Søk i nettsamfunnet

Glemte komnkret ref - et eks: Reimers, Egil: Villreinens verden, Aschehoug, Oslo 1989, ISBN 82-03-15859-5, pp106-107. Til litt ettertanke: Skogland, Terje: Villreinen, Teknologisk forlag, Oslo 1994, ISBN 82-512-0434-8, pp 94-97.

Hadde en terrengsykkel med 27 gir. For å få til det var kjedet smalere og dårligere enn på sykler med færre gir. Det skulle heller ingenting til før giret ble ujustert. Nå har jeg 21 gir, og det er egentlig nok (og ja.. jeg sykler mye på grusveier..brede stier) Et annet poeng er dekk. Sykler man mest på asfalt og grusveier, trenger man egentlig ikke rene knastedekk Synes jeg

Takk for info. Jeg skulle egentlig på Lomseggi på lørdag, men det var for kaldt for bilen. Lundadalen er jo urdefinisjonen på skyggenes dal. Det var -24 da jeg ankom i 10-tiden og var ellers lite håp om sol der i løpet av dagen. Antageligvis ville det være kaldere når jeg kom ned igjen i 20-21-tiden og da ville bilen garantert nekte å starte. Jeg dro istendenfor til Soleggen (Kvitingskjølen) hvor det var sol hele dagen og kun minus 15 ved ankomst og -18 i 20-tiden om kvelden. Det er tydelig at veien brøytes et stykke oppover Lundadalen, men de hadde ikke brøytet det lille som har falt de seneste dager. Det så ut til å være en del snø oppover Lomseggi og uansett mye mer der enn ellers i nordøst-Jotunheimen. Det så forøvrig veldig bra ut fra Kvitingskjølen. Lomseggi bør absolutt være et bra skitopp denne vinteren - riktignok i litt mildere vær.

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

Nils og andre: Jeg gikk fra nordenden av Mjølkedalsvannet og opp til 1987, men IKKE til 2040. Det var i mai, med fine snøforhold, om sommeren er det litt sva og klyving, men helt greit. Jeg vet forøvrig at pappa har gått opp på 2040 fra sør, og det skal være ok. Altså blir det ikke noe stort problem å gå helt fra Mjølkedalsvannet og bort til Sagi S, en fin travers jeg kunne tenke meg å prøve en gang. Jeg la ut et par bilder du kan titte på: Mjølkedalspiggen, S 1987, sett fra Mjølkedalsvannet: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/03.jpg Mjølkedalspigen, 2040, sett fra 1987: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/10.jpg GOD TUR!! Men gå helst ikke traversen før meg !!

Gikk Styggedalsryggen og Skagastølsryggen aleine for noen år siden. Starta kl 04:00 fra Turtagrø, via Gjertvasstind tilbake til Turtagrø kl 21:00. Gikk lett og jevnt uten stress. Lett isøks og stegjern på blåis ned i Gjertvassskaret, -gikk ut mot nord før jeg dreide inn mot skaret (anbefaler imidlertid å ta med tre isskruer og slynger for rapell dersom forholdene er vanskelige). Underveis vurderte jeg mulighetene for å korte turen ved å gå direkte over breen opp i Gjertvassskaret, men anså det som helt uaktuelt aleine og ville vært betenkt også med et toerlag med mindre en stoppet for å sikre. Gikk ellers usikra på ryggene, men med rapeller ned Halls hammer og i V-skaret. Fikk taukjiling i V-skaret, selv om tauet ble lagt etter alle kunstens regler under rapellen. Lett klatring opp for å få det løs. Turen er lang, men er du i god form, starter tidlig, går aleine eller i et rutinert toerlag på løpende sikring, så er den gjennomførbar på en lang dag, - forutsatt at du går den i godvær og tidlig på sommeren med lange dager. PS ! Selv har jeg averson mot tung sekk, - spesielt på utsatte rygger. Overnatting ble derfor ikke vurdert, - bare tidspunkt for turstart ! Passerte imidlertid flere fine overnattingsplasser. Dunjakke, en ekstra termos og ditto mat, samt en sitteplate bør være med. knut

