Vinnerliste

Romjulsmandag, nydelig sol og flott å gå på barfrosten. Det ble en tur i ganske-nær-området for å slippe lang reise. Krysset kommunegrensen Oslo/Bærum og rastet ved det som er Oslos vestligste vann, Store Hvitsteinvann, 348 moh. Pinnebrenneren sørget for varmt vann til lunsjteen. Solo Stove: Flott rasteplass - eller for overnatting:

Ja. Disse aktivitetene blir strengt forbudt på vidda. Untatt for jegere da de kan selvsagt kjøre så mye snøskuter, traktor eller helikopter de vil på vidda.... De tar mange tusen kroner per dyr felt pluss innlosjering og transport av jegerene og å frakta ut dyrene etter de er blitt skutt. Det er over 1500 helikopterlandinger på Hardangervidda i året i forbindelse med jakt. Selvsagt ligger det mye penger i dette for grunneierne og andre i denne virksomheten. Grunneier Einar C. Nagell-Erichsen sier villreinen tidligere ikke har latt seg påvirke av verken helikopter eller snøskuter, men at det kun var mennesker til fots som skremte reinen. https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/sier-ja-til-mer-enn-1500-helikopterlandinger-pa-hardangervidda-1.17702613 En relevant artikkel fra aftenposten fra en fagmann (zoolog) som vel burde være minst like tungtveiende som synsing og meninger fra "eksperter" i rapporter som er blitt lagt fram i denne tråden som beviser: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JO1jm6/det-er-paa-tide-at-det-norske-folk-staar-opp-mot-reinjegerne-jakt-paa-villrein-boer-forbys Forby villrein jakt.

Snøen kommer 🥶, så det gjelder å utnytte tida best mulig! Da ble det en fellestur til Øyangen ved Ringkollen i Nordmarka. Meget bra is, sur vind! Turskøyter er sosialt og vi har alltid bålpause. Når turen var over fikk jeg med meg en til å se om Steinsfjorden var gangbar! Perfekt stålis 🥳, så da ble det utlyst en fellestur i morgen. For det er meldt snø ❄️

Testet min nye brenner i dag: Soto Stormbreaker. Ikke at jeg har enormt erfaring med brennere, men må si at den er den enkleste multifuel brenneren jeg har brukt til nå. Eneste er at jeg føler kanskje flammen var litt for "gul", eller er det normalt litt gul flamme i tillegg til blå, eller skal den være helt blå? Må kanskje pumpe mer.. Jeg kjørte den på renset 4-taktsbensin fra Jula. Hvordan kjører dere vedlikehold på slike? kjører dere puss etter hver bruk? Hva innebærer en slik puss? Husker såvidt vi pusset de gamle primus brenneren med twist og rødsprit i Forsvaret. Men det er vel kanskje ikke lurt å gjøre på en slik? - Hvordan er det med oppbevaring? Kan jeg la flasken stå lagret med bensin og pumpen inni? Eller bør jeg tømme bensinen over i en annen beholder og lagre pumpe og flaske uten noe væske inni? (Mange dumme spørsmål, men fikk brenneren som en b-vare uten instruksjoner. 😅)

Om du sett deg litt meir inn i hans fagbakgrunn, vil du oppdage at han ikkje er ein fagmann på hjortevilt eller viltforvaltning. Å kalle han for en fagkapsitet framfor andre som har via livet til å tileigne seg kunnskap på feltet, på same vis som han har tileigna seg kunnskap på infeksjonssjukdom og zoologi relevant for infeksjonssjukdom og tropemedisin, vert i mine auger heilt snodig. Han må gjerne ytre sine meiningar, og andre må gjerne vere samde, men å tillegge det tyngde på bakgrunn av at han signerer misvisande og out of place titlar i eit kvart stykke han skriv, vert feil. Det er også verdt å notere seg at han er generell motstandar av jakt, og går inn i dei fleste diskusjonar rundt viltforvaltning med sin agenda om at all jakt burde vore forbode. Blir litt som når Berit Nordstrand overalt vert omtala som lege i same åndedrag som ernæringsråda hennar vert omtala....Ho er lege med spesialisering innanfor farmakologi, rus og avhengigheit.

