All aktivitet

Det trolig vi alle i blant og oftere enn vi liker å tro. Kjipe greier.

Ja ser jo at jeg gikk rett på limpinnen der.

Filmsnutter som dette synes jeg det ser ut som er er AI genererte og det er kjipe greier synes jeg. Man må nå hele tiden være kritisk hvis man man ikke vil se "fake" saker.

...

Etter 10 dager? For meg tar det 10 minutter...

It is possible to report errors on trails directly to kartverket. https://hjelp.ut.no/hc/no/articles/14785302982930-Sånn-melder-du-inn-endringer-av-stier-hytter-o-l-til-Kartverket

Har hatt flere, blant annet en hvor jeg stakk opp på fjellet for å sove i telt mens jeg hadde en kortfri på 20 timer. Men det var midt på sommeren og lyst ute. Reiste opp kl. 10 om kvelden, skulle på jobb kl. 6 dagen etterpå. Kjørte opp en skikkelig dårlig fjellvei for å ta noen kast med fiskestangen og sette opp teltet, det ble skikkelig regnvær og mild storm om natten som ikke var meldt og jeg sov skikkelig dårlig. Våknet gud vet hvor mange ganger og det var også latterlig vanskelig å finne en god teltplass. Men den store overraskelsen kom når jeg skulle ned igjen og fant ut at det hadde gått ras, store steiner blokkerte mesteparten av veien og hadde jeg hatt bilen da, så hadde jeg nok måtte gå ned igjen for så å ringe etter hjelp. Men jeg hadde MC, så det var et skikkelig slit men mulig å komme seg forbi. Men følte meg ikke helt trygg når jeg ryddet bort flere store steiner der raset hadde gått for å trille sykkelen forbi. Det er noen år siden nå, men det var vel siste gangen jeg prøvde meg på camping før jobben. Hadde også en annen hvor jeg faktisk skulle kjøre på den samme veien, jeg hadde leid en hytte som var omtrent en times gangtur unna der jeg skulle parkere. Men når jeg kom på veien jeg har kjørt mange ganger før hadde det vert veiarbeid og det var bare jord i stedet for grus på veien, og det var gravd ut en halvmeters grøft på hver side. Det endte opp med at jeg nesten kjørte meg fast i jorden og til slutt måtte snu. Bilen gikk det fint med, men fikk en skrapelyd som jeg ikke fant ut at på 3 måneder. Det viste seg å være et lite grus som hadde satt seg mellom beskytteren til bremseskiven min og bremseskiven i seg selv. Så da måtte jeg gå fra andre siden av fjellet, noe jeg ikke hadde planlagt på. Det endte opp med å være utrolig vanskelig å finne frem til riktig rute og mye vanskeligere terreng enn det jeg hadde planlagt. Så jeg brukte vel nesten 5 timer på å gå opp til hytten i stedet for en time. Og måtte blant annet gå gjennom områder jeg virkelig ikke var så veldig komfortabel med å gå i. Da ble det til at jeg endelig kom meg opp der, men når jeg kom opp viste det seg at brenneren på hytta hadde ødelagt slangekobling. Så det tok meg 3 timer før jeg fikk fyrt opp og fikk i meg mat. Måtte til slutt legge en 3-4 kilos stein oppå koblingen for å få brenneren til å fungere. (Og da var den tett nok til at jeg ikke kunne lukte gass eller noe).. Så i stedet for å være oppe på hytta og få i meg varm middag etter to timer, så ble det i stedet ca 9 timer (inkl kjøring osv) før jeg var skikkelig i hus og hadde fått i meg mat. Og da var det allerede på tide å legge seg. Da også endte været opp med å bli mye dårligere enn forventet, så det var skikkelig mye bølger på vannet osv og helt mørk himmel. Jeg måtte jo også gå ned igjen samme vei som jeg kom, og det var jo 4-5 timer i seg selv. Så det ble en mye mer slitsom og mye kaldere og stressende tur enn planlagt. Men jeg fikk nå sett området og fikk en følelse for hvordan det var der, så jeg skal tilbake senere. Men da skal jeg garantert parkere på riktig side av fjellet.

