Vinnerliste

Da er det snart klart for den kalde fine telttiden igjen. Forhåpentlig blir det kjapt snødybde nok til å grave ut kjøkkenkrok/kuldegrop i ståhøyde. Det er så snadder med ståkjøkken i telt at det nesten er fristende å grave hull på sommern også

Hei. Er det noen som trenger inspirasjon for friluftsliv med barn og som bor i Hedmark, nærmere bestemt Hamar, Løten, Stange eller Elverum? I kveld kl. 18:30 har @virrma et foredrag om temaet friluftsliv og barn på Løten Folkebibliotek. Arrangementet er gratis å delta på. Link: https://www.facebook.com/events/997135903667074/

Hvordan du vet at du har valgt rett teltplass... A moment in time by Espen Ørud, on Flickr

Det har omtrent gått ett år siden jeg dro til Sør-Korea og gikk Baekdudaegan. Det betyr at høsten har kommet igjen og en ny langtur står for døren. I år reiste jeg til Tyrkia for å gå The Lycian Way. For de som har lest 'Gå, Eller Kunsten Å Leve Et Vilt Og Poetisk Liv', så er det deler av denne ruten Tomas Espedal gikk på i boken. Jeg fant ut om ruten i et fly-magasin på flyturen tilbake fra Seoul av alle steder. Lovnadene var fjell, strender, blått hav, natur og antikke ruiner. Offisielt så starter ruten fra Ovacık, men jeg valgte å gå fra Fethiye. Ruten følger så Tekke-halvøyen til Geyikbayırı ikke så langt unna Antalya, og er 540km lang ifølge guideboken (det er veldig motstridene informasjon rundt dette omkring). Jeg brukte 31 dager på ruten. Det ble ikke til at jeg gikk de lengste dagsetappene denne gangen. Ruten i seg selv er ikke så vanskelig, selv om den innehar sin del av bratt opp- og nedstigninger, samt deler med vondt underlag og gå på (i tillegg til dårlig merking som ofte førte en på villspor). Jeg hadde nok valgt å starte for tidlig på året og ble straffet for det, varmen ble til tider veldig høy og jeg slet med å tilpasse meg å gå i den. Spesielt å få sove skikkelig. Jeg hadde opprinnelig tenkt å telte mer, men det ble for varmt i teltet mitt og jeg så raskt at jeg måtte belage meg på å overnatte på gjestehusene man kommer til langs ruten. Jeg møtte få andre som gikk hele ruten, men flere grupper som gikk utvalgte deler av ruten. En litt morsom observasjon er at på den vestlige delen av ruten møtte jeg på flere tyskere, noen engelskmenn og franskmenn, europeere med andre ord. Mens på den østlige delen møtte jeg på definitivt flest russere, samtidig som at de gikk i motsatt vei. I forhold til forventningene mine holdt ikke ruten helt mål, men jeg får legge godviljen til og si at noen av årsakene til at alt ikke helt føltes så bra var at jeg sleit med varmen og ikke sov så godt i starten pga det, i tillegg til at jeg hadde noen mageproblemer. Når jeg ser tilbake på turen, er jeg mer fornøyd. Av høydepunkter var de første dagene og spesielt den første 'offisielle' dagen på ruten mellom Ovacık og Faralya, overnatting ved fyrtårnet på Gelidonya med solnedgang og soloppgang der, ruinene av en gammel kirke høyt oppe i fjellene (Alakilise) og klatringen opp til og overnattingen på Tahtali Dagi / Mt. Olympos (2365moh). Den verste dagen på turen var da jeg gikk fra ruinene av Sura til ruinene av Myra, og møtet med en veldig aggresiv hund hvor jeg måtte gå ut av mitt vanlige sinn og skrike høyt til for å holde den på avstand, med påfølgende tur der ruten gikk gjennom en lang strekning med tornekratt. Merkingen på ruten er ett kapittel for seg selv, den veksler fra god til helt håpløs. Og det var omtrent minst en gang om dagen hvor jeg fant ut at jeg hadde gått feil og måtte gå tilbake for å finne ruten igjen. Merkingen kunne fint peke til venstre, mens ruten gikk til høyre. Stort sett greit nok, når det ikke var snakk om lange avstandene. Men når jeg var på etappen høyt oppe i fjellene hvor det ikke er noe sted å overnatte eller å få mat og usikkerhet rundt tilgang til vann, var det noe annet. Bærende på fem liter med vann ble det frustrerende å måtte klatre opp igjen, etter å ha begitt seg ett stykke nedover på feil grunnlag. I etterkant vil jeg faktisk anbefale folk som tenker å gå ruten og ta med seg en GPS med ruten lagt inn på. Likevel, så er jeg fornøyd med ruten. For de som er interessert så vil jeg legge ut dagsrapporter på bloggen min, oversiktssiden min finner dere her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/the-lycian-way.html (legger nok ut info om ny dagsrapport på forumet og). Bilder finner dere her: https://picasaweb.google.com/tarjei.skrede/TheLycianWayTeaser?authkey=Gv1sRgCNrrwLjfq5botgE. Noen utvalgte bilder: Fra andre dagen på ruten (offisielt første dag) mellom Ovacık og Faralya, gående nedenfor Baba Dagi med utsikt over Middelhavet og kysten og stranden ved Olüdeniz. Mens jeg spiste frokost på bryggen i Simena svømte denne caretta caretta skilpadden forbi. I ruinene av Myra utenfor Demre. Man får sin dose ruiner i løpet av vandringen. Soloppgang fra fyrtårnet ved Gelidonya, det sydligste punktet på kysten til Tyrkia. Teltplassen nedenfor toppen av Tahtali Dagi / Mount Olympos. Jeg og en til campet her, før vi tidlig neste morgen klatret opp til toppen av fjellet.

