Søk i nettsamfunnet

Vel,du har gjort meg en smule nysgjerrig,trodde jeg hadde gått de fleste egger blant 2000 metrene i Rondane,men denna har jeg oversett. Må nok prøve i 05 jeg au.

Dette var vel nok et trolle-innlegg fra Kalle, men jeg tar meg likevel anledningen til å reflektere over et par ting: Jeg registrerer at det er en helt annen mentalitet og (u)kultur i norske turhytter enn det man finner utenlands. I Nepal f.eks gikk vi som regel til sengs før kl 21, fordi fellesarealene ble altfor kalde å sitte i når ilden ble slukket. I Alpene blir lyset i fellesarealet slukket på et fastsatt tidspunkt. Folk nyter gjerne et par øl, men det er aldri snakk om at man hiver inn på 10 halvlitere. Men slik er det altså ikke i Norge. Jeg har derfor gitt opp de norske turhyttene til fordel for teltet, medmindre jeg selv ønsker å delta på en fest

Nå med 16 høyoppløselige bilder (Se nederst i innlegget) Værmeldingene var plutselig veldig bra for torsdag / fredag, men turfølge var vanskelig å få gravet frem. Heldigvis klarte Peder K. å komme fra, og selv om det bare ble en (laaaang) turdag, tror jeg ingen av oss angrer på den. Det ble en dag av den typen man trolig husker leeeeeenge. Peder K. ankom onsdag kveld og torsdag morgen kl. 04 ringte klokka. Noen timer senere kjørte vi over Berdalsbandet i den første grålysningen. Hurungane kritthvite, og ikke en sky på himmelen. Veien inn til Nørdstedalsseter var et nytt bekjentskap for meg. En spennende vei, uten bomavgifter, men med noen store steiner som var rast ut og lå delvis i veibanen, noe som vitnet om begrenset vedlikehold. Vi parkerte ved demningen i Nørdstedalen og fulgte stien et stykke innover, før vi kom oss greit over elva. Dyrhaugsryggen lyste flott i morgensola i sør, mens vi selv vandret i skyggenes dal. Det varte imidlertid ikke lenge før vi kom ut i sola - bokstavelig tal fra rim og kulde til sol og varme på et blunk. Jakka måtte kastes og en deilig morgenpause kunne nytes. Vi fulgte Steineggen oppover. Fra mellom 15- og 1600 meter møtte vi nysnøen og fra 1700 moh lå den dyp og vinterlig. Snøkrystallene blinket i sola og dagens smøretips ville vært blå swix dersom vi hadde vært så heldige å ha noen ski tilgjengelige. I sør var Hurrungpanoramaet nå komplett og forlokkende. Peder uttrykte til stadighet sin overmåtelige begeistring, og jeg kunne ikke annet enn å være enig. En spennende betraktningsvinkel mot Hurrungane. Holåtinder, Hestbrepigger og et stadig økende antall Jotuntinder gledet oss også med sitt visuelle nærvær. På ca. 1700 moh passerte vi et delvis islagt vann, med et flott speil. Etter hvert ville jeg ha Peder til å spassere foran vannet mens jeg tok bilder, men han klarte å tråkke utfor snøkanten og gikk rett i bassenget. Han tok det heldigvis med godt humør. Se bilde. Å traske slik i løssnø tar ikke bare tid, det tapper kreftene på en utrolig ubarmhjertig måte. Vi gikk og gikk, og kom liksom aldri opp. Vi kom etter hvert bort til kanten ut mot den østvendte breen nord for Steineggi. Det var et flott brefall, med utrolig mye sprekker og tårn i. Ennå var ikke Tverrådalskyrkja å se, men vi fikk i alle fall for første gang se et skikkelig delmål: Høyde 2018 moh., men før vi kunne ta den i nærmere øyesyn, var det en lang vei å gå. Breen var for farlig rett ut, så vi gikk over den høyden som på en del kart feilaktig er oppgitt til 2018 moh før vi gikk ut på breen. (I virkeligheten er den bare vel 1860 moh). Langt om lenge nådde vi 2018. Vi hadde liksom bestemt oss for å vente med pausen til vi kom opp hit, men det var kanskje en tabbe, fordi innen vi var så langt var vi både slitne og utmattede. Energipåfyll skulle nok vært gjort tidligere. Dessuten den stekende varmen vi hadde opplevd i snøhellingene lenger borte var erstattet av en kald vind. En time tidligere hadde vi spøkt med at dette var påske et halvt år på forskudd. Det er jammen ikke hvert år påska bringer med seg en slik påskestemning som det vi opplevde. Men i stedet for å nyte den, satt vi altså på topp 2018 moh blant vindens og snøens mange forskrudde formasjoner og frøs oss gjennom en rask lunsj. Skjønt tidsmessig var det vel snart middag. Peder begynte allerede å få problemer med kneet sitt, men han er ikke den som gir seg så lett, så vi ruslet videre. Under oss hadde vi den oppsprukne Forunsdalsbreen, et av mange flotte brefall i området. Ikke noe rart det heter Breheimen, med 3-4 breer som alle hver seg er betydelig større en Jotunheimens største. Nå hadde vi også god utsikt mot Tverrådalskyrkja, men først måtte vi ned nesten hundre høydemetre, opp på neste topp og enda litt ned igjen før vi kunne ta fatt på den siste stigningen. Nede til venstre lå Tverrådalsbreen, med en front som lå langt tilbake for kartets versjon. Et stort, mørkegrønt brevann hadde tittet frem og i front på breen stod en 10 meter høy isvegg kant i kant med vannet. Det snøkledde høgfjellet dannet en skarp kontrast til den blå himmelen og ikke minst de høstfargede dalene og den lavereliggende delen av fjellet som ennå ikke var kledd i vinterdrakt. Det er vel ingen årstider i høyfjellet som kan by på slike fargekontraster som det høsten kan når den første snøen har lagt seg. Vi jobbet litt med et bratt opptak på eggen. Det var glatt og snødekt, men etter å ha ryddet litt snø og gravd frem det som var av tak og sprekker gikk det greit. Det er sikkert en smal sak om sommeren, men eggen var litt luftig noen steder. Snøen var dyp, gjennomsnittlig minst halvmeteren, men varierende fra 10-20 cm. opp til meteren, og i enkelte hull som vi dessverre fant alt for mange av, kunne snøen ligge 2 meter dyp. Det er vel lettere å gå en slik egg på vinteren, når snøen har fått satt seg litt mer. Nå var alt så løst at vi til stadighet forsvant ned mellom sprekker i steinene. Det tok så på at det siste 100 meterne til topps gikk vi i god Evereststil (les slow motion). Det var likevel ikke noe problem å glede seg over toppen. Utsikten var utsøkt, ja overveldende. Superlativene haglet, og et hvert snev av dårlig samvittighet jeg måtte ha hatt for å dra ham vekk fra familie og syke barn, var nå