Vinnerliste

Ny overnatting i Østmarka. Langfredag ble det mye bedre vær enn det var meldt. Jeg og kona tok med stort telt, ferske råvarer, skjærebrett og kniv. Det var koselig å lage litt ordentlig mat ute og breie oss i tremannstelt. I det siste har jeg bevisst unngått å campe ved vann. Da behøver man ikke gå langt inn i marka for å være alene. 2 liter medbrakt vann var akkurat nok.

En kort tur. Etter å ha prøvd de gamle Alfa Impact med nye såler på en litt lengre tur- med et heller vondt resultat, var jeg langt fra sikker på om jeg i det hele tatt burde ta på tur. Muligens ville det ikke skade med en kjapp og lett tur. Bare for å sjekke. Nå var ikke været det aller beste. Selv om det var nevnt sol i værmeldingen, så var det vind og lav temperatur som holdt meg tilbake. Nå har jeg gått i både vind og med lav temperatur noen ganger før, det står i hvert fall ikke på klærne. Jeg har hatt liggende et par nye Alfa Impact. Det kan se ut som om disse skoene går ut fra ALFA sitt sortiment, og jeg kjøpte et nytt par. Bare for å være sikker. Disse skoene har ligget klar. Det paret jeg har brukt i mer enn to år, begynner å bli slitt. Mønsteret på sålen er nesten forsvunnet og hælen har bare omtrent halv høyde. Jeg har lenge tenkt å ta i bruk det nye paret. Problemet er at nye sko alltid er litt trange i starten. Det har som regel ordnet seg ved at jeg ikke har på mer enn et tynt par med strømper. Med det eldste paret ute av bruk, det neste utslitt, burde jeg tenke på det nyeste paret. Det kunne være en tanke å kombinere en kjapp tur med å ta i bruk det nye paret med ALFA Impact. Heldigvis har jeg Borestranden like i nærheten. Der er det flatt men stor sett veldig greit å gå. Det ville jo være mulig å snu om skoene – eller beina – ikke var klar for en tur. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå mer enn til Fuglingene og tilbake. En tur på snaut 5-6 kilometer. Det ville jo være mulig å fortsette mot Reve havn, å gjøre det til en så pass lang tur at den kom med i loggen – med nød og neppe. Jeg pakket opp skoene. Fant fram turklær og kjørte ned til Bore. Der var det denne dagen ikke mange andre som ville på tur. Noen er der selvsagt, bikkene må jo luftes. Nye sko er litt stive, og føles trangere enn gamle inngåtte sko. Jeg kunne godt kjenne at de nye tok litt på samme plass som de gamle med nye såler. Jeg lurte på om det ville bli noe som liknet på tur. Ved Fuglingene fortsatte jeg videre, og etter en stund glemte jeg nesten at jeg hadde på nye sko, og fortsatte bare sørover. Jeg havnet selvsagt på Reve havn før jeg snudde. Denne gang uten noen pause. Tilbake samme vei som jeg var kommet, men etter hvert fikk jeg vondt. Det var kanten helt øverst på skoeskoen som tok bort i på leggen. Dette er noe jeg har kjent på nye sko tidligere. Det pleier å rette seg etter bare noen få gangers bruk. På en måte må skoene gås inn, men ikke for annet en å få «åpningen» stor nok. Jeg har nå tre par ALFA Impact, og litt avhengig av om jeg får ny såle på det mellomste paret, så har jeg sko i tre til fem år. Jeg får se hva jeg gjør da. Det ble en tur som mange andre. Omtrent 9 kilometer. Null bakker, og godt underlag, gjør at farten ble nesten 5 kilometer i timen. Jeg var egentlig godt fornøyd da jeg igjen sto ved bilen.

Påskeaften ble to gamle parafintravere tatt i bruk for å lage nydelig utendørs middag.