Dette tror jeg er svært individuelt, men for min del forløper det oftest slik; - de 2-3 første dagene savner jeg min kjæreste og hundene( som jeg ikke har med på de lengste turene 2-12 uker). Deretter går savnen over. - etter ca 10 dager blir jeg folkesky, hvis jeg ser folk, røyk, samer på atv'er eller hva det måtte være av folkelig aktivitet , gjemmer jeg meg til " faren" er over eller sniker meg bort. Akkurat som om jeg ikke vil bli "oppdaget/ sett". Dette er ett merkelig fenomen, som jeg har drøftet med en veldig kjent eventyrer, og han har det akkurat slik han også. En gang gjemte jeg meg, bak en stor stein, men hunden til samen fant meg og begynte å bjeffe, eieren kom til, tittet over steinen, og " lurte på om han kunne hjelpe meg med noe".

Internett og sosiale media har overflod av nydelig bilder og flotte historier fra velykkede turer i naturen. Er jo det glansbildet vi liker å vise frem, og dette er fin motivasjon for selv å komme seg ut. Men; noen ganger går ikke turen som planlagt. Dårlig planlegging, utstyr som ikke holder mål, dårlige vurderinger underveis eller rett og slett uflaks. Synes dette også fortjener sin egen tråd, også for å lære av andre. Jeg hadde en slik i går, ikke noe alvorlig men det som skulle være en mikroekspedisjon med telting i nabolaget før rett på jobb gikk jo ikke som planlagt. Rusla i går kveld ned til sjøen for å finne en god leirplass (Ladestien ,for de som er lokalkjent). Fant ved hjelp av hodelykta en fin flat plass på gresset ved sjøen. Rent idyllisk der jeg lå og nøt månelyset før jeg ble dysset i søvn av bølgeskulp. Voknet så kl 01 av at madrassen flyttet på seg med jevn rytme. Forstod etterhver at det var vann, sjølsagt vi har jo flo og fjære. Ut å flytte telt, måtte vasse for å redde sko som var på vei til sjøs. Fikk ikke funnet igjen så mange av teltpluggene, men det fikk jo våge seg - teltet er jo tilnærmet selvstående. Sjekket at det var enda en drøy time til maks høyvann, og selvsagt var det springflo - tom årets høyeste. Så turde ikke å legge meg helt til å sove. Så kom det ganske så sterke vindkast, sjølsagt stod også denne på værvarslet. Da knakk telstangreperasjonen på lettvektsteltet mitt, etter skade som kom når jeg misbrukte teltet utenfor bruksområdet under tett snøvær i desember (forvøvrig annen kandidat til "mislykket tur"). Tenkte jeg skulle gi f.. og sove meg gjennom om dette, men telt som veltet mer og mer på siden og teltduk som slo i ansiktet så måtte dette ordnes. Måtte demontere teltet, og fant ut at dette mest sansynlig ikke ble bra uansett. Kapitulerte, gav opp og ryddet sammen teltet kl 04:30. Hjem og få noen få timer i senga før arbeidsdagen startet kl 08. Hadde annet å tenke på enn å ta bilde av svømmende sko og telt som holt på å drukne eller falle sammen, så desverre dårlig med dokumentasjon. Erfaring en nybegynner har lært seg nå; Hold avstand til sjøen, ta heller en plass litt lengre opp med noe dårligere utsikt. Sjekk værvarslel og ordne deg deretter. Ikke dra på tur med utstyr som ikke er ordnet og fikset i stand. Er det andre som også har vært på turer der dette ikke ble så vellykket som planlagt?

Jeg kan bekrefte akkurat samme erfaring som deg

Jeg testet 3 forskjellige recco søkere i 2007. De ga gode utslag på recco brikker. De ga enda bedre utslag på en vanlig skje.....eller en fiskars TS kniv... avslått mobiltelefon..... Jeg skjærer ikke av reccon brikker hvis de er på klær, men monterer det heller ikke på. Mobilen er en fantastisk sender så lenge den har batteri, og redningstjenesten har godt utstyr til å peile seg inn på signalet.

