Ulven

Ufattelig trist!! Ja forstår det slik jeg også. Det hadde vært bortimot umulig å ta seg ned mot nord på kort tid - og ha mobildekning. Er man på Steinflytinden og skal videre til Tjønnholstinden er det ofte naturlig å velge å gå ned mot sør først (dersom man ikke har litt ekstra mot og evner?). Her er det lett å gå seg fast, og mulighet for utglidning og stygge fall er absolutt til stede. Tenker på faren her! Jeg gikk denne tur med min egen sønn da han var 15 i 2006. Vi gikk ned mot sør, men tok oss et stykke øst først, noe jeg ikke angrer på. Gikk rett ned mot sør sammen med kamerater i fjor, men da sikret vi med tau og firte ned sekker. Ingen tvil om hvilket alternativ som er best og raskest! Det er umulig å forestille seg hvordan en far har det etter å først ha hatt en kjekk tur med jr!!

Takk for tilbakemelding gutter.... Ja sekken ble jo svære, men vi prioriterte ikke dagstursekker i den store sekken. Det hadde klart vært å foretrekke på lørdagen! mvh Terje

Etter diverse drømming, planlegging, pakking og studier av yr.no og andre mer eller mindre pålitelige værvarslere tok vi av sted fredag morgen. Vi var Geir, John Inge og Terje. Været var i og for seg ikke tema, for datoen var spikret for flere måneder siden, og utstyret skulle holde til det meste. Ruta skulle gå over bandet ved Raudhamran. Siden sekkene veide sitt valgte vi å starte relativt høyt for å slippe å hente høydemetre fra Heimdalsmuen. Parkerte like etter Valdresflya Vandrerhjem og lempet sekker på ryggen. Målet for dagen var området i nærheten av ”Tyskerplassen”. Fint vær og godt selskap gjorde at turen innover var grei til tross for vekten på ryggen. Vel oppe på bandet tok vi en god rast og nøt synet innover Leirungsdalen. Tinder og topper lokket der inne. Nede i dalen glimtet det gyllent i den beryktede Leirungsåe, vår eneste bekymring for turen – må vi vade? 500fjell rapporterte jo om sur opplevelse helga før og døpte sågar om elva Borte på en snøfonn betraktet en flokk rein oss mistenksomt før de stakk sin kos innover dalen. Skummelt med sånne tobeinte gjester. Vel, vel - en god rast må avsluttes, og sekkene må på skal vi komme inn og få opp teltet. Stadig gjerrige på høydemetre holdt vi oss oppe i lia - der nede i dalen så det så myrlendt ut. På vei hjem igjen fant vi faktisk ut at det er vel så greit å gå nede i dalen Eneste utfordring på veien inn var Steindalsbekken med stor sekk på ryggen. For Terje med gamasjer på beina var det bare å finne en passe grunn plass å tråkke over, mens de uten gamasjer måtte ty til spenstige sprang over svaene oppe i småfossene. Ved ”Tyskerplassen” endte det med at vi slo opp teltet på plassen. Veldig beleilig med litt rennende vann og flatt lende for teltet, selv om det bærer preg av en del bruk. I tillegg har Steindalsbekken rasert området. Etter leirslaging og middag tok vi en rusletur opp i Steindalen for å sjekke breen. Vi ruslet og gikk, men brekanten lå for langt inne nå. Turen inn dalen satt enda i beina, og steinura ble for plundrete, og kvelden var raskt i anmarsj, retur til teltet… Over oss sto Munken, truende og innbydende på en gang. Flere ganger i løpet av helga funderte vi : ”Kan vi komme oss opp der?” Lørdag morgen kom med sol – og litt morgentåke. Munken var borte i tåka, samme med det som skulle bli dagens mål – Tjørnholstinden. I løpet av natta hadde vi hatt en regnskur, men det var nok bare for å vekke oss. Frokosten ble inntatt i strålende sol, og etter hvert dukket kjente topper frem igjen. Dette skulle vel bli bare bra! Vi nøt stunden og klokka løp fort, på tide å komme seg av sted. Mens vi pakket sekkene vandret et par karer forbi, i god fart med et eller annet mål. Dette var de eneste menneskene vi så i Leirungsdalen denne flotte helga! Så kom det vi hadde gruet for – vading eller… Det var stemning for å beholde støvlene på, og se om det var muligheter for å steingå og eller vasse fort noen steder. Det skulle vise seg å gå riktig så greit. Ved ”Tyskerplassen” er det enkelte grus- og gjørmebanker. Vi kom oss over til disse ved et-tråkks hopp over et grunt stryk. Lengre der ute var det mye småstein som burde kunne balanseres på, og nesten over på andre siden så det smalt nok ut til å kunne hoppe. Geir erfarte at det var gjørme i grusbankene – se opp, det går an å plumpe bra uti dette også. Planen holdt – vi kom over uten å bli våte i støvlene ! Så bar