Anders Eriksen

Håper de som leser dette også tar en tur innom bloggen vår, legg gjerne igjen en kommentar der. Da blir vi veldig glad og fornøyd. Ha en fin dag.

Takk for det. Det var ikke mye folk å se, prikken over i-en det:) kunne gjerne tatt turen tilbake, tror det går virkelig fin fisk der inne.

For noen bilder, denne tråden er helt konge. Den fjellørreten var helt brutal. Nådde tokilos-grensa i sommer, men skjønner nå jeg har et nytt mål å jobbe etter. Tre kg er jo hinsides! Grattis og vi venter på mer;)

https://turhistorie.blogspot.com/ 10 juni 2014 - 26 juni 2014. Jeg husker første gang jeg leste Norge på langs av Lars Monsen. Der stod det blant annet om et område med fantastiske fiske muligheter, utallige vann og ikke minst ei elv som skulle huse fin fisk. Gallokvidda har siden da vært et område jeg lenge har drømt om å besøke. Nå som vi hadde bestemt å ta turen dit, var spenningen stor. Endelig skulle vi få oppleve en langtur på Gallokvidda, en drøm som hadde vart i årevis var i ferd med å bli en realitet, dette måtte bli bra. Skulle det bli fiskelykke på Gallokvidda? Etter tre flotte uker i Pasvikdalen, gledet vi oss til en real fisketur. Fiskefeberen var på full gang i kroppen etter en lang vinter, nå skulle endelig abstinensene dempes. Siden det fortsatt var tidlig på sommeren var vi bekymret for at det fortsatt skulle være vinter der inne på vidda, med kald nordavind og isbelagte vann. Det var bare en måte å finne det ut på, 10 juni skulle turen starte. De siste dagene hadde vi bodd på Neiden fjellstue, som ligger rett ved grensa til Finland. Det hadde vært strålende vær de siste dagene og vi kunne bare håpe at godværet ville fortsette. Det ble noen rolige dager på Neiden fjellstue. Vi bestemte at turen skulle starte i Naatamo i Finland og ende i Karlebotn på norsk side. Nok en gang fikk vi hjelp av Helge, som også hadde hjulpet oss med logistikken til Pasvikturen. Han tipset oss om rutevalg og fikseområder. Dessuten ordnet han det slik at vi kunne parkere bilen med noen bekjente av han i Karlebotn. Helt supert og igjen gjorde dette alt lettere for oss. Takk for all hjelp Helge. Etter å ha parkert bilen i Karlebotn tok vi ei natt i telt før vi satt oss på bussen tilbake til Neiden. Herfra ble det taxi til Naatamo. Da vi fortalte sjåføren om sommerens planer smilte han godt "dere har virkelig skjønt det". Han hadde tatt flere turer på Gallokvidda selv, og kunne trygt anbefale turen. Han fortalte ivrig om store fisker, mygg i hopetall og var sikker på at vi kom til å få en fin tur. Dette hørtes jo lovende ut, vi kunne ikke gledet oss mer. Endelig skulle turen starte. Fra leirplassen ved Vesterelva i Karlebotn. Da vi hadde gått ut av taxien strålte solen, og det var nesten skyfritt. Det var to personer fulle av forventninger som begynte å gå på stien som skulle ta oss inn til Gallokvidda. Det tok ikke lang tid før vi så turens første flokk med reinsdyr, ikke et uvanlig syn her på Nordkalotten det. Dessuten var det mye ryper å se i terrenget, kjekt. Vi traff en del finner den første dagen, alle spurte om de samme. Om vi skulle til Nordkapp? Det skulle vi ikke svarte vi, og forklarte så godt vi kunne på engelsk hva planene var. Finnene nikket som at de forstod hva vi snakket om, men vi var vel litt usikker på om de egentlig skjønte hva vi sa. Stien gikk langs Neidenelva og vi kunne se en del laksefiskere, for mye vann i elven kunne de melde om. Laksefisket hadde ikke vært bra hittil. Det gikk bro over Neiden elva, heldigvis. Ikke en elv vi hadde lyst å vade dette. Da den var passert var det ikke lange stykke før vi kunne gå over enda ei bro, den som gikk over Gallokelva. Kort tid etter fant vi en duganes leirplass, og vi tok tidlig kvelden. Det hadde vært en lang dag med mye organisering, det var greit å spare litt på kruttet. Taxien har akkurat kjørt, og vi er klar for nye eventyr. Langt der inne lå målet. Vi så mye ryper første dagen. Neidenelva. Broa over Neidenelva. Den 13. juni lå vi ved et navnløst vann rett ved grensa til Norge. Her hadde vi vært i to dager. Den første dagen ble det rikelig med fisk, det vil si harr og gjedde. Alle fikk leve videre, det var ørret eller røye vi skulle ha. Den andre dagen skyet det over og det begynte å hølje ned, derfor ble vi en dag til som vi tilbragte i teltet. Men nå var vi klar for å gå videre, det var bare noen få hundre meter til vi skulle passere grensen, målet var å komme oss til Gallokelven og slå leir nord for en foss Helge hadde merket av på kartet. Der skulle det kun være røye og ørret, ingen hvitfisk. Men en ting hadde vi glemt, det var fredag 13 i dag. Dagen levde opp til sitt rykte. Etter bare å ha gått noen minutter så jeg at Kathrine sette seg ned på bakken og holdt seg til foten. Jeg sprang bort til henne for å høre hva som stod på. Hun hadde plutselig fått store smerter under foten og klarte ikke å gå videre. Den var ikke hoven eller blå, så vi var svært usikre på hva dette kunne være. Teltet ble slått opp sporenstreks og vi tok oss en prat. Hva nå? Frykten var selvsagt at turen var over før den i det hele tatt hadde begynt. Vi ble enig om å se an situasjonen til i morgen. Om foten var bedre satset vi på å fortsette, om det ikke var bedring måtte vi prøve å komme oss tilbake til Naatamo og oppsøke en lege. Det var med mye usikkerhet vi sovnet den kvelden, ingen hadde lyst til å avslutte turen på denne måten. Teltet er slått opp ved et navnløst vann rett ved grensen til Norge. Kathrine er ivrig på å få turens første fisk. Så satt den. Harr var ikke det vi var ute etter på denne turen. Gjedda nyter solen. Litt boklesing er lov på tur. I teltet etter Kathrine skadet foten, en betenkt