Nikke

Fikk nylig svar fra amfibi på mitt spørsmål etter 1 dag. Det kan jeg leve med. Trist å høre at flere har dårlig erfaring. Slike rykter spres seg fort. N

Beklager hvis dette har blitt postet før. Hvis noen skulle ha behov for en bra sommerprimus i lettvektsklassen. Den har fungert godt på alle mine langturer sommerstid. Rabatt: Hele 55%. Jeg var ikke klar over at denne forhandleren hadde diverse turutstyr i sitt sortiment. http://cdon.no/outdoor/optimus_crux-23553940 Test: http://www.klikk.no/helse/dinkropp/friluft/article448194.ece Mvh Nikke.

Vi bestemte oss tidlig for å bruke tydelig NEI innen atferdskorreksjon i situasjoner som er potensielle farer for hunden, oss eller omgivelsene. For oss er det situasjonens karakter som avgjør valg av korreksjon. Synes dette blir illustrert godt i posten som omhandler et hundespann på 18 trekkhunder. For å illustrere dette ytterligere kan to korte historier være relevante. På en tidlig tur i desember i fjor, etter at campen var satt opp like ved iskanten, slapp vi hunden løs. Vi var i sterkt tvil om isen var sikker. Hunden løp rett mot iskanten i høy hastighet, og et høyt og tydelig NEI skar gjennom luften. Hunden bråstoppet. Det samme skjedde med sønnen vår da han var 9år. Han og jeg var på vei tilbake til bilen etter isfiske. Sola hadde stått på i fire dager og isen utenfor løypa var usikker. Jeg ga beskjed om at han måtte følge sporet og unngå de mørkegrå delene av isen. Likevel klarte han å gå ut i elendigheten, men bråstoppet etter et høyt og tydelig NEI. Han hadde imidlertid gått for langt utenfor løypa og med et brast det under bena hans. Med et bykst hoppet jeg framover, med pulk og tung sekk, og fikk tak i sekken hans. Da sto han til livet i issørpa. Et NEI er for oss derfor situasjonsbetinget. Temaet mat på bordet er også interessant. Helt fra vår hund var valp har vi konsekvent brukt kroppsspråk for å «flytte» han til motsatt ende av stua, altså langt fra middagsbordet. Vi har krevd den plassen han oppholdt seg på når vi skulle forberede middagsbordet. Resultatet er at han nå automatisk flytter seg når det rasles med tallerkener på kjøkkenet. Den eneste plassen han er i nærheten av menneskemat er når han ligger i forteltet i dårlig vær. Men selv da har brumming ført til at han ikke stirrer (Les; tigger) på oss når vi lager og spiser mat. Vi opplevde en tiggende hund på besøk hos et vennepar, og det var mildt sagt slitsomt. Under kaffen fikk hunden på 45kg også lov til å oppholde seg rundt stuebordet, og presset seg mellom bord og stoler på jakt etter en godbit og kos. Halen logret så kaffekoppene og brunvarene havnet på gulvet. Dette er uaktuelt for vår hund. Dressur/trening er noe helt annet, og vi etterstreber å være positive. Så langt ser det ut til å fungere godt. Nikke.

@. Forstår deg veldig godt, og ser at denne gruppeinndelingen i tråden kan virke provoserende. Jeg har drevet med «outsider» aktiviteter i alle år. Selv nå i voksen alder gjør jeg akkurat det. Tidligere var jeg veldig på hugget mot alt som kunne sette meg i en bås, kategori eller stigmatiseres for den del. Jeg fant til slutt ut at mine aktiviteter i norsk sammenheng kanskje var marginale. Mens i internasjonal sammenheng var jeg en del av en stor utøvergruppe. Likevel har det blitt viktigere for meg hva jeg føler, ikke hva alle andre måtte mene. Det er for øvrig kanskje lett å si som voksen, men kanskje ikke helt enkelt som ung. Når det gjelder å bli satt i bås generelt så mener jeg at dette er uunngåelig. Mennesker har i fortiden, og vil i fremtiden sette andre mennesker i bås eller forsøke å definere andre mennesker. Det virker nesten som at dette er et automatisert trekk ved menneske. Det å sette noen i bås kan noen ganger virke som et forsvar, eller en måte å fremheve seg selv på. Du skriver; «Jeg er ikke i noen bås, og kommer heller aldri til å sette meg i en.» Det er andre som setter deg i bås. En sosiologistudie utført blant elever ved en videregående skole utenfor Oslo konkluderte med at nesten alle følte seg unik på grunnlag av klesstil, musikksmak og hobby. Mens studien viste at de fleste hadde sammenfallende klesmerker, likte samme musikk og for eksempel spilte på samme håndball lag. De mente de var unike med de kriteriene til grunn, men alle studieobjektene kan vel strengt tatt defineres innenfor en og samme bås? Samtidig var ikke resultatet særlig uventet. Menneske har, historisk sett, alltid fungert best som gruppe, og kan være en av flere styrker som har ført oss fram til posisjonen menneske har i dag. Båsen du Srx, plasseres i utad er at du driver med friluftsliv. Selv om veldig mange i den ytre kretsen kanskje ikke har forståelse for ditt friluftsliv, vil de fleste her på FF anerkjenne og respektere mangfoldet i ditt friluftsliv. Likevel mener jeg det sentrale er hva man selv føler, uavhengig av hva både den ytre og indre kretsen mener. Mener man selv at man kan definere seg som utenfor båsen, er det helt klart den rette veien mener jeg. Men det krever sin styrke. Hadde jeg gitt etter for båssetting og stigmatisering hadde jeg ikke bare feilet i å bli dyktig i det jeg driver med, men også gått glipp av mange utrolige opplevelser som har formet meg som menneske. Beklager OT tendenser. Nikke.