det oppover bakkene, første mål var Høgdebrotet – langt der oppe. Ikke mye spennede å si om disse oppoverbakkene egentlig. Bakover fikk vi få et bedre utsyn over Kalvehøgdmassivets nordvegg, og etter hvert også Torfinnstinder etc, men Terje som hadde vært her før var svært så spent på været på andre siden av ”kanten”, for synet som møter en her er bare stort! Og forventningene ble innfridd: Besshøe, Glittertind, Surtningssue, Nautgardstinden, Stornubben, Galdhøpiggen, Memurutinder, Smørstabbtinder, Hurrunger og meget mer viste seg frem i all sin prakt! Det supre med denne turen er nettopp dette: Man går og går mot noe som ser ut som en topp der oppe, men litt etter litt bretter landskapet seg ut til et særdeles flott utsyn! På Høgdebrotet tok vi oss en god rast, og sa hei til resten av de fire menneskene vi skulle møte denne helga. Et par som hadde startet på Vargebakken nådde sitt mål for dagen, de angret nok heller ikke på dagens valg? Toppen lå pyntet i snø mellom steinene. Nede på Steinflybreen sto en flokk rein, en av dem var en stolt bukk med flott gevir. Veien videre mot Steinflytinden gikk langs kanten av stupet mot Steinflybreen. Litt høyder ble målt, og kandidaten mellom Høgdebrotet og Steinflytinden ser nok ut til å være kvalifisert som en 10-er ja. Skal analysere loggen min litt nærmere, trykkmåleren på Garminen var ikke kalibrert, men den relative målingen sier sitt. Mer data senere….. Opp bar det etter hvert, snøfonna i skråningen var myk, så valgte å gå på stein. Men snøegga måtte gåes – stilig, og det var så mye greiere enn å ned i sørsiden. Vel oppe kløyv vi opp på toppblokka og tok oss noe velfortjent godt, knipset bilder og nøt stunden. Kjente steder vi har besøkt før, og steder vi har til gode sto i rekke og rad! Dagens tabbe ble så gjort : Vi hadde ingen ambisjoner om å følge eggen bort til Tjørnholstinden med vår bagasje og erfaring, så vi begynte å ta oss ned, men på feil sted. Det ble litt for bratt, så sekker måtte fires. Tiden gikk fort nå, men vi skulle nå ned over Tjørnholsoksle okke som. Det var bare å dure på, på Tjørnholstinden ble det middag. Real Turmat pluss noe godt… Enda flere rein kunne betraktes fra oven: Nede i Nørdre Tjørnholet gikk en flokk på breen. Gjennomgangstemaet kom opp nok en gang under pausen : ”Det hadde ikke vært det samme i regnvær nei!” Sola sto fortsatt oppe, men hadde tydelige planer om å gjemme seg bak Hurrungene snart. Her kunne vi ikke bli, mørket ville garantert komme før vi var tilbake ved teltet så det var bare å komme seg nedover. Sola sa takk for seg i en brennende solnedgang da vi sto på bandet mellom Tjørnholstinden og –oksla. Rask tur oppom oksla, og så bar det nedover. Godt å kunne ta snarveier over snø og slippe steinur hele veien. Returen ble liksom en lang vandring mot mørket, og kryssingen av Leirungsåe måtte vi garantert ta i hodelyktlys….. Det var greit å ha GPS som støtte på veien. Vi peilet oss inn på sporet fra oppoverturen og fulgte dette ned i dalen igjen. Uten dette hadde letingen etter krysningspunktet over elva tatt mye tid i mørket! Vel tilbake på teltplassen etter 13,5 timer i supert vær og stappfullt av inntrykk – det var godt å krype i soveposen etter litt vask av føtter i iskaldt vann for de som liker slikt om kvelden. Søndagsmorgenen rant med gnistrende sol etter en natt med rim på teltet. Halvmåne og stjerneklart er ofte fulgt av litt kulde… Terje valgte å stå opp og se på sola, mens Geir og John Inge tok livet med ro i teltet. Frokosten besto av stekt bacon, lapper og pannekaker. Sildrebekken hadde fungert som kjøleskap for vakuumpakket bacon – helt greit med ca 2 grader i vannet (?) Lang god frokost ble etterfulgt av nedrigging og rydding av leirplassen før vi satte nesa hjemover. Nå fulgte vi stien utover dalen, noget lettere enn veien vi gikk inn, litt brattere over bandet ved Raudhamran men allikevel. Vel tilbake ved bilen var alle tre vel fornøyd – ikke helt utslitt, og noen erfaringer og inntrykk rikere. Ikke våte fra oven, og ikke våte på beina. Kort oppsummert : Vading av Leirungsåe kunne unngås med vannføringen på lørdag! Start dagsturen i tide! Det hender det er lurt å gå en liten omvei! Skal du nå tilbake før det blir mørkt – snu i tide! Solnedgang er tross alt flott å se på! Det er fint å ha med nok mat – vi led ingen nød! - DET HADDE IKKE VÆRT DET SAMME I REGNVÆR NEI! :D PS. Bilder følger

