Robinson

En god venn og gårdbruker har ei dacstispe som han ikke hadde forsikret. Den fungerte bare som en gårdshund som vimset rundt på gården og jordene. Så litt uforsiktighet i løpetiden, og dermed hedde en ikke autorisert/planlagt parring skjedd. Det viste seg at forføreren også var en dacs de kjente på nabogården, så de syntes ikke det var så farlig. Helt til valpene skulle ut. Fødselen gikk ikke normalt , etter at en valp var ute var det bom stopp. Da han tok henne med til veterinær, fant veterinæren ut ved røntgen at 3 valper lå i en pose. Ingen klarer å føde det. Han var alene der hos veterinæren og fikk valget. Å gi tispen en sprøyte og avslutte problemene og hunden, eller keisersnitt. Ett keisersnitt kostet godt over 30.000. Han sa til meg at hadde han kommet hjem uten hund og fortalt kona at han hadde avlivet tispen midt i en fødsel, for å spare penger, hadde han antagelig måttet sove i fjøset den neste måneden. Han punget ut, og de klarte å berge en til av valpene . Det ble to dyre valper. Han tegnet forsikring etterpå...

Jeg har tatt med ett gammeldags ullteppe på de siste turene, for å ha over meg og posen. Jeg ser da at det nok blir lunkent nok under teppet til at rim ikke danner seg på posen. Jeg er muligens for pysete med dunposen min. Men min dunpose er heller ikke noen vinterpose, så jeg måtte nok se etter en annen skulle jeg ha en dunpose til vinterbruk.

Bare ett spørsmål. Jeg har en dunpose (western mountaineering ) som jeg bruker vår til høst. Men jeg har aldri brukt dun om vinteren. Jeg har opplevd på vinterturer når det er riktig kaldt, at det kan være ganske heftig med rim utenpå posen min om morgenen. Jeg frykter at fuktigheten denne rimen avgir når den tiner skal skade dunen. I minusgrader er det jo ikke bare å henge opp posen en halvtime for å lufte den tørr. Tåler dunposer mer av fukt enn jeg har trodd? Eller har dere noen triks for å beskytte dunen mot fukt ? Ok- det var mer enn ett spørsmål ...

https://komputer.no/internett/facebook/hva-kan-facebook-gjore-med-bildene-mine Facebook kan bruke bildene dine til eget formål. Selvfølgelig har du fortsatt bildene dine, men du kan ikke hindre Facebook bruke dem også, uten ditt samtykke. Det er tydeligvis lignende betingelser for denne nye TV kanalen.

Sorry, men realitetene er det de er. Du bestemmer om du vil godta betingelsene eller ikke. Dvs. om du vil være med eller ikke. Laster du opp ett bilde på Facebook ( hvis du er der) har du sagt fra deg all kontrollen med bildet ditt. Det godtar man når man klikker i "godta" rubrikken når man registrerer seg.

Jeg spurte meg selv for mange år siden :skal jeg fiske eller skal jeg få fisk ? Konklusjonen ble at jeg også sluttet å ta med to stenger på fjellet. Men det var fluestanga som ble valgt vekk.

Man vet ikke alltid kvaliteten eller verdien av ett bilde med en gang.Ett knipsebilde kan etterpå vise seg være ett unikt bilde om det er tatt med en telefon eller ett kamera. Jeg ser ofte etter en historie når jeg tar ett bilde. Og har forlengst oppdaget at ett kamera gir bedre muligheter enn en telefon.Den eneste fordelen med telefonen er at den alltid er der.Det er ikke alltid jeg har ett kamera med meg.Men er jeg på tur, er kameraet også med. Som i går da meg og kona tok oss en tur opp til Dalevatn utenfor Sandnes og oppdaget en klatrer på vei opp Ramnafjell. Mobilen hadde ikke gitt meg mye å ta med hjem her. Eller her for noen somre siden da jeg og en kompis faktisk fikk oppleve det unike, å se havørn som fanget fisk i samme vannet vi fisket i. Det hadde fått gråten fram i meg hvis telefonen var det eneste jeg hadde med meg da. Eller denne rypa som hold øye med meg på vei ned til Geitsjøen på Hardangervidda. Jeg kjøpte mitt første kamera for egne penger som 13 åring. Og har siden det alltid hatt ett kamera. Og det er med på tur. Alltid. Sammen med telefonen.