borte. Jeg hadde en fotojobb å gjøre og jobbet flittig (320 bilder på en tur, det er ganske mye jobb det!), mens Peder var litt hastighetsredusert på grunn av kneet. Tiden snurret av gårde og tilbake på 2018 moh var lyset allerede ganske flatt. Ingen tvil om at det kom til å bli i allefall mørkrig innen vi nådde bilen (det skulle vise seg å bli mer enn det). Den neste timen til halvannen vil stå som et av de ubetingede høydepunktene. Vandrende høyt oppe, i et fullvinterlig landskap mens solen skled ned bak Jostedalsbreen. Et fargeshow, så hurtig endrende at det var som en animasjonsfilm. Vi var akkurat riktig plassert i forhold til fjellene i sør og øst, slik at himmelen fikk de mest intense farger. Det fortsatte lenge etter at sola gikk ned med intense fargemalerier på himmelen. De mange slørskyene som var kommet forsterket effekten. Da vi litt senere, i halvmørket opplevde en nydelig måneoppgang bak Hestbrepiggane var vi enige om at vi hadde opplevd "alt" på en slik tur. Jeg drømte naturligvis om stativ og flere minnekort, men det får rekke med minnene i hodet. Man kan ikke få til alt. Nede i dalen gikk jeg "plutselig" helt tom. En kombinasjon av komplett dehydrering, alt for tung sekk (bl.a. tau og sikringsutstyr som vi aldri benyttet) og en kondisjon som ikke er på maratonløpernivå akkurat gjorde vel sitt til det, men dårlige unnskyldninger til side. Det var litt ekkelt, det var nesten som en fyllevandring, jeg sjanglet og falt og hyperventilerte til stadig. Peder som også hadde hatt sine tunge stunder virket nå kvikkere igjen. Han gikk først, og da vi omsider fant stien ble det hans oppgave å ikke miste den, siden han var den eneste innehaver av et stykk hodelykt. Nå vel, vi kom til bilen. Vi var begge enige om at ny langtur i løssnøen på fredag ikke var aktuelt og kjørte hjem. Jeg var hjemme kl. 02 (22 timer in action), mens Peder tappert kjørte videre hjem, og jeg håper han kom hel hjem. Spørsmål til Tverråtindane: Noen som har gått nordryggen? Noen som har gått opp ryggen som løper nordvestover på nordsiden av breen nord for Steineggi? Noen som har gått andre varianter på Tverrådalskyrkja? Foruten den vi gikk? Har ikke lagt ut så mange bilder på nett det siste halve året, men tenkte jeg skulle gjøre et unntak denne gangen for å formidle litt av stemningene: PS Bildene er stort sett 1600 x 1200 pixels, og nedkomprimeter til mellom 300 og 600 kb 01:Delvis islagt vann på vel 1700 moh. Ytre Gjelhøi og to av Holåtindane speiler seg. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvann.jpg 02:Peder skulle være modell for meg og elegant gå bortetter snøen foran vannet, men han var heldig og tråkket utenfor kanten og forsvant ned i bassenget. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pedergaarigjennom.jpg 03:På vei oppover Steineggi. Flott brefall på nordsiden. Fortundalsbreen ute til høyre med Tundradalskyrkja bak. Ryggen mellom breen i forgrunnen og Fortundalsbreen er den jeg lurer på om noen har gått? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Krumelbre.jpg 04:Peder nyter utsikten mot bl.a. Holåtinder og Hestbrepigger. Fortundalsbreens islompe er også med. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederlookout.jpg 05:På topp 2018 moh, for første gang fikk vi se dagens turmål, Tverrådalskyrkja. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Forstegangmottoppen.jpg 06:Utsikt vestover mot Rivenoskulen og Jostedalsbreen. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Rivenoskulen.jpg 07:Litt sør for Tverrådalskyrkja med utsikt bl.a. mot Sekkebreen i bakgrunnen. Tverrådalsbreen i forgrunnen. Legg merke til brevatnet i forgrunnen. Sammenlignet med inntegninger på kartet har breen trukket seg ganske mye tilbake http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Gronnbrevann.jpg 08:Peder på toppen av Tverrådalskyrkja. Noen som lurer på hvorfor han ser så fornøyd ut? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederpaatoppen.jpg 09:Espen. Don't try this "at home". Klatring på varder kan være farlig, men ikke på en dag som denne http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Vardeklatrer.jpg 10:Utsikt sørover mot Fortundalsbreen og Jotunheimen, med Hurrungane sentralt. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Fortundalsbreen.jpg 11:Like under Tverrådalskyrkja sørover mot en liten fortopp og sørtoppen i forgrunnen. Peder agerer liten mann i storslått natur. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Toppene.jpg 12:På vei nedigjen. Vi ser tilbake mot 2018 moh i bakgrunnen. Ganske vinterlig kveldsstemning : http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Paavegned.jpg 13:Siste solstråler mot Hurrungane. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeSolnedgang.jpg 14:Sola har gått ned over Jostedalsbreen, men fargene henger igjen over Jotunheimen, enda mer intenst. Vi ser bl.a. mot Galdhøpiggen og Smørstabbtindane. I forgrunnen ser vi ned mot det vannet som var opptakssted for tidligere bilder http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Jotunheimenesolnedgang.jpg 15:Hurrungane etter solnedgang. Ganske vinterlig ikke sant, hadde noen trodd meg dersom jeg sa bildet var tatt i april? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeEtter.jpg 16:Siste bildet i denne lille utdragsserien. Holåtinder som speiler seg i vårt kjære speilvann et lite kvarter etter solnedgang. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvannkveld.jpg

Nullpunktet for høyde er ikke likt over hele jordkloden. I Norge refererer høydene seg til et punkt på sørlandet der vannstanden er målt siden 1928. Det er gjennomsnittlig havnivå som er referansen. Det norske høydesystemet er også tilpassa 21 vannstandsmålere til. Veldig mange land i nord Europa har et punkt i Potzdam som nullreferanse. Dette avviker med 70 cm i forhold til det norske. Fjellenes høyder kommer derfor alt ann på hvilket referansesystem man bruker. For Norge har vi et system og det må vi bare forholde oss til. (At disse høydene ikke er helt gode kan vi jo håpe at kartverket har lyst til å gjøre noe med og beregne høydene på nytt!)

