En natt i Nordmarken

[+ost]

Det var kona sin idè, men jeg var ikke tung å be. Takk sa jeg, da hun spurte om jeg ville ha en tur alene i skogen, og så snart kalenderen åpnet seg stakk jeg til skogs. To dager og en natt på den lyseste tiden av året, og med knall værmelding i tillegg. Dette måtte bli bra. 

Konseptet for aleneturene mine er greit nok - jeg øver på å ha lettest mulig sekk, uten at jeg føler meg ukomfortabel. Jeg skal ha med litt luksus, men fokuset er på å gå - gjerne lengst mulig. Om mulig legger jeg inn litt kultur eller oppdagelse av nye områder. På denne turen fikk jeg til alt - og litt til.

Onsdag morgen startet vi fra Skar i Maridalen, kona kjørte meg inn og ble med ett lite stykke. Vi tok raskeste veien opp på Mellomkollen, en av Maridalalpenes topper, og på veien opp passerte vi det antatte dødsstedet til Bernard Herre.

På toppen av Mellomkollen tok vi lunsj, før kona vendte hjemover, og jeg hadde skogen for meg selv. Jeg kom ikke til å møte andre gående før over 24 timer senere, og da på Kikut.  

Nesen ble vendt nordover, over Tømte og langs Kalvsjøen, hvor jeg fikk med meg to turorienteringsposter. Nord for Gørja kom dagens  andre rast, en kort pust i bakken for å lufte tærne og fastsette traseen videre.

Øst for Trehørningen kom turens første kulturelle innslag. Kjentmannsmerket i regi av Skiforeningen gis ut for to år av gangen. Forrige periode fikk jeg brukt svært lite, så jeg hadde blinket meg ut to poster for besøk på denne turen. Jeg får ikke stempel, men det er likefullt artig å besøke postene da de som regel har kulturell eller geologisk interesse. Den første posten var "Plaga", et kumlokk rett sørvest for Trehørningen, midt ut i svarte skauen. 

Under lokket går det en 12 meter sjakt rett ned. Der nede treffer den en overføringstunnel fra 1913 mellom vannene Trehøringen og Helgern. Sjakten var en luftesjakt for arbeiderne som drev den 880 meter lange tunnelen med håndmakt. Tunnelen førte vann til hjelp for fløting. 

Den andre posten var lenger nord, ved Smalvann. Her ligger en gammel dam og oppbygde fløteplater for fløting av tømmer ned til Hakloa. Flott anlegg som er over 100 år gammelt.

Jeg var nå kommet langt nok nord til at middagen var trengende. Jeg valgte derfor å legge veien om toppen av Skinnskattberget, 550 moh for en rolig middag i lyngen. Dessverre ingen utsikt å skryte av. Ned igjen gikk jeg ut på tangen i Haklokalven, frem til en av markas fire gjenværende hengebruer. 

Rett sør for brua, i Magovika, slo jeg meg til ro for natten. Tarp og bivibag, begge skaffet tilveie gjennom dette forumet fungerte ypperlig. Tarpen måtte slås opp lavt, da vinden sto rett inn fra Hakloa, hvilket gjorde valg av soveplass noe utfordrende. 

  

 

Dag to gikk i fullt trav sørover på vestsiden av Hakloa og ned til to kjentmannsposter fra denne perioden. Den første, i Lukasvika i Hakloas sydende, var en flott oppbygd atthaldsdam, et byggverk man ellers ikke ser hvis man ikke er på spesifikk jakt etter det. Den andre var nok en hengebru. 

Returen gikk over Kikut - Kobberhaughytta - Ullevålseter og Sognsvann.

Man gjør seg noen betraktninger på en slik tur som dette. En av dem er forskjellen i stikvalitet. Syd for Kikut er stiene brede - godt brukt og uten vegetasjon som slår inn over stien. Nord for Kikut derimot er det en fordel å ikke bruk shorts. Der er stiene mindre brukt, og noen på vei til å gro igjen. Lyng og kvister pisker på anklene, og myrene må vades. Personlig liker jeg stiene nord for Kikut best, men det overraske litt at man ikke må lengre enn det vekk fra byen for å finne ro og mangel på andre turgående - hvilket leder meg over til observasjon nummer to -  på tur midt uka i slutten av juni var jeg så godt som alene. Jeg mødte fire - fem tursyklister, pensjonister etter utseende å dømme, ellers ingen. INGEN! Sannsynligvis hadde jeg mødt langt flere på fjellet. 

 

[tronn]

Fin turrapport!

Er lenge siden jeg har hatt en skikkelig tur i Nordmarka nå. Kjenner jeg meg selv rett, så føler jeg for å vente til myggen er borte.

Når det kommer til gjengroing av stier, så sitter jeg med samme erfaring som deg. Spesielt i området rundt Kikutstua. Og jo lengre ut i august man kommer, jo vanskeligere blir det å komme seg fram. Da spesielt stien som går sørover på vestsiden av Bjørnsjøen.

Jeg har også opplevd å møte mindre folk i Nordmarka enn i de store fjellområdene fra Hardangervidda til Saltfjellet.

[7homas]

Kul tømmerrenne. Synd den ikke har blitt vedlikeholdt. Om 200 år er den vel borte fullstendig.

[+ost]

3 timer siden, 7homas skrev:

Kul tømmerrenne. Synd den ikke har blitt vedlikeholdt. Om 200 år er den vel borte fullstendig.

Ifølge nettet var tømmerrennen i årlig bruk så sent som 1999, i Norsk Trekkhundklubbs årlige kanoløp Barlindhøgda rundt. Om dette fortsatt arrangeres vet jeg ikke. 

Vedlikehold av fløtingsanleggene er vel grunneiers (Løvenskjold) oppgave, og da prioriteres nok mer synlige anlegg. 

[7homas]

14 hours ago, ost said:

Ifølge nettet var tømmerrennen i årlig bruk så sent som 1999, i Norsk Trekkhundklubbs årlige kanoløp Barlindhøgda rundt. Om dette fortsatt arrangeres vet jeg ikke. 

Vedlikehold av fløtingsanleggene er vel grunneiers (Løvenskjold) oppgave, og da prioriteres nok mer synlige anlegg. 

Ja sikkert.
Men vi har jo diverse antikvarer som pålegger vedlikehold her og der (de samme som forbyr vedlikehold andre steder).Kanskje de har vært inne i bilde. Eller ikke.

[+Tom42]

Her forleden kjørte jeg forbi "barndommens rike" og måtte stoppe for å ta bilde av tømmerrenna på Fossum utenfor Skien.

Vi hadde en badeplass nedenfor tømmerrenna, og den var valgt med omhu, for så snart vi anledning snek vi oss opp og åpnet for vannføringen.  Da den var omtrent halvfull satte vi utfor, og i meget stor fart for vi nedover tilslutt på blanke messingen.  Ja, farten var så stor at da vi kom til elva "surfet" vi på overflaten mer enn 5 meter.

At leken var strengt forbudt skjønte vi ikke den gang, men tømmerrenna var av stål, og vi kunne slått oss halvt eller helt i hel.