Vinnerliste

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Hvordan du vet at du har valgt rett teltplass... A moment in time by Espen Ørud, on Flickr

Det er klart at en vurderer et telt mot alle tenkelige værtyper, men jeg tror de færreste ville velge komfort i stormvær som eneste kriterium. Da ville en vel ende opp med et 50 cm høyt telt på mange kilo med et hopetall av stenger og barduner... Selv har jeg bare noen få opplevelser i ekstremvær med Ringstind (1. utgaven), men etter slike opplevelser må jeg si at jeg bryr meg lite om teltduken pisket meg i ansiktet og at teltet bøyde seg sterkt ned. Jeg har vært fornøyd med at teltet ikke har vært vindfang nok til å trekke opp bardunpluggene eller revnet. Jeg sydde forøvrig på to ekstra bardunfester på teltet mitt. Men selvsagt kan det være at jeg går i den velkjente fellen og forsvarer mine egne valg, men om så er jeg veldig fornøyd uansett Og siden jeg blir litt usikker på hva dere mener med fot- og hodeende, - jeg ligger alltid med føttene mot ventilen.

Det har omtrent gått ett år siden jeg dro til Sør-Korea og gikk Baekdudaegan. Det betyr at høsten har kommet igjen og en ny langtur står for døren. I år reiste jeg til Tyrkia for å gå The Lycian Way. For de som har lest 'Gå, Eller Kunsten Å Leve Et Vilt Og Poetisk Liv', så er det deler av denne ruten Tomas Espedal gikk på i boken. Jeg fant ut om ruten i et fly-magasin på flyturen tilbake fra Seoul av alle steder. Lovnadene var fjell, strender, blått hav, natur og antikke ruiner. Offisielt så starter ruten fra Ovacık, men jeg valgte å gå fra Fethiye. Ruten følger så Tekke-halvøyen til Geyikbayırı ikke så langt unna Antalya, og er 540km lang ifølge guideboken (det er veldig motstridene informasjon rundt dette omkring). Jeg brukte 31 dager på ruten. Det ble ikke til at jeg gikk de lengste dagsetappene denne gangen. Ruten i seg selv er ikke så vanskelig, selv om den innehar sin del av bratt opp- og nedstigninger, samt deler med vondt underlag og gå på (i tillegg til dårlig merking som ofte førte en på villspor). Jeg hadde nok valgt å starte for tidlig på året og ble straffet for det, varmen ble til tider veldig høy og jeg slet med å tilpasse meg å gå i den. Spesielt å få sove skikkelig. Jeg hadde opprinnelig tenkt å telte mer, men det ble for varmt i teltet mitt og jeg så raskt at jeg måtte belage meg på å overnatte på gjestehusene man kommer til langs ruten. Jeg møtte få andre som gikk hele ruten, men flere grupper som gikk utvalgte deler av ruten. En litt morsom observasjon er at på den vestlige delen av ruten møtte jeg på flere tyskere, noen engelskmenn og franskmenn, europeere med andre ord. Mens på den østlige delen møtte jeg på definitivt flest