Hei ! Tok litt tid dette, men her kommer noen opplysninger om turen, - fritt etter dagboka: 21. august 97. Værmelding med varsel om en brukbar dag. Bil fra Oslo til Spranget, sykkel til Rondvassbu. Start 05:00, 22.08. fra Rondvassbu, Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden-Digerronden-Midtronden-Høgronden-Rondeslottet-Vinjeronden-Storronden. Tilbake på Rondvassbu 17:42, rekker en dusj før middag kl 18:00, retur til Spranget og Oslo samme dag. Mat: 4x4 skiver loff med honning, 2 bananer, en pakke rosiner, noen plastposer med XL1 for å blande med vann under veis. Tilsvarende på 4 halvliters brusflasker. 2 halvlitersflasker Cola (eneste dop). Spiste alt unntatt 2/3 av rosinene. Gikk lett med gode joggesko og sekk med mat, overtrekksklær lue og votter mm (ca 3 kg). Startet på vått fjell etter en regnskur om natta. Tørket noe opp utover dagen, men varmt og lummert. Kraftig regn/hagelbyge oppunder toppen på Rondeslottet, gjentakelse oppunder Vinjeronden. Korte pauser under tordenværene. Lite fristende å stå oppreist på topper i tordenvær !! I dagboka skriver jeg: Ved optimale forhold, - litt kjøligere og uten fotografering og vonde knær, samt helt tørr stein, bør turen kunne gås på ca 11 timer. Jeg brukte 12:42. Jeg kjenner ikke til om noen har gått turen raskere. Har ellers aldri løpt maraton, men drevet med endel annen idrett. Det stemmer ellers at jeg gikk på alle over 2000 på ett år. (primærfaktor 30) PS ! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker ytterligere opplysninger om denne eller andre turer. knut stabell

Det är nästan oundvikligt att sådana här diskussioner urartar i prestige och snobbism. Då blir det mycket tal om vem fjällen är till för, osv. Svårt att ställa upp på resonemang om att man är förmer. Själv har jag valt att besöka de sydnorska fjällen med tält för att komma bort från de starkast trafikerade stråken, eller åtminstone undvika rusningen genom att gå ut tidigt. Jag skulle säga att det rentav är bekvämare med tält. Som jag skrev i SFK:s tidning Fjället för ngt år sen, apropå ubetjente hytter i Breheimen: jag vill inte bära vatten i hink, jag vill omges av det. Men jag störs på det hela taget inte av att andra valt en bekvämare turism. Jag kan inte se ned på dem som går mellan hyttene eftersom jag misstänker att livet vore mycket svårare för mig utan dem. Uppenbart är ju att möjligheterna skulle minska drastiskt utan broar, och man kan undra om dessa är ett resultat av stugnäringen. Skillnaden mellan mig och stuggästerna skulle isåfall vara att de, men inte jag, betalar för sig! Jag tror man fick ägna mycken tid åt att ringa och fråga för att få veta om förhållandena tillåter en tur överhuvudtaget. (det hör till hsitorien att jag enbart gör vandringsturer, kring 10 dagar, aldrig toppturer, ibland rundrtuer, ibland regelrätta vandringsresor) I Alperna och Pyreneerna där jag vandrat mer (varav fem turer på 18-21 dagar) är jag förvisso van att fråga mig fram, men det gäller i regel snölägen på höga pass. Där är det också så att många stigar som finns på kartan inte finns i verkligheten och tvärtom. Långvandrare får alltså fråga, improvisera, osv. Parkvakter, stugvärdar och lokalbefolkningen har ofta massor med tips. Där är emellertid inte broar ngt större problem eftersom vattnen samlar sig på lägre höjder. Att riva varder är ingen lösning, iaf inte på något av de viktigare problemen. Jag tror DNT:s varder är ett utmärkt sätt att begränsa vardebyggandet. Jag är glad att det inte ser ut som i Pyreneerna där folk bygger rösen lite hur som helst vilket kraftigt försvårar överblicken. Ibland uppstår leder som inte för någonstans alls! KNT har lagt ned flera leder i Dovrefjell. I det fallet tror jag skälet är att man vill värna vildrenens livsrum. Det är f ö av liknande skäl som nationalparksstigar på kontinenten är så tydligt markerade: folk ska hålla sig dit, för att slita mindre och störa djurlivet mindre. När man i Nordnorge har börjat spånga en del sumpiga stigar, denna gång efter svenskt mönster, så är det också naturen, inte mänsklig bekvämlighet, som är motivet. Som sagt, det finns så mycket annat, som är viktigare. Vägarna har nämnts flera gånger. Jag bor i Sverigers femte stad, Linköping, mitt ute på en stor slätt, i klassisk jordbruksbygd men med en hel del skog omkring. Där har man inrättat en del naturreservat på sistone och bara några kilometer från stadskärnan har man sprängt bort en gång- och cykelväg för att återställa naturen. Kan man i så civiliserade trakter så kan man i fjällen också! il C.

