ods

Morsomt med bilder fra min barn- og ungdoms "playground". En liten kommentar til utsikten i bilde nr 4. De fjerne toppene til venstre som du kaller Vistfjellene, er Lille og Store Finnkneet nord for Vistenfjorden. Dessuten ser du fjellene på Vega mellom Elvasstinden (midt i bildet av de nærmeste fjellene) og Tomma/Dønna. På bilde nr 3 kan en i skyggen ned til høyre ane konturene av den store pinnakkelen mellom Øst- og Vest-toppen.

Interessante bilder, men det ser ut som du forveksler øst og vest.

På sommerføre er det relativt greit å gå uten tau. Det er bratt fra Leirungskampen og ned i skaret, og med snødekket klippe kan det nok føles behov for tau. Videre er eggen opp mot Kalvåhøgda ganske luftig på enkelte steder.

Jeg har aldri tatt sjansen å benytte BC-bindingen til fjellskiene. Jeg har møtt fjellskiløpere bærende på den ene skia fordi bolten i skistøvlen var brukket. Dette fenomenet har jeg også fått fortalt om fra skiløpere som hadde gått Svalbard på langs. Problemet med ikke å få av seg skiene har jeg opplevd mange ganger på markaskiene hvor jeg benytter NNN-bindingen. Selv bruker jeg fjellskiversjonen av Rottefella 75 mm til fjellskiene. De er minst like gode å svinge med som BC-bindingen. Ellers er vel fortsatt Riva-bindingen på markedet. Dette er en binding av samme type som Kandahar.

Nei, boltene sto da vi kom dit og de så ganske gamle ut allerede da. Kamkiler fantes nok ikke den gangen, iallfall hadde ikke vi slikt utstyr. Jeg hadde bare noen muttere og kiler, men jeg tror ikke de passet i sprekken. Jeg kan ikke huske at jeg satte en eneste mellomforankring på taulengden. Jeg syntes jeg hadde så godt feste i sprekken.

Står det fortsatt en rusten jernbolt på svaet under det bratteste partiet på sydøsteggen på Mesmogtind? Opp fra svaet husker jeg en sprekk i veggen som var akkurat passe bred til at fjellstøvlene kunne kiles fast nok til å tåle belastningen av kroppsvekten. Dette var tilbake i 1980.

En kamerat ville ha turfølge til noen topper han manglet i Jotunheimen, blant annet Sagi og Dyrhaugsryggen. På Sagi var det regn i omegnen, men vi fikk bare et par meget lette skurer i løpet av dagen. Da vi kjørte inn Koldedalen, sto det plutselig en bil foran oss hvor to damer og en fører sto og måket snø for å komme gjennom ei snøfonn. Med felles anstrengelser fikk vi ryddet veien med bare isøksene. Fint å registrere at det er godt med snø på breene i sommer. De burde ikke gå i minus i år. På Dyrhaugsryggen siste lørdag hadde vi knallvær. I kikkerten kunne jeg observere folk "over alt", Midtre Skagastølstind, Skagastølsryggen, Centraltind, Storen og Austabottind. På Dyrhaugsryggen var vi heller ikke alene. Legger ved noen bilder. Sagi har kun et kort klyvepunkt. Mjølkedalsbreen med Langskavltind i bakgrunnen. Toppen av Store Dyrhaugstind i sikte. På toppen. Nydelig utsikt mot Riingsskar med Stølsmaradalstind bakerst. Noe klyving ned fra toppen på vei videre. Vi er flere lag på ryggen. Den sydligste av midt-toppene. Når vi kommer på Sydlige Dyrhaugstind, kommer det flere taulag opp ruta fra Bandet. Nordre Midtmaradalstind sett fra S. Dyrhaugstind. Austabottind og Store Riingstind. Folk på Storen har det fint i dag. Austabottind stikker hodet over Soleiskar.

Nei, jeg må jo innom rett som det er. Ofte interessante turrapporter å lese. Det med "kapasitet" er vel noe foreldet etter at 500fjell og flere andre har harvet over det meste som fins av fjell i landet.

Jeg har gått Godvassdalen og videre vest for Grunnvasstinden og fram til Elgviddevatnet. Jeg kan ikke huske det som vanskelig terreng. Grunnvassdalen fra Elgviddevatnet og ned til Lomsdalen husker jeg vi var spente på, men den er ikke vanskelig å gå. Ellers er det trist å høre at Bjørnstokkvatnet skal bygges ut når jeg tenker på de minnerike turene jeg har hatt der. En kan lese om "brøttfiske" som vi sier nordpå, ved å lese Torbjørn Tuftes bok: "Sommernatt ved Bjørnstokkvatnet".

Slik så snøforholdene ut i Okstindan for knappe tre uker siden.

Fine bilder som vekker minner fra en av de fineste toppturer i Sunnmørsalpene. Mye snø ser jeg, men jeg har opplevd at selv i august kan bunnen av Nordkopen være fylt av hard snø fra vinterens snøras.

Til Tord. Med hvilken begrunnelse kan du hevde at et speilreflekskamera tar bedre bilder enn et speilløst systemkamera. De viktigste komponentene i et kamera når det gjelder billedkvalitet, er objektivet og billedbrikken. Den siste er det ingen grunn til skal være forskjellig i de to kameratypene. Når det gjelder objektivet, er det faktisk lettere å konstruere et vidvinkelobjektiv med høy oppløsning for et speilløst kamera fordi det bakerste elementet kan trekkes nærmere fokalplanet (billedbrikken). I et speilreflekskamera hindrer speilet dette. En annen faktor er vibrasjonene som speilet forårsaker og som kan gi bevegelsesuskarphet. Dette er grunnen til at en i enkelte kameratyper kan vippe opp speilet for å hindre dette. Men dette kan jo ikke gjøres med et håndholdt kamera fordi en da mister søkerbildet. Jeg har selv hatt kun speilreflekskameraer siden 1971 og har derfor ingen egeninteresse av å ”reklamere” for speilløse kameraer, men det skulle være interessant å høre om du kan gi en begrunnelsen for ditt standpunkt. Du mener vel ikke at en speilløst Leica tar dårligere bilder enn et speilreflekskamera.

