Kolla på Dovrefjell (1652 moh), 15.01.2006

[El Gringo]

Jeg prøver meg på min første turrapport her på forumet. Etter en temmelig inaktiv senhøst etterfulgt av en influensaforårsaket (og litt latskap, da) sofaslitende juleferie, var fjell-lengselen mildt sagt...enorm. En kveldstur til Gråkallen og en trasketur i åsene øst for Jonsvatnet var aldeles ikke nok til å tilfredsstille meg, så kvelden lørdag den fjortende januar bestemte jeg meg for å stå tidlig opp dagen etter og dra til Oppdal for å bestige Blåøret. Da ville jeg i så fall komme til å stå på toppen av dette fjellet nøyaktig et år etter at jeg snudde på fortoppen, Kinnpiken, pga dårlig vær, null sikt og mangel på dagslys året før. Slik skulle det imidlertid ikke bli. Da jeg kvelden i forveien hadde planlagt å stå opp tidlig, ante jeg ikke hvor tidlig det faktisk skulle bli, for jeg våknet av en eller annen grunn i fire-tiden, og i halvfem-tiden begynte det å gå opp for meg at jeg ikke kom til å få sove igjen med det første likevel, så da var det bare å hive i seg et par brødskiver og sette seg i bilen. Denne usannsynlige bråhasten en tidlig morgenkvist (midt på natten!) resulterte naturligvis i at det fremdeles var bekmørkt da jeg ankom Oppdal. Det lille jeg så av fjell gjennom nattemørket så tåkefritt og innbydende ut, men det fristet likevel lite å begynne og labbe oppover alle bakkene uten å se annet enn utydelige konturer, så jeg ga dagslyset en sjanse til og kjørte "bare litt til" - og før jeg visste ordet av det var jeg oppe på selveste Dovrefjell. Nå var det blitt mulig å se litt tydeligere konturer, men det var vel like mye Månen sin fortjeneste som Solens. Én ting var likevel sikkert...det var utrolig lite snø der oppe til midtvinters å være! Jeg hadde både ski og truger i bilen, men snømangelen gjorde valget enkelt; det ble trugene. Endelig skulle jeg få prøvd ut denne spennende nyanskaffelsen! Med lett sekk på ryggen og mine flunkende nye Tubbs Altitude under føttene la jeg i vei innover viddene i retning Kolla, et mål jeg anså som passelig etter "vinterdvalen", altså formen tatt i betraktning. Noen liryper hilste meg velkommen til fjells igjen med sine tilfredse godlyder fra buskene, og da Solen endelig begynte å lyse opp landskapet slik at jeg fikk se de slake viddene, de rundene "kollene" og "høene", samt de mer brutale landskapsformene i skrentene og stupene borte på Nystuguhø-massivet, i gyldent morgenlys og i all sin prakt, gikk det opp for meg hvor fantastisk deilig det var å være på fjellet igjen. Fjellet, ja, dette vidunderlige, gudsforlatte, golde og forblåste stedet som vi alle elsker!

En liten detalj som kanskje ikke var fullt så fantastisk deilig var at det lå tung, grå tåke et godt stykke ned på alle toppene. Jaja, det kunne jo hende den ville lette utover dagen. Trugene viste seg å egne seg ypperlig på viddene inn mot Kolla. "Donald Duck-følelsen" forsvant allerede etter få minutter og jeg kunne labbe uhindret av gårde over både fokksnøansamlingene i forsenkningene og over de mer snøfattige rabbene med hendene godt plantet i bukselommene. Jeg ga likevel ikke helt slipp på tanken på at det etter mangeårig granatregn kanskje kunne ligge både saker og ting under snøen her som det ikke ville være spesielt heldig å tråkke på. Omsider nådde jeg foten av Kolla, og der fikk jeg øye på en flokk med moskus. 7 stykker totalt, et par av dem små. Det er en av de tingene som etter min mening sikrer Dovrefjell en solid plassering på en liste over de flotteste fjellområdene i Norge, at man der oppe nesten er garantert å treffe på disse koselige, hårete etterlevningene fra den gangen det meste var dekket av snø og is. Tross all min fascinasjon for disse dyrene, hadde jeg ikke så lyst til å stifte FOR nært bekjentskap med dem, så jeg tok et par elendige avstandsbilder og trasket videre. Nå begynte stigningen og da begynte jeg for alvor å kjenne resultatene av all den iherdige sofaslitingen de siste ukene. Trugene derimot, viste seg å takle litt oppoverbakke, i alle fall inntil en viss bratthetsgrad, men nå er jo ikke akkurat Kolla det steileste fjellet som er å oppdrive i kongeriket, så det gikk bra. Etter en god del pusting og pesing skallet jeg hodet i tåken. Den lå der fortsatt, og plutselig ble det så surt og kaldt at det var litt av en påkjenning på et slapt og gustent legeme som så brått hadde ramlet ut av sin myke, varme, alt for tilvente stue-biotop og ut i fjellvinteren. Det var også noe veldig kjent med dette. At man etter å ha beseiret de første par hundre høydemeterne av en fjelltopp kommer opp i en grå, grå, grå verden og bittert må innse at det "nok ikke blir noe utsikt på meg i dag, gitt", men ikke helt greier å gi slipp på det naive håpet om at tåken kommer til å blåse vekk selv om den faktisk ligger som støpt rundt hele fjellet. Dette hadde jeg opplevd før. Jeg fortsatte. Turen opp de resterende høydemeterne og over selve toppunktet er det ikke mye å si om annet enn at det var helgrått og veldig, veldig...forfriskende! Til slutt endte jeg opp med hodet pakket inn i både Ulvang-pannebånd, Lowe-lue og en diger anorakk-hette på én gang, en ganske underlig bekledning vil kanskje noen påstå. På veien ned igjen hadde jeg tenkt å gå over den lille bergknatten som på kartet heter Kollberget, men dette fortet var allerede inntatt av tre forvokste, brunraggede urtidsdyr (den ene så eksepsjonelt stor og raggete ut!), så jeg endret kursen littegranne for å unngå en konfrontasjon som neppe ville medføre seier for en spinkel, liten Homo sapiens. Hva som trakk dem helt opp til denne høyden på en sur dag som dette er ikke godt å si, men det stakk noen gule gresstuster opp av det sparsomme snødekket her og der som kan ha hatt en finger med i spillet. Hvordan noe kan bli så stort av å tygge gule gresstuster kan man jo lure på, men det har vel med mengden som inntas å gjøre.

