skogy

Har ikke gått denne diskusjonen gjennom isømmene, men for å ta tak i starten så har jeg noen "meninger" om turisthytter. Har gått en del i fjellet det siste året, og årsaken til det er enkelt og greit at vi fikk hund for ca 2,5 år siden. Det begynte med turer i Bymarka & Estenstadmarka i Trondheim, og har utviklet seg til fjellturer på vinterstid med telt. I startne var det "fett & stas" og gå til "turisthyttene", dvs de betjente hyttene i marka, der man kunne kjøpe seg vaffler og kakao, og stolt "vise" frem hunden. I og med at jeg i utgangspunktet går på tur for hunden sin del, har jeg funnet ut at hverken markahytter eller "overfyllte turisthytter" er tingen. Da forsvinner litt av friheten for vår del. Jo mere folk, jo mer må man selvfølgelig "passe" på hunden. I Sylan er det flere "konsepter", med Storulvån , som kanskje det mest kommersielle, og Helags som kanskeje det mest "ekte". Til Storulvån kan man faktisk kjøre bil helt frem, mens man til Helags må bruke en del timer for å komme frem. Noe som også gjelder for en del av de norske turisthyttene. Nå har det vel seg også slik at det å drive en turisthytte langt inne eller oppe på fjellet, krever en god del ressurser, og at det i den forbindelse vil være naturlig for de som driver, at de stadig "leter" etter nye måter å tjene penger på. I enkelte tilfeller, kan det tenkes at nettopp " Vinjerock", er en avgjørende inntekt for drifta, og man derfor må "ty til" lignende aktiviteter. Ulike salsakurs, boksamlonger, matkurs osv, er vel også et forsøk på å trekke flere til hyttene. Dagens samfunn, på fjellet eller i byen, blir stadig mer tilgjengelig, og i stort sett alt vi gjør, skal det tilrettelegges for alle, uansett utgangspunkt. Dette gjelder også for fjellet. I noen tilfeller er dette bra, mens i andre kan det tenkes at det går utover den enkeltes opplevelse av å være for eks på ei turisthytte i den norske fjellheimen. Jeg er så heldig at jeg har muligheten til å dra på turer midt i uka, og har således fått oppleve mange flotte turer i stillhet og ro. Og jeg må ærlig innrømme at det er en spesiell følelse å ha "fjellet for seg selv", eller marka i for den saks skyld. Uansett hva man liker, så må vi nok bare akseptere at aktiviteter som ikke "hører hjemme" i hverken fjellheimen, eller skogen, eksisterer, og at de mest sansynligvis har kommet for å bli. De som tidligere fant roen på en turisthytte, må etterhvert trekke til de selvbetjente hyttene, og de som synes disse etterhvert blir for bråkete, må venne seg til teltlivet. Jeg har i løpet av svært kort tid, havnet på det siste, og da gjerne finne en teltplass som "ingen andre vet om". Hadde en opplevelse i høst da jeg skulle gå fra nedalshytta til toppen av Storsylen. Hadde sekken full, og forberedelsene var grundige. Etter å slitt oss opp til ryggen mellom Storsylen og Litjsylen, og fått av meg sekken, dukket det plutseluig opp en hel familie med svensker, som hoppet rundt med plastposer og crocks.....mens jeg satt der i full utrustning og mer eller mindre mistet fatningen. Opplevelsen la en kraftig demper på hele turen, da jeg måtte innrømme at jeg kunne klart meg med ei vannflaske, matpakke i en plastpose og crocks. I setdet for en 18kg`s sekk på ryggen. I og med at de av oss, som helst vil finne roen og nyte stillheten i fjellet, mest sansynlig tåler å gå noen meter for å komme frem, så kan vi vel gjøre akkurat det, og skynde oss dit før festivalene tar oss igjen....og styre unna de stedene man ikke liker. Verre er det faktisk ikke. Velger vi de meset populære rutene og stedene, må vi bare akseptere at vi ikke er alene.

men har kommet seg nå. Gikk til innkjøp av gravity ef i fjor sommer, og da den skulle debutere i Sylan , fikk jeg ikke fyr. Tenneren ville ikke samarbeide, og der stod jeg og kona ved Emmordørren uten fyrstikker..... Leverte den inn til Sportsbua, og de skulle sjekke. Dvs de tok frem en ny en for å teste, og det samme skjedde, Den funka ikke. de tok den inn, og skulle kontakte primus, men jeg måtte ha gravityen med på tur, så den ble med meg hjem igjen. Plutselig begynte den å funke, og holder fortsatt koken. Tror nok det kan være en svakhet, men vet lite om dette. Uansett bør det vel være en garantisak.

Jeg trenger ikke bruke ordet "klikkertrening", for det liker du tydeligvis ikke. Poenget mitt er akkurat det du beskriver med din hund der du sier at "en kjapp påminnelse,..... så er tvilen borte" Hvor mange slike påminnelser trenger hun da før hun har lært seg hva som forventes av henne ?. Hun har tydeligvis ikke lært seg hva som forventes av henne hvis hun trenger slike påminnelser. Og det er vel også det som kanskje er den største forskjellen på den treningen jeg og mange andre bruker, der positiv belønning & negativ straff er basisen. Hvis man i tillegg bruker en fast "kommando/ord/lyd....eller ja...klikker, for å markere akkurat det tiendelet der hunden gjrø eller er i ferd med å gjøre det du er ute etter, vil hunden selv finne ut hva man er ute etter, og ikke få det du kaller fysisk irettesettelse. Tar det som en salvfølge at irsksttere har noe mindre appetitt en labradoren, og da er jeg forholdsvis fornøyd med at jeg i allefall på dette punktet, (matstjeling) har fått bekreftet at klikkertrening er effektive saker.... Videre så har jeg veldig stort fokus på at hunden skal være motivert til å trene, og da er det vel ingen i hele verden som kan mene at fysisk irettesettelse er den mest effektive motivasjonsfaktoren, og da heller ikke den mest effektive metoden. Men uansett hva du mener om "klikkere", så kan man uansett rase, få hunde til å gjøre hva som enn måtte ønskes i hvilken som helst situasjon. MEN, det vil sansynligvis ta mye lengere tid å trene inn ønsked adferd som strider med dyrets naturlige innstinkter, som for eks RIOS, eller for den saks skyld det å ligge helt i ro mens nabokatta løper rundt og terger, eller at ei løps tispe jogger forbi, mens hunden ligger 5-6meter unna , løs, og ser på.....(De to sistnevnte vet jeg tar tid, men den med RIOS har jeg ikke peiling på. Utfordingen ligger jo i å finne den belønningen som er bedre, eller å bruke mye tid på stimulikontroll, eller "doggie-zen" som det også kalles....og det er jo svært varierende fra rase til rase, og fra hund til hund. Til slutt vil jeg også si at det er synd at du synes at det er pinlig at visse folk legger følesene sine i hundene sine, og behandler dem som små barn. Videre så vil nok vi mennesker aldri kunne bruke fysisk irettesettelse på en slik måte som dyra internt bruker, Til det er vi altfor trege, og upresise i både metode, og timing. Men som sagt tidligere ...hver sin smak.