@EvenAug: Det står at du er 20år, det forklarer jo en hel del om hvorfor du gjør det du gjør . Når jeg var 20år drev jeg med stuping, og alle klipper og berg langs kysten der det så ut til å være mulig å kaste seg utfor, nesten uansett høyde, ble erobret. Om 30år er du kanskje bestefar, har et vondt kne, og mest sannsynelig "modnet" i forhold til hvordan du tenker og handler idag. Ikke ment som kritikk! Tvert imot. Det er en naturlig utvikling på livets vei. Kanskje du sitter her på FF i 2050 med interaktive briller og rister på hodet av ungdommen som absolutt må til månen for å få utløp for sin iver etter ektraordinære naturopplevelser Nyt å være i gruppe 1! Hopp lett over gruppe 2, og gled deg til gruppe 3, det er faktisk ikke så ille . Nikke

Modellen med generell gruppeinndeling synes jeg er god og illustrerende for situasjonen. Hvis vi bygger videre på den klarer vi trolig å inkludere et annet viktigt aspekt. La oss først snu på rekkefølgen i inndelingen og koble dette mot alder. 1. Den type turfolk som må ha høyere risiko på turer for å føle at de lever. >> Dette er med få unntak unge mennesker. Gjerne ugift, og noen deler interessen med venner, grupper eller samboer. 2. Den type turfolk som egentlig ønsker å redusere risikoen på turene sine, men som ikke lykkes helt. >> Dette er med få unntak de menneskene som ikke har innsett at de ikke tilhører gruppe 1 lengre. Kan også være mennesker som på et senere tidspunkt i livet plutselig skal realisere seg selv, eller hive seg på en trend. De kan også ha opplevd et vendepunkt i livet, og dermed søker motpoler som kontrast til det livet det levde. Uten erfaring og kunnskap kan dette få fatale konsekvenser. 3. Den type turfolk som reduserer risikoen på turer og har et stort og brennende ønske om å komme seg trygt hjem. >> De menneskene som har «rast» fra seg. Det daglige livet er basert på fornuft etter et langt liv med livserfaring på mange områder. De har gjerne stiftet familie, eller har voksne barn. Min påstand er altså, med få unntak, at dette er aldersbetinget. Behov for spenning og utfordringer tror jeg peker nedover jo eldre man blir. Som en eldre trolig ville ha sagt det; "jeg vet bedre". Mens en ung kanskje ville ha svart; "jeg vet hva jeg driver med!" Ja det finnes rolig ungdom, uten interesse for å tisse på flaske 500m over bakkenivå etter en frisk overnatting i fjellveggen. Men som ung er det å ta sjanser en del av å leve. Spenning er en del av livet. Kjenner meg selv godt igjen. For som ung gjaldt det jo høyere jo bedre, jo fortere jo bedre. De menneskene som havner i gruppe 2 kjenner jeg fler av. Husker spesielt en venn som etter en dramatisk skilsmisse plutselig skulle bli toppturmann. Da snakker vi fra ræva godt plassert i sofaen, til å skulle «gå av seg» smerten og frustrasjon blant tinder i nord. Kort fortalt, han går ikke tinder lengre, kroppen tålte ikke påkjenningen. En annen venn har plutselig gått til innkjøp av en masse turutstyr. Siden jeg bryr meg så forer jeg han med det jeg tror er nyttig kunnskap for å komme i gang. Jeg frykter likevel det verste. Gruppe 3 består meget mulig av mennesker som ikke har rast helt fra seg. Kunsten er å søke de utfordringene som er tilpasset sitt fysiske og psykiske nivå. Likevel, så er hovedgruppen her de som har «rast» fra seg. De kan sikkert humre litt for seg selv når de iakttar de unges «lek» med døden, og spørre «det store» spørsmålet om hva som egentlig er poenget med slik aktivitet. Min svigerfar passer godt til den beskrivelsen. Hans livsmotto er «mitt hus, min hage», og glemmer helt at han i sin ungdom var en av de mer spenningssøkende og livlige typene. Han har ofte kommentert at han ikke forstår poenget med mine lange turene alene. Han får jo den fisken han trenger 30 minutter fra huset sitt. Noen ganger lurer jeg på om det er like vanskelig å overbevise en ung om at det han/hun driver med kan være farlig, som det er å skulle overbevise eldre om at det jeg driver med er fornuftig for meg og beriker mitt liv. Personlig føler jeg at jeg aldri har tilhørt gruppe 2. Jeg føler selv jeg tilhører gruppe 1, men har så smått begynt å innse at jeg tilhører gruppe 3. Når det er sagt så gir jeg meg selv utfordringer, men de er mer kalkulerte og tilpasset evnene enn tidligere utøvd galskap. Spenning og utfordringer i sitt turliv som ung. Mens bålet, kaffekoppen og Cognac, hytte til hytte eller sopp og bærsanking med frue/mann i gruppe 3. Gruppe 2 må skjerpe seg! Mvh Nikke