Det var nesten sommer på tilbaketuren. Etter 27 påsker, ble det for første gang ikke mulig å komme inn til Blåfjellenden dette året. Det manglet snø. Vi har tidligere hatt år med lite snø, men det har – til nå – alltid vært mulig å komme inn til hytta, selv om det var null snø rundt selve hytta. Nå viste bilder at det faktisk var så lite snø at det ville være mulig å gå innover – på beina. En skikkelig tidlig start på sommersesongen. Jeg har et år, kommet inn 3. mai på beina. Den gangen med mye is i stede for snø. Jeg fikk rapport om forholdene innover i starten av april, og hadde selv en «prøvetur» innover. Forholdene var da omtrent som normalt for slutten av mai. Etter en uke med fortsatt mildvær og noe regn, mente jeg det ville være greit å komme innover uten ski. Det ble mye kikking på værmeldingen.. Yr mente det ville bli bra vær fra skjærtorsdag til 1. påskedag. Jeg gjorde meg klar for en påsketur til Blåfjellenden, selv om det ikke var forhold for ski. Bestyrerinnen mente jeg burde ta med meg mat for to overnattinger, og jeg fikk med meg ekstra brød og pepsi max. Siden det ikke hadde blitt en tur innover med sengetøy, måtte jeg – heldigvis – utsette den jobben. Det ville antakelig være nok å ta fatt i uansett. Det var jo mer enn 5 måneder siden sist jeg var innover. Jeg satset på støvsuging, rydding og vasking. Selv om Yr mente det skulle bli bra vær, så var det en sur vind fra nord som møtte meg da jeg gikk innover ganske tidlig på Skjærtorsdag. Jeg fikk bruk for vinterutstyret, som selvsagt var med. Jeg møtte kjentfolk på veien innover. Det kom to karer imot. Den ene med en stor grein i hånden, og en ødelagt fot. Dette var en kar som hadde vær på hytta sammen med oss en påske for et par år siden. Jeg kunne heldigvis hjelpe mot smertene, med noen små greier.Det kom flere imot. Det var folk som var på dagstur, og som jeg møtte da de var på vei tilbake. Et par karer hadde stor fart, men likevel tid til en liten prat, midt i bakken over Saftbekktjødnet. Der jeg satset på å kravle gjennom ura, men disse to hadde løpt oppe i fonna over ura. Jeg kom selvsagt over ura. Det hadde vært noen snøfenner tidligere på turen, men den første tredjedelen var omtrent snøfri. Det var mer snø øverst, og i bakken nedover mot Blåfjellenden var det fenner på de vanlige plassen. Etter å ha gått innover så tidlig i sesongen som mulig i ganske mange år, vet jeg om noen steder der det kan være lurt å gå utenom stien. Et par plasser valgte jeg å gå rundt, men ned «renna», som jeg ofte bruker første gang jeg går innover i sommersesongen, var ikke mulig. For lite snø. Det ble en hyggelig kveld på hytta, etter noen timer med jobbing. Morgenen ble skikkelig flott, med blå himmel og sol. Selv om det hadde vært nesten frost på natten, så steg temperaturen fort. Etter noen timer til med jobbing, tok jeg oppover bakken mot Hunnedalen Sola steikte, og oppover bakken , som lå i le av vinden, ble det varmt. Oppe i høyden var det greit med bluse og mellomlag,og lue, men vantene ble liggende i lomma. Det gikk lettere på tilbakeveien. Det er faktisk mye greiere å gå opp fenner enn nedover. I ura fant jeg «stien» og egne nødlinger fra tidligere år, og kom fort gjennom. Nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen, ble det sommertur. Den siste tredjedelen var jo uten snøfenner, og det var tørt i bakken. Sola skinte, og jeg kunne kjenne varmen av sola i ansiktet. Turen nedover bakkene mot Hunnedalen, var virkelig kjekk. Det ble en tur av de helt sjeldne. Sol, varme og tørre forhold, og det beste av alt, jeg følte ikke at det var tungt. Jeg håper virkelig at det blir flere slike turer denne sesongen. Nede ved bilen viste termometeret 15 grader. Jeg var omtrent gjennomvåt av svette. Det var en virkelig flott påsketur.

Fra en tur mellom Haugastøl og Hallingskarvet. Nikon D800 med Nikkor AF-S 16-35G f4

Dag 104, 2026 km. Jeg har kommet i mål! En helt utrolig tur, I et ufattelig vakkert landskap. Patagonia anbefales på det sterkeste! Ellers har jeg masse gode anbefalinger på fantastisk tur utstyr jeg har brukt i veldig krevende terreng!

