Søk i nettsamfunnet

Pico de Aneto er med sine 3404 meter det høyeste fjellet i Pyreneene, fjellkeden som "deler" Frankrike og Spania med det underlige fjellandet Andorra midt inne i. Turmålet ble da også valgt fordi fjellet er det høyeste, ikke nødvendigvis det fineste. Været var det så som så med, men vi tok bussen kl 8 inn til veiens ende i ca. 1900 meters høyde i Valle de Benasque. Vi fikk høre vi var for sent ut og slikt alpe-bla bla bla, men ruslet oppover med holdningen, what comes comes, and what succeeds succeeds. Det var ikke mange andre på vei oppover, noe som overrakset oss siden vi ble fortalt av en som hadde vært på Galdhøpiggen at det trolig ville være flere folk her. Kanskje de hadde startet på fjellhytta Refugio Renclusa, ca. 2150 moh?? Vi passerte i alle fall snart hytta, en riktig forsøplet og heslig hytte før stien ble utydeligere. Spanjolene må elske vardebygging, for det var varder over alt, til høyre, til venstre, i midten og her og der og minst like mange stiantydninger. Vi fulgte det vi syntes virket mest lovende og kom til slutt til Portillon Superior... Et skard,ca. 2850 moh. Her ble Julia igjen med vond fot, mens jeg fortsatt ned mot morenelandskapet på andre siden. Ved brekanten kom tåka, men jeg ville ikke snu nå og trasket innover i tåka med stegjern på. Rundtomkring i tåka hørte jeg stemmer, men noe tydelig tråkk fant jeg ikke. Til slutt dukket et svakt tråkk opp og jeg havnet på en fjellrygg, alt for langt til høyre for det egentlige målet: Collado de Coronas, skulle det vise seg. Tåka lettet og jeg fortsatt bortover mot Collado'n (skard) Her fant jeg tråkket. I stedet for å følge tråkket opp Coronasbreen kløv jeg opp ryggen til høyre (for å slippe å ta på stegjernene jeg akkurat hadde tatt av igjen). Snart var jeg fremme ved den beryktede toppeggen. Noen gikk med tau, andre med lavt tyngdepunkt. Eggen, ca. 15 meter lang, var imidlertid en skuffelse. Bratte fjellsider på begge kanter, ja vel, men ikke loddrett som beskrevet av andre, og ryggen var så full av gode tak at det opplevdes helt uproblematisk å gå her. Sammen med 10-15 andre var jeg på toppen, som var fri for varder, men tilgjengjeld prydet med et digert kors og en påle dekorert med kunstblomster... Med bomturer og slikt tøys ble det til sammen mer enn 1700 høydemetre, noe som merktes svært godt i knærne på vei ned. En flott tur, med en visstnok vanvittig flott utsikt (som jeg bare delvis fikk oppleve på grunn av skyer). Vel nede igjen fikk jeg t skjorte med Aneto 3404 meter preget inn på forsiden.. Kitsch? Tja.-.. Pytt pytt.

Irland er vel ikke helt det landet man først tenker på når det gjelder fjell, men selv der finnes de. Helt i sydvest ligger Kerry. På to halvøyer som stikker ut i Atlanteren ligger det flotte områder. Det mest kjente er nok Macgillycuddy Reeks. Til dette området gikk turen etter deltagelse på en konferanse i Kilkenny. Det er jo greit å kombinere med et par feriedager hvis reisen allerede er betalt. Veiene ned til – og i - Kerry er en opplevelse. Smale og med masse svinger. Langt ut på kvelden er jeg endelig kommet frem. Ikke så lett med den kjøringen på ’feil’side heller: særlig ikke i rundkjøringene. Climbers Inn hørtes jo helt passe ut, men viste seg å være et temmelig nedkjørt sted. Fordel eller ulempe: jeg hadde hele stedet, med plass til 50 gjester, helt alene. I puben om kvelden var det heldigvis noen ”locals”. Ikke det at jeg skjønte noe særlig av hva de sa, men det hørtes jo gøy ut. Neste dag lå skyene over toppene, men topptur burde være mulig. Den mest kjente turen kalles ”horseshoe-walk”og går, som navnet sier, i en bue over flere topper. Startstedet ligger 1,5 km fra Lough Acoose. Over en grind og oppover en delvis betonglagt vei. Litt merkelig. Etter et par hundre høydemetere åpner synet seg mot ’hesteskoen’: til høyre Cathair (1001), bak i midten Irlands høyeste fjell Corran Tuathail (1041) og til venstre Binn Chaorach (1010). Ligner litt på Kalvehøgde fra Leirungsdalen. Opp til Cathair vesttopp (1075) og videre til hovedtoppen er grei gåing. Også til Coran Tuathail går greit. Været har heldigvis bedret seg: skyet, men ikke regn og god sikt. Eggen videre til Binn Chaorach skal visstnok være litt mer klyving. Jeg roter litt her og der og får derfor litt klyving, men trengs egentlig ikke hvis man tar seg litt mer tid til å finnne veien. Jeg er stadig redd været skal forandre seg. Det er beryktet for å kunne forandre seg veldig fort. Går fint. Tar det deretter veldig med ro og stikker bortom et par andre hills. Nede igjen etter 6 timer med en fjelltur i uventet omgivelse bak meg. Neste dag tar jeg turen til Dingle-halvøyen for å prøve meg på Brandon Mountain (952). Dette fjellet er vel det mest kjente i Irland som bedefartsted. Startpunktet er ikke så lett å finne. Jeg kjører langsomt, men klarer likevel å bomme i første omgang. Rett etter parkeringen er det et ’shrine’for Saint Brandon og selvsagt Maria. Videre er det en flott sti. Heldigvis for været er fullstendig håpløst. Det regner og blåser kraftig og sikten er tilsvarende. Jeg må legge meg mot vinden av og til for å ikke falle. Bare ikke tenke på hvordan det er oppe på ryggen. Etter en stund går stien i ly og kan jeg hvile litt. Regnet har klart å lure seg inn under klærne så livet er litt mindre bra. Oppe ved en liten bekk fra et bitte lite vann er sikkert ideelt som rastested om sommeren. Nå bare raser jeg videre. Ganske bratt opp til kammen men ikke vanskelig. Og der treffer jeg vinden igjen. Nå full kraft. Det er på grensen til det forsvarlige (eller litt over). Heldigvis går stien litt under toppen på vindsiden slik at jeg kun blåses et lite stykke oppover av og til, men ikke helt over kanten. Jeg når toppen, tar et bilde av korset (for mer er det ikke å se) og skynder meg ned igjen. Det er visst en fin hillwalk videre over ryggen, men ikke i dag. Klissvåt etter 3.5 time tilbake i bilen. Siste dagen er det den andre delen av Macgillycuddy Reeks som står på programmet. Går nå opp fra sydsiden fra Louh Curraghmore via en gresskledd helling med en del sten. Bedre enn den klassike ruten fra nordsiden som er blitt temmelig farlig m.h.t. stenslag. Igjen er det klissvått, så jeg må passe på med fotfeste. Oppe på ryggen er det igjen elendig sikt og hard vind. Ikke særlig mye variasjon i Irland i oktober. Jeg går litt opp og ned til jeg når det høyeste punktet Cnoc na Peiste (988) og så tilbake igjen. Sammenfattet: I alt 15 'fjell' hvorav de 9 høyeste på tre dager. Men: Irland i oktober er litt for mye sjansespill med været. Jeg hadde stort sett dårlig eller rett og slett ellendig vær. Området har virkelig fjellkarakter selv om det så vidt kommer over 1000 m. Som regel er det ca. 8-900 høydemeter allerede til hovedtoppen så man kan få seg fine lange turer. Sikkert flott i august. På den annen side blir det da kanskje litt for enkelt? Men utsikten over fjell og sjøen og værutfordringene fra Atlanteren har jo begge sin sjarme.

Med forhåndsbestilt rom og full pensjon på Spiterstulen, bar det til fjells på Skjærtorsdag. Været var ikke akkurat det beste. Verken på torsdag eller fredag, men småturer i skogen, kos i basseng og badstue og et behagelig ferieliv med god mat og no stress var ikke akkurat å forakte. På fredag kveld var det imidlertid meldt om både oppklarning og temperaturer som skulle falle i kjelleren. I tillegg var det fullmåne, så jeg øynet muligheter for en soloppgangstur til Galdhøpiggen. Det ble en liten rekognoseringstur opp i lia i kvitut'n på fredag ettermiddag før jeg køyet samtidig med 2-åringen før kl. 21. Alltid det samme Det slår aldri feil - legger jeg meg i visshet om at jeg har en svært ufullstendig natt foran meg, blir det bare tull og humpete soving. Når vekkerklokka jamrer midt på natta, er jeg aldri klar til å stå opp. Det er alltid det samme! Men det var ingen unnskyldninger (er ofte flink til å finne dem) for å snike seg tilbake til sengs. Ute var det stjerneklart og månelyset flommet over hele fjellsiden. En kald natt og forfrysninger Etter en mild vinter i Sør-Norge, var det nå kulda skulle komme på en snarvisitt. Og jeg som hater å fryse! I etterkant kunne meterologene berette om kaldeste natten så langt i vinter flere steder i Sør-Norge, men det var jeg lykkelig uvitende om der jeg tuslet alene opp gjennom bjørkelia. Snøen og bindingene knirket om kapp mens tankene vandret fra alt til ingenting. Det var jo egentlig ganske allright da, når man først var i gang. Ikke noe stress, god tid - utfordringen var egentlig å ikke gå for fort. Jeg fulgte omtrent ruta mot Juvasshytta, sikk-sakk oppover før jeg rundet opp på fjellryggen øst for Svellnose. Vinden tiltok fra nord etter hvert som terrenget ble mer åpent og utsatt. Jeg befant meg i måneskinnet og kunne ane motlyskonturen av månen der oppe foran meg. Over den neste kammen snøføyka iltert, og i måneskinnet var det en uvirkelig skjønnhet over det hele. Bare man kunne tatt bilder med netthinna. En vellykket fotografering av motivet ville vært så omfattende at jeg vurderte det ikke en gang. Småtrøtt og sløv la jeg ikke spesielt merke til vinden som konstant pisket inn fra høyre. Små snøkorn i en uavbrutt kanonade av mitt høyre kinn, og en litt for åpent hettekant. Ingen god kombinasjon. Det var da det var noe galt ved berøringen mellom kinn og hette at jeg våknet. Dette kan da ikke være riktig? Ryggen mot vinden, votten av - kjenne etter. Stort som et 5-krone stykke var en bit av kinnet omgjort til en hard isklump. Skal si det ble satt i gang opptining av hud og forbedring av antrekket. Dagen virket uendelig langt unna og jeg bestemte meg for å snu hvis det ikke ble mye bedre. Det ble langt bedre, men i ettertid har jeg fortsatt en brun flekk på stedet. En finlandshettelignende lue gjorde det tungt å puste, men ansiktet holdt seg varmt, og opp mot Svellnose var det dessuten mindre vind. Turen forbi Svellnose og over Keilhaus husker jeg lite av. Konsentrerte meg vel mest om å holde så mye av toppen som mulig inne i hettelua, men i skaret mellom Keilhaus og Piggen fosskokte det Drevsnøen hadde det bråtravelt med å komme seg av sted, der den skjøt forbi meg i rasende fart og virvlet ut i et luftig svev over Svellnosbrean. Ny dag og nytt mot Kamp mot trøtthet, kulde og indre spørsmål om hvorfor jeg gjør dette ble glemt nå. En bakke igjen. Og i ryggen: Sikre tegn på at en ny dag var i anmarsj. Oppe ved hytta forsøkte jeg først å ta på dunjakka og sette meg inne i vindsekken, men det var alt for kaldt. Tærne sa farvel den ene etter den andre i raskt tempo. Eneste som funket var bevegelse. Jeg laget ei lita joggeløype rundt på Piggen, men var alt for slapp til å jogge, så det ble en form for lumping. Men for hver runde seg månen lenger ned i vesthorisonten, mens en stadig rødere stripe bredte seg i øst. Ikke blåste det så ille på toppen heller. Gleden over alt som skjedde på kort tid, ga nytt mot. Kulde - Kamerabatterier: 3-0 2 kameraer. 3 batterier, hvorav to så nær kroppen som mulig var klare til handling. 200 mm linse med 2x telekonverter. Autofokusen lette forgjeves etter månen mens batteri tømtes i rekordfart. 5 minutter - kamera1 dødt. 15 minutter senere det samme med kamera2. Kamera1 får nytt batteri og holder heldigvis i 20 minutter til, men så er det slutt. Resten av turen må jeg bare la alt av motiver fare. Prøv å bytte et metallobjektiv i 25 minusgrader og stiv vind, uten handsker: Det biter! Vind og vindstille De enorme kontrastene i fjellet er utrolig fascinerende. Fra nord feier snøfokket med stor hastighet over platået på Keilhaus topp før den står som damp under koktrykk i en enorm stråle ut i lufta. I motlyset ser det ordentlig ullent ut på alle fjellkammene. Jeg velger å skli ned på Styggebrean via brearmen mellom Keilhaus og Svellnose. Nede på breflata ligger det puddersnø. Sola varmer og jeg kjenner ikke et vindpust. Snakk om to ulike verdener! Fra tur til frokost Jeg kjører som krøkke og bruker en del tid ned bratta til Spiterstulen. På Visa like nedenfor brua møter jeg dagens fellestur. De skal gå den såkalte 4-breersturen rundt Galdhøpiggen. De har fått ordnet ekstra tidlig frokost og starter allerede kl. 8. "God morgen, god tur". Noen kommer, andre går. Inne på rommet blir det rask klesskift (stilongsen under goretextbuksa var fortsatt stivfrossen i baken) før familien gikk til frokost. På Spiterstulen er det ca. 20 kalde, og det føles mildt i forhold til der oppe. Det ble ikke mange bildene. Det ble en liten frostskade på kinnet. Men det ble en herlig naturopplevelse som aldri vil bli glemt. Med god samvittighet nyter jeg en rolig lørdag på skitur med 2-åringen, som tilskuere på det fargerike påskeskirennet på Spiterstulen og til sist i svømmebassenget.

Eller Zugspitze som det heter på lokalt sprog, Tysklands høyeste fjell, 2964 meter over havet. Utgangspunktet for turen var Ningbo i Kina der jeg hadde vært på jobb i drøye 3 uker. Turen startet med en 3-timers busstur til Shanghai, ny buss til flyplassen og 12 timers flytur til flyplassen utenfor Munchen. I Munchen var det 2 grader da jeg ankom på morgenkvisten, et skikkelig kuldesjokk etter 3 uker i 30 graders varme. Og enda skulle jeg noen tusen meter opp i løpet av dagen. Hvordan skulle dette gå med lite bekledning og enkle kinesiske spasersko? Turen var nemlig ikke planlagt før like før retur da jeg fant ut at jeg kunne stå over noen timer her nede så jeg fikk med meg en ny nasjonstopp. 40 minutter med tog til Hauptbahnhof, 1,5 time med regiontog til Garmisch-Partenkirchen. Her var det over på Zugspitzebahn, først et kvarters tid med vanlig tog innover dalen, så over på tannhjulsbane videre en time. Det gikk ikke fort, det meste av ruten gikk i 15 km/time. Som togentusiast hadde jeg virkelig sansen for denne toglinjen, jeg trodde vel egentlig at slike baner som snurrer seg rundt inni fjellet kun hørte til i skala H0. Øverste stasjon ligger 2600 moh og herfra var planen å spasere opp. Sesongens første nysnø var imidlertid allerede ankommet, så jeg tok den slappe varianten med taubane til toppen. 2 minutter så var jeg på topp-plattformen. Så etter 2 bussturer, 1 flytur, 4 togturer og en taubanetur var jeg nesten på toppen. For å komme bort til høyeste punktet var det en liten klyvetur på delvis snø og islagt berg. Likevel ikke noe problem med kinesiske spasersko, så lenge det var en wire å holde seg fast i. Det var et par vanskelige punkter på turen bort til toppen pga kulden og snøforholdene. Det første var en bom som markerte at passasjen var stengt. Ikke vrien å passere, men fryktet litt for at en tysk polizei skulle komme springende. Det andre var jernstigen opp mot topp-kronen. Med bare hender var det ingen fornøyelse å klyve opp her i minusgrader, men det gikk da på et vis. Ingen unødig somling opp her. Ettersom andre så at jeg fryktløst hadde neglisjert alle advarsler, var det flere som forsøkte seg bortetter. Noen sikret med isøks og gikk med sele som var sikret i wiren – det så nesten litt komisk ut. Bildene forteller det som fortelles skal om utsikt og værforhold. Jeg kom meg ned igjen til Garmisch-Partenkircken samme rute etter øl og pølser på toppen. En liten fottur med besiktigelse av skibakken ble det, samt en liten byvandring i Munchen for å se på livet under oktoberfestivalen mit lederhosen und ompamusik før jeg flakset hjem med siste fly på kvelden.

