Grimner

Stilig - godt at rygg og utstyr holdt. Tåler teltet storm, så får det bare flasse

Har et lignende fra Lansky. Ingenting i veien med selve brynene, men metoden for sliping blir for klønete for meg med mer enn to tommeltotter. Spyderco Sharpmaker funker bra og du kan utvide det med diamantstaver og enda finere (ikke noe stort poeng). Alternativet blir steiner eller filer, men det krever litt mer læring for å få riktig vinkel.

Takk for illustrasjonen av hvorfor denne tråden er nødvendig, @7homas. Er kjekt å slippe å rote med stålkarosserier og misfornøyde kunder bare for et par støvler

Ikke en tråd... - for eller mot - vedlikehold - nostalgi - "BEST!!!" ..men om hvor du finner dem. Skriv inn navn på lærtøyet og lenke/firma - ferdig. ________ M77 alias M/77 DYNAMIC https://www.alfa.no/shop/jaktstovler/dynamic/m-77-dynamic Altberg http://www.altberg.co.uk/

Var i samme båt som @Lompa - kalenderen ville ikke vite av meg. Skiftet fra Chrome til Waterfox, da gikk det greit. Antagelig vil Firefox virke like godt.

Med det utgangspunktet er det vel bare å passe på at ryggen har det godt, så går resten greit. God tur!

Det der var en god stillingsannonse :)

Flott! Kjipt med butikker som ikke følger opp - jeg tror du kan fortelle Gore-Tex den historien hvis du føler for det. Toll på erstatningsvarer mener jeg å huske at du ikke skal få tull med toll. Det var det i alle fall ikke med en kniv som dro tilbake til USA i biter for noen år tilbake, men nå i dag er det visst litt mer byråkrati involvert - eller jeg husker feil - eller det var "galt" det som skjedde: http://toll.no/no/handle-pa-internett/retur-eller-bytte-av-varer/ Enden på visa er uansett at toll for en vare bare skal betales en gang.

Den ultimate turkniven er den som passer til turen. Så hva slags turer skal den kniven med på? Har den sjans til å erstatte favorittkniven din? Hva gjelder Monsen Børgefjell, så er den nok solid og skaftet ser fint ut, men personlig får jeg ikke helt godfølelsen. Kaffekjelehakk og blodrandrenser? Greier ikke å unngå å tenke meg den kniven uten de to "ekstra" tingene og til 500 kr lavere pris - da kan vi snakke. 440C kan være brukbart hvis Brusletto har gjort hjemmeleksene sine, men du kan gjøre regning med å kvesse kniven ofte. Blir farlig kvass, men holder ikke lenge. Om det er kaffekjelehakket du er forelsket i, så har Buck Hoodlum det samme, men den kniven er hverken fugl eller fisk. Buck Punk er er hyggelig hverdagskniv etter litt pussing av skjeftet.

Tar opp hansken og bestiller møte med deadlinespøkelse 10 minutter før 2. desember.

Tror nok de to overstående har ett godt poeng i at et lettpakkertreff blir snevert. Særlig når vi mer eller mindre har fått etablert at antallet teltere i Møre og Romsdal på Fjellforum ikke er så høyt i utgangspunket. Nå har det vært flere treff med "tema" rundt Oslo. Vi har hatt teltere på hengekøyetreff og wokpanner i jern på lettvektertreff uten at det har vært dårlig stemning av den grunn, så "Turtreff i M&R (med mulighet for overnatting)" favner videre.

Godt spørsmål, jeg ser Internett som en hjelp for ensomme ulver med sosiale tendenser. Får du ikke napp her, så går det ann å prøve på andre steder. Eller kanskje den grusomme sannhet er at folk i Møre og Romsdal ikke går på tur?

Hører Trolljegeren (2010) hjemme her? Ja, fjorder, fjell og vidde i lassevis. Ikke så rent lite skog heller. For en gangs skyld har en myr en birolle. The Grey (2011) viser naturen på sitt mest likegyldige. Ikke anbefalt folk med flyskrekk og ulvefobi. Første halvtimen av Dog Soldiers (2002) har alt: romantisk telttur, tur med hunden, tur med sekk og kos rundt leirbålet i hva som antagelig er de mer skogkledde delene av Skottland. Resten har dessverre lite natur å by på. Kommentar til Wild (2014): sett den og vil si at den bruker pinlig lite natur gitt hvor ferden gikk. Den har mange andre gode sider, men som naturfilm nådde den ikke opp. Likte godt at de fulgte boka på alt som hadde med Monster å gjøre

Tror den funker fint p 3-4 timers tur. Høres ut som en litt luftigere utgave av vømmøl/loden. Stoffet og konstruksjonen kan være utmerket, men markedsføringen er villedende. "Vannavstøtende" og "tøffeste værforhold" går ikke helt sammen i mitt hode. Men anorakken så snasen ut.

