundre meter unna. Vi fulgte den eldre karen bort da han likevel skulle dit for å hjelpe til med noe gårdsarbeid. En hyggelig mann i 40 åra møtte oss og viste oss frem til hytta. Dette var en hytte langs pilgrimsleden til Trondheim og ble visstnok brukt ganske jevnlig. Den eldre karen som fulgte oss bort hit fortalte oss at Lars Monsen også hadde sovet her da han og Trond Strømdal gikk Norge på langs for en del år siden. Han sa at Monsen hadde spurt han om kaffevann på morgenen, kult å gå litt i Monsen sine fotspor akkurat her. Vi lånte dusjen i huset til bonden og fikk koblet oss på internettet. I kveld ble det filmkveld på hytta, vi så på en gøyal komedie med Jim Carry, herlig! Det skulle bli digg med en natt i seng igjen! Videre gikk vi inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark. Etappen til Snåsa hadde vi beregnet å bruke 11 dager på, men da været var så vanvittig dårlig, var det ikke fristende å stoppe for å ha pauser. Derforr gikk vi som helter store deler av de våte dagene og kom oss ned til Snåsa på kun 8 dager! Vi var fornøyde med den raske forflytningen, men ikke helt fornøyde med at vi hadde fortet oss gjennom en så utrolig flott nasjonalpark. Neste gang vi kommer tilbake hit er det forhåpentligvis bedre vær! Vi hadde vært en uke på tur og kjente at kroppene våre trengte en hviledag. Siste dagen ned til Snåsa ble virkelig en lang en! Vi gikk 30 kilometer, først på grusvei, så på asfalt. Snåsa hotell som vi skulle bo på lå heller ikke i sentrum, det lå to kilometer videre. Vi var begge helt utslitt når vi kom inn i Snåsa og bestemte oss for å stoppe innom en restaurant for å ta en pause slik at vi skulle klare å komme oss helt til hotellet denne dagen. Det ble en gigahamburger på oss begge! Etter en times tid var vi klare igjen. Vi handlet litt snacks og mat til hviledagen på veien og kom oss ned til hotellet. Vi var virkelig helt utslitte og trengte en hviledag! På hviledagen ligger vi for det meste rett ut og slapper av, men noe må vi alltid gjøre. Denne dagen går med til å hente forsyningene for neste etappe på posten. Simon var rastløs og meldte seg frivillig til å ta denne arbeidsoppgaven. Han tømte sekken helt og gikk opp til posten, fant forsyningene våre og fylte sekken sin full. Da han kom tilbake, pakket vi begge to oppi hver våre sekker slik at det meste var klart til neste dag når vi skulle gå videre. Ulempen med ny etappe er at sekkene er drepende tunge! Vi skulle ut på sommerens lengste etappe som også var beregnet til 11 dager, men antall kilometer vi skulle forflytte oss var flere. Vi klarte akkurat å få de blytunge sekkene på ryggen, sjekket ut av hotellet og begynte å traske av gårde. På veien møtte vi på en veldig hyggelig fjelloppsynsmann som vi snakket med en god stund. Dere som kjenner Simon vet at han vil bli oppsynsmann og det var derfor en nyttig samtale for han. Vi kom oss opp til et vann langs en nesten trafikk-løs grusvei hvor jeg satt opp teltet og Simon fikk i gang et bål. Etter en prat på etappen, bestemte vi oss for å gjennomføre en utfordring for Simon: om ikke han fikk fisk over 200 gram i vannet vi hadde leir ved, så fikk han ikke lov til å sove inni teltet i natt. Han var gira på denne utfordringen og fast bestemt på at han ikke skulle gi seg før han fikk fisk. Mens han var borte satt jeg å koste meg foran bålet og skrev litt i dagboka før jeg var lei av knotten og gikk inn i teltet. Plutselig hørte jeg noen som kom gående, det var Simon, en fornøyd Simon. Han han hadde fått tre fine steke-ørreter alle rundt 200 gram, heldigvis for han var den ene akkurat over, han hadde klart utfordringen og kunne sove i teltet i natt også. Det ble ørret på brødskive til frokost neste morgen, tusen takk Simon!! Vi gikk nok en gang inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark og de neste dagene skulle vi følge elva «Alma» helt til endes. Spor av bjørn! Så kult! Første gang for oss begge.. Vi hadde jo lestat det var bjørner som vandret gjennom disse områdene, likevel kult for oss å se kloring på trær og fotspor i myra. Planen var egentlig å følge Alma nede i dalen, men som vi har erfart mange ganger tidligere er det lettere å holde høyden. Derfor bestemte vi oss for å gjøre en ruteendring til å gå oppe over tregrensa. Selvfølgelig er man mer værutsatt og kan ikke like lett tenne bål, men vi vurderte alt dette og kom frem til at det var det beste alternativet. Det var ikke bare bare å gå opp 700 høydemeter med de tunge sekkene! Vi brukte nesten en hel dag på å komme oss opp på høyden! Her oppe var det masse fine små vann, skikkelig villmarkspreg på dette området, ingen spor etter menneske i noen retninger! Vi prøvde å fiske litt i noen kulper på veien, men fikk vare noen småtasser. Det skal sies at jeg hadde på en sværing nærmere kiloen som jeg mistet rett ved land, alltid kjipt! Været var ganske dårlig, det regnet, blåste mye og det var lavt skydekke. Vi lå for det meste inni soveposen på kveldene, mange av middagene ble også gjort unna i soveposen i teltet. Etter flere dager gjennom utrolig vakker natur kom vi helt til enden av elva Alma. Her sov vi en natt med mye besøk av reinsdyr før vi gikk ned til Strandstuen camping og leide oss en liten hytte ved Mellomvannet. I dag hadde vi vært på tur i ca. to uker og det var endelig et værskifte på vei. I løpet av kvelden kom solen og skyene forsvant, såååååå digg å endelig ha litt bra vær! Vi var så vant til dårlig vær og kulde at når det ble 23 grader og vindstille denne dagen, synes Simon dette var altfor varmt! Etter 10 kilometer fra campingen kom vi til et lite tettsted kaldt Norli. Her stoppet vi for å handle litt snacks, brus og is før vi gikk videre innom LiVerten som er en restaurant her. Simon og jeg bestemte oss for å spise lunsj her, vi tenkte begge å bestille en elgburger hver. Rett før Simon skulle betale med kortet trakk de som jobber der vekk terminalen. Vi skjønte ikke hva som skjedde, men de hadde vist tatt hintet om at vi gikk Norge på langs. Trolig fordi jeg gikk inni restauranten med en gigasekk, og på skjorten til Simon sto det «Norge på langs». Det var visstnok en greie at de spanderte mat på alle som gikk Norge på langs, veldig snilt! Da ble elgburgerne gratis! Videre fulgte vi veien gjennom Sverige opp til Tunsjø-senter og bort til Røyrvik. Det ble mye asfalt de siste dagene på denne etappen noe som ikke er helt bra for beina. Heldigvis skulle vi på neste etappe inn i et område hvor det ikke er noen veier i det hele tatt, nemlig Børgefjell! I Røyrvik møtte vi på pappa som hadde kjørt opp helt fra Arendal og Johnny som er en erfaren tur-kar som pappa og jeg møtte i Femundsmarka for noen år siden. Begge to skulle bli med oss gjennom Børgefjell, vi gledet oss skikkelig til denne etappen. Hviledagen i Røyrvik ble brukt på å pakke alle forsyningene som pappa hadde med til oss. I tillegg snakket vi med kjentfolk i området for å få tips til ruta og hvilke vann som hadde fin fisk. Neste morgen kjørte vi opp til Namsvatnet og ble kjørt i speedbåt over på null komma niks. Første dagen i Børgefjell var planen å gå opp til Gaukarvannet. På veien stoppet vi for å fiske litt i noen småvann på veien. Fiske var bra her! Jeg anbefaler å sjekke ut det egne blogginnlegget fra Børgefjell for mer detaljer rundt denne etappen. Det ble et herlig ørretmåltid på kvelden oppe ved Gaukarvannet! Etter middag var Simon klar for å fiske mer, han hadde ikke fått noe til nå denne dagen, bare mistet en sluk og en flue. Etter noen timer kom han tilbake med syv fine ørreter, alle rundt halv-kiloen! Da hadde vi i hvert fall nok til i neste dag… Dessverre skjedde noe uventet denne kvelden. Pappa hadde veldig uflaks og fikk en skade i kneet. Han sa selv at det ikke kjentes bra ut og vi håpte alle sammen at det skulle bli bedre i løpet av natten. Dessverre våknet vi neste morgen og fikk den dårlige nyheten om at kneet ikke var noe bedre. Det var nok noe som hadde blitt skadet inni der. Vi tok avgjørelsen om å gå ned til Namsvannet. Det var ikke bare bare med dårlig kne… Jeg fant en brøytestikke som pappa brukte som stav. Simon og jeg bar all bagasjen til pappa ned i sekkene våre mens pappa hadde nok med å gå. Vi kom oss ned etter noen timer og pappa ble hentet med båt. Simon og jeg spiste et par Real turmater hver før vi fortsatt tilbake til leiren vår ved Gaukarvannet hvor Johnny ventet på oss med nydelig middag og et fint lite fjellbål. Vi spiste beinfri ørret i mengder, soppsuppe til forrett og grønsaker som Johnny hadde vakuumpakket ved siden av fisken. Vi bruke syv dager gjennom Børgefjell, og været var bra nesten hele tiden. På kveldene ble det kaldt da! Noen av kveldene måtte jeg bruke alt jeg hadde av tøy! Jeg var veldig fornøyd med fiskefangsten på denne etappen da jeg dro opp fire flotte ørret på rundt kiloen. Likevel var det Johnny som stakk av med rekorden på etappen på 1,2 kilo, utrolig fin fisk! Både Simon og jeg er enige om at denne etappen gjennom Børgefjell er den flotteste til nå på hele Norge på langs ekspedisjonen! Ikke bare var været flott og fiskefangsten bra, men naturen her var jo bare vanvittig spektakulær og vakker! Vi handlet for hviledag i Trofors og la oss på Storforsen camping noen kilometer lenger sør. Her leide vi en hytte og var veldig klare for å slappe av noen dager! Vi sa farvel til Johnny og takket for veldig hyggelig turselskap! Han skulle rett videre på tur i Rago i 10 dager. Klokken 2 på natta pakket vi sammen sakene våre, la hyttenøkkelen i postkassen ved resepsjonen og dro videre. Grunnen til at vi hadde snudd døgnet de siste dagene var både på grunn av varmen og fordi vi denne dagen skulle gå 13 kilometer langs E6 som akkurat her er veldig trafikkert. For sikkerhets skyld ville vi derfor gå om natta slik at det var mye mindre trafikk. Det var egentlig veldig fint