Hei, Denne toppen, som er høyest i Karibien, lar seg fint kombinere med "sydentur". Flere norske reiseoperatører arrangerer charterturer til Den Dominikanske Republikk. Turen er omlag 46 kilometer lang med omlag 2400 høydemeter. Jeg legger ved noen bilder, en mer utførlig rapport kan leses på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/3000mtn/duarte.html Hilsen Petter

Galdhøpiggen onsdag 15.04.09.

Denne turen er jo rimelig kjent for de aller fleste vil jeg tro, men slenger ut en liten rapport med bilder likevel jeg. Vi gikk fra Galdhøpiggen Sommerskisenter, og det gikk fint helt til vi kom nesten opp til breen, da måtte vi av med skiene, og gå over steinene til brekanten. Over breen gikk veldig fint, greit føre. Oppe ved morenen gikk vi litt lenger opp, og gikk opp et skar rett overfor den første "kneika". Deretter gikk det opp røysene til siste fonna, som gikk lett, godt føre, men man datt lett gjennom ved steiner osv. Nydelig vær! Temperaturen har jeg ikke peiling på, men det var varmt i sola. Etter at sola hadde stått på noen timer, så ble snøen riktig så "treg" når vi skulle ned igjen, makan til "lugging". Snøen har minket en god del ja. Har vært oppå der enormt mange ganger før, men like kjekt hver gang, særlig når det er lite folk...!

En utvidelse av pinsen med en dag og en rimelig flyrute til Thessaloniki gjorde dette at denne pinsen ble feiret i Hellas. Vi hadde bestilt hotell på Halkidiki-siden av Egeer-havet, så det ble en tidlig morgentur med leiebil gjennom byen, forbi Katerini og opp til den lille byen Litochoro under Olympus-fjellet. Herfra er det snaue 2 mil på bakkete og krokete veier. Tror dette er eneste gangen at jeg har blitt småkvalm av å kjøre bil selv, selv om tempoet var moderat. Fra parkeringen (Ca 1050 m) opp til Refugio A(ca 2050 m), en stor fjellhytte der mange overnatter. Jeg tok denne fjellturen som en dagstur og det går egentlig greit om man er vant med lange motbakker. Total er det over 2000 høydemeter opp og ned til toppen, om man tar med noen få nedoverbakker opp til hytta, samt nedklyvingen fra Skala. Mye folk ute og gikk, og jeg spurte meg frem da jeg ikke hadde noe ordentlig kart. Fin sti hele veien opp til Skala på 2866 moh. Herfra blir det litt mer kronglete terreng videre. Først klyver man ned endel meter fra Skala, litt bortover ryggen og lang klyving opp til fortoppen. Her var det litt skummelt pga mye folk, bratt terreng med svaberg og løs stein, men det går helst greit. Fra fortoppen er det litt bratt ned, her kan man holde seg i en wire, ned til en luftig kløft. Siste stykkemytikast opp er helt greit. På ingen måte vanskelig å ta seg frem her, men folk med utpreget høydeskrekk stopper nok gjerne på Skala. Klyveruten mellom Skala og Mytikas er godt merket med bolter på utsatte steder for vinterklatring. Endel går tydeligvis her vinterstid også, mye striper etter stegjern oppetter. På vei oppetter passerte jeg et par bratte snøfonner og var litt engstelig for at tilsvarende fonner kunne stoppe meg på de mer bratte partiene øverst, men her var det helt bart og tørt. Det kom også folk opp en mere direkte rute fra Refugio A. Dette var en organisert tur der alle hadde hjelm, men ingen hadde klatreutstyr det jeg kunne se. Muligens er denne ruten kjappere, men ikke så godt egnet for de store horder med tanke på fare fpr steinsprang. 3,5 timer fra bilen og opp, 3 kvarter på toppen, 2,5 timer ned + 2 timers kjøring hver vei mellom Halkidiki og P-plassen. Resten av den lille ferien ble tilbragt med damene mine på stranden, god samvittighet for å dra seg litt etter en slik dagstur. Dagens reisetips: IKKE lei bil av National eller Alamo i Thessaloniki. De har ikke bilutlevering på flyplassen. Vi ble møtt av en fyr som kom en halv time etter avtalt tid, han kjørte oss til kontoret som var flere kilometer unna og vi ble sittende fast lenge i kø tilbake igjen i bygater vi ikke hadde tenkt å besøke. Det ble en litt gretten start på ferien, men ellers var det flott i Syden.

I leiebil fra Emiratene til Oman Det gikk overaskende mange timer å kjøre fra nasjonstoppen nordvest i United Arab Emirates (UAE) og til byen Bahla i Oman, ikke så langt fra Jabal Shams. For det første kjørte vi en del feil rundt byen Al Ain i det sydlige UAE, p.g.a omkjøringer ifm veiarbeider. Vi kjørte derfor litt på "gefuhlen" en stund uten GPS, men vi kom oss heldigvis tilbake til hovedveien, da vi lot GPS'en kalkulere en ny rute mot grensen. Det var litt kø ut av UAE, men det som tok tid var at funksjonæren la passene våre til side, mens han fortsatte å ekspedere turister fra gulf-området. Mulig at våre pass måtte ligge der og modnes litt på bordet, før han omsider kunne stemple oss ut. Eller så var det våre skitne klær og lange skjeggstubber som var årsaken, og det faktum at Lars (snilen) i sine kortbukser viste knær i et muslimsk land (fy-fy Lars!). Dessuten måtte vi overraskende nok betale oss ut av UAE, en såkalt departure tax på 35 AED (56 NOK) per snute. Det bar etterhvert videre til immigrasjonen i Oman, men også her følte vi at vi ble nedprioritert. Våre pass ble lagt til side, mens turister fra gulf-området fikk sine stempel umiddelbart. I tillegg måtte vi fylle ut et arrival-skjema og grensevakten tok 20 OMR (300 NOK) fra hver av oss i visum. Papirene på leiebilen gikk derimot raskt igjennom systemet. Jeg tror vi brukte bortimot to timer bare på grensen. Vi fortsatte deretter kjøringen sydover i Oman, det var motorvei også her, men ikke helt på nivå med UAE. Blant annet var det en del sand og stein i veibanen. Dette fikk vi virkelig erfare da en bil som passerte oss i stor fart, sendte avgårde en liten stein mot vindusruten vår, noe som avga et høyt smell. Vi oppdaget en stjerne i frontruta, ca 2 cm i diameter. Vi ankom Bahla lenge etter at det hadde blitt mørkt. Der fikk vi øye på et hotell langs veien, og bestemte oss for å sjekke inn der, istedet for å kjøre videre. Det fristet ikke å sove under åpen himmel en natt til, dessuten var det uttrykk for regn. Men Lars hadde rotet bort passet sitt, så vi hadde innledningsvis litt problemer med å sjekke inn på hotellet. De vil vel ikke ha en papirløs flyktning boende på et slikt hotell. Det ble til at vi brukte nesten en time på å endevende hele bilen og all bagasje både to og tre ganger før Lars omsider fant passet i bunnen av storsekken sin. Hvordan passet har havnet der, etter hyppig fremvisning i dagens grensekontroll, er rett og slett et lite mysterium. Vi delte i allefall et rom med 2 senger, og fikk oss både middag og frokost på hotellet til den totale sum av ca 40 OMR (600 NOK). Den hyggelige damen i resepsjonen påstod dessuten at vi kunne kjøre helt til topps på Jabal Shams. En veldig overraskende nyhet, ettersom vi trodde at veien bare kunne kjøres opp til ca 2200m. Der kommer man visstnok ikke videre p.g.a en militær sperring, hadde vi lest. Vel, vi tok ikke akkurat hennes ord for god fisk, ettersom folk som ikke har tindebestigning som interesse, mangler en del forståelse for hva som er en topp og hva som ikke er det. Vi bestemte oss derfor, helt i tråd med vår opprinnelige plan, å dra opp grytidlig neste morgen i tilfelle vi likevel måtte gå opp på Jabal Shams. Til topps på Jabal Shams Vi fikk oss en tidlig frokost kl. 05:30, før vi sjekket ut av hotellet og satte oss ut i bilen. Da oppdaget vi at skaden fra gårsdagens steinsprut, bare over natten hadde laget en 20 cm lang sprekk i frontruta. Ja vel, vi var nå fullforsikret (CDW uten egenandeler) og tenkte ikke så mye mer over det. I alle fall var det ingen av oss som tenkte på at vi måtte innhente politirapport på skaden for at forsikringen skulle gjelde, ihverfall ikke når det gjaldt en steinsprut. Det fikk vi først erfare da vi skulle returnere bilen i Dubai. Men mer om det senere. Det var ikke noe problem å finne avkjørselen på riksvei 21 litt sør for Bahla, for her var det godt skiltet til Al Hamra (i tillegg til Jabal Shams om jeg ikke husker feil). Dessuten hadde vi gps'en min i bakhånd. Det var overraskende gode veier med asfalt, både forbi Al Hamra og videre oppover. Da de bratteste bakkene tok til var det vekselvis asfalt og grus. Vi tok ikke av på sideveien til Jabal Shams Basecamp, fordi vi først ville sjekke ut om veien faktisk var åpen helt til topps. Men litt lenger oppe, der det finnes en avkjørsel og vei helt opp til Jabal Shams, fant vi ut at denne var sperret med en høy port og piggtråd rundt. Jeg snakket med vakta, og han bekreftet ganske raskt at veien kun er for militært personell. Jeg spurte om vi kunne sette bilen utenfor, og heller gå opp veien, men da sa han at hele Jabal Shams var "restricted area". Da jeg spurte om vi kunne kjøre ned til Jabal Shams Base Camp, og gå fra der, gjentok han litt bryskt at hele Jabal Shams var "restricted area" og at vi ikke hadde noe der å gjøre. Javel, knute på tråden. Jeg gikk tilbake til bilen og diskuterte med Lars hva vi skulle gjøre. Lars ville parkere bilen litt nedenfor porten, og snike seg rundt sperringene og inn på veien til fots. Men denne ideen likte jeg ikke, det var for stor fare for å bli observert. Vi ble heller enige om å kjøre tilbake til Jabal Shams BC, godt ute av syne, men vi ville tape nesten 300 høydemetre på dette. Det viste seg at BC var en slags campingplass med flere hytter. Rett i nærheten fant vi også en merket tursti oppover mot Jabal Shams. Vi parkerte bilen (1920 m.o.h) og begynte å gå langs stien. Stien var stort sett usynlig men den var godt merket med maling hver 10-20 meter, så ruta var enkel å følge. Stien dreide bort mot ryggen, og fulgte deretter stort sett kanten av det gedigne stupet. Stien oppover her hadde kjempegod utsikt, nesten som Grand Canyon. Da vi passerte 2600 m.o.h, skjønte vi at stien ikke ledet til det høyeste punktet av Jabal Shams, men heller dreide bortover mot syd-toppen som ligger langt fra hovedtoppen. Vi skjønner godt at militæret ikke ønsker å ha en merket tursti i nærheten av deres installasjoner. Vi bestemte oss likevel for å ta av fra turstien, og heller snike oss direkte oppover mot hovedtoppen. Vi tok en liten pause før vi begynte på et strekke der vi var godt synlige fra installasjonen på toppen, slik at vi kunne spurte forbi og dermed minimere tiden for eksponering. Man blir litt paranoid i slike omgivelser, så derfor var jeg helt sikker på at jeg så en stor og stygg vakthund luske rundt, men i ettertid viste det seg å være ei ufarlig geit. Etterhvert kom vi opp til veien og en helikopter plattform, ikke langt fra kuppelen (radaren) og bygningen på toppen. Her stoppet plutselig gps-tracket, som jeg hadde lastet ned fra en annen fotturist som hadde vært veldig nærme toppen. Men dette var absolutt ikke høyeste punkt. Ettersom vi likevel hadde nådd så langt kunne vi likegodt prøve å spasere de siste metrene opp veien i retning av den grønne kuppelen. Like før vi nådde denne, kom vi til et høyt gjerde og en port, samt et stort skilt hvor det med store bokstaver var skrevet "Restricted area, keep away". Vi fikk øye på en mann innenfor porten, så Lars var ikke mindre freidig at han gikk inn den åpne porten og begynte å snakke med mannen. Men i motsetning til vakten vi hadde møtt tidligere på dagen, var denne karen ikke uniformert og han møtte oss med et stort smil. Vi var velkommen til både å gå videre mot kuppelen, og ta kontakt med de som var inne i bygningen. For der var det visstnok to amerikanere som jobbet og de kunne sikkert både servere oss vann og kaffi, samt ta oss opp i toppen av kuppelen. Men istedetfor å gå inn i bygningen bestemte vi oss først for å sjekke ut området rundt, for å finne det høyeste punktet. Vi fant to aktuelle kandidater, ikke mer enn et steinkast fra hverandre. Vi målte den første til å være 3011 meter og den som lå like inn til kuppelen til å være 3012 meter. På sistnevnte knaus var der også bygget en liten varde. Nå var det ikke lenger noe tvil, vi hadde besteget det høyeste punktet av Jabal Shams. Det var nesten litt uvirkelig å stå der, ettersom vi begge hadde forventet å måtte nøye oss med et lavere toppunkt som ligger utenfor "restricted area". Derfor smakte denne bestigningen særdeles godt! Mens vi lusket rundt på det militære området, var det ingen som tok kontakt med oss. Veldig merkelig, ettersom vi tidligere på dagen hadde fått et bestemt inntrykk av at dette var et vel bevoktet område. Vi åpnet døren for å se om det var noen inne i bygningen, men vi turde ikke å begynne å luske rundt inne i radaren. Vi hverken hørte eller så noen der vi stod litt forfjamset i døra, så vi bestemte oss for å snu i døra. Vi var mer enn nok fornøyd med dagen likevel, over all forventning egentlig. Vi gikk derfor ut av porten og oppsøkte et nordligere punkt på kanten av Jabal Shams med god utsikt over stupet og kuppelen/radaren. Her tok vi oss en lunsj og slappet av i den behagelige temparaturen. Vi ble liggende og nyte solen i bortimot to timer, før vi tok til på returen. Vel nede i bilen, kjørte vi tilbake til Bahla og deretter rett til Ibri før det ble mørkt. Her tok vi inn på et hotell et godt stykke utenfor byen. For å feire dagens uvirkelige bestigning, spiste vi biff og kjøpte oss et par øl. Deretter var vi begge klar for litt søvn, etter noen lange og harde dager med forholdsvis lite søvn. Tilbake til Emiratene og Dubai Neste morgen dro vi inn til sentrum av Ibri for å kjøpe nye sandaler til Lars. Hans gamle sandaler var nemlig begynt å i oppløsning, ifølge Lars pågrunn av mange år med barske turer og store elvekrysninger. Vi fant et par billige sandaler på et lokalt kjøpesenter, sannsynligvis ikke noe av bra kvalitet, men helt sikkert godt nok for de to sandal-toppene i Bahrain og Qatar. Deretter fortsatte vi kjøringen mot grensen. Heldigvis var det omtrent ingen kø på grensen, det gikk svinfort både å komme seg ut av Oman (ingen departure tax) og deretter komme seg inn i UAE (ingen visum gebyr). Lars hadde behov for å veksle penger, så vi stoppet på et stort kjøpesenter ikke langt fra grensen. Der spiste vi også en iransk lunsj. Det gikk raskt tilbake til Dubai på fine motorveier (120 km/t), og vi hadde såpass godt med tid, at vi bestemte oss for å se litt nærmere på Burj Dubai, verdens høyeste skyskraper (828m) midt i sentrum av Dubai. Siden det var lørdag var det mindre trafikk enn normalt, så derfor våget vi oss helt inn i bykjernen med bil. Lars kjørte, mens jeg stod for gps-navigasjon. Men med et 4-5 år gammelt kjørekart på min gps, viste dette seg ganske unyttig, ihvertfall i nærheten av Burj Dubai der det har skjedd store forandringer i veisystemet. Så derfor slo vi etterhvert av gps'en og brukte den nesten 1 km høye skyskraperen å navigere etter. Etter en del plunder kom vi oss helt inn i nabolaget til skyskraperen, og fikk parkert bilen i Dubai Mall (gratis). Billetter til topps av Burj Dubai koster 100 AED (160 NOK), men det var ikke noe ledig før neste dag. Ekpress billetter ble solgt for svimlende 400 AED (640 NOK), men heller ikke disse kunne vi ta, ettersom neste avgang var kl. 20, dvs for sent til å rekke flyet. Så derfor kjørte vi likegodt direkte til flyplassen, slik at vi hadde godt med tid. Men der tok vi feil. Så snart bilen var levert og inspisert, fikk vi beskjed om at vi hadde en skade (steinsprut), og at vi manglet en politirapport. Derfor måtte vi bekoste utskifting av frontruta ble vi fortalt. Ja vel, hvis man skal ringe politiet hver gang man får en steinsprut i trafikken, ja så får politiet hektiske dager. Dette var helt urimelig følte vi, ettersom vi hadde betalt for fullforsikring. Men det hjelper ikke med en fullforsikring, når man ikke har en politirapport å vise til. Heldigvis fant vi frem til et politikontor på flyplassen. Men politimannen som hadde ansvaret for å utstede skaderapporter var visstnok ikke inne. Det tok ihverfall et par timer med mye frem og tilbake mellom Budget og politistasjonen før politirapporten endelig var på plass. Da hadde vi brukt så pass lang tid på dette, at vi nesten mistet flyet vårt til Bahrain. Men det hele endte godt til slutt, slik at vi kunne fortsette å sanke flere nasjonstopper i Bahrain og Qatar. Eksterne Lenker: -Alle bilder fra Oman -GPS-track fra kjøringen Bahla til Jabal Shams Base Camp -GPS-track fra fotturen