Flatt og fint (med en og annen hump). Fint føre der pr. 29/12-03 forresten.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest hele debatten her, men slenger iallfall inn noe som kan være av interesse. Jeg og to kompiser gikk maratonrunden i Rondane for et par år siden. Alle 2000-meterne på en runde. Vi brukte 21 timer, ved å gå i et ok tempo hele tiden. Vi løp aldri. Kunne nok gått ned mot 18 timer hvis det ikke hadde vært for at den ene av oss fikk trøbbel med kneet. Jeg hadde bare med meg en liten dagstursekk, og hadde store mengder, kjeks, sjokolade, rosiner og 4 brødskiver med honning/brunost. I tillegg drakk vi mye vann, og satte til Maxim Sportsdrikk ved jevne mellomrom. Hadde også to Maxim Energy-gel som jeg spiste på turen. Så lenge man inntar dette jevnt, så tror jeg ikke det er noe problem. Vi hadde selvsagt inntatt store mengder karbohydrater de 2-3 dagene på forhånd, så under turen hadde jeg ikke problemer i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor lange fjellturer dere snakker om her, men jeg mener ikke det skal være noe problem med på dagsturer. Jeg har også gått Vasaloppet på i underkant av 5 timer. Dette er jo en noe annerledes turopplevelse, men her gikk de mest i New Energy sjokolade, sportsdrikk, rosiner og noen boller i ny og ne. En cola/kaffe-blanding på slutten gjør at man får ut det aller siste før mål. Bare en liten tanke, uten at jeg mener at dette trenger å være likt for alle. Men ja; Jeg mener det er mulig å gå toppturer på lite og karbohydrat-/sukkerrik mat.

Angående Spørsmålet til "Gjest" De 14 8000 meter toppene i Himalaya har alle PF over 500 meter. Dette ble trolig valgt fordi man ønsket å definere Lhotse som en selvstendig topp og den har en PF på såvidt over 500 meter i forhold til Everest. Noen lister angir 21 topper over 8000. Da er alle fire toppene på Kangchenjunga med Østtoppen på Annapurna, Lhotse shar og Middlepeak og såvidt jeg vet en eller to av sidetoppene på Broad Peak (Noen som vet dette nøyaktig?!). Hvilken PF det her opereres med vet jeg ikke. I Skottland samler mange på de såkalte "Munros" som er topper over 914 meter (3000 fot). Lista hadde 277 topper men ble nettopp utvidet til 284. Disse er klart definerte, men man bruker ikke PF som utgangspunkt i det hele tatt. Istedet er kriteriet at toppen er "selvstendig". Schages liste over topper i Nordmarka opererer med PF 20. Det virker fornuftig nok på meg. mvh Bjørn Revil (som har en PF på ganske nøyaktig 2 meter)