Nei, egentlig ikke.

Hei. Har du tenkt å selge E-5. I tilfelle kunne jeg være interessert.

Kjøp boka "På tur i Lofoten" utgitt av Lofoten turlag (www.lofoten-turlag.no). Den beskriver nermere 100 turer med bilder og inntegnet ruter pluss verbal beskrivelse.

Artige bilder. Er det den milde vinteren som har lurt tiuren til å tro at det er blitt april? Apropos ville dyr i der en minst venter det. I går (søndag) bykset en stor gaupe over skiløypa sør for Mylla i Nordmarka. Den kunne følges med øynene opp gjennom et hogstfelt før den forsvant inn i skogen opp mot Bislingen.

Partiet mellom Skridulaupen og Slæom har jeg ikke gått, men det er vel dette stykket som evtentuelt er skredutsatt med noen bratte partier. Slæom - Sotasæter - Nørstedalseter - Sognefjellhytta er helt trygge med hensyn til snøskred.

Er det blitt fylkesvei 65 nå? Det er iallfall riktig bro.

Her er en til.

Godt at det gikk bra med deg, Sondre. Du utviser jo en guts som imponerer meg. Men ved å velge å dra på tur under litt marginale forhold, utsetter en seg for større risiko for at det før eller siden kan føre til uhell og endog ulykker. På en annen side blir en mer barket og trenes til å takle større utfordringer. Det er kanskje det du etterstreber. Selv valgte jeg å bestige Juratind en nydelig sommerdag hvor jeg kunne klyve opp nordøstryggen i shorts og med fantastisk utsikt til Romsdals fjellverden. Det blir en vidt forskjellig tur enn din og Bjørn-Evens. Begge turene har helt klart sine minneverdige inntrykk, men selv vil jeg nok velge min variant.

Ufattelig trist å se Tungastølen knust til pinneved. Minner fra turer i en storslagen og vakker natur strømmer på. Det føles som vi går inn i en ny tidsalder. De nydelige brearmene fra Jostedalsbreen er i ferd med å forsvinne kunne jeg konstatere siste sommer. Orkaner og oversvømmelser ødelegger for enorme summer. Men likevel pøser vi på med mer vekst, vekst, vekst. Og Norwegian lokker med shoppeturer til europeiske byer for 199 kroner. Og dette på en jord som bever under trykket av den såkalte veksten. Hvilken moral. En kan gråte. Men minnene kan ingen ta fra meg.

Følg østsiden av Øyungen fra dammen. Før du kommer til den store øya, tar det en sti opp til høyre. Denne ender opp på toppen. Ellers går det en sti over Furumokollen hvorfra en via noe siksak rundt mellomliggende småkoller, kommer fram til toppen av Øyungskollen.

Jeg har fundert litt over kandidater til Molby’s liste over vanskelige topper å bestige. Forslagene baserer seg kun på utseende og det inntrykk jeg har fått ved å betrakte dem på avstand. Jeg har ikke kunnet hoste opp noen informasjon om gradering, men har funnet spredte beretninger om enkelte topper fra førstegangsbestigerne. Husbyviktind og Sjunkhatten i Sørfolda har allerede vært nevnt her. I den nye Sjunkhatten nasjonalpark ligger det iallfall to andre topper som ser styggbratte ut, nemlig Skeistind og Trolltind. Disse to pluss Straumdalstind i Tjongsfjorden (Rødøy) har jeg tipset Molby om. Den siste ser jeg nå har fått gradering. I nærheten ligger også Lille Blokktind som ser veldig bratt ut. En av Skaviktindene, (1182 m), i Melfjorden (Rødøy) ser også veldig bratt ut. Tilthornet i Hamarøy har vært nevnt, men jeg tror at nabotoppen øst for Tilthornet, Vestre Skardstind, er vanskeligere. Og hva med den over 1400 meter høye Rivtind nordøst for Narvik. På Moskenesøy i Lofoten er det mange bratte fjell. Noen som ser veldig bratt ut er Gjærtindan. Det er vanskelig å finne noen informasjon om disse. På yttersida av Senja er det mye bratt lende. I Ersfjorden ligger den takkede raden av Okshornan og Staven. Den siste ble førstegangsbesteget av ingen ringere enn Peter Wessel Zapffe med følge. Noen av Kvenangstindene ser loddrette ut, men det er mulig at primærfaktoren til de bratteste er under 100 m. Det samme gjelder toppene i Ersfjorden. Noen av toppene nevnt her er det bilde av på peakbook.

Hvis samme gradering som i Alpene vært benyttet (PD, AD osv.), hadde Centraltind hatt en naturlig plass på lista. Men når rangeringen er gjort etter gradering på cruxet, synes jeg ikke den hører hjemme her. Vanskelighetene ligger ikke på oppstigning til toppunktet, men på de toppene en må over for å komme dit. Og ved å velge letteste rute, treffer en aldri vanskeligheter over 3-tallet på disse toppene.

Dette var en interessant liste. Ettersom du tydeligvis har god kontakt med klatremiljøet, kunne det ha vært interessant om du kunne hoste opp en liste som går ned til primærfaktor 30 - 50 m. Rundt Store Trolltind i Raftsundet er det flere småtopper som førstegangsbestigerne måtte benytte teknisk klatring for å komme seg opp på.