Gå til innhold
  • Bli medlem
IGNORED

02.06.05: Sunnmørsalpane, 2 topper helt vest på Kolåshalvøya


Anbefalte innlegg

Det ble en ny kveldstur i går torsdag, denne gangen til to topper helt vest på Kolåshalvøya. Klarvær og lite vind ga en flott tur til Bergehornet (1024) og Grøthornet (1045).

Bergehornet
Turen startet ved kraftverket i Fosshola og opp langs rørgata til Riseskaret. Skavlene låg langs hele østsida av Bergehornet, men helt nord på østryggen kunne det se ut som om det var greit å passere skavelen . Det viser seg at sola har tatt godt tak i snøen, så sålene gir godt feste i det korte men bratte partiet. Toppen nås knappe 2 timer etter avgang. Utsikten nytes og foreviges før neste etappe påbegynnes.

Grøthornet
I slakt terreng går jeg i retning Raudetindane, og følger disse i berg-og-dalbane med tilhørende lett klyving. Ryggen mot Grøthornet omkranser dalbunnen i vest (Flåskjerdalen), og lengst vest har Liahornet ei form som minner veldig mye om Jakta sett fra øst. Som en spekkhogger som stikker snuten opp av vannet…. Liahornet fikk besøk på ski for et par mnd siden. Ryggen mot Grøthornet er delvis snødekket, men enkel å følge. Jeg holder toppegga et stykke, luftig, men det tar for mye tid, så jeg holder litt ned i sørsida. Toppen nås kl. 19, akkurat etter tidsskjema til 21 ferge på returen. Grøthornet er et godt alternativ som skitur, nedkjøringa i renna i sørsida er ca 500m med gode 35 grader. Litt slakere ned i Skåla eller ned mot Hestfjellet.

Denne turen gir åpen utsikt mot øyene i vest, og i øst ser man Vassdalstinden og Saudehornet steile opp som de to mest markante tindene. Siden disse rager 2-300m høyere enn de andre toppene i området, synes de ekstra godt.

(Logg inn for å se skjult innhold)



Kart over ruta:

(Logg inn for å se skjult innhold)

Vis rapporten i Turkartet

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tenkte eg det ikkje. Liadalsnipa har ein langt flatare tilkomst frå "baksida". Dette har eg sett frå Sandhornet/Blåfjellet ved Folkestad/Dalsfjorden (skitur, mai 1988), men det vart mykje tydelegare på biletet ditt. Ta med eit bilete av den sett frå Håvold/Rjåneset, (og kanskje endåtil frå Kjelsundet i Gursken). Sunnmørsfjella har mange ansikt. Nok ein gong flotte bilete, Svein. Det er ein kar på nokre av bileta dine. Er det deg sjølv der sjølvutløysaren er brukt, eller er det ein turkamerat?

Helsing Stuttjukken.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Skal si du er aktiv for tiden Svein. Flotte bilder.

Til Stuttjukken: Liadalsnipa er vanskeligere å gå på fra baksiden. Det er et hakk og en hammer på egga som er svært luftig. Det er hengt opp en kjetting på hammeren, og det er derfor det går an å gå her uten tau. På forsiden går det sti opp fra Halse. Hengebratt, men ingen problem.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Tenkte eg det ikkje. Liadalsnipa har ein langt flatare tilkomst frå "baksida". Dette har eg sett frå Sandhornet/Blåfjellet ved Folkestad/Dalsfjorden (skitur, mai 1988), men det vart mykje tydelegare på biletet ditt. Ta med eit bilete av den sett frå Håvold/Rjåneset, (og kanskje endåtil frå Kjelsundet i Gursken). Sunnmørsfjella har mange ansikt. Nok ein gong flotte bilete, Svein. Det er ein kar på nokre av bileta dine. Er det deg sjølv der sjølvutløysaren er brukt, eller er det ein turkamerat?

Helsing Stuttjukken.

Hehe, har med et lite stativ ja. Det er nok berre meg sjølv...

Her er også Liadalsnipa, men fra Halse/Håvoll

(Logg inn for å se skjult innhold)

Ozzi, du mener det er enklere opp på "framsida" enn fra "baksida"? Har ikke tatt turen opp på nipa enda, men har tenkt litt på å ta ei runde fra Liadal til Ørstamunnen og over Hyningane m.fl. til Liadalsnipa. Og da hadde jeg tenkt å se på direkte ruta fra Liadal. I fottur-boka står det noe sånt som: Vanskelig å finne egnet plass til å sette sikringer, så dei fleste velger å gå opp usikret :-) Så jeg har fundert på hva som venter der...