Fra Losby er du dømt til å gå på vei, men hvis du tar første vei til venstre (østover), så kommer du fort inn i området rundt Ramstadslottet. Ikke så utbygd som nærmere Oslo, men en del tett skog. Få absolutt tak i et kart. Her er det mange gamle og nye stier som kan gi mange overraskelser - gode muligheter for oppdagelsestur Hvis du tar sykkel fra Losby til Røyrivannskoia, så går det sti via Kytetjerna (et parti med noe klyving - ikke anbefalt i regnvær), ned til Dælisetra tilbake via Vesle Tonekollen. Kan varieres.

Jeg ville ikke hatt noe problem med kontroll (har selvsagt alt på det tørre ), men det er et godt spørsmål: er DNT-hytter offentlig rom? Foreningen er så vidt jeg vet privat og eid av medlemmene som retter seg etter regler bestemt av DNT. Det høres ikke ut som et bysenter eller et rådhus. Meget mulig at Staten har stjålet det rommet også, men så vidt jeg vet er ikke hyttene offentlig rom. Når det er sagt, så ligger mellom linjene i våpenloven at ubevæpnede personer i minst mulig grad skal vite at det er bevæpnede mennesker blant dem. Nedpakket, usynlig, låst, ufarlig er stikkordene for våpen blant andre folk. Hvilket er veldig greit for hyttekosen for alle parter. Andre jegere skjønner hva du er uten at våpen vises, så jaktpraten er sikret. Står ikke i lovverket, men ut fra vanlig høflighet, så gjelder dette desto mer på hytter brukt av folk som ikke deler vår hobby. Jeg leser lovverket på samme måte som @Gemajohn. Men det er selvsagt mulig at når oppsyn møter med politi i ryggen, så er det fordi et knippe idioter som kaller seg jegere har laget kvalm nok til at noen har sagt fra. Da er det helt greit at sånt blir luket bort så fort som mulig.

Ser ut som om det bare er 250.000 NOK så langt. http://www.nrk.no/nordland/isbiter-fra-denne-breen-kan-ende-opp-pa-restauranter-over-hele-verden-1.12218199 For øvrig, @Stark sier at denne saken er så veldig tydelig. Det er helt riktig. Om det var snakk om malm eller noe nyttig, så kunne jeg være med på noen helikopterturer. Søren heller, hvis vi snakket om den eneste forekomsten av et mineral som var sentralt i en maskin som helbredet en eller flere former for kreft, greit; hvor mange atombomber trenger vi for smelte Svartisen? Men,,,, isbiter? Trenger ikke isbree til det lenger. Har noe som kalles fryser og elektrisitet som er en del av de siste 300 årenes "fremskritt". Ikke populært i særlig mange kretser, men et faktum som flere burde huske på. Stakkars vikinger eller steinalderfolk som ønsket å ta en liten whiskey på kvelden - enten rusle frem og tilbake til nærmeste isbree eller vente på vinteren. Men jeg antar at etter alt strevet, så smakte det ekstra godt - om du overlevde. Ja, ja, Svaice er langt fra de eneste som vil tjene penger på å selge vann. Folk vil bedras og for min del må de gjerne gjøre det, men min metode som skissert ovenfor er på alle måter bedre og på et etiske nivå Svaice ser ut til å være komfortable med.

6000 turer i året blir mye is, ja. Riktig så mange rike idioter finnes ikke. Jeg ville ha laget film og glossy borsjyre av breen og "our heroic climbers who every day risk their lives for your pleasure" og så laget isbitene lokalt av destillert vann. Mye billigere (dvs større profitt), renere og en million ganger mer miljøvennlig.

Fin rapport og flotte bilder, men jeg reserverer plass i toppen for kvelds,- og nattbildene!

Kunne nok med fordel markedsføre Norge som vilt og farlig enn som barnevennlig og solrikt. Bare å få lagt en skikkelig seig BBC-stemme på de gamle fjellvettreglene og snurre den på turistbussene burde gjøre underverker. Ser for øvrig akkurat samme diskusjonen på amerikanske fjellfora. Til topps med sandaler og en halv liter vann...

Har ikke så ulik pakkliste fra TS og jeg har bare en dag i uanmeldt snøvær nord for Mårbu i september. Ville pakket med snø i bakhodet - altså vått, kaldt og sleipt. Ikke nødvendigvis så mye ekstra, men absolutt fett liggeunderlag og fottøy med godt grep.

Et par tillegg. Viglenbua Røros Røde Kors er i gang med å få avklart ansvaret for bua og skal uansett opp dit en tur i vinter. Jeg venter på at de starter kronerullingen, for den bua har jeg hatt god nytte av i flere år. Sæter Oslo DNT kan fortelle at stien er lagt ned på grunn av mye bever i området. Ja, det forklarer at det var vått og at husværet på Sæter gård ser forlatt ut. De forteller også at informasjonen på ut.no ikke nødvendigvis er korrekt grunnet "problemer".