Jeg forstår at i Gamlelandet er det fortsatt kaldt og vinterlig, så her kommer en rapport fra varmere strøk. Arbeidet brakte meg på ny på jobb i Vietnam, og jeg benyttet anledningen til en liten svipptur innom Kambodsja i forkant av opphold i Hanoi. Jeg var i kontakt med Cambodia Expeditions, som er det eneste selskapet som tar ansvaret for turister som ønsker å besøke Kambodsjas høyeste fjell, Phnom Aural, en temmelig bortgjemt jungelkledd topp på 1813 meter over havet. Selskapet arrangerte alt fra avhenting på flyplassen til jeg var tilbake igjen. Innreise i Kambodsja er litt spesielt. Man søker om visum ved ankomst, og må ha med USD20 + et passbilde for å få visum. Litt dumt å stå på flyplassen og mangle dette. Man må også passe på å ha USD25 igjen i avreiseskatt på flyplassen. Dag 1:Jeg kom rett fra Norge og kom meg gjennom regimet på flyplassen sånn nogenlunde greit, og noen minutter etter 0900 møtte Yok meg på utsiden. Det bar av gårde i bil med 2-hjulstrekk, dette var litt i minste laget, men vi kom da frem dit vi skulle etter noen timer momp og dump, kun noen mindre skader på bilen da han slo nedi noen ganger. Da det ikke var kjørbart lenger kom det 2 motorsykler og møtte oss, og etter en drøy time med motorsykkel gjennom jungelen var vi fremme ved landsbyen. Her var det temmelig primitive forhold, men hyggelige mennesker og god mat. Litt søvn ble det også etter et døgns reise fra Norge. Natten ble tilbrakt hos den lokale kjentmannen som ble med videre innover i jungelen til fots dagen etter. Dag 2: Vandring fra landsbyen (160 moh) over et flatt landskap med et par uproblematiske elvekryssinger, deretter noe stigning til den første leiren på ca 550 moh som lå ved det siste punktet før toppen der det var rennende vann i umiddelbar nærhet. En lat dag med overnatting i hengekøye til dagen etter. En del skogsdrift på regnskogtømmer inni her, men ikke snauhogst. De var mest ute etter spesielle tresorter som var godt betalt, siden transporten frem til mer siviliserte strøk var lang og komplisert med oksekjerre eller tohjulstraktor, og delvis med ren menneskekraft de øverste stedene. Dag 3: Fra den laveste leiren var det bratt opp med innhugde trinn i bratt bambusskog i starten, deretter mindre bratt, men til dels svært liten sti i den tette jungelen. Let å gå seg bort oppi her om man ikke er kjent. Vi slo leir på 12oo meters høyde der det var en vannpytt med stillestående vann, ikke anbefalt uten koking. Så fortsatte vi oppover til toppen der det er et lite buddhisttempel. Flagget fra http://www.waae.de/ ble tatt frem og avfotografert. Dette er et prosjekt som har som må å ta med flagget til det høyeste punktet i alle land og avfotografere det. Sikkert bare å melde seg på om man ønsker å ta med et slikt flagg på en nasjonstopp for å støtte kampen mot aids. På kvelden ble det mørkt, veldig mørkt. Det begynte å regne og en plastikduk måtte opp over hengekøya. Mange skumle lyder i natten, og Yok var 100 % sikker på at vi hørte tiger. Han hadde selv vært med på tigerjakt og skutt tiger og visste hvilke lokkelyder som skulle til for at tigeren skulle komme. Disse lydene brukte han ikke, men satt i stedet oppe hele natten og fyrte bål for å skremme vekk tigre og andre villdyr. I toppområdet var det også masse spor etter villsvin som hadde rotet opp jorden en hel masse. Dag4: Vandring tilbake til landsbyen, nyslaktet kylling og øl til kvelds Dag 5: Retur med motorsykkeltaxi og bil til Phnom Penh. Her ble det en tur på det russiske markedet, til kongepalasset og en tur langs elven som kan renne både oppover og nedover, avhengig av den større Mekongelvens vannføring. Under regntiden renner vannet fra Mekong opp elven og inn i den store sjøen lenger opp i Kambodsja. Jeg fikk også hilse på lederen av Cambodia Expeditions, Zeman McCreadie. Så var det bare å komme seg på flyplassen og reise videre til arbeid i Hanoi. Synd at ekspedisjonen nå var slutt, men deilig å komme til kjølige Hanoi med kun 21 grader. I Kambodsja lå temperaturen rundt 27 om natten og opp mot 35 om dagen, noe kjøligere i høyden. På flyet kunne jeg også gå på do for første gang på 5 dager. I Kambodsja så jeg ikke en eneste dass av noe slag, verken vannklosett eller utedo i noen form. Det var bare å finne seg et tre å gjødsle. Selv ikke i landsbyen hadde de noen slags do-anordning.

Hadde fått grei beskjed at jeg nå også måtte ta en familietur til fjells. Familie på Møre ønsket å bestige norges høyeste fjell og kona ønsket at jeg skulle være med på det... Det kunne jo være artig å se hvordan en tur fra Juvasshytta var...med masse folk....for DET ble det. Værmeldingene var ganske gode og vi var ikke alene da vi kjørte opp de bratte bakkene mot Juvass. Køer av biler...og trangt om parkering ved Juvasshytta. Det er nå bedre å tusle alene på tur blant toppene, men denne gangen måtte jeg pent finne meg i at det var mye folk til fjells. Utrolig mange hadde funnet veien til Juvasshytta for å komme til topps denne dagen. Været var ikke det beste, men greit turvær. Det gikk rykter om at det var sol på toppen! Vi betalte kr 160,- pr. person og alle fikk grei informasjon om turen til topps og mht tau, sikkerhet osv. Tror nok de håvet inn bra med penger denne dagen. Det var som en maurtue av folk.... På toppen fikk vi ikke den utsikten vi hadde håpet da tåken lå rundt toppen, men på veien ned lettet det noe. Artig å se så mange folk som vil til topps...flere nasjonaliteter...ung som gammel. Lite søppel å se,- så informasjon fra guidene hjelper nok. Et lite problem kan vel kanskje være at toalettbesøk er vanskelig her oppe. Turen tok 5t45m totalt og det var mange fornøyde fjes å se! Noe over 650 høydemetre er jo ikke all verden så det er ikke den fysiske prøvelsen da tempoet er overkommelig for alle. Dagen før hadde det vært uvær og folk hadde måttet snu allerede ved brekanten. Nå er nå denne turen gjort og atter lengter man til fjells....til tindene med et litt mindre turfølge..

Med forrige dags tur (se turrapport fra Alpspitze) friskt i minne og ikke minst i beina, var planen for i dag å rekognosere med tanke på Jubileumseggen fra Zugspitze. Altså ingen lang og tung tur i dag. Vi kjørte noen kilometer til Eibsee, som ligger på rundt 1000 m. Herfra går det både tog (tannhjulsbane) og taubane til toppen av Zugspitze. Det vil si toget går opp til Bahnhof Zugspitzplatt på 2550m, og herfra går det en taubane opp til toppen (som er inkludert i billetten, men det visste ikke vi denne dagen.) Siden toget var billigst, falt valget på dette. Vi fant også ut at man måtte betale en liten p-avgift i Eibsee. Det måtte vi ikke ved parkeringa på Alpspitz-banen, og siden togbillettene ikke var dyrere derfra, kunne vi like gjerne spart oss kjøringa til Eibsee. Togturen gikk forbi stasjon Riffelriss, hvor jeg også hadde en tur i kikkerten. Herfra gikk det i tunnel et kvarters tid, før vi var framme på 2500 m. Herfra gikk en taubane til topps, men for å spare de pengene ville vi heller gå. (Visste ikke at denne taubanen var inkludert i billetten!) Det ble først et kvarter baksing i løs og bratt grus, før det ble noe bedre; klippe med wire og trinn på enkelte steder. Under tørre forhold og i fint vær opplevde vi dette som ganske unødvendig. (Ruta er merket 1 på vedlagt kartskisse.) Med taubanen i skytteltrafikk over oss kom vi opp på en artig egg nær toppen, med imponerende utsikt ned til Østerrike. Utsikten opp til toppen var ganske uvant; et digert anlegg er bygd her, med alle rettigheter bokstavelig talt. Snart avløste metalltrapper klippe, og vi entret et støyende, folksomt og matluktende toppalass. 45 minutter totalt opp denne veien. Kø på toppen Om stemningen var uvant på denne toppen, var utsikten fenomenal. Vi søkte snart etter selve toppunktet, og etter kø, trapper, korridorer og mer kø fant vi det. Store skilt med advarsel om at vi beveget oss ut i farlig terreng omkranset stålporten, og utenfor gjerdet gikk guttene i køen opp stigen mot selve toppen. Det tok sin tid, for mange uøvede hender og føtter var nok preget av den store utsikten, selv om klyvingen på rundt 10 høydemeter var svært så grei, og wire og trinn gjorde det hele såre enkelt. Etterpå var det min tur, og jeg tok med kameraet, for nå skulle det også rekognoseres bortover mot Jubileumseggen, som vi tenkte å gå neste dag. Det så såre greit ut så langt jeg kunne se… Schnefernerkopf – en stille søster Vi ruslet snart nedover mot togstasjonen igjen og nøt det gode været. Gradvis ble det mer stille også, ettersom vi fjernet oss fra hordene på toppen. Vi søkte litt utover eggen som løp vestover mot Zugspitzeck, men her var det løst, bratt og uforutsigelig – neppe noe å prøve på uten tau. Vel nede i den løs grusen svingte vi rett vestover ved en bygning, og kom snart inn på breen – eller restene av breen i bassenget sørøst for Zugspitze. Breen var svært møkkete og søppel lå overalt. Her var det tydelig stor alpinaktivitet vinterstid. Oppe i Schneefernerscharte på 2699m var det flott utsikt ned til Østerrike – og pussig hvor steilt, løst og loddrett det egentlig var nedover. (Ruta merket 2 på kartet lagt ved.) Snart var vi på eggen opp mot Schneefernerkopf, som gjerne kalles Zugspitzes stille søster. Helt alene gikk vi opp langs wire og enkelte trappetrinn, greitt opp til toppen på 2874m. Vi nøt utsikten og litt mat, før jeg selvsagt måtte søke litt videre bortover eggen mot sør. Det var nesten som et under at den ”grushaugen” vi sto på kunne danne en så loddrett klippe på nær 2000 meter ned mot Østerrike. Søreggen var først bred, men ble så – typisk for området – brått smal og forreven, og min lille utflukt stoppet før den egentlig hadde begynt. Et merkelig terreng! Vi returnerte og småløp snart nedover breen til stasjonen, en snau time fra toppen og ned til denne. Nå var det om å gjøre å samle krefter til morgendagens store ryggtravers; Jubileumseggen fra Zugspitze og østover.

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17256/Til+topps+p%C3%A5+Vest-Europas+tak.html Så til slutt, etter å ha måttet droppe alternativ (1) Mont Blanc via en tredagerstravers om Gonella refugi og (2) via Three Monts Traverse fra Aiguille du Midi ble jeg og Øyvind til slutt stående igjen med siste mulighet; Mont Blanc via Goûter ridge (normalruta). På kvelden den 25. juli tok vi tramwayen fra Saint-Gervais-les-Bains og opp til Le Nid d`Aigle. Vi følte at det var et eller annet som ikke stemte siden vi ikke så spor av folkemengden som skulle til Mont Blanc i St.-Gervais. I ettertid ser jeg at de fleste tar heisen opp fra Les Houches fremfor å starte i St-Gervais som vi gjorde. Turen opp med tramwayen tar en snau time. Vel framme fulgte vi stien opp mot Refuge de la Tête Rousse. Møtte en del folk som var på vei ned igjen, kjedelig for enkelte som hørte togfløyta gikk av like før de var framme på stasjonen. Vi gikk ganske raskt oppover og møtte etter hvert på nysnøen som gjorde stien temmelig glatt, på kanten til at det var bedre å gå med stegjern her. På hytta hadde vi håpet at det skulle være mulig å fylle på camelbakene, men der tok vi feil. Ingen kraner å finne så vi kjøpte en 5 literskanne til 15 euro, var jo verd det fremfor å smelte snø med brenneren syntes vi. På flaten like bak hytta la vi oss til rette i våre to bivuakker sammen med en mengde andre telt. Plutselig gikk det av et enormt snøskred i nordflanken på Aiguille de Bionnassay. Det er det største skredet jeg noensinne har sett! En påminnelse om at skredfaren nok hadde vært stor om vi skulle gått traversen fra Col du Midi. Etter litt kveldsmat la vi oss til å sove og klokka ble stilt til 01.00, blir nok ikke mye søvn dette... Da klokka ringte var det både stjerner og måne på himmelen. Perfekt vær! Ingen lys var å se i bakken opp mot Goûter-hytta, skulle vi bli de første startende da? Vi fikk på oss stegjern, sele, isøks og sekk og la i vei oppover. Idet vi startet kom en armada av andre hodelykter etter oss, vi lot dem gå foran og i starten, men etter hvert ble vi utålmodige og sprang forbi i tilfelle de utløste noen steiner på oss. Etter noen hundre meter måtte vi over den beryktede Grand Colouir, en objektiv farlig renne der det stadig vekk kommer steinsprang ovenfra. Det finnes ikke tall på hvor mange dødsulykker som har forekommet her... Heldigvis var vi heldige med at det var temmelig kaldt og en del snø i renna, så vi følte oss ikke særlig utrygge. Jeg gruet meg heller til turen ned denne skråningen på vei tilbake da folkemengdene lenger oppe kunne finne på å løse ut stein... Etter å ha krysset renna går resten av ruta opp langs en rygg. Flere partier bød på tildels eksponerte klyvepassasjer, men her var det montert vaiere man kunne hekte seg innpå om man ville. 700 høydemeter lenger oppe var vi omsider framme ved Aiguille du Midi, og her fikk vi konstatert at vi IKKE var første lag på vei mot toppen. Foran oss så vi et fakkeltog av hodelykter på vei opp mot Dôme du Goûter, et spesielt syn! Gåstaven min begynte å fuske etter at jeg hadde tatt den sammen, så jeg valgte til slutt å legge den igjen ved Goûter-hytta. Øyvind var solidarisk og lånte bort den ene staven sin til meg, noe knærne mine satte pris på! Nå var det egentlig bare å gå i jevn fart oppover. Vi valgte å ikke ta på tauet, men oss om det... Oppe på Dôme du Goûter fikk vi øye på majesteten selv; Mont Blanc! Nå kriblet det etter å komme til topps. Dessverre kom det inn flere skysystemer etter hvert som det begynte å lysne, og vips hadde Mont Blanc tatt på seg hatten. Irriterende å ikke få se den sagnomsuste utsikten på vei opp langs Bosses ridge. Bakken opp fra Vallot-bivuakken føltes endeløs i den tåka som var. Enkelte partier var så bratte og smale at isøks hadde vært kjekt. Bena føltes blytunge ut, vannet frøs og vinden var isnende kald. Viktig å dekke til ansiktet for å unngå frostskader! Vi gikk og gikk og omsider, etter 5t 15min fra Tête Rousse nådde vi toppen kl. 07.00. Herlig! Planen var å få med seg den italienske nasjonstoppen på Mont Blanc de Courmayeur, men grunnet tunge bein og kjipt vær droppet vi det og gikk heller ned igjen. Det gikk fort ned til Vallot-bivuakken og vi så mange slitne fjes på vei opp. Jeg tok en tur på toalettet på Vallot-bivuakken, og det er det verste stedet jeg har gjort fra meg på! Dritt, søppel og dopapir florerte overalt. Dog stod det et skilt utenfor at dette toalettet er det ingen som har ansvar for å rengjøre... Vi fortsatte ned mot Gôuter-hytta, og nå var været noe bedre. Fikk fin utsikt herfra! I bakken ned mot Tête Rousse gikk vi bare så fort vi kunne ned for å unngå armadaen som kom etter oss. Stor forsiktighet ble vist samtidig som at effektiviteten var høy. Da jeg til slutt skulle krysse Grand Colouir kom det fra intet tre steiner rasende ned som prosjektiler ovenfra. Jeg skvatt til, stoppet, så opp og sprang over. Puh, det gikk bra! Kan tenke meg at det er skummelt her i varme seinsomre. Sommeren 2003 var faktisk Mont Blanc så og si ubestigelig fra alle kanter på grunn av enorm rasfare i Grand Colouir og uforserlige bresprekker langs de andre rutene. Vi tok over en times pause ved bivuakken, nå hadde vi brukt 8t 30min etter at vi startet i natt. Så spiste vi og drakk litt før vi orket å pakke sammen utstyret og rusle ned igjen til tramwayen. Sov som en stein på togturen ned til bilen, vel vitende om at denne alpeturen hadde blitt en stor suksess! Turdata (innmarsj): 1t 40min 775 hm Turdata (toppdagen): 10t 25min (8t 30min t/r Tête Rousse) 2000 hm