Kanskje vi skal begynne å stille krav om bevis på sertifisert opplæring av ungene før de får komme ut på banen for å spille fotball eller hockey på "løkka" også? Eller en vakt som sjekker at folk har med seg kortet for skøyteopplæring, og kortet for plumpingskurs før de får lov til å sette ut på islagte vann med skøyter? Og å la folk sette utfor i alpinbakken uten sertifisert opplæring, og årlig sikkerhetskurs er jo galskap... De kan jo drepe både seg selv og andre....

Jeg har flere pinnebrennere og lufter dem sammen eller hver for seg. Jeg klarer ikke å lande på hvilken jeg liker best (les: beholder hvis jeg bestemmer meg for å desimere bestanden). Hører gjerne andres erfaringer. Solo Stove: Picogrill: Den tredje er firkantet og vel den letteste og minste, og det beste ved den er at den er sidematet:

Jeg har også kapitulert litt angående adkomst vinterstid... men hadde jeg skulle tatt turen inn for et par dager eller kanskje en uke på telt- og busafari så ville jeg parkert på Kvikne feks på P-plass Snarbekken og gått en rundtur nordover til Sverjesjøan/Hiåasjøan, via Blåurdtjønna, Storensjøen og kanskje helt via Sørytjønna/Budalstjønnene/Rundflobua før retur via Grøntjørnan og løypa på sommervegen tilbake til start.. Ved nasjonalparkgrensa rett vest for Grøntjørnan er det forresten en bu som heter Vegbua og er kun åpen for folk flest om vinteren. Ta en sjekk med kommunen/fjellstyre om den er låst opp for vinteren hvis den kan være aktuell. Og et knepp lenger vest igjen så er det en åpen tregamme ved Svartsjøen man kan sove i, men da er det greit å stå opp tidlig, mange som legger kafferasten sin her om vinteren. Det kjøres spor både mot Stor-Sverjesjøen og inn Ydalen til nasjonalparkgrensa. Skiløypa fra Budalen mot Fisktjønna er vel også er atlernativ, men da er det mye lengre å gå før man havner inn i senter av nasjonalparken..

Ny dag - ny muligheter🥳 Med det været vi har nå, er det et skikkelig I-landes problem å velge hvor man skal gå på skøyter 😂 Det ble nok en dag med opplæring, vi skulle vært flere, men ei ble dessverre syk. Hvilken dag, klar is. Glatt is! Varm lunsj på kvistbrenner og påskeforhold. I dag var Vestfjorden utenfor Sandvika stedet å nyte isen. Dog litt vind, men det synes ikke på bildene 😂

Ny dag - ny utlyst fellestur denne gangen for Nybegynnere på Turskøyter. Dette er ei gruppe som ofte sliter litt med å komme igang. Enten for at de er for forsiktig, og Vipps så er den fine isen borte i snø eller våren er der! Så viktig å sette av tid til desse også- ble 4 timer i dag😇. Flott is og -9 grader ved start Skøytetur uten bål er ikke bra😂. Sosialt og fint å gå på skøyter. Siste rest av kaffen ble brukt til å varme isskruen slik at jeg fikk målt isen. NVE - Varsom trenger data/info om isen. NB: Vi ble passert av 2 stk i dag i rasen fart, tok de snart igjen, førstemann tok julebadet i et kjent og veldig synlig innos. Gikk greit men de fikk en kort tur… Nyttig læring for de på nybegynnerturen med innlagt iskunnskap.