Siden du spør ang dette teltet, så legger je ut en "utstyrserfaringsrapport" om det nå snart.

men jeg er fortsatt sterk motstander av treningsmetoder der positiv straff er en del av gamet. Men nå er det jo slik har i verden at vi alle står fritt til å gjøre det vi selv synes er best, for oss selv, og våre 4bente venner. Når du først er inne på innstinkter, så har jeg lite erfaring med fuglehunder, men har en del kjenninger som jakter en del. Skjønner at man kan få en del strev med å "holde igjen" hunden i innlæringen, men jeg er overbevist om at man kan klare det uten å ty til positiv straff. Har selv en labrador, og der er jo en god del av "instinktet" rettet mot MAT. hunden min, Phil, er klikkertrent, og jeg kan når som helst sette fra meg både pizza, vafler, etc, etc på bordet, uten at han så mye som rører maten. Phil har aldri blitt straffet , men har blitt belønnet for å "styre seg". Uansett hvor, og hvem som setter fra seg mat, så er adferden til Phil den samme. Han tar ikke. Adferden er generalisert, uavhengig av situasjonen og omgivelsene, og det er utrolig behagelig. Jeg har en oppfattelse av at de som bruker positiv straff i treningen og dagliglivet, stadig forteller i ulike forum, eks : Canis, at de "hver gang han/hund hopper opp og stjeler mat, så er det bare å ta frem storstemmen / spruteflaska osv. Det får meg til å tro at hunden ikke har lært noe som helst, og at den vil benytte enhver anledning den har til å stjele mat...så lenge den tror at "strafferen" ikke er i nærheten. Det blir liksom litt det samme som når vi bryter fartsgrensen. .....Hvordan hadde det vært på veiene våre hvis vi hadde fått utbetalt en sum penger for hver km / mil vi holdt fartsgrensen......i stedet for å kanskje bli tatt i kontroll... Når det er sagt, så er jeg av den oppfatning at folk må få lov til å velge den treningsmetoden de vil, men for min del, er ikke positiv straff en del av treningen. Jeg tror også at en hund som får lov til å være hund, og også få muligheten til å tenke selv, raskere finner ut hva som forventes av den i de ulike situasjonene. men jeg må ærlig innrømme at klikkertrening, og trening der negativ straff og positiv belønning er hovedingrediensene kan være en tålmodighetsprøve, og at man må bruke god tid før man beveger seg oppover stigen til neset trinn. Og jeg tror også at den størset utfordringen vi hundeeiere har i forhold til denne type trening, er å finne en belønning som alltid er bedre enn den"fristelsen / forstyrrelsen" vi til stadighet kan møte på. Uansett så vil det nok alltid være uenighet om dette temaet, og mange av oss finner vel ut i løpet av årene at kanskje skulle vi gjort ting litt anerledes.

er det i hvertfall. jeg kan bare snakke for meg selv, men har gjort opp følgende mening om hundetrening. Men før jeg gjør det, vil jeg bare "klargjøre" et par ting: Adferden hos mer eller mindre samtlige individer inkl dyr, styres av to ting: 1: Vår adferd ønsker å oppnå et eller annet. 2: Vår adferd ønsker å unngå et eller annet. Som regel er "et eller annnet" for dyra , som oftest i punkt 1, mat eller sex, (parring), og i punkt 2, unngå å bli spist eller drept, ubehag. Hvis man har akseptert dette eller er enig i det, er det ofte lettere å forstå både dyras, og vår adferd. Videre vil jeg osgå understreke at alle dyr er like individuelle som oss mennesker, ogg atdet derfro er ulike treningsmetoder, og nyanser av disse , som er mest effektivt for å oppnå ønsket resultat. For ikke å ta helt av her nå, skal jeg prøve å fatte meg i korthet, men det er ikke så lett. Skal ta et eksempel nå, som kanskje gir deg en pekepinn på hva jeg mener: Se for deg at du plutselig våkner opp på et helt fremmed sted, og ikke skjønnner noe av det som foregår rundt deg. Alle du kjenner er borte og du er helt alene. Ikke forstår du språket, ikke skrifta, eller noe som helst. Du er litt usikker i starten, men også veldig nysgjerrig, og vil derfor prøve å finne ut litt av hva som foregår, og hor du befinner deg. Mens du går bortover gata, skrikwer pluteslig en peron til deg, og du skvetter til og skjønner ingenting. Dette gjenta seg flere ganger, helt til en plutselig river deg i øret mens han skriker. Dette skjer flere ganger i løpet av de førset dagene, og du blir kansakej etterhvert litt usikker på hvordan du skal oppføre deg. Nesetn uansett hva du gjør, blir det skriking og ømme øreflipper. Etter en stund ender du opp med at du stort sett holder deg "inne, og tar lite initiativ til å gjøre ting. Neset morgen våkner du på et nytt sted, men alt er fortsatt like ukjent og fremmed. Du er like nysgjerrig her også og går en tur bortover gata. Pluteslig kommer en person bort til deg og sier et eller annet, som du ikke forstår, men han gir deg en hundrelapp mens han sier det. dette gjentar seg noen ganger, mens du går bortover gata, og når du kommer hjem, tenker du gjennom dagen. 3000,- ligger foran deg på bordet, og det eneset du har gjort for å få dem, er å gå bbortover gata. Neset morgen våkner du på samme sted, og tenker. Hmmm, kanskje jeg skal gå meg en tur, og samle inn mere penger?". Som sagt, så gjort, og i løpet av de neset dagene har du fått en hel haug med penger. Det du har lært er at ved å gå bortover gata, så blir du rik. Etterhvert prøver du å gjøre andre ting, og finner ut at det er mye du kan tjene penger på..... Hvis du sjønner disse historiene, så skjønner du sikkert hva jeg mener om hundetrening. Hunder, og dyr lærer beset gjennom assosiasjoner, og hvis man lar dyra/hunden selv finne ut hav den skal gjøre for å oppnå belønningen, så lærer den raskere, og adferden generaliseres bedre. Bruker man straff i hundetreningen, dvs positiv straff,(å påføre et ubehag), vil ikke hunden lære noe som helst. I verste fall vil hunden forbinde straffen med personen, og således utvikle en slags redsel for den personen, og som igjen vil føre til at hunden er usikker sammen med den. Men, tilbake til det konkrete spørsmålet ditt: Nei, jeg synes ikke spruteflaske er dyrevennlig, for i de fleset tilfeller påfører det hunden et ubehag. Desuten er det mye mer effektivt å belønne hunden for at den ikke bjeffer, og også evt finne ut hvorfor den gjør det. Det er jo alltid en grunn til bjeffing, og som ofteset er det hunder som står ute i luftegårder, eller bundet fast i en hage, eller er alene i bilen, eller hjemme. Sjelden man treffer hunder som er ute på tur med eierne sin, og bare går rundt og bjeffer .......

..men hvis man mener at siste utvei er slike halsbånds, ja da synes jeg det kanskje er på tide å finne seg noe annet å bruke energien på en hunden. Føler man at dette er gode hjelpemidler, og "sterkere lut" osv, ja da er det jammen meg ikke lenge siden vi "fant opp ilden" gitt. For meg er det et klart signal på latskap, lite fantasi, og evt også manglende evne til å finne en bra måte å trene hunden på.....det tyder på at man rett og slett ikke har evnen til å finne ut hvordan man skal få hunden til å gjøre det man ønsker i de ulike situasjoner, samt at man ikke gidder å sette seg godt nok inn i stuasjonen, og bruke tid på treningen. Nå kan alle dere som er uenige bare fyre løs ....men det er uansett min mening om slike dressurhalsbånd....og de som bruker det! Men det er helt sikkert en effektiv måte å avbryte en uønsket adferd på....det sier jo seg selv. Like effektivt som å koble strøm på fjernkontrollen til "far", og kjøre på når han slår på tv`n for å se fotball, når han egentlig skulle vaske kopper...... Spørsmålet er vel om "far" skjønner at han fikk strøm i seg pga av at han skulle "vaske opp", eller om det er en feil med fjernkontrollen......