Grov ørret i Sunndalsfjella.En velkomst for spesielt interesserte.Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit. Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng.Sliten fjellfisker!Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det vært en brå og kjip slutt. Jeg er ikke akkurat lysten på å debutere i sesong tre av Reddet. Sunndalsfjella tok ikke imot meg med åpne armer, men nå er jeg her. De neste syv dagene skal jeg utforske denne nasjonalparken. Jeg vet at flere av vannene huser grov ørret – markert med små kryss på kartet. Og det er mange kryss. Allerede nå, mens jeg speider utover vannet, ser jeg et par grove vak. Et godt tegn. Den røffe velkomsten er glemt. Endelig kan fiskeutstyret lades. Turen er i gang. Bratte partier rundt vannet. Endelig fremme.Hvor er fisken?Dagen har gått forbi uten så mye som et napp. Det blir en tidlig kveld i soveposen. Neste morgen, med kaffekoppen i hånda og sola i teltåpningen, kjenner jeg litt på presset. Skal jeg virkelig kave meg opp hit – og ende uten en eneste fisk? Uaktuelt. Dagens plan: Jeg skal jobbe meg systematisk gjennom tre vann. Det skal fiskes hardt. Jæskla hardt. Og nytes litt underveis. Game on! Morgenstund i teltet. Ett av tre vann som skal utforskes i dag.Stemmer i hodet!Jeg fisker gjennom det første vannet – ikke et napp. Jeg kaver over steinur, tar flere ufrivillige bakkeløp for å nå neste vann. Nye kast. Ny skuffelse. Ikke et napp der heller. Fasiken da! Jeg hører allerede latteren til turkompis Jan Erik – med den forbaska romsdalsdialekten: «Fekk du ikkje fisk der heller? Hahaha!» Jeg vurderer å legge opp. Begynne med drageflyging. Cross-yoga. Hva som helst. Men noe må gjøres. Til slutt går jeg det siste stykket opp til det øverste vannet. Nå er jeg over 1550 moh, og kjenner nesten høydesyken ta meg. Det er helt stille. Vannet ligger krystallklart foran meg. Da hører jeg en annen stemme i hodet. Aner ikke hvor den kommer fra: «Lykke til med å få fisk her, din gjøk!» Man kan bli innlagt på psyk av mindre. Men jeg gir ikke opp. Ikke helt ennå. Det jobbes! Her er det muligheter!Fast fisk!Jeg fisker meg langs østsiden av vannet og kommer til et langt nes som ser lovende ut. Her smalner vannet, og jeg når lett over med kastet. Av erfaring vet jeg at slike plasser ofte har strøm i vannet – perfekte forhold for ørreten som venter på drivende insekter. Jeg knyter på en Aura Flake – en gjenganger på fjellet. Kaster slik at den lander femten centimeter fra land på andre siden, og drar den rykkvis og forsiktig tilbake. Da ser jeg den: en stor ørret følger etter. Jeg stopper et sekund. Sveiver. Pang! Den sitter. Yes! Teori og praksis – endelig hånd i hanske. Fem minutter senere ligger en smellfeit, dausliten fjellørret i håven. Vekten viser 970 gram – men det snakker vi ikke høyt om. Kilosfisk er det åkkesom. Magen er proppfull av fjærmygglarver, og kjøttet er knallrødt. Ren magi! "Kilosfisk" Magen full av fjærmygglarver. Lykkelig fisker.Ketchupeffekten!Ikke lenge etter, som rosinen i baconpølsa, lander jeg en ny ørret på rundt åtte hekto – like rød i kjøttet som den første. Skuldrene senkes. Balansen er tilbake. Middagen er sikret: nærmere en kilo fisk, uten tilbehør. Her jåles det ikke med potetmos eller ris, makan. Jeg blir mett i dag! 800 gram. "Grei" kvailtet. Middag for en enkel fjellfisker.Mysteriet om Storfiskvannet.Det finnes et vann langt inne i Sunndalsfjella som jeg har siklet etter i mange år. Det går rykter om virkelig stor fisk – kanskje det beste vannet i hele nasjonalparken. Fordi det ligger så utilgjengelig til, har jeg aldri kommet meg dit. Vannet har fått et mytisk preg. Men nå er jeg endelig i posisjon til å finne ut av mysteriet. Planen er å gå over et pass på rundt 1700 meter og følge ei stor snøfonn ned til et fjellfiskers drømmevann. Men sånn går det ikke. Jeg står ved starten av stigningen. Ti centimeter nysnø dekker steinura jeg skal følge oppover. Magefølelsen sier med én gang at dette ikke er lurt. Steinur, snø og tung sekk er en kombinasjon som roper trøbbel – særlig når jeg er alene. Av og til må jeg også være kjedelig og fornuftig. Jeg lytter til magefølelsen. Rister av meg skuffelsen. Legger en ny plan. Mysteriet om Storfiskvannet forblir uløst – i hvert fall for nå. Kanskje neste år. Utsikt fra ura – dit og ikke lenger. Noen mysterier får vente.En ny plan.Jeg bryter leir og fortsetter oppdagerferden i Sunndalsfjella. Til morgenkaffen studerer jeg kartet, og en ny plan tar form. Jeg pakker sammen alt pikkpakk og setter kursen lenger inn i fjella. Et skar ser lovende ut på papiret – men først venter nok en runde med grov steinur og krevende navigering. Etter hvert som kilometerne glir unna, endrer terrenget karakter. Det golde steinlandskapet