Føret er greit nok for topptur ! Se min ringe rapport på : https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=71392#71392 Terje

Etter mye om og men, og frem og tilbake ble det tur igjen! Væremldingene var sånn noenlunde, og rapporter her på forumet antydet at det visstnok skulle være føre igjen på Valdresflya Etter arrangement fredag kveld tok vi avsted til Base-camp i Hedalen, det ble seint til sengs og ikke alt for tidlig opp lørdag. Med 2 1/2 times kjøring til Vandrerhjemmet sier det seg selv at vi ikke ble de første til å sette av sted mot tindene, klokken ble 12 før vi tok av sted. Etter vær og føre var det overraskende lite folk på "Flya" - men hjemme i Horten var det derimot mye folk ifølge ryktene. Færderseilasen er jo et av årets høydepunkt - i sterk kontrast til våre aktiviteter med ski i "midten" av juni Føret var ikke smørbart, så fellene kom på ved første lange motbakke - og de ble der resten av turen. Vi fulgte spora til tidligere skiturister. I Steindalen på ca 1600 moh dumpet vi borti et par steinrøyser, såpass store at vi måtte bære skia. (På nedturen unngikk vi disse greit - fint å stå oppe å få oversikt over hvor snøen ligger.) Videre var det greit føre hele veien gjennom Raslet og opp til Mugna. Her var det noen meters bæring igjen før vi kunne gå på ski helt til siste oppstigning mot Austre Kavlehøgde. Henget mot Steindalen (Mellom Munken og Rasletind) var litt tvilsomt. Her bør man nok holde avstand fra kanten - noe man ikke ser så godt på vei opp. Følger man blindt andres spor kan det fort gå galt. Det raser stadig ut mot Steindalen, og hvor mye som plutselig går er ikke greit å vite. Vi visste at vi ikke skulle videre, og lot skia stå. Med Vestre Kavlehøgde som mål var det en fordel å ta med skia videre. Retur over Rasletinden og ned via den vesle breen som faller ned fra bandet mellom hovedtoppen og Rasletinden Aust. Småmorsom nedkjøring på mykt "slush"-føre. Gikk av breen mot øst - over endemorene - bæring av ski noen få meter. Vel tilbake på Vandrerhjemmet kl. 21 var det to fornøyde turister som satte seg i bilen for retur til Base-Camp !! Generelt kan man si at mye er tilgjengelig på ski enda - toppene er snøfrie så skia må bæres eller settes igjen. Bildematerialet bærer preg av at fotoutstyret fikk et ublidt møte med skia. Mobilen ble backup. Legger allikevel med litt som taler for seg. Terje