å gå om natta, temperaturen var perfekt å gå i og lyset var veldig vakkert! Vi kom frem til grusveien vi skulle følge videre senere dette døgnet da klokken var 05:00 på morgenen. Vi vurderte bare å legge oss i lyngen å hvile noen timer for så å gå videre i ti tiden, men vi bestemte oss for å sette opp teltet å prøve å få noen timer med søvn. Vi var veldig trøtte så ingen av oss tenkte på å sette på noe alarm. Planen var jo egentlig å gå videre klokken ti etter fire timer søvn, men d vi våknet klokken halv tolv gikk denne planen fort i dass! Foreldrene til Simon skulle komme å møte oss om ikke lenge, det gledet vi oss til! Været fortsatt å imponere, sol og høye temperaturer! Egentlig nesten litt vel varmt å gå i, så et av de viktigste kriteriene for leirplass var bademulighet. Vi fant en flott plass langs en elv med fine kulper! Dette var for det meste smeltevann fra snøen i fjellene og jeg kan love deg at en dukkert oppi her får deg til å våkne mye mer enn mange kopper kaffe! Et par dager senere møtte vi foreldrene til Simon på en grusvei, de kunne finne oss lett da vi går med en tracker som sporer ruten vår på en nettside. Vi lempet bagasjen inn i bilen og kjørte mot Mosjøen, kommentaren om hvor vondt vi luktet kom raskt! Her hadde de leid en hytte på en camping til oss. Denne dagen spiste vi middag sammen på en kinesisk restaurant, det var digg! Neste dag hadde vi egentlig planlagt å bli kjørt opp igjen der hvor vi ble hentet, men bestemte oss for å ta en hviledag her sammen med dem. Vi dro inn til Mosjøen sentrum for å sjekke ut byen. Det var et fint tettsted, jeg likte spesielt godt den gamle delen av byen. Vi besøkte et museum og spiste pizza på en restaurant. Nå var vi ladet godt opp til resten av etappen. Nå kom hetebølgen for fult! Det var oppi 34 grader om dagen, helt fryktelig å gå i, svetten renner som små bekker! Vi badet både på morgenen, flere ganger i løpet av lunsj-stoppet og på ettermiddagen for å kjøle oss ned. Den siste dagen av denne etappen ble mye mer slitsom enn forventet. Vi skulle gå 31 kilometer på asfalt til Korgen hvor vi skulle sove på camping. Dette strekket beregnet vi egentlig å bruke to dager på, men når vi kom i gang ble vi ivrige og ville fortsette helt frem. Vi gikk helt til klokken var ti på kvelden! Vi var begge to slitene og hadde vondt i føttene som begynte å få en god del blemmer. Simon nevnte at han hadde litt vondt i foten og håpet det skulle gå over i løpet av en hviledag her. Hviledagen ble mer en kamp mot varmen! Allerede klokken 12 var det 35 grader i skyggen! Det var nesten norgesrekord! Vi dyppet oss i den iskalde elva hver halvtime. Når det er så varmt som det var denne dagen, nytter det ikke å gjøre noe som helst. Hjernen slår seg nesten av, den går inn i overlevelsesmodus. Jeg prøvde å skrive et blogginnlegg, men det nyttet ikke! Problemet når det er varmt så langt nord er at solen nesten ikke går ned, varmen starter allerede når du våkner i halv syvtiden av solen på teltduken og gir seg ikke før rundt klokken ti på kvelden, det er 15 timer med drepende varme! Jeg skal love deg at man blir sliten av dager som dette! Da er det virkelig utrolig viktig å drikke mye vann! Neste dag var det meldt like varmt, så vi bestemte oss for å gå tidligere enn normalt. Allerede i 12/01 tiden på dagen var vi fremme ved Bjerka camping. Da var det så varmt at vi ikke hadde en sjanse å gå med sekk. Vi la oss i skyggen store deler av det som var igjen av dagen. Videre på denne etappen mot Mo i Rana ble temperaturen noe bedre. Vi traff på en bonde som ga oss et tips om en ruteendring da han visste om en sti som sauene hans hadde laget opp fjellsiden i retningen vi skulle. Problemet med denne ruteendringen var den vanvittig bratte stigningen! Stien gikk rett opp fjellsiden! Med våre tunge sekker var ikke dette lett! Vi var helt utslitt på toppen etter å ha gått rett opp nesten 700 høydemeter på kun 1,5 kilometer i luftlinje! Her oppe satt vi opp teltet og var overoppheta etter den fysiske anstrengelsen. Vi fant en fin liten kulp som ikke var dyp i det hele tatt, så vi satt oss på rompa oppi den bare for å kjøle oss ned. Senere denne kvelden gikk jeg opp på toppen nordover for å få dekning. Jeg måtte gå langt! Etter en time hadde jeg dekning og fikk booket et hotellrom til oss i Mo i Rana. Problemet var at jeg ikke hadde fulgt med på hvor jeg hadde gått, jeg hadde vært så fokusert på å se om det var dekning eller ikke på telefonen. Jeg gikk skikkelig feil når jeg skulle ned igjen til teltet! Etter faktisk så mye som en time med leting fant jeg teltet! Litt skummelt å gå se vill, neste gang jeg skal gå langt etter dekning tar jeg med meg GPSen… Mo i Rana nærmet seg og oppe på toppene kunne vi se Svartisen ligge som et hvit teppe over fjellene! De siste dagene på etappen var det ekstremt mye høydeforskjell der vi gikk! Hver dag måtte vi gå opp på et fjell og ned igjen i en dal. Vi kjente det godt i låra! De siste to kilometeren til Mo i Rana gikk vi på gang og sykkelsti, det er fint så vi slepper å gå langs E6. Vi sjekket inn på Clarion hotell «Helma» og var veldig klare for en hviledag! I det siste hadde vi sovet i telt på campingplasser og var veldig klare for en natt i god seng! «Helma» var et hotell for oss da de serverte både frokost, litt lunsj og middag/kveldsmat, alt inkludert i prisen! Hotellet hadde et lite treningsrom, så når vi ble litt rastløse på hviledagen tok vi begge en treningsøkt. Takk for en hyggelig prat Frida;) Etter en deilig frokost la vi ut på sommerens aller siste etappe som skulle gå gjennom Saltfjellet og Svartisen Nasjonalpark og videre ned til Rognan. Simon fortalte at han hadde en liten smerte i foten da vi begynte å gå fra hotellet. Vanligvis ble denne smerten bedre etter vi hadde kommet i gang. Problemet denne gangen var at dette ikke var tilfelle. Heldigvis skulle vi ikke gå så veldig langt denne dagen da det var starten på en ny etappe. Planen var å gå ca. 13 kilometer til Røssvold camping som ligger kun to kilometer unna flyplassen til Mo i Rana. Halvveis denne dagen begynte Simon å få mer vondt, han kunne ikke lenger gå helt vanlig. Han klarte akkurat å gå helt frem til campingen, men noe lenger hadde ikke gått. Fremme ved campingen satt Simon med beinet i ro, ringte til mammaen sin og legekontoret i Mo i Rana. Rådene han fikk var å masere der han hadde vondt og lette belastningen. Neste morgen bestemte vi oss for å ta en hel hviledag her på campingen da skaden ikke hadde blitt noe bedre. Vi begynte å innse at det så litt mørkt ut for å fortsette. Simon prøvde det meste, holde beine høyt, masere, ligge i ro, ta øvelser, støttebandasje og betennelsesdempende. Det så ikke ut som noe fungerte. Vi bestemte oss for å ta avgjørelsen neste dag. Vi våknet begge to og fant fort ut den dårlige nyheten om at skaden var like ille. Han måtte halte rundt på campingplassen selv uten sekk på ryggen. Bare for å ta en siste test for å bli helt sikker på at vi ikke kunne fortsette pakket jeg en lett sekk på 10/15 kilo som ha tok på ryggen. Bare etter noen få steg ble smertene fort mye verre, ikke bra! Vi ringete hjem, forklare alt og fikk booket flybilletter hjem neste dag fra flyplassen som lå to kilometer unna. Det ble enda en dag på campingen som vi begynte å bli en smule lei av nå;) Neste morgen pakket vi sammen alt, og Simon tok et par smertestillende før vi begynte på de to tusen meterne bort til flyplassen. På veien prøvde vi å finne en stokk eller stav som Simon kunne bruke, men vi fant ingen. Vi gikk i veldig godt tid før flyet vårt skulle dra da vi ikke visste hvor lang tid vi ville bruke. Et jevnt og trutt tempo gjorde at vi kom frem i god tid. Nå trengte ikke Simon å gå mer med tung sekk i sommer. Rart å tenke på hvor fort ekspedisjonen i sommer ble avsluttet! I fjor sommer hadde vi liksom en uke på å forbedre oss på at det snart tok slutt, mens i år var vi plutselig på vei hjem. På flyene fra Mo i Rana til Bodø, til Trondheim, til Kjevik så jeg ut av vinduet og tenkte på alle opplevelsene vi hadde hatt i sommer. Som jeg skrev tidligere i dette innlegget er det helt umulig for meg å få med alt som har skjedd, det får heller bli skrevet om i en bok en annen gang. Flyturene gikk fort, og plutselig landet vi på Kjevik der vi ble møtt av foreldrene til Simon som skulle hente oss. De hadde med krykker til Simon slik at han kunne gå lettere bort til bilen. Vi hentet bagasjen og jeg bar begge sekkene som et pakkesel bort til bilen. Nå var det bare en liten time til jeg var hjemme igjen i huset hvor familien ventet! I bilen på vei hjem speidet jeg ut av vinduet, så forvirende at det er så mørkt. Simon og jeg var jo vant til at det var lyst hele døgnet. Hjemme fikk jeg se familien igjen og spist litt mat før jeg la meg i senga. Min seng! Det var lenge siden sist! Utrolig deilig, men det skal sies at jeg sov veldig dårlig. Tankene suste rundt i hode, alle opplevelsene, alle de fine områdene, nestenulykkene, fiskefangsten, menneskene vi hadde truffet. Det var mye å tenke på! Et par dager senere skulle familien min og jeg dra til Hamarøy i Nordland (blogginnlegg fra denne turen kommer senere). Før vi kjøre mot Gardemoen stoppet vi innom hos Simon for å hente en god del utstyr og ekstra mat som hadde blitt sendt hjem. Han hadde vært hos legen og fått vite at han trolig måtte gå med krykker i en måned! Det er kjip da, men da vet vi at det var rett avgjørelse å avbryte! Håper på at Simon kommer seg, de som kjenner han vet at å sitte i ro ikke akkurat er det beste han vet… Det er viktig å høre på kroppen å prioritere helsa først. I år har vi lært at alt kan endres på kort tid og at man ikke kan vite hva man har i vente. Om du fortsatt sitter og leser her er du god, for dette blogginnlegget ble langt! Håper du også har hatt en tipptopp sommer! Isak