Den gang jeg var ung og var russ var det knuteregler for russelua. Kontakt med politiet kvalifiserte for knute i lua. Nå er russelua skiftet ut med en norsk nisselue, derav overskriften. Opptakten var at Lyngve og jeg hadde leid bil i Dubai for å gå nasjonstopper i UAE og Oman. Bilen ble levert i svært god tid før avreise til Bahrain. Leiebilen var fullforsikret, så vi antok at en steinsprutskade i frontruta ikke burde være noe vesentlig problem ved levering av bilen. Så enkelt var det ikke. Det dukket opp krav om politirapport for å slippe å betale for ruta, og etter litt diskusjon viste det seg at en politirapport kunne fremskaffes på flyplassens politistasjon. Etter over 2 timers venting fikk vi endelig fylt ut skjemaet – riktignok på arabisk, men det ordnet seg til slutt. Da vi kom til innsjekkingsskranken var den egentlig stengt, men vi slapp forbi med et nødskrik. Dette var bare opptakten til turen. Etter en kort natt på hotell i Manama bar det av gårde i drosje mot Formel-1 banen i Bahrain og vi kunne skimte toppen på avstand gjennom varmedisen. Ved topp-punktet så vi en radar, men da vi hadde andres turrapporter å støtte oss på regnet vi med at dette ikke bød på problem. Å kjøre veien opp gikk ikke, her ble vi stanset av politiet som geleidet oss til det nordvestre hjørnet av høydedraget. Området var sterkt preget av oljeinstallasjoner. Det luktet olje mange steder og flammer fra gass-fakler var det flere steder i området. Vi kom fort opp på en topp som så ut som den kunne være høyest. Denne toppen kunne passe med den på 134 meter som er beskrevet andre steder på internettet. En inngjerdet jernstake nær radaren så imidlertid noe høyere ut. Vi snek oss ned i en dal og listet oss opp mot toppen slik at vi var minst mulig synlige fra radaren. Til slutt snek vi oss opp til gjerdet rundt jerngreia på toppen, tok noen kjappe bilder og målte GPS-høyden til 140 meter på min ny-kalibrerte GPS. Selv om føttene våre var noen cm lavere, men dette var så nær at det er godkjent bestigning. Piggtråden rundt jernstaken ga vi oss ikke i vold med. Vi fortsatte tilbake omtrent samme vei, da møtte vi en politimann som beslagla mobiltelefon og kamera. Så ble vi geleidet tilbake til drosjen der 3 politibiler ventet på oss. Vi fikk snakke med sjefen og forklarte hva vi drev med. Vi smilte tappert og forsøkte å ta dette mest mulig rolig. Heldigvis skjedde det ikke verre ting enn at enkelte bilder måtte slettes fra Lyngves kamera og at vi ble stående der å diskutere med politiet en stund. Det merkelige var at drosjesjåføren måtte oppgi personalia og alt slikt, men oss fikk de ingen persondata på. Etter noen minutter med noe høy puls rakk vi flyet tilbake med god margin. Jeg vil legge til at GPS-sporet til Lyngve viser at den første toppen som vi gikk over var 118 meter, mens den siste som vi antar er høyest var 115 meter. Disse høydene passer ikke med tidligere observasjoner, Min GPS viste 140 meter på den siste toppen, målte ikke på den første. Begge apparatene oppførte seg merkelig i området, sannsynligvis pga nærhet til radaren, oljeledninger og andre installasjoner i området. De 2 topp-punktene er ikke langt fra hverandre i høyde og min magefølelse er at toppen med det inngjerdede metallmerket nær radaren er hoyest. Uansett var vi oppom de 2 høyeste punktene, så vi er i boks. Et punkt lenger øst med en tank på toppen er definitivt lavere.

Etter å ha vært helt og delvis sykemeldt etter et flåttbitt i fjor høst kjennes formen nå noe bedre, og legen mente at en rolig Sydentur ikke var skadelig. Syden er som kjent et land som består av mange land, i mitt hode ferielandene rundt Middelhavet, samt Kanariøyene. En overkommelig nasjonstopp er jo greit å ta med seg på en slik tur, og valget falt på Tunisia denne gangen. En kjapp beslutning rett før påske og billigtur til Monastir nør Sousse ble bestilt. Etter en dags akklimatisering i Sousse var jeg klar for tur. Egentlig tenkte jeg å leie bil innover i landet, men slo det fra meg etter en seriøs prat med en seriøs reiseleder fra charterbyrået Detur. I dette landet var leiebilselskapene heller tvilsomme, leiebilene fikk ingen sørvis før de stoppetav seg selv, og jeg kunne fort havne ut i trøbbel. Dessuten var det en del illegale personer, blant annet fra Libya, som leide bil, så derfor ble alle leiebiler stoppet ved politikontrollpunkter, som det er mange av. Leiebiler har blå skilt i Tunisia, så de er lette å plukke ut. Generelt fikk jeg også i klartekst at i dette landet kunne man ikke stole på noen! Alternativet som ble foreslått er Louage, det vil si minibusser som starter fra faste steder og går til faste steder, og som kjører når de er fulle, dvs 8 passasjerer. Jeg startet tidlig med å ta en drosje til Station Louage i Sousse, og der ble jeg plassert i en minibuss som skulle til Sbetla, ikke langt fra Kasserine som ligger ved foten av Tunisias høyeste fjell Djebel Chambi. Etter en lang venting kom minibussen endelig av gårde, og i Sbetla sto ny minibuss klar. Et par passasjerer manglet på full buss, men her kom jeg greit videre til Kasserine, der jeg fant en drosje. Drosjesjåføren snakket mindre engelsk enn jeg kan fransk, og det er ganske lite, så konversasjonen ble litt vrien, men vi kom da oss frem til inngangen til Chambi nasjonalpark. Her kom vi ikke inn, parken var stengt i dag, og det var nødvendig med en autorisasjon fra kontoret i Kasserine, kom tilbake i morgen var beskjeden. Tilbake til Kasserine fant vi kontoret, men fikk ingen autorisasjon. Jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde, men det var noe med en president. Var presidenten i Tunisia på nasjonstoppen i dag, slik at vanlig dødelige ikke kom til? Forklaringen var en annen. Det var presidenten for nasjonalparken eller skogbrukssjefen som ikke var på kontoret, så noen autorisasjon fikk jeg ikke. Men det er jo alltid en løsning. Vi kjørte hjem til presidenten, han kikket på meg og sa OK, vi fikk nummeret hans og kjørte tilbake til inngangen til nasjonalparken. Intet papir, kun en muntlig godkjenning Portvakten fikk en kort prat med presidenten da vi igjen var tilbake ved inngangen og da var alt greit. Det eneste jeg ikke likte var at portvakten beholdt passet mitt mens jeg var inne i nasjonalparken, men noen sjanser må man jo ta. Inngangen lå på ca 900 moh og det er asfaltert vei til topps. Sjåføren var redd for fjellveien, og i en sving på ca 1100 moh turte han ikke mer, men det var i grunnen helt greit. Jeg ruslet oppover veien som ikke var så bratt egentlig, og etter tre kvarters vandring langs godt merket vei var jeg oppe ved halvmånesymbolet som de tunisiske speiderne har satt opp. Her står høyden på 1544 moh, men min GPS var ikke enig, og det så betydelig høyere ut oppe ved antennemasten lenger bort. Jeg hadde lest meg opp på forhånd og fått med meg noe om militært område på toppen, men så ingen militære, skilt eller gjerder, så her var det bare å gå på og spille dum om noen skulle dukke opp. Helt oppe ved masten var en liten oppmurt firkant i betong, som definitivt er høyest. Herfra er fritt utsyn i alle retninger, bortsett fra den stygge masta da. GPS viste korrekt høyde 1544 moh, så her var ingen tvil, jeg var på toppen! Jeg fikk tatt et bilde av toppen, før 2 karer kom etter meg opp her, en av dem virket litt brysk, mens den andre gikk og plukket blomster. De var ikke uniformert og snakket stort sett fransk. Passet mitt fikk de ikke se, for det var igjen ved inngangen, men de kikket gjennom sakene mine, men uten at noe mer skjedde. Jeg bare fortet med ned igjen for å møte drosjesjåføren, men han var ikke til avtalt sted på avtalt tid. Ingen grunn til å stå der og vente, så jeg gikk videre nedover veien og traff han ved gaten, der jeg fikk passet mitt igjen. Tilbake i Kasserine fant jeg en minibuss som gikk direkte tilbake til Sousse og denne ble full og gikk etter bare 2 minutter, så avslutningen på denne dagsturen fra Sousse gikk på skinner. Tilbake på hotellet i Sousse, var jeg vel fornøyd med dagens fangst til en nasjonstopp med svært lite turrapporter å finne på nett, og så vidt jeg kan se ingen som har notert en bestigning av det aller høyeste punktet, kun noen få bilder å finne fra juksetoppen med halvmånen som er ca. 20 meter for lav. Det var godt å sette seg i baren på hotellet med et par øl og høre på vestlig musikk etter mange timer i minibuss med tunisisk musikk på full speaker. Nå skal det bli godt med noen late dager ved Middelhavet før jeg reiser hjem igjen til kalde Noreg. Egentlig er det ikke så varmt her i Tunisia nå, ca 20-25 grader ved sjøen og noe lavere i høyden, så april er en ypperlig tid her. Om sommeren er det for varmt for mange, og i perioden desember-mars kan det ligge vedvarende snø i området rundt nasjonstoppen, så det kan skape komplikasjoner. For øvrig vil jeg tilføye at toppen ble besteget med min nasjonstopp-klatresandaler kjøpt i Oman.

Her er ein link til rapport for den turen eg hadde til Mt. Catherine i desember 2011. Eg var samstundes på Mt. Sinai som sikker dei fleste turistar som skal til fjells vitjar. Forskjellen i terreng er ikkje så stor men opplevinga av turen varierte enormt. Mt. Sinai : Sikkert i lag med 300+ andre personar pluss kamelar og beduinar. Mt. Catherine : Aleine i fjellet heile dagen! Sidan eg likar best å gå aleine i fjellet var dette ein enorm forskjell for meg. http://www.zbambus.info/_mountains/_MtStCatherine/MtStCatherine.html -no-

25.september tok Lene og jeg en avstikker fra vinturen i Moseldalen og fikk i løpet av 24 timer besøkt hovedstaden Luxembourg, Vianden og et slott i byen samt landets høyeste topp - Buurgplaatz på 559 moh som ligger i Ardennene helt nord i landet. Med kun et bilkart i målestokk 1:300.000 lå spenningsmomentet i om vi klarte å finne "fjellet" og en farbar vei til toppen. Det bød ikke på problemer. Vi fant en tom parkeringsplass i sørhellingen av toppen, og siden turen opp så kurant ut fant vi det ikke nødvendig å skifte til medbragt turantrekk, men spaserte opp til toppen i løpet av 15-20 sekunder. Litt skuffende kort tur selvfølgelig, men utsikten var fin vestover, selv om noe granskog og det høye tårnet på toppen sperret utsikten i de andre himmelretningene. Vi hadde en fin 4-timers fottur fra Cochem til Beilstein i Moseldalen et par dager senere som gikk gjennom druemarkene, og både langs Moselelven, i dalsiden og oppe på platået. Men Ardennene fant vi ikke særlig interessant for fotturer.

Kommer en liten forsinket og kort rapport fra min andre fjelltur i Spania, dette var vel den eneste turen med skyfri himmel gjennom hele dagen. Takk til bla. "Tingeling" for linker ang. denne turen. Gikk denne på denne toppen dagen etter turen til Pic de Peguera mfl. ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13134&highlight=peguera ) og måtte nesten like tidlig opp i dag grunnet biltur mot middelhavskysten. Viser bare bilder og tekst, er det noen som lurer på noe ang turen. Bare spør! Glemmer ikke disse fine dagene, men to slike turer på rad og 4 timer søvn hver natt ble til oppkastsyke siste kvelden Facts: Tid: 7 timer (lengre tid pga. omvei fram ). Signing: 1640

Hei, Sist lørdag, 19/4, tok vi en kjapp tur til Alpene for å gå på ski til toppen av Gran Paradiso, det høyeste fjellet i Italia som ligger helt inne i landet (ikke på en grense). Vi dro fra Bergen til Geneve på fredag, gikk opp til alpehytta Vittorio Emanuele samme dag. Toppen ble besteget i nydelig vær på lørdagen. Retur tidlig søndag og tilbake til like flott vær i Bergen før klokken 12 på søndagen. Legger ved noen bilder fra turen som sier mer enn "fattige" ord. Petter PS: En mer utførlig rapport og flere bilder på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/4000mtn/paradiso.html DS

