Søk i nettsamfunnet

Ikke noe tull ! http://www.nordlys.no/nyheter/article7122213.ece

Har nå brukt et Tentipi Safir 7 i bomullspolyester med Pro innertelt, og teltovn 'Fibistove III' sommer, høst og vinter, og her kommer samlede erfaringer. Jeg er ikke assosiert i det hele tatt med telt eller ovns produsent/forselger.Har nå brukt et Tentipi Safir 7 i bomullspolyester med Pro innertelt, og teltovn 'Fibistove III' sommer, høst og vinter, og her kommer samlede erfaringer. Jeg er ikke assosiert i det hele tatt med telt eller ovns produsent/forselger. Dette er et ganske dyrt set, og tungt. Det er ikke noe man ønsker å dra langt på, men med pulk, sykkelvogn, eller bil går det fint. Teltet Pro: o Velgjort som bare den. Varenda detalj har en funksjon. o Fungerer fint på snø (prøvd uten innertelt, men med en vanlig presenning som gulv o Fungerer fint i regn (topphatten stenges innifra med en tau) o Lett å fyre i. 3 store luftinntak i lav høyde gjør at du fint kan fyre uten å ha døren åpen. Deilig å på sommeren. Luftinntaken kan stå åpne i dårlig vær uten at teltet lyfter, eller at været kommer in i lavvoen. o Tålig tygmaterial. Det er en bomullspolyester, så man får utrolig deilig 'inneklima'. o Ingen kondens inne, om man bruker innerteltet. Jeg har ikke opplevd kondens uten innerteltet heller. Con: Tungt Dyrt. Dette er det eneste som trekker ned karaktæren. Læringer om teltet o Et 7-personers telt fungerer fint til en familie på fem med pakking. Gott om plass; det blir en naturlig avdelning for pakkning, for barn, for voksne, for skor/fyring/ved. Vi har sovit 7 i teltet, men då med annen organisasjon av ting og tang.. o Tørkeringen man kan kjøpe til er fantastisk. Alle klær tørker fint om man fyrer. Jeg bruker tørkeringen både med og uten innerteltet. En familie trenger kun en tørkering. o Pro-teltet kan åpnes i gulvet for å kunne fyre. Dersom man setter opp teltet på en fotbollsbane (=sportsleir) og vannet står på banen... så blir det bløtt innuti innerteltet å. Det lekker gjennom åpningene i gulvet. Jeg hadde egentlig ønsket en annen konstruksjon der, men då får man ju ikke bålet. I 'vanlig regn' blir man ikke bløt inne i det hele tatt, det er kun ved oppsetting 'i stående vann' jeg opplevd lekkage fra gulvets åpningsmuligheter. o Pro-teltet er meget lett, til forskjell fra hovedteltet. o Vi burde ha kjøpt en pakkpose for 9-personers telt; da er det lett å pakke både ytter- og innertelt i samme pose. I syv-personers-posen går det, men det er trangt, og ikke tilrådeligt dersom teltet er regnvått. o Dersom det regner mye, og teltet står på samme plass en tid, så blir det vått og leirigt i inngangen der alle går in/ut. Noen av konkurrentene har en inngang, og produsenten av Tentipi selger fra i år et 'påheng' med inngangs-'tunnel'. Jeg er klart spend på hvordan denne er; den vil være positiv i regnmiljø. o Uten innertelt får man in alle jentene i en skoleklass før å spise pølse i teltet. o Meget vindtårlig. Masse barduner dersom man ønsker, men kan settes opp med kunn 8 teltspiker dersom man ønsker. Settes lett opp av én person. Jeg har ikke prøvd oppsettning i vind, kun bruk i vind. Ovnen Ovnen jeg bruker er en Fibi-style zeltovn(?) versjon III. Denne er... o Lettfyrt o Rustfri (=kostbar) o Rørmodulerne pakkes i ovnen, som kommer i en trelåda. Rørmodulerne er av tynt material! o Ovnen har et litet glass i hver dør(!) Dette gir bål-lys uten røyk i teltet. Fantastiskt på vinterstid/nattetid! o Opplevs som sikker i bruk. Selve ovnen er av ganske tykk metall, og den har ikke vridd seg tross intensiv fyring. o Ovnen plasseres med fordel oppe på noe ved snø. Ved pulkbruk tar jeg med en brukt ovnsplåt (vanlig inbyggningsovnsbakeplåt) som jeg bruker som underlag. Da står ovnen bra på snø uten å smelte snøen, og sommerstid tenker jeg ikke på at det kan komme ut litt glød under ovnen, der luftinntaket sitter. o Er toppmatet - man trenger ikke å åpne sideluken før å legge in ved. Dersom det kommer ut litt gnister, så tåler ytterteltet dette. Jeg har ikke prøvd ovnen i innerteltet, men det burde gå det å. o Ovnen har én kokeplate. Dette gir bedre plass i inngangen på teltet, men mindre kokekapasitet en 'horisontellt orienterte ovner'. o Er ikke så lett. o Bør sotes etter to netter. Jeg har en diskborste med før dette; Sotning er gjort på noen minutter. o Før å sette opp pipen kan man stå på boksen som ovnen transporteres i. Denne doblerer å som fyringsvaktstol/kjøkkensjefs-stol. o I mitt tykke en meget pen konstruksjon. Neppe hard-core-utseende, mer 'tysk turist som aldri sett en rein'. Konklusjoner Dette er utstyr for basecamps og 'glamping' (glammig camping ). Det bidrar til 'større fellesskap' en kunn familien. Erstatter hytte for meg. For sitt bruk har jeg bare godt å si om teltet og om ovnen. Grunnet vekten på teltet hadde jeg ikke valgt teltet i bomullspolyester for vandringsturer med litt lengde, men så er jeg heller ingen stor man på jorden. Dersom jeg på nytt skal telte på en fotballbane med stillestående vann vill jeg enten i) velge et annet telt; ii) skaffe et annet innertelt; iii) telte utenfør sjøen på fotballbanen. Having that said: De som teltet i Smart-club telt var vesentlig bløtere ved samme anledning. Det var kun de telt som var specc:ade for minst 6000mm vannpeler i gulvet og 'oppsydde kanter i bunn på innerteltet' som vart helt tørre. Click here to view the article

Jeg har leid ei hytte på Beitostølen 17. mai-helgen og lurer litt på hva slags aktiviteter som er å anbefale i området nå, mest med tanke på snømengde. Noen ting jeg har tenkt på, lar noe av dette seg gjennomføre? Gå på ski innover Valdresflya Fjelltur, kanskje Besseggen? (hun jeg skal med har ikke gått den) Sykle, men det blir vel helst langs veien Noen som har andre tips til aktiviteter?