Det finnes et fjellvann langt inne i Reinheimen, omgitt av massive fjellformasjoner, med en isbre som glir ned fjellsiden og ender i et bratt, mørkt berg som reiser seg rett opp fra vannkanten. Det sies at fjellet svarer her inne. Roper du mot den massive veggen, kommer det som regel noe tilbake, da gjelder det bare å stille det riktige spørsmålet. Fiskevannet så uforskammet spennende ut på kartet. I flere år hadde det ligget der i frontallappen og skapt en rastløshet, en trang til å utforske, en trang til å oppleve og finne svar. Klok av skade visste jeg at dette kunne gå begge veier. Jeg kunne ikke bære den potensielle skuffelsen alene. Jeg trengte noen som kjente til konseptet «bomtur» og kunne dele på byrden. Det måtte bli Hoffen, stakkars mann. Fjellet som svarerVi er på vei!Vi startet marsjen på Rånå og fulgte Asbjørnsdalen nordover, i det som skulle vise seg å bli en strevsom etappe. Hoffen og jeg har tilbakelagt noen mil i fellesskap. I 2010 dro vi på langtur sammen på Ifjordfjellet, en tur som i ettertid har vist seg å definere mye av friluftslivet mitt. Der gjorde jeg erfaringer jeg har hatt nytte av siden, og som ikke minst skapte dragningen mot lange vandringer med fiskestang og telt i villmarka. Jeg tenkte mye på den turen mens vi ruslet langs Asbjørnsåe, og på hvordan livet har forandret seg de siste femten årene. Den gangen hadde vi ingen forpliktelser, ingen ansvar å ta hensyn til. Friheten var total. Nå er det annerledes. Ansvar og forpliktelser følger oss også hit, og det er ikke like lett å gi helt slipp. Kanskje er det heller ikke mulig å oppleve den samme grenseløse friheten igjen, slik vi gjorde den gangen. En følelse av både glede og melankoli satte seg i brystet. Men mest av alt kjente jeg på en takknemlighet for villmarkseventyret – og for alle turene som har kommet siden. Jeg visste også at dette langt fra var over. Mer ventet der framme. Vi har kommet over tregrensen etter start fra Rånå. Unge og lovende karer på Ifjordfjellet.Det skjer alltid noe på tur med Hoffen. Den gangen på Ifjordfjellet kjøpte vi feil gass og måtte snu før turen egentlig hadde begynt. Det endte med to ekstra netter i telt bak rutebilstasjonen i Lakselv. På en annen tur, i Stølsheimen, glemte vi primusen. Nok en gang måtte vi snu og finne veien til nærmeste sportsbutikk for å skaffe en ny. Denne gangen gjorde vi en klassisk feil, vi tok til venstre da vi burde ha fortsatt rett fram. Det kostet oss både ekstra slit og dyrebare krefter. Mørket innhentet oss, og vi måtte slå opp teltet ved Asbjørnsåe og ta natta der, før vi kunne gjøre det som etter hvert bare ble omtalt som «toppstøtet» dagen etter. Som om ikke det var nok, rev jeg et stort hull i soveposen da jeg la den på en stein for å tørke. Leir med Asbjørnsåe. Reparering. Dette fungerte uforskammet bra! Tapen holder enda.FremmeDet ble bratt klyving før vi nådde fram. Skuldre og bein sa sitt da vi kom over kanten, en påminnelse om at vi ikke er ungfoler lenger. Der lå fjellvannet, stille og avventende. Vi sto der en stund og speidet utover. Isbreen speilet seg i vannet, og den mørke, massive fjellveggen sendte ut et signal som var vanskelig å tolke. Det var noe med dette stedet. Som å se tilbake i tid. Slik har det sett ut her i hundrevis av år, kanskje tusenvis. Vi tok oss god tid. Fikk opp teltet, satt på en kjele med kaffe. Satt barføtt på reinlaven og så utover det klare vannet, på leting etter et vak, et lite tegn – noe som kunne fortelle at det var liv der nede. Vi ble sittende slik en stund, uten hastverk. Det føltes feil å skynde seg her. I det siste dråpet kaffe ble inntatt, kunne vi se de karakteristiske