mann. Da vi våknet neste dag kunne Kathrine fortelle at foten var bedre og hun hadde lyst å gå videre. Jeg tok en del av sakene hennes over i min sekk, og vi bli enig om å ta det rolig noen dager når vi kom inn til Gallokelva. Sekken min var i tyngste laget da vi passerte grensen litt sør for Bartacielgi-toppen. Nå var det ca åtte km før vi var fremme med dagens mål. Foten til Kathrine ga ikke mer problemer, heldigvis, og hun ledet ivrig vei. Uten å bli for sukkersøt må jeg si at hun imponerte meg den dagen. Selv om foten var bedre var jeg ganske sikker på at helt bra var den ikke. Likevel var det ikke noe negativt å høre fra den kanten, bare godt humør og etter et par timer var vi fremme. Her slo vi leir ved innoset til en stor kulp, eller det var mer som et lite vann i Gallokelva. Kort tid etter ble haspelutstyret montert, og endelig kunne vi begynne å fiske for alvor. Vi fisket oss oppover elva og dro i land noen småfisk på ca 3 hekto. Det ble kaldt på vidda utover kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet for å få varmen. Jeg skulle bare ta noen kast til. Det endte med en flott 7 hektos ørret som ble foliebakt på bål, før vi tok kvelden. Foten til Kathrine ble nok en gang undersøkt, og vi kunne slå fast at den så bra ut. Hun kjente nesten ingen smerte, likevel holdt vi på planen om å ta noen rolige dager her. Foten skulle få hvile, uansett om den trengte det eller ikke. Grensegjerdet passeres, endelig i Norge. Leir etablert, nå skulle det fiskes. Lykken prøves i et lite vann langs Gallokelva. Gallokelva var virkelig vakker. Så satt den, 7 hekto. Foliebakt ørret på bål er alltid en vinner. Vi hadde virkelig funnet en flott leirplass her ved elva, og vi gledet oss til å tilbringe noen dager her. Gallokelva var virkelig ei perle, ei slik elv du leser om i Villmarksliv eller lignende friluftsmagasiner. Fra Store Gallokvann til leirplassen var det ca 5 km. Her slynget elven seg nedover med utallige fristende kulper og småvann som dukket opp, og fikk to fiskegale vandrere til å smile fornøyd. Selv om vannstanden var relativt høy, og det hadde blitt rimelig kjølig fikk vi godt med fisk, både ørret og røye. Etter å ha fisket oss hele vegen opp til Store Gallokvann trekte vi tilbake til teltet, det var kaldt å fiske uten noen form for hansker eller votter. Det hadde vi selvsagt ikke pakket med oss. Da vi satt i teltet og varmet oss med hver sinn kopp kaffe hørte vi det plutselig begynte å dunke på teltduken, hva kunne det være? Jo selfølgelig, det hadde begynt å hagle. Vi var jo fullt klar over at vi kanskje tok denne turen litt tidlig på sommern, men at det skulle begynne å hagle i midten av juni hadde vi ikke trodd. Det gikk et par timer før vi kunne stikke snuten ut teltet, det var fortsatt satans kaldt som det heter, men det var opplett. Resten av dagen ble brukt etappevis ute og i teltet. Ut for å ta noen kast, og inn igjen i teltet for å varme fingrene som nærmest hadde blitt følelsesløs. På en av disse etappene kjente jeg et kraftig hugg, dette måtte være turens største så langt. Etter en liten kamp lå den første kilosørreten på land, og kort tid etter ble en ny 7 hektos ørret landet. Vi kunne trygt si at det var nok fisk til dagens middag. Foliebakt ørret igjen, helt greit det. Kathrine med fisk på kroken. Halvkilos. Vi fikk mye fisk rundt halvkiloen. Trivelig utsikt fra teltet. Vinterstemning på Gallokvidda. Så satt første kilosfisken. Ekte finnmarks-kvalitet. Kathrine søker ly i teltet. På dag ni flyttet vi leir til innoset på Lille Gallokvann, greit med litt forandring. Fortsatt var det kjølig, og en vind som gjorde deg kald til ryggmargen blåste over terrenget. Det ble litt fisking den dagen også, men ikke noe særlig fangst, bare noen småørreter. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi komme oss litt høyere i terrenget. Vi ville prøve oss på fisket i en del vann som så meget fristende ut på kartet, så håpte vi begge på at sommeren skulle komme snart. Vi var lei av å fryse. På denne turen hadde vi to Ajungilakposer med komfortgrense på +4 grader, det var i kaldeste laget. På natten sov vi med ullundertøy, en ulvanggenser og lakenpose i tillegg til soveposen, da gikk det greit. Men misforstå ikke, vi trivdes godt her med Gallokelva. Fisket hadde vært bra og andre mennesker hadde vi ikke sett. Nok en gang fikk vi naturen her oppe helt for oss selv, det er alltid en bonus. Men rastløsheten i kroppen gjorde sitt til at vi var klare for å forlate Gallokelva for denne gang, og utforske andre deler av dette området. Leir ved Lille Gallokvann. Innoset til Lille Gallokvann. Kathrine er midt på treet fornøyd med dagens fangst. Lille Gallokvann. Neste dag gikk vi til et lite vann som lå mellom Gallokvann og Suolojarluobbal. Her fant vi en flott leirplass ved utoset, og vi hadde til og med en liten sandstrand utenfor teltet. Her så det lovende ut. Kaldt var det fortsatt, så Kathrine holdt seg i nærheten av teltet store deler av dagen. Jeg tok meg en fiskerunde som endte opp med fem flotte eksemplarer, fire ørreter på halvkiloen og ei røye på 7 hekto. Nok en fiskemiddag ble tilberedt ut på kvelden. Himmelen var klar, og kvelden ble virkelig fin. Når natten kom gjorde det godt å legge seg i soveposen, og etter hvert få varmen i kroppen. En proppfull mage med ørret, lyden av teltduken som blafret i vinden og susingen av elven som rant nedover mot Gallokvann, gjorde at søvnen tok oss kjapt. Joda, vi koste oss her ved dette idylliske vannet. Snickerspause Dagens leir. Vår egen sandstrand. Denne elven rant ned til Store Gallokvann. Fisk på kroken. Dagens fangst. Kokkelering. Kathrine nyter kveldssolen. Vi begynte å nærme oss