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

3 uker siden siste fjelltur... Det gjorde jammen godt med et nytt besøk i fjellheimen. Første gang uten ski dette året. Les mer på ifriluft.net Turhilsen

Jeg har ingen erfaring med at vandre i norge, men kunne godt tænke mig et par gode dage med familien den 17-21 maj. Jeg har set på den klassiske besseggen, men der er vel for meget sne? (kan man gøre den på ski kanske?) Hvis du har et andet forslag til en klassiske vandre tur (evt med telt) vil jeg meget gerne høre? Tak Bo

Jeg påstår at den norske fjellheimen må være en av de bedre plassene å tilbringe nasjonaldagen på. Mattis og jeg tok turen til Trollheimens landemerke, Snota for å gå lage vårt eget 2-manns sterke 17.mai tog. Værmeldingen viste overskyet og nedbør dagen før, men dette skulle nok en gang vise seg å være feil. Det ble en flott dag i fjellet med lett og tørr nysnø på toppen. Vi måtte faktisk brøyte løype innover i starten fra Gråsjøen. Les mer, se bilder, video og kart på ifriluft.net

Har tenkt å gå turen over Hallingskarvet ( Finse - Geilo) med start rundt 17. mai dersom fint vær. Noen som nylig har gått over og kan veit om snøforholda ?? Vil bare starte i godvær denne ganga då de to forrige forsøkene har vært misslykka. Februar 1996, snøstorm. Mars 2000, regn og sluddstorm.

Se filmen fra turen her: http://www.mitandi.com/ Turbeskrivelse: Fra campinghytta på Sandvik Camping i Gaupne, bar det med bil innover Jostedalen. Snøfonna over veien ved Fåbergstølen kom brått på. De to karene som lå i telt fikk seg en god latter! Snill som hun er tilbød Ellen seg å gå de 3-400 meterne tilbake til bilen for å hente vårt gjenglemte kart mens jeg sjekka GPS'n. Lurt å se kjapt over utstyret selv om man er ivrig etter å komme av gårde! Fantastisk deilig å gå oppover langs Fåbergstølbreen. Vi holdt til høyre hele veien og svingte opp til høyre etter bekken som renner ned fra vannet på 1142m. 17.mai-talen ble avholdt foran toppen på Lodalskåpa kl 18:45. Hurrungane var tålmodige og staute tilhørere. Vi hadde tatt oss god tid underveis i det deilige været og skulle helt ned til bilen igjen. Siden det også var overraskende mye løssnø om lett raste i vesthellingene, valgte vi å si god natt til fjellet og skli ned igjen. Det har hendt at jeg har angret på at jeg ikke "fikk med den siste toppen" på tilsvarende turer. Men denne gangen føltes det faktisk helt greit. Lodalskåpa ligger i fantastiske omgivelser og hit skal jeg tilbake med teltet. Et bedre sted å feire 17.mai kan jeg ikke tenke meg! På veien ned så vi en gjeng som var på vei opp til breplatået. Senere fant jeg ut at Anne Grethe Nordli hadde vært med i følget! Se filmen fra turen her: http://www.mitandi.com/ Vennlig hilsen Christin

Må bare høre! Regner så klart med at alles favoritt artist er Bruce Springsteen!!!

Er det nokon som veit om ei nettside der dei sel sekken grouse trekantsekk 17 l?

Tenkte det kommer garantert til å bli endel spørsmål om dette, og greit å samle en plass Hvis folk legger ut litt info her når de har noe, så hadde det vært knall!