En flott vårtur. Det er selvsagt en del plasser i mitt område der våren kommer tidlig. Selvsagt ligger disse ofte i en sørvendt skråning og gjerne i le for vind både fra vest og nord. Det blir gjerne et besøk i disse områdene tidlig på våren. En vårtur er langs sjøen ut mot Bymarka og videre opp til Lifjellet i Sandnes. En annen plass jeg også liker å besøke på våren (og ellers) er «Skaret» inn av Fjogstad. Begge disse plassene er flotte, også utenom våren. Nå blir det også nesten årlig – på våren, en tur opp Urådalen fra Sælandsskogen og opp mot Bjødnali. Det er en tur i et landskapsvernområde, som er kjent for skogen med varmekjære trær – mye eikeskog. Det har blitt hevdet at eikeskogen er en siste rest av den skogen som en gang dekket hele Jæren. Eika blir grønn ganske sent, men oppover Urådalen er det også andre busker og trær, og mange av disse blir grønne skikkelig tidlig. Dalen ligger lunt til og det er opparbeidet stølsvei fra Sælandsskogen og opp til Moldtjørn. Gjennom nesten hele året blir det mange turer fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali og videre. Nesten alltid går turen opp mot Stølsletta, til Vindskaret og så om toppen av Håfjell og ned til Moldtjørn. Den turen gir i hvert fall en skikkelig bakke, mens turen gjennom Urådalen går oppover uten annet enn en og annen liten kneik. Nå er nok turen om Urådalen også litt kortere enn turen over Vindskaret. 10 minutter er selvsagt meget viktig... Alt da jeg parkerte i Sælandsskogen var det klart at dette ville bli en skikkelig vårtur. Der var bjørkene så vidt grønne. De hadde fått den lyse grønnfargen, som bare vare en kort tid tidlig på våren. I sol, men med litt vind, ville det bli en ny tur i bare ullblusen, mente jeg. Selv turen fra parkeringsplassen og langs Taksdalsvatnet mot Urådalen var denne dagen flott. Det var begynt å bli grønt på trærne lags veien, og i enden av vatnet var det grønne marker. Opp over dalen er det mye stein, og når dette blir betegnet som stølsvei, så betyr det ikke at den er farbar for annet en hest. For to-beinte, tar det tid å gå enten på stein eller mellom steinene. En grunn til å gå om Vindskaret er selvsagt at stein blir glatte i regn og på vinteren er det mye nedbør. Denne dagen var det virkelig flott å gå oppover Urådalen. Bekken laget lyd, og mellom det lyste hvitt i de små fossefallene inne i mellom grønne blader. Småfuglene var på plass, og jobbet sikkert med sitt. Det er ikke mer enn to-tre kilometer opp til Bjødnali, og jeg hadde jo tenkt meg på en litt lengre tur enn det. Etter å ha tatt bildet oppe ved gården, tok jeg veien videre mot Skogen. Innover veien mot «skogen» er det lerketrær- Nåletrær som mister nålene om vinteren og får nye på våren. Nå var det så vidt grønnfarge på trærne. Det ble et par bilder her også denne dagen. Planen var opprinnelig å også gå opp til toppen av Bjursfjellet. Det ble det ikke noe av denne dagen heller. Jeg hadde valgt de gamle ALFA Impact denne dagen, og etter skifte av såle og Gore-tex, er de blitt trangere enn før. Det hjelper heller ikke at jeg har en storetå som ikke er helt grei. Det gjorde vont etter hvert. Over Engjamyra, bestemte jeg meg for bare å ta opp mot Jærbuskaret og videre tilbake mot bilen. Nede langs ånå innover mot Sælandsskogen var det grønt. Grønne marker og grønne trær. I sola minnet det om sommer. Det ble bare en ganske kjapp og kort tur denne dagen. Hele turen er på omtrent en mil og denne dagen var for flott til å holde øye med klokka.