ringene, i ei vik på andre siden. – Den var stor, sa Hoffen. Det ble ikke sagt så mye etter det. Men vi visste begge hva det betydde. På tide å rigge fiskestengene. Siste steg før vi er fremme Ser du et vak?Det første svaretHoffen har en egen evne til å få den viktige førstefisken – den som forteller oss at her finnes det muligheter, at dette ikke blir noen bomtur. Vi visste særdeles lite om hva som ventet oss her oppe, og hadde få forventninger å lene oss på. Vi trengte ikke vente lenge. Det tok ikke lang tid før det strammet til i snøret hos Hoffen. Vannskorpa var ikke lenger like rolig, og snart sprellte en blank og fin ørret i lyngen. Gleden var umiddelbar, gjenkjennelig. Den samme gleden vi har delt mange ganger før. Noen ting forandrer seg ikke. Heldigvis. Og som om ikke det var nok, bare noen få minutter senere, satt den igjen. Denne gangen var fisken litt større. Vekta stoppet på 800 gram. Mer enn nok. Nå kunne alt skje. Mer enn nok.Fjellet girDe to fiskene til Hoffen ble lunsj for karer som visste å ta imot når fjellet ga. Ørreten var knallrød i kjøttet, feit og fin. Stekt i rikelige mengder meierismør, med litt salt og pepper for det lille ekstra. Vi fråtset. Spiste oss stappmette, ble døsige og måtte restarte kroppen med en ny kjele kaffe. Vi nøt tilværelsen der oppe. Et måltid av naturens egne råvarer føltes riktig. Alt stemte. Vi tok en ny runde med fiskestanga. Denne gangen var det min tur. 800 og 900 gram ble fasiten. Hoffen bidro igjen, enda et eksemplar på 800 gram. Fjellet fortsatte å gi. Tilbake i leiren kunne middagen klargjøres – alt medbrakt ble liggende i sekken. Vi stekte all fisken og fråtset igjen. Kroppen måtte vekkes til live på nytt, og denne gangen krevde det sterkere lut. Hoffen snek fram to iskalde pils. For en dessert – å slukke tørsten med en iskald fatøl, høyt til fjells. Kveldsfisket sto for tur. Alle forventninger var allerede innfridd, men vi klarte ikke å stoppe. Det gikk mot kveld, og vi fant oss et passende sted helt inne mot den bratte fjellveggen som stupte ned i vannet. Her ble vi stående. Kast for kast, fisk for fisk. Vi var i sona. Praten gikk. Ekkoet av latter slo tilbake fra fjellveggen. Vi bekymret oss ikke for å skremme fisken. Vi mimret, og planla nye turer. Så ble det stille. Råvarer av høy kvalitet. Så var det min tur. Hoffen med nok et prakteksemplar. Vi vender tilbake til med håven ful. Fjellet gir!Et svar som må ventePlanen var å fortsette videre innover fjellet alene. Jeg hadde tinget Skurveosbue for noen dager, sett for meg rolige vandringer, utforske fiske og kvelder foran vedovnen. Timer og dager i eget selskap, langt fra alt annet. Men så var det dette med å gi helt slipp. Rett før vi forlot bilen i Rånå, fikk jeg en melding fra kona. Vannkoppene hadde meldt sin ankomst hjemme. Samvittigheten fikk styre. Det viktigste først. Skurveosbue og alenetiden fikk vente til en annen gang. Det er godt å ha noe å se fram til, og kanskje er det like greit at mystikken rundt det ukjente der oppe får leve videre. Kanskje er det ikke alltid man trenger et svar. Takk for turen min venn! Vi vender hjemmover. Se hele artikkelen

Testet «3f UL Conical Alcohol Stove Cooking Kit» 0.5L vann gikk fra 10 grader til kokende på ca 17min. Ute-temp var 4-5 grader. Den brukte 15gram rødsprit på jobben. Uten sprit veier hele greia 180 gram og får plass i kokekaret. Passer fint til solo-turer, spesielt på sykkel når pakkevolum er alfa og omega. Siden det er en spritbrenner er jeg så freidig og legger ved et bilde etter at den var tatt i bruk. Man ser jo uansett ikke flammen, noe lukten av brent hår fra håndbaken er et bevis på. 😅