Ser den @ost, men har ikke så mange bilder av den typen (oppgave til neste lettvektstreff: ta bilder eller bedre video av snålt utstyr i bruk). Lagt ut to nå og satt ett rett vei.

0 Nattog Er og blir en dårlig start på turen med Trondheim stasjon som forblåst byggeplass i ene enden. 1 Storlien – første bjørka etter Blåhåmmårkleppen På Storlien stasjon står en kar med sekk på andre siden av sporene og ser seg om. Finner ut at svensken skal i samme retning som meg, så vi slår følge inn til rasteplassen, kanskje videre. Havner foran i løypa etter rasteplassen. Svensken ser ut som om han tar meg igjen uansett hva slags forsprang jeg har. Bortsett fra økende vind, en flokk mennesker og en løper er turen opp til grensehytta lett. Bordet er nå plassert i hyttas lengderetning. Fornuftig med bedre plass på ene siden. Skriver meg inn og raster i le mens jeg ser oppover lia etter svensken fra Storlien. Det varer og rekker uten at jeg ser noe til ham. Enten har han tatt en annen vei eller så har han virkelig tatt det lungt, så da er det bare å sele på og svinge opp til vannet og Storkluken. To innpakkede svensker kommer i møte på stien en tre hundre meter fra hytta. Hettene er helt igjen og vindvottene er på. De forteller at det blåser. Ja, jeg kan ikke annet enn å si meg enig og går videre i tynn skjorte med opprullede ermer. Følger en bekk og senere selve utløpet fra Kluktjønna opp. Svinger inn mellom vannet og fjellet. Det synes fornuftig å ta en tur på toppen. Vel blåser det, men det er varmt i solen og jeg kjenner meg sprek nok. Går mer direkte enn før og tar første farbare parti av berg og snøflekker. Fort går det ikke, men jeg blir ikke liggende å gispe etter pusten. Vinden er der på veien opp, men omtrent tyve meter under toppen slår den meg i bakken. Rettere sagt, jeg finner det best å ta en liggende stopp for å se til at alt er forsvarlig festet. Oppe mot toppen tar vinden tak i beina, så jeg tar det svært pent og bruker ikke lang tid ved vardene. Ser ikke stort på utsikten annet enn å se at fra vest kommer det mye vær. Etter ruta skulle jeg gå sør langs fjellet til Enlivola og slå leir der omkring. Som været ser ut, er Rangledalen og området mot Blåhåmmårkleppen mer fristende. Der er jeg kjent og kan finne ly uten problemer. I le av varden kommer vindjakka på. Kommer ned i overkant av slagghaugene og passerer ruinene. Nå kommer regndråpene stadig fortere. Frem med ponchoen. Med underlaget under sekken er den lettere å få på, men helt uproblematisk er det ikke. Sen lunsj med knekkebrød og pølse i hytteveggen. Nyhytta har nesten innlagt vann. Ungdommen nå til dags slipper å bære to vannbøtter frem og tilbake til bekken i høstmørke. Skrår lenge langs Klukskaftet før stien dukker opp. Ikke mye trafikk her, men merkingen er brukbar. Myrene er fulle av vann, men likevel ikke så skumle som mange ganger før. En pjuskete rype skvetter opp fra einern. Tyve meter lengre bort går steggen. Ingen kyllinger. Vet ikke hva Bruket skal ha for Rangledalen i år, men den helt store jaktopplevelsen tror jeg ikke det blir. Dessverre. Kikker lenge etter leirplass, men er veldig kresen og er det ikke litt tidlig å gå til ro? Der stien går mellom en bekk og en utløper fra bjørkeskogen blir det endelig klaff og jeg lurer teltet inn mellom vridde bjørker. Myggen gjør et halvhjertet forsøk på å forstyrre byggeprosessen. Rett etter at teltet er oppe og jeg er i ferd med å flytte inn, kommer neste regnbyge. Litt lyd i duken av vind og regn, men teltet holder fint i sitt første lett dårlige fjellvær. 2 Første bjørka etter Blåhåmmårkleppen - Sylsjøen Våkner til sol og bjørk. Tar en liten morgenlur bare for å være sikker på at teltet er tørt. Frokosten gir seg selv. En av pulverposene har fått en rift, så det blir tropisk vanilje ved bekken. Svinger i kanten av gjerdet på Storerikvollen. Sauene er vant med turister og leer knapt på ørene. IS på tunet. Brua like artig som før. Sitter på kanten av Essandsjøen, dingler med beina og med All Day Breakfeast i sola. På veien oppover ser nord og vest stadig mer uttrygge ut. Støter på far og sønn på vei fra Nedalshytta. Lurer på Ribz'ene og vektfordeling. Jeg kan bare svare at det merker jeg ikke særlig til, men at det er praktisk med digre lommer i kanten av arbeidsplassen. Regnet kommer med økende vind. Holder unna