1. Knut Kjærvik, 19 år, Gaupne (utdanning ved HIS Jørstadmoen på Lillehammar). 2. Stetind i Leirdalen 21. juli 1994. 3. Antall toppar: 48 av 300. Går etter Røyne si liste. 4. Har hatt svært mange flotte turar. Kan likevel prøve å rangere dei beste: a) Toppdag til mange av Bukkeholstindane 16. august 1997. Fekk med meg 5 2000-meterar denne dagen. Gjekk frå Leirvassbu og returnerte same veg. Hadde me vore sikre på at Søre Illåi kunne passerast hadde me reist over fleire toppar samt Bukkehøi, men dette var likevel ein super tur. Totalt ca. 10 timar. Skitur til Kniven, Geiti og Soksi 12. mai 2001. Fantastisk skitur i godvær i Smørstabbområdet. c) Hausttur til Store Memerutind (Vesttoppen) og Leirhøi. Igjen ein super tur i området Visdalen-Leirdalen. Flott vær på Noregs 10. høgste topp. 5. Spenning, spesiell stemning, utfordrande osv. Har alltid gått mykje i fjellet, og det naturlege har vore å komme seg opp på toppar og sjå litt meir enn ein gjer nede i dalane. 6. Byrja fyrst å samla seriøst i år (2004). Har vore veldig hipp som happ før, men no er det litt meir systematikk i turvalet. Vil prøve å ta mellom 15 og 25 i året. Største hinder i progresjonen er at eg går på toppar utan klatring og uten breutstyr. Skal snart ta klatrekurs gjennom utdanninga så då blir det iallefall eit hinder mindre... 7. Usikker... Trur eg alltid har vore oppteken med å komme meg opp frå dalane og på toppane. På grunn av foreldre som tidleg tok meg ut på tur, har fjellgåing vorte ein naturleg del av oppveksten. Slik har eg gradvis fått både meir forståing og interesse for fjellet.

Jag har vandrat i Norge sedan 1994. Skälet den gången, sent i augusti, var att jag ville vara bland berg en viss speciell dag men att det med tanke på jobbet var för långt att åka till Italien: http://www.mai.liu.se/~pehac/jotun.html Eftersom man i Alperna ofta har långa upp- och nedstigningar under trädgränsen, och en del väg, ville jag att den turen skulle vara tvärtom. Jag skulle ALDRIG ens korsa en väg. Nå, det gjorde jag förstås vid Gjendesheim, men vid Leivassbu lyckades jag visst hoppa jämotta över. Om någon tittar på mina bilder från min senaste tur i Alperna (21 dagar) och den i Norge (13 dagar) kommer han säkert att anmärka hur mycket häfttigare Alperna verkar, mer dramatiska utsikter, högre berg,, djupare grönska, starkare ljus och mera färgstark flora. T ex rhododendron, sprakande röd i stora mängder, gör en enorm skillnad. Men det är ju för att bilderna bara visar höjdpunkter. Till den totala bilden hör att det är en hel del transport och krockar med civilisationen söderut, vilket jag kompenserar genom att göra turerna extra långa. Därför söker jag något annat i fjällen. På min första tur i Dovre, 1997, fick jag förbereda mig moraliskt på kjerrevegen och den djupa nedstigningen i Jenstadjuvet mellan Vangshaugen och Loennechenbua; jag fick hela tiden intala mig att det antagligen skulle bli vackert igen efter Jenstad. Och så var det ju (och förresten är Jenstadjuvet en märklig plats med krockande älvar och mycket höga vattenfall). Men denna gång ville jag ha en bättre komposition, så har anspråken stegrats med åren. Dessutom ville jag ha alla nätter i tält. Under de 8 dagarna i Dovre gick jag på (otrafikerad) väg från Drivdalen upp på fjället. Sen såg jag ingen väg, bortsett från en liten snutt grusväg, förrän i Bjorli. Under trädgränsen var jag alldeles i början, alldeles i slutet och ett stycke genom Grövudalen. Ja, strax under, de sista dagarna också. Sådana proportioner skulle jag aldrig få i Italien. Det är fjällens egenvärde och som du har märkt av en del andra diskussioner finns många som är blinda för den kontinuerliga och långsamt skiftande naturupplevelsen; den är bara "kjedelig". Å andra sidan är orösat och obanat inget egenvärde för mig. Det kan ju vara hur tråkigt som helst! Jag hade en gång funderingar på den inre färdvägen i Padjelanta, mellan Varvekdalen och Padjelantaleden, men Grundstens beskrivning talar om manshöga videsnår. Är det något att ha? På årets tur började jag på avmarkerad led för att den var naturlig att börja med. Jag valde en omarkerad (men rösad) omväg till Bjorli, bättre start än Lesjaskog för nästa etapp, och samtidigt en omväg för att slippa anläggningsvägen. Från Bjorli till Torsbu var orösat enda möjligheten, men med alla dessa sjöar inget problem alls att orientera. Knappt att komnpassen behövdes. Civilisationen är man aldrig långt irån i Sydnorge. Det mest cifviliserade i Dovre var väl Aursjöhytta och Gammelsetra i Grövudalen. I Grövudalen fyllde jag på förrådet med lite bröd, smör och ost. Säterbruket har anor och hör till. Åldern? Jag tar ett år i sänder. Jag har i Alperna mött ynglingar på 65, 66 som vandrade långt och anspråksfullt av hjärtans lust, fast inte med tält som jag. il C.