På tirsdag 21.august var jeg så heldig å få skyss opp til Gjendesheim og tok videre båten inn til Gjendebu hvor jeg skulle overnatte i tre dager. Værmeldingene var svært lovende og de få tåkedottene rundt noen av 2000-meterstoppene var i ferd med å lette da jeg ankom Jotunheimen. Jeg hadde ikke gjort noen anstrengelser for å få med reisefølge. Midt i uka etter at skolene har startet jobber vel de fleste, så denne turen ville jeg ta alene. Planen var å bestige noen enkle 2000-meterstopper rundt Gjendebu som jeg ikke hadde vært på før. Onsdag 22.august Jeg var førstemann ut av hytta med kurs for Svartdalen denne strålende dagen – ikke en sky på himmelen – og la i vei med mål om Svartdalspiggen. Allerede i første motbakken kastet jeg jakka og gikk i T-skjorte resten av den dagen . Pga lite fjellturer og annen fysisk aktivitet i sommer hadde jeg tatt på meg ei pulsklokke for å sjekke at pulsen ikke overskred den anaerobe terskelen altfor mye i oppoverbakkene. Stort sett gikk det greit å holde pulsen under 150 så fremt jeg gikk rolig. Boka til Morten og Julia ligger på Gjendebu, og jeg hadde studert ruta til Nordre Svartdalspiggen kvelden i forveien, men likevel klarte jeg å gå for langt innover i Svartdalen før jeg skrånet oppover mot ryggen. Det resulterte i klyving i en altfor bratt oppstigning mot Svartdalsryggen hvor pulsklokka ble lagt i sekken etter at den hadde vist over 170 på det værste. Vel oppe på ryggen var det på tide å konsentrere seg om å følge vardene til toppen og det gikk jo veldig greit. Knapt 4 timer brukte jeg til Nordre og følte meg i fin form til å fortsette. Videre bortover mot Store Svartdalspiggen er det jo enkelt forutsatt at man finner veien. Jeg klarte først å prestere å utforske en del nedganger på høyresiden (vest) av eggen, men de endte med et 2-3 meters stup – sikkert nok til å pådra seg en forstuet ankel hvis man lander litt forkjært. Etterhvert fant jeg ut at det var best å holde den høyeste del av eggen det første stykket for så å skrå litt ned i fjellsiden før turen gikk oppover til Store Svartdalspiggen igjen. Her var det på tida å få seg en skikkelig matpause og sokker og sko ble lagt til tørk i solsteiken. Jeg satt og funderte på om jeg hadde truffet årets fineste dag i Jotunheimen på første forsøk. Det var vindstille og varmt og knapt en sky å se. Været kunne i hvert fall ikke ha vært bedre. Egentlig burde jeg ha vært fornøyd med turen nå og returnert samme vei. Men jeg syntes at det så enkelt ut bortover mot Søre Svartdalspiggen og kanskje jeg også rakk Langedalstinden før det ble for sent. Jeg fulgte derfor oppskriftsmessig rutebeskrivelsen fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” og befant meg ganske snart rett under Store Svartdalspiggen på sørsiden. Resten av turen ble imidlertid ikke så enkel. Siden jeg var alene og ikke ville ta noen som helst sjanser i tillegg til stor respekt for luftige passasjer fant jeg ut at det var best å holde meg litt ned i vestsiden av eggen. Flere steder måtte jeg imidlertid snu og gå tilbake for å finne en egnet hylle å gå på. Jeg var oppom både Midtre og Søre Svartdalspiggen, men jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har gått hele eggen på Svartdalspiggene. På Søre Svartdalspiggen var det helt klart at turen ville bli altfor lang hvis jeg også skulle gå oppom Langedalstinden. Dessuten var jeg blitt tørst så det var bedre å gå ned i Langedalen hvor jeg hadde sett noen bekker jeg kunne fylle vannflaskene i. I www.bergtatt.net er returen langs eggen fra Søre Svartdalspiggen mot Langedalen markert med grønt hvilket skulle tilsi en enkel retur, mens i ”Norges fjelltopper over 2000 meter” er denne markert med en gul trekant hvilket skulle tilsi bratt klyving. Jeg var opptatt av å finne den enkleste veien ned og etter flere forsøk hvor jeg gikk nedover for så å returnere oppover igjen er det klart for meg at den enkleste veien ned er en sikksakk-rute først ganske nær eggen nedover og så bør man holde seg litt nordover fra eggen før man til slutt finner en bred hylle som leder ned til en liten dam som ligger helt øverst i Langedalen. Jeg tror det vil være enklere å finne den klyvefrie ruten dersom man går oppover, da kommer en del av småstupene lettere til syne. Hvis jeg skal på Langedalstinden noen gang vil jeg i hvert fall foretrekke denne ruten fra Gjendebu. Herfra og ned var selvfølgelig turen meget enkel. En god del kunne gås på snø i kanten av breen og på mose og gress lenger nede. 11,5 timers tur gikk overraskende bra for beina, men tempoet var ikke så veldig høyt heller. Torsdag 23.august Semmeltind eller Slettmarkhøe var toppmålet da jeg la meg kvelden i forveien. Torsdag morgen føltes beina såpass bra at jeg gikk for den lengste varianten og la i vei de anslagsvis 7 km oppover Storådalen mot foten av Semeltind. Jeg hadde tegnet inn eksakt rute fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” på kartet og fulgte den med GPS oppover lia til Semeltind. Definitivt den enkleste veien til topps som også har den fordel at den er gressbelagt helt opp til nesten 1900 moh. Stein og ur blir jeg ellers fort lei av. T-skjorte helt til topps denne dagen også, men det var en svak vind på toppen og kun disig sol når jeg var der, så jakka kom fort på. Midt inne i Jotunheimen er utsikten fra denne toppen en av de bedre. Sørtoppen ble også besøkt hvor utsikten til hovedtoppen er flott. Dessverre fulgte jeg ikke like godt med på returen og GPS’en var heller ikke oppe under returen hvilket medførte en litt vanskeligere rute ned. Uten å overstige den anaerobe terskelen så ofte brukte jeg 9,5 timer på turen, hvilket er noe i overkant av tidsestimatet i ”Norges fjelltopper over 2000 meter”. Fredag 23.august Fortsatt T-skjortevær. Turen gikk til Fondsbu uten tanke på å bestige noen topper underveis. Det var i grunnen flott å kunne roe seg ned med flott utsikt til de toppen jeg hadde besøkt de foregående dagene og ellers utsøkt landskap. Deretter bar det rett hjem med buss. Slik unngikk jeg i hvert fall hordene som i augusthelgene skal opp i Jotunheimen og gå Bukkelægeret og Besseggen.

Startet fra Gjøvik tidlig morgen, og gikk fra rv 51 ved Vandrehjemmet kl 0955. Målet var ikke avklart på forhånd, men turen startet opp mot Rasletind, som den ofte gjør. Det var ikke en sky og se på himmelen før langt nedover mot Hønefoss. Det var ikke et vindpust og det var - 2 grader da jeg startet. Liten rast på toppen av første bakken gjorde godt. Fellene var på, og det var helt nydelig i fjellet. Jeg tok igjen ei skoleklasse under Rasletind. De hadde ligget i telt ved der stigningen oppover startet. De hadde også vært på samme tur i fjor, og hadde samme fantastiske været da. Ferden gikk videre oppover, og sekken ble parkert rett under Mugna. Derfra gikk jeg opp på Austre Kalvehøgde. Det er bare en liten tur, men vær oppmerksom på overhenget på skavlene ned til stupet mot Leirungsdalen. Et par skritt for langt til høyre, og du er VELDIG raskt nede i Leirungsdalen Oppe på toppen var det HELT vindstille, og ikke en lyd var å høre før en rypestegg sendte sine varsler utover Jotunheimen. Det eneste som forstyrret ellers, var et par rutefly, men det får heller gå. Sola stekte godt. Jeg ble sittende på en stein i 2150 meters høyde og bare nøt. Jeg hadde gått hele turen i skibukse og supertrøye med opprullede ermer, og tro meg: Det var ikke antydning til kaldt. Det var heller en stor helning til varmt, veldig varmt Etter en rast på toppen, knirket jeg meg nedover igjen på slitne knær. Snøen begynte å bli litt bløt, så det var til tider litt spennende og kjøre nedover. Men fall, nei ikke denne gangen heller. Jeg kom ned til bilen etter 6 timer på tur. Da er det bare helt nydelig å få på tørre klær. Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har hatt mange slike turer i dette området i det siste. Det anbefales på det aller sterkeste. Det er sånt man blir glad av. GPS´n viste 21.3 km, 1023 hm. Bildene er tatt med en Canon EOS 400d med 55-200 mm. Fotografen innestår for de fotografiske kvaliteter og miserer som vises i dette dokumentet, med sviktende syn og skjelvende hender er bildene tatt. For de som ikke vil se er det bare å hoppe over, eller komme med velmenende kommentarer. Det er det man lærer av . Jeg hadde en kjempedag som jeg aldri vil glemme. God tur til dere andre. Åh - åh - åh - det gjekk likar no...................