gir plass til grønt og frodig terreng – reinlav, myrull og lyng dekker bakken. Himmelen er blå, og det er vindstille. Det knaser tørt under fjellskoa. Solstrålene bryter gjennom myrulla, og det føles som å gå rett inn i et postkort. Jeg angrer ikke på at jeg la om ruta. Pakket og klar. Ny runde i ura. Terrenget blir mer grønt og frodig. Det føles som alt dette er mitt og bare mitt.Idyll ved Langtjønna.Ut på ettermiddagen når jeg Langtjønna og finner en perfekt teltplass ute på et nes – flatt, lunt og med vannet rett utenfor åpningen. Etter en sen lunsj planlegger jeg å fiske rundt hele vannet. Dette blir en kveld jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kaster i en vid vifteformasjon. Igjen og igjen. Etter hvert glir jeg inn i en transe. Bekymringer og tanker kastes ut med sluken. Hodet tømmes. Jeg sanser bare. Jeg tar inn varmen, solen og stillheten. Lytter til vakende ørret som forsiktig plasker i vannskorpen. Jeg nyter det grønne rundt meg, myk lyng under føttene og fjærmyggens summing rundt hodet. Alt er stille. Ikke et vindkast. Slike forhold er sjeldne på høyfjellet. Helt stille kveld.Fisken biter.Det napper godt i Langtjønna – fisk etter fisk finner veien opp på land. Den største veier kanskje seks hekto. Noen er litt tynne, så her bør det nok fiskes mer for å tynne ut bestanden. Men jeg klager ikke – det er skikkelig kjekt når det er så mye liv i vannet. Hit skal jeg ta med barna på neste familietur. Men da må de jaggu bære sekken sin selv! Den eneste bekymringen som sniker seg inn før jeg kryper til køys, er hvordan det har gått med Brann i kveldens Europaliga-kvalik. Ingen dekning her ute, så jeg får smøre meg med tålmodighet og vente til jeg kommer hjem. Men når det er det største problemet jeg har akkurat nå, kan jeg ikke klage. Heia Brann! Perfekt leirplass. Litt tynn fisk i Langtjønna? Solen går ned bak fjellet og det er på tide å si god natt.Overdose av endorfiner.Neste morgen våkner jeg til sol og stillhet. Et iskaldt bad river meg ut av dvalen. Jeg legger meg i lyngen og lar sola tørke kroppen. Jeg håper ingen kommer forbi akkurat nå – det hadde blitt et sjokk. For oss begge. Jeg kjenner på en overdose av endorfiner. For en tur! Alt samles i ei mental bok – bilder, lyder, lukter. Øyeblikk jeg kan hente fram en vinterkveld med ei kald pils. Eller når jeg møter motgang. Blir lei. Lengter hjem til fjellet. Alt handler om det nære. Her og nå. Jeg er her. Hjemme. Fri. Jeg unner alle jeg er glad i – og alle jeg kjenner, og ikke kjenner – å oppleve dette. Dette er min lykkepille på blå resept. Skulle nesten tro jeg hadde tatt psykedeliske rusmidler. Men det sterkeste jeg har med meg, er koffein og snus. (Ikke si det til noen.) Kanskje er kaffien litt for sterk? Morgenbad. Morgenidyll!Svarthammerholet!Langtjønna har vært en opptur fra første stund, men nå bryter jeg leir og setter kurs mot neste kryss på kartet. Neste stopp er Svarthammerholet – som, interessant nok, ikke bare er ett vann, men tre. Ett tilhører visst Sunndal fjellstyre og de to andre Lesja – eller kanskje omvendt? Jeg vet ikke. Informasjonen er tynn, og jeg aner ikke engang om det finnes fisk her. Etter noen timers bedagelig trasking er jeg framme. Som så mange ganger før er det en tålmodighetsprøve å finne teltplass – stein overalt. Etter mye om og men finner jeg et egnet sted opp i terrenget. Herfra har jeg panoramautsikt over vannflata – full oversikt. Ørreten kan ikke engang slippe en fjert uten at jeg legger merke til det. Utpå kvelden tar jeg en runde med stanga. Noen napp blir det, så fisk finnes – men størrelsen er fortsatt et mysterium. Etter hvert blåser det opp, og jeg kryper ned i soveposen med boka. Der oppe ligger neste "kryss". Skjellbreitjønna. Ny leir er etablert! Vindfull natt og flytting.Jeg ligger i teltet og kjenner vinden rive i duken. Regnet trommer brutalt, men jeg koser meg – tørr og varm, med bok og kaffe. Selv om det bare er morgengry, har dagen allerede vært innholdsrik. Jeg har flyttet leir to ganger i løpet av de siste par timene. I natt blåste det kraftig opp. Vinden rev så hardt at pluggene løsnet, og et øyeblikk var jeg sikker på at teltet skulle lette. Det føltes ikke trygt å bli værende. Første forsøk på ny teltplass ble en fiasko – vinden sto rett på. Jeg pakket sammen igjen og ruslet videre på jakt etter trygg grunn. Andre forsøk gir full klaff – lenger nede i lia, ti minutters gange fra vannet. Nå står teltet trygt bak en morenerygg som tar av for vindkastene. En sterk kontrast til for bare noen timer siden. En hektisk start på dagen, får vi si! Vinden tar så sterkt at pluggene løsner. Kunne ikke bli værende her heller. På andre forsøk ble det bingo!Turkompis.Husker du han? Han med den imaginære hånlige latteren da