Grauspitz er en lite beskrevet topp, selv om man søker på internasjonale forum for fjellsport. Jeg var spent på denne toppen, høyeste punkt i fyrstedømmet Liechtenstein (2599m), da det var til dels motstridende, men også sparsommelige opplysninger om hvor enkel/vanskelig den var. Alene og i flott vær viste det seg at min variant til topps var en kurant tur, men med et utsatt klyvepunkt. Med leiebil kjørte jeg inn i Østerrike, og på motorveien mellom Bregenz og Innsbruck var det skiltet til Vaduz og landskjennetegnet FL (Fürstentum Liechtenstein). Etter å ha kjørt tvers gjennom byen Feldkirchen, kom jeg inn i dette lille fjellandet, inneklemt mellom Sveits og Østerrike. På turistkontoret fikk jeg en fin oversikt over fjellturer og hytter i landet, og kjørte straks opp bratte bakker, gjennom landsbyen Triesenberg, og videre til Steg. Det tok vel en halv time, og Steg var knapt annet enn et lite hotell og noe spredt bebyggelse. Veien inn til dalen Valünerbach tok av litt tidligere, så jeg måtte noen meter tilbake fra hotellet. Langs et irrgrønt vann gikk veien, og etter en halv kilometer var det en stor parkeringsplass. Antakelig kan man også bestille transport på firehjuling videre, hvis man vil spare atskillige høydemetre og flere kilometer på vei. Min høydemåler viste drøyt 1300 meter på p-plassen. Et alternativ til min rute, som gikk fra Steg, er å fortsette veien helt inn til Malbun på 1600 meter. Herfra kan man bestille tur med taubane opp til 2000 meter, men veien til Grauspitz blir da (horisontalt) atskillig lengre. I nær 30 varmegrader og vindstille brukte jeg 2,5 svette timer opp til en hytte i skaret Bettlerjoch. Hytta, Pfälzerhütte, ligger flott plassert på 2100 meter, og er betjent. Med overnatting og middag ga jeg snaut 30 euro – en fin pris i forhold til betjente hytter i Norge. Vann fikk jeg fylle gratis på hytta, og det anbefaltes ikke å drikke av bekker underveis. Slikt sett elsker jeg Norge! Fra Steg gikk det vei helt til hytta, men med muligheter for å velge også stier underveis. Etter 3 km mot sør passerte jeg Valüna, som var en bondegård. Like etter denne tok det av en sti via Gritsch, som skulle føre til hytta, men denne stien mistet jeg raskt, og returnerte til veien. Underveis var det stadig fin utsikt opp mot Grauspitz, selv om det er andre topper som tar seg bedre ut, og som er mer framtredende. I motbakkene tok det snart av en sti østover og inn i Naaftal, og denne var en fin avveksling til veien. Det hadde også vært en mulighet å gå rett sørover og bratt opp, og kommet inn på ”stien til Grauspitz” – dersom en vil ta toppen på en dag. Dette punktet å ta av stien på, ligger på omtrent 1740 meter, med gps-koordinatene 32 T 544926 5212930. Ingen merking eller skilting her… Etter 7,5 km fra bilen, og 2,5 timer og 800 høydemeter senere, var jeg altså framme på hytta. Før kvelden senket seg tok jeg en liten tur opp på merket sti til Augstenberg, 2359m, og fikk dermed flott utsikt bort på morgendagens mål. Fra toppen så jeg i motsatt retning rett ned i landsbyen Malbun. Topp dag Neste morgen startet jeg kl 7.30, og måtte dessverre gå 200 høydemeter ned igjen, og tilbake (vestover) fra hytta, før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Her fant jeg en utydelig sti, og lagde en liten varde ved koordinatene 32 T 545885 5213092 på 1898 meter. Tråkket gikk sørvestover i ganske hellende terreng, tidvis i steinur, og en flokk steinbukker fulgte oppmerksomt med meg fra stor høyde i snøhellinger oppunder eggen til Naafkopf. Murmeldyrenes skrik varierte: 1 skrik betyr visstnok umiddelbar fare - alle må gjemme seg. Flere skrik betyr fare - pass på. I en forsenkning ved et digert snøfelt så jeg noen i øverste del av feltet, som var i ferd med å komme opp på laveste punkt på eggen, som forbinder Naafkopf og Schwarzhorn. Sistenevnte må man gå over for å komme til Grauspitz. (Eggen fra Naafkopf til dette skaret innebærer garantert mye klatring og flere større rappeller, og er svært forreven.) Jeg er ikke glad i å gå oppover på snø, og valgte heller en gresskledd svært skarp egg, som ledet opp mot tidligere nevnte egg, men nærmere Schwarzhorn. På slutten ble det ganske bratt og løs steinur, men helt uten problemer opp til eggen mellom Schwarzhorn og Naakopf, og så videre lett opp i mer vestlig retning til Schwarzhorn 2570 m. Her var utsikten mot Grauspitz flott, og jeg var spent på hvor bratt det egentlig var ned i skaret mellom de to toppene. Jeg satte igjen sekken, og kløv tidlig ned et bratt og noe løst parti på 3-4 meter, men ikke så utsatt. Det var nok grad 2 her, og kanskje en pluss også. Videre var det grad 1 og fortsatt løst, så vær forsiktig! (Det bratteste punktet øverst kan nok omgås ved å gå ned en bratt renne med gress, og traversere i bratt gresslendt terreng tilbake til eggen igjen. Men dette blir utsatt klyving på gress og løse steiner, og neppe et bedre alternativ, tror jeg.) Eventuelt får en ta med 15-20 meter tau i sekken. Det ble 100 hm nedover, før eggen igjen reiste seg mot Grauspitz. Det var grei fottur opp til toppunktet på 2599 meter, og kun markert med en steinhaug. På de andre toppene omkring var det kors på nær sagt alle. Gps: 32 T 544147 5211186. Jeg skrev meg inn i toppboka, som nummer to i år (24/6 2008). Toppen er ikke mest besøkt, og de lokale vandrerne skriver seg visstnok ikke inn i disse bøkene. Eggen videre i retning Falknis virket tøff, og krever nok taubruk. Jeg rekognoserte ikke denne nærmere, men returnerte de om lag 3 kilometerne (horisontalt) tilbake til Pfälzerhütte. Totalt 5,5 timer. På ettermiddagen tok jeg en tur opp på godt merket og artig sti til Naafkopf også (2570m), og fikk fin utsikt mot Grauspitz også fra øst. Anbefales. 1,5 t meget frisk gange t/r.