Etter diverse drømming, planlegging, pakking og studier av yr.no og andre mer eller mindre pålitelige værvarslere tok vi av sted fredag morgen. Vi var Geir, John Inge og Terje. Været var i og for seg ikke tema, for datoen var spikret for flere måneder siden, og utstyret skulle holde til det meste. Ruta skulle gå over bandet ved Raudhamran. Siden sekkene veide sitt valgte vi å starte relativt høyt for å slippe å hente høydemetre fra Heimdalsmuen. Parkerte like etter Valdresflya Vandrerhjem og lempet sekker på ryggen. Målet for dagen var området i nærheten av ”Tyskerplassen”. Fint vær og godt selskap gjorde at turen innover var grei til tross for vekten på ryggen. Vel oppe på bandet tok vi en god rast og nøt synet innover Leirungsdalen. Tinder og topper lokket der inne. Nede i dalen glimtet det gyllent i den beryktede Leirungsåe, vår eneste bekymring for turen – må vi vade? 500fjell rapporterte jo om sur opplevelse helga før og døpte sågar om elva Borte på en snøfonn betraktet en flokk rein oss mistenksomt før de stakk sin kos innover dalen. Skummelt med sånne tobeinte gjester. Vel, vel - en god rast må avsluttes, og sekkene må på skal vi komme inn og få opp teltet. Stadig gjerrige på høydemetre holdt vi oss oppe i lia - der nede i dalen så det så myrlendt ut. På vei hjem igjen fant vi faktisk ut at det er vel så greit å gå nede i dalen Eneste utfordring på veien inn var Steindalsbekken med stor sekk på ryggen. For Terje med gamasjer på beina var det bare å finne en passe grunn plass å tråkke over, mens de uten gamasjer måtte ty til spenstige sprang over svaene oppe i småfossene. Ved ”Tyskerplassen” endte det med at vi slo opp teltet på plassen. Veldig beleilig med litt rennende vann og flatt lende for teltet, selv om det bærer preg av en del bruk. I tillegg har Steindalsbekken rasert området. Etter leirslaging og middag tok vi en rusletur opp i Steindalen for å sjekke breen. Vi ruslet og gikk, men brekanten lå for langt inne nå. Turen inn dalen satt enda i beina, og steinura ble for plundrete, og kvelden var raskt i anmarsj, retur til teltet… Over oss sto Munken, truende og innbydende på en gang. Flere ganger i løpet av helga funderte vi : ”Kan vi komme oss opp der?” Lørdag morgen kom med sol – og litt morgentåke. Munken var borte i tåka, samme med det som skulle bli dagens mål – Tjørnholstinden. I løpet av natta hadde vi hatt en regnskur, men det var nok bare for å vekke oss. Frokosten ble inntatt i strålende sol, og etter hvert dukket kjente topper frem igjen. Dette skulle vel bli bare bra! Vi nøt stunden og klokka løp fort, på tide å komme seg av sted. Mens vi pakket sekkene vandret et par karer forbi, i god fart med et eller annet mål. Dette var de eneste menneskene vi så i Leirungsdalen denne flotte helga! Så kom det vi hadde gruet for – vading eller… Det var stemning for å beholde støvlene på, og se om det var muligheter for å steingå og eller vasse fort noen steder. Det skulle vise seg å gå riktig så greit. Ved ”Tyskerplassen” er det enkelte grus- og gjørmebanker. Vi kom oss over til disse ved et-tråkks hopp over et grunt stryk. Lengre der ute var det mye småstein som burde kunne balanseres på, og nesten over på andre siden så det smalt nok ut til å kunne hoppe. Geir erfarte at det var gjørme i grusbankene – se opp, det går an å plumpe bra uti dette også. Planen holdt – vi kom over uten å bli våte i støvlene ! Så bar det oppover bakkene, første mål var Høgdebrotet – langt der oppe. Ikke mye spennede å si om disse oppoverbakkene egentlig. Bakover fikk vi få et bedre utsyn over Kalvehøgdmassivets nordvegg, og etter hvert også Torfinnstinder etc, men Terje som hadde vært her før var svært så spent på været på andre siden av ”kanten”, for synet som møter en her er bare stort! Og forventningene ble innfridd: Besshøe, Glittertind, Surtningssue, Nautgardstinden, Stornubben, Galdhøpiggen, Memurutinder, Smørstabbtinder, Hurrunger og meget mer viste seg frem i all sin prakt! Det supre med denne turen er nettopp dette: Man går og går mot noe som ser ut som en topp der oppe, men litt etter litt bretter landskapet seg ut til et særdeles flott utsyn! På Høgdebrotet tok vi oss en god rast, og sa hei til resten av de fire menneskene vi skulle møte denne helga. Et par som hadde startet på Vargebakken nådde sitt mål for dagen, de angret nok heller ikke på dagens valg? Toppen lå pyntet i snø mellom steinene. Nede på Steinflybreen sto en flokk rein, en av dem var en stolt bukk med flott gevir. Veien videre mot Steinflytinden gikk langs kanten av stupet mot Steinflybreen. Litt høyder ble målt, og kandidaten mellom Høgdebrotet og Steinflytinden ser nok ut til å være kvalifisert som en 10-er ja. Skal analysere loggen min litt nærmere, trykkmåleren på Garminen var ikke kalibrert, men den relative målingen sier sitt. Mer data senere….. Opp bar det etter hvert, snøfonna i skråningen var myk, så valgte å gå på stein. Men snøegga måtte gåes – stilig, og det var så mye greiere enn å ned i sørsiden. Vel oppe kløyv vi opp på toppblokka og tok oss noe velfortjent godt, knipset bilder og nøt stunden. Kjente steder vi har besøkt før, og steder vi har til gode sto i rekke og rad! Dagens tabbe ble så gjort : Vi hadde ingen ambisjoner om å følge eggen bort til Tjørnholstinden med vår bagasje og erfaring, så vi begynte å ta oss ned, men på feil sted. Det ble litt for bratt, så sekker måtte fires. Tiden gikk fort nå, men vi skulle nå ned over Tjørnholsoksle okke som. Det var bare å dure på, på Tjørnholstinden ble det middag. Real Turmat pluss noe godt… Enda flere rein kunne betraktes fra oven: Nede i Nørdre Tjørnholet gikk en flokk på breen. Gjennomgangstemaet kom opp nok en gang under pausen : ”Det hadde ikke vært det samme i regnvær nei!” Sola sto fortsatt oppe, men hadde tydelige planer om å gjemme seg bak Hurrungene snart. Her kunne vi ikke bli, mørket ville garantert komme før vi var tilbake ved teltet så det var bare å komme seg nedover. Sola sa takk for seg i en brennende solnedgang da vi sto på bandet mellom Tjørnholstinden og –oksla. Rask tur oppom oksla, og så bar det nedover. Godt å kunne ta snarveier over snø og slippe steinur hele veien. Returen ble liksom en lang vandring mot mørket, og kryssingen av Leirungsåe måtte vi garantert ta i hodelyktlys….. Det var greit å ha GPS som støtte på veien. Vi peilet oss inn på sporet fra oppoverturen og fulgte dette ned i dalen igjen. Uten dette hadde letingen etter krysningspunktet over elva tatt mye tid i mørket! Vel tilbake på teltplassen etter 13,5 timer i supert vær og stappfullt av inntrykk – det var godt å krype i soveposen etter litt vask av føtter i iskaldt vann for de som liker slikt om kvelden. Søndagsmorgenen rant med gnistrende sol etter en natt med rim på teltet. Halvmåne og stjerneklart er ofte fulgt av litt kulde… Terje valgte å stå opp og se på sola, mens Geir og John Inge tok livet med ro i teltet. Frokosten besto av stekt bacon, lapper og pannekaker. Sildrebekken hadde fungert som kjøleskap for vakuumpakket bacon – helt greit med ca 2 grader i vannet (?) Lang god frokost ble etterfulgt av nedrigging og rydding av leirplassen før vi satte nesa hjemover. Nå fulgte vi stien utover dalen, noget lettere enn veien vi gikk inn, litt brattere over bandet ved Raudhamran men allikevel. Vel tilbake ved bilen var alle tre vel fornøyd – ikke helt utslitt, og noen erfaringer og inntrykk rikere. Ikke våte fra oven, og ikke våte på beina. Kort oppsummert : Vading av Leirungsåe kunne unngås med vannføringen på lørdag! Start dagsturen i tide! Det hender det er lurt å gå en liten omvei! Skal du nå tilbake før det blir mørkt – snu i tide! Solnedgang er tross alt flott å se på! Det er fint å ha med nok mat – vi led ingen nød! - DET HADDE IKKE VÆRT DET SAMME I REGNVÆR NEI! :D PS. Bilder følger