Mitt turkamera er ett Olympus OM-D E-M10 systemkamera. Men likevel tar jeg bilder med telefonen på tur. For meg kan aldri ett mobilkamera erstatte ett ordentlig kamera. For det første har i alle fall de mobilkameraene jeg har brukt bare digital zoom. Og så er det når de spektakulære motivene dukker opp. Som når rypesteggen står på toppen av en stein og holder øye med oss på litt avstand. Eller fiskeørnen flyr over oss med fisk i klørne. Motiver som ikke jeg i alle fall klarer å få med meg med ett mobilkamera. Jeg vet ikke om Olympus kameraet mitt har det minste kamerahuset av systemkameraene, men det er det minste jeg har funnet. Det ruver ikke i sekken. Jeg er likevel ikke så kompromissløs som en kamerat ev meg som alltid pakker med fotostativet sitt som veier nesten 3 kilo. Med ett lite gorilla stativ kan man likevel gjøre mye artig.

Denne stekepannen i titan. Fra Amazon. Jeg har ikke fått den i hus enda, men har vært på jakt etter en titan stekepanne. Denne veier 125 gram. Jeg ønsker meg vekk fra aluminium og vil ha vekten ned. Vi får se når jeg får den hvor fornøyd jeg blir med den.

@KaritaTakk. "Den som krenker en annens rett ved å fiske, straffes med bøter. Forsøk er straffbart." Klippet fra forskriften. Det jeg var nysgjerrig på var bøtenivået sammenlignet med veitrafikkloven. Nivået er ikke definert så vidt jeg kan finne det. Jeg merker meg at fisking ikke kan gi ubetinget fengsel i seg selv. Det må grove overtredelser til i lakseførende vassdrag. Tjuvjakt kan gi ubetinget fengsel, men ikke nødvendigvis tjuvfiske.

Skitne holdninger ? Du verden. Man skulle tro at det var overgrep mot barn vi diskuterte her. Det er bagatellmessige forseelser vi snakker om. Det kommer langt fra begrepet faunakriminalitet. Jeg tror faktisk at hvis denne bonden hadde bestemt seg for å anmelde denne fiskeren, så hadde lensmannen i bygda prøvd å snakke bonden fra det. Det er ikke noen strafferammer i friluftsloven som jeg maktet å finne som definerte noe straff for dette, siden det ikke var ett lakseførende vassdrag. Bonden måtte anmeldt og krevd erstatning for tap han ble påført. Det hadde vært interessant å se regnestykket hans. Å kjøre bil i 56km i timen i en 50 km sone er også en forseelse. Der har samfunnet en straff klar for oss definert i lovverket på noen kroner. Jeg går ut fra at du aldri har gjort deg skyldig i slik alvorlige lovbrudd. Mye verre en det fiskeren gjorde.

Akkurat. Grunneieren vil ha kontroll ja, eller bestemme , hvem som skal fiske i vannet hans. Noen vil også bestemme hvem som skal få lov til å gå, telte , plukke bær og ellers ha det kjekt i utmarken hans. Og noen, du blant annet, synes grunneieren bør få lov til dette. Det med ørekyta blir for dumt. Det var ett østlandsfenomen for det første, og det er flere tiår siden det ble forbudt å fiske med levende fisk som agn. Men ja, allemannsretten er ikke en rettighet nedfelt i grunnloven , man må heller kunne kalle det ett privilegium nedfelt i Norges lover. Men det er Norges lover som gir oss dette privilegum. Ikke grunneier. Likevel skal det ikke mer enn ett simpelt stortingsflertall til for å ta det fra oss. Vi er i grunn litt spesielle her i Norge, for allemannsretten er noe som er nedfelt i mer enn i Norges lover. Den har vært en del av vår kultur i mer enn 1000 år. På samme tid som England hadde sine hatede forest laws, lover som gjorde det forbudt for almuen å hente ved, plukke bær, jakte eller fiske i utmark, eller egentlig all mark, siden all mark var eid av kronen og det var kronen som delte ut privilegiene til å høste av utmarken. Og kronen ga privilegiene til vennene sine, adelen. Hvis en simpel bonde, som alltid var en leilending, eide en hund, måtte han for eksempel klippe en klo av hver labb slik den ikke kunne brukes til jakt. Når Norge fikk sin grunnlov i 1814 var en av tingene de ble enige om at Norge skal ikke ha noen adel. Adelen som var i Norge da, ble selvfølgelig ikke hengt eller fordrevet, men de mistet privilegiene som de hadde fått av den danske kronen. Selv om de fikk beholde det meste av eiendommen sine. Eiendommer de eier enda. Men når våre grunnlovsfedre den gangen bestemte dette, var det ikke så revolusjonerende som det kanskje kunne virke. For vi hadde altså denne allemannsretten allerede. Og denne allemannsretten ga alle rett til å jakte og fiske i utmarken. Det var ikke før i det 18 århundre at de store landeierne i Norge , det vil si adelen, fikk i gjennom sitt ønske om at jakt på storvilt, dvs elg & hjort , skulle være forbeholdt grunneier. Jakt på småvilt var fortsatt allemanns jakt. Ingen lord of the land kunne nekte noen å jakte småvilt på deres eiendom. Denne rettigheten var der til langt inn i det 20 århundre. Så fikk grunneierne rett til småviltet også. Faktisk var reinjakten på Hardangervidda allemanns jakt til også langt inn i det 20 århundre. Det som er igjen av vår allemannsrett, er retten til å bruke beina i utmarken uten å spørre om lov. Det er noe det vært å kjempe for. Selv om noen her ønsker adelen, eller i det minste adelens privilegier tilbake. Edit. Når jeg tok med eksempel med denne fiskeren som tjuvfisket, for selvfølgelig gjorde han det, var for å vise ett ganske typisk bonde instinkt. Alt er mitt...