Takk. Jeg synes det er dette som er så bra med fruktbare diskusjoner, og nok en gang lærer jeg noe nytt her på ff. @Hermes: Hva menes egentlig med en selvstendig hund? Hvilke egenskaper har selvstendige hunder? På hvilke områder har selvstendige hunder fortrinn eller fordeler? Kom gjerne med konkrete eksempler. Mvh Nikke

Hei. Vi valgte Labrador Retriver fra en liten lokal oppdretter som avlet fram litt mindre utgaver av rasen. Vår er nå 3år og veier ca. 28-30kg. Vi hadde kun hatt en hund i en kort periode før denne, og var dermed helt ferske, noe spørsmålene vi stilte her på ff den gang bærte preg av. Et viktig kriterie for oss var at barna kunne delta i lufting av hunden. Derfor ble størrelse et sentralt spørsmål. Vi vurderte først AM og kontaktet en oppdretter, men tanken på å sende vår sønn ut i vårt nærområde med x-antall kilo rå kraft førte til at vi slo den rasen fra oss. Samtidig kunne likevel ikke hunden være for liten siden den også var tiltenkt oppgaver som kløving og trekking av pulk. Dernest ønsket vi en hund med lite eller ingen vaktinstinkt. Dette er bra for oss, og for våre naboer, og vi skvetter alle sammen skikkelig når hunden finner ut at den skal bjeffe sånn ca. hver tredje måned. Noe mer bjeffing på sommeren når det er snakk om å bade. Et annet kriterie var mulighetene for allsidig trening- og dressur. Vi opplever at mulighetene er mange for å bedrive aktivitet med denne rasen. Man kan sykle, svømme og jogge med den. Vår kan for eksempel svømme mens man padler kajakk. Når det gjelder dressur så virker det som om det er våre begrensninger som er et hinder. LR er matglad, og derfor fungerer godbit i dressursammenheng meget godt, og den blir nærmest "elektrisk" ved lukten av snack. Det er dermed ikke sagt at alle LR er slik. Videre er også LR generelt gode hunder til jakt. Det å drive søk er også en favoritt aktivitet, noe som barna synes er gøy. Oppsumert vil jeg si at rasen er meget allsidig. Utover dette er det viktig å understreke variasjonene innen rasen. Det vi opplever med vår hund er ingen fasit for en annen LR. Som andre bidragsytere i denne tråden er det viktig å være klar over denne rasens sykdomsbilde, der spesielt ledd og hofter er utsatt. Man bør ofte også foreta kontroll av ørene siden den har hengeører. Til slutt bør man også tenke på om man skal vurdere omplasseringshund, selv om valper selvsagt er helt herlige, og at spesielt barn påvirkes positivt av å omgåes valp. Noen vil her argumentere for at det er best å skaffe seg valp når man har barn for å knytte sterke bånd, mens andre igjen mener det er fult mulig å få eldre omplasseringshunder trygt og godt integrert i en familie med barn. Det å kanskje kunne redde en hund fra å måtte avlives kan appellere for enkelte, mens andre er skeptisk til om hunden har en negativ livshistorie som kan få konsekvenser for hundeholdet. Det er sikkert flere hundefolk her på ff som har bred erfaring med dette aspektet. Lykke til med valget. Nikke.