russere, samtidig som at de gikk i motsatt vei. I forhold til forventningene mine holdt ikke ruten helt mål, men jeg får legge godviljen til og si at noen av årsakene til at alt ikke helt føltes så bra var at jeg sleit med varmen og ikke sov så godt i starten pga det, i tillegg til at jeg hadde noen mageproblemer. Når jeg ser tilbake på turen, er jeg mer fornøyd. Av høydepunkter var de første dagene og spesielt den første 'offisielle' dagen på ruten mellom Ovacık og Faralya, overnatting ved fyrtårnet på Gelidonya med solnedgang og soloppgang der, ruinene av en gammel kirke høyt oppe i fjellene (Alakilise) og klatringen opp til og overnattingen på Tahtali Dagi / Mt. Olympos (2365moh). Den verste dagen på turen var da jeg gikk fra ruinene av Sura til ruinene av Myra, og møtet med en veldig aggresiv hund hvor jeg måtte gå ut av mitt vanlige sinn og skrike høyt til for å holde den på avstand, med påfølgende tur der ruten gikk gjennom en lang strekning med tornekratt. Merkingen på ruten er ett kapittel for seg selv, den veksler fra god til helt håpløs. Og det var omtrent minst en gang om dagen hvor jeg fant ut at jeg hadde gått feil og måtte gå tilbake for å finne ruten igjen. Merkingen kunne fint peke til venstre, mens ruten gikk til høyre. Stort sett greit nok, når det ikke var snakk om lange avstandene. Men når jeg var på etappen høyt oppe i fjellene hvor det ikke er noe sted å overnatte eller å få mat og usikkerhet rundt tilgang til vann, var det noe annet. Bærende på fem liter med vann ble det frustrerende å måtte klatre opp igjen, etter å ha begitt seg ett stykke nedover på feil grunnlag. I etterkant vil jeg faktisk anbefale folk som tenker å gå ruten og ta med seg en GPS med ruten lagt inn på. Likevel, så er jeg fornøyd med ruten. For de som er interessert så vil jeg legge ut dagsrapporter på bloggen min, oversiktssiden min finner dere her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/the-lycian-way.html (legger nok ut info om ny dagsrapport på forumet og). Bilder finner dere her: https://picasaweb.google.com/tarjei.skrede/TheLycianWayTeaser?authkey=Gv1sRgCNrrwLjfq5botgE. Noen utvalgte bilder: Fra andre dagen på ruten (offisielt første dag) mellom Ovacık og Faralya, gående nedenfor Baba Dagi med utsikt over Middelhavet og kysten og stranden ved Olüdeniz. Mens jeg spiste frokost på bryggen i Simena svømte denne caretta caretta skilpadden forbi. I ruinene av Myra utenfor Demre. Man får sin dose ruiner i løpet av vandringen. Soloppgang fra fyrtårnet ved Gelidonya, det sydligste punktet på kysten til Tyrkia. Teltplassen nedenfor toppen av Tahtali Dagi / Mount Olympos. Jeg og en til campet her, før vi tidlig neste morgen klatret opp til toppen av fjellet.