Omsider er også rapporten fra denne minneverdige turen endelig klar! Rapport med mange bilder ligger her: http://peakbook.org/tour/79/Kilimanjaro.html It's Kili time! Make the most of it. I månedsskifte januar/februar 2010 dro jeg og en kompis til Kenya og Tanzania for å bestige Kilimanjaro. I tillegg ble det safari både før og etter fjellet, i Amboseli, Ngorongoro og Serengeti. Turen var organisert privat via en tanzaniansk lokal eiet og drevet operatør, www.ahsantetours.com, som holder til i Moshi. De har bl.a. fast ansatte bærere og overbeviste for øvrig på alle måter både før og under turen. Turen til dette fjellet var oppfyllelsen av en årelang drøm for min del og kanskje mitt livs fjelleventyr. Etter å ha lest mye om Kilimanjaro, både på nettet og i bøker (turrapporter fra folk over hele verden og først og fremst Henry Stedman’s ”Kilimanjaro – a trekking guide to Africa’s highest mountain”, samt Audrey Salkeld’s ”Kilimanjaro: Mountain at the crossroads”, begge anbefales på det sterkeste for alle som ønsker å ta turen), hadde valget falt på Lemosho-ruten med overnatting i krateret. Helt fra begynnelsen, da jeg leste i ovennevnte turguide at det var lov og mulig å både gå i krateret og overnatte der, visste jeg at det var det jeg ville. Så da var dette faktisk også utslagsgivende for oss da vi valgte operatør (ikke alle tilbyr denne unike og helt fantastiske muligheten). Utover det var argumentene for rutevalget gode akklimatiseringsmuligheter (med andre ord god tid på fjellet samt en del opp og ned, siden vi ikke dro på annen akklimatiseringstur på forhånd), vakkert landskap og lite folk, så fremt det lot seg gjøre. Nettopp derfor ble også Campene Simba Cave og Millenium valgt framfor de vanlig brukte campene på denne ruta. Og av åtte dagsetapper var det faktisk bare to der vi gikk ”i kø”. De andre 6 var vi enten helt alene eller møtte svært lite folk (til tross for at Lemosho ruten i mellomtiden har utviklet seg til å bli ganske populær, samt at den fra dag 3 forløper sammen med den mest gåtte ruta, Machame). Og det er godt gjort på det fjellet! Og slik så turprogrammet ut: Dag 1: Fly Oslo-Amsterdam-Nairobi Dag 2: Transfer til Amboseli, evening game drive Dag 3: Amboseli, morning game drive, bird walk, evening game drive Dag 4: Transfer til Namanga (grensen til Tanzania) og videre med shuttlebuss via Arusha til Moshi Dag 5: Kilimanjaro (1. dag på fjellet) Lemosho Glades (2250 moh) - Mti Mkubwa/Big Tree Camp (2780 moh) Dag 6: Kilimanjaro (2. dag på fjellet) Big Tree Camp - Simba Cave Camp (3640 moh) Dag 7: Kilimanjaro (3. dag på fjellet) Simba Cave Camp - Barranco Camp (3960 mh) via Lava Tower (4640 moh) Dag 8: Kilimanjaro (4. dag på fjellet) Barranco Camp - Karanga Camp (4035 moh) Dag 9: Kilimanjaro (5. dag på fjellet) Karanga Camp - Barafu Camp (4640 moh) Dag 10: Kilimanjaro (6. dag på fjellet) Barafu Camp - Crater Camp (5730 moh) via Reusch Krater (5850 moh) Dag 11: Kilimanjaro (7. dag på fjellet) Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) Dag 12: Kilimanjaro (8. dag på fjellet) Millenium Camp - Mweka gate (1630 moh) - Moshi Dag 13: Ngorongoro CA Dag 14: Serengeti NP Dag 15: Serengeti, Transfer til Arusha og KIA, Fly på kvelden via Amsterdal til Oslo Dag 16: Ankomst Oslo Medikamenter: Doxycyclin (Malaria), Diamox (fordi turen skulle være gøy, vi ikke trengte å bevise noe og ville nå opp i krateret – dessuten er kompisen min høydelege, og jeg var liksom under medisinsk oppsyn hele tiden), noe magestabiliserende bakteriekulturer (Idoform) og i krateret en liten tablett mot kvalme som jeg ikke vet hva var samt to paracet. Fasit: Det var bokstavelig talt en herlig spasertur, i hvert fall til ca. 5000 moh. Derfra var det en litt mer slitsom spasertur opp til kraterkanten ved Stella Point (5730 moh). Den eneste biten jeg virkelig slet, var halvparten av oppstigningen fra krateret til toppen. Den morsomste etappen var fra Barranco til Karanga, der det var klyving og litt mer krevende terreng). Ellers var ruta utrolig variert (man runder jo halve fjellet og ser toppen fra en annen vinkel hver dag), terrenget lettgått og stien for norske forhold en motorvei. Bare i andre del av toppruta fra krateret var terrenget slik at jeg var glad for fjellerfaring i Jotunheimen, med delvis frossen snø og bratt lende. Intro Vi fløy med KLM via Amsterdam til Nairobi og fra Kilimanjaro International tilbake. Begge turene var nattfly på langdistansen, returen gikk via Daressalam (mellomlanding). Før fjellturen hadde vi booket en todagers safari i Amboseli Nasjonalpark, som ligger rett ved nordfoten av Kilimanjaro, på kenyansk side, og er spesielt kjent for sine store elefantbestand (ved siden av Chobe National Park i Botswana skal dette være beste stedet på hele kontinentet for å se afrikanske elefanter). "Fjellet" (det er ikke noe annet fjell der - Kilimanjaro dominerer alt) som bakteppet setter en ytterligere dimensjon på kulissen. Amboseli er en slette, og Kilimanjaro reiser seg imponerende høyt fra lavlandet til nesten 6000 meters høyde. Et lite opphold her er en fantastisk måte å begynne veien til toppen på! Endelig på tur 24.01.2011 Nairobi-Amboseli-Moshi Vi ankommer Nairobi Apt kl. 6 om morgenen og får visumet vårt ved immigrations. Den lange køen beveger seg utrolig raskt, og det hele er fort unnagjort på meget uspektakulært vis. Etter noe venting (pga. punktert dekk) blir vi hentet på Nairobi Airport av safaribilen vår fra lodgen i Amboseli (Ol Tukai), og turen ut dit tar ca. 4 timer. Vi sitter tause ved hver vårt bilvindu og tar den afrikanske morgenen med inntrykkene langs veien innover oss. Først bærer det langs hovedveien mot Mombasa, før vi tar av på grusvei til Amboseli. Kun en halv time etter avreise Nairobi ser vi de første sjiraffene. Senere, på støvveien mot parken, ser jeg på høyre hånd mot skyene som danner et bånd av store bommullsballer på himmelen. Lenge ser jeg mot skyene og tenker at den ene skyen har et merkelig mønster, ikke rund og bommullaktig, men skråstripet (men dog i samme hvitfarge). Jeg ser på mens den stripete skyen forsvinner mellom de andre, før den dukker opp igjen. Ikke før jeg er helt sikker, sier jeg fra til kompisen min: "Du, se på den stripete skyen der oppe..." "Det er et fjell", kommer det som svar, som jeg allerede vet. Det er vårt fjell, og det er høyt! Og det er snø på toppen, masse snø. Senere når vi fram til lodgen, sjekker inn og får en te. Etterpå drar vi på vår første game drive. Det blir tre til, samt en guided fugletittevandring i lodgens nærområde, med synet av mange hundre elefanter, løver, flodhest, bøfler og utallige hundre storker, ender og gjess av forskjellige slag samt mange andre fugler, før vi på tredje dagen om morgenen setter kursen mot Namanga, grense"byen" mot Tanzania. Her skal vi møte shuttle bussen vår (Impala Shuttle) til Moshi som vi har forhåndsbestilt (veldig lurt, som det viser seg, for den er helt fullbooket), mens vår bil returnerer til Nairobi. Vi får en halvliter flaskevann som er inkludert i kjøreprisen, og så følger grenseformalitetene og visumprosedyrene til Tanzania. Litt fram og tilbakeløping mellom immigrations og banken blir det, men også her er ting utrolig ukompliserte. I Arusha blir det bussbytte, og kl. 5 om ettermiddagen sjekker vi inn på Leopard hotell midt i sentrum. Her møter vi guiden vår, Godbless, og ansvarlig kontakt fra operatøren, som sjekker utstyret vårt og briefer oss nøye om ruta dag for dag samt evakueringsplan om noen av oss skulle bli høydesyk eller annet uhell skulle inntreffe. 27.01.2010: Moshi - Lemosho trail head (2385 moh) - Mti Mkubwa (2780 moh) ca. 6 km, 395 høydemeter opp Bare en uke for vi skulle dra, kom det noen tilbake som meldte upasserbar vei til stistart ved Lemosho Glades pga mye regn og gjørme, som betydde gåstart en god del lengre nede. Så vi er nok ganske spente om vi vil kunne kjøre hele veien inn. Det kan vi. Så vidt det er. Kjøreturen blir i overkant spennende, vi kjører oss fast gjentatte ganger og må etter hvert kaste ut bærerne for å få lettere bil og høyere bakkeklaring. Bærerne må jogge derfra til stistart. Også ellers er siste biten av kjøreturen inn kanskje den mest spennende og nervepirrende delen av hele fjellturen, med en styggbratt regnskogsskråning på høyre side... Og så er vi endelig i gang! Regnskogen omslutter oss med sin mette grønnfarge og lyder av aper og fugler. Stien er lettgått og tørr(!), og både stigningen og tempoet er meget behagelig. Været er strålende og temperaturen grei for å gå: Vi har på oss lette lange bukser og t-skjorte. Overraskende fort (etter 2,5 timer) når vi fram til leiren. Vi sjekker inn hos rangeren, flytter inn i teltet, får varmt vann til å vaske ansikt og hender med, og blir snart ropt til teen. Og etterpå blir det middag. 28.01.2010: Mti Mkubwa - Simba Cave Camp (3640 moh) ca. 14 km, 860 høydemeter opp Lemosho ruta, normalt uten overnatting i krateret, er egentlig på 8 dager. Vanligvis (uten kraternatt) går de fleste på 7 dager (som vi også gjør, pluss at vi har en ekstra natt i krateret, slik at vår tur er på 8 dager). Shira 1 er den leiren de fleste dropper. Noen dropper enda en dag (da blir Karangaleiren sløyfet i tillegg), men det gjorde ikke vi, pga akklimatiseringen. Neste leir etter Mti Mkubwa er for de fleste altså Shira 2, noe som gir en meget lang andre etappe. Vi derimot gjør en liten vri her og velger den lille og svært lite brukte leiren Simba Cave mellom Shira 1 og Shira 2, nydelig beliggende på en litten gresslette (en sjeldenhet på dette fjellet) på Shira platået, med flott utsikt til toppen. For oss betyr dette i dag 10 timer anslått gåtid og 860 høydemeter. Turen fører først gjennom den øvre biten av regnskogen, som blir mer og mer glissen, med herlige trær med kjempeskjegglav på grenene, og så kommer vi inn i kjempelyngsonen. Her ser vi en flokk sunbirds og to bittesmå kameleoner. Med det rolige tempoet stiger vi nesten umerkelig, og når snart Shiraplatået. Dette er den eldste delen av Kilimanjaromassivet, og i sine velmaktsdager var Shira høyere enn Kibo (vulkankjeglen som Uhuru Peak, den høyeste toppen på fjellet, ligger på) er i dag. Nå er Shira nederodert til ca. 3600–3800 moh, og de vestlige rutene (Lemosho og Shira) krysser platået. På Shira 1 blir det lunsj (et svært idyllisk sted med en liten bekk, egentlig synd at nesten ingen overnatter her – jeg likte meg svært godt her). Nå er vi allerede i det alpine myrlandskapet, og vegetasjonen blir lavere. Det vokser mange evighetsblomster her. Etter lunsjen krysser vi Shira platået og har nå unnagjort nesten hele stigningen. Så blir resten av etappen en fin rusletur i et meget spesielt og fint landskap. Vi bruker 7,5 timer på denne nydelige etappen og er godt fornøyd med det. Været har en fast rytme hver dag: Om natten og tidlig på morgen er det klart, så trekker det inn skyer (lengre oppe tåkeskyer) ved lunsjtider, mens det ikke faller en dråpe regn, og i 4-5 tida klarner det opp igjen til kveldssol og en ny stjerneklar og månelys natt. 29.01.2010: Simba Cave - Barranco Camp (3960 moh) via Lava Tower (4640 moh) ca. 19 km, 1000 høydemeter opp, 680 høydemeter ned Etappen i dag blir den hittil mest krevende, og i tillegg kommer jeg til å slå høyderekorden min i dag. Til å begynne med går det nesten ikke nevneverdig oppover mot Shira 2. Til tross for den fine utsikten herfra til Shiras kraterkant og ned mot slettelandet ved foten av fjellet er dette i mine øyne ikke noen fin leir, og vi er i etterkant meget fornøyd med vårt valg av Simba Cave. Nå bærer det videre oppover, først i solskinn og så etter hvert i tåke og et nesten nifst og goldt lavalandskap (som minner meg om Mordor i Ringenes Herre-filmene), til Lava Tower, der vi skal nå dagens høyeste punkt. Når vi omsider overskrider 4027 moh (min daværende høyderekord) blir dette høytidelig kommentert av de to andre i følget vårt på tre (kompisen min og guiden vår), og jeg får gratulasjoner. Vi har det virkelig bra, ikke spor etter hodepine eller lignende. Ved Lava Tower Camp, der vi har lunsjpausen vår, må vi for første gang finne fram en varm genser og goretexjakka. Her lever fire-stripe-mus og hvitnakkeravn på smulene som fjellturistene etterlater seg. Det er kaldt og klamt, og jeg er virkelig glad for at vi midlertidig skal ned til vegetasjonen igjen, isteden for å fortsette oppover mot Western Breach inni grushengene og den klamme tåka (vi vurderte den ruta et sted i planleggingen, men slo den fra oss igjen). Nå bærer det bortimot 700 høydemeter nedover igjen. Det kan virke demotiverende å gi fra seg igjen tre fjerdedeler av dagens dyrebare vunnede høyde, men vi vet at det er godt for akklimatiseringen. Dessuten gleder jeg meg veldig til den meget spesielle vegetasjonen i Barrancoleiren med sine seneciotrær som er endemiske på det fjellet, så i hvert fall jeg gir fra meg høydemetrene med glede, i det minste i dag. Det er enda mye å oppleve, før vi skal stå på toppen. Barrancoleiren er tross sin størrelse den utvilsomt fineste på hele ruta, og før vi spiser middag klarner det opp igjen, og vi får nyte fjellet i kveldssola. Og nå har det faktisk kommet ganske så nært allerede! Bærerne våre er veldig flinke til å fine fine steder for den lille teltleiren vår, bestående av fire telt (tre sove- og et spisetelt), spesielt i de store leirene. De velger litt avsidesliggende, fine steder, passe store og veldig fine og jevne, ikke for nære toalettskurene og ikke for langt fra de heller (det er viktig når man må ut om natten). De er raske til å pakke sammen etter at vi har dratt, småspringer forbi oss et sted underveis på etappene, og når vi kommer fram, er alle telt satt opp igjen og varmt vann står klar, mens vi blir hilst og heiet på med en gang vi kommer i synsvidde. 30.01.2010 Barranco - Karanga (4035 moh) ca. 5 km, ca. 240 høydemeter opp, ca. 170 høydemeter ned Vi har planlagt reisetidspunktet etter mange kriterier, men månen har vi ikke tenkt på i det hele tatt. Mange koordinerer sine toppstøt med fullmånen, siden den lyser opp på natta når man skal gå. Men ved siden av blinkskuddet med det fantastiske været treffer vi helt utilsiktet også blink med månen. Snakk om helmaks. I natt er det fullmåne. Det er riktignok to dager før vi skal opp på toppen, men det gjør ingenting. For det første går ikke vi mot toppen om natta, for vi skal inn i krateret først. Og for det andre er også nettene før og etter, med tilnærmet full måne så fantastiske, for fjellet med sine breer ser simpelten eventyraktig ut i måneskinn. Siden vi bruker Diamox må vi passe på å drikke ekstra mye. 5–6 liter væske klarer vi hver dag, inkl. te til frokost og på ettermiddagen, suppe på morgenen og kvelden og det vi drikker av vann underveis. Det betyr også flere nattlige dobesøk (eller i hvert fall flere ganger ut av teltet). Normalt ville man kanskje irritert seg over det, men med synet av det fjellet i månenatta er enhver tur ut av teltet en sann opplevelse. I hvert fall jeg kan ikke se meg mett på dette! Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. I dag er det for første gang en kort etappe, som vi har tenkt å bruke 4 bedagelige timer på. Det betyr at vi har ikke noe hastverk med å komme i gang denne morgenen og kan somle og nyte morgensola i den flotte Barrancoen til fulle, før også vi omsider kommer oss av sted. Alle som skal droppe Karanga har for lengst forlatt leiren, og vi kan se den lange køen i den bratte Barrancoveggen, også kalt for Breakfast Wall. På dette stedet må jeg bare berømme Ahsante for den fortreffelige maten vi får her på fjellet - utrolig hva kokken Rama tryller fram på det lille gasskjøkkene sitt. Nydelige supper (hver dag en ny variant), havregryn, toast og pannekaker er det til frokost. Underveis får vi alltid fersk frukt (mangoer, ananas, maracuja – hvordan får de dette til her oppe på fjellet?). Om kvelden varierer menyen fra internasjonal med pommes frites eller spagetti til indisk med deilige curryer og afrikansk, med fisk eller kjøtt. Også om kvelden får vi alltid en herlig suppe som forrett. Og te med popcorn etter ankomst i campene. Og det beste er at vi – så langt – ikke har mistet matlysten og kan nye det til fulle. Vår guide forteller at mange allerede på gårsdagens etappe får problemer med høyden, mens vi merker ikke noe til den i det hele tatt (enda). Vi nyter altså en deilig frokost i deilig solskinn i deilige omgivelser, før vi omsider, et sted mellom ni og ti, begynner å rusle bort til den to hundre høydemeter høye klyveflanken Barranco Wall. Dette er teknisk sett den mest krevende biten på hele den vanlige Lemosho ruta, og vi er spente. Vi finner fort ut at dette er veldig gøy. Endelig litt fjellfølelse, litt klyving, litt bratte og kontante høydemeter. Vi går ganske radig og passerer mange. Selv blir vi bare forbigått av noen bærere. Vel oppe er vi samstemte om at dette kan vi godt tenke oss å gjøre en gang til. I stedet tar vi oss en god pause og smugtitter på hvordan de andre gruppene av de forskjelligste nasjonaliteter tar seg ut i dette lende samt på klyvetekknikk, fysisk forfatning og utstyr. Det er mange amerikanere og mange tyskere, vi "nordmenn" (jeg regner meg som en for anledningen) er tydelig i mindretall. Det er en veldig salig blanding! Og det finnes åpenlyst en god del som denne etappen krevde betydelig mer av enn oss. Vi hører en amerikansk dame si til sin (ikke helt veltrente) mann: "Don't complain! YOU wanted this! You PAID for this, so DON'T complain!!" Vi derimot har det helt topp og nyter tilværelsen til det fulle. Nå har vi nådd det høyeste punktet på dagens etappe på 4200 moh, og til Karanga må vi mer enn dette ned igjen (for så å enda en gang stige litt). Godt for akklimatiseringen. Stien videre er i første omgang samlignbar med en motorvei. Her blir vi etter hvert tatt igjen av våre egne bærere som tydelig gleder seg over at det går så bra med oss. Ellers er det ingen som går forbi oss her, tvert imot, vi klarer delvis til og med å henge oss på andres bærere. Nede i dalen når vi "Last Water Point". Lenger oppe på fjellet er det ikke mer rennende vann, så herfra må bærerne bære med seg alt vann hele gruppen trenger for de neste to dagene. Vi får først tilgang til vann igjen når det kan smeltes snø i krateret, ellers er neste vannkilde ved Milleniumleiren på vei ned. Samtidig forlater vi nå vegetasjonen for godt. Videre oppover er det bare stein, grus og lavaaske. Fra dalbunnen er det 150 temmelig bratte høydemeter opp igjen til Karangaleiren. Her møter vi flere av våre egne bærere som har satt opp leiren og nå går flere turer etter mer vann. Noen er rett og slett bare snille og vil lette oss for dagstursekkene våre (spesielt min, siden jeg er en sånn liten kvinne). Men jeg gir ikke fra meg noe oppakning. Jeg har bare godt av å bære litt, jeg og. Dette her er kjempegod trim. Dessuten er jeg stolt. Jeg bærer uansett ikke mye, samlignet med dem, så det lille jeg har klarer jeg selv, det skulle bare mangle. Dette høster ikke ubetydelig beundring blant bærerne som heier oss oppover. Sterk er jeg, sier de. Sterk som en løvinne... Jaja, tenker jeg, bare vent og se. Enda så er jeg ikke oppe!! Halv to ankommer vi leiren og får en varm lunsj. Etterpå legger vi to fjellbestigere ut på en rusletur videre oppover mot Barafuleiren for akklimatiseringen sin skyld. Til slutt setter vi oss på en stein og skuer ned til campen og utover de østafrikanske slettene. Vi har det fortsatt uforskammet bra. 31.01.2010 Karanga - Barafu (4640 moh) ca. 4 km, 600 høydemeter opp Dagen i dag byr igjen på en kort etappe. Det går riktignok betydelig flere høydemeter opp enn dagen før, men til gjengjeld er de mindre bratte og merkbart mer bed(/h)agelige. Morgenstemningen i leiren er travel og munter. Igjen skinner sola fra en blå himmel. Riktignok merker jeg at jeg ikke har fullt så mye matlyst lenger. Jeg har ikke vondt i hodet og er ikke kvalm, men begynner å få litt løsere mage, men heller ikke direkte løs mage. Jeg spiser mindre, men prøver å drikke desto mer. Drikke, drikke, drikke, drikke. Bare 600 slake høydemeter opp i dag. 3 timer senere, i Barafuleiren, får vi igjen varm lunsj. Men denne gangen hviler vi oss bare resten av dagen. Det blir noen doturer, ellers rusler vi litt i den langstrakte leiren. Kveldsstemningen her oppe er spektakulær, ikke minst fordi vi nå for første gang får øye på Mawenzi, vulkan nr. 3 på massivet, og utvilsomt den flotteste å se på. For et syn! Og Kibo med sine gjenværende drøye 1000 høydemeter til toppen minner herfra om en litt overdimensjonert Besshøe i Jotunheimen hjemme, Med andre ord, den ser faktisk ganske overkommelig ut. Men – forholdene for øvrig er ikke samlignbare, og det begynner å bli alvor med høyden nå. Likevel er det på en måte beroligende å ha kommet så nær. Hvis vi sover godt den natten og har det brukbart neste morgenen, er vi sikre på at vi kommer til å klare krateroppholdet. Når vi kommer opp til Stella Point, har vi fortsatt muligheten å ta Uhuru Peak direkte og gå nedover igjen, dersom det skulle føles mer riktig. Når vi kryper til køys denne kvelden er vi veldig spente. Det er først nå eventyret begynner for alvor. 01.02.2010 Barafu - Crater Camp (5730 moh) ca. 6 km, 1100 høydemeter opp + 150 høydemeter fra kraterbunnen til Reusch krater og ned igjen I dag står vi opp tidlig, men starter forsinket likevel, siden bærerne somler med å filtrere drikkevann. Det gjør imidlertid ikke noe, fordi soloppgangsstemningen tar pusten fra oss, og pga. ventingen kan vi nyte den til fulle. I leiren er det folketomt og stille, siden alle vanlige toppturister har dratt ved midtnattstider. Vi er eneste gruppe på vei til krateret. Ikke lenge etter skinner sola allerede intenst fra den stålblå himmelen. Og den blir der nå hele dagen, fordi vi har kommet oss over skyene. Vi er over skyene! Vi er klare til å gå og veldig, veldig spente. Foran oss ligger 1100 høydemeter opp til kraterkanten ved Stella Point, som vi forserer meget "pole pole" og rikelig med pauser. Først måler vi fremgangen mot Barafu Camp som stadig ligger lenger under oss, så mot toppen Mawenzi (5149 moh), så mot et snøfelt like under kraterkanten. Men når vi når dit, er det likevel lengre opp til kanten enn det så ut. Men vi nærmer oss stadig mer. Nå har vi utsikt over hele den 6 km brede sadelen mellom Kibo og Mawenzi som Marangu ruta fører over, og ned til Kibo Hut. Først nå, like under kraterkanten, møter vi de første på vei ned igjen. Noen ser lykkelig ut, andre slitne, men nedover går det fort med alle sammen. Jeg gleder meg til å kunne springe ned denne askebakken like fort i morgen! Oppe ved Stella Point sitter jubelen løst, men utsikten innover krateret gjør meg raskt edru igjen. Det ser veldig langt ut helt bort til Furtwanglerbreen, der leiren ligger. Og det tar også en hel time, først litt ned til kraterbunnen og så flatt bortover på fin og lettgått sti. Men nå begynner jeg å få lett hodepine og kjenner at jeg ikke er helt på topp lenger, selv om jeg heller ikke føler meg direkte uvel. Jeg kjenner høyden i kroppen min, men takler den fortsatt forholdsvis bra. Når vi ankommer leiren er jeg sjokkert over all søpla. Jeg visste om at den var der, og snøen har smeltet den fram i dagen, men likevel er jeg rystet. Søppelfjell! Mennesker er griser, jeg fatter det ikke. Her oppe brytes ikke noe ned, selv "naturavfall" ligger for alltid. Hvorfor tar ingen engang bryderiet med å grave den ned??? Vi skal i hvert fall ikke bidra med en enste fillebit, og når det gjelder doen, har vi med oss et bærbart kjemisk toilett til denne leiren. Ahsante sana, den kommer jeg til å sette pris på! Vi rydder tingene inn i teltet og spiser lunsjen ute på en stein. 5 bærere og to guider (en til hver av oss) har blitt med opp hit, resten av troppen flytter i mellomtiden resten av campen ned til Millenium Camp. Vi hviler oss en time og drar så opp til Reuschkrateret (den indre kraterkanten). Jeg kan se stien på skrå opp grushenget veldig tydelig. Nå begynner jeg å bli litt uvel. To paracet, og så drar vi av sted. Her aksepteres ingen unnskyldninger, for denne utflukten er grunnen til at vi har kommet inn hit og skal overnatte her oppe. Og det var min ide, min betingelse for denne turen. For meg er dette likeverdig med toppen, så da så! Og vi kommer opp, og vi er målløs av begeistring. Vi føler oss som på månen. For en eiendommelig, godt og avsidesliggende verden! Og for en triumf for oss, for her er vi på 5850 moh, bare 50 høydemeter under toppen. Og den skal bli vår i morgen tidlig! Tilbake i leiren begynner jeg å bli ubehagelig uvel. Matlysten er helt borte, og jeg spiser bare suppe til middag og noen munnfull med grønnsaker. Så drikker jeg to store kopper te (drikke, drikke, drikke, drikke) og får en liten tablett mot kvalmen (kjekt å ha med høydelege!). Ahsante Tours har faktisk høydeleger til leie for fjellturen, men den jeg har med er helt gratis . Så smått begynner jeg å grue meg for den lange natten her oppe på "månen". Men den skal vise seg å bli langt bedre enn fryktet. Ved nitiden om kvelden må jeg en tur ut på doen vår, og da jeg kommer ut av teltet, blir jeg stående og måpe. På nesten 6000 m høyde, halvveis oppe i atmosfæren liksom, virker himmelen så nær at den nesten er til å ta på. Månen har ikke kommet opp (enda), det er bekmørkt og stjerneklart. Jeg har aldri før i mitt liv sett så mange stjerner, så nære og klare. Jeg står der nesten andektig – det er en utenomjordisk følelse. Jeg lar glidelåsen i døra til toiletteletet stå åpen og sitter på do i minst et kvarter og ser på stjernene mens jeg gjør det jeg må gjøre. Med tom mage og i den friske luften føler jeg meg raskt mye bedre. Etterpå blir det noen timers ordentlig søvn (med opphøyd overkropp for bedre pusting), og når vi blir vekket klokka fire har jeg det mye bedre enn kvelden før. 02.02.2010 Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) ca. 9 km, 150 høydemeter opp og 2100 høydemeter ned Frokosten derimot har jeg ikke lyst på, og pannekaken svulmer opp i munnen. Jeg klarer ikke å få ned mer enn 2–3 munnfuller. Men jeg klarer en porsjon suppe og en kopp te. Det er mye bedre enn ingenting. Pakkingen av sovepose og dagstursekken er veldig slitsom og tar en evighet. Klokka fem er vi klare, og på de resterende 150 bratte høydemeterne skal vi anslagsvis bruke en time. Det er -6 grader og vindstille. Jeg tror jeg skal gå meg varm (idiotisk tanke), så jeg tar bare tynne votter. Resultatet er snart iskalde og kjempevonde fingre, og jeg tar på på meg varme votter, uten at det hjelper noe som helst. Et kvarter oppe i fjellsiden blir jeg svimmel. Dvs hodet mitt kribler (ikke Diamoxkribling), kiler og summer, som om hodet mitt skulle sovne inn. Det er vel blodomløpet som ikke klarer å tilføre nok oksygen. Kanskje det ble for tøft for kroppen å starte fra hvilemodus til bratt oppoverbakke med en gang uten å gå seg inn, her i den høyden. Nå er jeg på det stadiet at jeg klarer å gå 10-20 skritt (til neste sving i sikksakken) og må ha pause (og sette meg ned - jeg kan ikke besvime her nå!). Og så til neste sving. Og til neste. Dette går sakte! Godbless leder an og stopper tålmodig opp hver gang jeg ber ham om det. Halvveis oppe kommer vi inn på snøen, som er hard og isete. Det er et spor her fra før, men trinnene er dårlige og glatte. Bratt er det også. Nå er jeg svært takknemlig for gåstavene mine samt det lille jeg har av erfaring fra lignende forhold i Norge. Jeg prøver å ikke tenke på kraterkanten der oppe, men konsentrere meg om et steg om gangen. Det går framover, tross alt! Godbless vil ta sekken min, men han har selv en (større en) fra før, samt at han går med bare hender i lommene. Mine hender er så kalde og vonde at jeg nesten er på gråten, så det er helt uaktuelt at han tar sine ut av lommene. Gi meg bare den tiden jeg trenger, så skal jeg klare det her! Han spør om jeg er ok, og jeg sier ja og prøver å smile. Jeg mistenker ham for å ikke la seg lure, men han sier ingenting. Jeg skal klare det her, og min sekk skal jeg bære selv. Hele veien opp og ned. Endelig går sola opp og gir meg masse ny energi og krefter. Plutselig er heller ikke kraterkanten langt unna lenger, og de siste 30 høydemeterne opp til kanten går lettere og lettere for hvert steg. Nå trenger jeg ingen pauser lenger, jeg har kommet meg. Oppe på kraterkanten går de siste meterne bort til toppen som en lek. Stemningen tar pusten fra meg. Kibo kaster sin 15 minutter unge skygge ved siden av toppen til Mt. Meru, som så vidt rekker over disen. De ser ut som tvillinger. Ikke langt borte fra hører vi glade stemmer. Vi er ikke de første på toppen, men til tross for mine kav har ikke vi brukt mer enn litt over en time opp, så vi er i rute! Vi klemmer hverandre, deler ut gratulasjoner og tar toppbildene. Her oppe fra kan vi faktisk se jordkrymmingen. Synd at slettelandet er gjemt under morgendisen. Vi nyter det fantastiske været (fortsatt ikke et vindpust) og den uvirkelige morgenstemningen på Afrikas tak i en halv time, før vi begynner å rusle bortover tilbake til Stella Point. Dette er stort! Og jeg, helt gjennomsnittlige, vanlige meg har klart det! Nå gjenstår det drøyt 2000 høydemeter nedover, og i morgen ytterlige 2000+. Jeg vet allerede nå at knærne mine kommer til å hyle, men jeg gleder meg til å komme ned. Kvalmen er ikke sterk (jeg var aldri nær ved å kaste opp noen gang på denne turen), men den er likevel ubehagelig, og jeg vil gjerne bli kvitt den nå. Fire timer trenger vi for nedstigningen til Millenium Camp. I Barafu blir det en kort pause, og så bærer det videre, nå på ny og ukjent sti. Lemoshoruta bruker Mwekaruta som nedstigningsrute. Etter Barafu er det betydelig mindre bratt, men helningsvinkelen er tilsvarende mer ubehagelig for knærne. Jeg bruker stavene mine for alt de er verdt – det er jeg nå jeg virkelig trenger dem. På vei ned får vi vite hvor den friske frukten hele tiden kommer fra. Mweka ruta er for oss turister en kun-nedover-rute, men for arbeiderne på fjellet fungerer den som forsyningsvei opp. Her blir det stadig båret opp ferske matvarer og utstyr til gruppene på fjellet. Jeg er kjempeglad for at vi blir i Millennium i natt og ikke skal ned ytterligere 1000 høydemeter til Mweka, som de fleste gjør. Når vi ankommer leiren er vi støvete og skitne og temmelig slitne, men du verden så stolte og fornøyde også! Vi får varmt vaskevann, knærne blir smurt med leddolje, og så blir horisontalen inntatt for resten av dagen og natta. 03.02.2010 Millenium Camp - Mweka Gate (1630 moh) ca. 14 km, 2150 høydemeter ned Den siste frokosten på fjellet, siste gangen å pakke sammen tingene våre. I kveld skal vi sove på hotell, etter en god og varm dusj. Men før vi går, blir det avskjedsseremoni. Bærer- og guideteamet synger KIlimanjarosangen for oss, og vi overrekker høytidelig tipsen. Og hvordan de synger! Med hele kroppen, foran fjellet i strålende morgensol. Vi kan den sangen, vi har lært den hjemme. Men de synger med en selvdiktet tekst her, de synger om hele vår rute opp og ned fjellet, så mye skjønner vi. Så gjenstårt de siste drøye 2000 høydemeterne ned til Mweka gate. Når vi drar, er ikke knærne vonde, og jeg er ikke støl heller. Men førstnevnte tilstand er raskt forbi. Vi dukker ned igjen i kjempelyngvegetasjonen, og ved Mweka camp blir det toalett- og drikkestopp. Så når vi ned til regnskogen igjen, som for anledningen heller kan kalles tørrskog. Ikke en dråpe fikk vi på hele turen! Ved Mweka gate får vi sertifikatene våre, så nå har jeg det skriftlig at jeg var oppe, med dato og klokkeslett, i tilfelle jeg noen gang kommer til å glemme det. På hotellet legger vi opp føttene og vrenger oss ut av de støvete klærne. Dusjen er himmelsk... Vi inviterer Godbless ut på middag, men før det blir han med på en shoppingtur og viser oss de beste butikkene. Kjekt med en lokalkjent shopping guide... Maten er deilig (og som den smaker – matlysten er tilbake!), og vi skåler med en Kilimanjaro Lager på turen. Bak oss stråler fjellet i kveldssola. Det virker helt uvirkelig at vi var helt der oppe så sent som i går. Epilog: Det følger tre avslappede og late dager i Ngorongoro og Serengeti. Vi er kjemepheldige og får se alle Big Five - til og med alle med unger! Gresset er grønt, antilopene, gnuene og sebraene føder ungene sine, og i tillegg får jeg min andre personlige dyredrøm oppfylt, etter elefantene: Geparder. Med unger!!! Vi så ikke fjellet noe mer. Da vi kom tilbake fra safarien, var det mørke og regntunge skyer over hele området, og siden vi fløy på natta, ble det heller ikke noen fjell å se fra lufta. Bildene vi har i minnet fra Reuschkrateret vil være våre "flybilder" fra fjellet. I etterkant virker det nesten som om det var den egentlige toppen, siden vi der var midt oppe på fjellet og kunne se ned i "vulkanens øye". Dette utsynet har man ikke fra Uhuru Peak, siden Reuschkrateret sperrer for utsikten. Takk til hele den tanzanianske gjengen, forresten en fantastisk gjeng, kjempehyggelige og kjempehjelpsomme, for denne turen!