Det å skulle diskutere trening/oppdragelse/veiledning/rettledning/dressur av hunder er som fylle honning i et badekar, ta et bad, forså å løpe inn i nærmeste bjørnehi og rope; her er den lille søtnosen din! Altså ensbetydende med bråk! Det samme gjelder diskusjonen om båndtvang. At begrepene man bruker blir oppfattet ulikt er en side av saken. Det å diskutere dette på et forum har vist seg å være problematisk da ord forblir åpne for egne tolkninger, samt at formidleren ikke kan tillegge nyanser innen forklaringene slik man kan når man er tilstede i samme rom. Derfor synes jeg det er et viktig moment i forumdiskusjoner å tenke seg til at senderen har de beste hensikter med sine innlegg. Jeg kan innrømme at det har tatt noen tusen ord i diskusjoner på nett, før jeg forsto dette selv. Og enda gjør jeg "feil", men har de beste hensikter. Hvert eneste dressurkurs jeg har vært på har instruktørene forsøkt å overføre totalt forskjellig innlæringsprinsipper. Omtrent alle hundeeiere jeg har pratet med har sin formel, sin fasit og sin mening om hva som er best for både sin og min hund. Jeg personlig har strandet på den enkle filosofi at det er som med hund som det er med mennesker. Alle er forskjellig, og bør behandles deretter. Det jeg til nå har funnet ut er at forholdet mellom individer fungerer godt når man er klar, bestemt og tydelig i ulike situasjoner. Når det er sagt så er rang en del av hundenes liv. Det samme gjelder for mennesker. Hvem vil vel ha en usikker sjef på jobb med flakkende blikk? Hvem vil vel jobbe for en etisk forkastelig sjef? Hvem vil vel betale for en personlig trener som er usikker på øvelsene eller ikke er motiverende? Et eksempel er at når barna var små var jeg klar og tydelig på at de skulle gå pent langs veien på grunn av farene ved å havne ut i veibanen. Jeg hadde forventninger om etterfølgelse av mitt «krav» fra mine barns side, og jeg gjennomførte dette konsekvent. Om dette betydde at jeg måtte brumme litt, så gjorde jeg det. Betydde det at jeg måtte holde barnet fast foran meg og snakke direkte, så gjorde jeg det. Min datter var den jeg måtte være konsekvent med, mens sønnen min trengte jeg knapt å gi beskjed til. (Sånn har vi det enda) Samme gjelder for hunden. Har jeg gitt beskjed om fot når vi går på trafikkert vei, så betyr det fot. Etterkommes ikke dette så brummer jeg eller bruker fysisk berøring. Det er i begge tilfeller helt uaktuelt å drive med positiv forsterkning når det er sikkerhet det dreier seg om. Når det gjelder hund ønsker jeg å rette min konsentrasjon mot trafikkbildet, ikke holde orden på hund med pølsebiter. Min forrige hund tok seg friheter, som min datter gjorde. Mens hunden jeg har nå, med få unntak, går pent fot, og ligner min sønnen. En annen ting jeg har blitt mer bevisst på er kroppsspråk. Har jeg «kroppen» med i kommunikasjonen med hunden så responderer den bedre. Dette gjelder både når jeg ønsker å få mine «krav» etterfulgt og i lek. Her er det sikkert hundeeiere der ute med andre erfaringer. I fare for å fremstå som kald, så må jeg likevel si at jeg er forsiktig med å tillegge hunden menneskelige egenskaper med menneskelige behov. Når det er sagt så påstår jeg ikke at hunder ikke skal ha kos og oppmerksomhet, men det er forskjell på den kjærligheten jeg uttrykker ovenfor mine barn og ovenfor hunden. Fler av oss her sikkert har sett hundeeiere behandle sine hunder som om de var deres små barn. Ellers følger jeg et fast regelsett for hundeholdet: 1.Jeg går først inn og ut av ytterdører. >> Jeg er klar over at andre ikke har problemer med sine hunder selv om de får lov til dette. 2.Hunden skal sitte og holde blikket rettet mot meg før den får mat. >> Dårlig erfaring med ukontrollert foring av hund. 3.Når jeg spiser mat skal hunden holde en viss avstand og ikke stirre på meg. >> Med en labrador tar jeg ingen sjanser. 4.Jeg går tur med hunden, ikke omvendt. >> Kanskje det mest komiske jeg ser er når en hundeeier henger etter en heseblesende hund. 5.Det er mine begrensninger som hindrer hundens utvikling og muligheter. Derfor prøve å få hunden, med utgangspunkt i dens forutsetninger, til å mestre så mye som mulig. Det er lov å prøve ting man i utgangspunktet trodde ikke var mulig, så lenge det er trygt for hunden. >> Som 3-åring lystrer han nå for eksempel kun håndbevegelser. >> I vann hopper han fra store høyder sammen med meg. >> Vi øver fortsatt på å dykke. Kanskje denne sommeren? >> Ny øvelse er å hente menneskedukke i vann. Det blir spennende. En ting skal jeg innrømme. Det har blitt gjort noen feil underveis i oppdragelsen av både barna og hunder. Skulle bare mangle. Oppdretteren av den hunden jeg har nå sa at de fleste gjør feil underveis, men at hundene heldigvis er svært tilgivende og trofaste mot sin eier. Så må man passe på at ikke dette aspektet blir et påskudd for å få ut egen frustrasjon. Nikke.