Her et Canon 350D, som har vært med litt overalt. Senest på torsdag da jeg lå i telt ved Snøheim på Dovre, og gikk opp på Snøhettta på fredag. Det var vel 10-12minus på natta, men kameraet tok ingen skade av det. Har ikke opplevd at kameraet har svikta ennå, og det har opplevd litt av vært. Når det er kaldt, bruker jeg som regel å ha batteriet i ei lomme inn mot kroppen, slik at det holder seg lengst mulig, og har med ekstra batteri. Har riktig nok aldri fått bruk for ekstrabateriet, men det er nå som regel med. Når det gjelder kondens, så blir det jo litt på linsa hvis jeg evt tar det ut av kamerabagen spesielt tidlig på morgenen, men da putter jeg det ned i soveposen, eller "varmer" det litt rundt primusen, så forsvinner kondensen. Den størset utfordringen, er vel å holde linsa ren, og det er fort gjort å bli lit ivrig, og tørke bort kondensen på linsa, men det lønner seg ikke. La heller kameraet få "tatt seg igjen" selv. Har vel hatt snart 20 netter i telt løpet av vinteren, og har et Helsport Trollspiret II. Vær og forhold har variert i fra 10-15 minus, til 8-10 plussgrader, og bildene er alltid like "gode". Det er i allefall ikke kameraet det er no feil med. Tror nok de fleste speilreflekskameraene tåler en støyt , og at det skal mye til før det streiker. Men jeg passer selvfølgelig på det, og det ligger ikke å slenger rundt i teltet, men som regel i fotobagen, og kanskje også inni en sekk, bag eller klær etc, når det blir skikkelig kaldt. Så det jeg egentlig bare skulle si var at speilrefleks i telt om vinteren går bra....

Imponerende på mange måter. Både bilder, og tur, men ikke minst ideen om å ta en svipptur til alpene....med hund må jeg nok foreløpig holde meg til den norske og svenske fjellheimen....men har dog for ca 10år siden, vært oppe på 3300moh på Schaufelspitze, men da "juksa" vi litt. Vi tok gondolbane opp en del meter, men gikk den siste etappen opp fra Junfrauenbødele på ca 2600moh. Turne tok mange timer, og utsikten var upåklagelig...

Ja, føret var som sagt skikkelig tungt. Spesielt "nede" på flata de siste 2-3 km før p-plassen ved Skyte adm. Sola har vel stått bra på den siste tida, og hadde jeg hatt shortsen med, ville nok den blitt brukt både torsdag og fredag. På vei oppover stoppet vi som sagt ved et par "hytter" ved Svanålægret, og der sovna vi begge to på en barflekk. Det var vel kanskje turens høydepunkt....i tillegg til det å kjenne at man får skikkelig varme i teltet på kvelden, og om morgenen slik at frostrøyken forsvinner, ..eller å gå de siste 10-15 metrene opp til toppen,....eller å gå ut av teltet sent på kvelden å få seg Snøhetta-silouetten i solnedgang....eller å nok en gang ha kjempevær fra ende til annen.....eller kanskje å finne frem den iskalde pepsimaxflaska som lå i bilen etter at vi kom tilbake....hvem vet. Det var nok langt flere høydepunkter i løpet av turen enn rapporten min gir inntrykk av, men i går kveld, føltes det rett og slett slik ut. Tror også at Vesttoppen kan være et bedre valg både med tanke på utsikten videre sør & vestover, og også det å komme "nærmere" Stortoppen. Har jo etterhvert fått en følelse av at det faktisk mange ganger kan gi en bedre opplevelse å heller stå på en lavere topp, enn på den høyeste. ...og "den kule hunden" Phil, er alltid med på tur. Han er kanskje ikke den typen hund man forventer å treffe i fjellet, eller oppe i høyden, men han blitt en utholdelig labrador på snart 3 år. Min utfordring med ham, er at jeg må bremse litt og holde igjen, for det gjør ikke han. Det kan til tider gå litt fort nedover og det kan føre til at han tråkkker gjennom og skader beina. Han er tross alt 37,5kg, og det siste jeg vil er å måtte bære krabaten ned fra et eller annet fjell....derfor blir også pulken med...... I tillegg er han stort sett alltid enig med meg når vi skal ta avgjørelser underveis..... Er spent på hvordan det er der "oppe" om sommeren, og hvordan det evt er å dra på teltur i områdene rundt Svanåtindan & Skredahøin.

Enig med øyvind her. Har vært en del turer nå i vinter i Brungmarka, og den er flott. Tvert du kommer over brua fra Brøttem, bærer det rett "opp" i villlmarka, og videre til for eks Samsjøen. Et annet alternativ er å starte ved Saksvikvollen, som er en parkeringsplass ca 1km sør for Jonsvatnet. Defra kan du gå i mange timer innover, og til slutt havne i Selbusjøen. Veldig flott området det også. Men vil være på tur "alene", anbefaler jeg deg Brungmarka. Har du bil, tar det ca 20min å kjøre fra sentrum. Følg veien til Brøttem, og skiltet til Brungmarka. Kart får du gratis hos Friluftsrådet.

Har selv en 190cm Helsport Raudfjorden. Jeg er 175cm høy, og kunne vel klart meg med 175cm posen. Tenkte ikke på dette da jeg skaffet posen, men det funker greit uansett. Får jo litt bedre plass i posen, for evt oppvarming av ulike klær, gass osv. I tillegg vil jeg tro at man får bedre plass rundt skuldrene og nedover ved å velge en lengere pose. de ulike posene har jo oppgitt hvilken personlengde de er beregnet på, og du kan jo sjekke dette og evt prøve på en butikk. Har man en "for stor" pose, er det jo mere tomrom som skal varmes opp.