Tok dette bildet i Lyngen for noen år siden. Fra en annen årstid men det viser hvilke store krefter som slippes løs når snøen løsner. Tore

Pingler lever lenger. Jeg bruker ikke hjelm når jeg padler. Hvis jeg kommer til et sted jeg burde ha / vurderer hjelm, så bærer jeg rundt. Jeg bruker ikke skredsøker på skitur. Hvis jeg kommer til et sted jeg burde ha / vurderer skredsøker, så går jeg et annet sted. Ja, jeg går nok glipp av veldig mye morro, men jeg får inntrykk av at folk tror sikkerhetsutstyr gjør deg udødelig. De ser at overlevelsessjangsen i snøskred er 90% innen 10 min eller noe slikt. Og så glemmer de slike ting som at 25% er døde før skredet har stoppet og derfor er utelatt fra statistikken. Jeg vil oppfordre alle til å grave en skikkelig snøprofil, og se på lagene. Vurdere dem osv......og så flytte seg 50 meter å gjøre det på nytt. Har du flaks, så blir du skikkelig overasket. 50 meter er ingenting når man kjører ned en bakke, men snøen kan endre seg dramatisk. Alle må ta egne valg, og kunnskap er ikke farlig. Det er mye bra litteratur og kurs. Det er fint mulig å finne trygge utforkjøringer og skidager, og så ha fantastiske opplevelser med nedfarter.

Det heter ulykker av en grunn! Vanskelig å forutse og det skjer på minst tenkelige plass til værst tenkelige tid. Noen ganger kan trygge plasser være utrygge og det kan være meter mellom trygg og utrygg plass. Alt avhengig av vær og vind. Komplisert for de som kan og ganske umulig for de som ikke kan. Flere mennesker i fjellet øker risikoen. Og påskeferien ser ikke på værmeldingen.. da må man ut på tur de få dagene man har tilgjengelig. Har jeg snudd på tur? Jepp, opptil flere ganger. Det er ingen skam å snu som det heter i fjellvettreglene. Men jeg regner meg ikke som erfaren selv etter mer enn 30 år i Troms. Pysete (eller lat) har jeg blitt med årene. Turglede? Her har vi en jobb å gjøre. Det trenger ikke være ekstremt for å skape glede. Dette kan vi lære det nye generasjonen av turgåere. Kanskje kan vi selge inn kvikklunsj og appelsin istedenfor det bratteste henget eller renna? Tore

Det har vært noen innlegg om sko i det siste, på forumet. Jeg tenkte å bidra litt slik at sommerens turer kan bli bedre for noen Gode sko kan være ukomfortable om fotsengen ikke passer foten. Særlig på lange turer. Den vanligste måten å ordne dette på er ved hjelp av å kjøpe nye innleggssåler i butikken, bruke varmetilpassede såler, eller få laget ortopediske såler. Jeg har mange par av disse typene, men det blir aldri helt perfekt. Det som går igjen er: - Formen blir ikke helt 100% slik jeg vil. - De er ofte veldig harde. - De bygger ofte for mye i skoen. - De er dyre. - Etc. Noe jeg har bedre erfaring med, som alltid fungerer, er å lage mine egne. Fordelene med dette er: - Veldig billig. - Formen blir 100% slik jeg vil. - Kan tilpasses hver sko individuelt. Man slipper samtidig å skifte såler mellom skoene. Hver sko får sin såle. - Fotsengen blir myk og komfortabel, også på lange turer. - Veier lite. - Bygger lite, så dette kan gjøre i alle sko. Også dresskoene For min del er det så enkelt som at jeg ønsker litt mer myk og behagelig fotbuestøtte. Dette hjelper i tillegg mot overpronasjon. Jeg kjøper derfor noen billige skumsåler, eller tar noen gamle skumsålepar fra utslitte sko, og klipper til fotbuestøtte som limes/teipes under den originale medfølgende skosålen. Er det en volumiøs sko, kan man legge denne nye sålen oppå den gamle for å få en tettere passform i skoen (eks. i Alfa Walk King og M77 har jeg doble såler). I noen sko limer jeg flere lag med fotbuestøtte, og da blir påfølgende lapp gjerne mindre enn den første. Tilpasses akkurat slik man vil, med lapper der man føler for selv i den aktuelle skoen. Min favoritt er skumsåler. De er lette, myke, gir demping, og er permable slik at det ikke blir like klamt i skoen som ved bruk av tette gel-såler. Alfa sine standard såler synes jeg passer det meste om man skal erstatte den originale innleggsålen helt. Som lapper man limer under, kan hva som helst av mykt materiale brukes. Bildeeksempelet er fra en fjellstøvel jeg bare ønsker litt mer fotbuestøtte, og bruker derfor en bit fra en tynn gul skumsåle jeg hadde liggende. Lykke til

Vel, i følge beitestatistikken til Nibio ble det sluppet 704 sau og lam på beite i hele Rendalen og Trysil kommune i 2023, sammenlignet med f.eks over 60 000 i kommunene som har Hardangervidda. Så vil tro sannsynligheten for å treffe på dem er noe mindre, men man skal jo aldri si aldri .. Sverige har vel knapt nok sau i den delen av landet uansett.