Enarestien, det var bare noen få kilometer igjen. Da vi nærmet oss Suolujarluobbal var været skikkelig surt. Det blåste en kraftig, iskald vind og ut i fra skyene forstod vi at det var nedbør på gang. Vi håpte på at ei hytte vi hadde sett ut på kartet skulle stå åpen, men den var låst. Kjipern, vi var vel for godt vant med de åpene koiene i Pasvikdalen. Vi gikk videre og da vi kom til enden av Suolojar slo vi opp teltet, været bestemte det slik. Vinden føltes enda kaldere og det begynte å snø, for et drittvær. Da vi innlosjerte oss i teltet var ikke stemningen på topp, så ærlig må vi være. Nå var vi litt lei, at det alltid skule være så forbanna kaldt. Akkurat på det tidspunktet savnet vi tilbake til sivilisasjonen. Hotellforkost og ei varm og myk seng fristet. Vi ble enig om at når været forhåpentligvis ble bedre skulle vi sette kursen mot sivilisasjonen. Enarestien var ikke langt unna, og planen var å følge den til Karlebotn. Ut på kvelden gikk jeg ut for å stramme og feste bardunene bedre, været hadde ikke blitt bedre for å si det slik. Neste dag var det ikke noe endring å spore, vi ble en dag til. Da var vi glad for at vi hadde litt lesestoff og ipod, det fikk tiden til å gå fortere. Heldigvis. Ikke topp stemning i dag. Det var bare å komme seg i teltet. To fotogene og værfaste vandrere. Neste morgen hadde vinden løyet. Havregrynsfokosten ble spist, og vi kom endelig inn på Enarestien. Denne starter i Sevettijavri i Finland og går hele vegen til Karlebotn. Den har blitt brukt siden 1500 tallet, da av skatteoppkrevere og handelsfolk. Enaresamene brukte også stien for å komme til Varanger for å fiske. I 1990 ble stien merket opp på nytt, og har siden den tid blitt brukt av friluftsfolk som ønsker å oppleve disse områdene. Nå var det vår tur til å tråkke der. Vi slo etter hvert leir ved Martenjavrit, det var ikke fullt så kaldt og duskregnet dunket lett på teltduken da lunsjen skulle lages. Siden vi nå visste at turen kom til å bli kortere enn planlagt kunne vi unne oss litt ekstra. En hel grøt til meg, og en hel realturmat til Kathrine. Det var saker. Jeg måtte jo så klart ta noen kast her også og fikk både ørret og røye på halvkiloen. Fisk med fløtegratinertepoteter til middag. Vi kunne legge oss stappmette, herlig. Endelig kunne vi gå videre. Skal tro hva som har skjedd med denne stakkaren. Fast fisk i Martenjavrit. Røya er kjørt og klar for landing. Røye på 6 hekto. Vi satt opp farten nå, kilometerne gikk unna jevnt og trutt. På dag 17 av turen stod vi ved enden av Enarestien, og vi kunne se de få husene i Karlebotn. Vi brukte 3 dager fra Martenjavrit og hit. De dagene passerte uten at noe spesielt skjedde, bortsett fra vi gikk på ei ugle som villig lot seg fotografere. Vi traff også to finner som skulle gå hele vegen til Sevettijavrit. De spurte ivrig om fisket, og vi pekte villig ut på kartet de vanna vi hadde besøkt. Dessuten var det min tur til å få problem med foten. De siste dagene hadde den hovnet opp fremme på leggen, og det ble ganske ubehagelig å gå. Det skulle bli godt med noen dager med hvile nå. Da vi skulle hente bilen i Kalrebotn, inviterte ekteparet i huset oss inn på kaffe og kake. For en gjestfrihet. De hadde vært usikker på hvor lenge vi skulle være på tur, og hadde blitt bekymret etter som dagene gikk. Heldigvis tok de kontakt med Helge som beroliget dem med at vi hadde planlagt å bruke tre uker. Ekteparet hadde fartet sin del i naturen her, og fortalte at det fantes både gaupe og jerv i området. Da vi fortalte om reinsdyrskrotten vi fant var de sikker på at den hadde blitt tatt av et rovdyr, om noen slakter der oppe tar de med seg skrotten. På grunn av mangel på reinlav hadde det vært et vanskelig år for reinsdyra der, og det var heller ikke uvanlig at rovdyra tok et reinsdyr. Det var fascinerende å høre historiene de hadde å fortelle, og så smakte kakene veldig godt, tusen takk til dere. Etter en times tid med kaffeslabberas takket vi så mye for oss, og kjørte mot Karasjok. Nå skulle all luksusen vi hadde drømt om endelig bli en realitet. Vi booket to netter på hotell, det skulle gjøre godt. Det var virkelig flott å gå Enarestien. Tørrskodd elvekryssing. Flere steder langs Enarestien er det tilrettelagte bålplasser. Det nærmet seg slutten. Hallaien! Siste etappe, Karlebotn skimtes i bakgrunn. Her starter Enarestien. Kursen settes mot hotellforkost i Karasjok. Så var Gallokturen ferdig og alt i alt var vi fornøyd. Fisket hadde vært bra og det var ikke noe å si på naturen. Gallokelva var virkelig ei perle, og vi angrer ikke på at vi tok turen hit. Men det kan ikke legges skjul på at det kalde været satte en liten demper på deler av turen. Derfor ble den noen dager kortere enn planlagt. En gang i fremtiden tar vi gjerne en tur tilbake hit, men da litt senere på sommeren. Kanskje det er vi som er pysete, men det var ikke særlig kjekt da kulda var på sitt verste. Siden dette ikke er en rosablogg, må jo vi også ta med det som var den litt kjipe delen av turen. Vi innså også at vi hadde vært lite flinke til å ta bilder, vi knipset bare en brøkdel av det vi for eksempel gjorde i Pasvikdalen. Sånn var det, og vi lovet hverandre at vi skulle bli flinkere til å bruke kameraet fremover. På litt lengre turer er det ikke alltid konstant idyll og turglede. Heldigvis er det slik at det er de gode minnene man husker best, og at det alltid blir bedre. Det er jo disse kontrastene som ofte gjør det så bra å være på tur. En ting kan vi love. Den hotellforkosten smakte himmelsk, og det å legge seg i en varm og myk seng var en høydare. Det var bare å glede seg til neste tur, da skulle endelig sommeren komme for fullt. https://turhistorie.blogspot.com/