Kort rapport fra igår, veldig kort. Ny kjentmannspostjakt i Nordmarka, gikk til hengebroen over Fyllingsdalen (ukjent for meg) og til Lukasvika ved Hakkloa. Mer detaljert rapport kan leses her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/11/kjentmannsmerket-hengebroen-over.html. Fagervann.

Hei igjen, med 10 cm er du nesten garantert å flyte oppå snøen på vei ned. Flyter man oppå snøen bruker man mindre energi og energi har man lite av etter 5 timer i motbakke. Proffene flyter nok oppå snøen med langrennski men for oss andre som går mindre på ski er det greit å få litt hjelp av utstyret. Som sagt å gå opp fjellet er ikke det samme som å sitte på heis og kjøre ned. Man bruker litt andre muskler. Kjørte noen år med smale randoski og det ble en ny verden med bredere ski. De fleste jeg kjenner har endt opp med å kjøpe bredere ski. Nå skal det sies at jeg stort sett liker meg i pudderføre. Da er det morro både opp og ned. På dårlig skareføre kan det være svært uhyggelig å kjøre ned. Tore

Hvorfor er det så mange som tror at mennesker som jobber i sportsbutikk er ute etter å lure deg? Min erfaring er heller det motsatte, har stort sett fått gode råd hvis jeg finner en med peiling på det de snakker om. Head Cyclic ville ikke jeg definert som en rando ski. Heller en helt vanlig, men god, frikjøringsski (fant ikke vekten på den på nett, men regner med den er tyngere en de fleste touring ski i samme bredde). Hvis det er som du sier at du skal gå sjeldent, kun i Trysil el. Hemsedal området og eneste kriteria er at du skal holde følge med en fjortenåring er både ski og binding du har valgt mer en god nok til det vil jeg tro. Da har du også frikjøringsski du kan bruke til heisbasert kjøring, da uten kompromiss. Når det kommer til sko gikk jeg selv de første to sesongene på tur med sko uten gåfunksjon. Det er ikke noe du MÅ ha, men noe du burde ha hvis du skal få en lettere og mer behagelig tur på vei opp. Vær oppmerksom på at det finnes vanlige "slalomsko" med gå-funksjon som ikke på noen som helst måte er rando sko. Gå-funksjonen på slike sko er bare en parkeringsplass/afterski-mode. Rando-sko har gjerne et gåutslag på 55-65 grader. @torese Hvorfor vil man helst ha en ski som er minimum 10cm under fot? De mest allsidige skiene for forholdene rundt Hemsedal og Trysil forhold er vel heller rundt 85-95mm. Dette er uansett veldig individuelt hva man foretrekker.

Det er riktig. Ringstind håndterer sterk vind mye bedre fra hodesida, der man har tre barduner (en på toppen av stanga og to midt på duken). For et par år siden fikk vi meget sterk vind, opp i storm styrke som stod rett inn mot fotenden på Ringstind-teltet mitt. Stanga ble da presset helt ned av vinden, slik at man fra utsiden kunne se meg som en avstøpning mot teltduken, der jeg lå inni teltet og gjorde et fåfengt forsøk på å sove. Ringstind har jo ikke barduner på den sida, annet enn de tre som er montert helt lavt på teltet, nede ved fotenden.

Ladestien i dag. Bynært og veldig tilrettelagt, men innimellom er det akkurat hva man trenger. Så lenge jeg slipper å gå i kø er det helt greit med bynære naturopplevelser en gang imellom.

Sjekk ut Deuter Traveller. Solide sekker hvor man kan gjemme bæresystemet i en egen lomme.