jeg ikke fikk fisk. Ingen fornærmelse, Jan Erik. Vi har en løs avtale om å møtes omtrent her, omtrent i dag. Med været som det er, tviler jeg på at han faktisk dukker opp. Men der tar jeg feil. Utpå dagen får jeg øye på en skikkelse som kjemper seg oppover i motvind og pøsregn. Det kan ikke være noen andre. «I he gode nyhete!» sier han idet han rekker fram lanken. Vi klasker sammen nevene i en ungdommelig high five. «Vinden ska roe se, og sola kjæm tebake i mårå.» Må være en av de få gangene jeg blir genuint glad for å høre romsdalsdialekt. Snakk om å få en innsprøytning rett i åra! Det er utrolig kjekt å få noen dager på fisketur med Jan Erik igjen – nesten nøyaktig ett år siden sist. Det betyr mye kaffe, fisking og skitprat. Etter flere dager alene er det godt å prate med noen andre enn seg selv. At han har med seg bedre vær i sekken, er en solid opptur etter gårsdagens styr. Sist, men ikke minst: han kommer med flere gode nyheter – Brann er kvalifisert til Europaligaen! Selv om det er godt med pause fra sivilisasjonen, er jeg ikke mer komplisert enn at en Brannyhet tas imot med begeistring og åpne armer. Nå venter to dager med fullt fokus på fisket. Besøket er på plass! Kaffi og skitpreik er obligatorisk.The same old story!Det er rart hvordan noen historier har en tendens til å gjenta seg. Utpå kvelden, når vinden endelig roer seg, tar vi en fiskerunde. Og – som så mange ganger før – er det selvfølgelig Jan Erik som trekker det lengste strået: to fine halvkilosfisk på land, selv om den ene er litt skrinn. Jeg? Jeg ender opp med to napp, floke på snøret, null fisk – og en knekk i selvbildet som bare dobbel dose snus og en stor kopp ingefærte kan bøte på. Er det dette som kalles déjà vu? Sent på kvelden stilner det helt. Vi sitter ute med varm kakao mens mørket siger nedover dalen. Det klarner opp, og kvelden topper seg med en storslått stjernehimmel – det jeg, i all beskjedenhet, vil kalle en ti av ti-kveld. Selv om du kan le hånlig: det er kjekt å ha deg på besøk, Jan Erik. Din kødd! Jan Erik i aksjon! Snakk om å være frekk! Mørket legger seg og vi er ferdig med fisket for i dag. Siste kast.Dagen etter prøver vi igjen – med fornyet optimisme og pågangsmot. Men fjellet har bestemt seg, og han er en sta jævel: Vi fisker fra morgen til kveld, uten et eneste napp. Litt rart, egentlig. Forholdene er jo perfekte – et lite vinddrag fra sør, passe temperatur og klar luft. Men det er nettopp dette som gjør fjellfiske så fascinerende: det er umulig å bli klok på. Av og til vil bare fisken ikke bite, uansett forhold eller hva du prøver. Helt dødt. Jeg kunne fort tenkt at de to øverste vannene her oppe er fisketomme – og kanskje er de det? Én ting er sikkert: Jeg har i hvert fall ikke blitt noe klokere på området. Jeg kan ikke konkludere med noe som helst – annet enn at jeg skal tilbake og prøve igjen. Det er helt sikkert. Men det gjør egentlig ikke så mye. For det handler ikke bare om fisk. Det handler også om alt som skjer mellom kastene. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om når fangsten uteblir. Siden matlageret begynner å bli slunkent, blir kveldsmaten potetmos som hovedrett – uten tilbehør. Kanskje ikke den mest kulinariske opplevelsen jeg har hatt, men den gjør jobben. Nye muligheter! Finnes det fisk her? Det gjelder å sette pris på det som skjer mellom kasta. Lite menneske i storslått natur.Farvel til fjellet – for denne gangNeste morgen rusler vi hjemover. Jan Erik går først, jeg noen meter bak. Det passer meg fint – da får jeg tid til å reflektere over dagene som ligger bak. Det er nesten utrolig hva ei uke på fjellet gjør med meg. Som om brikkene faller på plass, og jeg igjen er klar for veien videre. Følelsen av å være oppdager. Eventyrer. Å se nye landskap, nye fiskevann og elveoser, nye linjer i terrenget jeg kan følge. Jeg tror det ligger dypt i oss mennesker – denne dragningen mot naturen. At den er nødvendig for balanse og velvære. Naturen gir oss noe grunnleggende: ro, perspektiv og en påminnelse om at vi er en del av noe større enn oss selv. Dessverre svekkes den tilknytningen for mange. Verden går stadig fortere. Teknologien pumper inn informasjon, og kravene til effektivitet og prestasjon fyller dagene. Vi får sjelden tid til å senke skuldrene, lytte til stillheten – og bare være til stede. Men når vi klarer det, skjer det noe. En dyp indre ro, en mental nullstilling som gir ny energi og nye perspektiver. Det er som om naturen åpner en dør inn til en del av oss selv vi har glemt. Jeg håper på flere turer. Lengre turer. Nå mangler bare lottogevinsten – så kan jeg bli fjellfant på heltid. Drømmen lever. Inntil da pakker jeg sekken når sjansen byr seg – og prøver igjen på storørreten. Shallabais! Se hele artikkelen