http://www.helle.no/products/knives/hellefisk/

Oppfølgeren er på veg. En kald tur på Galllokvidda, men vi fikk faktisk en del fisk. Vi var litt for dårlige til å ta bilder på denne turen, men tror det blir en ok rapport. Det blir som det blir, man blir ikke like motivert til å ta bilder når det snør og fingrene nærmest er "frostskadet". Pysete søringer på tur:)

Takk for fine ord, veldig kjekt for oss med slike tilbakemeldinger:)

Tusen takk:)

Hva kom Scarp 1 på i pris med full pakke? Vurderer sterkt dette teltet selv, så håper du skriver noen ord om det etter å testet..

Herlig. Det har vært en varm sommer, det kan bli slitsomt. Fine bilder fra et område jeg håper å få tatt turen en gang i livet. Gleder meg til neste oppdatering.

Ser frem til dine erfaringer med Scarp 2

Etter å ha gått med tunge sekker på våre turer på Nordkalotten i sommer har vi bestemt oss for å lette litt på vekten. Økonomien er ikke på topp for tiden, så vi har ikke penger til å kjøpe nytt dyrt lettvekts-utstyr som for eksempel telt og sovepose. Vi har heller prøvd å kutte på det som vi ser på som unødvendig og det ble jaggu noen kilo spart. Vi har fortsatt med oss noe "unødvendig" som Ipod og lignende, den luksusen unner vi oss. Vi bruker Ligherpack.com når vi setter opp pakklistene våre, enkelt og oversiktlig. I morgen starter en 10-dagerstur i Skjåkfjella, så vi er spente på om det blir merkbar forskjell for ryggen. Pakkliste for 10 dager på fjellet: Her kan dere se hva vi har i sekken på en 10 dager lang tur og hvordan vi fordeler utstyret. Vi har med godt med mat så om vi ikke skulle få fisk lever vi godt, men selvsagt håper vi på en og annen ørretpinne i steikepanna i løpet av turen. Vi har fokusert en del på å gjøre sekkene våre lettere og har redusert vekten mye i forhold til slik det var tidligere. Kommenter gjerne om du har innspill. Anders: Kathrine: Vis artikkelen på bloggen

Takk for det Jan Erik, var kjekt å møtes i Dividalen. Tenker fortsatt på storrøya som gikk, håper du har kommet over det:) Takk Martin, veldig kjekt å få slike tilbakemeldinger. Gallokvidda blir neste rapport, men først blir det en tidagers-tur i Skjåkfjella.