Håper ikke postene tolkes som om man ser ned på de med bra utstyr. Da beklager jeg det. I så fall skyter jeg meg selv i foten. For jeg har utstyr i begge ender, men alt til sitt bruk. Vel, nok avsporinger fra min side. Nikke.

For meg handler det ikke om å klare seg, men ren fornuft i forhold til hva jeg stort sett bedriver tiden med på vandring under tregrensa. Ekstrembukse eller ikke, den oppfyller ikke kriteriene for mine turer sommerstid og tidlig høst. For bålglør ser ikke forskjell på buksa til 3000kr, og den på salg til 199kr. Heller ikke vedhogst, fiskeslog og matrester. Dette gjelder like mye for 2-dagers turer til 2 ukers turer. Ser man på profilbildet mitt, så krever en slik tur helt annet utstyr. Her kommer ekstrembekledningen til sin rett på mine turer. Dette aspektet håper jeg også jeg fikk belyst i min første post i denne tråden. Man kan finne meg sovende med et håndsnøre som fører ut til en dubbe, eller svingende med fluestanga. Snøret er ikke nødvendigvis av nyeste og dyreste sort. Fluestanga og snella er ikke plukket fra øverste hylle, men utstyr jeg faktisk har byttet til meg. Likevel har begge metoder gitt meg utrolige fiskeopplevelser. Selv en ekspedisjon fordrer valg av hensiktsmessig utstyr. Hvilket utstyr som velges avgjøres for min del av ekspedisjonens karakter. Når det er sagt, nå vet ikke jeg hvilke turer du Even mener kvalifiserer til å bli kalt en ekspedisjon? Min turprofil gleder nok ikke produsentene, ei heller butikkene, men jeg tror samfunnstrenden med stigene forbruk sørger for at andre mennesker gjør grove innhugg i butikkhyllene. Slik sett får jeg litt bedre samvittighet, men skulle så gjerne ha gjort så mye mer for miljøet. (Kudos til Hjaadd) Jeg føler meg hvert fall ikke som en pinglepudding der jeg svinger øksa så svetta renner og furubarken skyter fart mot trekronene slik at en og annen kongeørn faller død i lynga. Lykke til med eksamen Even! Nikke

Det koker ned til hva man er vant til og hva man liker. Er du lykkelig på tur så blir jeg glad på dine vegne! Jeg kjøpte en tynn, lett og billig sommerbuske/bålbukse som hang på et reststativ under salg. 199kr ga meg en buske jeg ikke trenger å ta så mye hensyn til, hverken ved bålet eller til vedhugging i skogen. Personlig så bytter jeg ikke ut min plass ved bålet for å sove i telt, uansett vær. 20år i ryggmargen. Det er nydelig med bål. Det er spennende å lytte til skogen. Det er spennende å høre ørreten vake. Regn gjør det bare enda mer spesielt. Tørr, varm og mett = Tarp, bål og god mat. Da føler jeg meg hvert fall som en litt tøffere pudding Hvorfor ikke? Nikke.

Hvis noe ble uklart så skal jeg prøve å kort redegjøre for hva jeg mente. Det jeg prøvde å fortelle var at man ikke nødvendigvis trenger high-end utstyr i det hele tatt sommermånedene i skogen. Konkret, telt er overflødig på de fleste sommerturer under tregrensen. Prøv det en gang. Legg igjen teltet. Ta med øks og en god sag. Et stk presenning eller tarp i hensiktsmessig størrelse. Hvorfor stenge naturen ute når man kan ha den tett på. Nikke.