med vindjakka, men det er utsatt i siden på Sylene. Langt der fremme under reingjerdet går det i blått og rødt. De kommer nok frem til Nedalshytta lenge før meg som fortsatt skal ned til første elva. Slipper å bade i år. Tar i bruk gåstavene fra reingjerdet og opp. På bredden av andre elva kommer jeg på de blå og røde. Det er åtte tyskere som av en eller annen grunn er stoppet av en litt brautende bekk. Jeg hilser og hører i forbifarten at han i kortbukser og sandaler forteller om "besondere Steine", noe jeg utlegger til å bety at han mener det er en egen kunst å komme over en bekk uten steiner over vannet. Selvsagt gjør jeg et ekstra nummer av å plaske rett uti og bare gå over. Burde ha stoppet for en lengre diskusjon, men anledningen til å lede ved eksempel var for god til å ødelegge med skoletysk. Når jeg noen minutter ser meg tilbake, er hele gjengen kommet opp på rett side. Og i nordvest er det beksvart. Full fart forover. Klokken har passert fem og på Nedalshytta er det middag klokken seks. Regnet og vinden slår inn fem minutter senere. Småløper over plankeveiene. Vindjakka holder så lenge jeg holder farten. Kun ett glipptak på veien ned, noe som må skyldes gode såler – alt annet er vått, sleipt og gjørmete. Damper inn på tunet på Nedalshytta kl 1755. Regnet har gitt seg, solen skinner og jeg er veldig klar for å bli kvitt veien inn til Sylsjøen før jeg tar kvelden. Sier fra til en dame om at det er åtte sultne tyskere i anmarsj, tar ut gåstavene og legger i vei. Begynner som smått å se meg om etter teltplasser, men det som kan gå er litt for nære folk og vei og tenk så greit å gjøre unna mer vei. Utmerkede mobilforhold øverst i veien i krysset. Får dagens kraftigste regnbyge i ryggen før første bakke. Møter en og annen bil og ser et par bobiler nede på sletta før Sylsjøen. Siste restene av regnet lar jeg dra sin kos i le av anleggshytta inne ved Sylsjøen. Trappa er laget av spesielt ubehagelig hullet stål slik at landstrykere ikke skal fristes til å sitte eller ligge der i dårlig vær, men det går for en kort rast. På hylla med utsikt over båtsluppen og Sylsjøen fikk jeg på et vis opp teltet. Våt, kald og i stadige vindkast er det trøblete å holde orden på høyre, venstre, opp og ned. Men ting kom såpass på plass at jeg kunne pælme bagasjen og meg selv inn. Eneste metoden i galskapen var at den meget fuktige sekken havnet på utstiden av bunnduken og skoene pent holdt seg i forteltet. Vel, å kalle skråtaket foran åpningen på teltet mitt for et fortelt er i grunnen en fornærmelse mot ordentlige fortelt, men det gjør nå bortimot samme nytten så lenge vinden ikke snur. Fikk sett teltet i aksjon i litt ordentlig vind for første gang og det var en god opplevelse. Duken blir presset inn i midten og det kan slå litt på sidene, men det virket som om det fungerte. 3 Sylsjøen – Sør i Bjørnhåmmårskardet Mye trafikk ved teltet på morgenen. "Var det du som kom i går kveld i regnet?" "Ja, det var nok meg." "Vi så deg." OK, da hadde det regnet og blåst i en times tid og jeg må ha sett ganske miserabel ut. Husker en dag på Hardangervidda for to år siden da en gjeng pysete rypejegere ba en reinjeger komme inn og varme seg på en kopp kaffe på en ganske ufyselig dag. Han var glad for det. Han med hunden hilste ikke. Egentlig helt greit ikke å se folk i fjellet. Rødmerkingen er fortsatt å se. Jeg må si meg uenig i rutevalget. Det er bedre å gå inne ved fjellet selv med en ekstra sving langs andre vannet. Ikke så mye stein og med både sandstrand og fornminner. Lunsjsteinen gjorde seg lekker i sola og jeg lot meg ikke be to ganger for å ta en hvil med mat og skotørk. Krysset fint over mellom tredje og fjerde vann. Godt skar i svaberget og steiner. Hytta så like forlatt ut som før. Grensevarde nr 152 Aa stod gul og fin og jeg så godt hvor jeg antagelig gikk feil i tåka for to år siden. Fant det best å sjekke kartet. Har tross alt bare krysset over til det femte vannet en gang før og måtte forsikre meg om at veien gikk vest for Soenehketjahke. Holdt vestsiden av Soenehkejaevrie (som jeg døper Steinringvannet), som gav to fordeler. Flatt og fint å gå i motsetning til andre siden med løs morene og mye vann og jeg unngikk hele det etterfølgende kaosområdet. I stedet for å gå opp og ned mellom rygger og hauger kunne jeg lett og elegant krysse et par