Melding fra Avinor under. Det var vist 8. desember, jeg bommet med en drøy uke ............................................................................. Snart går vi over til Avidrone Takk for at du bruker Ninox Drone og er med på å fly drone trygt i Norge. Fra 8. desember 2025 går vi over til en ny løsning som vil hete Avidrone. I fjor høst startet vi i Avinor arbeidet med et nytt trafikkstyringssystem for droner som har fått navnet Avidrone. Den nye løsningen skal sikre en mer intuitiv brukeropplevelse og tekniske oppgraderinger som kan møte ønskene til dronepiloter. Avidrone vil være tilgjengelig på nett, App Store og Google Play. Klikk på knappen lenger ned for å melde deg på nyhetsbrevet og motta informasjon fremover. Hva kan du forvente i Avidrone? Oversikt over luftrom: En utfordring mange droneoperatører opplever er å holde oversikt over hvilke restriksjoner som gjelder i ulike luftrom. Avidrone skal bidra til å gjøre dette mer forståelig og brukervennlig. Flere flyvetillatelser: Muligheten til å søke om tillatelse til å fly innenfor fem kilometer av lufthavner vil selvfølgelig videreføres i Avidrone. Etter hvert vil dette også utvides til å gjelde enda flere lufthavner. Avidrone vil i tillegg tilrettelegge for at andre myndigheter skal kunne gi flyvetillatelse for luftrom de er ansvarlige for, enten manuelt eller automatisk innenfor gitte kriterier. Økt situasjonsforståelse: Det vil jobbes for å gi brukerne et bedre situasjonsbilde av aktivitet i luftrommet gjennom å introdusere flere overvåkningskilder. Dette gjør vi for å øke sikkerheten til både droneoperatører og andre luftromsbrukere. Et trafikkstyringssystem bygget for fremtiden: Med en solid økning av droneaktivitet hvert år vil det bli et større behov for å ha oversikt over hvem som flyr hvor, spesielt i områder hvor det pågår mye samtidig aktivitet. Det felleseuropeiske regelverket for U-space åpner for at det vil kunne etableres spesifikke luftrom hvor droneoperatører og tjenesteleverandører må oppfylle konkrete krav for å operere. Avidrone skal tilrettelegge for en slik utvikling i luftfarten. Hva betyr dette for deg som Ninox Drone-bruker? Fra og med 8.desember 2025 vil det ikke lenger være mulig å bruke appen Ninox Drone. Avinor har dessverre ikke mulighet til å automatisk flytte eksisterende brukere fra Ninox Drone til Avidrone. Det betyr at du må registrere deg som bruker på nett eller i appen Avidrone når vi åpner opp for dette i slutten av november. Registreringen fungerer på tvers av plattformene, så dersom du ønsker å bruke flere enheter trenger du kun å registrere deg én gang. Appen Avidrone blir tilgjengelig for nedlastning fra slutten av november 2025.