Så kom da endelig august med mindre innsekter og mørkere kvelder og årets begivenhet sto for turen - venneturen fra Storlidalen via Kårvatn og Innerdalen tilbake til utgangspunktet. Men det skulle ikke være bare enkelt; Etter en sommer med hoven ankel og minimal turaktivitet måtte jeg benytte de siste par ukene før avreise til å gå inn nye sko ved turer i nærmarka og så braket det løs med en god dose bilkjøring i turuka. Mandag 64 mil t/r Nord-Trøndelag, tirsdag 50 mil til Oslo, onsdag t/r Gardermoen og torsdag ca 43 mil til Storlidalen med retur til Oslo søndag - ser ikke tungt på en liten biltur, men dette ble i drygeste laget. Men tilbake til fjellturen som startet med en biltur over Rondevegen og Dovre til Storlidalen i Trollheimen hvor jeg rakk å installere meg i Bortistu med en pils før resten av følget kom fra Trondheim. Hjertelig gjensyn og et kjempemåltid med bassturøkt lammelår som hovedingrediens - skal det være luksus så gjelder det å slå til - og rødvinen var heller ikke ille Turen startet neste morgen(eller heller formiddag) med en liten spasertur langs anleggsveien inn mot Tovatna før vi dro opp i terrenget og fulgte merket sti inn til det innerste av Tovatna. Været var sånn passelig med lave skyer og enkelte tendenser til yr - men insekter var slettes ikke noe problem. Ned Gammelseterdalen var den merkede stien omlagt siden forrige gang jeg gikk der, og fulgte nå det gamle veianlegget på vestsida av Toåa. Veianlegget ble visstnok påbegynt ca. 1847 og hadde som mål å få til en kjerrevei mellom Oppdal og Todalen etter som oppdalingenes nærmeste forbindelse til sjøen gikk ned til Todal. Anlegget ble etter noen år avsluttet, men restene er godt synlig, og det er imponerende hva som ble utført i de bratte fjellsidene. Etter at vi krysset Toåa på ei ny bru ble terrenget temmelig fuktig, og det ble slitsomt å krysse seg frem og samtidig forsøke å unngå å fylle skoene med myr. Men vi kom da etter hvert frem til ei ny bru som igjen bragte oss over på vestsida av elva der gården og turisthytta på Kårvatn ligger. Men vi kunne ikke dy oss, noen av oss måtte forsøke et bad i elva og vi gutta dro nedover elva og badet der Nauståa kom inn i Toåa. Frisk opplevelse, men herlig etter svettingen gjennom myr og jord. Og mindre herlig var det heller ikke å komme til gårds og en kald pils. Maten måtte vi ordne selv, men med godt lager av hermetikk i selvhusholdet hadde vi ingen grunn til å klage. Med 12 stykker i følget ble det fullt på fellesrommet og det var godt besøk så det ble plassert folk litt rundt omkring, men alle fikk et sted å sove. Neste dag skulle vi gå over Bjøråskaret til Innerdalen så det starte igjen med noen km langs en vei før vi dro opp i terrenget. Men denne dagen var solen med oss, og det ble flere avslappende pauser oppover bakkene. Vegetasjonen følger med langt oppover, og etter som utsikten vider seg ut kan vi se både sjøen og innover i Trollheimen. Et herlig syn i alle retninger. Det var mye folk i fjellet, og på toppen av Bjøråskaret var det tilløp til køsitting rundt omkring. Men utsikten rettferdiggjorde trengselen - her var det mye flott fjell å se Det var bare et lite skår i gleden; En person var savnet i fjellet og vi kunne se - og høre - helikopteret som drev søk. Den savnede var visstnok slektning av vertskapet på Renndølsetra der vi skulle bo. Nedover fra Bjøråskaret er det bratt, og lårene fikk føle det etter hvert. Varmt ble det også etter hvert, så da vi var nesten nede i dalen ble det igjen bading i en kulp i Renndøla - riktig oppfriskende, men denne dagen med et varmt svaberg å gå opp på. Stort bedre går det ikke an å få det etter en dag i fjellet. Igjen fikk vi ferdiglaget mat, og rømmegrøten var så god at det igjen ble i meste laget - dette var definitivt ikke en slanketur Etter erfaringen med myr og jord i Gammelseterdalen ble det til at vi gikk om Langvatnet i stedet for via Innerdalsporten tilbake til Storlidalen på søndag. Fordelen med dette valget var at vi slapp å vasse i søla, men til gjengjeld var stigningen i starten saftig nok. Heldigvis lå stien i skygge i starten, for sola skinte som dagen før, og solhatten måtte frem for å beskytte et noe hårredusert topplokk Turen forløp udramatisk, og etter dagens siste rast valgte jeg å takke for meg og sette opp farten ned mot bilen. Tanken på 43 mil alene i bilen fristet ikke. Eneste bommert var at jeg antok at jeg kunne finne drikkevann langs veien ned fra Tovatna - men den gan ei, jeg gikk helt frem til bilen før jeg fant vann uten å måtte klatre ned til en nesten uttørret bekk. Tok Rondevegen tilbake også etter som dette er kortere enn om Dombås, men droppet besparelsen ved å kjøre over Lygna og holdt meg til E6 og anleggsarbeidene både på Mjøsbrua, sør for Hamar og i Ullensaker. Turen hadde vært topp fra start til ende, og jeg har neppe gått Trollheimen/Innerdalen for siste gang.

