smgj

Jeg ser nå at du skriver "dagsturer". Da hadde jeg sagt: prøv med noen korte turer først og kjenn? Du vil jo relativt fort finne ut hva du trenger. Jeg tror nok også det kan bli litt lite såle&støtte, men kanskje er dine føtter så mye trent at det vil gå greit?

Jeg er ikke glad i overdreven ankelstøtte. Til vanlig liker jeg meg best i "frie" sko. Har hatt som "hobby" å løpe fra stein til stein i stor-rullesteinsstrender da jeg var barn så anklene er sterke. Men jeg kjøper argumentet om at når du tar på deg mer vekt på ryggen så blir balansen dårligere og siden ankler og leddbånd ikke er trent for å gå med den typen vekt i alskens terreng så kan det være bra med ankelstøtte. Hva du trenger vil du måtte vurdere utifra sekktyngde, smak og behag og ankelstyrke, vil jeg si. Min egen løsning har blitt forsvarets M77 med gode ullfrottesokker inni. Lærskaftet gir noe støtte, men ikke for mye og siden det ikke er for i skoen så tørker den raskt. Men jeg er ikke imponert over sålen verken med hensyn til grep (gode, men ikke vibram-gode) og for tykke til at man har god kontakt med underlaget etter min mening. Jeg har ikke båret mye med de heller. Hadde du ønske sko uten ankelstøtte så hadde jeg anbefalt scarpa mojito. Det er lave sko med god bredde og vibramsåle. Gummieringen på tåa og høyden på sålen (nei, denne sålen gir deg ok "bakkekontakt" selv om de har noe høyde) gjør at de stort sett holder seg brukbart tørre. Scarpa produserer fjellsko og klatresko så såler kan de. De bruker mye såler fra virbram. Du kan kanskje se om de har noen andre sko i utvalget sitt som kan være verdt å prøve? XXL har en del i sitt sortiment, men også på disse blir sålene tykke når du ser på modeller hvor du også får ankelstøtte.

Hadde sett og rapportert til skandobs eller liknende - men vet ikke om jeg hadde stresset med det. Det kommer nok an på tid, sted og annet. Hadde det vært kjente rovdyrskader på husdyr i området hadde jeg nok rapportert med en gang. Men her jeg bor er det f.eks stor ulvemotstand, men ikke rapportert ulveskader på husdyr (ut over en løstgående, revet hund) og da hadde jeg nok ikke stresset i det hele tatt. Ikke pga myndighetene, men pga de (unnskyld uttrykket) radikale rovviltmotstandere som det dessverre er nok av. Jeg synes rovdyr er en berikelse i naturen, men ikke for enhver pris. Rovdyrforliket er en dårlig løsning, men det er nå den vi har og om ikke annet gir det plass til både rov- og beitedyr. Dere som ikke vil rapportere "fordi rovdyret da blir skutt"... har dere tenkt over risikoen for at feil dyr kan bli skutt pga manglende rapportering?

Haldenstøver? Karakteriseres som en grei blanding av familiehund og (hare-)jakthund. Dessuten ville dere bidra til å opprettholde en rase under press.

Ah... hva med å kjøpe rite-in-the-rain-papir? http://www.riteintherain.com/copier-paper-200-white-sheets-8-1-2-x-11 Fungerer bra til geocachelogger som gjerne får oppleve flere årstider. Riktignok i boks, men ikke alltid vann- eller kondenstett boks. Papiret kjennes litt fett ut, men ikke som bakepapir. Går greit å skrive på det med penn eller med laserprinter (har ikke prøvd blekkskriver).

Når man googler virker det på meg som man får treff også på det som finnes kun i butikkene, ikke i onlinebutikken. Kan det ha vært noe sånt som skjedde?

Se på området mellom Søndre og Nordre Boksjø. Spesielt dersom kano er aktuelt. Dette er lavlandet så det er en del annerledes.

Som dykker så fikk vi (sånn av type: sånn skal vi ikke si, men vi sier det likevel fordi det er det som gir størst overlevelsessjanser) beskjed om at dersom overflatevakt mistenkte dykker med problemer (= ikke oppe til avtalt tid) så var det HRS som skulle ringes - ingen andre. PGA helikopterbehov og fordi det da står om minutter. Men ... da er det folk på stedet som kan gi en direkte situasjonsbeskrivelse. Det har man ikke når meldingen må gjennom tredjepart, og det er jo dessverre typisk dersom man ikke er i stand til å respondere selv.