Interesserte bør merke seg disse tidspunktene: NRK1 mandag 30. august kl. 1955 NRK1 onsdag 01. september kl. 0930 NRK1 lørdag 04. september kl. 1305 Se forøvrig : http://www.friflyt.no/web/pub/articles.asp?id=3,0,1626,NO

Turen skulle egentlig gå fra hellemobotten til Katterat, men pga flomstore elver brukte vi så mye tid og mat at vi måtte kutte turen og gå ned i skjomdalen.... For deretter å fikse oss transport til Narvik hvor bilen stod... --------- Vi starta søndags tidlig fra Harstad med bil, kjørte til Narvik hvor vi møtte faren til en kompis av meg som kjørte oss derifra til Kjøpsvik, så vi kunne sette igjen bilen i Narvik. I Kjøpsvik hoppa vi på øydronningen og båta innover tysfjorden og ankom hellemobotn etter 2 timer. Overskya... Tåka hang langt ned i dalen og det regnet!!! Dag 1, Hellemobotn - Røysvatn, 35 km, 13-15 timer - Ca 16:30 satt vi i marsj innover dalen langs turløypa. Hellemobotn er fantastisk! Loddrette fjellsider, fosser nedover svaene og dype canyoner med ei flott lakseelv som renner gjennom dalen. Etter flere timers gåing å en liten "lunsjpause" tok vi kveld etter turens første vading ca klokken 24. Vi hadde tilbakelagt ca 700høydemeter og gått ca 1 mil i luftlinje. Vading var noe vi skulle få gjøre nok av på turen. Vi hadde med joggesko slik at vi kunne kjøre "commando" og gå med joggeskoa for å unngå å ødelegge føttene på steinete elver. (Det var meget smart gjort av oss). Dag 2 våkna vi opp til sol på presenningen vi lå under. Vi tok en kjapp frokost og satt i marsj. På de første 2 dagene skulle vi tilbakelegge 3,5 mil i luftlinje og deriblant Norge På Tvers. Med 2,5 mil i luftlinje igjen til Røysvatn hytta visste vi at dette kom til å bli en lang dag... At det skulle bli en hælvettes dag med 15 timers marsjing var vi ikke klar over. Dagen var fin innover en nydelig dal på svensk side av grensa, mektige fjell fra 1000 - 1800 moh rundt oss på alle kanter. Flere vadinger i flomstore elver som gikk forholdsvis greit, men et vanvittig tungt terreng. Opp og ned hele tida. Så skjedde det helt geniale. DRIT SLITNE og med 5 km igjen til hytta møter vi veggen. Ei stor hælvettes flomstor elv med for mye strøm til at vi klarer å komme oss trygt over på anbefalt plass (iflg. turistforeninga). Vi tok beina fatt og vandra oppover elva i håp om å finne en trygg plass å krysse elva. Etter noen tunge kilometer fant vi tilslutt et innløp til et vann som var ca 50 meter bredt og ikke så fryktelig mye strøm, vi kom oss heldigvis over uten noen skader og fall. turistforeningens hytte ved Røysvatn er temmelig utilgjengelig. Den er faktisk mindre besøkt enn Mt.Everest. Den minst besøkte av turistforeningens over 300 hytter. 2 dagsmarsjer tilbake til mobildekning og minimum 2,5 dager videre langs ruta til mobildekning. Så utilgjengelig er det viktig å ikke gjøre noe dumt... Vi viste at det ville ta minimum 2 dager før vi kunne få hjelp. Men standarden på hyttene er helt suveren. Vi var jævlig slitne da vi ankom røysvatn dag 2 og valgte derfor å ta dag 3 som hviledag. Denne dagen kåra vi Røysvatn mestern i "idiot"... En fin dag. Pannekaker til middag. Dag 3, Tørke klær/hviledag - Den fysiske statusen vår var litt under par og vi tok en herlig hviledag på de flotte røysvatn hyttene. Dag 4, Røysvatn - Pauro, 28 km, 9 timer - Detta skulle liksom bli den fine dagen. Med broer over de verste elvene og en koselig tur uten de store stigningene. Og det svarte til forventningene, bortsett fra at den førsta broa vi kom til var ødelagt så også her ble vi våte. Møtte en svær reinflokk. Trivelig med reinsdyr, fikk minner tilbake fra da jeg var mindre og var me samene i nord på fjellet og samla rein. Så skjedde det igjen. Mindre enn 5 km fra Paurohytta. Ei svær elv hvor broa var tatt av flommen. Vi har følgende alternativer: 1) overnatte ute, gå tilbake til røysvatn og derfra til hellemobotten for å ta båten som går om 5 dager. 2) gå rundt et hælvettes svært vann (ca 1 dag) med kryssing av endel elver som vi ikke vet hvordan er eller 3) svømme over bukta hvor elva renner ut. Vi valgte det siste. Der vi kryssa var det mellom 30 og 35 meter bredt, med forholdsvis sterk strøm. Isfritt der vi skulle over, men 50 meter lengre ut i bukta lå isen "trygt og godt" på vannet. (vi turte ikke gå over isen nei...) På forhånd hadde alle kjøpt inn ortlieb bager (109 liter) som vi hadde i hovedrommet slik at vi kunne holde ting tørt, samt at vi hadde med et tau på 25 meter. Leif som vi hadde mobba som faen fordi han hadde med seg vadebukse på turen ble geniærklært her. Vadebukse med et belte strammet skikkelig til ved linningen og liggende på sekken sin klarte han forholdsvis tørr å krysse vannet. Ble stående å knote i vannet i ca en halvtime når vi knota å prøvde å forlenge vårt for korte tau slik at han kunne komme seg i land og få av seg vadebuksa og sende den tilbake i en ortlieb bag. Det var så sterk strøm og så kaldt at å svømme uten sikringstau og vadebuksa på slik at man ikke ble så våt var livsfarlig. Nestemann svømte over på samme måte som leif, men ble stående i vannet, mens jeg og sistemann hoppa uti vannet nakne, klamra oss fast i en sekk som var festa i tauet og ble dratt/svømte over. Hadde dette vært nært bebyggelse ville jeg ikke uroet meg i det hele tatt, men det faktum at vi ikke engang viste om vi ville komme oss over de siste elvene og nå hytta samt 2-3 dager fra mobildekning så var det litt på kanten gjort. Skummelt å få en skade eller hypotermisk person så langt vekk fra hjelp. Mellom svømminga og hytta viste vi at det var plassert ut 2 joller som skulle brukes for å forsere neste hinder. Her var vannet ca 40 meter bredt, med STERK strøm og STERK vind. Jolla på vår side av vannet var fin den, men med ei knekt åre var det med nød og neppe at førstemann kom seg gjennom strømmen og fikk satt opp et fast tau over vannet slik at vi trygt kunne komme oss over alle mann. Detta ordna vi med å ha 2 tau i båten, ett på hver side av vannet og dro båten med en person oppi mellom oss. Men vi nådde da hytta. ****blaute, slitne, kalde og sultne bestemte vi oss for å ta en hviledag også her. Dag 5 gikk med på å spise sekkene lettere, tørking av vått tøy og kortspilling. Dag 6 Pauro - Sitashyttene, 22 km, 8 timer - Vår første dag som gikk som planlagt. En nydelig tur mellom fjellene i 800meters høyde. Ingen store elver og unnagjort på 7,5 timer. Etter at vi traff 2 gamlinger som hadde kjørt en vei og syklet til sitashyttene som fortalte at vi var gale om vi forsøkte oss videre over fjella på denna årstida bestemte vi oss for neste dag å ta oss til sivilisasjonen langs enn statkraft vei som gikk ned fra fjellet. Dag 7 Sitashyttene - Skjomdalen, 39 km, x antall timer - Vi stod opp klokka 05:00 og satte i marsj. Ville komme oss tidlig ned slik at vi ikke stod i ei jævla bygd klokka åtte en lørdagskveld når folk hadde tatt seg nån pils og ikke kunne kjøre oss til nærmeste bussholdeplass. Men lykken smilte til oss etter vel ei mil... Vi fant mobildekning og en i gjengen ringte en fjern slektning som har hytte i skjomdalen, (som han var på denne dagen). Han kjørte opp på fjellet og plukka oss opp ca 15km fra sitashyttene. Der kom den gledelige meldingen om at kona hans hadde frokosten klar på hytta. Egg, ferskt brød, melk, fenalår, blåbærsyltetøy og alt man kan drømme om etter 7 dager, med drytech og havregrøt samt en dag med pannekaker. En fin, men tung tur, som anbefales på det sterkeste (I AUGUST, eller på vinteren!). (www.narvikfjell.no - for mer info om området)