Sent i sesongen, men fortsatt tur i heia. Vinter? Om noen nevnte at november er vintermåned? Snø? Is? Temperaturen fredagsmorgen var 7 grader. Hjemover viste termometeret i bilen 14 grader. Det minner lite om vinter, men mer om sommer… Det føles ekstra godt å få en tur inn til Blåfjellenden i november. Nesten som om jeg skulle ha lurt naturen og fått noe ekstra. Været er selvsagt avgjørende. Tidligere var turen også bundet til helgene. Av en eller annen grunn mente arbeidsgiveren at jeg burde møte på jobben i arbeidstiden. Her er NAV adskillig mer medgjørlig. Denne uka ville det være brukbart heiavær torsdag og fredag. Hvorfor ikke utnytte været og dra på tur? På parkeringsplassen i Hunnedalen var det ikke andre biler enn min. Og jeg trodde heller ikke det ville være andre innover så sent på året. Det var spor i sorpa - både inn og ut. Antakelig en gjeng som hadde vært på dagstur. Det spesielle med novemberturer er lyset. Det blir liksom ikke skikkelig dagslys, og med start i tre-tiden ble det kveldslys hele veien innover. Denne gangen gjorde skodde og litt yr det skikkelig mørkt. Jeg gikk og tenkete på når mørket kommer. Jeg mente det ville være lyst nok til å gå, til rundt 5. Etter hvert som jeg kom innover i heia, sjekket jeg oftere og oftere klokke. Jeg vet hvor lang tid denne turen tar, men likevel…. Jeg fikk vann og ved på plass i hytta før mørket kom, men jeg måtte tenne stearinlys for å se hva jeg holdt på med, da ovnen skulle fyres opp. Da var klokka ikke mye over 5. Når dagslyset forsvinner så pass tidlig blir det en lang kveld. Alene på hytta. Det er godt selskap i en radio, og lesestoff og soduku gjør også at tiden rusler av gårde mot sengetid. Det lysner i 7-8 tiden på morgenen. Frokost og rengjøring tar tid, men denne gangen tok jeg det litt med ro. Jeg synes det er greit å ha hytta for meg selv. Tiden ble også benyttet til å fundere over om dette ble siste gangen i år. Og til å ta farvel med Blåfjellenden for i år, for sikkerhets skyld. Høytidlig selvsagt, med lua i hånden og et stille øyeblikk for meg selv.. Det hadde blåst litt opp i løpet av natten. Selvsagt sto vinden rett i mot. Det var i tillegg litt yr i lufta, som gjorde det litt utrivelig sånn helt i starten. Egentlig var turen tilbake helt grei. Mer enn grei til å være i november. Litt yr og vind er sjelden noe problem. Det viste seg at jeg ikke var alene i heia. Halvveis tilbake kom det tre gutter friskt joggende. De var på dagstur og skulle inn til hytta. De hadde tenkt seg rundt litla Fidjadalen og til Brådlansdalen på tilbakevei. Med tåke på toppen og uten merking, syntes jeg det ville være litt på kanten. Jeg tror de tok samme vei tilbake. Som om ikke det var nok, møtte jeg 8 ungdommer på parkeringsplassen som ville innover. Utlendinger - de har ikke helt samme forhold til kalenderen som “oss”. Denne gangen ville det ikke være problem å komme frem og tilbake. Det er jo nesten sommerforhold.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Tåken ligger tungt utenfor vinduene, men likevel må en ut. Å vandre, selv om en ikke kan se. Jeg legger turen opp mot stødige Hattefjell, i Seljord, og forsvinner inn i skyene. Før skyene omslynger meg for godt kan jeg fra stien se skyene som river gjennom trærne og fjellsidene. Så dempes lydene, ting blir og så dempet i tåken. Som landskapet dukker de først fram igjen når de sakte kommer til syne igjen. Oppe på Hattefjell er alt grått, jeg kan se lydene nedenfra bare. Noen har hengt opp bønneflagg på toppen, de henger der våte av dugg, små perler. Intet å se. Jeg går videre til Hattfjelltjørn, velger rent tilfeldig å gå videre dit. Det er helt stille, ikke noe vind. Skodden ligger tett. Jeg kan ikke skille vannet fra skyene, de glir i ett, glir sammen. Man kunne like gjerne ha gått ut i et tåkehav, som i vann. Når jeg nærmet meg vannet så det ut som kanten på en klippe. Neste dag ligger det fortsatt et tykt lag med skyer over Seljord og vannet til Ørmen. Jeg og min far kjører opp i Kivledalen, ved Heimkleiv kommer vi over skyene og solen skinner. Vi skal gå til Høna ved inngangen til Finndalen, opp dit er det en nydelig sti. Høyt oppe kan vi se skyhavet som strekker seg så langt vi kan se i horisonten, Lifjell stiger bratt opp av havet. Ved Høna blåser det friskt. Nede gjør skyene et forsøk på å flykte, men blir raskt blåst ned på plass igjen. Finndalen ligger der, nå i høstdrakt. Landskap i tåke... På toppen av Hattefjell, ikke mye utsikt. Hattfjelltjørn, vannet og tåken går i ett. Skyene ligger lavt om morgenen. Utsikt over Seljordsvann som ligger skjult under ett hav av skyer. Skyene strekker seg langt bak i horisonten. Surrealistisk landskap...

Gikk fra Teveltunet fjellstue til Stjørdalen. Laget en liten video https://www.youtube.com/watch?v=TbEtK7hnUUo&feature=youtu.be