Hadde egentlig tenkt å overnatte i gapahuken i Vestfjella i Aremark, men der var det så folksomt at vi ombestemte oss. Dermed ble det gåtur til Bolsbota i stedet ... iallfall var planen det, men vi fant ikke kilda(!). Turen ble dog fin, selv om vi måtte snu før vi hadde lett oss ferdig på grunn av sein start. På en måte greit siden det var hjortelusflue nok. Vel hjemme så finleser jeg turrapporter, slår opp stedet på kulturminnesøk og finner iallfall 3 ulike koordinater til stedet. Den ene lokaliteten som vi besøkte (Norgeskart sin plassering) er positivt feil. Etter det vi kan finne ut så ligger lokaliteten sannsynligvis 5-600m vest for oppgitt punkt. Det kommer vi til å finne ut på neste tur.

De fleste "plasthåndtak" er vel bakelitt (ens) og tåler varme? Panna med "plasthåndtak" på kjøkkenet tåler iallfall 200 grader.

Bare gjetning: Kan han være usikker på å stå fast når det er fremmede i nærheten? Om du har løpestreng eller hundergård - er det samme opptreden der? Altså... jeg tenker at dersom du får kartlagt hva som trigger dette så er det lettere å finne løsninger også. Roer han seg dersom du snakker til ham (ikke tilsnakk men mer "jeg har også sett dem, det er greit") i de situasjonene?

Jeg kan lite om hund spesielt, men har god erfaring med katt og hest. For de dyrene har det vært vesentlig å finne hva som er motivasjonen - både for den adferden man vil endre/dempe, og å finne noe som kan fungere som hhv belønning og sanksjon. Generelt sett så oppdrar jeg katter gjennom å gjøre det "enklest" for dem å gjøre som jeg vil. Og å være konsekvent, konsekvent, konsekvent. Dyret må forstå hva du vil og lære at det å oppføre seg i henhold utløser trygghet/ros/godbiter - hva som enn motiverer. Det må også vite hva du ikke liker sånn at det har muligheten for å endre - og min erfaring er at dersom du kan få til en fast måte å "advare" på før konsekvenser utløses så vil dyret i mange tilfeller reagere før det er nødvendig å "straffe". Hos meg har ikke katter lov å være på bordet. De vet at kremting eller klapping betyr "slutt med det der" og at det skjer hver gang de er på bordet. Kommer de seg ikke ned da blir de lempet ned eller får en vannsprut. I tillegg sørger vi for at det ikke er bryet verdt å være der. (Les - mat ryddes bort med en gang vi har spist etc.) I en periode, med en ny katt, hadde vi boller stående ut over hele bordet sånn at det ikke skulle være plass til å være der inntil at nykommeren også hadde blitt vant til at bordet ikke var et tilgjengelig oppholdssted. Etterhvert blir ønsket oppførsel en vane. Den store utfordringen er å sette seg inn i hvorfor man får den uønskede adferden, og hvilke virkemidler som kan fungere på gitt situasjon & hva som motiverer til endring i riktig retning. I din konkrete situasjon er det kanskje varslingsadferd - er han usikker? Klarer du å lære han at varsling ikke er nødvendig før f.eks fremmede kommer innenfor gjerdet? Kan det hjelpe å være mye sammen med han ute sånn at du får korrigert hyppig og umiddelbart? Jo tettere korreksjonen kommer på adferden, jo lettere er det for dyret å forstå hva du ønsker...

Da har i så fall posten endret praksis. Før var det godt mulig å klage i etterkant. I sær om de ikke opplyste om reduksjonen i klagerett ved uthenting så hadde jeg bråket MYE på det der. De er tross alt "profesjonell" partner.