Topptur på Geita og Killingen med kuling, dårlig sikt, ustabile snømasser++ For den som trodde at det bare var fint vær i Jotunheimen og fjellheimen for øvrig (ref Mayhassen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14141&highlight= og Morten https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14167&highlight=) kan betrygge seg med at det ikke er slutt på vind og snøfokk i fjellet enda. Jeg fikk erfare som mang en gang tidligere at vinden og snøfokket ville bli med meg på tur. Etter en behagelig natt med stormkast og snø ved Leirvassbu, var det god å se at vinden ikke hadde gitt opp da jeg våknet. Snøfokket slikket godt om veggene på Leirvassbu og sikten var ikke store greiene. Frokosten ble noe lengre enn vanlig, og jeg rakk hele to kopper med kaffe og jeg fikk pløyd gjennom noen sider i en bok før jeg fant motivasjon nok til å gå ut i det kalde gufset. Med et par – tre uværsturer bak meg så tenkte jeg ”jeg har jo vært borti verre enn dette”, og jeg fant noen av Mayhassens spor som bare hadde gått her to dager før meg. Noen meldinger tikker inn da jeg kommer inn i mobildekningens land på 1780 moh. Ringer kjapt Mayhassen da jeg ser at han hadde prøvd å få tak i meg, og det eneste jeg husker fra samtalen er ”Alexander, det er først nå det tunge starter”. Med den gode motivasjonen fra Mayhassen i tankene begir meg jeg på de 200 siste høydemeterene, og Mayhassen tok ikke mye feil med tanke på at det var noenlunde tungt å gå. På toppen tar vinden godt tak og jeg setter ryggsekken i le av Varden på Geita. I sidesynet mitt ser jeg plutselig at i sekken er på veg utfor kanten sammen med skistavene og jeg bykser til og får samtidig en liten strekk i ene låret. Men hva gjør nå det når jeg redder ryggsekken fra en skjebne fra vinden og et stup Jeg tar nå på meg sekken, og heretter setter jeg ikke fra meg sekken uten å være sikker på at den sitter godt fast. Jeg går bortover eggen mot skaret mellom Geita og Saksa, og finner kjapt ut at det ikke er egnet trugelandskap noe mer. Tar på meg stegjern og går videre hvor jeg treffer på hammeren som blir en for utfordring for meg den dagen. Etter at jeg børster snø av steiner og studerer den på alle mulige måter må jeg erkjenne for meg selv at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, så jeg ringer og spør Arne og Mayhassen om råd. Arne tror jeg klarer å komme meg opp hammeren, mens Mayhassen hadde gått breen to dager tidligere og anbefalte den. Jeg måtte bare være obs på en sprekke som var der sa han. Jeg prøver meg et par ganger til på hammeren, men finner ut at den ikke er noe for meg med kuling i kastene og med 50 meter sikt. Jeg går derfor ned på breen og holder meg 1 – 2 meter fra bergveggen for å unngå å falle ned i gleppen som er mellom fjellet og brekanten. Sprekken som Mayhassen hadde advart meg mot var godt synlig med en åpning på 2 – 3 meter (ikke noe morsomt å falle ned i den). Etter å ha gått ca 400 meter med veldige forsiktige skritt over breen er jeg endelig på fast grunn igjen og jeg går kjapt opp på Killingen. Av erfaring tar jeg ikke av meg sekken da jeg tar med meg den videre opp på ryggen til Saksa. Jeg tar meg først opp til den første toppen som er på 2065 moh, og går videre mot saksa der jeg til tider nesten blir slått i bakken av vindkast som er verre enn de jeg opplevde foregående helg sammen med Arne på Dovre. Jeg kommer til et punkt som er på 2100 moh, og jeg vet ikke om jeg er på det riktige toppunktet. Jeg ringer derfor Mayhassen og spør. Svaret er ikke det jeg ønsker meg. Jeg håper og tror at jeg er på den siste toppen, mens Arne og Mayhassen mener iherdig at jeg er på den første toppen. Telefonen dør midt i samtalen så jeg er ganske rådløs på hva jeg skal gjøre. Vinden øker på i styrke da jeg står på toppen, og sikten er fortsatt bare 50 meter. Jeg går videre mot Saksa, og eggen smalner inn, og jeg tenker ”var det virkelig så ille mellom de to toppene”. Eggen smalner av til det ubehagelige, og jeg snur 180 grader midt på denne eggen da jeg hører at vinden øker betraktelig et lite stykke bortenfor. Jeg slenger meg inn på et stykke der fjellet er bredere og holder meg fast til vinden har roet seg. Jeg snur og ser meg tilbake og tenker ”jeg går ikke over der og satser livet mitt for en topp”. Den som har vært der vet at det er litt bratt på hver side, og jeg snur derfor der i litt villrede om jeg har vært på toppen eller ei. Jeg passer da punktet som er på 2100 moh og går noen hundre meter til før jeg finner sporene mine som peker i retning Killingen. Stegjernene sitter godt i isen som dekker svaet, og jeg tar meg lett ned til Killingen. Snøflanken som skulle ta meg videre ned i dalen nedenfor Killingen var ganske bratt, og jeg går ikke mange skrittene før det begynner å skje ting. Etter ca 10 – 15 skritt ser jeg at et stort flak som jeg står på løsner og jeg begynner febrilsk å løpe samtidig som jeg bruker hendene for å holde meg på riktig side av snømassene. Jeg var heldigvis så langt oppe at jeg kommer på toppene av massene og ser at snøen beveger seg 70 – 80 meter nedover. Det var ikke store raset, men pulsen stiger allikevel til nye nivåer. Raset var 25 -30 meter bredt og ca 70 – 80 meter langt. Etter denne skremmende opplevelsen holder jeg meg nært de synlige steinene og jeg tar på meg trugene da jeg ser at terrenget flater litt mer ut. Noen av trugesporene til Mayhassen er synlige, og jeg følger dem nedover dalen. Da jeg nesten er nede i dalen må jeg ned en liten bratt og snødekt skrent på ca 20 meter. Idet jeg går baklengs for å få feste med trugene så løsner snøen her også. Jeg får da en litt hjelp av moder jord for å komme meg ned ca 10 meter ned med et lite snøflak til hjelp. Herifra går ferden i pene og pyntelige former og det går egentlig fint og greit helt til Leirvassbu. For den som fryktet av vinden og snøfokket hadde gitt seg, fortvil ikke… Alexander