Denne tråden var genial. Har lenge lett etter ny dagstursekk da nåværende er brukt opp. Har lurt lenge på Tempest og nå vet jeg at jeg trygt kan gå for den. (Det var kommentaren om en six-Pack og to flasker vin som gjorde utslaget)

Nei det er ikke riktig. Blått rutenett er UTM WGS 84 hvor østlig og nordlig avlese, men du må i tillegg vite 100 km sonen, her blir det f.eks UTM 33W 0406xxx, 7524yyy

For å fjerne rust er det vel flere ting som funker. Vanlig JIF skurekrem skal funke, fint stålull, Autosol(fås på bensinstasjoner). Men kommer an på hvor mye rust det er og hvor dypt den sitter vor hardt du må gå til verks. JIF har du sikkert hjemme så start der. Ellers hørt om folk som har testet ting som Coca Cola, løk, eddik etc. Men det har vel ikke kommet noen klar konklusjon der. har selv en kniv som har karbonstål som ikke er rustfritt. Til den kjøpte jeg en slik for å trekke over eggen når kniv er lagret for å unngå rust. Inneholde små filler med våpenolje. https://www.xxl.no/tetragun-tg-vapen-olje-wipes/p/1060664_1_style

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Hei Non-stop køv mm blev diskutert ganske grundig i august og du finner tråden litt lenger ned under hunde tema: http://www.fjellforum.no/topic/29021-non-stop-kl%C3%B8v-amundsen-kl%C3%B8v/ Jeg fastholder mine synspunkter fra den gang som går ut på at Non-stop kløven er veldig upraktisk og klønete i betiening: "Da jeg skulle ha sele fra Troll Hundefor bestilte jeg også en Non stop Amundsen kløv, da det tross alt også var positive meldinger her. Troll leverte ekstremt rask, men ak, jeg skulle ha holdt meg til første inntrykk av Amundsen kløven. Kløven er nå grundig av prøvd og tilpasset under kontrollerte forhold i en varm stue. Jeg tør ikke tenke på våte, kalde fingre eller vanter. Av og på hund: Halsen kan ikke åpnes helt fordi borrelukket er sikret på begge sider med et spenne. På den ene siden er det et spenne, hvor remsen er stukket gjennom krage stoffet. Et sikrings spenne burde være tilstrekkelig, og derfor kan den gjennomstukne remsen selvfølgelig klippes av, hvilket jeg sikkert ville ha gjort på tur. Men halsen kan altså ikke åpne mer enn remsen er lang. Selv i ytterste stilling er halsen ganske trang for en husky hann med bredt hode og kraftig hals og pels. Det er en meget trang hals til en ganske stor kropps størrelse. (Likesom den trange halsen på Non-stop nomeselene) Man må altså bære den fylte kløv på armen og tre den over hodet på hunden. Enda verre er det å få den av over hodet. Bukgjordenes spenner er skjult i en stoffhylse for ikke å bli slitt og gjørmete. OK, men disse hylser er trange og kan ikke forskyves, så spennet kan betjenes utenfor hylsen. Lukke den går jo greit, men Elginnen kunne ikke åpne spennene i det hel tatt og jeg akkurat så vidt. Med kalde fingre ville desperasjonen sikkert gripe både mig og hunden. Man kan selvfølge klippe disse hylser bort, men det er vel ikke sådan du starter med på en ny kløv til 1.600 kr. På tur tar man kløven av og på flere ganger daglig, så dette må være fullstendig lettvint og ukomplisert. Tilgang: Skal man ha noe i høyre veske underveis mens hunden har kløven på må de 2 høyre veskespenner åpnes, 2 spenner bak på topplokket må åpnes. Det kanskje fylte topplokk må legges fremover hodet på hunden, 2 spenner til stabiliserings remmer må så åpnes på venstre side. Så kan man endelig åpne rulle åpningen til høyre veske med 2 spenner. Tilgjengelige saker må derfor absolutt være i venstre veske. Det kan være OK med en form for topp lomme på side vesken, men ekstra små glidelås lommer til mynter og leppestift er visst ikke et hundebehov og etter min oppfatning inderlig overflødige. Småsaker ville jeg aldri ha på hunden, som kanskje forsvinner på elgjakt eller tar en tur i elven underveis. Jeg oppfatter derfor Amundsen kløven som inderlig upraktisk og tungvint å betjene og til de grader over-designet (sikkert ut fra de beste intensjoner) og bryter voldsomt med Keep It Simple prinsippet. Mine iakttakelser er tross alt ikke så ulik noe av det som er nevnt ovenfor av andre - men kanskje min toleranse for dysfunksjonelt design er ganske lav. Ting skal fungere umiddelbart! Det er vel overflødig å nevne, at jeg har returnert kløven til Troll, da jeg har angre rett på netthandel, selv om det kostet meg porto i lærepenge. Hilsen Elgen