Jeg har vel egentlig aldri kommet så langt at jeg har lengtet hjem, så lange turer har ikke gitt mening for min del. De fleste turene mine er korte, 2-3-4-5 dagers. Noen ganger går det over en ukes tid, men da lengter jeg mer etter en god varm dusj og klesvask enn hjemmet, om det skjer hjemme hos meg selv eller på et hotell har ikke noe å si.

Den treukeren har jeg også hørt om mange ganger, sikkert via Randulf Valle's podkast. Jeg er ikke helt enig i at det er etter tre uker så skjer det noe spesielt, men kanskje mer at du etter 2-3 uker er så inne i det at du ikke tenker så mye på dato og tid, og det som var "før" turen er forsvunnet langt ned i hjernebarken. For Norge på Langs-turen vi gikk i år er det vanskelig å si konkret når jeg begynte å lengte hjem. Jeg er såpass målbevisst at "målet" trumfer nesten alt, og er det som får en til å stå opp hver morgen og gå nok en lang dag selv om man gjerne skulle ligget en hel eller halv dag til i posen. Målbevisstheten skygger litt over hjemlengselen, men da vi forlot Narvik og nærmet oss Alta begynte jeg å synes det var kjedelig med ny repetisjon av forrige dag hver dag og jeg gledet meg litt til hverdagen igjen. Jeg fant ut under turen at den "optimale" langturen for meg er på rundt 1,5 måned, maks 2 måneder. Da rekker jeg å komme ordentlig godt inn i det, men rekker også ikke å bli lei det som kanskje blir monotont etter hvert. Det spørs jo veldig på typen tur. Jeg er usikker på om hjemlengselen kommer fortere eller senere om jeg bare er på loffetur uten noe bestemt mål. Det spørs nok på hvor god man er på å sysselsette seg selv.