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Eg nemnte at Liadalsnipa har ein flatare tilkomst frå "baksida". Kanskje det verka som at eg meinte at det kunne vera lett å ta seg til toppen derifrå. Det har eg ingen formeining om, og om eg elles veit svært lite om Sunnmørsalpane, veit eg at slike ryggjer som Svein tok bilete av kan vera alt frå kurant og passera, til å vera som den kvassaste knivsegg som kun dei tøffaste klatrarane vågar seg på. Dette er berre ein liten detalj av alt som er med på å gjera Sunnmørsalpane fascinerande, og det er godt at det fjellområdet er nett slik det er i all sin villskap. For å ta ein paralell frå område som er nærare mine kantar, nemleg Nærøyfjorden. Reiser ein på fjorden med ferje eller båt, ser ein steile og loddrette berg rett opp frå fjorden, og øvst er toppane på 14-1500 m.o.h. Kven kan automatisk tenkja seg at det er flate fjellplatå, nestan som Hardangervidda i mini-miniatyr bakom kanten. Dei som har vore der veit det, men ikkje mange andre, for der er det ingen tilretteleggjing med hytter og merka stiar, og dermed liten ferdsel.

Helsing Stuttjukken.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Mye enklere på framsiden ja. Det er dette som er normalruta. Det flotteste er selvfølgelig rundturen. Opp framsiden, over ryggen, og ned igjen forbi Nykkjavatnet. Det er ingen problem uten sikring for en fjellvant kar som deg :-).

Du får større problemer om du skal helt fra Hyrningane. Tror det er vanskelig å komme opp fra skaret på toppen av Svenskedalen og opp til Eggja(982). Ser lett ut på kartet, men mener å huske at det er en bratt og smal rygg her. Let opp noen bilder fra området og se etter.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Du får større problemer om du skal helt fra Hyrningane. Tror det er vanskelig å komme opp fra skaret på toppen av Svenskedalen og opp til Eggja(982). Ser lett ut på kartet, men mener å huske at det er en bratt og smal rygg her. Let opp noen bilder fra området og se etter.

Har ingen gode bilder av det skaret du nevner... På kartet ser det veeeldig greit ut, var mer usikker på motsatt vei i det skaret. For der er det et par høydelinjer som står nært. Mener å huske at der er mye sva i sørsida mot Skorgedalen også, så noe annet enn å følge rygger/egger er vel utelukket....

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Svein: synes du bør skrive en toppturguide for Sunmørsalpane. Dette er virkelig inspirerende. Sunmørsalpane er et fjellområde jeg ønsker å kaste meg over etter Jotunheimens topper er besteget. Men så lenge tror jeg ikke jeg kommer til å klare å vente.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det finns bøker om Sunnmørsalpane. Sjølv har eg ei bok frå Gyldendal Norsk Forlag, som kom ut med boka "Nordvestlandets fjellverden - fotturer i Møre og Romsdal" for ein del år sidan. Boka er ikkje akkurat nokon topp-turguide, men den har mange flotte rute-skildringar og bilete frå dei fjellvakre Møre-traktene.

Elles ser eg at Svein sit på ein så solid kunnskap om Sunnmørsalpane, og si gode heimeside der i frå, at det spørs om ikkje han er den rette til å skriva den neste boka om Sunnmørsalpane. Skulle du finna på og gjera det, Svein, kjem iallfall eg til å kjøpa den. Det var eit tips i frå meg, og eg vil ikkje vera overraska om du allereie har halde på med ei slik bok lenge, som du synest treng modnast litt til før den er klar.

Helsing Stuttjukken.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Selv om siden til Svein er mye mer detaljert og bedre når det gjelder toppturer enn bøkene, så spørs det om det er marked for så veldig mange flere bøker fra Sunnmøre.

"Fotturar i Sunnmørsalpene" og "Skiturar i Sunnmørsalpene, vest for Hjørundfjorden" dekker det meste. Det kan være marked for en skibok på østsiden av fjorden.

Stå på med siden din Svein. Det er mange som vil ha nytte av den!!!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det var da så... Jeg er vel et par hakk mer kjent enn den jevne fjellvandrer i Sunnmørsalpane, og det kommer nok av interessen. Men det er mange som har mye kunnskap om Sunnmørsalpane, bl.a dei bak Iriss forlag. Jeg rekker dei nok foreløpig ikke lenger enn til knærne, men håper at jeg kan bli jamnhøge med dei på lengre sikt.