Gran Paradiso är det sista större område jag har kvar i Italien. Därutöver är det väl några mindre områden i Sydtyrolen samt sydkarniska alperna (där man kan gå tre dagar utan att se vatten) som jag int ekänner till. Men Östalperna har jag skippat sedan 1994. Min senaste alptur (21 dagar) slutade i Ceresole Reale, precis söder om nationalparken. För oss vandrare är det kritiskt med snöläget, eftersom flera av övergångarna är MYCKET höga, över 3000 meter. Så detta år var inte idealiskt för den typen av tur. Havsalperna hör till favoriterna, det är väl fem besök hittills. Mitt senaste kom 2002, direkt efter Korsikas genomreglerade GR20. Ville pröva frihet och improvisation med tält. GIck över flera av passen som du nämner. Korsar man gränsen ser man tydligt skillnaden mellan kulturerna i Frankrike och Italien. I Frankrike är det gott om vandrare som går från stuga till stuga med en Topoguide i näven. I Italien träffar man mest på tyskar och holländare som går GTA. Italienarna klättrar. Soria-stugan, som du nämner, ligger vid en ganska slak väg från parkeringsplats och har MASSOR med dagsturister i helgerna. Klockan 15 är de som bortblåsta. Söder om den stugan är f ö den franska sidan överlägsen den italienska.