Toubkal, 4167 moh Denne er tatt rett utifra bloggen min, der er bilder fra turen og meir fra Marokko. www.toskehove.com Fly oslo - Marrakesh, deretter taxi til Imlil Imlil ligger på rundt 1700 moh, på 3200 moh er der et par hytter som alle kan benytte før ett eventuelt støt mot toppen. Stien fra Imlil er ganske folksom, og ved gjevne mellomrom har lokale rigget til små pit-stops. Det er bra stigning, og store deler av turen går i sikksakk oppover fjellsiden. Eg bruker konkurranse instinktet mitt for det det er verdt, og går på. Tilfredsstillelsen over å ta igjen og passere vandrere både med og uten pakning er stor. Enn så lenge det varer, de siste 400 høydemeterene blir overraskende tunge. Men med den utsikten så er det heilt greit å måtte ta litt ekstra pauser. Heile veien er det sol, blå himmel og vindstille. Det er bra spor i snøen, og stemningen er konge. Etter middag på hytten trykker folk seg inn i stuen der det er vedovn, ein samling av turglade folk fra vidt forskjellige land, med og uten guider, snakker om dagen og planene for morgendagen. Eg blir sittende med ei fra cannada og to tyskere som snakker bra engelsk, Tyskerne er også uten guide og inviterer meg med på laget for toppforsøket. Vi våkner til nærmest perfekte forhold, lite vind og ett greit spor å følge. All honnør til første gruppen som trakka spor. Utsikten tar pusten fra meg på nytt og nytt for kver gang eg løfter hodet og ser. Luften er merkbart tynnere, det går omtrent i museskritt oppover, og pulsen raser avgårde om eg prøver å få opp farten. På toppen blir vi sittende ein stund å nyte livet, det er overraskende nok helt vindstille, og utsikten gir eg opp å beskrive med ord. Veien ned blir ein fryd. Å bruke isbrodder nedover kunne ikkje falt meg inn, og eg suser nedover med tre skritt i ett langs sporet. Etter det bratteste partiet tar eg ut jervenduken, legger sekken oppå, og sitter meg oppå der igjen. Mitt improviserte akebrett fungerer bedre enn ventet, og eg er nede til hytten på no-time. Inkludert ett par små uhell, og medførende fjerning av snø. Vi går ned til Imlil samme kveld. Eg føler for ein dusj, og Ibrahim sier han kan fikse ein med varmt vatn. Det varme vatnet varer til eg er våt, resten blir ein kjølig opplevelse, men han disker opp med kuskus til middag og eg sover bedre enn på lenge. Min foerste topp over 1500 moh dette, og det gav meirsmak, men eg hadde ikkje trodd at eg skulle kjenne hoyden saa godt allerede fra 3000 og opp.. Fra Imlil til shelteret tok det ca 5 timer, derfra til toppen tok det ca 4 timer..

Som en del av en 2 uker lang reise med familien ble det tid til en 3 dagers vandring gjennom verdens høyeste land målt etter minimumshøyde. Lesothos laveste punkt befinner seg ca 1400 meter over havet, men som toppsamler var jeg jo mest interessert i det høyeste fjellet. Sørafrikas høyeste fjell ligger på grensen til Lesotho og var naturlig å ta med på samme ruten. Familien kjørte rundt fjellet og vi fant hverandre igjen etter 3 dager i et ikke altfor mye begått fjellområde. En ukes tid tidligere var hele familien på Emlembe(1863 moh) – Swazilands høyeste fjell. En grei stopp på vei fra safari i Krügerparken til badebyen St. Lucia ved det indiske hav. Tur-rapport fra denne turen finnes her: http://www.wwv.no/foreign.asp?subpage=7&ReportId=5517&CountryId=35 Grov beskrivelse av ruten: Sani pass top Chalet 2800 moh. – Thabana Ntleneyana (Høyeste fjell I Lesotho 3483 moh) – Mafadi Peak (Høyeste fjell i Sør-Afrika 3450 moh) – Giant’s castle 1700 moh. I luftlinje mellom disse punktene er det totalt 65 kilometer, men turen skulle bli lengre av ulike årsaker, totalt ca 90 km med stor sekk. Jeg slapp unna de virkelig lange stigningene, men det ble en del opp og ned mellom fjellene og en lang og til dels svært bratt tur ned fra Drakensberg-fjellene siste dagen. Dag 0: Etter noen dagers bading i det Indiske hav bar det til fjells igjen med kone og døtre. Vi kjørte til Underberg og ble der møtt av Jonathan som kjørte oss opp ”veien” til Sani Pass. I følge reklamen kan man komme seg opp til den første grenseposten ved Sani Pass med vanlig bil, men da skal man ikke være spesielt glad i bilen sin. Vanlig vei stopper ved Sani Pass hotell. Derfra er det en del kilometer på dårlig vei frem til grensekontrollen ut av Sør-Afrika. De siste 8 kilometerne i ingenmannsland frem til toppen av Sani Pass bør man ha en 4hjulstrekker med god bakkeklaring. Selv med lommekjent sjåfør og god redskap slo vi nedi flere ganger. Det morsomme været startet allerede på vei opp. Noen kraftige regnskyll kom og gjorde oss våte inne i bilen gjennom det ikke helt tette soltaket, men en opplevelse var denne kjøreturen, spesielt for jentene. Dag 1: Tidlig neste morgen var det både regn og tåke, men alle var fast bestemt på å nå toppen. Vi hadde leiet inn en lokal gjeter som fører, og han hadde med seg 2 hester til jentene. Dessverre tok han også med seg sine 4 gjeterhunder, noe som laget problemer. Bikkjene var kjælne mot oss, men skulle vise seg å ha et annet gemytt også. Etter kort tids vandring traff vi på en enslig ku som gikk og gresset. De 4 bikkjene angrep kua og gjeteren hadde en skikkelig kamp for å holde styr på hundene. Kua hoppet ut i en av de flomdigre bekken for å forsvare seg, men bikkjene kom etter, beit den stakkars kua flere ganger, men kom til slutt tilbake med blodig kjeft. Hele dette tok lang tid og til slutt fant damene ut at med disse forsinkelsene hadde de ikke sjanse til å nå til topps og tilbake igjen før det ble mørkt. Og det var tross alt viktigere å berge kua. Dessuten var været heller ufyselig med regn, tåke, vind og skarve 9 plussgrader. Etter at resten av forsamlingen hadde gitt opp, fortsatte jeg alene i godt tempo innover. Jeg traff stadig på nye gjetere, men vi hadde intet felles sprog så samtalene ble ganske korte. De var tydeligvis ikke vant med enslige hvitinger innover her. Ved noen av gjeterhyttene her var det samme typer bikkjer som kom bjeffende mot meg. Særlig høy i hatten var jeg ikke da disse nærmet seg etter episoden med kua. Jeg stakk nesen i sky, så ikke på bikkjene, men fortsatt rett frem uten å ense dem. Heldigvis funket det, ellers hadde jeg vært ille ute. Etter lange bakker opp og ned og noen vadinger over flomdigre bekker nådde jeg toppen. Også på denne toppen ble turbok utlagt i varden. Thabana Ntlenyana ligger på 11. plass blant verdens fjell målt etter sekundærfaktor eller isolasjonsfaktor. Nærmeste høyere fjell er Kilimanjaro, over 3000 kilometer unna. Jeg fortsatte videre inn gjennom Lesothos grønne fjell mot Mafadi Peak i Sørafrika mens jentene slappet av på Sani Top Chalet, Sørafrikas høyeste pub og Afrikas beste hotell i følge Greg i baren. Jentene fikk flott sørvis og var svært fornøyde med oppholdet til tross for avbrutt tur og elendig vær under oppholdet. En virkelig spesiell plass på jord. Da de ble kjørt ned etter nesten 2 døgn med kontinuerlig regn var det bare så vidt de kom ned. Veien var mer eller mindre regnet vekk og nesten ingen klarte å kjøre oppover denne dagen. Nedover gikk det så vidt an. Sani Pass er beste utgangspunktet for denne toppen. Sani Pass kan nås med vanlig bil ved å kjøre tvers gjennom Lesotho fra Maseru. Videre ned er det også enkelte som har kommet seg ned med 2-hjulstrekker. Greg fortalte om en Opel corsa som hadde kjørt ned Sani Pass. Den hadde brukt 5 timer på 8 kilometer, så det sier sitt om veistandarden. Dag 2: Jeg fortsatte dalen fra dag 1 et lite stykke til før jeg igjen dreide østover og videre nordover opp en ny lang og flat dal med gjeterhytter, hunder, sauer, geiter, kuer, hester og esler. Etter hvert svingte jeg rett nord over et pass på ca 3300 moh. Herfra var planen å følge en fjellrygg nordover, men jeg valgte heller å gå over passet og følge dalen nedover og holde meg på østsiden av elven for å unngå å krysse den flomdigre elven lenger ned. Jeg hadde mer enn nok med side-elvene og vasset til skrittet flere steder, men klarte heldigvis å holde ryggsekken over vannet. Jeg kom til slutt ned i en større dal som ledet nærmest rett nordover opp mot Mafadi peak. Planen var å gå rett opp på toppen og overnatte i hulen øst for toppen. Med et nødskrik kom jeg meg over side-elven som kom ned fra Bannermann’s pass. Jeg måtte riktignok gå 1-2 km oppover elven, det ble litt omvei her også. Neste elv som kom fra Injusithu-området var minst like stor våget jeg meg ikke på, jeg tenkte at dagens flaks var oppbrukt. Jeg bestemte meg for å gå opp sidedalen og å gå direkte til hulen, selv om dette ble en omvei. Omveien ble tung, med en del kneiker opp og ned og slyng og sving langsetter elven. Ute i kveldinga ble jeg temmelig sliten etter lang vandring, og jeg satte opp teltet bare 1,8 kilometer fra hulen. Det begynte å mørkne og jeg var tom for krefter etter 2 lange dager i kliss og klass med dristige elvekryssninger. Jeg satte opp teltet igjen og sov godt denne natten, ettersom regnet endelig ga seg etter 2 døgns kontinuerlig sil. Dag 3: Jeg våknet ved soloppgang - endelig godvær etter 2 heller triste dager i fjellet! Opp og hopp, og etter grei vandring rett sør for toppen av Injusithu var det bare å rusle over den slake sadelen til Mafadi. Afrikaturens tredje turbok ble lagt inn i varden her. Flat topp, men likevel herlig å komme opp her i godvær etter noen våte dager. Det var bare 45 minutter vandring opp her og denne gangen uten sekk. Noen hester gikk og gresset nær toppen, men ellers lite dyr og ingen mennesker å se her. Toppen heter Mafadi og i følge kart og offisiell informasjon er den 3450 moh, men jeg målte 3457 med GPS. Tilbake til teltet ble det en liten tørkepause for diverse klær og telt før jeg fortsatte i retning Giants castle. Jeg gikk langs kanten til the Judge. Det gikk en liten sti ned Judge pass, men jeg valgte her å holde meg planlagt rute ned Bannermanns pass, ettersom jeg her visste det var farbart. Judge pass er også kurant fikk jeg høre på Giants Castle, og dette er raskere også. Været var kjempeflott og jeg koste meg her langs kanten av stupet og grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Ved kanten av Bannermann’s pass traff jeg på en flokk bavianer som lekte seg. Da jeg gikk og småklatret ned kløften fryktet jeg for at de skulle leke seg med å kaste stein, men heldigvis gjorde de ikke det. Jeg må innrømme at jeg fulgte godt med og var redd for steinsprang etter den voldsomme nedbøren som medførte flomvarsel og skader i Durban-området. Halvveis nede i passet var det bratteste over og jeg tok en pause. Føttene proteserte høylytt da jeg skulle ta på fjellskoa igjen, men det var ingen bønn. Jeg skulle ned til Giant’s Castle før kvelden. De siste kilometrene nedover i høyt gress gikk sakte. Beina var slitne etter 90 kilometers vandring på 3 dager, de 2 første i et ensifret antall plussgrader med kliss klass, den siste dagen med 28 varmegrader og sol. En perfekt kombinasjon for å få såre bein. Herlig å komme ned å bli servert pizza og øl av døtrene mine. Dag 4: Litt halvdød i beina – godt å ha en lat dag i solen før hjemreise til kalde Noreg Takk til Petter Kragset for gode turtips. Noen flere turtips: Jeg fikk grensekontrollen i Sani Pass til å stemple meg inn i Sørafrika samtidig som de stemplet meg ut av Sørafrika på vei opp, dette for å unngå problem ved endelig utreise av Sørafrika og inn/utreise-stempler i passet som ikke lot seg parre. Gå i stor bue rundt gjeterhyttene for å unngå de tvilsomme hundene Det er nok en fordel å unngå regntiden(oktober-februar) og midtvinter( snø i juli) på denne turen. Det er en del ulovlig handel over passene. Det anbefales å hilse pent, men ikke stille spørsmål eller ta bilder om man treffer på tvilsomme følger. Disse smuglerfølgene er oftest bevæpnet, men våpen bæres skjult. Narkotika droppes i de øde fjellene i Lesotho, bæres ned fra fjellet og byttes i stjålet småfe fra Sørafrika rett utenfor inngangen til nasjonalparken ved Giant’s Castle. Så tar de med seg dyrene tilbake over fjellet. Mafadi kan nås på en ettermiddagstur + en lang dag fra Giant’s Castle. Man går da til Bannermanns’s hut, overnatter der og fortsetter til toppen og helt ned igjen neste dag. Bruk av Judge pass i stedet for Bannermanns pass sparer både kilometer og høydemeter. Skulle man ikke nå helt ned på denne dagen, kan man overnatte en natt til på Bannermann’s hut. Drakensberg-traversen er en lengre fjelltur der man går rett over stupene langs grensen mellom Lesotho og Sørafrika. Denne kan gås som en tur med telt i mange dager, helt opp 2 uker, avhengig av hvor langt man vil gå. Thabana Ntleneyana blir en avstikker fra traversen, mens Mafadi er en del av traversen.