Fredag 22. - lørdag 23. september 2017 blir det smekkfullt på Løkjelsvatnhytta. 38 ungdommer drar opp fredag ettermiddag fra Skarstøl i Etne og overnatter til lørdag. Det blir trangt!!! Har du turplaner i Etnefjellene denne helga så anbefales det å velge andre turisthytter hvis du vil unngå å ligge anføttes med en niendeklassing, i vedskjulet eller på stuegolvet. Her finner du info om andre hytter i Etnefjellene.

Etter tre rolige dager med familien i Stryn var det endelig duket for en av sommerens virkelige storturer – å gå ryggen fra Nørdre Skagastølstinden og helt ut til Gjertvasstinden. Værmeldingen var bedre enn noen gang tidligere i sommer så dette skulle bli bra! Møtte turpartneren Alexander ved Fantesteinen kvelden i forvegen. Vi registrerte at det lå nysnø og is på Smørstabbtindene. Pokker! Det dumme var at det ikke var meldt noe særlig varme neste dag heller, men noen plussgrader skulle det nå bli. I stedet for å starte i kveld og gå gjennom natta bestemte vi oss for å gå grytidlig neste dag, for så å håpe på at snøen og isen ville smelte når sola stod opp. Etter en siste titt på værmeldinga på Turtagrø la vi oss til å sove noen timer i bilen i Helgedalen. Helgedalen Klokka 03.45 kimet det i vekkerklokka. Ute var det skyfritt, vindstille, men nokså kjølig og duggfriskt. Vi ante et tynt snølag på Fanaråken og ba en bønn om at dette skulle smelte bort i løpet av dagen. Kl. 04.15 satte vi oss på syklene og rullet inn Helgedalen til nest siste sving på veien. Herfra tok vi bena fatt og jeg hadde håpet at det skulle være en bro over utløpet av Styggedalsdammen. Der tok jeg grundig feil. I utløpet ved demningen fossrant det vann som vi bare kunne glemme å vade forbi. Dermed måtte vi runde vannet i morenelandskapet på sørsiden. Da jeg skulle krysse en av elvene fra Styggedalsbreen presterte jeg å plumpe med begge føttene. Super start på turen! En lang bakke opp til ryggen Styggedals- og Skagastølsmassivet fikk et vakkert rosa morgenlys dekt over seg, en fryd for øyet som vi koste oss med i bakkene opp mot Kolnosi. Ved vann 1584 møtte vi to andre karer som hadde samme ambisjoner som oss for dagen. I bakken opp til Nørdre Skagastølstinden tikket det jevnlig inn meldinger på Alexanders mobil. Han var i full gang med å planlegge neste tur over Maradalstindane med Busken og noen karer fra Oppdal. Det var meldt godvær hele helgen, og hva er vel et bedre sted å tilbringe en godværsdag enn nettopp i Hurrungane? Endelig nådde vi toppen av Nørdre Skagastølstinden, i dag var det litt andre forhold enn 23. august i fjor (nøyaktig 11 mnd siden) https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=17784 da jeg, Bjørn-Even og Morten skulle forsøke oss på Skagastølstraversen, men ble stanset av Kong Vinter. Vi registrerte enda et turpar som skulle bort til V-skaret. Dermed ble det kun en rask matpause før jeg og Alex buste videre for å komme først i ”køen”. V-skaret De to andre lagene gikk noe feil ned fra Skagastølsnebbet, og vips var det jeg og Alex som kunne starte først med klatringa. Klatringa opp fra V-skaret var dekt med is og tynt med snø. Ikke optimalt, og lettere ble det ikke med tunge sekker, men det er jo likt for alle. Vi satte standplass i en stor blokk midt i skaret. Jeg ledet en kort taulengde oppover og traverserte mot venstre på et skråsva, ny standplass etter det på grunn av taudrag. Neste taulengde gikk rimelig vertikalt opp til den øverste hylla under Berges stol. Her måtte jeg forsere en del punkter som var kinkige på dette føret. Men jeg kom meg opp og fikk satt enda en standplass. Her møtte jeg to spreke jenter som hadde klatret opp lenger til venstre enn det vi hadde gjort. Alex var ute av synet og jeg merket at han hadde noen problemer, til slutt fikk han dratt seg opp med litt tauhjelp. Siste taulengde opp på stolen gikk rimelig problemfritt et stykke til høyre i veggen. Enkel klyveklatring her. Midtre Skagastølstinden til Vetle Skagastølstinden På Berges stol kveilet vi raskt tauet sammen og fortsatte opp mot Midtre. Det så ganske greit ut å gå opp dit usikret. Første stykket gikk greit, men det var utsatt ned mot Styggedalsbreen. Siste del valgte vi å sikre en kort taulengde på grunn av sporadiske partier med is. På Midtre Skagastølstinden tok vi oss en velfortjent matpause. Nå var første hindring forsert og vi kunne puste ut enn så lenge. Været var knall, ikke én sky! Dessverre er en her på lånt tid, så rolig nytelse av omgivelsene måtte vi bare glemme. Vi hadde et tidsskjema å følge for å rekke frem til Gjertvasstinden før mørket kom. Ryggen videre bestod av luftig klyving opp og ned og opp og ned fram til Halls hammer. Et sted tok vi av oss sekkene og firte dem ned med tauet. Halls hammer var stilig, men den skulle vi ikke bryne oss på denne gangen. Vi rundet på venstre side og kom greit bort til Patchells sva, omgåelsen av hammeren. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå opp 4- kaminen rett opp til høyre, men all isen som lå spredt omkring gjorde til at jeg droppet den tanken. Jeg ledet over svaet, men nektet å bruke det faste tauet som hang i en gammel bolt. Dermed måtte jeg strekke venstrebenet langt ut, nesten i spagaten, og DER var jeg over og stod på en gammel bankebolt i sprekken på andre siden. Etter dette gikk jeg nok litt for langt opp på svaet, for idet jeg skulle runde et hjørne oversteg nok vanskelighetsgraden en 3er som ruta er gradert. Jeg gikk nesten opp på ryggen, satte en standplass og Alexander kom greit etter meg. Da vi var ferdige og hadde pakket tauet i sekken kom neste par bak oss og begynte på svaet. Det var luftig videre mot Vetle, og like under toppen må man ut på en utsatt hylle mot Skagadalen. Denne var nå fullstendig dekket av is, så vi valgte å sikre forbi her. Deretter kløv vi oss greit opp på Vetle og kunne konstatere av Skagastølsryggen er et tilbakelagt kapittel for dagen. Dette var min siste topp i dette tindemassivet. Sentraltinden Klokka var 13.30 og vi hadde brukt drøye fem timer fra Nørdre Skagastølstinden. Alexander ville opp på Storen da han manglet denne på lista si. Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi ankommer Vetle senere enn kl. 14 så var det uaktuelt å prøve på det. Siden den ikke var så mye var jeg villig til å gi den et forsøk, men det måtte bli usikret. Vi travet greit ned i skaret mot Sentraltinden, la igjen sekkene og begynte på galleriene bort mot Mohns skar. Etter noen meter sa det stopp. Vi måtte snike oss ned en kamin, men fjellet var dekket av et superglatt islag. Jeg ville ikke gå ned her. Alexander innså etter hvert at Storen måtte vente til en annen gang og vi fortsatte heller mot Sentraltinden. Jeg ledet greit opp litt til venstre på hammeren fra skaret og satte standplassen i rappellfestet. Uten is og snø går det nok an å gå usikret her, det løse fjellet er kanskje det farligste i så fall. Deretter kunne vi ta på Sentraltindens toppvarde, mitt andre besøk så langt i år. Vi innså raskt at vi ble nødt til å ta en del rappeller ned fra Sentraltinden mot Styggedalsryggen. Her lå det mye is og snø! Hele fire rappeller ble det til sammen før vi kunne pakket ned tauet for en stund. Styggedalsryggen Jeg hadde hørt mye rart om Styggedalsryggen, men ble overrasket over hvor bredt det var her. Bortover mot Styggedalstinden Vesttoppen var det jo en parktur i forhold til Skagastølsryggen. Riktignok smalnet det drastisk til det siste stykket opp til toppen. Eggen opp her kan kanskje sammenliknes med Uranoseggen i vanskelighetsgrad. Det helt siste stykket opp må man omgå eggen litt til høyre og klatre opp en renne/dieder. Ikke noe problem om man ikke har høydeskrekk. Nå var jeg tilbake i ”kjente” trakter. De resterende toppene var jeg på i juni med Øyvind og Bjørn-Even https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21341 Eggen ut til Østtoppen gikk greit. Det første stykket ned fra Vesttoppen var litt vanskeligere enn jeg kunne huske, men ved å hoppe ned fra hammeren gikk det greit. Like før Østtoppen måtte vi også ned en hammer som kan føles litt ekkel ut. Vi brukte en laaang slynge som førstemann kunne holde i på vei ned, og andre mann fikk hjelp av han som allerede var nede. Etter Østtoppen fant vi raskt ut at vi ikke ville forsøke oss på flanken ned til Gjertvasskaret. Her var det blank og steinhard is som var livsfarlig om stegjernene skulle løsne. I stedet valgte vi å følge eggen direkte ned til skaret, undervegs tok vi en rappell forbi en litt vanskelig hammer. På venstre hånd hadde vi en stor bresprekk som gikk langs med oss, den skulle søren meg ikke få oss til middag! Gjertvasstinden Det første stykket opp fra Gjertvasskaret var kanskje det skumleste partiet på hele turen. Vi valgte å gå snøbakken opp til første standplass usikret. Snøen var stedvis steinhard og isøksa hadde dermed ingen funksjon, like under oss ventet bresprekken på at vi skulle komme på glid… Men vi fikk karret oss opp til standplassen som lå ved foten av et loddrett dieder. Med litt plunder fikk vi tatt frem tauet og sikret oss inn. Jeg tok av meg stegjernene og ledet opp. I neste taulengde var det uaktuelt å følge samme rute som vi gikk i juni. Her var det blank stålis! Jeg begynte å bli bekymret, hva om vi ikke kom oss opp til Gjertvasstinden? Hva skulle vi gjøre da? Gå ned Gjertvassbreen??? Lenger til venstre så snøbakken både slakere ut og mindre preget av is. Vi bestemte oss for å traversere til venstre bortover på sva for å komme bort dit. Etter to taulengder på sva fant vi endelig snø som hadde en perfekt konsistens. Her var det enkelt å lede oppover med stegjern og to isøkser, jeg trengte knapt å sette noen mellomforankringer. Etter to nesten fulle taulengder i snøbakke stod vi endelig på toppen av Gjertvasstinden i nydelig kveldssol, hele fire timer etter at vi forlot Gjertvasskaret(!). En lang retur i nattens mulm og mørke Vi følte oss som konger der vi stod blant Norges feteste tinder og kunne konstatere at vi hadde gjennomført Skagastøls- og Styggedalstraversen. Jeg sendte en hilsen til Oyvindbr som tidligere har stått på Gjertvasstinden i fantastisk morgensol. Men turen er som kjent aldri over før man er tilbake. Snøeggen ned fra Gjertvasstinden var steinhard og nærmest umulig å forsere uten stegjern og isøks. Et stykke gikk vi i snøflanken til høyre for eggen, og her skal man være obs på dype og lumske bresprekker! Mørket la seg over Hurrungfjellene, og vi måtte frem med hodelyktene. Silhuetten av varden på pkt 1982 liknet en mann med hatt, jeg var helt sikker på at det var en person frem til hodelykten lyste opp den varden det egentlig var. Klyvinga ned fra nevnte punkt ble fort vanskeligere nå som det var mørkt. Vi fulgte vardinga og kom oss greit ned uten store problemer. Etter å ha diskutert litt og med Midtmaradalstabben (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=19145) friskt i mentet bestemte vi oss for å IKKE gå direktevarianten ned mot Jervvassdalen fra pkt 1924. Ingen av oss hadde gått her før, og gule trekanter blir fort røde i mørket. I stedet fulgte vi Gjertvassryggen lenger østover i retning Skogadalsbøen. Mange av nedgangene til dalen er preget av sva og skrenter, men vi fant til slutt en fin renne som vi fulgte ned til elva. Jeg hadde lagret et waypoint på GPSen der jeg og Bjørn-Even krysset Gjertvasselvi forrige gang, og vi krysset elva på nøyaktig samme plass. Begge var trøtte som strømper mens vi sjanglet oss oppover Jervvassdalen. Det eneste vi tenkte på var å komme tilbake til bilen og sove. Vi sleit oss opp bakken og inn i Styggedalen. Stien var litt vrien å følge i starten, men det gikk etter hvert greit da vi passerte det første vannet. En ny morgen var i gang, og ved vann 1380 fikk vi se vakkert morgenlys over Styggedals- og Skagastølstindene nok en gang. Jeg merket faktisk at jeg ble mer våken nå som det ble lysere! Det var herlig å få øye på syklene for deretter å kunne trille ned på ti minutter til bilene. Jeg var dum og brukte ikke hjelm. Søvnig som jeg var kom jeg ute av balanse og stupte ut i grøfta. Heldigvis traff ikke hodet noe annet enn noen greiner som ga en ubetydelig øm kul. Vel framme ved bilene fikk vi i oss middag og takket så meget for en fantastisk tur. Jeg valgte å stikke ned på Turtagrø for en ”morgendusj” før jeg purket i bilen til langt ut på dag. Vel fortjent etter hele 25 timer konstant på farta og mange gode minner med seg i sekken.