Det er neppe noen fast regel på dette. Leste dog noe på nett hvor det var noen som hadde laget en formel på dette. Om det alltid stemmer er jo ikke sikkert da. X - (70 - Y)/2 = Z X = Posen din som er varmet Y = Posen din som er kaldest 70 er tydeligvis et fast tall man har regnet seg frem til. Siden formel er i F antar jeg at 70 er i F også 2 er et deletall. Vet ikke hvordan de har kommet frem til det heller. Z = samlet temperaturrating Dine vil da i følge dette være i F. 19,8 - (70-30,2)/2 = -0,1 F, som i er -17,8C Ved å bare legge sammen verdien i F direkte ville det gitt -10,4F, altså -23,5C ca. Samtidig så jeg noe om dette hos en produsent av poser når jeg søkte. De skrev at en 45F pose ga 20F som ytterbag, en 30F pose ga 25F. Du har jo en bag som er omtrent 30F. Så da skal de da være 19,8 - 25F = -5,2F . Det er jo -20,6C, kanskje litt mye igjen. Tittet på Roberts.pl og en Lhotse 900 der har rett under 1 kilo dunfyll i 750 kvalitet og er ratet til -20. Ratet til - 25 med 850 fyll. Tror ikke du finner noe eksakt fasit på dette men du får prøve deg frem. Start på -10 å se. Vil tippe at kombo burde gå greit til 14-15 minus så lenge du ikke klemmer sammen innerste posen noe særlig. Ikke utenkelig at formel kan gi en grei indikasjon men jeg ville ikke startet så kaldt.

Været i høyfjellet i nord kan være rimelig brutalt. Et par bilder fra forrige helg i fjellheimen i nord-Troms. Et hissig lavtrykk ute i havet ga omslag til kraftig nordlig vind (kuling) som vedvarte i to døgn, 48 timer. Hva det var i kastene vet jeg ikke, men antar at det var oppi stiv til sterk kuling på det verste er jeg rimelig sikker på. Dette kombinert med en del snøfall og dermed snøfokk gjorde at presset mot teltet ble stort, og over ganske lang tid. Jeg hadde tatt høyde for dette mtp plasseringen av teltet. Måtte likevel ut første mårran å lage dobbel snømur i nordenden av teltet. Bardunene stod fint i bakken, litt etterstramming ble gjort, men ikke mer enn normalt. Stanga (for øvrig den originale som fulgte med teltet) var aldri i bevegelse, slik jeg opplevde da jeg fikk sterk storm mot den andre siden av teltet for et par år siden. Med snømurene avtok det meste av det konstante presset mot duken/stanga, og teltet "stod han av" helt fint hele uværsperioden. Før jeg bygde snøveggene, la ytterduken seg noe mot innerduken, med et ubetydelig fuktgjennomslag. Ny bekreftelse på at Ringstind 2 Light (2010) tåler mye vær. Mer enn mange kanskje går rundt og tror. Etter to døgn med dette været var det rent behagelig å få omslag til sørøstlige vinder og sol..

Elsker mitt Ringstind Light 2, beste solo teltet man kan ha

Mitt Ringstind 2 har totalt 8 barduner. Her er et bilde fra sist helg. Det kommer dårlig fram fra bildet, men det blåser omtrent kuling når jeg knipset det. Dog økte vinden betraktelig utover natten etter jeg tok bildet, opp til storm styrke. Vinden skrelte av mose og vegetasjon på berg og store steiner rundt teltet. Tok en video med telefonen også, men jeg får ikke til å laste den opp ..

Min erfaring er at Ringstind tåler mer vind enn en skulle tro. Og den konklusjonen kommer etter å ha brukt teltet i sju år. Var nok opp i storm styrke da jeg campet på fjellet sist helg og mitt Ringstind 2 hadde ikke noe oroblemer med vinden. Men skikkelig bardunering kreves, går ikke an å slurve med oppsettet av teltet. Jeg er alltid svært nøye når jeg setter opp mine telt. Jeg er ikke bekymret for vind når jeg drar til fjells med teltet, dog er jeg mere skeptisk til om mitt nyinnkjøpte Ringstind Superlight i vind...

Vil jeg ha brukererfaringer med Ally er Fjellforum et bra sted å lete. Ønsker jeg bli verdensmester i elvepadling er jeg nok på feil sted her. En som tilhører verdenseliten i elvepadling har vel trolig svært liten erfaring med Allykano? Tviler på man blir verdensmester i en slik kano