En artig diskusjon som aldri blir ferdig... De som samler topper etter 30m-lista, klager ofte på oss timeterfanatikere. De kan ikke forstå hvorfor noen vil ta turen opp på disse "grushaugene"/"steinene"/"meningsløse toppene". De holder frem Røynes liste, og peker på denne som den ene store sannhet. Det er der dere tar så inderlig feil. Og biter dere selv i halen gang på gang... Røynes liste er full av feil på primærfaktor, selv etter korreksjoner. 21 topper over 2000m er oppført med 30m primærfaktor. Hvem tør spå feilmarginen på disse..? Hva med de 6 med 35m primærfaktor? Eller de 17 stakkarene som er oppført med 25m..? Poenget er at det er gjort få målinger med tanke på primærfaktor i Norge. Dermed er ingen av dagens topplister grantert korrekte. Skal dere bruke denne lista, så får dere si at dere går etter Røynes liste. Ikke "topper med primærfaktor over 30m". Det vet dere ingenting om. Tror heller ikke noen kommer til å gjøre målinger på alle disse på lenge. Flott hvis noen ser det som sitt kall i livet, men det er tross alt enklere å måle inn 10m-toppene. Avslutter med et bilde av en artig topp som dere går glipp av når dere går etter Røynes liste

Her er tre bilder fra oppholdet (hvis noen er interessert, da!) Pass på, bildene er store: Sett tilbake mot Eidsbugarden: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/01 Turkameraten kommer opp fra renna ovenfor Melkehullet: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/02 Langeskavlstind, Sagi, og Mjølkedalspiggene med breen i forgrunnen: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/03

Här är några av mina starkaste minnen. Olavsbu-Torfinsbu augusti 94, en av två dagar med vackert väder; min femtioårsdag. Dovrefjell 97, den fantastiska sommaren, den oväntade variationen, och att det faktiskt gick, trots att min häl var så dålig att den senare måste opereras. Tafjord 99, den mycket speciella atmosfären kring Tjönnebu och den följande vanskliga passagen utmed Illstigvatnet, där jag fick klänga över en utskjutande sten för att komma vidare. Finse-Gjendebu 00, Hjelledalen, ett vad som kunde ha gått mycket illa - älven tog mig. Breheimen 01, den mäktiga övergången från Skridlaupbu till Slaeom, med fem timmar bara uppför genom alla tänkbara klimat- och vegetationszoner. Och inte en människa de två första dagarna. Jotunheimen 02, en tiodagars tälttur som började med ett pukslag, upp genom Leriungsdalen (där alla vandrare hade tält och var utlänningar!) och där jag under bästa möjliga förhållanden upplevde största möjliga ensamhet i ett av Norges mest överlupna områden. På etappen Slötabotn- Fleskedalen (som kan tävla med de vackraste i Italien), med den besvärliga passagen vid Kvitevatnet mötte jag inte en enda människa! Turen Finse-Memurubu 03, där jag denna gång rundade Hjelledalen, dvs. gick in iden österifrån och äntligen blev vän med den! Från mina många turer söderöver: När jag gick vilse i Val Soulcem i Pyreneerna 01 och tack var det fick det perfekta tältlägret. Cirque de la Solitude på Korsika 02, http://www.mai.liu.se/~pehac/vandring.html eller i somras i franska Alperna när jag fick se en varg på nära håll.

Alt håp er ikke ute. Wiren kan fortsatt stanses. DNT har fått dispensasjon fra Miljøvernavd. hos Fylkesmannen i Oppland. Vedtaket ble fattet 17/9/03 og kan påklages innen 3 uker - dvs neste fredag. Området anses av miljøvernavd. å være innenfor nasjonalparken, så den debatten kan vi trygt avslutte. Det som etter min mening er betenkelig med vedtaket er: 1. selve inngrepet 2. presendensvirkningen for andre deler av nasjonalparken 3. hvilke parter som har vært blitt hørt i saken Slik jeg forstår det er det kun DNT og offentlige myndigheter som har blitt hørt. Ingen andre frivillige organisasjoner av typen miljøvernorg., klatreklubber, lokale førerlag har verken blitt informert om prosessen eller at det har blitt fattet et vedtak. Tilfeldigvis får man vite om det i Fjell og Vidde. Det største problemet er selve begrunnelsen for vedtaket. De samme argumenter som brukes her kan påberopes av andre kommersielle aktører med base andre steder i Jotunheimen for å instalert innretninger på "sine" fjell. Etter det jeg forstår var det en viss skepsis fra Miljøvernavd. side til å tillate inngrepet. Dersom man gir dem noen flere argumenter i en klage vil de kanskje fatte et nytt vedtak med en mer hensiktsmessig begrunnelse - om ikke nekte wiren. Et problem med en klage er at de som klager må ha rettslig interesse. En klage fra bare én person vil sannsynligvis anses for tynt. Er det flere som går sammen vil klagerne lettere anses å ha rettslig interesse. Det mest hensiktsmessige er å få en større organisasjon til å gjøre dette, men det er antageligvis for kort tid igjen til fristen går ut. Etter noen samtaler med div. offentlige myndigheter har jeg fått et klart inntrykk av et ønske om engasjementer fra andre ikke-kommersielle aktører enn DNT. Dette gjelder for så vidt alle saker som berører nasjonalparken. Det virker som om DNT er enerådende hva gjelder synpunkter fra brukerne av fjellet. Jeg fikser gjerne en nøktern og saklig klage. Noen som vil være med fronte den??