Jeg vil få tak i M-02 uniformen (Goretex) og M-98 uniformen. Er det noe som har en sånn uniform som dere vil selge, eller er det noen som vet hvor jeg kan få tak i dem?

Skriver fra Danmark. Jeg ville gerne opleve en vandretur langs fjord, hvor man passerede gamle gård-, seter, eller bruksmiljøer. Gerne i Sør-Norge, med Trondheim som nesten nordligste mulighed. Nogen tips på gamle ferdsels eller handelsveje man kan vandre på?? (medbringer telt og proviant i op til 7 dage) pft Terje

Skal kjøpe meg en ny sekk. Valget har egentlig falt på Osprey Talon. Lurer på om jeg skal velge 11 eller 22. Brukes i utg.p. til korte turer. Løping, sykling, korte fjellturer etc. Hadde egentlig tenkt på 11 ltr men er redd for at den kan bli litt i minste laget. 22 ltr er mer fleksibel mtp størrelse. Spørsmålet mitt er egentlig hvordan er 22 ltr med tanke på lite innhold, blir den slarkete og "stor" når jeg bare har med vindjakke, matpakke og litt drikke. Espen

Flere ble også skadeskutt og det vites ikke om disse lever eller ei. Totalt 27 ulver skal skytes innen 15. februar. I tillegg kommer årets valper som neppe klarer seg hvis foreldrene blir skutt. Kjør debatt!

Etter noen uker med avlyste overnattingsturer bestemte eldstemann (16år) og jeg at vi skulle prøve fiskelykken akkurat denne helga - Litt dårlig værmelding med kuling styrke 15 natt til søndag.. Men ingen nedbør.. Vi hadde vært nede ved teltplassen for to uker siden - ski og pulk må vite - og lagt ned et depot - 2 poser ved, bensin og parafin, telt, 3 kasser - type plast med "klips lokkk" av den store typen med tørr mat og annet småutstyr. Etter en halvtimes kjøretur ut fra Kjøllefjord (hovedstaden på Nordkyn) lastet vi av - Litt ekstra ved, soveposer og ekstraklær samt ferskmat - gjorde at vi fikk lette pulker. Temperaturen var minus 12 - det var mørkt - men vi var kjente i området og med godt lys fra led lenser lykter la vi i vei. Turen innover på i overkant av 5 km gikk greit - lette pulker og lite vind. Navigasjon i mørke er likevel ikke enkelt - området er flatt med små konturer og lyktene (H-7 og H14) klarer ikke å skaffe den oversikten som det å se horisonten gir. Etter et par stopp for å sjekke gps var vi framme på under en time. Depoet hadde jeg merket av på gps og i tillegg hadde jeg satt opp en meter lang stokk for å merke nøyaktig hvor vi skulle grave. Vel framme ser jeg at landskapet har forandret seg radikalt siden vi sist var der - Hvor var den store steinen jeg hadde brukt som punkt? Etter litt speiding finner vi merket - 15 cm over snøen... I løpet av to uker har vinden flyttet mengder med snø og lagt det rett over depotet! Fram med spadene - og iløpet av et kvarter med iherdig graving hadde vi fått fram alt utstyret. På turen innover hadde det klarnet opp. Terrenget var svakt hellende og vi viste at under slike forhold var plassen en kuldegrop. Jeg kjente at øyenvippene frøs - og sjekket temperaturen - I løpet av halvannen time og 50 høydemeter ned var temperaturen 21 minus... En svak vind fra sør var signalet - sett igang med telt, primus - etabler leir! Dette har vi drillet på mange ganger - tråkker god teltplass - pakker ut og passer på å putte telt og stangposer poser på "lomma" - "Du tar stengene, jeg ordner duken og pluggene" - Det blir stille - "Du pappa - det er ikke strikk, stengene går ikke i sammen". Skjønner med en gang at kulda har tatt knekken på strikkeffekten - men første gangen jeg opplever den så total - stangleddene henger på en lang taustump.. Her må vi bare dra "strikken" stram og lage en knute. En liten metall splint satt i enden - fastfrosset - får den ikke løs med fingrene - tar den med tennene - "frost" - pang så er leppene frosset fast - det var det munnsåret tenker jeg og tar fram Leathermannen til bruk på de neste stengene. Vi bruker over en halvtime på å reise teltet - duken er stiv - kanalene har krympet maksimalt og stangleddene detter fra hverandre - i tillegg var stangkoppen så trang at stang + "taustump" ikke fikk plass og måtte presses, slåes ned... Den som tror at dette kunne gjøres med votter eller hansker på tar helt feil - her måtte det bar never til.. Vel inne i teltet kommer Hikern 111 fram - stillebrenner - samt omnifuel - med et så stort telt kjører vi to primuser for å få det skikkelig varmt. Etter varm drikke kommer speka rypebryst og tørka reinhjerte på bordet - Menst eldstekaren setter ut et par stikker fikser jeg resten av bardunene, smelter snø på termos og organiserer leiren - etterhvert slåes bråkebrenneren av - vi kryper i posen med hikern mellom oss - leser nooen sider i Pelsjegerliv - søvnen kommer sigende og alt slåes av.. Dag 2: Våkner opp etter en god natt i varm sovepose - hodelykta rundt ullvang lua - finner mobilen - klokka er halvsju - ligger en halvtime i posen før jeg forvarmer primusen og kjenner at varmen i teltet brer seg. Slår opp på yr.no og ser at værmeldingen har forværret seg - liten storm 21 fra klokken 8 i kveld. Vinden skal øke på fra klokka 2 til liten kuling.. Men her oppe på fjellet lyser sola -det er vindstille og temperaturen stiger - kun 8 minus. Etter ostesmørbrød (en egen kunst) på primus - kaffe - finner vi ut: Vi fisker hele dagen og blir til søndag - da er det minket ned til liten kuling - og vi kan gå til veien. Etter som eldstemann fisker på ulike vann øker vinden sakte men sikkert. Med et høyt telt som jeg av erfaring er vindutsatt i kuling starter arbeidet - Her må det settes opp levegg. Den beste skavlen er 80 meter borte - fem store blokker skjæres ut og legges på pulken og dras bort til teltet - det blir mange turer.. Med en mur på 1,5 meter høy må blokkene være massive! Vinden øker stadig på og "stein bruddet" må tømmes for snø mellom hver ladning - vinden dreier litt og jeg forlenger muren med to meter. Går i møte med eldstemann og finner han på et lite vann - mye småfisk - men også to ørreter på rundt 8 hg. Liten kuling når vi kommer tilbake til teltet. Her gjelder det å ha kontroll på alt utstyr. Pulker og ski/staver settes opp mot muren for å stø den av. Vi inntar teltet med middag - reinsdyrfilet, sopp og sjalottlauk - rislunsj - kaffe og jeger til meg... Vinden øker stadig på - skikkelig risting - siste melding oppdatert kl 19: Liten storm 23 inntreffer k l0400, alle veier stengt.. Snakker hjem og beroliger - Vi er forberedt - med gode poser og levegg er det bare snøen som kan ta teltet - vi ligger bak en festningsmur. Dag 3: Våkner kl 6 med kraftig uling og risting i teltet - sovner likevel etter fem minutter... Klokken 8 er det frokost - tar meg en tur på naturens vegne og ser at teltet ligger innhulet - men ike nedpresset i masse snø - Med den kulingen det er velger vi å gå mens det er lyst - Det tar sin tid å bryte leir under slike forhold-teltet må graves fram med forsiktighet - plugger må samles - pilker må hentes inn - pulker må ristes tomme for snø...Starter kl 13 mot veien - fiskebein på nesten flat mark mot vinden - men vi skal vestover - kulingen kommer fra siden (sørsørøst), med en liten dreing bakfra. Midtveis er det pause for drikke og energi - kjeks og sjokolade. Vinden minker mens vi går og etter to timer når vi bilen - tørste - vi laster inn og deler den red bullen vi har tatt oss med fram og tilbake...! Veien var åpent og vi tøffer bak brøytebilen til Kjøllefjord - til verdens beste søndagsmiddag! Konklusjon: Depot turer kan virke besnærende - her deler vi opp utstyret vi tar med oss og venter på god melding til å ta oss en helg. Det vi ikke tenker på er: 1. Av en eller annen grunn finner vi ike depoet - dårlig vær, merking (husk Scott!!) 2. Utstyr i depoet er fungerer ikke som det skal - er ødelagt - eller spist opp (pakk godt - rev liker real turmat). 3. På veien til depoet har du brukt for utstyr som allerede ligger der for å foreta en biuavk. Etter massevis av døgn i naturen fikk jeg en liten vekker den helgen - God Tur!