Gygrestolen 22. mai Siden det var meldt dårlig vær i Jotunheimen bestemte jeg og Øyvind (Mayhassen) oss for å ta en tur til det spennende og vakre fylket Telemark. Solkrem og solbriller var pakket ned sammen med tursekken, for dette området har de siste dagene fått noen skyhøye temperaturrekorder. På vei til Bø fikk vi øye på Gaustatoppen og Lifjell. Vi var spente på hvor mye snø det lå i høyden med tanke på en eventuell trugetur ned fra Hægefjell (1021 moh.). Heldigvis så det ut til å ha smeltet mye de siste dagene. I Bø gikk vi fra butikk til butikk på jakt etter klatreføreren for Telemark. Til slutt endte vi opp på Akademika som hadde noen eksemplarer igjen. Det var ingen tvil om hvor vi skulle hen i dag, til det spektakulære området Gygrestolen! Vi kjørte veien inn til vestenden av Uvdalstjønna der vi parkerte bilen. Varmen stekte oss som grillkyllinger opp bakkene til klatrefeltet på Gygrestolen. På ca. 350 moh tok vi til venstre av stien og ut i den enorme steinura under Gygrestolen. Her så vi rett opp på de gigantiske steinblokkene – Gubben og Gamla, fy flate for et område!! Ferden opp til disse var en opplevelse i seg selv, morsom klyving blant steiner som var store som hus. Planen var å lede opp ”Den Sorte Kamin” (4+) som går opp en sprekk gjennom hele Gamla. Vi rundet Gamla og peilet mot østsiden av fjellet. Her ble vi stanset av et klatreopptak som måtte forseres før innsteget til ruta. Her var det satt ut et ferdig tau man kunne bruke, likevel var det hele meget utsatt. Øyvind gikk opp usikret og dro opp sekkene våre med tauet. Jeg tok på klatreselen, lagde en åtter på tauet og festet meg til denne i tilfelle jeg skulle falle. Dermed kom jeg meg også opp, selv om pulsen var nokså høy allerede her. Deretter ventet et lite klyveopptak til før vi var fremme i søkket mellom Gubben og Gamla. Vi møtte her på en klatrekyndig kar som Øyvind smått visste hvem var. Han var rimelig vågal og klatret blant annet rett opp ”Superrisset” på Gubbens nordvegg naturlig (7+)! Etter en liten matbit gjorde vi oss klar for den sorte kamin. For å komme til starten av 1. taulengde måtte vi åle oss rundt en del fastklemte steiner i kaminen. Standplassen satte vi bare i den første bolten. Øyvind ledet begge taulengdene. Den første var en travers på bolter (som stod farlig langt fra hverandre!!) drøyt ti meter skrått oppover til noen store steiner som var fastklemt midt oppi kaminen. Teknikken som ble brukt hadde vi aldri praktisert før. Man måtte bare stole på friksjonen i fotsålene mens man dyttet ryggen inn mot veggen. Andre taulengde var naturlig sikret og gikk opp et riss til toppen av Gamla. Risset ble mindre og mindre, og jeg klarte å kløne det til på klatringen min, men kom meg opp til slutt. Dette var mer enn 4+ etter min oppfatning. Under meg var sprekken skikkelig dyp!! Og nå kom jeg på at jeg faktisk har høydeskrekk… På Gamla lagde vi en rappell av to 60m halvtau. Før det tittet vi ned stupene på alle sider, fytti katta så rått dette er, har aldri opplevd maken. Utsikten var også upåklagelig. Før den 40 meter lange, luftige rappellen kjente vi dagens første regndråper. Heldigvis ga det seg relativt kjapt. Da vi skulle hive ut (rappellfeste i to bolter) tauet fra toppen kom et stort vindkast og dro med seg tauet som kilte seg i en sprekk lenger til høyre! Etter mye knoting klarte vi å få det løs igjen. Men også når vi skulle få med oss tauet ned igjen etter rappellen var det helt umulig å få til! Det rikket seg ikke. Heldigvis fikk vi det ned igjen også her etter mye knoting, det årner sæ! Nå lurte vi på hva vi skulle gjøre. Øyvind ville lede opp ”Babyface” (5+), men jeg følte meg ikke i noen god klatreform og ville heller prøve noe lettere. Vi vurderte ”Overraskelsen” (5) på Gubbens sørvegg, men føreren hadde ikke skrevet noe om hvordan man kom seg dit. Til slutt endte det opp med at vi la fra oss klatrestashet, tok på oss joggeskoene og bare utforsket dette spennende området med stor oppdagelsestrang. Jeg fant en ”hemmelig” sprekk mellom Gubben og Gamla ved noen steiner som førte ut i søkket nord for Gubben. Skikkelig rått! Videre ble det en del klyving opp noen fastklemte steiner, og så var vi ved Overraskelsen. Men dette området måtte utforskes ytterligere. Og inn i fjellet i retning Gygrestolfjellet fant vi en hule som gikk bort og kom opp på ”platået” mellom Gubben, Gamla og Gygrestolfjellet! I hula tråkket vi på fastklemte steiner og under oss så vi et hull med mange meter luft under oss. Riktignok var vi ikke helt oppe på platået enda. Vi måtte klatre et par opptak før vi var der oppe. Dette var reneste ungdomskilden for oss begge, skikkelig morsomt var denne ferden. Deretter spratt vi bortover platået østover og fant en liten passasje som førte oss over på ”trygt land”. Vi måtte jo tilbake til sekkene mellom Gubben og Gamla, men vi bestemte oss for å ta turen over Gygrestolfjellet først. Så fant vi en klyvepassasje vest for denne som førte oss ned til stien mot Uvdalstjønna. Vi gikk opp i ura igjen, og før vi returnerte til sekkene måtte vi også opp på noen av ”pinaklene” rett vest for Gamla. Da vi kom ned til bilen igjen tok jeg et bad i Uvdalstjønna ved å hoppe fra et stupebrett. Jeg presterte å glemme både shorts, klyvesko og langbukse her, så vi måtte kjøre opp igjen hit neste dag etter Hægefjell. Før vi kjørte mot Hægefjell spiste vi middag i Bø der vi fikk stifte bekjentskap med råneaktiviteten denne lørdagskvelden, hehe. Hægefjell – ”Via Lara” 23. mai Etter en god natts søvn i telt (Øyvind) og bil (meg) like ved Fjone ved Nisser bar det opp til Landtakdammen der vi parkerte med en haug andre klatrere! Vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde tenkt oss på Hægefjell i dag. Dette fjellet ser for øvrig skikkelig spektakulært ut når man kjører innover hit. 350 høydemeter med varmt sva! Det ble litt kappgåing mellom oss og andre grupper om å komme først inn til feltet. Men det viste seg at vi var de første som skulle prøve oss på Via Lara i dag, så ikke noe stress, vi hadde hele risset for oss selv. Målet for dagen var å trene på klatrerutiner. Raske og sikre taulengder og god kommunikasjon. Starten av Via Lara var så lett at vi kløv usikret et lite stykke oppover først. Sola stekte og varmet Hægefjells store sva, mens noen ubetydelige cumulusdotter speilet seg i den himmelblå Nisser, livet var bare herlig i dag! Utsikten økte også for hver taulengde, en stor motivasjonsfaktor! Vi gikk annenhver taulengde oppover, og vi fikk en god rytme etter hvert. Klatringen var veldig enkel, så det gjaldt bare å konsentrere seg om å sette gode sikringer. Kamkilene var uten tvil det beste sikringsmiddelet her. Nesten oppe hadde jeg virkelig hell i uhell! Kameraet som var festet rundt hoftebeltet ramlet av da jeg løsnet beltet. Det rullet noen meter nedover svaet, men heldigvis stoppet det på en hylle uten skader, puh! Etter 2-2 ½ timer og snaut 6 taulengder var Via Lara unnagjort! Vi koste oss en time i sola på det varme berget før vi spratt opp til hovedtoppen på Hægefjell. Utsikten var enorm i alle retninger, jammen er det flott i Telemark sier jeg igjen. På vei ned fant jeg en gjenglemt mobil. Vi fikk tak i den glade eieren og leverte den på Treungen senere på dagen. Det var fin sti ned til veien i vest, det var bare å nyte den fine forsommerdagen i disse omgivelsene. Etter en del småløping var vi fremme ved veien og spankulerte lett og ledig bort til bilen. I dag var det Øyvind sin tur til å bade, og han fikk seg en frisk dukkert i elva som går ned i Umakertjørnane! Etter å ha stukket innom Bø og hentet de gjenglemte klærne mine kjørte vi ned til Kodal og Øyvinds barndomshjem der foreldrene hans serverte deilig biff med tilbehør som vi grillet ute i sola! Tenk at en slik tinderangler kommer fra et sted som er tilnærmet flatt!! Så bar det hjem igjen til Asker for meg, med en uforglemmelig og morsom helg i minnet!