Da jeg kom ned til bilen igjen hang tåken fortsatt lavt over Dovrefjell, men nede i Oppdal var både Blåøret, Storhornet og Blåhø helt fri, fikk jeg se. Dette fikk meg til å lure på om jeg ikke heller burde ha valgt å gå søndagsturen min i Oppdal, men møtet med alle moskusene og ikke minst den herlige, golde høyfjellsstemningen oppe på Dovre-viddene (som sagt, Dovre er i den absolutte eliten av norske fjellområder) gjorde at jeg slo fast at jeg simpelthen ikke kunne ha gjort et bedre valg i de groggy morgentimene den dagen.

Til slutt vil jeg fortelle at jeg på bilturen ned mot Oppdal og Dovre så en snømus og tre elger. De sistnevnte sto RETT ved E6 i Tillerbyen og gnagde på noen grener som hang over et gjerde. Det pleier å være hyggelig å treffe på "skogens konge", men kanskje ikke akkurat der? Dette kan jo være verdt å ha i tankene neste gang man raser avgårde gjennom Tillerbyen, eller et annet sted for den saks skyld.

Og HELT til slutt...takk til Kim som i en annen tråd anbefalte meg disse trugene. Her tror jeg virkelig jeg har gjort et godt kjøp!

[Odin]

Det så ut som en flott tur. Må takke litt for inlegget, skal i nesten samme område neste helg. Det var nyttig å lese din turrapport.

Var på Oppdal for en uke siden, og forstod at trugene kan være å greie å ha med kommende helg. Får følge med værvarslet.

Hadde planer om å bruke pulk,ettersom jeg skal ha med endel tyngde. Men så ut som det var endel avblåste områder på bildene dine.

Hvor parkerte du, på Grønnbakken?

Moro med moskusobservasjonene, håper de ikke beiter rundt teltet mitt når jeg våkner.

[Nils]

Blir fort roser i kinnene når man er til fjells på denne tiden av året ja. Sommerturene hvor man svetter på toppene i shorts virker ganske langt unna når det er grått, kaldt og alt er nediset.

Moskusen gjør så absolutt Dovrefjell til et meget spennende turområde. Det er en stor opplevelse å møte disse minimammutene. Virker som det har blitt mer av den de senere årene, heldigvis. På våre turer dit på 90-tallet så vi sjelden disse dyrene, mens de siste 2-3 gangene har vi observert mange dyr, og på flere steder. De har vært ganske nære også. Kan selvfølgelig være tilfeldig, men jeg mener å ha lest at stammen er blitt større.

[El Gringo]

Odin: Jeg parkerte på en rasteplass noen få kilometer sør for Grønbakken.

På den måten kom jeg litt høyere opp.

Nils: På oversiktskartet mitt over Dovrefjell står det at stammen i 1997 var på ca. 85 dyr. Det høres da lite ut!? Vi får håpe det er riktig som du har hørt at stammen vokser.

[eaa]

Enig og tro (til Dovre faller)! Dette er et flott stykke Norge.

Slike aleneturer djupt inn i gråa er jo sjelebot for et oppjaget moderne menneske.

Så godt å sanse tidløsheten, noen langlinjede og "analoge" inntrykk, der man aner målestokken i sin egen tilværesle,

og innse hvor små og betydningsløse vi egentlig er i den helt store sammenhengen...