store bekker og være i gang med oppstigningen på andre siden. Etter litt klyving i steinrøys kom jeg ut i et ganske ferskt skar med leire og bar stein og Bjørnhåmmårskardet åpnet seg. Middag på svabergene i bekken nederst i skardet, så ble det en halvtimes leting etter leirplass. Teltet kom opp i en sverm av mygg. 4 Sør i Bjørnhåmmårskardet - Vauldalen Gikk nærmere Viglsjøen enn sist. Så det var forholdsvis flatt og greit å komme seg frem i motsetning til lengre oppe i siden på Bjørnhåmmåren. Kom inn på en sti hvor det nylig hadde gått hester og fulgte den ned i enden av sjøen. Fulgte så fjellet ned til Hyllingsvola (to personer observert), og her støtte jeg på de første forekomstene av moden multe. Litt viktigere var å komme inn på stien ned til Hyddkroken. Den var der, men reddes av motorisert ferdsel. Selve stien gror mer og mer igjen. Unngikk å plumpe i vannhullet og kom ned til Hyddkroken i 12-tiden. For en gangs skyld hadde jeg finlest kartet og hadde en idé om hvor vadestedet er. Joda, bak en sving etter gården blir Hydda både bred og grunn. Bare å spasere over. Hadde jeg gått her for fem år siden hadde vannet ikke gått over støvleskaftene. Så er det fin vei ned til Vauldalen. Føler meg litt pjusk av en eller annen grunn, muligens en forkjølelse på vei... eller det passer bare veldig gått med en halv hviledag. Klokken er litt over to da jeg lander på Vauldalen Fjellhotell. Pratet litt med verten. Hadde gått rundt Femunden i fjor på ti dager. Trøbbel i sørenden (hvilken overraskelse), med myr og flom. Startet på Talen Om Hengekøyas Fortreffelighet og var noe forbauset da jeg avslørte min tilhørlighet i den opphøyde krets (amatør, men det trengte ikke han å vite). Fikk en følelse av at han var eneste hengekøye-entusiast i mils omkrets. Hvilket ikke sier så mye. Grisgrendt strøk, Vauldalen. Fant at jeg var uinteressert i søtsaker til middagen, men tok heller et karbonadesmørbrød med egg til forrett. 5 Vauldalen – stikryss før Langen Tok feil sti – igjen. Feilraten er dermed 50%. Noe skjer i stikrysset siden jeg ikke er i tvil om hvor jeg skal gå selv når det bærer mot vest. Til en forandring fulgte jeg T-stien helt fra brua. På de første myrflekkene var det mer multer enn jeg hadde sett hittil på turen. De røde T'ene tok meg raskt opp i fjellsiden før en slak sving inn på vintermerkingen. Mer behagelig å gå enn nede fra hytta ved bekken og hyggeligere utsikt. Møtte en tysker på vei ned som hadde gått en stor runde rundt Viglen og nå var på vei til avslutning et par dager inne i Sverige. Viglhytta var jeg innom for en kort rast i sola og skriving i hytteboka. Så at tyskeren og to franskmenn hadde kost seg med baguetter og ost før på dagen. Skal sende melding til Røros Røde Kors om at bolten på ytterdøra er hard å få ut og inn og er lett å miste. Dørhåndtaket er rustet gjennom og planken det er festet i er i ferd med å løsne. Kanskje kikke på hele døra når de er i gang. Reinsdyr på fonnene nord for hytta. Kunne ha stanset på Løsjavollen, men det var fremdels minst tre timer igjen av dagen og fortsatt langt å gå. Når jeg endelig tar kvelden viser det seg at dagen var i lengste laget. Ikke helt med når jeg fyrer opp ovnen uten å ha vann i kjelen først. 6 Stikryss før Langen – Sæter Et ekorn tjatrer i furua rett ved teltet og gjør en utmerket jobb med både å vekke meg og holde meg våken lenge nok til at det er like greit å stå opp. Kraftig gressvekst med en dyp og treg bekk krysser stien. To grå tømmerstokker er bru. Firfisla jeg skremte til et svalestup i går er ingen steder å se. I følge kartet tar hovedstien av vestover mot vannene. Det gjør den, men i grensen mellom skog og fuktig gress vokser det godt og det er først når den kommer inn mellom furumoene 50 meter lengre bort at den kommer klart frem. Ikke så tydelig som den fire-felts motorstien som går rett sør. Ruslet et par hundre meter på feil sti før jeg så nøye på kartet og fant at jeg var i ferd med å ta en drøy omvei. Den fine stien like under teltplassen var den egentlige stien. Tilbake og inn på rett vei. Tenker litt over Kartverkets definisjon av "tydelig sti" og hvor lenge det går an å melke ti år gamle datasett. Går i morgensol. Møter først en nysnekret fuglekasse, så en like fersk utedo før jeg dumper ned på Litjrennbua. Her har Statsskog satt ting flott i