Med et vanvittig tidlig morgenfly fra Gardermoen var vi i Geneve allerede klokken 10 om morgenen lørdag 10.juli. Med et ekstensivt søk på forskjellige værmeldinger hadde vi på forhånd funnet ut at vi burde dra sørover. Nord for alpene og i Gran Paradiso, hvor vi opprinnelig hadde tenkt å gå fottur, var værutsiktene for dårlige. Kart over Parco Alpi Maritime og Parc National du Mercantour ble kjøpt inn i Chamonix, og med en ny Renault Laguna leiebil og italienske motorveier gikk det rimelig kjapt ned Aostadalen, forbi Torino og Cuneo og ned til Terme di Valdieri hvor vi parkerte bilen. På et informasjonskontor for nasjonalparken fikk vi reservert plass i Refugio Remondino, og etter drøyt to timers gange i kraftig stigning var vi oppe ved hytten på 2430 moh ca kl. 21 hvor de ventet oss med middag. Ikke akkurat imponerende tempo på Lene og meg oppover – Rolf var nok i litt bedre form. Om det var høyden, reisingen eller dårlig form som gjorde utslaget vet jeg ikke, men beina ble stive, og tungpustet ble vi. Hytta var populær for klatrere og de som skulle bestige Cima Argentera (3297 moh); det høyeste fjellet i Alpi Maritime/Alpes Maritimes. Videre gikk turen over til den franske siden og Refuge de la Cougourde (2090 moh). Vi passerte Col du Mercantour på 2611 moh som ble turens høyeste punkt – og dagsetappen var med knapt 8 timer turens tyngste. Ypperlig mat i Refuge de la Cougourde også, og flott turterreng rundt hytta som lå akkurat under skoggrensen. Skoggrensen går forøvrig her i 2100 – 2300 meters høyde. På mandag bar det over Pas des Ladres og Col de Fenestre til Refugio Soria Ellena (1840 moh) i Italia. Vertskapet var virkelig glade for å ha oss som gjester siden det ikke var så mange på hytta. På turen fikk vi se steinbukker som ikke enset oss på 30-40 meters avstand, og rundt hytta var det en stor flokk med gemser om kvelden. Neste dag var det en lengre etappe igjen som tok oss over passene Col di Fenestrelle (2402 moh) og Colle del Chiapous frem til Refugio Morelli Buzzi (2400 moh). Også en populær hytte blant klatrere med fjellvegger for storveggsklatring like ved hytta. På onsdag gikk vi ned igjen til bilen i Terme di Valdieri. Vi kjørte tilbake på de samme motorveiene, opp Aosta-dalen og videre oppover Val di Cogne. Greit å ligge på et 3-stjerners hotell, spise en bedre middag og få av seg fjellklærne for en stund. Nå var det Gran Paradiso som vi ønsket en topptur til. Turistkontoret i Cogne var imidlertid lite til hjelp for det. Men ellers var Cogne en fantastisk flott dal som hadde fortjent mer enn et så kort besøk. På torsdag morgen kjørte vi til turistkontoret i Villeneuve nede i Aostadalen, hvor en svært hjelpsom dame til slutt klarte å booke oss inn på hyttene i Gran Paradiso. Mange av hyttene var fulle. Etter å ha kjørt opp Val di Rhêmes og en kort ettermiddagstur i varmen var vi oppe på Refugio Benevolo (2285 moh). Etter en enda senere ettermiddagstur ble det første fjellet besteget, en topp på 3020 moh øst for hytta. Fredag gikk vi ned til bilen igjen, og kjørte ned Val di Rhêmes og opp Val Savaranche til Pont. Dagens ettermiddagstur gikk til Refugio Vittorio Emanuele (2732 moh) hvor vi fikk tre madrasser ved siden av hverandre innerst på loftet. Hytta var full, og ordet ”koselig” var ikke beskrivende for hverken hytta, vertskapet, gjestene eller den stemningen folk var i. Her var det Gran Paradiso sin høyeste topp på lørdagsmorgen som var målet, og adrenalinet fløt fritt. Vel. Vi stod opp slik at vi fikk frokost 04 vi også. Og etter at Lene uten stegjern hadde returnert ved brekanten på 3100 moh gikk Rolf og jeg i høyt tempo opp til toppområdet på litt over 4000 moh hvor vi stilte oss i kø for å prøve å komme frem til den hvite madonnastatuen som står ved toppvarden. Men etter at vi hadde irritert oss over frekke franskmenn og illsinte italienske damer en stund og fryktet overhenget mot sør fra toppeggen, fant vi at vi aksepterte Gran Paradiso som besteget selv om vi kun fikk gitt et slengkyss til den hvite madonnaen på 20 meters hold. Oppe på toppeggen gikk folk i kø med stegjern mens de var innbundet i tau, og jeg syntes i det hele det var risikofylt å oppholde seg der. Turen opp til toppeggen var imidlertid flott med utsikt mot Monte Bianco og Grand Combin sammen med topper og brefall i Gran Paradiso. Vi gikk med stegjern og isøks og var innbundet i tau, men det var ingen klatremessige passasjer før vi snudde på toppeggen. Formutviklingen på alpeturen hadde også vært formidabel. Opp til Gran Paradiso hadde vi et tempo på 340 høydemeter i timen fra 3400 moh til 4000 moh, og passerte andre taulag i godt driv. Ganske bra etter kun en ukes akklimatisering. Selv er jeg treg til å høydeakklimatisere meg, men turen i Alpi Maritime må ha hatt en viss akklimatiseringseffekt, selv om jeg vanligvis er skeptisk til at sovehøyder under 2500 moh hjelper noe særlig. Turen ned til Refugio Vittorio Emanuele og videre ned til Pont gikk i bra tempo, og siste natten ble tilbragt på hotell i Courmayeur med en utsøkt 5-retters middag. På søndagen var vi turister før et kveldsfly tok oss sent tilbake til Gardermoen igjen. Kort oppsummert var den delen vi så av Alpi Maritime et område med daler, fjellpass, rikt dyreliv og knapt med et eneste flatt område. Enten gikk man oppover eller nedover. Fint område å besøke med lite folk. Dessuten er det kjekt å kunne gå i kortbukse, selv om det i år på toppen av passene var større snøfelter vi måtte passere, sikkert pga en snørik vinter og kjølig vår og forsommer. Gran Paradiso bærer navnet med rette. Et flott naturområde med ville dyr, brede grønne daler, spisse topper og mange isbreer. Toppen på 4061 moh kan man gå på for å ha gjort det, men ellers byr Gran Paradiso på mye mer. Håper jeg kommer tilbake en gang. En drøy ukes tur inklusive flybilletter, leiebil og ellers alt nødvendig kom på knapt 8000 kr, men da levde vi ikke akkurat på sparebudsjett heller. Takk for info her på fjellforumet om Gran Paradiso og hytter i Italia.

Det slår förstås även mig att den överväldigande majoriteten av turrapporterna handlar om toppar och helgturer. Vad jag enkelt kan säga ät att min stil uppenbarligen är den som ger *mig* mest glädje; dels själva vandrandet: det är NATUREN som lockar, vatten, grönska och blomster, mot alla odds (just iår, efter den kalla juni var det ovanligt mycket blommor i slutet av juli), dels varaktigheten, känslan av att göra en resa genom fjällen och knyta ihop olika områden. Djur är en bonus; i Alperna murmeldjur, en och annan stenget (camoscio), stenbockar och, ett lyckligt ögonblick, varg, tvärsöver älven. I Norge genast mindre, men en järv på rätt nära håll i Dovre var en uppenbarelse. Drömmen är att sikta lo (gaupe). Detta blir väl också naturlligt för mig som reser långt till alla mina vandringar - och dessa tenderar att bli allt längre ju långre bort jag far. TIll Alperna har jag 30-35 timmar, mina senaste turer var 18 resp. 21 dagar. Till Norge, ja ex.vis till Finse är det väl 13 timmar, till Oppdal 15; till Jotunhiemen, kanske 9 timmar till Otta, övernattning och sen tidig morgonbuss till Gjendesheim. Inte lägger man upp en tredagarstur då. Jotun 02: 10 dagar, Skarv+Jotun 03: 12 dagar, Dovre+Tafjord 04: 13 dagar. Så värst *imponerande* hoppas jag inte det är. Vid min höga ålder (snart 60) har jag mina krämpor, ryggbesvär, knän någon gång, senfästet i vänster häl, vilket gör att jag packar lätt för att inte skada mig. Är turen längre än tio dagar provianterar jag (i Sydeuropa begränsar jag provianten till 8 dagar, jag bär så mycket kartor, samt stegjärn). Att passera Bjorli senast var lyx, där finns ju restaurang! Alltså, återigen, ni norrmän får nästan automatiskt ett annat föhållande till fjällen eftersom de är så nära. Hur många vandrare mötte jag på 8 dagar i Dovre? Två holländare andra dagen, fem norrmän nära Åmotsdalshytta (alla på korta turer). Men också en bonde som letade efter en kalv, en man som bodde i en steinbu nära Lesjöen en vecka för att fiska, (det hängde en kasse med säkert 15 ölburkar på dörren), far och son på fisketur vid Skageosen, även de med hytte på fjället. Då kanske det bara är topparna som blir kvar för dem som söker utmaningar. il C.