Jeg tror vel ikke det er noen fasit som vil passe alle. Det er også viktig å huske at uhell like gjerne skjer nå man bare tar en liten søndagstur som på en lenger tur. For min egen del så vet stort sett samboer hvilken cache (geocache) jeg går etter, og mine turer er som regel korte og i nærmiljøet - innenfor dekning. Hadde jeg ikke gitt livstegn i fra meg/svart på tlf så hadde det nok maks gått 4-5 timer. Det er ikke ut ifra noe bevisst trygghetsperspektiv, men rett og slett ut ifra vaner. På lengre turer der vi er sammen er vi nok dårlige til å si ifra. Det er ikke bra - spesielt siden vi ofte drar i kano, og det er en type tur hvor uhellet - dersom det skulle ramme - godt kan ramme begge samtidig. Når det er sagt er det også som regel en situasjonstype hvor man som oftest enten vil redde seg selv, eller omkomme før man får et reddningsapparat til stede. Sånn i motsetning til "brukket bein i fjellheimen" hvor uhellet i seg selv kanskje ikke er særlig truende, men konsekvensene av å ikke komme i kontakt med folk kjapt nok kan være fatale. Da jeg var alene i Troms for 20 år siden fikk jeg en støkk. Jeg hadde ventet og ventet på at havskodda skulle lette sånn at jeg skulle komme meg til fjells. Og med en gang det var litt opplett så stakk jeg avgårde. Det jeg ikke hadde tenkt over var at den kom like fort tilbake og i form av ertesuppe. Jeg var ikke særlig godt kjent i området og ingen visste hvor jeg var/ville savne meg før jobb på mandag. Jeg hadde heller ikke mobil på den tiden. Det gikk nå bra og jeg fant veien ned, men jeg lærte vel å tenke litt mer på den turen. Jeg tror ikke man kan gardere seg for alt. Jeg tror også det er viktig å være klar over at det i all hovedsak er to ulike situasjonstyper man kan komme opp i - man er i stand til å varsle, men ikke bevege seg hjem - man er ikke i stand til å varsle, og det står mer om tid Den første situasjonen kan man gardere seg mot gjennom diverse utstyr ganske greit. Den andre... der er det kun automatisk anrop (her regner jeg en tidsbasert avtale med venner/bekjente/samboer/postmannen også som "automatisk") som vil avhjelpe - og selv da vil effektiviteten avhenge av hvor prekært tidsaspektet er. I mange tilfelle vil den andre typen bli en avveining mellom fleksibillitet, risikovilje og sannsylighet. Dykker man så er f.eks avtalt tid hellig og man skal ikke ha marginer på å overgå avtalt tid. Mens en fjelltur med 2,5 dag uten kontakt er en helt sak med en annen risiko, og en annen sannsynlighet for et uhell hvor minutter er en prekær faktor. Hva som passer hver og en er helt sikkert individuelt, men at man trenger/bør tenke igjennom det er iallfall sikkert. Og takk til trådstarter for å sette igang den prosessen.

Jeg tror faktisk at det er prisen man må betale for at folk skal forstå hvilken ressurs uberørt/minimalt berørt natur er. Folk som ikke har et "personlig" forhold til den ser bare skog (=tømmer), vassdrag (= elektrisk kraft) og berg (kan det drives/bebygges/bli veier)? Vi må ha dette, men vi må i enda større grad ha folk som ser naturen i seg selv som en ressurs, ikke bare et potensiale.

Om 10 kg "mer" er positivt eller negativt vil komme an på mange faktorer - f.eks BMI i utgangspunktet. En person på 175cm kan f.eks være hhv 65 eller 75 kg og ha en normal BMI. Dersom begge disse tenkte personene er i tilsvarende kondisjon er min påstand kort og godt at personen ¨på 75kg ville være mindre skadeutsatt på samme tur enn personen på 65kg + 10kg sekk. Det er jo en grunn til at man f.eks anbefaler fjellsko med stivere ankelstøtte for tyngre sekk. Hvis du legger til grunn at 10 kg automatisk er det som skiller fra ikke helseskadelig vekt til "økt fare for hjerteinfarkt" er jeg enig med deg. Men det er altså ikke det jeg prøvde å diskutere - jeg går utifra en situasjon med forøvrig like forutsetninger mellom tilfellene, altså bortsett fra de 10 kg. Men... nå holder vi vel på å spisse oss utenfor tema...

Et kg er et kg er et kg - spesielt for knær. Men de fleste som har hatt noen for mye, vet at kroppen lettere tilpasser seg dem man går med til daglig, enn de man tar på seg en gang i blant. Ergo - jeg går heller på tur med mine 10+ på kroppen enn 10+ i sekken. De fleste av oss med erfaring med for mange vil nok også si at det som regel er lettere å slanke sekken enn seg selv. Det var poenget mitt. Å gå med "både og" av "overvekt" er selvfølgelig verst. At å ta bort det unødvendige er viktigst - der er vi 100% enig.