stand. Skulle gjerne ha ligget på en av briskene her i natt med tømmerfløta rett ved. Stien opp til Langen starter med en smule utydelighet i kratt og myr, men ikke lengre eller verre enn at litt utenomgåing kjapt finner stien igjen og like etter motorstien igjen. Det viser seg etterhvert at denne bakken ikke er fem mil lang slik jeg husker den, men en drøy kilometer helt til dørstokken på Langen. Ingen klager fra nakke, skuldre, rygg, hofter, lår, knær, ankler, hæler eller noe annet heller. Rart hva fem år og tyve kilo kan gjøre av forskjell. Møtte et par eldre karer på vei innover. Han siste var så tungt lastet at han ikke hilste. Jeg så vel så morgenfrisk og spretten ut at han ble kvalm i tillegg til andpusten. Vi noterer to signaler på tung sekk: 1) Stålkopp (Statoil) hengende utenpå i karabinkrok festet i... 2) MOLLE Jepp, fyren hadde en diger, svart stridssekk på ryggen. Praktisk til sitt formål, men muligens ikke spisset for fisketur i Femundsmarka. Par hundre meter lengre bort var det å få av seg skoene før jeg kunne stige inn på Langen Gjestegård. Respekterer gladelig forbudet mot skitne sko innendørs, men hverken sokkene eller føttene mine var så veldig mye bedre. Hyggelig dame disket opp med smørbrød, Munkholm og tørka reinkjøtt for den ene gjesten kl 10 på formiddagen. Her er det for første gang på turen flekker med multe, helst på tuer midt i pytter og tjern. Møter en pulje med fiskere og ellers er det meg og furuene. Fire dagsturister møter meg i skråningen mot Fleskampen. De har tatt båten fra Langen til Femundshytta og er på vei tilbake til Langen. Vi er skjønt enige om at været er fint og at jeg ikke har sjanse til å nå Sæter i dag. Flenskampen kunne by på en stakkars fjellrypemor som klukket og arbeidet hardt for å holde min oppmerksomhet unna den ene kyllingen hennes. Stien forsvinner og merkingen mellom vannene er så som så. Ikke noe problem med været som det er, men fri og bevare for å gå her i tåke. Fuizion Kung Po Chicken. Hu, den satt i sikringsboksen. Krydret kylling i fjellheimen kvikker opp. Meget lettgått terreng og det går radig til Rundtjønna. Her hadde jeg tenkt å slå leir, men litt for tidlig på dagen, så med sjebnetunge skritt går jeg videre til... ...Skiltet Hvis du står foran to skilt hvorav et "Langen" peker mot deg og et viser til venstre mot "Jonasvollen" og du vil til Sæter, spar deg selv og ta kurs rett sør en liten kilometer ned til veien og gå den til Sæter. Eller du kan gjøre som meg og si "aha!" når du ser den overgrodde antydningen til sti som drar ut mot høyre. Vit at denne sti vil svike deg midt i Stormyrtjønna. Myra starter fint for de av oss som har gått på Hedemarken eller i Trøndelag hvor vide myrer er en hverdagslig sak. Myr, javisst, men greit å gå. Men jo lengre ned mot elva du kommer, jo flere døde trær, jo mer boblevann og svimle gresstuster. Myrdunsten ble påtagelig og disen seg på som sola forsvant. Bare ved å holde tankene på løftet om tørt land i skyggen av Ered Lithui langt der fremme greide jeg å holde meg unna skrikene i skumringen. Da myra surklet sitt siste, var klokken nesten ni og furuene stod svarte mot himmelen over en skygge av lyng... og en liten sti. Hurra, bort stien og opp over fjell, eh, vollen og forbi et foringsstativ med nattjobb som torturinstrument og så kunne jeg høre veien og se gule jorder et stykke borte. Men stien gikk rett sørøst uten antydning til å svinge nærmere jordene. Tilliten min til stier var nede i skoene sammen med isnende myrvann, så jeg tok kurs rett vest der skogen så greiest ut. Et par einerkratt senere var det full stopp oppe på bredden av en beksvart og treg elv ved navn (om nå kartet er riktig), Tufsinga. Så bort på en liten gård og et jorde som ikke lot til å være Sæter som jeg av en eller annen grunn trodde var et større sted. På ren gjetning gikk jeg motstrøms på leting etter vadested og Sæter. Etter mer einer, mindre lys og noen svinger i elven kom lyden av stryk. Etter litt dukket et stort jorde med traktoregg opp og en klynge hus og maskiner kom frem bak en bjørkeklynge. Og der åpenbarte vadestedet seg. Det så bredt og forholdsvis grunt ut. Mulig å se at bunnen bestod av stein med tjafs av mose, så ut med gåstavene, av med hoftebelte og og brystreim og uti elva. DNT-hytta lokket på andre siden. Vann til knærne på det