For noen bilder! Det regnbuebilde var fantastisk. Veldig kjekt å lese dette, Hardangervidda står på lista.

Tusen takk. Det er utrolig flott der oppe og et lass med friluftsmuligheter. Folka der oppe var veldig hjelpsomme, så Kirkenes likte vi. Vi fikk være med på kongekrabbefiske med en lokal kar, veldig kjekt og meget god mat (kokt fersk på bål). Nesten slik vi vurderer å flytte opp:) Takk Hufsa:)

Da er det endret (på bloggen), rett skal være rett:) takk for hjelpen, skal kjøpe meg ei fuglebok;)

Takk for fine ord, veldig kjekt at dere kommenterer. Håper dere også tar en tur inn på selve bloggen, da blir vi glad. Neste tur var på Gallokvidda, det ble kjølige saker. Reiser snart til fjells i ti dager i Skjåkfjella så tar nok litt tid før den og resten av rapportene for Nordkalotten 2014 blir ferdig. Mye bilder å gå gjennom. Håper dere forstetter å følge med:)

Tror du har rett i at "fiskeørna" er en våk, for meg ser det ut som en fjellvåk. Enig? Sitter her å ser noen bilder av fjellvåken og føler det ligner. Setter inn et bilde av Fjellvåken som jeg googlet.

Takk for innspill:) Som nevtn er vi ikke noen fuglekjennere, så veldig bra at du korrigerer litt. Har allerede endret til bjørkefink og gås. Den fiskeørna lar jeg stå foreløbig, må forske litt mer. Ser på bilder av ulike våker og det kan være det ja. Det er hvertfall ikke meningen å fare med usannheter, så skal prøve å finne ut av det. Ørn eller Våk, det var en flott opplevelse. Anders