Enig med Ozzi at etter at "fotturer på sunnmøre" kom ut, er markedet mettet for ei stund. Den er ikke alt-omfattende om Sunnmørsalpane, men så godt som. Men det er rart med det, gode bøker selger nesten uansett hva som finnes fra før (det er jo jul hvert år...). Skiturer på Sunnmøre kan vi lese om på iriss.no at dei har lagt på is, i så fall et kjempeprosjekt :) Jeg aner at noe er i gjære, det har dukket opp flere vinterserier på sida deira. Jeg ser i alle fall fram til det, hvis det dukker opp noe fra den kanten.

Det er utfordrende å lage ei nettside om et landskap som er så krokete som Sunnmørsalpane. Men det er gøy, det gir turene en ny dimensjon. Og det blir flere turer av det :wink: Det får holde for meg i tida framover. Positive tilbakemeldinger gir i alle fall inspirasjon til å fortsette med "arbeidet".

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • Heriks featured this emne

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

  • Lignende innhold

    • Av Fjellfilmeren
      Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu.
       
      I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen.
      Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe!

      Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien.
      Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet.
        
      På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen.

      Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade.

      Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu.
       
      I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta…

      Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel.
       
      Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian!
      Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme?
      Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011:

      Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein:
      Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente.
      Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011:

      Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk:

      Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon…
      Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…

       
    • Av MoL
      Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. 
      Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som.
      Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint.
      Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin.
      PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.
    • Av tshansen
      Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke

      Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her.

      Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her.

      Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra?

      Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til  (Hallehornet) 
      Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt

      Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei  

      Middagshornet i bakkant på bildet over.

      For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt  

      Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen.


      Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. 

      Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned


      Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket.


      Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.

    • Av tshansen
      Tok meg noen dager på tur i sommer. Planen var å gå Hornelen, samt en del topper i Sunnmørsalpene. Været skulle vise seg å sette en stopper for store deler av planene, men med familie i Ålesund var det greit å ligge værfast å ta på sparket turer derfra.

      Turen starter ganske bratt og brått rett ved Alnes "sentrum". Her er sti godt merket oppover til første flaten og utsikten mot Alnes fyr er helt fantastisk. Eller vanligvis, i dag skulle det være lavt skydekke som tok vekk en del av de beste fotomulighetene. 

      Vinden tok seg gradvis opp, men skodda slapp liksom aldri taket. Vi trasket videre forbi jakthytten og hadde et lite håp om å få et glimt eller to av den flotte utsikten (rett i havet) ute på Lesten.

      Vi var heldige å få et par glimt av hva denne turen har å by på, men fikk ikke de helt store bildene, selv om litt tåke gir utrolig kul effekt noen ganger. Her er det greit å følge merket sti, for her er mange plasser man kan ramle ganske mange meter i fritt fall. 

      Som den ivrige fotografen jeg er, prøvde jeg å få litt bilder fra en bedre vinkel, men det lot seg ikke gjøre. Været spilte definitivt ikke på lag med oss denne morgen.

      Det er utrolig fint å sette opp telt her ute, med fantastisk utsikt og god plan flate godt inne på kanten. Anbefales om man er i området. Vi fortsetter turen mot Kjerringtindane før vi setter kursen mot Sæteregga og Storhornet.

      Du vet den følelsen man får når man står på kanten av et stup... den trangen til å hoppe? Jeg får ikke den  
      Vi slo egentlig fort fra oss håpet om å gå opp på Storhornet. Med den tette tåken så vi liten vits i å ta turen opp da hele vitsen med Storhornet er nettopp utsikten.

      Vi kuttet litt inn på ruta å gikk langs vannet i stede. Noe vi kjapt skulle angre bittert på. Det var veldig kronglete å gå her, bratt, og noe så sjukt med mygg... Vi holdt på å bli sprø og faktisk inne på tanken om vi skulle stupe i vannet å svømme tilbake  
      Godt spist kom vi oss omsider tilbake og måtte ha en obligatorisk photoshoot på Johan Skytt


      Alt i alt en fantastisk tur som virkelig kan anbefales. Dog ville jeg satset på litt bedre vær når man først skal ta turen opp her  
    • Av Þróndeimr
      Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset

      Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene.


      Slogen sett fra Sæbø




      Kart over rutene jeg gikk

      Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen.




      Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre


      Slogen og Sørlige deler av Brekketinden



      Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet.




      Klyvinga og klatringa opp siste stykket


      Panorama fra toppen


      Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak.


      Folk på toppen av Slogen


      Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.