Har brukt de siste 2 timene av kvelden til å prøve å ikke la irritasjonen over "skytefeltet" på Hjerkin gå utover rapporten, og skal prøve å ikke nevne det...... Endelig ble det torsdag, og det var klart for nye eventyr. Værmeldinga var, som vanlig, strålende, og Snøhette var målet. Hadde ikke bestemt meg for hvor vi skulle starte, men hadde flere alternativer. Kongsvold, Grønbakken & Hjerkinn, men skulle forhøre meg ang forholdene først. Kjørte fra hjemmefra ca 10:30 , og kjørte hjemmefra igjen ca 1050. Hadde glemt GPSn, og måtte hente den. Oppdal var førset mål, og der skulle jeg kjøpe nye frontfester til fellene. har G3 exp.skins, men frontfestet er litt i breisete laget, slik at ved løs og tung snø, så kommer det lett snø melleom fella og skisålen. Gutta på MxSport på Oppdal fiksa det, og gav meg tips om å starte fra Hjerkin. I og med at jeg skulle drasse på pulken, ville det være en mye lettere rute. Da valget ble tatt, var så Snøheim neste mål, og teltet ble pakket ned i pulken sammen alt annet jeg skulle ha med. I min iver ettter å komme avgårde, la jeg ingen plan for turne, annet enn at jeg skulle gå "rett frem, samme hve jeg støtet på". Dvs korteset vei til Snøheim. Klokka hadde rukket å bli 14:30 da jeg tok de førset takene ut fra parkeringa ved Skyteadm., og allerede etter ca 100m, ante jeg konturene av en tung tur. Snøen var pill råtten, bløt, og det var et slit fra førset stavtaket. Jeg slet meg over Haukbergsmyrin, med kurs for Svanålægeret, og må ærlig innrømme at det gikk på motivasjonen løs. Til tross for breie ski, 78-56-60, så ble det en kamp mot alle de kreftene som ville skia mine til livs....Vel fremme ved en barflekk ved Svanålægeret, ble det en skikkelig pause, og klokke hadde rukket å bli "fantastiske" 17:30. Sola steika godt ennå, og både jeg og Phil, tok oss en dupp i solen....30 min senere var det på`n igjen, og vi fortsatte videre. Vi fulgte skispora , og fulgte Stridåi-dalen opp den siste biten. Da vi endelig kom frem til Snøheim var klokka ca 20:00. Dvs 5,5timer på ca 13-14km. Teltplass ble etablert, og så var det bare å sette i gang med snøsmelting. Vi spiste kveldsmat, og Phil slukna ca 21:30, mens jeg måtte nyte kvelden og knipse litt bilder. Det var et nydelig vær, og ikke et vindpust, og det lå an til å bli en kald natt. Og kald natt ble det, men jeg lå trygt og varmt inne i min Helsport Raudfjorden i bare undertøye, mens Phil lå som vanlig på dunjakka. I tillegg hadde vi både reinskinn og 14mm underlag, så vi hadde ingenting å sutre over. Neste morgen våkna jeg allerede ca 5:30. Måtte ut å sjekke forholdene, og som ventet, iskladt. Sola var på vei opp, og foran meg stod Snøhettamassivet og ventet på oss. Vi skulle opp på Stortoppen, og det skulle vi gjøre tidligst mulig, slik at forholdene skulle være best mulig. Ca 7:30 satte vi kursen for Snøhetta, og tror du fa...meg ikke at snøen var like råtten her, som lengere nedenfor Snøheim. Turen bortover forbi Stridatjørning og mot stigningen brukte vi nesten en time på, og turen fra i går satt godt i kroppen. Da vi begynte å "klatre", ble det litt bedre forhold, men tungt var det uansett. Vi tok en pause på ca 1700moh, og noe unødvendig utstyr ble lagt igjen. Vi fortsatte videre oppover, og flere og flere "konturer" av fjell snek seg frem. Det så ut til at Snøhetta var det eneste fjellet som ikke lå inne i morgendisen... Ved 1900moh, ble det en ny pause, og her ble det helt seriøst vurdert å bryte. Beina var helt døde, og vi hadde dårlig med drikke igjen. Men det ble raskt besluttet at her skal vi jammen meg ikke gi oss nei. Like ved der "stiene" fra Snøheim & Reinheim møtes, ble skiene satt igjen. Det så ut til at det kunne bli litt kronglete nedkjøring, og jeg fortsatte uten skia. I og for seg et greit valg, men fra ca 2000moh og oppover, ble det litt "fokkete" og jeg sank litt ned for hvert steg. Jeg syntes jo at stigningen opp Langfjellet var lang og bratt, men denne var ikke noe dårligere den heller. Jeg måtte virkelig jobbe med motivasjonen, og vi kom oss til topps ganske så nøyaktig klokka 9:47. Da hadde jeg ca 0,5liter vann igjen, som vi delte broderlig. Det første som slo meg da jeg var opp, var : Dette kunne jeg ha spart meg....maken til drittfjell.......og hvilken IDIOT har plassert hytta si her ????!!!!! For å være litt seriøs så må jeg ærlig innrømme at Snøhetta ikke vil havne blant mine favoritter. Selve toppen er jo totalt ødelagt av "hytta", fjella rundt er ikke av de helst spektatuklære, og desuten var føret bedritent.....men det skal ikke ødelegge følelsen av å stå på toppen av det høyste fjellet utenfor Jotunheimen. Slik jeg ser det er Snøhetta vakrere jo lengre unna den du er...men her er det vel mange som er uenige, og det er jo helt ok for meg. På toppen ble det lett etter motiv, men den berømte disen lå rundt over alt, med unntak av de aller nærmeste. Da vi hadde fått tatt de vi trengte og skrevet oss inn i boka, satte vi kursen nedover igjen. Nedturens høydepunkt var selvfølgelig å få kjørt en del telemarksvinger nedover, og ca klokka 12:00 var vi tilbake ved teltet ved Snøheim. Der ble det en liten pause, og vi spiste litt lunch. Pulken var pakket og klar til avgang ca 13:30, og planen var å skli ned på ca 1,5timer. Hadde håpet at sola ikke hadde fått gjort nok skade for dagen, men der tok jeg feil. Snøen var håpløs, og Phil gikk gjennom hele tiden. Jeg bestemte meg derfor for å følge veien ned og tilbake til bilen. Veien var delvis snøfri, og der det lå litt snø, ver det mye fastere, så Phil ikke gikk gjennom. Dermed kunne ha bruke vegen, mens jeg gikk på ski utenfor. De første 3-4km gikk kjempegreit, men etter hvert føltes det ut som om vi gikk, og gikk, og gikk, og gikk, uten at noe kom nærmere. Og de siste 2-3km, var snøen pill råtten. Tilbake til bilen ca 15:30, hadde vi vært "borte" i 25 timer, og GPSn viste 41km. I bilen hadde jeg 1,5liter iskald pepsimax, og 1liter vann til Phil, som gikk ned på høykant.... Vi pakket inn i bilen, og satte kursen for Trondheim igjen, og fikk god tid til å tenke gjennom turen på nytt..... Og konklusjonen ble da som følger: Føret var dritt, og det satte sitt preg på turen, og trivselen. Greit at det er tungt, men når man må bruke såpass mye krefter på å holde skia på eller i sporet, går det over til frustrasjon og til tider sinne. Dette er noe jeg burde tenkt på på forhånd, og ikke latt det prege opplevelsen så mye. Snøhetta er bedre på avstand, og utsikten er sikkert super, så lenge de fjellet du skal se vises..... Tragisk at Forsvaret har ødelagt den mest naturlige innfallsporten til Dovre, og også satt sitt preg på toppen i tillegg. Tror nok også at Dovre, med sine fjell kan by på mange utrolige turer, og at man ikke må la føret, og skytefelt osv få "ødelegge" all moroa. Til tross for all denne negativiteten, så var det en fin tur, som gav meg en del nye erfaringer. Tror nok det er en flott tur med godt føre. Det å sove i telt på ca 1500moh var nytt, og gav mersmak. Om det blir flere turer til Dovre, vet jeg ikke, men i så falll blir det ikke gjennom råttten snø fra Hjerkinn... Hvis jeg har bomma helt på bildene, så gi beskjed...