Først ut. Med meg på reisen hadde jeg en liten Legomann, som fort fikk navnet Lycia-Bill. Lycia-Bill gikk jo ruten han og, så godt som noen, og her er hans fortelling fra turen: Lycia-Bill's Adventure On The Lycian Way: http://legowalks.blogspot.no/2015/11/lyciabill.html inne på siden, trykk på bildet for å starte slideshow. (en feil på siden gjør at jeg ikke får lagt til lenken på bildet).

Det ser ut til å være temmelig likt min plassering. Tror kanskje dette ble diskutert her i forumet og at jeg fikk mål her eller hos Helsport. Har ikke søkt etter en mulig tråd ennå, for det var så mye nytt her siden sist jeg var innlogget. Bildet er tatt under en spyletest. Som en kuriositet kan jeg nevne at på en tur høsten 2010 tok vinden alle teltstengene på teltet til en turkompis som bare måtte pakke sammen. Joda, jeg fikk teltduken midt i fleisen mange ganger og en stund måtte jeg bruke begge hendene til å holde teltduken oppe over hodet, men jeg er allikevel veldig fornøyd med teltet av mange grunner.

Hei alle sammen på Forumet. Sitter i Spania og tenker på tiltaket til Pål og Fredrik i Stavanger, og det jeg tenker er hva er det jeg har gitt? Jo da jeg har sendt nedover et par tre pakker, men hva har jeg gitt? Egentlig ingenting1 For hva har jeg igjen? Riktignok har jeg nå bare en ryggsekk, men fremdeles tre primuser, og tar jeg ikke altfor feil når det gjelder pakkevekt kan jeg bare bruke en. For at ikke glorien skal bli altfor stor skal jeg ikke liste opp det jeg la i sekkene, men det jeg vil frem til er at om flere tenker de samme tanker, er det utrolig mye vi kan "kvitte" oss med, til en god sak, uten at vi merker det. Jo, forresten det kostet meg visst kr 235 i porto

Snuppa mi er 2,5 og har enda til gode å overnatte på turistforeningshytte. Derimot har hun temmelig mange netter i telt, og vi er nettopp tilbake fra en tur i Børgefjell. Generelt er friluftsliv viktig for meg, og en viktig ting jeg ønsker å introdusere henne til. Jeg legger opp turene våre slik at vi begge skal få mest mulig igjen for det. Som regel betyr det at vi lager en basecamp og går dagsturer. Turene tilpasses ofte så jeg går mest når hun sover, og hun får rikelig tid til å "fiske", kaste stein, klatre eller hva det nå er som er dagens aktivitet og går selv så langt hun vil eller orker. Samtidig så hevder faktisk jeg min "rett" til en litt mer skikkelig tur innimellom. I løpet av sommerferien blir det gjerne en dag eller to der jeg prioriterer lengre tur, og der hun dermed blir litt mer pasivisert på min rygg. Jeg tror hun har godt av en fornøyd mamma, og denne mammaen trenger å få lufte seg innimellom. Selvsagt blir det pauser, selvsagt kommer hun ned, og selvsagt prater og synger jeg etter beste evne. Jeg kan ikke se at dette skal være noe værre en en dag i bil, og det er det da mange som opplever i løpet av ferien uten at foreldrene blir kalt egoister av den grunn. Om hun husker disse turene når hun blir 10? Sikkert ikke, det er vel ikke mange som husker mye fra de var to-tre år? Jeg tror likevel ikke det er verdiløst, vi koser oss i alle fall og får masse kvalitetstid sammen, jobber med felles prosjekter (hun setter for eksempel sammen teltstengene når vi skal slå opp telt). Ikke har jeg tenkt å slutte å dra på tur med henne heller, og hun har helt tydelig en opplevelse av at dette er en arena hun mestrer. Det er ikke så dumt grunnlag å bygge videre på det? For øvrig har denne tråden tatt fra meg all lyst til å dra på DnT-hytte på lange tider.