Mange flotte poenger og meninger! Utviklingen går sin gang. Jeg husker godt vinyl versus cd diskusjon og analog versus digital innen musikkproduksjon. Man kan ikke stoppe utviklingen. Hva man ender opp med er basert på egne valg. Selv om vi vet fra sosiologistudier at de høyst personlige og unike valgene vi tar, ikke er så ulike hva alle andre velger. Det er dog ingenting unaturlig ved disse valgene. Vi er alle produkter av vår egen tid, og vi er sosiale dyr som ønsker å være en i flokken, men helst helt unik i samme flokken. For min del er det ofte turens karakter som avgjør hvilket utstyr jeg velger. Da har jeg allerede avslørt at jeg har utstyr å velge mellom. Dette er for meg et viktig poeng. For før brukte jeg tilnærming svis det samme utstyret på alle turer, med unntak av vinterturer. Jeg fikk en lærepenge for mange år siden som jeg prøver å holde fast ved. Jeg hadde kjøpt nytt og dyrt fiskeutstyr i anledning en litt lengre tur på fjellet. Vel fremme rigger jeg stanga og fryder meg stort i det jeg kaster sluken 40m+. Jeg fisker meg rundt en odde, og til min store overraskelse møter jeg en fyr som ligger og snorker i lyngen med skinoil hatten over ansiktet. Foran seg, 2-3m ut i vannet ligger det ei markdubbe. Snøret førte opp til hånda hans. Ingen stang, ingen snelle. Det var hans valg. Det fikk meg til å revurdere mine valg. Før var det å gå lengst og fiske mest viktig. Nå er kosen viktigst. Så er det opptil meg selv å velge. Hva trenger jeg egentlig av utstyr til en 2-3 dagers godværstur midt på sommeren? Dette er nok ikke det produsentene ønsker å høre. I skogen sommerstid/tidlig høst tar jeg et aktivt valg om å begrense utstyret til det absolutt nødvendige. En svartkjele. En liten og lett gassbrenner med liten gassboks. Klær som kan jobbes i med tanke på vedhugging og timevis horisontal stilling foran bålet. Kopp og bestikk. Drikkeflaske. Egnet sovepose til bålbruk. En tarp. Tau. Fiskesnøre. Mark. Kroker. Dubber. Ønsker jeg å kaste med stang, sluk eller flue, så tar jeg med slikt utstyr. På en annen side er naturligvis utstyrslisten for isfiske i Finnmark i mars/april annerledes. Da kommer spørsmål som trygghet og sikkerhet inn. Premissene for valg av utstyr forandrer seg radikalt. Da forandres også kriteriene for innkjøp slikt utstyr. Lettvekt primusen byttes for eksempel ut med en mer egnet primus til vinterbruk. Disse aspektene har jeg forsøkt så godt jeg kan å overføre til mine barn. De vet at når vi skal på sommertur pakker vi og gjør ting på en måte. På vinteren gjør vi det på en annen måte. Det er nettopp dette valget mellom turtilpasset utstyr jeg synes har tilført en verdi. Om dette oppleves som utstyrshysteri eller at jeg oppleves som en pudding, så håper jeg likevel at valgene jeg tar reflekterer at utstyret er handlet inn med tanke på bruken den er tiltenkt. Trolig er det her det svikter for noen. For jeg har sett folk bruke high-end utstyr i skogen midt på sommeren, eksempelvis ekstrem bekledning og telt. Hva deres valg er basert på er noe usikkert, men behovet for slikt utstyr er overhodet ikke nødvendig under de forholdene er min påstand. Et eksempel på dette er at jeg inviterte en kompis med på tur som aldri hadde vært på tur før. Han jobbet for øvrig da i en G-Sport butikk. Jeg hadde lagt opp til en tur som for meg er standard. Senhøst på Skrim med padling over to vann. Været som var meldt var ikke det beste. Det som var standard for meg, skulle vise seg å bli ganske ekstremt for han. Han hadde med seg et Helsport fjellheimen telt. Jeg hadde planlagt overnatting under presenning. Han hadde HH ekstrem bekledning. Jeg hadde vanlig regntøy og bålklær. Han klarte seg utmerket på tur begge dagene, og fikk seg en utrolig naturopplevelse på sin første tur. For meg var det nye og litt artige på turen å observere han. Den fryden, spenningen og det barnet som kom fram i han hadde ikke jeg følt selv på mange år. For meg var alt rutine. Så vi lærte noe begge to på denne turen. Med årene løp har for min del egenskapen til å velge utstyr som er hensiktsmessig gradvis blitt bedre. Altså kjøper jeg inn det utstyret jeg finner nødvendig for å praktisere et turliv basert på mine preferanser og mål for turene. Konkret, produserer en produsent en artikkel jeg finner hensiktsmessig i forhold til mitt turliv, kjøper jeg det. Samtidig kjøper jeg ikke noe jeg har tilnærming svis likt av i utstyrsboden. Egenskapen til å velge utstyr som er hensiktsmessig har gradvis blitt bedre. Altså kjøper jeg inn det jeg finner nødvendig for å praktisere turlivet, basert på mine preferanser. Et eksempel er at utstrakt bruk av presenning ikke er hensiktsmessig på alle turer. Den bråker ved sterk vind, den opptar volummessig mye plass og er dermed vanskelig å pakke. Dette passer ikke når jeg har kjøpt 30L ryggsekk til korte turer sommer/tidlig høst. Derfor har jeg for første gang kjøpt en tarp i medium prisklasse. Vekta er grei, den bråker mindre i vind, og er lettere på pakke ned. Jeg vet også at det vil oppstå hull etter bålglør. Derfor kjøpte jeg ikke den dyreste. Jeg kunne ha valgt en tarp som var tusenkroner dyrere. Spørsmålet er om den ville ha fungert noe bedre til mitt bruk? Jeg tror ikke det. Hadde jeg kommet forbi noen på tur som hadde satt opp en Hilleberg tarp til nesten totusen kroner hadde jeg ikke reagert på det, ikke før de eventuelt hadde fyrt opp et bål i umiddelbar nærhet av den. At hilleberg er enda lettere i vekt, og tar enda mindre plass i sekken er for meg helt gangbar begrunnelse for å velge en slik tarp, basert på hensiktsmessig bruk. Jeg, pudding? Nei:-) Jeg, utsyrsprodusentenes slave? Tja:-) Nikke.