Jeg kom på nå at for noen år siden fant jeg denne gulpebollen fra en ørn inne ved disse vannene der grunneiere har gjort det de kan for å stenge meg ute. Det er ganske opplagt at denne ørnen har spist ett av lammene til bonden. Ved å la bonden få dette øremerket hadde han ganske lett kunnet få erstatning for dette lammet. Tanken slo meg. Hvorfor ikke gjøre denne hyggelige gesten mot denne bonden som på så mange forskjellige måter har vist at han ikke vil ha meg der oppe? Jeg synes det er kult å ha denne gulpebollen på hyllen min. Finders keepers ...

Allemannsretten kan aldri gjelde kjøretøy , håper jeg. Siden allemannsretten bare gjelder utmark. Jeg fastslår bare fakta. Noen grunneiere gjør det de kan for å hindre folk i å bruke utmarken deres. Lovlige tiltak. Det eneste våpen mot disse tiltakene er å gjøre seg uavhengig av å parkere bilen. Siden jeg bruker mye en kayak i ett par vann nært meg, får jeg kona til å kjøre meg. Og hun kjører hjem bilen, og henter meg når jeg skal hjem. Det var faktisk hun som foreslo det, da grunneier hadde gravd en grøft som blokkerte siste plassen jeg kunne bruke til å smyge vekk en bil. Hun ble mer forarget enn meg over dette.

Ett problem er at allemannsretten ikke gjelder biler. Hvis en grunneier gjør det umulig å parkere, gjør han det veldig vanskelig å bruke utmarka. Og han har den muligheten. Og mange bruker denne muligheten. J

Du må bo rundt Oslo ett sted. På mine kanter er det som oftest grunneiere som herper naturen. En liten anekdote: For noen år siden fikk vi, hele familiene med unger, låne en gammel hytte av en trivelig bonde som både jeg og kona har kjent siden vi var unger. Denne bonden eier også ett vann som vi fikk lov å fiske i. Bruk oter, garn eller hva dere vil, for vannet er overbefolket med mager smårøye var beskjeden fra han. Vi merket jo det når vi fisket. Vi fikk masse, men ingenting over 15 cm. Tingen var den at denne bonden også hadde lyst å skille ut noen hyttetomter og ville vise meg hvor han mente det hadde vært perfekt for meg å bygge meg en hytte. Mens vi ruslet rundt i lia hans, over vannet, ser vi en bil parkert i veikanten og en kar som stod og fisket med stang. Vi var vel omtrent 100 meter over veien , og bonden begynner å hoie for å få oppmerksomheten til denne fiskeren. Han ropte opp til oss noe på engelsk og bonden kom ikke på mer å svare enn "I am the farmer. Get out of here". Han med stanga svarte noe jeg ikke skjønte, men ble stående. Og vi gikk videre. Jeg ymtet frampå til bonden, som jeg betraktet som en god venn (han er død nå), at karen med stanga gjør deg en tjeneste. Han skulle hatt med garn. "Det er mitt vann" var svaret. Og der er vel essensen. Og problemet. Det var hans li også, men han hadde ikke eiendomsrett til blåbærene som vokste der, eller kantarellene.

Jeg har hylsen av en billig Bic kulepenn med meg. Denne bruker jeg som en pipette opp i ei lita tidligere smoothie flaske på kanskje en drøy desiliter, med rødsprit. Med denne pipetten kan jeg lett slippe en rødspritdose ned i forvarmingskåla på min Svea 123 uten å dele primusen. Jeg kan selvfølgelig også hente bensin til forvarming fra tanken på primusen med samme pipetten. Jeg har i grunn lenge tenkt at jeg burde finne meg ett bedre rør til dette, for en gang på tur opplevde jeg at det oppstod en sprekk i denne kjipe plasten som Bic pennene er laget av, og da fungerte jo ikke pipette funksjonen. Jeg har aldri kommet så langt, huset flyter jo av billige Bic penner, og jeg har bare slengt en ekstra penn i lokklommen på sekken. Latskapen lenge leve...