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke. Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort! Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe oss, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving før vi måtte over en knivskarp egg som helte nedover med et lite hakk i bunnen (utsatt der!). Så kløv vi opp på en pinakkel med et skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. Etter pinakkelen krabbet vi oss over en egg som er ca. 1/2 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid. Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene til ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh! Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu. Turdata: 12 timer 2450 høydemeter 25 km 4 topper > 2000 moh.

Halvor, meg og til og med boxeren Maja fikk en god natts søvn på koselige Leirvassbu. Været var meldt bra i forvegen, men da vekkerklokka kimet kl. 08.00 lå det tunge skyer rundt toppene. Æsj! Jeg hadde ikke lyst til å gå noen lang tur i gråvær, så vi sov en time til i håp om at det så lysere ut da. Det var ikke blitt noe merkbart bedre, men tur ble det uansett for i morgen var det meldt knallvær. Hvis ikke hadde vi nok reist hjem... Maja var glad for å være med, og hun fikk gå løs under oppsyn over Høgvaglen og inn i Semeldalsmunnen. Målet for dagen var Austre Rauddalstind og Høgvagltindane. Vi møtte et stort turfølge fra Olavsbu i det vi trasket oppover mot Rauddalsbandet. Jeg hadde lyst til å prøve å nå Austre Rauddalstind direkte fra nordøst, men da vi nærmet oss og det i tillegg kom en regnbyge tok vi ikke sjansen med tanke på at vi hadde med en lite fjellvant boxertispe. Vi trakk over noen snøfonner og inn i Simledalen. Her var det nokså goldt terreng øverst ved bandet, men lenger nedi dalen er det friskt og frodig. Opp mot Rauddalsryggen fulgte vi fjellskråningen opp mot pkt-1930. Her var det noen små hamre vi slet med å få med bikkja, og på slutten var det noen sva der bikkja klarte seg lettere enn meg og Halvor (hun har klør!). Det var flere tydelige sprekker på breen ved siden av så det var ikke noe sted å gå uten tau. Opp til Austre Rauddalstind ble det gradvis brattere, og vi satte igjen bikkja ved gul-punktet like før toppen. Her var det litt småutsatt klyvingen på venstre side av en hammer. Selv om det var vått følte ikke jeg det som noe skummelt. Null sikt ved toppvarden, jippi!! Ikke noe sted å slå seg ned så vi returnerte straks til hunden. Planene om Høgvagltind ble forkastet delvis på grunn av været, og delvis på grunn av at vi var usikre på om vi rakk middagen på Leirvassbu. Ned til Simledalen skle vi raskt ned fonna vest for 1930-toppen (se video). Etter det klarte vi å tulle oss inn i noen bratte hamre som vi lett kunne ha omgått lenger mot øst, men vi kom oss nå ned med tiden til hjelp. Simledalen var faktisk en nytelse å følge bort til Gravdalen. Storutla var litt kinkig å komme over, men vi fant til slutt et sted å komme over tørrskodd. Grusveien tilbake er ganske kjedelig å følge, og det føltes ut som en evighet tilbake til Leirvassbu. Vi tok en titt på nødbua Nøgla som ligger ved stiskillet mellom Leirvassbu, Gjendebu og Skogadalsbøen, et stilig krypinn som man sikkert setter pris på om man kommer utfor en snøstorm en kald vinternatt. Filmsnutt: Turdata: 8t 15min 1250 høydemeter 25 km 1 topp > 2000 moh.