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

Men har ikke de rimelige prosjektorene (som fortsatt koster en del kroner) ganske elendig oppløsning da? Enkelte er jo nede i 800 x 600 pixels. Har du tatt ,f.eks. 6 mpx bilder så blir det jo litt kjipt å bare få vist 0,48 mpx på lerretet. Får man imidlertid en god og stabil prosjektor som kan vise et par mpx så begynner det å bli virkelig bra. Har for øvrig investert i en 21" god LCD skjerm, og med denne størrelsen og betraktningsvinkelen fungerer det utmerket at flere personer kan se på bildene sammen. Dette sammen med de uovertrufne organiseringsmulighetene (Dias show på gamlemåten er tidkrevende og mest for entusiaster, selv om jeg er enig at det kan være veldig trivelig) som det digitale formatet gir, så synes jeg det blir bra. Når høykvalitetsprosjekterer blir betalbare så vil det også være et godt alternativ.

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Lengst til venstre, delvis bak furua, ser du Slettmarkshø ,2190 moh. Deretter kommer Torfinnstindane (2090, 2100 og 2119 moh), mest sort. Litt lenger bak ses Memsogtind 2264 moh og så Kvitskardstind (mest hvit 2193 moh). Så er det en pause før N. Kalveholotind 2019 moh, og så det lange hvite draget som strekker seg opp mot V. Kalvehøgdi , 2208 moh. Tror det er sånn ca. riktig....

05:30 går vekkerklokka hjemme i Skrautvål. Litt før ni er jeg ved Spiterstulen hvor Peder K., trivelig turfølge for dagen, venter. PK er litt redusert etter Galdhøpiggtur dagen før, så vi tar det med ro. Jakten på et sted å komme over Visa er i gang. Thommessens turguide lurer oss til å prøve langs østbredden. Vi kommer til det nevnte Reinspranget, hvor jeg i alle fall ikke har lyst til å hoppe, mens PK godt kunne tenkt seg det. Noen nevnt klopp ser vi i alle fall ikke. Vi passerer Hellstuguåi på bro og finner et sted hvor vi med hjelp av gamasjer kommer tørrskodd over Visa (sikkert værre når den er flomstor) Den planlagte oppgangen direkte i østflanken opp til 2186 blir ikke noe av (Noen som har gått den?) og vi rusler opp langs bekken fra skaret mellom Styggehø og 1865 moh. Været var knallfint i starten, men kaldt. Iskalde vinder blåser og nå skyer det på med et kaldt gufs ned fra Bukkeholsbreen. Bukkeholstindane forsvinner etterhvert i tåka og ved brekanten begynner det å snø. Den enkle steinur (evt. snørenne) adkomsten opp sydflanken dropper vi, siden nordlige Bukkeholstinder er en del av målet for turen. Vi holder brekanten til vi er oppe på bandet mellom 2011 moh og Styggehø, går over denne og setter sekkene igjen ved foten av den videre ryggen. Det går enkelt opp ryggen, til toppen noen kaller for Bukkeholstind N2, men en bratt hammer sperrer den videre adkomsten for oss her (Noen som vet noe om den reelle vanskeligheten her? Kim?). Vi går et stykke til bake og holder på breen innover (vil man unngå bre kan man runde nederst på noen fjellhyller. Adkomsten opp i skaret mellom N1 (neppe 10m topp) og N2 er veldig grei, men vi fortsetter på breen, etterhvert på en markert kam oppe over en opptil 10 meter dyp vindgryte. Vi tar opp i skaret mot Nordtoppen (2149 moh). Det er enkelt opp her, men jeg får alltid litt småangst for slike enorme steinblokker som ligger på en slik måte at det virker som en mygg kunne fått dem til å rase. Før nordtoppen kommer man opp til en slags "fortopp", her venter PK mens jeg går opp det siste stykket. En liten hammer (ikke vanskelig, men en smule ekkelt med løs grus øverst og våt mose nederst) må klyves før de siste 30 m bort toppeggen. Før vi returnerer svipper jeg bort (knapt opp) til N1 og konstaterer også fra oversiden at det er enkelt å komme opp hit fra andre siden via Bukkeholsbreen. Etter en pause ved sekkene fortsetter vi mot Styggehø. Ryggen brekker bratt av mot venstre, men høyresiden er langt mindre bratt. Et stykke før toppen kommer vi til en hammer av et lysere bergslag, veldig ru og som danner en del overflate sand og grus ved forvitring (Noen som vet hva slags bergslag?). Vi går litt ned i siden for enklest å komme ut i ei bratt snørenne. (Noen som vet hvordan det er å gå rett over hammeren og følge eggen? og noen som vet hvordan det er å passere her når snøen enten er hard eller borte???) Snørenna er fin og gå. Snøen er myk. Vi forlater den litt for tidlig og kommer til et sted med veldig ustabile steinmasser (et av mine største fjellmareritt), hele steinura begynner å romle og jeg hopper raskt tilbake. Litt til opp snørenne og så ut på steinmasser som virker mer stabiler. Herfra rusler vi enkelt opp til toppen 2213 moh. Jeg rusler videre bort til Østtoppen, 2200 moh fordi den så så selvstendig ut. Borte ved østtoppen begynner jeg virkelig å lure. Det går jo knapt ned fra denne mot vest. Disse 10 meterstoppene! (Noen som har målt her?). Tilbaketuren går greit. Snørenna er bratt, men snøen myk og fin å gå. Ved foten er klokka allerede blitt sent og PK sender meg i vei, slik at jeg skal komme meg i seng hjemme i Skrautvål før midnatt (noe jeg ikke klarte). I sitgningene ned mot Visdalen begynner kneet å protestere på en slik måte det absolutt ikke skal gjøre og de 4 siste km. ned Visdalen er nokså vonde. Alt i alt en flott tur med snøbyger og oppholdsvær, men lite sol. Tidvis dårlig utsikt, men også tidvis god utsikt. Været var kaldt den dagen. PÅ 2000 moh Bukkeholsbreen kunne man høre suset av tørr snø som ble drevet over flata av vinden, og i den bratte snørenna laget vi ikke noen sørpeskred fordi snøen var alt for kald og "fastfrossen".. Man følte virkelig her at det ikke var mye over null i lufta. Altså en skikkelig kald 7. juli. Sola tømmer likevel eggene raskt for snø. I dag 8. juli er det et knallvær fra morgenen av, men med kneet mitt hadde jeg ikke fått utrettet noe likevel (håper det skyer på og regner masse i morgen så får jeg være klar til helga igjen.)