Værmeldingene for hele Sør-Norge var begredelige for påska, så iherdig søking førte frem til at det nærmeste fjellområdet med ok værutsikter var Sylan. Rødtopp og jeg satte derfor kursen nordover og stoppet for overnatting på Røros Vertshus, et flott overnattingssted med fantastisk mat. Skjærtorsdag Vi våknet til skiftende vær og litt snøbyger. Fikk oss en rask liten sightseeingrunde i Røros og en god frokost før vi kjørte til Stuggudal. Det var vind, mildt og snøsmelting. Parkeringsmulighetene var noe dårlige, men vi fant en plass og fikk startet på turen. Løypenettet startet ved Væktarstua. Føret var dårlig så det ble feller oppover. Det var kjørt opp masse spor rundt bygda, så det var ikke helt enkelt å finne rett, men stenger med røde sløyfer så ut til å lede riktig vei. Vi visste at vi etter hvert skulle komme inn på staker. Etter hvert begynte sløyfene delvis å følge stakene, så vi tenkte at dette var en litt bedre trasé med ly for vind og vær. Vær fikk vi etter hvert mye av. Det begynte som fuktig snø. Løypa svingte østover og plutselig bar det inn i hyttefeltene igjen. Vi måtte ha litt mat, så det ble stående lunsj og opp tilbake til stakingen hadde vi lagt på 1 km. Langs stakinga ble vinden stri og nedbøren gikk over til sludd og regn før det ble litt opphold igjen. Det gikk litt nedover så vi tok av fellene. Med vinden i ryggen ble det litt artigere å gå til vi kom bort til den vinterstengte veien til Nedalshytta. Etter hvert som vi rundet Skarsfjellet fikk vi vinden midt i mot og sluddet tiltok. Fellene måtte på igjen og alt ble vått, kaldt og tungt. Vi labbet videre langs veien som var godt merket til vi kom til en hytte ved veiens ende som ikke var Nedalshytta. Dermed måtte vi for andre gang gå tilbake og hadde fått 3-4 km ekstra til. Krysset mot Nedalshytta var dårlig merket, men etter noen hundre meter så vi stakene inne i bjørkekrattene. Turen tærte hardt på kreftene og det var godt å komme frem. Heldigvis var det ikke så mange gjester så det var god plass på tørkerommene siden nesten alt utstyr var blitt vått. Vi ikke alene om å gå feil på akkurat samme steder, så det var ikke bare vår orientering som ble litt tvilsom i uværet. Langfredag Dagen startet med delvis skyet oppholdsvær, men vinden blåste fortsatt ganske godt. Vi tok veien gjennom Ekorrdörren. Det gikk lett og greit til nødbua i Ekorrpasset, hvor det ble naturlig med en innendørs lunsj. Opp fra passet var det 200 ganske bratte høydemeter, så det var greit med feller. Etter hvert kom vi opp i skyene så sikten ble dårlig, men løypene var svært godt merket og dermed var det ingen problemer. På toppen av bakken tok vi av fellene og rant raskt ned til Sylarnas Fjällstation. Svenskene hadde akkurat begynt Påsken og beltevogner gikk i skytteltrafikk med utstyr og folk. Det var ganske kaotisk og dårlig med sengeplasser. Vi havnet på sovesal med flatsenger tett i tett. Ingen plass til sekken ved sengene. Stasjonen var betjent med butikk, som hadde nødvendigheter som øl og grandis, mens matlaginga måtte man stå for selv. Påskeaften Endelig hadde skyene sluppet taket, mens vinden fortsatt holdt stand. Sønnavind ved Sylstasjonen ga voldsom fokking. Det ble en tidlig frokost og raskt ut på ski. Dagen var perfekt for mye flotte bilder av Sylane. Vi gikk mot Fiskåhøgda. Føret var hardt og isete, så turen gikk raskt. Ute av dalen hvor stasjonen lå ble det mindre vind og snøfokket ga seg. Smørningen var vanskelig å få til å sitte så det ble av og på med feller ettersom turen gikk opp eller ned. Selv om sola skinte hele dagen var vinden sur. Det var ikke lett å finne en god lunsjplass. Ved Nedalshytta var det bedre. Det var lunt i solveggen og årets første utendørspils kunne virkelig nytes. Det var fortsatt godt med plass på hytta. Til middag var det lammesteik som seg hør og bør på Påskeaften. 1. Påskedag Vinden hadde løyet og himmelen var fortsatt skyfri. Vi bestemte oss for å gå til bilen via Skardøren. En flott tur med en svipp innom Sverige igjen. Endelig kunne vi få en herlig utelunsj i sola. Ned fra Skardøra var føret isete og hardt, så det gikk raskt å renne nedover til Stuggudalen.