Kjøpte og meindl Island, etter at crispi skarven har endret passform. Ikke fått brukt dem så mye at jeg kan si noe om holdbarhet, men virker bra! Kjennes litt rar ut i hælen, akillesen, men det har ikke vært noe problem ved bruk. og så er den i wide 🥳🥳🦆

Hadde et ærend ved simskardet og benyttet sjansen parkerte ved riksveien på vinterparkeringen og gikk de 3-4 km innover til sommerparkeringen. Sitter nå i den nye gapahuken ved sommer parkering ikke så langt fra grensa til NP Børgefjell. Tidligere var det slik at grusveien aldri ble brøytet og det var skiløyper innover. Det var ikke unormalt å gå innover på ski 1 juni - men nå i år blir det i hvert fall ikke! Nå blir det brøytet og bommen er nede. Det går for øvrig rein her nå som ble flyttet hit fra Sverige. Veien er svært nedkjørt og ødelagt og det blir et problem for de som kommer ned fra Børgefjell med pulk. så deler her så man kan se forholdene her oppe- tidlig vår og bekkene åpner seg og gjør ferdsel vanskeligere.

2 turer fra Gautefall de siste dagene: Lørdag 12. April: Felehovet Sør - Reinvassnuten - Stolsvassnuten - Breivassåsen/Austre Breidvatnet - Felehovet Sør. 18,6 km / 6t 40min. Mandag 14. April: Felehovet Sør - Reinvassnuten - Stolsvassnuten - Breivassåsen - Mjåvatn - Felehovet Sør. 20km / 6t 50min. Bilder fra 12. April: Utsikt ned til Reinsvatn og Gautefall: På vei opp mot Stolsvassnuten, ser bakover mot Reinvassnuten: Stolsvatn: Berghyl: Utsikt fra Breivassåsen, og ned på Austre Breidvatn. Austre Breidvatnet: Tollbutjønn: Bilder fra 14. April: Reinsvatn: Stolsvatn: På vei mot Berghyl: Berghyl Utsikt fra Breivassåsen, og ned på Austre Breidvatn. Breivassåsen i bakgrunnen: Mjåvatnet:

Godt spørsmål, aldri hatt problemer med å min til å sove ute. Han vil heller sove ute enn inne. Problemet med forteltet er at hunden kan kype ut om den vil. Det største problemet med å ha hunden sovende ute er båndproblematikken. Jeg var redd for at min skulle surre seg rundt et tre eller surre tauet rundt seg, av og til gjør han det, men som regel finner han ut av det selv. Jeg bruker tau. Kjetting er bedre, men tungt å bære med seg. Jeg tenker at du må lære eller venne hunden til å være fastbundet. Jeg trodde at jeg måtte lære min det, men han tok det helt naturlig. For min er det helt naturlig å være i fastbundet i tau når vi slår leir vinter eller sommer. Jeg kan også fint la han stå fastbundet i leiren, mens jeg stikker av en time eller to. Jeg har han med på rypejakt i fjellet og det null stress å la han være igjen fastbundet (han er vant med at det smeller og jeg passer på). Når jeg er på tur og skal slå leir ser jeg er etter dette: 1. God og egnet plass til å ha hunden bundet, 2. Egnet plass for å sette opp telt 3. Tilgang til drikkevann. Jeg prøve å sette opp teltet slik at jeg lett kan ha øye med hunden fra teltet. Kan være lurt å begynne forsiktig og gradvis tilvenning med å stå fastbundet. Dette kan du enkelt gjøre når du er på tur, feks når du tar en pause. Lå den stå i 10 - 15 min og lengre etter hvert. De venner seg fort til. Når den er valp kan den også bli fort sliten, dette er fint å utnytte når du er på tur. Da skjønner den at når det er pause er det hvile tid og det samme når du slå leier for dagen. Forøvrig har jeg en malamute mix, så dette er vell mer eller mindre avlet inn.