dypeste og null problemer med fotfeste. Over jordet bar det med sko og bukse i full gang med kveldens annet tørk. Gården kom nærmere og den har en god samling hus fra ulike tidsperioder samt en anselig maskinpark. Listet meg inn på tunet mellom traktor og redsskapsskjul. Klokken var såpass at jeg fryktet å vekke folk. Et hus til venstre for meg hadde en plakett på døra med noe som ved nærmere ettersyn viste seg å være en sliten T med Den Norske Turistforening rundt. Og der på veggen var det jammen skilt med "< Langen" og "Ellefsplass >" og "Sæter". Fremme! Haha til deg, mistroiske dagsturist! Og til meg selv som var enig. Dumper sekken og får av meg sko og sokker. Men gjennom vinduene kan jeg se skrot og malingen i det to etasjes våningshuset er skallet av i store flak. Ja, ja, i alle fall er det en diger nøkkel i døra og siden bikkja på gården nettopp våknet, så kommer det vel noen for å jage meg snart. I mellomtiden tar jeg en kikk. Nei, ikke helt etter etiske retningslinjer om annen manns eiendom, men sånn er jeg etter en lang dags ferd mot myr. Døra går villig opp og jeg kommer inn i entreén. Velkomsten er en solid lukt av råtesopp. Ikke så ille som under rivningsjobben jeg gjorde for noen år siden, men på tide med dyptgripende vedlikehold. På veggen midt i mot er det plakat fra avholdsbevegelsen og diplom fra DNT til fam. Sæter for langt og god samarbeide. Så fint, da føler jeg meg tryggere. Av diplomet, ikke plakaten. Dørene merket Spisestue og Stue interesserer foreløpig ikke, så jeg tar veien opp en riktig godt laget trapp, bred og med lave trinn. Lukten er sterkere her oppe og et øyeblikk er jeg ekstra forsiktig med hvor jeg setter foten. Hva om gulvet... men her er det pent oppredde køyesenger etter DNT standard. Etter en runde hvor jeg finner ut hvorfor det står et bord foran en dør og at ingen av de tre kranene virker og at stedet har elektrisk lys og at det ikke finnes noe som helst typisk Turistforenings utstyr så som betalingsblanketter, er jeg klar til å ta kvelden. Lukta og den lett tvilsomme tilknytningen til DNT trekker ned, men klokka drar seg over ti og vi snakker her om han som synes en utedo er bra overnatting. Så med skoene på trammen fortrekker jeg til annen etage og slukner etter litt lesing av 10 år gamle vinterutgaver av UT. 7 Sæter – Etter Skjellåvollen Våkner tidlig etter en god natts søvn, men fristes ikke til å ta frokosten på sengen. Sopp er godt, men her er det for rått og nærgående helt uten smør, bacon, salt, pepper, småpølser og blodpudding. Vel, jeg har ingenting i mot en rask start på dagen, så klokken halv åtte er jeg klar for nye eventyr. Men litt i stuss igjen. Fraværet av kost og feiebrett er svært fremmed for en selvbetjent hytte. Heller ingen hyttebok... kanskje egne regler for falmede våningshus? Noterer at jeg tar kontakt med DNT for oppklaring. Etter litt spasering mellom kuer og hester er jeg på stien som strekker seg nesten rett opp til tregrensa gjennom flere myrtapper. Beregn god tid. Vel oppe på fjellet er det grei skuring mellom stein og små vann. Fint, men jeg er ikke helt med denne formiddagen. Høy på råtesopp, antar jeg. I dalen ned mot Holøydal klinger det i sauebjeller og varmen tar tak. Over gjerdet mot veien går en konstruksjon til Ng- i sløyd. Selv jeg med mine ti tommeltotter vet at du ikke får sidestabilitet bare med spiker. Snekkere på tur bør unngå denne. Når du kommer ut på hovedveien finner du greit nok stien i kanten av første jorde på nedsiden, men blås i den. Ingen går der og stien er overgrodd av bjørk og gjerdenetting. Veien har bedre fremkommelighet og utsikt, blant annet en flott blomsterhave. Ellefsplassen ligger to meter fra hovedveien og Riksantikvaren jubler om det rives i morgen. Nok om den saken. Stien går gjennom en liten bjørkeallé som ikke er merket, men det er heller ikke nødvendig siden du uansett vil ønske å gå gjennom. En liten tur innom norsk jordbruks forfall, over en elv jeg kunne vurdert å fiske i, et gemyttelig møte med en St. Bernard uten dressur, en stjålet bobil og veien svinger opp i fjellet igjen. Setter meg i blåbærlyngen og knasker i meg de siste to knekkebrødene og siste pølsesnabben. Planlegger en lang marsj sørover denne ettermiddagen og da må drivstoffet være på plass. Ut med gåstavene og oppover går det i økende tempo. Farten på vei er upåklagelig. Bortsett fra et møte med elektrisk gjerde ved Orvdalsseteren og distraherende dyregraver langs veien forsvinner Elgspiggen bak meg mens solen skinner og føttene koser seg. Hilser til duden med vinglasset før Skjellåvollen – han manglet bare badekåpe. 