Overnattinga på Gravdalstind satte varige spor!! Det å ligge i telt på en topp på ei ukurant årstid har etter den fantastiske Gravdalstindovernattinga blitt en besettelse. Jeg vil prøve det ut på flest mulig topper med god nok plass. Tviler på at det blir så mange i åras framtidige løp, men endel skal det forhåpentligvis bli likevel. Nå var det på tide med en tur med Jan Petter, for den eneste turen vi hadde hatt sammen i år var fra leirplassen på knatten over Memurudalen og over halve Gjende til Gjendesheim etter min Surtningssui pluss pluss-tur i april. Yr lovet knallvær for den aktuelle helga, og siden jeg var lenket fast til sosiale forpliktelser på fredagen ble Rondane forkastet, det ville bli for mye stress og altfor lita tid. I stedet begynte jeg å tenke over turen på Ranastongi i desember i fjor, og kom til å tenke på at det egentlig er en koselig tradisjon å la årets siste fjelltur gå til de store fjellpartiene i Øvre Buskerud. Valget falt denne gang på Skogshorn. Det vi ikke ofra så mange tanker var vinden. Man ser jo at det er meldt vind, men presterer å late som ingenting og bare fokusere på selve utseendet på været. Det skulle vi få en kraftig irettesettelse for av selve fjellet, været og vinden. Været ble på ingen måte så bra som lovet, egentlig var det absolutt ikke drømmevær i det hele tatt. Og vinden var enorm! Sikkert ikke som ei stormfull vinternatt i Skjåkfjella, men likevel... Det var jo nesten umulig å få framdrift pga sidevinden på vei oppover mot Skogshorn. Lite snø var det også. Men vi måtte jo ha med skia til resten av turen, så vi kunne ikke bare sette de igjen nede. Det å bære ski og staver gjorde iallfall meg enda mer forsvarsløs mot vinden. Kunne ikke være parat med hele kroppen. Tenkte også at om jeg slapp taket ville ski og staver blåse vekk. Lua ble samtidig pressa stadig opp på høyresida, men det kunne jeg ikke bry meg om. Balaclava er jo tingen, men den hadde jeg i sekken fordi jeg ville ha den på meg i tørr tilstand på toppen. Til slutt gikk det som det måtte gå, i det jeg strevde etter å gjenvinne balansen etter forrige vindkule kom det ei ny som slengte meg i bakken, og jeg kjørte kneet i en stein. Følte meg liten da gitt! Ingen vits i å bli sur en gang, her var det naturen som bestemte Kom meg omsider opp til toppvarden, da var Jan Petter der for lenge siden og holdt visstnok på å le seg ihjel der jeg strevde mot vinden og måtte ty til krabbing med 20 kilos sekk på ryggen Vi ble ikke lenge på toppen, men ville jo at dette skulle være en overnattingstur. Skiføret fant vi igjen et stykke ned mot skardet mot Skarvanfjell. Teltet ble ved hjelp av løse steiner bardunert ved et lite vann. Så var det bare å innstille seg på langvarig koping, tenking, drømming og soving, i tillegg til mat og drikke, sjøl om drikke betyr alt herket med pisseprosjekt... Søndagen ble vindstille, men grå. Jan Petter foretrakk teltet pga vondt innebandykne, mens mitt kne bare hadde midlertidig vondt etter en enkelthendelse, så jeg var ivrig etter å iallfall få med meg Skarvanfjell. Det gikk tungt oppover uten sekk, tydelig at gårsdagen virkelig hadde gjort sitt. Egentlig koste jeg meg ganske så mye. Dette er Buskerud, hjemfylket mitt, og her i øvre delen er det faktisk et kjempefjellterreng! På toppen så jeg enorme flater mot Veslebotnskarvet og videre mot Ranastongi. Hallingskarvet så skummelt ut i det fjerne med gråvær som kom sigende. Men lengst i nord fikk jeg dagens mest rørende syn; Jotunheimen badet i sol og knallvær! Kritthvite topper fra Olavsbuområdet og til øvre del av Leirungsdalen fylte synsranden der oppe. Jeg stirret andektig bort på Jotuntoppene og mumlet takk for sist Så bar det ned igjen, og fra og med teltplassen og utover var årets lidelsessesong i gang, altså skisesongen. Det var ille nedover fra Smørstabbreen til Krossbu også, men dette var mer klassisk problematikk. Den trange dalen ned fra skardet var mulig å kjøre på ski, og da var det bare å stålsette seg for alt man må gjennomgå når man har dårlige skiferdigheter, nemlig rykk og napp, langvarig ploging og enkelte velt. Skogshorn i år ble ikke akkurat som Ranastongi i fjor, men så har jo 2008 vært et mye bedre toppår likevel da! Bilder kommer senere, jeg har ikke tilgang til bildene mine på jobb-pcen her jeg sitter og skriver i lunsjen...

Har tittet litt rundt etter ett helt greit 1-2 mannstelt, og synes The North Face Tadpole 23 virker spennende, og ikke minst relativt rimeli. Noen som har erfaring med dette teltet? Evt har andre 1-2 mannstelt til en grei pris å anbefale?