1) Oddvar, 62 år, nordlending bosatt i Oslo. 2) Storesmeden, påsken 1964. 3) Var ferdig med alle med pf over 30 m i 1992. Underveis har jeg nok vært oppom de aller fleste 10-metersknausene uten å notere dem som noen topp. Største ”dagsfangst”: Ti topper i området rundt Bukkeholsbreen/Tverråbreen. Siste topp i samleperioden var en alenetur til Sjogholstind. 4) Det spørs hvilket kriterium en legger til grunn. De turene som kanskje har gitt meg den største gleden er da barna (to gutter) var små og jeg i påsken tok dem med på turer til topper som Besshø, Tjørnholstind og Store Memurutind. Og da de nådde tenårene, sommerturer på Store Austabottind og Romsdalshorn. De mest storslagne turer i Jotunheimen blir nok Styggedalsryggen som jeg har gått både via Storen og via Skagastølsryggen, siste gang i fjor. Det er turer som har tatt mellom 21 og 24 timer fra Turtagrø og tilbake med retur over Keiserpasset. Vanskelige forhold i Gjertvasskaret (blåis i dagen) har bidratt til tidsforbruket. I Øst-Jotunheimen er traversen Knutsholet rundt (Skarvfly- og Skarvflyløyfttindene, Leirungstindene og alle Knutsholstindene) den flotteste. 5/7) En stor del av toppene har jeg vært på sammen med tre turkamerater. Det startet ikke som noe prosjekt, men vi syntes det var morsomt å gå på stadig nye topper. Etter hvert oppdaget vi at vi jo hadde veldig mange over 2000 m og dermed tenkte vi at det kunne være like greitt å ta alle. Vi hadde forresten et tidlig prosjekt (tidlig 80-tall) om å gå på alle over 2300 m, men dette var vi ferdige med før tanken om alle 2000-meterstoppene slo ned i oss. 6) En slutter ikke med toppturer på 2000-meterstoppene selv om en har vært på alle. Topper som Store Knutsholstind og Surtningsui har jeg vært på fem ganger med oppstigning fra forskjellige sider, flere av gangene før 2000-metersprosjektet var avsluttet. Men det har de siste årene i tillegg blitt flere turer på de mange flotte toppene under 2000 m. Sunnmøre, Romsdalen og Nord-Norge er fulle av disse. Av mine flotteste turer er Vengetindtraversen i Romsdalen. Heller må en ikke glemme området rundt Jostedalsbreen. Slingsby’s klassiske kryssing av breen fra paradisiske Tungastølen via Austerdalsbreen, Kvitesteinsvarden og Kattanakken til Briksdal i Olden er en storslagen tur i det Slingsby beskrev som ”the finest ice sceenery i Europe”. Av framtidige prosjekter er det jo mye å velge mellom: Høyeste topp i hvert fylke (kommune?), Norges tre topper over 2400 m på en dag uten bruk av bil over Sognefjellet (sykkel tillatt), Nordmarkas 700-metere på en dag osv. En av mine turkamerater har forresten vært på alle topper over 1900 m. Til slutt vil jeg si dette. Les historien fra pionerene før dere drar på tur. Det gjør turen så mye mer interessant og setter det hele i et perspektiv. Jeg slukte Slingsby’s ”Til fjells i Norge” da den kom ut på 70-tallet og dannet meg mitt eget bilde av Mohn’s skar med et inderlig ønske om en dag selv å kunne stå der. Aldri har jeg følt en slik andakt i fjellet som da jeg første gangen sto der. God tur!