Nja... det er nå vel litt å sammenlikne epler og kameler da. Den vekta man har på ribbeina er som regel adskillig lettere å bære med seg enn den som man bare tar med seg på ryggen en tur innimellom. (Ved vekttap er som regel ikke en liten del av tapet muskelmasse.) Forøvrig er vel passe vekt på sekken den som gjør at man får med seg nok til tilstrekkelig komfort og sikkerhet. Hvis sekken da er for tung så får man enten slå av på (komfort-)kravene, trene seg i stand til å bære mer eller kjøpe seg ut via lettere utstyr. Jeg er ikke vant til å gå på tur med sekk lenger og dermed blir det altfor mye av typen "kjekt å ha" / "mulig at jeg får bruk for det" når man først kommer seg ut. Jeg har iallfall mye å hente der før det går på sikkerheten løs, og til og med uten å gnage særlig på komfort-faktoren.

Kan teltet ha vært borti noe der det revnet? Det skal jo bare et lite sår til for at sterk vind skal kunne flerre det videre opp? Det ser jo ikke sånn ut der det sto når det gikk, men en eventuell skade kan kanskje ha skjedd før?

Best når alle er helrøde. Tyttebær har naturlig holdbarhetsmiddel (benzosyre) og kan plukkes til snøen kommer (eller etter om du finner dem). Enten vente litt, eller plukke og sortere. Den gode smaken får du bare av de modne.

Touche. Dårlig ordvalg.

Jeg har aldri vært redd i skogen (intellektuelt sett vet jeg jo at det er mennesker som er skumle, og at det er mye større sjanse for å treffe sådanne i byen enn i skauen og fantasien har aldri klart å overbevise meg om noe annet). Men jeg stiftet bekjentskap med panikkangst (og hyperventilering og det hele) for noen år siden i forbindelse med en obligatorisk øvelse da jeg skulle ta dykkesertifikatet. Der er det en øvelse hvor man skal beholde ventilen i munnen og puste gjennom den, men fjerne dykkemaska helt, så ta den på igjen og tømme den for vann. Jeg klarte ikke å skille på å puste gjennom munnen og nesa, trakk følgelig inn vann i lungene og det i sin tur førte til redsel og ukontrollert hyperventilering under etterfølgende forsøk. For meg endte det opp med en vinter med egenkonstruert eksponeringsterapi i badekaret før jeg til slutt mestret øvelsen i kaldt vann, på 20 meters dybde. Den teknikken jeg brukte var å først finne et nivå hvor jeg hadde skrekken under kontroll (i badekar, med dykkemaske og snorkel, med ansiktet under vann). Så oppholdt jeg meg "i den situasjonen" så lenge at jeg var rolig og trygg i den. Dernest innfører man en litt høyere vanskelighetsgrad. For meg var det ikke ha på maska, men puste gjennom snorkelen og sakte dyppe ansiktet og nesa forsiktig under. Dette gjentok jeg til at jeg var sikker på at jeg mestret å puste kun gjennom munnen og ikke gjennom nesa. Neste vanskelighetsgrad var så å ha maska på, men bryte forseglingen langs ansiktet og slippe inn vann og fremdeles opprettholde pusten gjennom snorkelen. Viktig for meg var det også å låne en dykkeventil&flaske og etterhvert gjenta tidligere trinn med den i stedet for snorkelen. Dette trappet jeg opp videre og videre. Hvis noe gikk galt og jeg enten fikk problemer eller ble stesset så er rådet og gå tilbake til det siste stigetrinnet man mestrer trygt, gjenta det og starte på nytt derfra. Og å om mulig gjøre neste trinn "mindre". Og alltid avslutte i en trygg situasjon, sånn at det er det som sitter mentalt når man starter neste gang. Teknikken kan jo overføres til nesten alt gjennom å finne ens egen grense for - dette tør jeg/ -dette tør jeg ikke Start med det du tør... gjenta det til du er helt sikker på at du tør det i praksis ... og fjern litt av støtten/tilsett litt utrygghet. Gjenta så den "litt utrygge" situasjonen til den går over til å bli trygg. Det er vel det samme du har gjort med edderkoppene vil jeg tro. Om det f.eks er "trygt nok" å gå turer alene, men innenfor ropeavstand fra andre - så gjør det til det er greit. Gå så f.eks 10 minutter før turfølget - eller avtal å møtes på et sted dere begge går ensomme til og går sammen ifra. Eller kanskje du må starte med noe annet. Uansett. Det er det bare du som kan identifisere, styre og jobbe ut ifra - enten alene eller sammen med medspillere. Lykke til. Naturen er flott, både sammen med noen og alene.

På skandobs sitt kart har det vært observert brunbjørn innover i Telemark i sommer. http://www.skandobs.no/