Jeg har aldri brydd meg med å studere kartene. Jeg får ikke kart med fiskekortet når jeg kjøper det. Joda, jeg også kan få fisk i rennende vann om somrene, men det er bare småfisk. Den fine fisken står i vannene til den skal opp og gyte om høsten. Nå mener jo jeg at i ett vassdrag , så er alt vann på en måte rennende. Ellers ville jo vannet stoppe opp, ikke sant, og aldri renne ut ett utos. Og med den logikken blir bare vannene i ett vassdrag fine høler i elva...

Når det gjelder fiske på Hardangervidda øst gjelder det 11. bud.:"Thou shall not get caught" . Det er greit å ha godt utviklet radar og øyne i nakken. Når man kjøper ett fiskekort ser man at man bare har lov å fiske i rennende vann om sommeren. Der man ikke kan få fisk. Når så høsten kommer og fisk faktisk går opp i elvene, forteller fiskekortet at nå har du ikke lov å fiske i rennende vann heller. For nå kan du faktisk få fisk. Så det hele dreier seg om illusjoner. Selger av fiskekortet selger en illusjon om at man skal gis mulighet for å få fisk. Og kjøper av fiskekortet utrykker illusjonen om at han skal forholde seg til begrensningene i fiskekortet. Så alle er stort sett fornøyd. Fiskekortet blir alibiet som gjør at man ikke trenger å være redd for at fiskestangen stikker opp av sekken når man går.

Jeg har brukt mitt i 2 år nå. 2 ukesturer på Hardangervidda og ett par turer i nærområdet. Jeg tror jeg vil si at jeg er fornøyd med det. I forhold til hva jeg forventet. Jeg har brukt ett Stetind 2 telt i mer enn 20 år nå og var svært fornøyd med det. Når jeg kjøpte Ringstind 2 SL tilslutt, var det utelukkende for å spare 600 gram vekt. Duken er tynn, men den holder ute det som skal holdes ute. Jeg har ingen indikasjoner på at den ikke sterk nok. Jeg må med en gang si at jeg aldri har tenkt at hverken Stetind 2 teltet eller Ringstind 2 SL teltet skulle være mer enn ett enmanns telt. Hvis kona skulle finne på å bli med, har jeg ett 3 manns telt til det. Og så må jeg si at jeg ikke er så lang heller. 173 på strømpelesten. Det jeg liker med dette teltet, bortsett fra at det er lett, et at det er så kjapt og enkelt å slå opp. Det har ikke skuffet meg.

Artige ting man møter i fjellet. Nært Breidotjønn på Hardangervidda og kilometervis fra nærmeste sti, har noen gjort seg umake med å lage en liten sittegruppe med bord. En god del energi må de ha de brukt på dette. Dessverre var vi på farten, så vi testet dem ikke ut.

Selv om det er vanskelig å se hvor stor bukken er , er det ikke vanskelig å se at den har usedvanlige store horn. 3 ganger så lange som ørene. Man ser ikke slike ofte. I alle fall ikke der jeg jakter.

Kaffe engasjerer. Det er jo egentlig folkedrikken vår😁

Jeg bruker kokekaffe på alle turene mine. Og ærlig talt så er jeg ikke så veldig opphengt i at alt skal være perfekt når jeg er på tur. Jeg sover i ett lite telt på ett lite liggeunderlag. Jeg spiser dryteck en del og drikker min singlemalt ut av ei kukse, ikke av ett dråpeformet whiskyglass som kanskje gir beste aroma opplevelsen hjemme. Brødet etter ei uke trenger jeg ikke si mye om. Alle vet hvordan det er. Og så har man myggen. Så om jeg spytter litt kaffegrut fordi jeg er utålmodig med dagens første kaffe, så er det likevel den beste kaffen jeg har den dagen. Og en bedre kaffeopplevelse enn jeg har hjemme til daglig ut av presskannen min. Alt fordi det er opplevelsen der ute som gir den gode smaken. Ikke teknikken...

Lett & kjapt. Plasten blir litt varm når du skal klappe den i hop, men det tåler man. Jeg prøvde å laste opp en liten 20 sekunders filmsnutt, men det lot seg ikke gjøre. Jeg bare fører den åpne delen kjapt over primusflammen ett par ganger og klapper sveisen sammen med fingrene. Ingen sak...