Fin historie. Du legger et viktig grunnlag for at barna ønsker å være med på turer i fremtiden, og kanskje overfører du en hobby og livsstil som varer livet ut. Tips: i dårlig vær bruker vi telt med to innganger slik at barna kan ha egne hull å fiske i selv om været er dårlig. I gamle dager satte vi opp ytterteltet på vårt 4-manns tunneltelt over pilkehullene. Så fyrte vi primus, spiste og fisket. Været var ingen hindring. Nikke.

Det er til tider faktisk ville tilstander på Hardangervidda! Jeg får skjeldent sove når bjørnen puster og peser rundt teltet natt etter natt. Fortell dette til alle du kjenner via facebook, twitter, instagram, snapchat, brevduer, røyksignaler og a-b-c-d post! Nikke.

Artig tråd med gode historier! mange har vel opplevd "stresstur", det at man bare MÅ på tur, og skaper seg allverdens grunner for å gjennomføre de. En sånn tur satte jeg ut i livet. At det var meldt 30 kalde, og ikke var helt i form ble ikke tatt med i beregningen. Jeg skulle telte 2 netter. Ved ankomst ble 3t brukt på sanking og bearbeiding av veden, når man er aktiv er det ikke så vanskelig å holde varmen. Første natten gikk fint den, bortsett fra at jeg for første gang skulle fyre bål i lavvuen, men endte opp som en lettrøkt vestfolding. Neste dag ble stort sett tilbrakt i lavvuen, kun noen turer ut for å sjekke ståsnørene på isen, men isfiske ble raskt oppgitt da alle hull frøs igjen. Og formen, den dalte. Ut på kvelden la jeg meg for godt, og nå satte feberen inn for fult. Kjempe kombo med 28 kalde, røykhoste fra bålfyring og høy feber. Det eneste jeg husker er at jeg drømte at jeg løp rebusløp hele natten, men kom aldri i mål. De andre hadde observert meg der jeg lå å "løp" i soveposen. Når jeg våknet tidlig på morgenen var soveposen våt innvending. Nå var det alvor, og hjemturen måte planlegges nøye. Men det er en annen historie. Den natten er hvert fall den verste natten jeg kan huske å ha tilbragt i en sovepose! Nikke.

En eller annen hadde gjort noe stort ikke så langt fra stien og ikke dekt over driten på en tur i Vegglifjell for noen få år siden. Som den nysgjerrige unghuden min var, en matglad Labrador retriver, tok det ikke lang tid før han luktet seg fram til lunchen. Bra det ikke var barn tilstede, for munnbruken min kom fullstendig ut av kontroll! Nikke.

Godt nyttår! Det ser ut som at jeg denne sommeren må legge teltturen til Hardangervidda de tre første ukene av juni. I den forbindelse trenger jeg noen råd siden jeg ikke har erfaring med nevnte område på den tiden av året. Jeg ønsker å gjøre som jeg alltid har gjort, og det er å vandre til nytt område etter å ha ligget noen få dager på samme plass. Det mest hensiktsmessige er å kunne parkere bilen, for så å gå i en variert sløyfe inn på fjellet og ende tilbake på samme plass, uten å gå i mine egne spor hjem. Jeg kan også strekke meg til å ta båt en av veiene. Jeg har sett meg ut tre potensielle utgangspunkt for denne turen, men er åpen for andre forslag. 1.Halne fjellstue eller i det område. 2.Kalvhovd området som utgangspunkt. 3.Møsvatn/Mogen. I punkt 1 og 2 er det bare å ta beina fatt innover på fjellet, mens man med utgangspunkt på Mogen er avhengig av at båten har begynt å frakte folk. Spørsmålet er om det erfaringsmessig er mye snø i begynnelsen av juni? Hvis ja, er det truger eller ski som gjelder? Tenker da at snøen smelter etter et par uker, og ski blir noe herk å drasse på, mens trugene kanskje er tyngre å gå med, men er lettere å pakke når snøen eventuelt har smeltet? Hvordan er egentlig temperaturene i juni? Bør man pakke som en «tidlig vårtur» med litt god sovepose og ekstra klær? Og hvordan er isforholdene på vann med tanke på å fiske middag til hunden og meg? Ellers ser jeg for meg at det kan bli noen utfordrende kryssinger av elver. Håper noen her på Fjellforum kan dele sin erfaring med meg. På forhånd takk. Nikke.