Har selv eta power, og har hatt den i ca 7 mnd. Den ble innkjøpt like før jeg skulle til Jotunheimen i høst, og jomfruturen fikk den opp til Piggen fra Spiterstulen. Problemet var bare at de to pakkene real turmat lå igjen i bilen, så den fikk desverre ikke prøvd seg der opp. Har imidlertid brukt den svært mye, og stort sett i minusgrader. Veldig praktisk "innpakning", som jeg for eks bruker til å "varme" gassen når det er kaldt. Da plasserer jeg gassboksen inne i bagen, og for eks legger ullsokkene rundt boksen. Det funker veldig bra, slik at man kan bruke den når det er skikkelig kaldt, som for min del er fra 8-10minusgrader og kaldere. For å være helt ærlig, har jeg ikke erfaring nok til å uttale meg om forbruket av gass. Har stort sett brukt den til å varme opp mat, eller koke vann, og da her det stor sett vært full gass til det er ferdig.... Stekte nydelige pannekaer og bacon på den for ca 3 uker siden, og som det sies, er den følsom nok til at man får riktig varme. Bagen funker også som varmeskap, og man kan plassere kjeler og panner direkte ned i den, hvis man for eks skal holde noe varmt. Nå har den også kommet som MF-modell, som gjør den enda mer atraktiv for vinterbruk. Som det nevnes her, gir den mange muligheter for matlaging og "baking". Jeg vil absolutt anbefale deg denne, men den tar en del plass, og veier nok litt mer enn for eks gravity ef, inkl evt kjelesett.

så må jeg nødvendigvis ta litt hensyn. Derfor blir det litt mer "koseturer" på vinterstid i allefall. Blir jo unektelig inspirert av turene til noen av dere her på forumet, og skjønner godt suget etter å kommes seg til topps. Er jo ferskis i dette gamet, og har brukt vinteren til å fått erfaring med vinterfjellet osv. Har også funnet ut at fra Trondheim så ligger egentlig det meset av "fjellheimer" godt innafor det som er en grei biltur. Man bruker jo ikke mer enn ca 4timer til Jotunheimen heller, så det ligger an til en vårtur der snart. da med telt, hund, og godt vær....Trenger ikke gå så høyt opp, men labbe litt rundt, med for eks 2overnattinger, og dagsetapper på 10-20km, avhengig av forholda. Har tenkte på for eks Leirdalen innover via leirvassbu, og så ned til Spiters etc. For så å gå tilbake samme veg. Evt. ta utgangspunkt ved Krossbu, eller Bøvertun. det er sikkert mange flotte turer man kan ta nå fremover med ski og telt. Men, tilbake til Innerdalen. Ja, det er et flott område, og det ligger jo en del populære topper, i nærheten. Men for 2000samlere, er vel Trollheimen et dårlig utgangspunkt i og med at man ikke kommer høyere enn 1850moh på Trolla... Det er jo egentlig en "skam" at ikke Trollheimen fikk samme høyde som Jotunheimen, da hadde det nok vært en del mer atraktivt for flere å ferdes der..... Ser jo på mange flotte rapporter at dere koser dere , og at det er bra ørene sitter der de gjør, slik at smilet får en naturlig stopp...

Ja, så ble det Innerdalen for alle "penga". Med torsdagens "recon via Jøldalshytta til Langfjellet", ble det Innerdalen til slutt. Det stod lenge og vippet mellom Jøldalen og Innerdalen, men valget falt til slutt på sistnevnte. For førset gang skulle hele familien på teltur. Dvs min kone, Phil og meg selv. Vi hadde gjort klart "alt" på fredag og kjørte fra Trondheim med kurs for Innerdalen ca kl 8:30 lørdag morgen. Første stopp ble Oppdal. Der besøkte vi MX Sport, igjen, og Vibe fikk seg kortfeller, og ny Norrønabukse. Hadde fått et tips/advarsel fra "Fjellfinn" , om at "skituren til opp til Innerdalen, var av det bratte slaget". Så vi besetmte oss for at Vibe skulle ha kortfeller...just in case. Så jo på kartet at det var stigning, men så bratt kunne det nå ikke være....tenkte jeg.... Etter shopping, ble det en liten frokostpause hjemme hos "lensamann Jonassen" på Oppdal. Dattera hans er ei veninne av Vibe, og vi fikk servert nybakt brød med tilhørende pålegg. Himmelen hadde etterhvert fått den forventede blåfargen, og det så ut til at væremeldinga nok en gang skulle slå til. Etter frokost gikk turen videre mot Sunndalsøra, og fylling av drivstoff. På Sunndalsøra var det "full sommerstemning", og det så ut til at samtlige hadde bestemt seg for å vaske og polere bilene sine denne helga...og det skulle de gjøre på Essostasjonen. Dermed brukte vi ca 20min på å få tanket opp. Vi forsikret oss, som vanlig, om vegen videre, og ca klokka 13:30 rullet vi inn på parkeringsplassen innerst i Nerdalen ved Dalen. Til min store forskrekkelse så vi at skiføret var heller dårlig der, og jeg gikk opp gårdsvegen for å sjekke. Der traff jeg ei hyggelig kone, som gav meg tillatelse til å kjøre opp bilen for å lesse av pulken ved "sporstart". Ca klokka 14:15, var alt klappet og klart, og vi satte av sted. Vibe skulle bære en liten sekk med litt klær, mens jeg skulle dra pulken. Etter ca 10 min, dro jeg fortsatt pulken, ....og hadde fått sekken på ryggen også. I pulken var følgende: Reinskinn, 2 stk 14mm underlag, 2 stk oppblåsbare underlag, 1 stk Helsport Trollspiret telt, Primus ETA Power 1 stk, 2 stk primus powergas 220g, 2 stk Helsport Raudfjorden soveposer, 2 stk helsport Dunjakker, ca 6 liter drikke, litt brødmat, pålegg, "åpne spis", sjokolade, nøttemix, ekstra undertøyskifte til begge to, ca 2kg hundemat, 1 stk Canon 350D, spade, 24 snøplugger à 30cm, og litt annet småtteri. TUNG VAR DET I HVERTFALL. "Fjellfinn" hadde rett, som sikkert er vanlig...det var bratt...bratt som f..., men vi hadde jo hele dagen på oss. Problemet med tung pulk er ikke nødvendigvis vekta , men det å holde et tempo som gjør at pulken er i konstant, og jevn fart hele tiden. Da slipper man "rykkene". Det ble en del "pitstopp" på vei innover, men vi ankom Rendølsætra ca klokka 16. Da hadde vi tatt en velfortjent pause, med fotografering på "toppen", før vi begynte nedkjøringa til Innerdalsvannet. I det vi kom opp til toppen, åpenbarte hele dalen seg, og alt slitet opp dit var glemt. Maken til vakkert skue, skal man vel lete en stund for å finne tror jeg.... jeg er glad Øystein Opdøl fikk freda dalen i 1967. På sætra var det merkelig nok ikke en sjel. Ikke var det ferske skispor heller, og til tross for stigningen, syntes jeg det var merkelig. Vi stoppet opp inne bak hovedhuset, og orienterte oss litt. Etter 2-3minutter kom det en scooter kjørende, og det var to karer som jobbbet med oppussing av kjøkkenet på sætra. Snakket litt med dem, og fikk "fritt leide" til å sette opp teltet hvor som helst. Etter litt sjekking, valgte vi å telte like ved fjøset. Det hadde smeltet masse snø, men til tross for det var det mer enn nok. Teltet ble satt opp og vi fant oss raskt til rette i sola. Dalen var utrolig vakker, og utover kvelden ble den bare bedre og bedre. Jeg tok meg en liten tur bort til Innerdalshytta, og traff "oppsynsmannen", på Gammelhytta, Gyda Gravem, og fikk servert nydelig svele, mens hun viste meg litt rundt i hytta. Etter omvisningen gikk jeg videre opp mot Innerdalstårnet, for å komme meg litt opp i lia mellom "tårnet" og Skarfjellet. Det ble brattere og brattere, og jeg stoppet på 650moh. Hadde lite lyst til å "miste grepet", og for å være helt ærlig, så hadde beina fått bra med trim tidligere i dag. Derfra hadde jeg flott utsikt ned mot vatna, og sætrene, og på motsatt side av dalen så jeg bla. Snøfjellet og en del andre fjell. Jeg lot fellene være på skia, og skled rolig ned igjen, og tilbake til "leiren". Sola varmet godt, og den neste timen, fra 19-20, tilbrakte jeg godt tilbakelent i teltåpningen kun iført "superlongsen" og bivaksko. Kvelden ble ikke så gammel, før vi "slo oss til ro", og både Vibe & Phil sovna ganske tidlig. Selv måtte jeg bare holde meg våken, for å få med meg alle høydepunkter dalen kunne by på i kveldssola,.....og var stadig ute av teltet for å knipse. Søndag morgen våknet vi til vakker fuglesang, og været var like bra , som dagne før. Storsalen hadde så vidt gjort seg ferdig med morgenstellet, og resetn av fjella rundt oss hadde stått opp. Vi spiste frokost, og gikk en liten fottur oppover lia langs merket DNT sti mot Kårvatn. Fra Merrakammen gikk det stadig småras, og jeg skavtt like godt hver gang. Littt lengere opp, fikk vi enda bedre utsikt og det var enkelt og greit helt utrolig vakkert. Selv om ikke fjellene er av de aller høyeset, så byr de på en variasjon, og fasonger, som er en fryd for øyet. Fikk knipset en del bilder, og gikk ned igjen. Vi stressa ikke, og brukte lang tid på å pakke sammen. Turen tilbake var på mange måter enklere, men det er utfordring nok å komme seg helskinna nedover mot Dalen, med en pulk som presser på bakfra. Hadde baksida av lårene og leggene fått kjørt seg i går, så fikk framsida kjørt seg litt i dag. Vel nede uten nevneverdige hendelser, fikk vi laset alt inn i bilen, og satte kursen hjemover. Turen hjem kjørte vi om Surnadal, og på ferga fra Rykjem, bokstavelig talt tømte jeg Svelebrettet. 10 sveler ble kjøpt inn, og den siste går ned nå..... Turen til Innerdalen og Rendølsætra, / Innerdalshytta , er ikke så lang, men bratt. Men i det man runder toppen, og dalen åpnebarer seg foran deg, er alt slitet verdt det. Innerst i dalen ser man Storsalen, litt av Navardalsnebba, Tåga m/flere, og "Blåfjell" er jo et spesielt syn. Så er du på jakt etter en kort tur, der melkesyre prioriteres, er det bare å fylle opp pulken, spenne på seg skiene, sette av gårde.....