8 Etter Skjellåvollen - Rendalen Våkner med rim nederst i kantene på teltet. Frister ikke å ligge litt lenger. Jeg lukter enden på turen og tar dette som en god grunn til å komme avgårde. Frokost på Myråvollen sammen med sauer og knott. Kilometerne til Fiskevollen er trasking i skog og myr uten fnugg av utsikt. Kort og null stigning, men verste strekningen på turen. Fiskevollen er tettpakket av hytter klemt inntil hverandre og oppi veien. Hvilken idyll. Kramboden er stengt og har fortsatt orginale blomstervaser på trammen. Nå er jeg utenfor kartene. Dagens tips: kartene til Nordeca og Kartverket overlapper ikke nord-sør. Noe må de vel konkurrere på. Går dermed forbi stien opp veien fra Fiskevollen. Ikke allverdens problem. Terrenget er bra og jeg tar meg raskt opp mot skaret. Etter et par falske varder (som ikke har noe med stien å gjøre), kommer jeg inn på stien i tregrensa rett under skaret. Mellom de første bekkene etter skaret er det godt med multekart. Ser ut til å klart seg godt her. Følger bekken oppover til den møter stien igjen. Lett å gå og ikke søren om jeg skal halvveis opp på andre siden bare for å følge en sti. Med gåstavene klyver jeg mot Sølenskaret. Klokka tikker, jeg har godt håp om å nå frem til kvelds. Flott akebakke ned fra Søndre Sølen, bare så synd at oppbremsingen blir hard. Skygge og lys spiller i berget på begge sider. Passerer reingjerdet (stein, ikke netting), og tripper gjennom ura ned mot vannet. På vei ned fra toppen kommer to mennesker hvorav en er en kjenning. Slår følge, hvilket lønner seg. Vel er de litt tregere enn meg, men kunnskapen om terrenget veier opp for det. I stedet for å gå opp over haugen sør for tjernet, så går vi rundt. Heller ikke meg i mot med gående hvil nå. Før setra får jeg høre og se hvor multa, fisken og flyvraket er. Høyrøstet lavvo følger meg et godt stykke nedover – jada, dere har forlengst skremt ulven til Trysil. En kort rast ved bommen med siste bit av sjokolade/kaffe. Klokka går mot ni og det blir kjøligere. Vindjakka kommer på og sekken blir justert før det siste draget mot mål. Hodelykta kommer frem før jeg er fremme og asfalten straffer seg. Beina nekter å sove sammen med resten av kroppen. Knekkebrød med masse smør og geitost smaker godt med en kanne sterk te med honning. Mangler - fleecelua på natten ull er faktisk ikke vindtett, selv i to lag - mer smak til vannet C-vitamintabletter med brusing hadde ikke vært dumt - mer mat enn jeg trengte snopet holdt akkurat, men har fire middager for mye riktig matmengde i forhold til hva som var planlagt, så det tar jeg ikke så tungt - oppdaterte kart Skader - spissen på ene gåstaven røyk i siste timen - begge nylonstrømpene har hull som forventet - foran på begge skoene er forsterkningen løsnet i toppen skulle ha forebygget dette før avreise, men må nå gjøre litt mer jobb. Kjære La Sportiva, selv jeg vet at dette er et svakt punkt i designet. Hvorfor har ikke dere som SKOPRODUSENT skjønt dette? Mulige konklusjoner - skifte ut deler av sjokoladen med tørt/salt kjøtt, knekkebrød og eventuelt ost - rimelig god kontroll på utstyret – bortsett fra dette med lua, så var alt som det skulle - vekt? Tja, rett oppunder 12 kg fra dørstokken - kroppen holdt fint og det mentale holdt lengre og bedre enn før - start dagen litt kald og vent en halvtime med mer klær - etter syv dager underveis starter dag åtte kl 0650 og ender kl 2355 med lite stopp og jevn gåing over en strekning som minner om fem mil - det å droppe syv kilo fra totalvekten før turen starter var fornuftig hjelper også å kvitte seg med ytterligere to kilo underveis Bilder (som jeg er elendig til å ta og antagelig enda dårlige på å velge ut) http://www.fjellforum.no/gallery/album/425-storlien-rendalen-2015/

Nyss tilbake fra en drøy uke til fjells. Møtte 1 tysker 3 svensker 19 nordmenn Tok igjen: 8 tyskere Snitt på 3,87 mennesker pr dag. Ikke så gal den køen der. Om det er kølapp på Gjende og Prekestolen så bekymrer det meg null siden det betyr at jeg kan gå i fem minutter og ikke se ett menneske.