Slutten på en utenlandstur ble ekstra flott i går kveld. Jeg tok et bilde av Sylan like før midnatt for ett døgn siden og har lyst til å dele det med dere. Det var sannelig godt å komme heim til nattlyset og litt snø på toppene.

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

Ja, jeg vet at dette er en tur som er tatt for en stund siden. Likevel skal det litt til for at turer går ut på dato. Dette er kanskje den turen som gjorde sitt til at jeg fikk øynene opp for Jotunheimen og tinderangling. En perfekt dag turmessig og værmessig og inntrykkene kom på løpende bånd. Jeg husker dessverre ikke alle detaljer fra denne turen, men skal prøve å gjenskape dem så godt jeg klarer. Dagen før dagen tok jeg og pappa ferja fra Gjendesheim til Memurubu. De siste dagene hadde vi fulgt nøye med på værmeldingen og endelig så det ut til å bli en virkelig knalldag for fjelltur. Vi hadde varmet opp med en fjelltur på Skorve ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12433 ) noen dager før og ville nå forsøke oss på det fjellområdet alle prater om, nemlig Jotunheimen. Begge visste at Jotunheimen var stort, uendelig mange tinder å velge mellom, det ble ikke lett å velge. Jeg leitet litt på internett og fant noe som den gang het www.etojm.com. Her fant jeg tilfeldigvis en turrapport fra Memurutindane. Memurutindane hadde jeg hørt om, og i følge kartet lå dette fjellområdet omtrent i hjertet av Jotunheimen. Etter å ha fått nyttig info om toppene lagde vi oss en rute som gikk rundt hele Austre Memurubrean. Tilbake til Memurubu… Sekkene vi hadde pakket var grisetunge! Jeg er sikker på at min sekk veide mellom 20-30 kg, og det var mye for en 14 år gammel gutt. Etter langt om lenge hadde vi gått 7 km opp Memurudalen, her slo vi leir og la oss ned i soveposen, spente på hva neste dag ville bringe. Vi stod opp til nærmest skyfri himmel, en perfekt dag i fjellet! De kneisende Gjendealpene voktet i sør og nordover skuet vi opp mot Memurutindane, dagens mål! Etter frokost trasket vi oppover langs Muru i et terreng som gikk over fra å være frodig til goldt og steinete. Vi hadde gått til innkjøp av isøkser i Fagernes, og jeg følte meg ganske tøff med et slikt redskap dinglende bak på sekken. Kryssingen av øvre del av Muru gikk greit, og isøksene var fine å bruke til støtte. Nå ventet en bratt bakke opp til Memurutind V-6, og undervegs støttet vi på noen flotte reinsdyr som koste seg på breen. Pappa hadde funnet en liste over 2000-metertopper på internett et sted, husker ikke hvor, men der stod det stort sett topper over 30 primærfaktor. Den gang konsentrerte vi oss om 30pf topper, nå i dag gjelder 10pf også. Å stå på toppen av Memurutind V-6 var stort for oss begge. Utsikten var fantastisk mot utallige topper som jeg nå vet navnet på alle! Jeg var rastløs og ville fortsette med en gang mot V-5, her sprang jeg langs med snøkanten og plutselig ramlet jeg og skled med hodet forover mot steinene!! Heldigvis klarte jeg å rotere rundt med en rar manøver. Det satt en liten støkk i hjertet, men vi gikk ufortrødent videre. Bakken opp mot Memurutind V-5 så rimelig bratt ut. Pappa var skeptisk, men jeg var ivrig og ville forøke. Etter hvert ble det så luftig at pappa nektet oss begge å fortsette, vi rundet toppen over breen (som vi da ikke visste hadde skjulte sprekker!) og opp til skaret mellom Memurutind V-5 og sekundærtoppen Nord for Memurutind V-5 (som jeg ikke visste var en topp!). Deretter fulgte vi ryggen helt bort til Memurutind V-3. Litt før V-3 måtte vi over en egg jeg husker var litt luftig. Videre mot V-2 var det så bratt at vi måtte trekke ned i vestura for å runde hammeren. Ura var nokså løs, men vi kom oss helskinnet videre og opp på V-2. Herfra så hammeren bratt ut, men overkommelig hvis vi hadde gått motsatt vei. Da vi ankom Memurutind V-1 tok vi en lengre pause. Utsikten var nok en gang ubeskrivelig flott. Fjell jeg la spesielt merke til var Bukkehøe, Store Hellstugutind og Semeltind. Tenk om jeg kommer dit en dag!? Etter å ha passert V-0 begynte det å li mot kveld, og den fantastiske ettermiddagssola skapte et flott oransje lys som breiet seg ut over toppene. Til slutt stod vi oppe på Store Memurutind Vesttoppen hvor topplatået var en stor og flatt steinblokk. Herfra kunne vi se tilbake på alle toppene vi hadde vært på denne dagen. Ut til Store Memurutinden Østtoppen husket jeg at det var litt vel luftig å følge toppryggen hele veien så vi trakk til tider ned i sørsiden der det var mindre eksponert. Selvsagt glemte vi å ta med Midttoppen som jeg ikke visste om (var der senere: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15829 ). Store Memurutinden Østtoppen, 2367 meter over havet, Norges 8. høyeste fjell, dette ble en opplevelse for livet. Det fantes ikke en sky på himmelen, og vi kunne skue utover det store hav av topper i alle kanter, og langt der i vest lå Hurrungane som et Soria Moria slott. Klokken var så mye at vi droppet Austre Memurutind, vi kløyv greit ned til Memuruskaret og fulgte brekanten rundt Austre Memurubre før vi vandret ned Memurudalen til teltet. Etter 15 timer, 10 2000-metringer og mange opplevelser rikere smakte det godt med en Real Turmat før vi sovnet om i påsan. Neste dag besteg vi Surtningssue, også i fint vær før vi tok ferja tilbake til Gjendesheim. Før vi dro hjem til Asker plukket vi med Uranostind og forsøkte oss på Falketind. En uforglemmelig tursommer!

I ettertid oppleves denne turen som en orgie i visuelle inntrykk. Fantastisk natur og vekslende vær bidro til det. Målet med turen var å se Sårgåjavrre i sommerdrakt, og også hvis jeg rakk det juvet i Hellemobotn. Det forligger ferdigstilte planer for å demme ned Sårgåjavrre og å lage vei fra Ritsem ved Akkajure over til Tysfjorden, http://www.nsd.se/nyheter/artikel.aspx?ArticleID=3564702 .Vi får håpe at dette ikke blir realisert, men den nye ordningen med grønne sertifikat som også begunstiger vannkraft gjør jo ikke utsiktene lysere. Jeg fikk oppleve Sårgåjavrre både i storm og stilla, og Juvet i Hellemotn i strålende sol. Jeg håper at bildene kan formidle litt av dette. Flere bilder med stedsangivelse finnes her: http://picasaweb.google.com/higesund/SkjomenHellemobotnMedPackraft# Turen nedover gikk nærmest i rett linje mot Hellemobotn. Oppover tillot jeg meg å la vær, vind og lyst bestemme ruta. Dette var den første turen min med packraft som nesten bare bestod av flatvann. Når en ser bort fra dagsturer, ble ca 40 % av distansen tilbakelagt gående og 60 % padlende. Padlingen på flatt vann ble aldri kjedelig, slik som jeg hadde fryktet. Det ble slik at jeg gledet meg til padleetappene. Da kunne jeg sette meg godt til rette, slappe av og padle i et rolig tempo, og kanskje slenge ut en sluk for å dorge. På Sårgajavrre kom jeg i en tilnærmet sakral stemning mens jeg i solnedgangen lydløst gled fram på en blikkstille vann mellom øyene. På returen hadde jeg stiv kuling ”aktenom tvers” over dette vannet, og hadde full hyre med å kontrollere båten og holde på åra. Skikkelig motvind hadde jeg bare over Svartijavrre, og her hadde det garantert vært mye mindre energikrevende å gå. Men noe må man jo ofre for at loggen skal se finest mulig ut. Dessuten var det jo først og fremst padletur jeg var på! Harald

Kombinasjonen havkajakk og topptur passer ypperlig for turer langs Bygdin og Gjende. Denne gangen gikk turen fra Eidsbugarden, og følgende topper ble besøkt: Slettmarkkampen, Slettmarkpiggen, Galdebergtinden, Kvitskardoksle og Kvitskardtinden. Turartikkel og bilder finner du på http://www.nfo2000m.no (legger ikke ut hele artikkelen her, da det neppe er noen fare for at nfo2000m.no skal forsvinne med det første).

Hei. Vurderer og kjøpe meg the north face vario 23, som eg kan få ein bra pris på, trur eg. Har derimot lite erfaring med telt og kan ikkje finne teltet ved og søkje etter det her i Norge, verken i butikk eller brukererfaringer. Håper nokon kan hjelpe meg, Kva er ein evt. ca pris på teltet? Takk på forehand for svar.