Ja, det var nok sikkert mine spor ja. De eneste andre spora den dagen gikk videre fra 1197moh. Det var tydeligvis en idrettsklasse, for det stod IDRETT med store bokstaver borti sida lengere frem.

Ja, da har vi faktisk vært på tur igjen.... I dag var det nok en gang Trollheimen som fikk et besøk av meg og Phil. Etter gode tips fra "Fjellfinn", klarte jeg omsider å finne Jølhaugen på kartet. Med nok ei super værmelding, kjørte vi fra Trondheim ca 8 i morges, og satte kursen for Berkåk. Der ble det kjøpt inn nystekt vaffel, hvitost til Phil, og brunost til meg. Mens jeg fortærte den nydelige vaffelen, spurte jeg den lokale "frokostklubben" om vegen videre. Av erfaring kan det gå litt fort i svingene ang kart, og ville derfor sikre meg mot unødvendig tid på å finne frem. MEN til tross for god beskrivelse, klarte jeg selvfølgelig kunststykket å svinge av for tidlig. Dvs. mot Nerskogen. Oppdaget fadesen tvert, og det ble til en kjapp usving i krysset. Vel fremme, i nærheten av Jølhaugen, som faktisk ikke står på avmerket med navn på Ugland-kartet over Trollheimen, var klokka 10:00. Bilen hadde virkelig gjort nytta si hit, for vegen opp fra bommen, var sølete og full av tele. Anbefaler ingen uten 4X4, og gjerne litt bakkeklaring, å ta denne turen nå. I dag skulle jeg ikke gå med pulk, men sekk. Sekken ble finpusset, og ansiktet ble godt innsmurt med faktor. Det var helt vindstille og sola varmet godt allerede. Vi parkerte vel ca 500-1000m før Jølhaugen, og fulgte forholdsvis ferske scooterspor innovver mot Jøldalshytta. Etterhvert dukket det opp flere koselige setervoller og det viset seg at en del rein lå og solte seg ved Retsætrin. En litt større flokk "fulgte" oss innover på ca 200meters avstand, før den dreide nordøst, og forsvant bak noe høyder. Målet for turen var egentlig bare å sjekke omgivelsene, pga av at min kjære kone skal være med på telttur i helga, og Jøldalen er da et alternativ. Vi hadde Svarthøtta og en del andre fjell, som jeg nå tror jeg har lært meg navnene på, rett i mot oss hele veien, og turen inn ble bare vakrere og vakrere. Ganske nøyaktig 63min etter avgang fra bilen, stod vi utenfor Jøldalshytta, i stekende formiddagssol. Gps`n viset 6,68km. Vi tok oss en frokostpause i sola, og jeg sjekka ut hunderommene, og tok en bitteliten titt inn i selvbetjeningsavdelingen. Det viste seg at det bodde noen der, og jeg tipper det var de jeg så på vei oppover østsida på Langfjellet. Mens frokosten ble inntatt, brukte jeg tiden på å bestemme meg for videre fremdrift. Hadde egentlig tenkt på Svarthøtta, men følte meg litt usikker på både forhold og avstand. I og med at jeg går alene, kun sammen labbisen min Phil, så konkluderte jeg med at jeg heller skulle følge etter gjengen som var på vei opp Langfjellet. Vi pakket sammen, og fulgte enkelt og greit sporene deres ,som gikk etter den anbefalte vinterruta fra Jøldalshytta til Trollheimshytta. De hadde fulgte denne trasèen, helt opp og "på høyde med", Litjfellet, før de begynte å gå oppover sida. Vi så ingen grunn til å gjøre noe annnet, og satte på fellene under skia. Nok en gang, gikk jeg med "gull" i blikket, og fant raskt ut at her var det bare å sette ned tempoet. "Bakken" var lang, seig, og til tider slitsom, men vi tok oss tid til å nyte utsikten underveis, med små pauser. Vi dreide til venstre da vi kom opp på ca 1100moh, og derfra var det ganske flatt videre. Etterhvert fikk vi øye på Svarthøtta igjen, og "plutselig" dukket Trollhøtta opp litt skrått til høyre. Vi så også innover helt til, tror jeg, Innerdalen og Storsalen, men er litt uskker på hva jeg så langt i det fjerne. Må ærlig innrømme at Trollhøttas topper så mektige ut i sola, og det samme gjorde forøvrig en hel del andre også. Vi bestemte oss for å slå oss ned på høyde 1197moh, og der fant vi oss en flott plass ved "varden". La ut reinskinnet, og fant roen tvert. Sola stekte, og uansett i hvilken retning jeg så, var det masse fjell som bare skrek etter besøk....Vi kom opp til høyde 1197, klokka 14. Etter en liten times pause på 1197moh, bestemte vi oss for å ta turen tilbake. Jeg tenkte å ta en annen "rute" når vi kom ned mot Litjfjellet, og evt gå "rett" mot bilen i stedet for å gå innom Jøldalshytta. Da vi endelig kom ned litt norvest for der vi gikk opp, tok vi en liten "kartpause", for å sjekke evt rutevalg. Kanskje opplagt for de som er kjent, men man vet aldri hvor det kan dukke opp hindringer. Jeg fant ingen hindringer på kartet, og vi fortsatte bare rett frem ca midt mellom Litjfjellet og Grønlihåmmåren. Fant oss en barflekk, og tok oss en liten 20minutters pause. Nedkjøringa fra Langfjellet var "tøff" nok, og i og med at jeg mått holde farten nede så ikke Phil gikk gjennom, samt at det var forholdsvis bratt, og et supert føre, fikk lårmusklene kjørt seg. Telemarksvinger i sakte tempo, er ikke det mest behagelige. Pausen ble brukt til litt pepsimax, melkesjokolade, og generell kos. Sola varmet skikkelig, og det var like før skjorta forsvant.. Videre fulgte vi bare sporene fra andre, og endte til slutt opp ved bilen, ganske nøyaktig 6timer og 51minutter, inkl pauser, etter avgang i formiddag. Tilbakelagt distanse 22,3km. Turen var flott fra ende til annen, og turen opp på Langfjellet var et godt valg. På noen av bildene er jeg usikker på hvilke fjelle jeg ser, og håper jeg har valgt rett der jeg har tatt sjansen på å navngi noen. Takker deg Fjellfinn for gode tips, og kanskje kan du se "svingene" mine ned fra Langfjellet hvis du skal dit i helga...... PS: Kan dette være mitt første innlegg uten skriveleif....