Litt på siden av tema - men.... Stemmer! Enkelte av oss radioamatører bruker faktisk TV til å sjekke forholdene på lufta. Har en gammel TV stående på - gjerne på en kjent frekvens for en fjerntliggende TV-stasjon. Dersom man aner tegn til liv er forholdene på lufta sannsynligvis gode på høye HF-bånd, VHF og UHF - bånd. De samme utfordringene har vi med lyd i vann - avbøyning og "ducting". Brukes aktivt av ubåter som skal gjemme seg for sonar....

Litt rotete i tid, men bildene er på plass. Blir det brukbart i uke 40 kan det kanskje bli mere tur i høst

Heisann! Gikk denne turen 22. september i supert vær, sammen med jr. Hadde peilet ut en godværsdag, med hell Vi startet klassisk 1 1/2 time for sent, og ble straffet med mørkets frembrudd før vi returnerte til Vargbakken Sånn kan det gå.... Tørt og fint føre hele veien, med god temperatur. Møtte ikke så mange i løpet av dagen, bortsett fra det eldre ekteparet som hadde misset på tid - de også - og brukket en stav. De hadde regnet med å kunne gå Steinflybrean ned igjen, men droppet dette pga. manglende stav. Dagene blir definitivt kortere, og når man nyter været på topen, blir man straffet Endelig er bildene klare - i litt klussete rekkefølge

Det kunne føles litt ugreit i området under brefallet. Vi valgte å gå bre, da det var en grei avveksling fra steinura vi hadde forsert hittil på turen. Legger ved bilde med markering. Der den blå pilen peker ligger det mye "nedfallsfrukt". Vi følte at det når som helst kunne komme mere.... I området der den røde pilen peker er det faktisk is med grus/stein oppå. Ikke noe problem, men det gjelder jo å trø varsomt. Breen var grei å gå, som tidligere beskrevet med lite/ingen sprekker i "innersvingen" mot Falketind. Uten snø ble det svært så oversiktlig.

Var på Falketind 26. august. Supert vær, spesielt når man har resten av uka i minne. Vi fulgte ruta inn Morka-Koldedalen, denne er jo behørig beskrevet i mange fora, og vi var mentalt forberedt på det ene og det andre. Siden vi var en gruppe med variert erfaring og lite lokalkunnskap hadde vi også leid fører og det nødvendige utstyret for brekryssing. Fonna ved vann 1291 var smeltet vekk, dermed gikk det svært så greit inn her. På tilbakeveien opplevde vi dette punktet som litt ekkelt da det var litt løst. Stølsnosbreen hadde smeltet mye ned, se vedlagte bilde. Breen var grei å krysse med stegjern - blåis uten snøbruer. Stølsnosbekken vokste seg større i løpet av dagen - så steingåingen var litt mere spennende på vei tilbake. Fint sommervær har også en bakside Vel oppe på toppen fikk vi belønning i form av utsyn over "hele" Jotunheimen. Unntaket var Storen da - skydekket lå fra ca. 2200 og opp. Alt i alt en super dag