1: Nils – 33 år – Nittedal (3 mil nord for Oslo sentrum). Kommer fra Elverum i Hedmark 2: Rasletind juli 1984. 3: Antall hittil: 262 av 300 etter Røynes liste. I tillegg har jeg vært på ca 30 topper som Røyne har utelatt. 4: Flotteste tur må vel kanskje bli store Austabotntind 21. september 1996. Da vi kjørte oppover i Vestre Slidre hang tåkeskyene lavt, men da vi kom til Tyin kjørte vi over tåka og himmelen var tindrende klar og høstfargene var på topp. I fantastisk vær kunne vi stå ved varden på kanskje den flotteste toppen jeg har besteget. Kort anmarsj, men med sine utsatte punkt gir den litt morsom klyving. Ned igjen fikk vi nyte solnedgangen i vest. 5: Liker å ha et mål for turen, og da er toppene for meg det mest interessante målet. Det å kunne gå en topptur gjør fjellturen komplett. Jeg får sett naturen og fjellet både nedenfra og ovenfra, og får ofte med meg flere årstider på samme dag. Det gir en utrolig motivasjon for å stadig reise til fjells! Siden jeg er en systematiker og er glad i tall, ble det helt naturlig for meg å samle og holde oversikt over mine turer og topper. 6: Har ingen planlagt progresjon, tar det litt som det kommer og reiser på tur når det passer. Til nå har det blitt mellom 15 og 35 topper i året (siden 1992), bortsett fra i 1999 hvor jeg fikk med meg 50. Prøver å få til 10-15 turer i året. Det som hindrer er vel i første rekke familieforpliktelser, andre sosiale aktiviteter og jobb. 7: Med hytte i Valdres og utsikt til mange fjell, bl.a. Skaget, Mugnetind og Falketind fikk jeg allerede som barn lyst til å gå på toppene. Som 14-åring debuterte jeg altså med Rasletind som første 2000-meter, men hadde før det vært på noen lavere fjell i Valdres. Etter Rasletind gikk det noen år uten den store interessen, før jeg i 1990 kom meg opp på Tjørnholstind og i 1991 Surtningssui. Så tok det av i 1992, og etter det har det blitt mange toppturer i året. Samlingen startet vel seriøst i 1992. Nils

Vi var på Styggehø helgen for tre uker siden. Snøskavlen på toppen var ikke der. De siste hundre metrene før toppen var det bare fem cm. nysnø. Vi gikk opp på ryggen og sikret ca 50 meter i nysnøen. Greit, men glatt. Ned fra Styggehø gikk vi rett mot breen. Ekstremt løst. Bukkeholsbreen er veldig oppsprukket, og pga nysnøen så vi ikke alle sprekker. Tau påkrevet. Gikk breen til 2011 og den neste 21 et eller annet. Breen videre mot Lindeberg ble vurdert for lurvete, og det var seint. Ned breen og Bukkeholsbekken. 13 timer i alt fra sol til tett snøvær.

Hei, Jeg hadde tenkt meg en tur til Jotunheimen og er litt usikker på hvor det er bra å gå på denne tiden. Har lyst til å gå på Mjølkedalstind, Kyrkja eller kanskje Galdhøpiggen. Noen som har vært der nylig og vet om det er mye snø/is? Frode

Surtningssui 30/7-87 Foreløpig siste: Hellstugutind N-1 13/9-03 Totalt 191 topper.

Var på Surtningssui torsdag 10.juli 03. Gjekk i shorts og tskjorte heilt opp. Brukte fjellsko, men joggesko hadde vore ok. Gjekk "øvre" vegen opp, og Memurudalen ned att. Noen som har noen gode råd til en som har tenkt seg på Knutsholstind? John frå Osterøy

Hei på deg Jeg og en arbeidskollega var der 19-7- 03 og det var fantastisk bra og gå opp!!Fjellstøvler holdt i massevis, ingen problemer med is og snø i det hele tatt på toppen da Har du ikke vært på toppen før??Vi hadde ruskevær regn og blåst på vei opp,men etter ca 5 minutter på toppen åpnet himmelen seg og viste oss hvilken vakker topp dette er.Jeg tok noen digital bilder hvis du er innetersert og se litt fra toppen.Vennelig hilsen meg!!