http://www.naturbokhandelen.no/default.asp?vs=liste&vl=P&var=!var!kart!fylkeskart!&rstadv=J

Er det noen som har vært i området, eller gått turen til Jøldalshytta nå i det siste ? Har tenkt å dra opp onsdag og gå innover fra Nerskoegn ca i 18 tida. Hvor lang tid kan jeg forvente å bruke inn til Jøldalshytta ?, og hvordan er forholdene ? Til helga har jeg også tenkt å ta turen til Innerdalen, og da ta en kort tur inn fra Dale og inn til Innerdlashytta etc. Skal ha med kona på telttur, så da må forholdene ligge til rette..... Tenkte å ligge i telt, så det blir pulk.

Fjellfinn påpeker jo et viktig poeng., men det er bare så vanskelig å holde igjen, når først tastaturet blir varmt....

Bedre sent enne aldri... Siden "Fjellfinn" har påpekt at min ortografi har et noget større potensiale, skal jeg prøve å la bildene tale for seg i denne rapporten.....i tillegg skal jeg prøve å ta det litt rolig når jeg skriver, slik at bokstavene havner på rette sted. Har tross alt 4årig lærerutdannelse, så det skulle være en grei sak egentlig.... Nok om det. I høst skulle vi til Bergen for å delta på hundeutstilling med Phil. Som nybakt Viltsporchampion, måtte han ha premiering fra utstilling ettter at han fylte 2 år, og dermed skulle vi avslutte sesongen med en Bergenstur. Værmeldinga for Jotunheimen var bra, og vi dro fra Trondheim onsdag 26 sept. Hadde booket oss inn på Jotunheimen Fjellstue, og der fikk vi et kjempeflott hunderom i andre etasje. Vi ankom Fjellstua ca ved 20 tida på kvelden, og da var det selvfølgelig bekkmørkt. Vi hadde egentlig ikke bestemt oss for hva vi skulle gjøre dagen derpå, men hadde en liten plan om å gå opp på Loftet, som ligger like ved. Etter en liten kveldstur tok jeg en prat med betjeningen, og fikk klar beskjed om at jeg burde gå helt til topps, og gå opp på Piggen. Hvis jeg ikke gjorde det, kunne jeg finne meg et annet sted å sove neste natt....Beskjeden jeg fikk var like klar som været var da vi voknet ganske tidlig torsdag morgen. Soloppgangen mot Hestbreapiggan var et vakkert syn fra rommet, og himmelen var skyfri. Det hadde vært minusgrader på natta, så rimet lå over hele bilen. Vi spiste frokost, og pakket sekken, før vi satte kursen mot Spiterstulen. Bilturen dit var i og for seg en flott nok naturopplevelse i seg selv, og etterhvert som sola kom opp, og vi kjørte innover Visdalen, viste dalen seg med tilhørende fjell seg frem fra sin beste side...tror jeg. På Spiters var det en del skoleklasser, og vi besetmte oss for at vi skulle komme oss avgårde før dem. Sekken ble klagjort, og vi satte avgårde i et tempo som selvfølgelig var alt for høyt. Etter ca 30 min tok vi igjen en klasse fra Askim vg skole, som vi slo følge med videre oppover til det flata ut på vei opp mot Svellnose. Derfra gikk vi alene videre. Været var fantastisk, og som debutant i Jotunheimen, ble jeg overveldet over hvor vakkert det var. Snøkledde hvite fjelltopper i alle retninger, og sola varmet godt. Vi tok oss en liten pause like før toppen av Svellnose, før vi fortsatte videre mot Keilhaustopp. Piggen fremstod i en vakker snødekt drakt, og jeg så at det var en del folk på vei nedover fra toppen. Underlaget var til tider ganske hardt og på vei opp til Svellnose, Keilhaustopp og selve Piggen, måtte jeg sparke beina inn i skaren for å få feste. Jo nærmere vi kom, jo mer imponert og overveldet ble jeg av omgivelsene. Ikke nok med at det var strålende sol, men det var vindstille også.Må ærlig innrømme at lårene var ganske slitne da vi skulle ta den siste "bakken" opp mot toppen, og selvfølelsen ble ikke akkurat styrket da Phil fant ut at han skulle begynne å leke seg. Da vi endelig kom til topps, var vi helt alene, og det i seg selv var en mektig følelse. Utsikten var helt sinnsyk, og vi så Snøhetta langt i det fjerne. Siden det var mitt aller førset besøk på Galdhøpiggen, hadde jeg liten eller ingen peiling på hvilke fjell vi så, men for å si det slik: Vi så samtlige......uansett himmelretning. Etter ca 45min kom de første elevene fra Askim vg skole til toppen, og vi tilbrakte ca 30 min sammen med dem. Vi tok en hel del bilder, og spiste litt, før vi satte kursen tilbake mot Spiterstulen igjen. ca klokka 17 var vi tilbake ved bilen, og nok en gang erfarte jeg at sekken var overfyllt av masse ting som jeg ikke trengte.... Vi kjørte innom Lom for å handle litt, før vi dro tilbake til Jotunheimen Fjellstue, og en treretters...Da vi sovnet , ganske tidlig, var i allefall jeg fylt av mange utrolige inntrykk fra turen. Neset morgen viste seg å bli like vakker som den forrige. Og vi stod opp i rett tid. Etter frokost skulle vi kjøre til Bergen, og turen videre over Sognefjellet ble en opplevelse i seg selv. Morgensola var i ferd med å vekke alle "kjempene" som hadde fått på seg vinterdrakten. Med kameraet i fanget, ble det mange fotopauser på veien, og jeg tror vi brukte nesten 3 timer til Sogndal. Smørstabbtindan var et imponerende syn, og det samme var Fanaråkken og en hel haug med andre fjell , som for meg var, og fortsatt er "ukjente". Det var utrolig deilig å gå ut av bilen i friks morgenluft, 1-2 minusgrader og se at sola fikk stadig mer å si. I etterkant har turen og opplevelsene satt seg fast i ryggmargen, og at vi skal tilbake er helt sikkert. Foreløpig står det en ukes teltur på panen i høst, men hvor har vi ennå ikke bestemt. det behøver nødvendigvis ikke å være så mye topper involvert, men jeg regner med at fristelsen blir for stor til å unngå at det blir noen innslag av toppturer også. Har ikke 100% kontroll på hvilke fjell jeg har "navngitt", så til dere som kan dette, kom gjerne med kommentarer og rettelser.