https://turhistorie.blogspot.com/ 15 mai 2014. Første av fem langturer på Nordkalotten 2014 skulle bli i Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken, det var en utrolig flott opplevelse som ga mersmak. Nå skulle vi starte i Vaggetem, gå til Ellenkoia og derfra bevege oss ut av nasjonalparken, nordover langs grensa til Finland og det hele skulle ende i Svanvik der bilen var parkert. Den store bekymringen var om det fortsatt var for mye snø i terrenget til å bevege seg til fots. Vinteren var treg med å slippe taket og vi fryktet det kunne bli noen kjølige opplevelser på denne turen. Så er jo det alltid ett spørsmål som melder seg når man planlegger en tur i Pasviks skoger, ville det bli nærkontakt med bamse brakar? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Så var endelig dagen kommet, etter nesten to års planlegging var vi nok en gang klar for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen, var sekkene pakket og klar for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar med navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik, veldig praktisk. Men ikke nok med det, han og madammen tilbydde seg liksågodt å kjøre oss til skogsvegen i Vaggetem der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme mennesker, det er virkelig noe vi setter stor pris på, takk til dere begge. Når vi satt i bilen deres spurte jeg om det var mye folk som ferdet i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et smil om munnen svarte Helge "Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren". Hmmm, det hørtes jo lovende ut, men det var ingen veg tilbake, nå skulle disse dype skogene utforskes. Kathrine er klar. Da vi hadde gått ut av bilen og takket så mye for hjelpen til Helge og hans bedre halvdel, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør og ekstremt klare for at eventyret endelig skulle begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Da vi begynte å gå på skogsvegen var det tydelig at det var mer snø nå enn da vi var her i 2012, dette ble ytterligere bekreftet av at to personer på ski kom susende forbi oss, det gikk tydeligvis lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med mye organisering orket vi ikke å gå mange kilometerne før teltet ble slått opp, vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen, perfekt! Kveldsbålet ble tent opp, himmelen var klar, det var kjølig og motivasjonen var på topp. En rev kom springende mot oss på isen, uanede om at det var mennesker i nærheten. Den snudde fort da han la merke til to personer som satt rundt bålet med kaffikoppen i hånden. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte. Vi la oss til i teltet og kjente den gode varmende effekten av soveposene, det var ikke sommertemperatur ute enda. God natt. Skiforhold? Mer snø nå enn i 2012. Ser etter aktuelle leirplasser. Her hadde vi leir i 2012. Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen. Utoset ved Gåsdammen. En leirplass slik en leirplass skal være. Real turmat med potetmos, helt greit. Reven ser skeptisk på oss. Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Dette ble en slitsom etappe, til tider gikk vi med snø til godt over knehøyde. Heldigvis var stien godt merket, dette gjorde alt lettere for oss og kursen ble holdt stødig mot koia. Vi fikk sett turens første sangsvaner og flere andre fuglearter som ikke vi ikke kunne navnet på, ikke akkurat noen fuglkjennere vi. Skogen hadde virkelig våknet til liv denne dagen og vi måtte stoppe jevnt og trutt for å finne frem kameraet og dokumentere alt livet vi så. Det tok si tid. Da vi endelig ankom Ellenkoia bestemte vi oss for å bli her noen dager for vente på snøsmeltingen, tanken på å bakse videre i "dypsnøen" med tunge sekker fristet ikke veldig. Noen sløvedager her var ikke å forakte. Denne sjelfulle koia er virkelig noe som er verdt å få med seg om man farter i disse trakter. Den har tidligere blitt brukt som oppholdssted for reingjetere om vinteren, dessuten var den hvilleplass og mellomstasjon på vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som farter i nasjonalparken som trenger husvær, takk for det. Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia. Gulerle. Sangsvaner. Storlom, tror vi. Sidensvans så vi en del av. Lunsj ved Sortbrysttjernhytta. Kanskje vi skulle ha tatt med ski? Gapahuken ved Sortbrysttjern. Ja ja, det var bare så vidt. Ellenkoia, endelig. Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi gikk en tur til Ivargammebekken, her var det isfritt i utoset og fiskestangen kunne bli brukt for første gang i år. Dette er kjent som en god fiskeplass med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Men fangst ble det dårlig med, ikke antydning til liv, vi fikk klare oss med tørrmaten. To sangsvaner som var av den fotogene typen fulgte med oss fra isen da vi stod å fisket, virkelig noen vakre skapninger det der. Noen korte dagsturer for å se etter bjørnespor ble også gjort uten hell, men det var uansett flott å gå i urskogen igjen. Det ga en egen følelse, alt er stille, men samtidig er det alltid en lyd, det var lett å finne roen der. Ellers ble det mye boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Nei, det var bare å nyte stillheten her ved Ellenkoia og se at vinteren slapp mer og mer taket på terrenget, vi kunne lukte sommeren. Det ga oss begge en god følelese. Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi traff de to skikjørerne på grusvegen, vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over den såkalte i-en med å være i Pasvikdalen på denne årstiden. Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann. 17 mai feiring på Ellenkoia. Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012. En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over Ellenelva. Merket sti hele vegen til Piilola. Vårstemning. Fortsatt litt snø noen plasser. Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst. Ivargammebekken. Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller. Fotogene Sangsvaner. Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt. Morgengretten. En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor. Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her. Stillheten i skogen. Vi hadde fine dager når vi bodde på Ellenkoia. Varmt og godt. Kveldsstemning. Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende. Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre. Turen gikk videre mot Kolvatn. Det hadde vært nokså varmt vær de siste par dagene og vi kunne se at det hadde smeltet en del snø, faktisk så var det helt snøfritt på flere områder. Vi stoppet ved Partisanhytta som ble bygd under krigen for å blant annet bli brukt som skjulested av motsandsfolk. Før hytten ble bygd var der en hjembrenthule som ytterst få kjente til, sikkert mye rart som har skjedd der. Kan forøvrig informere om at der ikke ligger noe hjemmebrent i dag. Etter noen km videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. Vi kunne se at det var tydelige kloremerke på et tre foran oss, kloremerke etter bjørn. Disse så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil, det måtte være bjørn. Etter dette kjente jeg "bjørnefeberen" begynte å herje i kroppen. Typiske symptom er å tro man ser spor etter bjørn, hører bjørn og til og med ser bjørn uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg til Kathrine og spurte, "Hørte du den lyden? Sikkert bjørn" "Ehh, nei" svarte hun. "Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen" "Ehhhh ,nei bare ei grop." "Dette må da være bjørnedrit? "Anders, det er en menneskedrit". Etter hvert roet de verste symptomene seg og jeg innså at mest sannsynlig var bjørnen langt unna. Etter noen timers vandring i sommervarmen ble det etablert leir ved Kolvatn og kort tid etter begynte det å regne, typisk. Det varte i to dager. To teltdager. Som ikke ble brukt til noe annet fornuftig enn å fyre et kaffibål og boklesing. Lenge leve latskapen. Planen var nå å gå mot Kolvatn. Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig. Litt spesielt. Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut. Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut. Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber. Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet. Isen ligger tjukt på Kolvatnet. Leir i nordvest-enden av Kolvatn. Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen. Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen. Høy vannstand. Bål i tåke og regn. Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia, ei flott koie med gode sengeplasser, mengder av ved og en litt sliten, men effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt, på denne etappen hadde det blitt tre elvekryssinger og skoa hadde blitt akvarium. Nå fikk vi muligheten til å tørke opp. Ut på kvelden stod jeg utenfor hytten for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et solid knekk fra skogen og et tydelig plask i bekken som rant ca 30 m fra hytten. Bjørn eller bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt avbrutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg ned til bekken, men så ingen tegn til liv, da var det vel bjørnefeberen da som nok en gang hadde spilt meg et puss. Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd. Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. Kryssing av Kaurelijohka. Tørkepause etter å ha krysset Føllelva. Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn. Føllvannskoia. Det som skulle bli ei natt på Føllvannskoia ble til tre netter, sur nordavind, til tider snø og sluddbyger gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting. Disse ødestuene som blir vedlikeholdt av Fefo er et kjempetilbud for friluftsfolk, topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som blir gjort. Så er det selvsagt viktig at koia blir etterlatt i best mulig stand. Rydd, vask, fyll opp vedkassa og gjør klar oppfyringsveden. Dette gjorde vi alltid, selv om det ikke alltid var slik standard når vi kom. Koia lå like i nærheten av grensen, bare et par hundre meter dit. Vi tok derfor en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det ikke mye spennende dyreliv å se, ett eneste reinsdyr, det var alt. Det kunne virke som skogen nærmest hadde gått i vinterdvale igjen, forstålig nok. Da vi skulle tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans, jeg ledet oss lenger vekk fra hytten. Da Kathrine bemerket dette ble jeg blitt irritert og mente at hun tok feil. Dum som jeg var. Det hele endte med at vi måtte finne frem kartet, og så Gps-en før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk lede veg tilbake til koia. Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. Her fikk vi tørket utstyret som hadde blitt vått. En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her. Hyttespøkelset. Grensen til Finland. Vi fant jaggu en stor stein i Finland også. Ingen retningssans. Etter tre dager satte vi kursen over grensen, vi hadde et håp om å finne isfritt vann, fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajarvi. Været var fuktig og tilværelsen i teltet var klam. Kathrine ga den litt stive ødøren i teltet navnet "Torosvette", et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert. Ellers kan vårt lille turnè i Finnland oppsummeres med at der er steinur, mye steinur. Skjønner godt at mange velger kano når de skal farte i de traktene, blir litt lettere da. Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi. Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn. En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr. I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at en del hadde kommet hit via ei hytte som hadde navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to alternativ på kartet der vi mente hytta kunne ligge, og pakket sekkene. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre forsøk. Ei lita enkel gamme med vedovn, det passer alltid bra. Denne hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for andre fjellfolk som trenger overnatting under tak eller få varmet seg litt. All ære til han (eller ho) for dette. Etter en nokså lang dag unnet vi oss dobbel dose med finsk pasta, det smakte godt. Og med litt sjokolade til dessert var vi meget fornøyd. Vi hadde ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så mat hadde vi med nok av. Vi kunne lese i hytteboka at her var det besøk jevnt og trutt, de aller fleste for å prøve fiskelykken. Isen lå fortsatt tykt på vannet her, så det ble ikke fisking på oss. Surt ute i dag. Her var det bare å gi sats. Reingjerdet passeres. Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke. Vinteren preget fortsatt landskapet her. Så fant vi Nilsgamma. Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma. Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi kom fra. Etter ca 30 min kunne vi se noen andre spor, de var ikke fra mennesker. Bjørnespor. Både store og små, vi så også sklimerker i snøen, bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vil tro at dette var bjørnebinne med et par, tre unger på slep. For en herlig opplevelse, det er noe eksotisk med å vite at bjørnen har vært så nære. Vår teori var at bjørnefamilien hadde hatt en lekestund i snøen her i løpet av natten vi sov på Nilsgamma, vi hadde ikke sett disse spora da vi gikk til koia dagen før. Dette ble selvsagt godt dokumentert før vi gikk videre, og vi begge lurte på det samme. Var bjørnefamilien langt unna nå? Dagens tannpuss. Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma. Her hadde det vært liv i løpet av natten. Små spor. Store spor. Mye spor. Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt på 338 moh. Det var laget til et slags utsiktstårn man kunne klatre opp for å nyte utsikten fra noen meter over bakken. Og for en utsikt, her kunne man se utover de enorme norske, finske og russiske villmarksområdene. Utrolig flott og det var vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For noen enorme områder med villmark som finnes her oppe, og her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Den kjølige vinden gjorde oss til slutt så kalde at vi måtte bevege oss. Lerkevannskoia var ikke lange stykke unna, her skulle vi nok få varmen i oss. Da vi kom frem kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet og vi bestemte oss for å bli her et par dager. Isen hadde gått på deler av de nærliggende vanna, men ingen fangst her heller. Det kalde været kunne være noe av forklaringen eller unnskyldningen da, for i følge hyttebøkene skulle dette være et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker og fortsatt hadde vi ikke møtt en kjeft, hytteboken kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske. Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland. Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn. Grensegjerdet mellom Norge og Finnland. Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten. Kathrine liker det hun ser. Lerkevannskoia. Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre. Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende. Endelig ble det varmere i været og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse og endelig kunne kjenne sola varme i ansiktet igjen, nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli. Vestkoia lå forresten ikke der Vestkoia skulle ligge i følge kartet. Etter litt styr fant vi koia ca 1 km lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, ikke særlig lettskremte heller, ofte stod de bare tre meter foran oss før det bestemte seg for å stikke. Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var ikke lett å finne noen gode teltplasser mellom Lerkevasskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein. Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne bli spist ute, det var første gang dette året. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men her også var det fisketomt. Merkelig. Ut på kvelden var vi så frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet som noen hadde lagt igjen, det ble stekte brød-pannekaker som smakte godt med meierismør og sukker. Greit med litt variasjon fra havregryn og frysetørket mat. Ikke lett å finne teltplass her. Froskeegg. Liten pause ved et navnløst tjern. Endelig sommer. Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen. Hva skal man si? Det er bare å beklage. Middagskvil på Vestkoia. Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann skulle være isfritt. Da vi var fremme skjønte vi fort at her var det liv, mye liv. To fiskeørner hadde reir i nærheten av hytta og de var tydeligvis ikke fornøyd med vårt nærvær. De kom stupende mot oss og hylte en klar beskjed om at vi burde holde avstand. Ikke nok med det, plutselig kom det ei røy spurtende forbi oss, den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etterhvert monterte vi haspelutstyret og gikk i ei lang bue rundt ørnereiret og reiret til røya for å ikke skremme de enda mer. Vi stilte oss ved innoset til Lille Oksvann, her var store deler isfritt. Det tok ikke lang tid før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret og vi kunne se den bare en meter fra land, det var bare å plassere sluken foran den og pilke litt. Mer skulle ikke til for å lure den til å bite. En del abbor ble det også, men nesten alle fikk leve videre. Så ble det selvsagt også en kamp med storgjedda. I ti min holdt jeg på med den før sena sleit da jeg skulle lande den. Tipper vekta var på en ca fire kilo. Kanskje like greit, men det var synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenkte jeg på gjedda, ikke på sluken. Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fiskeørnene fulgte godt med oss fra reiret sitt. De hadde tydeligvis blitt mer vant med oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden mens vi satt inne i hytte kunne vi med jevne mellomrom observere de to fiskeørnene svevende over hyttetaket, akkurat som at de ville forsikre seg om at vi holdt oss inne i hytta. Det gjorde vi. På veg til Oksvannskoia. Oksvannskoia. Fiskeørn som ikke liker besøk. Her sto den i treet og fulgte med oss. Det var faktisk litt småskummelt når ørna kom stupende mot oss. Så sitter den. Harren trygt landet. Den var ikke lett å skremme. Så var gjeddekampen i gang. Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften. Så skulle den landes. Det gikk ikke bra. Dagens fangst. Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen. Rikelig med madrasser hvertfall. Kathrine gjemmer seg for ørnen. Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet, her hadde vi forhåpninger om å få røye, mest på grunn av navnet på vannet. Ei ny fiskeørn svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok vist aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerke etter bjørn, Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser. Vi gikk forbi ei hytte, den var låst. Dessuten var utedassen veltet, like greit å gå videre da. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet slik vi fikk en passende utsikt. Det ble kun abbor i Lille Røyrvannet og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå kjente vi at savnet etter rødfisk begynte å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ikke så mye, vi visste det skulle bli rikelig med ørret og røye fisking resten av sommeren. Isen er i ferd med å smelte på Oksvann. Vi nærmer oss dagens mål. Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn. Flere kloremerker. Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen. Dassen ute av drift. Lille Røyrvann. Leir etablert. Med passende utsikt. Kobber og rød, en sikker vinner. Denne fikk leve videre. Morgenkaffi. Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Dette ble en flott etappe gjennom til tider tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd, det var opptur. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet. Ut på ettermiddagen slo vi opp teltet ved elven mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satt seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Nesten litt uvant, vi vinket forsiktig tilbake. Snickers til lunsj er en sikker vinner. Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva. Okselva. Glad for å ha krysset tørrskodd. Skogsvegen mot Store Sametti. Kathrine forsyner seg grovt av nøtteposen. Turen nærmet seg slutten. Store Sametti. Siste natt i teltet. Herfra gikk det en skogsveg hele etappen til Svanvik der bilen sto parkert, ca 2,5 mil. Planen var å bruke to dager på dette, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde slik at vi gikk hele vegen på en dag. Denne etappen kan kort oppsummeres med at det var langt å gå, veldig langt, støle bein, verkende føtter og vi så ei ugle. Da vi kom til Svanvik var kroppen rimelig ødelagt. Nå skulle det bli godt noen dager med kvile og god mat før vår neste tur skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers, Gallokvidda sto for tur. Pause ved Myrbekkoia Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen. Slik så det ut i nesten 2,5 mil. Endelig fremme. Da vi satt oss i bilen kjørte vi til Thon hotell i Kirkenes, her skulle det bli to dager med luksus før vi i det hele tatt skulle begynne å tenke på neste tur. Alt i alt så var Pasvikdalen et eventyr fra dag en og vi anbefaler absolutt friluftsfolk til å ta turen dit. Så må vi nok en gang få takke Helge og madammen for at det hjalp oss med å finne trygg parkering til bilen vår og ikke minst at de kjørte oss til Vaggetem. Dette gjorde alt så mye lettere for oss. Dessuten hjalp Helge oss med logistikken til neste tur også, men det kommer vi tilbake til. Uansett veldig kjekt å få møte så hyggelige mennesker. Hei til dere. https://turhistorie.blogspot.com/