Hej, Den sidste ryg er flad, rent højdemæssigt, men meget ujævn så man kan ikke bare balancere over. Nogen steder kravler man på oppe på selve ryggen, andre steder lidt på siden af ryggen på små hylder af 10-20 cm bredde, ind i mindre hakker i ryggen osv. Der er flere variationer alt efter hvad man føler sig mest tryg ved. Visse steder kan man godt have modgående trafik andre steder ikke. Men dette er ikke et problem i praksis. Selve passagen tager kun et par minutter. Husk iøvrigt at vejret stort set altid bliver dårligt hen af eftermiddagen - skyer, blæst og ind imellem torden. Så start tidligt. Jeg startede kl. 7 fra teltet ved den lille sø i 2400 m.o.h, Var på toppen kl. 14 og nede på parkerings pladsen i 1900m.o.h kl 18:30. Bussen til Benasque kørte kl 19 og 21. I Benasque sælger stort set alle forretninger et topokort i 1:25000 (Editorial Alpina). Jeg kar selv sådan et, men desværre ingen skanner. Det spanske militær har en god kortserie på 1:50000 (Inkl. UTM grid!). Jeg har købt et par af disse over nettet fra en engelsk boghandel. Jeg skal se om jeg kan finde adressen (2-3 dages levering, ca. 6 engelske pund stykket). Overvej også Posets som er Pyrenærernes næsthøjeste top - kun 30 meter lavere end Aneto. Jeg nåede det desværre ikke selv da jeg var i Pyrenærerne, men udgangspunktet er også Benasque med en overnatning i et Refugie undervejs. /Thue

BIKE AND SKI! Nå er skisesongen over Det var nok min siste randoneetur for sesongen, den første sommerdagen, 21. juni. Det var knallvær, lørdag tidlig. Jeg hadde bilen ved tyinholmen. Klokken var 05:40 da jeg satte meg på syklen med skiene på ryggsekken. Så syklet jeg inn Koldedalen. Her var det nødvendig å trille noen deler fordi veien ikke var brøytet. En time senere erstattet skiene syklen som framkomstmiddel. Snøen nådde fremdeless ned til Koldedalen. 90 minutter senere var jeg ved brekanten av uranosbreen. Her måtte jeg vurdere om jeg skulle videre over breen. jeg så noen fotsporer og dessuten var snøen skikkelig hard. ingen åpne sprekker og med ski på beina er nok sjansen å detre ned en sprekk lik null. jeg gikk opp breen, følgte fotsporene. i den øverste brebekken var det tåke. så kom jeg til ryggen som følges nesten helt opp til topps. plutselig lå skyene under meg og jeg hadde fantastisk utsikt til hurrungane og andre stortopper. en glimrende moment. jeg parkerte skiene på toppen av ryggen og gikk til fots de siste ti meter til toppvarden. litt luftig men greit. klokka var halv ti, utsikten fantastisk. men det største var de første svingene ned ryggen til breen. perfekt slalomforhold. hard grunnlag med litt pudder på. bedre går det nesten ikke. og det 21. juni!! tilbake på breen var jeg ikke fornøyd enda. så stakk jeg oppom langeskavltind. direkte over eggen. det var litt isete på grunn av nysnø men ellers greit. fra toppen skjørte jeg ned til uranosbreen og tilbake til syklen. ja dette var en fin slutt på skisesongen!

Enig med Morten i at svaet/nordsiden på store Austabotntind nok er lettere uten snø og at det er relativt lett på tørt fjell. Ved en utglidning der er det kjekt med vinger... Jeg kan heller ikke skjønne at det er bart der allerede; det pleier jo å ligge en fonn der det meste av sommeren. Selv var jeg der 21. september 1996, og til og med da lå det igjen en liten rest (mener jeg??). Rutebeskrivelser jeg har lest nevner også at det bør sikres der ved snø, men behovet for sikring er jo forskjellig. Vi hadde ikke noe sikringsutstyr. Nils