7 padlere møtte opp til torsdagstur 23 mai. Grunnet flom tok vi en avgjørelse på at vi skulle holde oss unna de store elvene som Glomma, Vorma, Uåa, men heller ta en tur innover Dyståa (Dysta). Dyståa snirkler seg oppover fra Glomma til Dysttjennet. En strekning på ca. 8 km, hvorav ca. 4 km er mulig å padle. man kommer nesten til Brenna før det blir så tett vegitasjon at motorsag er nødvendig For å komme inn i Dyståa parkerer vi ved Sanngrund. Derfra padler vi ca 100m nedtrøms Glomma før vi svinger inn under E16 og inn i Dyståa. Som dere kan se var det kanske trangt å komme under brua grunnet flom. Men gjennom kom vi alle med forskjellige teknikker. Noen var så myke at de klarte å ligge fremover på dekk og padle med åra foran seg, mens noen av oss er så stive at vi måtte skyve oss godt ned i cocpit, legge oss bakover og dra oss frem ved hjelp av taket i tunellen Det var så mye vann i åa at vi padlet både i skog og på dyrket mark. De første par kilometerene er åa åpen og fin, men etter hvert som man padler innover snevrer den seg sammen mer og mer, og med så mye vann var det rett og slett problematisk å følge åa. Vi var en kort periode usikre på hvor åa gikk, og klarte å padle oss bort (nesten). Det er som jeg alltid sier. Alle typer padling har sin sjarm, og er det først flom å man har muligheter for å padle steder man ellers ikke kommer til, ja da bør man benytte muligheten Som vanlig så vi masse bever, men på denne turen fikk vi også se rådyr og traner. Nesten litt eksotisk å sitte inne blandt trestammene i kajakk å lytte til tranesang mens det duskregner. Man alle turer har en ende, så etter en kort kaffepause padlet vi tilbake mot utgangspunktet. Når vi nå skulle under brua ved E16 var vannstanden økt såpass at 3 av oss ikke klarte å komme under. Vannet hadde i tillegg begynt å strømme innover åa. De mykeste smøg seg med nød og neppe igjennom, mens noen av oss gikk langs veien den siste biten tilbake til bilene Totalt var vi ute i 3,5 time, men jeg aner ikke hvor langt vi padlet. Takk for nok en flott tur til de som var med, og en ekstra takk til Svein Erik som har lånt meg bilder da jeg fortsatt er kameraløs. Vis ekstern blogg

Til strålende sol våknet vi i dag tidlig. Kunne ikke bli liggende. Ville gå Knutshø i østjotunheimen, men etter gårsdagens dårlige vær falt en innskytelse av å ta med ski for sikkerhetsskyl inn. Opp mot Valdresflya lå snøen fortsatt i veibanen og nedover på andre siden så det vel hvitt ut i hellingene under Knutshø. Vi bestemte oss derfor for en skitur. Vi gikk inn Leirungsdalen. Tørr snø. Blå voks. Det var ikke kommet overvettes mye, men det var i alle fall minst like mye eller mer snø enn i påska, og der snøen lå var det stort sett drømmeføre. Ikke en sky på himmelen inn Leirungsdalen. Passerte flere teiltleire som sikkert koste seg mer i dag enn i går. Vi gikk inn til den vestligste Leirungsbreen (brerest egentlig), passerte hovedbreen først, som har trukket seg noe tilbake siden jeg så den for første gang for ca. 6 år siden. Det meste av sprekkene lå i dagen og det var et flott skue. Vi gikk så opp på den vestligste breen, og følte at Vestre Kalvehøgdi nærmest lukket seg over oss med sin vanvittige vegg. Dette var en kosetur og vi gjorde ikke noe annet enn å gå opp breen og kjøre ned. 10-15 cm, tørr, tildels pudderaktig snø på breen gjorde at selv en "telemarksklovn" som jeg klarte å tegne buktende slangemønster ned fjellsiden. Nede i "lavlandet" ble snøen litt pappete og delvis våt etterhvert, men det var langt fra råttent eller noe sånt. Så jeg tipper at med forholdsvis kjølig vær holder skiføret seg supert ennå noen dager i østjotunheimen. Innen vi var ved bilen var evigblå himmel byttet ut med innkommende skyer og timinga var sånn sett forholdsvis brukbar synes jeg...

Klokka ringte litt for sent, som vanlig, og etter en rask frokost var det bare å tråkke på gassen langs RV51 oppover Øystre Slidre i retning Bygdin. Da jeg passerte gjennom Beitostølen var jeg en smule forbannet på meg selv, siden det så ut som at jeg skulle misse båten kl. 1010. Til min store lettelse sto det mange folk på brygga, og båten hadde ennå ikke lagt fra land. Veien var dog ikke lang til fortvilelse. Det viste seg nemlig at det var langt flere som ønsket å bli med enn hva båten var godkjent for. Da båten endelig la fra, til jubel fra de ombord , var jeg lettere gretten. Dette hadde jeg tross alt ikke regnet med. Jeg hadde nå to muligheter; jeg kunne vente til neste båt kl. 1440, eller begynne å gå. Dagens mål var Kvitskardstind, og jeg regnet fort ut at det nok ville lønne seg tidsmessig å ta alt pakket på ryggen og begynne å traske i retning Torfinnsbu. Med full oppakning, inkludert telt, bar det så innover, og etter et par korte pauser og en kaffepause på Torfinnsbu, satte jeg opp teltet ved Nybui etter ca. 3,5 timer. Etter en rask matbit bar det så i vei igjen. Først på fin T-merket sti, så, noen meter før et skilt merket "Til bro" går den gamle stien av mot høyre. Stidelet er godt synlig. Dette var forøvrig stien som ble brukt frem til ruten gjennom Langedalen ikke lenger var farbar. Stien oppover er delvis godt merket, og delvis blir den litt borte, men det er ikke noe stort problem å følge den. På et passende tidspunkt begynte jeg å skrå opp mot botnen/dalen på vestsiden av Kvitskardstind-Mesmogtind. Jeg gikk opp på sydsiden av elven som kommer ned herfra, og passerte denne ved utløpet oppe på bandet (ca. 1670). Jeg hadde nå brukt ca. 1,5t opp hit. Hittil hadde jeg gått for det meste på gress, men herfra var det stort sett bare stein. Ved enden av vannet er det en endemorene. Denne omgikk jeg delvis ved å svinge rundt på nordsiden. Det er mye både stort og smått i morenen, og man må ferdes litt forsiktig. Breen som er tegnet inn på kartet er skrumpet så mye inn at man kommer opp i skaret mellom Kvitskardstind og Mesmogtind uten å gå på bre. Ønsker man å gå over breen, så er dette ufarlig, den er nemlig i praksis sprekkfri i det gangbare området (men ikke opp langs sidene). Stegjern er dog, om ikke helt nødvendig, så helt klart en fordel. Siste biten opp mot skaret går også i til dels veldig grov ur/morene, og man må være normalt forsiktig, da det er en del løst. Vel oppe i skaret ser man nedover breen mot Svartdalen og Knutseggi og videre nedover Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Jeg hadde nå gått en god stund, og følte vel at det var litt i overkant med stein i fjell-Norge Vel, jeg måtte videre, og startet på siste oppstigningen, ca. 300 høydemetre. Jeg fulgte nordvestryggen oppover, og selv om det er litt løst en del steder, så er det forholdsvis greit. Nede fra vannet hadde jeg dog sett at det var et punkt på ryggen med et innhogg som ikke så så veldig greit ut. Dette innhogget lå rett etter en slags hammer. Vel, jeg kom meg nå nesten til topps på den hammeren før jeg husket dette. Jeg vurderte å returnere et stykke for å gå i fjellsiden i stedenfor, men bestemte meg for først å se hvordan det så ut fra toppen av hammeren. Her viste det seg å være helt greit å komme frem Siste biten mot toppen går man så noe vestover før man runder opp på selve topplatået. Og for en utsikt man har fra toppen! Østover har man Svartdalen med Store Knutsholstind, Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Nordover ligger Mesmogtind og Langedalstind. Vestover ser man Galdeberget og sydover ligger Torfinnseggi og Torfinnstindane. Kvitskardstind selv het jo faktisk Nordre Torfinnstind frem til ca. 1910. Fra utløpet av vannet hadde jeg brukt ca. 1,75t opp hit. Jeg måtte nå bestemme meg for returen. Det er jo flere muligheter - man kan gå Torfinnseggi og skrå ned sydvestover før Vestre Torfinnstind, eller man kan gå ut på Kvitskardsoksle og videre langs breen som ligger i botnen sydvest for Torfinnseggi, eller man kan returnere samme vei som man kom. Det begynte nå å li litt på kvelden, og med tiltagende mengde melkesyre i lårene, samt alene, så valgte jeg å returnere samme vei. Til tross for at jeg var helt "peist" da jeg kom ned til teltet, så hadde det tross alt vært en helt (bokstavlig talt) topp dag