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Hei! Jeg har en gutt på 21 måneder og har kjempelyst å dra på fjelltur med noen venner til Jotunheimen. De planlegger turen nå, vi skal dra med telt og prøve å finne noen fine turer vi kunne gått mens vi sov på samme sted i 2-3 dager - blir litt for tungt å bære både barn og utstyr! Lurte på om det er noen som har noen gode forslag til sted å slå opp telt og noen fine turer? Kan godt gå litt lengre turer men helst ikke altfor bratt! Tusen takk! MVH, S.L

Ja Julia jeg har vært der Synd at du valgte en periode med mye regn, for det gjør nok at inntrykket av N-Z blir noe dempet. Jeg var der 21 dager og det var bare 1 dag med "Bergens-ver". Svovel-lukten er ganske vond ja, men det venner man seg til. Noen ulemper vil det alltid være. Når man skal til Jotunheimen må man jo kjøre gjennom Valdres, og der stinker det også møkk, men det er jo ingen unnskyldning for å ikke dra til Jotunheimen Jeg er tilbøyelig til å være enig i at Chile sannsynligvis er like vakkert eller vakrere. Så det står også på listen min. Jeg liker britisk kultur jeg, spesielt i mix med en annen kultur. Man finner det samme i India og andre koloni stater. Britene har virkelig gjort nytte for seg og bl.a. bygget jernbaner, flott monumenter, kirker osv. Jeg elsker det.....

Har ikke kart over vidda enda, men jobber med saken. Tenkte å ta noen dager fra 21 juni. Kun for å fiske. Det var faktisk flere tips her inne enn på fiskeforumene Det som uroer meg er at noen sa det er en bom der oppe som ikke åpner før juli. Stemmer dette? Vil nødig komme opp dit for å se at vi må gå milevis på en grusvei... Takker for svar

Jeg har mottatt dokumenter fra Lom kommune. Skal få scannet alt sammen og lagt det ut etterhvert. Det viktigste dokumentet har imidlertid noe svakt trykk, så jeg velger å gjengi det ordrett her: Utskrift fra møtebok for Lom kommunestyre i møte den 16. juni 1978. Av 21 medlemmer var 19 tilstede (medregnet møtende varamenn). Sak 50/78 K. CAMPINGFORHOLD VED SPITERSTULEN OG BØVERTUN, JFR. SAK 115/77 K og 25/78 K. Gudbrandsdal Skogforvaltning har med brev av dagsett 14.april 1978 oversendt framlegg til åtferdsreglar til friluftslova §15 for området rundt Spiterstulen. Skogforvaltaren ber om kommunens uttale til reglane og ventar tilsvarande reglar for Bøvertun så snart som mogeleg. Framlegget lyder slik: "I medhold av §15, siste ledd i lov om friluftslivet av 28.06.57 fastsetter Direktoratet for Statens Skoger følgende adferdsregler for et nærmere bestemt område rundt Spiterstulen Turisthytte. 1. Innenfor en avstand av 1 km fra Spiterstulen er telting eller overnatting med tilsvarende innretninger ikke tillatt. 2. All overnatting innenfor dette området henvises til den opparbeidede campingplass ved Spiterstulen Turisthytte. 3. Forsetlig eller aktløs overtredelse av disse adferdsregler kan medføre straffeansvar etter friluftsloven §39." Framlegg frå formannskapet: Formannskapet rår til at framlegget til åtferdsreglar ved Spiterstulen Turisthytte blir vedtekne og at det blir vedteke tilsvarande reglar ved Bøvertun Turiststasjon. Vedtak: Som framlegget. Samrøystes. Åtferdsreglane kan ikkje praktiserast før det er utbygd godkjent campingplass. Rett utskrift: Lom Formannskapskontor den 20.juni 1978. Britt-Elin Slålien. Vedtaket er godkjent av Fylkesmannen i brev dagsett 07.07.1978. Lom formannskapskontor den 11.07.1978 (sign) O.J.Øyjordet Går til Gudbrandsdal Skogforvaltning, postboks 186, 2601 L I L L E H A M M E R. Gjenpart: Lom fjellstyre, 2686 L O M Som tidligere antatt finnes det ingen hjemmel for å ta betalt for telting i denne sona, verken i lover, forskrifter eller kommunestyrevedtak. Teltere skal henvises til opparbeidet campingplass. Jeg har naturligvis en viss forståelse for at et pressområde som dette trenger vern mot forsøpling og forurensning, men dagens praktisering av reglene blir uansett feil.

Som oftast Optimus Nova fyrt med 4-takts miljøbensin frå Felleskjøpet. Har ikkje hatt problem med bensinlekasje. Passar på å sløkke den ved å snu flaska slik at slangen vert tømd. Trangia 25 (stormkjøken) med gassbrenner når eg vil ha det enkelt på sommarstid, og vekta ikkje spelar for stor rolle. Optimus 111 når eg kokar til mange. Speidarleir m.a. Radius 21 eller Høvik 41 når eg får nostalgianfall.

Randi Skaug var først, 0600 på torsdag.... http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/05/21/398605.html Lurer på hvordan det går med frk.Skog. Det har åpenbart vært en del dødsfall på nordsiden av Everest de siste dagene. Gratulerer så meget til Skaug - flott prestasjon!

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.