Da var siste tur oppe i nord ferdig og nå setter vi kursen sørover. Vi har hatt fine dager i de sørlige delene av Dividalen nasjonalpark, kun de tre siste dagene av turen regnet det. Vi startet ved Politiodden i enden av Altevann, herfra har vi gått via blant annet Darrojavri, Vuomajavri, Anjavassdalen og Gaskas. Fisket har ikke vært det helt store, men kilosfisk fikk vi. Nå gleder vi oss til å komme hjem og slappe av noen dager før vi tar en ti-fjortendagers tur i Reinheimen nasjonalpark eller Skjåk almenning. Vi får se hva vi bestemmer oss for. Det er litt trist at vi er ferdige med turene på Nordkalotten, men samtidig gleder vi oss til å komme hjem. Og om ikke så alt for lenge vil det komme grundige turrapporter med masse bilder på bloggen. Bare å følge med. Snakkes! Navnløst vann i nærheten av Anjavassdalen. Kilosrøye. https://turhistorie.blogspot.com/

Mye bra info her, takk[emoji106]Microrocket hørtes spennende ut. Skal se litt på den, så kan det fort bli Litetech kjele og stekepanne selvom vekten ikke er av de laveste. Msr titan er "drømmen", men den er dyr..

Dette er tydeligvis en primus som deler folket:) Ikke lett å bestemme seg da..

God plan:)

Ha ha. Ser stilig ut:)