Ja, ortografien blir ikke alltid prioritert. Har en tendens til å "rase" av gårde på min Powerbook, og da hender det at det blir en del skriveleifer.... ..men ja, vi skal skjerpe oss....

Fredag morgen var yr.no det førset som ble sjekket. Problemet var bare at det stort sett var sol "overalt", og det dermde plutselig ble vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle dra. Snota var et alternativ, men var litt usikker. Utstyr ble pakket inn i bilen, og vi satte kursen sørover mot Oppdal & Trollheimen. Hvor, det var ennå uklart. Vi kom oss ikke avgårde før ca 10, og svingte inn på MX Sport ca 11:30. Der ble kartsamlingen utvida, og jeg fikk et godt tips fra en av gutta i butikken. Jeg hadde sett for meg vassendsætra som mål, men var litt usikker på hvor jeg skulle starte. Jeg ble anbefalt å kjøre inn til Bårdsgården, og gå derfra og over til Gjevillvatnet og Vassendsætra. Det skulle være en fin tur med god utsikt både mot Innerdalen og Gjevilvasskamman. Ca klokka 13:30 var pulken lastet opp med det man trenger, og "ikke trenger", og vi satte kursen oppover. Phil, labradoren min, hadde brukt ventetida flittig, og sjarmert ei elghundtispe i knestående før vi dro. Været var strålende, og alt lå til rette for en skikkelig kosetur i sola. Fellene var klar til innsats, og de fikk jobba bra oppover fra Bårdsgården. Det gikk ganske bratt oppover hele tida, men det var utrolig vakkert. Ikke et eneset vindpust, og sola bokstavelig talt stekte bak på ryggen. Lua, votter, jakke fikk vile seg på pulken, og det var deilig å kunne "spasere" kun i undertrøya, og bukse. På vei oppover så vi flere ryper som tok av, og etterhvert som vi kom stadig høyere så vi Storsalen bade seg i sola, sammen Innerdalsfjella og en hel del andre fjell i det fjerne. Vakkert var det i allefall. Som alltid hadde jeg med meg mer enn nok, og skjønte ganske raskt at her var det bare å ta det med ro. Vi hadde all verdesn tid, og skulle tross alt bare gå drøyt 5 km. Hadde jeg hatt shortsen med, ville nok den ha blitt brukt. Ca halveis kom vi til "toppen" og fulgte derfra scootersporene ned mot Gjevillvatnet og etterhvert Vassendsætra. Med Okla på høyre side, og Gjevillvasskamman rett i mot oss, var det et flott syn på vei nedover. Føret var flott, og det var rett og slettt ingenting å sette fingeren på, foruten at batteriet i kameraet lå igjen til lading hjemme...så mobilen måtte brukes. Ca klokka 15 var vi fremme på Vassendsætra, og der traff vi et par som hadde med seg ei labradortipse som het Frida. Phil falt pladask for Frida, og bruket de neset 2 timene på henne. det var helt ok, for da fikk jeg sette opp teltet i fred...noe som er mye enklere enn å få hjelp av en labrador, som ikke kan vente med å hoppe inn i innerteltet mens jeg fester det. Da alt var rigget, ble det tid for middag, og som vanlig stod Real Chicken Sweet & Sour på menyen. Middagen ble inntatt i solveggen på sætra, og ettermiddagsola varmet skikkelig. Etter middagen tok vi oss en bitteliten lur,før vi gjorde oss klar til en kveldstur. Målet var å gå opp mot Hyttbekkdalen, som ligger mellom Gjevilvasskamman og Hyttdalskammen. Derfra kunne vi kanskej få øye på Neådalsnota og evt andre flotte fjell i kveldsola. Turen oppover var litt brattere enn først antatt, men fellene kom nok en gang til sin rett, og vi gikk til vi kom til Hyttdalstjønnin. Derfra kunne vi nyte synet av en hel haug med fjell som badet seg i kveldsola. Da vi skulle gå tilbake, ble fellene tatt av, og til tross for at det var litt hard, ble det en fin nedkjøring med mange svinger. Ikke så vi snurten av andre spor heller, så det var flott å se sporene da vi kom et stykke ned. Vel fremme ved teltet, fikk vi med oss de siste solstrålene før sola forsvant ca 2030. Okla og Hovannshytten, holdt vel ut lengst, før sola ble borte. Månen hadde vært oppe en stund, og eterhvert som det ble mørkere, lyste den opp ganske så bra. Himmelen var fylt med stjerner, og uten så mye som et snev av vind, ble det en utrolig vakker kveld. Det lå i kortene at det kom til å bli kaldt om natta, men det bekymret meg lite. Kuldegropa var forlengst etablert, ogmed teltet fullt av liggeunderlag(2stk HelsportJerven, 1 stk reinskinn og 1 stk Therm a-rest Toughskin, pluss en Helsport Raudfjordenpose, så jeg ingen grunn til bekymring. Phil la seg på dunjakka mi, og utenfor hørte vi rypene som "tuslet rundt og sang" i nærheten. Neset morgen våknet vi ca 730. Tempen i teltet var ikke all verden, og ute var det ganske kaldt. Jeg hadde glemt igejn en 1.5liter pepsimax i forteltet, og den var gjennomfrosset. På innsiden av ytterteltet var kondensen spekt. Jeg fyrte opp primuslampa, og det gikk ikke lange tiden før temppen i teltet steg betraktelig. Evt kondens/rim forsvant kjapt, og vi var klare for frokost. Som seg hør og bør på bble det som vanlig panekaker, med bøåbærsyltetøy og bacon...mmmmm. Ute var det overskyet, og sola prøvde å presse seg gjennom...uten at den lyktes med det. det var fortsatt vindstille, og tempen var såpass høy at det var ikke nødvendig med dunjakka lengere. Vi besetmte oss for å pakke sammen og sette kursen tilbake mot Bårdsgården igjen. Vi fylte ut nødvendige papirer inne på sætra, og sa farvel til Frida m/familie. Turen tilbake var mye lettere å gå, men det ble en frisk nedkjøring mot Bårdsgården. Til tross for at vi hadde spist og drukket godt, fikk pulken ganske så stor fart, og lå bak å pressa på hele veien. Underlaget var ganskle hard, men ikke skarete, så lårene fikk kjørt seg ganske bra. Uten nevneverdige uhell, var vi tilbake på Bårdsgården fikk laset alt inn i bilen, før vi satte kursen hjemover igjen. Turen var flott fra ende til annen, og et godt bevis på at man ikke på død og liv trenger å gå så langt for å få flotte opplevelser, og at jeg nok en gang fikk erfare at mye av det som var i pulken kunne ha vært igjen i bilen. Neset helg ligger det an til at vi legger turen til Innerdalen.

Er turen 23 km en vei, ellert tur retur ? Labbisen er ikke feit, og godt trent. Som du ser på "bildet mitt", så "pissa" han på "piggen", og vi har gått masse på ski i vinter. Han har også, som en av forholdsvis få hunder, vært opp på Storsylen. Er det litt skummelt å gå turen alene, eller er det greit ? Og evt er det greit å for eks telte i området hvis man ønsker det ?, og evt har du noen tips ? Takk