Aldri hund inne i teltet her i gården. For det første så bøller han meg ved å dytte for å kapre plass, noe som reduserer min søvnkvalitet. Så snorker og promper han noe sinsykt. For det tredje så hadde han et tisseuhell i teltet, det ble syndefloden deluxe. Nei, telt med 2 fortelt, da har han sin egen "la'casa" å boltre seg i, og jeg min. Der har han et halv liggeunderlag om sommeren, og det samme på vinteren, sammen med en gammel omsydd sovepose og jervenpose. Det kan være kjekt å lære hunden å sove både inne og ute. Vår hund tar gjerne morgenstrekken og presset labbene i duken på lettvektsteltet Tarptent Scarp 2, og det går helt fint. Nikke.

Hei Adler. Kanskje utgangspunktet bør være å se på sammensatte årsaker? Eksempler: En kompis (1) var i kategorien dårlig trent, dvs ingen organisert fysisk trening og et heller dårlig kosthold. Hans far dør, og i samme periode stikker beste kompis og arbeidskollega av med kona hans og det meste av hans verdier. I kjølevannet av dette får han kraftig hjerteflimmer. Kirurgene re-starter hjertet hans og flimmeret er borte. Han bestemmer seg for å bli mer aktiv og ny hobby ble å ta fjelltopper til fots, samt delta i organisert idrett. En annen kompis (2) opplevde jeg som mye mer aktiv en kompis 1, selv om det ikke var organisert. Der var turer i skog og fjell den store lidenskapen. Mannen var naturlig sterk psykisk og fysisk. Problemer tårnet seg opp på jobb, og samtidig gikk det heller trått på hjemmefronten med kjærligheten, samt andre familiære og økonomiske problemer lå å ulmet i bakgrunn. Dette resulterte i hjerteflimmer og fullstendig nedbrutt psykisk. Etter lengre rehabilitering er han på vei tilbake. En tredje kompis har trent fysisk hele livet, og i perioder på høyt nivå. Fjell og vidde var også hans store lidenskap. Først etter mange års trening skulle hjerteflimmer dukke opp på en fjelltur ganske så lik andre fjellturer. Etter å ha blitt omstendelig sjekket ut, fikk han beskjed av legen om å roe ting ned for en periode, kutte kaffe og smertestillende, dempe karbohydratinntaket og ytterligere redusere kolesterolnivået. Det skulle vise seg i ettertid at også han samtidig hadde mye negativt tankegods å bære på, tanker som er meget tunge å bære uten å få «ventilert» dem. Ting har stabilisert seg også for han. Så hva med deg Adler, har du kartlagt/erkjent andre sider enn den fysiske ved din sykdom? Kan du ha vært overarbeidet eller hatt andre tunge tanker og utfordringer i livet i den perioden hjerteflimmeret meldte seg? Noen mennesker har også en egen evne til å undertrykke negative følelser og opplevelser, når dette kombineres med andre faktorer som feks dårlig kosthold og ugunstig treningsmengder eller eventuelt mangel på trening, kan det være at risikoen for hjerteflimmer øker. Man bør heller ikke undervurdere det psykiske aspektet, dette er grobunn for mange andre lidelser, også av fysisk karakter. Vet vi noe forholdet menn kontra kvinner vedrørende dette med hjerteflimmer? Nikke.

Jeg kjente med engang at dette med innovasjon har jeg lest svært lite om. Det går det jo ann å gjøre noe med, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Kan dette være en grei plass å starte? http://www.innovasjonnorge.no N

Jeg har firkantbålet som REs beskriver som utgangspunkt for 99% av vinterfyring. Har jeg tørr og fin ved og været er bra fyrer jeg på toppen, men er vær og vind lite gunstig bygger jeg det tørre inn i det fuktige litt over halvveis opp i høyden av bålet. Nikke

Enig i de siste innleggene. Når det gjelder å begynne i det små så har jeg opplevd at det ikke alltid er like gunstig. Ved mye vind og vær så kan det være mest hensiktsmessig å bygge opp bålet utent først, og videre bygge et "rom" inn i selve bålet. I det rommet starter jeg bålet Godt å se at det er mange bålelskere her! Nikke.

Det er en sann glede å se de flotte bildene i denne tråden! Kan dessverre ingenting om fotografering, men synes bare det var en fantastisk natt Nikke.