Topptur Snøhetta 26. August 2007

[askogvoll]

Etter mange relativt utrygge værmeldinger før helgen, forkjølelse og en åpningsbeercall på fredagen, bestemte vi oss allikevell for å dra til Dovre før sola stod opp søndagsmorgen. Etter å ha snakka med fadern som fortalte om stormen som hadde feid forbi på vestlandet fredagsnatten, var ikke skepsisen til været mindre. Noen gode glass med rødvin tidlig på lørdagskvelden ga meg likevell lyst til å pakke sekken, og gjøre meg klar for en tur i fjellet. Det var meldt snø, og snø kan vell ikke være så gale, man blir jo i det minste ikke våt om snøen er tørr

Åpningstidene på vegen inn til Snøheim var ikke de mest vennlige for B-mennsker, men vi klarte må allikevell å komme oss opp til klokken 04.00 på søndagsmorgen etter noen veldig få timer søvn. Kjørte til Dovre og kom til bommen med en halv times margin før den stengte klokken 08.00. Regnet ut at jeg hadde gått innover Snøheimvegen 6 ganger til fots, sykkel og ski det siste året, hvor jeg var veldig takknemlig for å kunne kjøre bil de 13 laaange kilometerene fra militærstasjonen og til bommen ved nasjonalparken.

Temperaturen sank fra 5 plussgrader ved Hjerkinn til 2 grader der jeg parkerte bilen. Snøfluksene i lufta tydet på at temperaturmåleren i bilen ikke tok så mye feil, hvor vi var glad vi slapp det meget kraftige regnet vi opplevde fra Trondheim til Oppdal.

Min tredje tur på Snøhetta, hvor at jeg opplevde fint lite nytt, med unntak av en lemmen 100 meter før linkstasjonen på toppen av Snøhetta. Ikke ofte jeg ser slike små krabater i slik en høyde, med snøfokk på alle kanter. Det ryktes at lemmenen er et sint dyr, men tror at den havnet i skyggen av de glosene jeg benyttet meg av da jeg skled på noe nysnø og svartmose 50 meter før linkstasjonen (rett etter jeg så lemmen). Var sekunder unna å svime av hvor jeg så stjerner på alle kanter, kjente at mageinnholdet hadde lyst å komme opp og at jeg ble skikkelig kald. Prøvde å ta for meg med hånda, men resultatet var fire store kuler på høyre leggskinn og fire timer å vente på St. Olavs søndagskvelden da jeg kom tilbake til Trondheim. Fikk smerter i hånden ganske kjapt, men det var først under middagen på Oppdal (var på toppen klokken 12.30, og var på Oppdal klokken 16.00) at smertene kom skikkelig. Legen visste ikke ut av røntgenbildene om det var et knokkelbrudd eller en forstuelse. Knokkelbrudd er visst ganske kritiske skader, hvor at en må minst gå 8 - 12 uker med gips.

Mine erfaringer fra denne uskyldige turen var:

- Svartmose med nysnø er sinnsykt glatt, så vær forsiktig.

- Brudd i knokkelben i håndleddet er kjipt. Får gjort lite fornuftigt med en gipsa hånd.

-

Mvh Alexander

[askogvoll]

[kryk]

Åpningstidene på vegen inn til Snøheim var ikke de mest vennlige for B-mennsker, men vi klarte må allikevell å komme oss opp til klokken 04.00 på søndagsmorgen etter noen veldig få timer søvn. Kjørte til Dovre og kom til bommen med en halv times margin før den stengte klokken 08.00. Regnet ut at jeg hadde gått innover Snøheimvegen 6 ganger til fots, sykkel og ski det siste året, hvor jeg var veldig takknemlig for å kunne kjøre bil de 13 laaange kilometerene fra militærstasjonen og til bommen ved nasjonalparken.

Hehe... husker jeg satt og lo litt for meg selv engang i februar/mars, midt i diskusjonen om Snøheimvegen (annen tråd på forumet) så dukket det opp en turrapport om en som hadde tatt skia fatt og gått fra Hjerkinn midt på natta, sovet litt inne ved Snøheim, og så besteget Snøhetta. Ikke meningen å dra deg inn i noe om den diskusjonen om Snøheimvegen, men det var bare litt moro å lese husker jeg .

Men er jo bare å benytte seg av vegen nå så lenge den er oppe, det gjør jeg også.

Synd med håndleddet ditt da.

[askogvoll]

Hei kryk..

Hehe, husker godt den turen jeg gikk til Snøhetta i mars, finere tur skal man lete lenge etter. God og kjølig luft med fokk i lufta, blå og klar himmel mellom skyene, og en rar følelse av å gå alene i et stort og øde landskap for seg selv. Men de andre gangene jeg har gått og sykla innover i fjellet, hvor det har vært bar veg, så har jeg vært inne på tanken hvor deilig det hadde vært å få sittet i et bilsete og nytt den laange marsjen fra et bilvindu. Hånda kjennes veldig god ut nå, men om det er et brudd der blir jeg litt smådeprimert siden hele høsten stort sett vil gå med til å sitte på ræva.

Er veldig spendt på hvordan det går med vegen innover Dovre mot Snøheim. Jeg liker gjerne å gå i fjellet, men jeg kjeder meg av å gå laange flate strekninger. (Jeg gikk Vasaloppet, og syntes det var litt drøyt å stake i nesten 9 mil).

Skal foresten gå snøhettatraversen om halvannen uke, om håndleddet viser seg å bare være forstuet.

Alexander

[andersno]

askogvoll skrev:

Mine erfaringer fra denne uskyldige turen var:

- Svartmose med nysnø er sinnsykt glatt, så vær forsiktig.

I tillegg har du på Snøhette en gul lav som blir sinnsykt glatt når den er våt. Var på Storstygge Svånåtind for et par år siden http://andnorm.no/Fjellfoto/subalbum_5.html og det var flere som på vei ned falt og skadet seg. Selv klarte jeg å gjøre rundkast på stien like før Snøheim, men berget håndleddet selv om det var temmelig ømt.

Håper du berger med "kun" forstuing. God bedring.