5 veker. Lengtar ikkje heim direkte, men gler meg til å sjå ungane mine. Hadde eg fått sett dei hadde vel svaret vore aldri, trur eg?

Ofte, eller nesten alltid på tur så kommer tanken om å bare bli ute og ikke dra hjem. «Dette er livet» er det mange som har sagt ved leirbålet om kvelden eller på en fjelltopp eller ved et vakkert vann. Men så lurer jeg på når den følelsen går over, hvis den noengang gjør det? Det lengste jeg har vært ute alene er 15 dagers vintertur med telt. Ikke lenge i det hele tatt, men ganske lenge likevel. Jeg synes det skjer en forandring den 4e dagen da jeg liksom har landet fra samfunnet og kan ta inn stillheten og øyeblikket. Og så har jeg hørt at det skjer noe ved 3 uker på tur. Noen erfaringer der? så finnes de som drar det lenger feks Monsen, Kvernmo og Bengt-Are Barstad 😊 Og mange flere med dem selvfølgelig. Hvor lenge har dere vært på tur, hvordan var det og lengtet dere hjem?

For min del er ikke spørsmålet "Sunt eller ikke sunt" men om det er bedre enn alternativene han faktisk kunne ha holdt på med. Han gikk vel fra industriarbeider, modell og alkoholiker til YouTuber med fokus på friluftsliv. For med høres det ut som en forbedring.

Nei, jeg har et godt inntrykk av Xander selv, men det er påfallende mange likheter når det kommer til å rømme fra sine demoner og kanalisere uro i noe som er mindre destruktivt for helsa. Men så kan man stille seg spørsmålet om denne type friluftsliv er så sunt for helse som vi skal ha det til. 🤔

Det er mulig, Xander Budnick er en av de sykeste energiproppene jeg har sett i mitt liv, selv på YouTube. Han er tidligere alkoholiker som nå lager turvideoer på YouTube og Instagram i stedet for å drikke. Tror ikke egentlig det var et alternativ for han å "ta det med ro", det er snakk om så my energi at den bare måååå ut på et eller annet vis. Det skal også nevnes at han gjennom friluftslivet har klart å forandre miljøet han tilbringer tiden i, så nå driver han stadig vekk med samarbeid med andre på YouTube som feks Lost Lakes/Jonathan Kelly, reiser på soloturer og er med på alt slags gruppeturer også. Samt at han har gjort noen "Solo Survivals" på øyer i sydligere strøk. Det virker som en mye sunnere retning enn den han hadde tidligere i alle fall.

I've only skimmed the thread and don't have anything specific to add, but I'd like to take this opportunity to encourage everyone who can to correct or add the right trails in OpenStreetMap when they find mistakes there or on the official maps from Kartverket. OpenStreetMap is often a better source for accurate trails, particularly in populated areas.

Kjøp deg en nødrakett eller nødbluss i stedet. Billig, og hjelper garantert om du sklir ned i en ur.

I received some new information from a fellow trekker regarding the correct trail from Sørfjorden to Paurohytta. Below image shows my bad route (left) and the confirmed correct trail (right). The correct trail is marked by stone cairns up to the pass and there are no technical difficulties. After the pass on the descent to Paurohytta there are no more stone cairns, but there the trekking is easy anyway.

Kanskje det

Summen av laster er konstant sies det. Å bli så hekta på tur er kanskje en ny form for slit eller sjukdom? 🤔