Hei! Dette blir vel min første virkelige post her på forumet, så hva passer vel bedre enn å fortelle litt om turen jeg og to venner hadde opp til Jebel Toubkal i Marokko? Først litt om reiserute. Skal ikke fortelle så mye om det som skjedde ellers, men litt info om hvor vi reiste osv er likevel med. Jeg reiste til London for å treffe vennene mine som er fra Estland, men jobber i London. Tok Norwegian fra Gardermoen til Stansted. Derfra tok vi Easyjet fra Gatwick til Marrakech. Tror vel at hele flyreisen fra Oslo, ned dit og tilbake kom på rundt 2200NOK. Vi bestillte da 2 måneder i forveien. Marrakech Vi landet i Marrakech den 20. feb. om kvelden, fikk oss taxi til sentrum og ble "hijacked" av en kar som guidet oss til en Riad (hotel) som var veldig billig. Vi var ikke ute etter å bruke mye penger i byen, så endte opp med ca 70NOK per person per natt. Imlil. ca 1800 moh (dagtemp ca 20 grader, natten ca 10 grader) Vi reiste så den 22. feb. til Imlil. Vi fant oss en taxi som vi hadde helt alene, noe som er uvanlig der nede. Man skal gjerne være både 7 og 8 personer der, 4 stk bak og 4 stk fremme inkludert sjåfør . Prisen var 400 Dirham som tilsvarer 320 NOK. Distansen er vel ca 75 km tror jeg. Vi nøt naturen og utsikten på veien og vi stoppet ca 20 km før Imlil i byen som heter Asni. Her ble vi på nytt "hijacked" av noen lokale berbere som insisterte på at vi skulle bo hjemme hos dem i Imlil. De ble med oss i Taxien og vi fulgte med dem hjem til familien deres. Vi var i utgangspunktet ikke på jakt etter guide, da man ikke er på skikkelig guttetur om man ikke greier seg selv osv, men vi inngikk en avtale med Ahmed og Hassan på følgende opplegg: Ahmed skulle være vår kokk disse dagene og skulle bære all maten vår opp til hytten i fjellet. Maten de lager der er enkel spaghetti med noe kjøtt. Mens vi fikk 3 måltider om dagen med skikkelig marrokansk mat (tajine) med mye grønnsaker osv. Han skulle i tillegg være guide opp til Ounakrim dagen etter Toubkal turen, da Ounakrim er litt mer tricky og ikke nødvendigvis merket om vinteren. 23. feb. - Overnatting hos familien inkludert to måltider den samme dagen. 24. feb. - Frokost. Sekkene våre ble bært av muldyr opp til snøgrensen (ca 2 timer) da jeg var ganske syk den dagen. Ved snøgrensen (ca 2300moh) tok vi over og gikk de resterende timene opp til hytten som ligger på 3200moh. Dette var en tur på ca 6 timer og ca 10 km i distanse. Denne turen var værre enn toppturen dagen etterpå faktisk. Vi ble passert av mange lokale menn som går denne turen opp og ned flere ganger i uken for gruppeturer. De bærer ofte opp til 50 kg, og da ikke nødvendigis i ryggsekker, men i bagger eller annet. Selv hadde vi vel rundt 12-14 kg vil jeg tro. Vi fikk så lunch når vi kom opp og middag litt senere. Tror de andre på hytten missundte oss en del der.. Den nye hytten der er veldig bra. Ikke noe varme der bortsett fra en peis som nok er alt for lite for den store hytten, men man har jo klær for det meste på en slik tur. Det er vel soveplasser for 150-200 stk der tror jeg. Vi snakket med en del, og om kvelden viste det seg at en kar fra Irland hadde egen guide og ville gå opp veldig tidlig neste morgen. Han ville starte 0400 og nå soloppgangen på toppen rundt 0700. Vi tenkte vi skulle slå følge med han da han hadde guide. Ingen av oss fikk sove mye den natten. 5-6 av ca 20 på rommet lå og snorket og høyden spillte oss nok et puss. 25. feb. - Etter kanskje 2 timers søvn var vi klar klokken 0400 og begynte å gå 0430 med hodelykt og det hele. Temperaturen var ca -10 grader da vi startet. Der var vel rundt 8-10 m/s vind og hardpakket snø. Solen står på veldig om dagen og smelter snøen som igjen fryser på om natten. Turen oppover gikk fint, men mine crampons (vet ikke hva det heter på norsk, men det er de piggene du setter på skoene når man går på is ol.) var leid og av en gammel og dårlig patent. I allefall endte det med at jeg måtte pakke mine ned og gå uten. Turen kan gåes uten Crampons og isøks, men det kan være greit å ha med. Det var bratt noen steder, men ikke slik at man måtte krabbe eller ta seg for. Fjellene minner vel mye om Norge bortsett fra at fjellene ikke er så bratte som på vestlandet. Heller ikke mye steinur der vil jeg tro. Ca klokken 0830 var vi på toppen. Godt etter planen, men vi var først opp og det var nesten vindstille der oppe faktisk. Etter en liten pause gikk vi ned igjen. Vel nede på hytten var vi ganske skutt i beina og kunne ikke forestille oss en like tøff tur dagen etterpå, så vi bestemte oss får å gå ned til Imlil igjen samme dag. Den turen nedover sugde saften ut av beina helt vanvittig og 16 timers gange på to dager i høyden og med en del oppakkning var vi ikke klar for noe mer gåing resten av ferien. 26. feb. - Vi begynte dagen faktisk med en tur opp til et fjellpass på ca 2300 moh, og gikk ned igjen for lunch. Så bar turen til Asni igjen med Hassan og Ahmed og vi skulle overnatte hos en bekjent av dem. Først fikk vi en tur inn om Hammam (lignende tyrkisk bad) og massasje der. Det ble en stor happening der vi fikk lære å lage tajine og hadde en fin kveld med lokale berbere. Alle disse 4 dagene inkludert leie av crampons og isøks for to av oss og all mat og overnatting på hytten i fjellet betalte vi 3600 Dirham eller i underkant av 3000 NOK. 27. feb. Reiser med taxi til Marrakech der en del av "sommerklærne" våre ligger. Taxi-turen var bare 250 Dirham nå (mot 400 Dirham til Imlil). Turen gikk helt til busstasjonen, derfra tok vi bussen til Essaouira som ligger ved kysten. Turen tok ca 3,5-4 timer med en av de billige alternativene. Ca 50 Dirham per pers. Vi fikk oss en leilighet midt i byen med normalt toalett (som ikke er en selvfølge der nede), to soverrom og kjøkken til 300 Dirham per natt for all oss. Altså ca 240 NOK. Dette er en gammel "hippieby" der Bob Marley skal ha bodd en god del av sitt liv, og vi fikk vår etterlengtede tid til å bare sitte i ro ved stranden. Vi var der til 01. mars og tok bussen til Marrakech og flyet til London. Hele turen inkludert reise, souvenirer mat og det hele kom vel på ca 7000 NOK. Da gikk sikkert 1500-2000 til ting som souvenirer, krydder og så videre. Er ikke erfaren med å skrive slikke logger, men har nå fått med en del som kan væe interessant for andre. Vi fikk også addressene og kontaktinfo for Ahmed og Hassan som vi skulle gi til vennene våre i Europa hehe, og det er ingenting annet en positivt å si om hele oppholdet med dem og turen på fjellet. Jeg kan anbefale å ta kontakt med dem om noen vil oppleve litt ekstra enn bare selve turen på fjellet. Kontakt med lokalbefolkningen gir en helt ny dimensjon på turen faktisk. Vi gikk som sagt i februar, som er regnet som den kaldeste måneden der nede sammen med mars måned. Det er også nå det er mest snø, men etter norske forhold er det lite å bekymre seg for. Trenger ikke truger eller lignende. Skulle jeg reist igjen ville jeg reist på samme tid eller kanskje i april da snøen bør være helt borte, men at det ikke er så varmt at man svimer av. Skal love det er varmt nok i februar i solen Om noen er interessert kan jeg laste opp noen bilder også. Spør gjerne om mer informasjon om dere føler det mangler noe. Espen EDIT: Rettet skrivefeil og datoer

For en del år siden satte jeg meg et mål, jeg skulle stå på toppen av Mont Blanc det året jeg fylte 40 år, og for to år siden gjorde jeg et forsøk. Da måtte vi snu på ca 4362 meter, drøye 400 høydemeter fra toppen pga meget sterk vind. Da vi snudde, var vi alle enige om at det skulle gjøres et nytt forsøk om ikke alt for lenge. To år senere, nærmere bestemt torsdag 13 august kl 0950, tok vi flyet til Genève igjen og var fremme i Chamonix på ettermiddagen. Vi tok en rask tur opp til Aiguelle du Midi for å “sparke i gang” kroppen i forhold til høyden, egentlig en alt for kort akklimatisering, men det var det vi hadde tid til. Etter en god natts søvn (viktig, for den neste natten ville det antagelig bli svært lite søvn) ble det en rolig dag i Chamonix før vi møtte guidene ved heisen opp til Aguille du Midi. De tok umiddelbart en sjekk av våre sekker og sa bare “too heavy”, så her var det bare å tømme sekken og legge tilside en god del av det ekstra tøyet vi hadde pakket med oss. Vi trodde virkelig vi hadde vært strenge med oss selv, men den gang ei. Etter hvert bar det av gårde opp til Aguille de Midi (3775 moh), på med breutstyr og tau og ut på den smale ryggen ned på breen. Fra første skritt får man følelsen av hvor mektige disse høye fjellene er, de ruver mot deg og tar pusten fra deg ikke bare på grunn av høyden, de er fantastisk flotte å se på. På vei ned den smale ryggen var de første skrittene litt nølende, det er ganske luftig og man møter folk på vei opp. Men ganske raskt følte jeg meg trygg og så meg rundt, ned til Chamonix nesten 3000 m lengre ned og bort på fjellene vi skulle opp neste dag. Så var det en kort tur over breen bort til Cosmiques hut (3616 moh) hvor vi skulle ha en meget kort natt. Det er en flott hytte som er utgangspunktet for de fleste som går The Three Monts Route til Mont Blanc (en del ligger i telt nede på breen). Lørdag kl 0200 var det på med breutstyr og hodelykt og klar for tur. Et fantastisk vær, akkurat slik værmeldingen sa, stjerneklart og omtrent vindstille. Vi så en lang rekke av lys foran oss på vei oppover mot platået rett til høyre for Mont Blanc du Tacul (4120 moh). Vi gikk ned på breen og til laveste punkt på vei til toppen, Col du Midi (3532 moh), så startet det tunge arbeidet. Rolig fart, oppover og oppover. Vi hadde startet omtrent sist av de som skulle av gårde rundt kl 0200, men guidene våre ville helst litt lengre frem i køen, så det ble litt forsering i feltet på vei oppover. Kanskje litt unødvendig, men vi måtte jo bare henge med. Etter utallige svinger oppover den relativt bratte bakken passerte vi en artig breformasjon, hvor breen hang utover. Et punkt hvor våre guider ville ha oss raskt forbi, for denne vil før eller siden brekke og da bør man ikke være der. Litt etter var vi opp første av tre tunge partier, og gikk ned til Col Maudit før vi skulle ta fatt på turens mest krevende og risikable parti. Etter en kort pause (guidene ville fortsatt komme seg foran flest mulig), startet vi på den bratte stigningen opp til Col du mont Maudit (4345 moh). Det gikk fra bratt til brattere og vi gikk sikksakk oppover og oppover. Etter en drøy times tid ble det full stopp, vi var kommet til “brattbakken”, 50-60 meter med 50 grader helling og mer eller mindre is hele veien. Her var det kø, og vi skjønte nå hvorfor guidene ville ha oss lengst mulig frem i køen. Det raste stadig små isklumper og noen traff hjelmene våre. Guidene våre holdt seg unna “massen” til det var vår tur. Da var det bare å starte klatringen oppover, først over en liten sprekk og så oppover langs et tau som var satt ut. Men det raste stadig isklumper, og det likte ikke guidene spesielt godt, så etter kun noen få meter oppover klatret vi ut til siden og rett oppover på siden av alle de andre. Fordelen var at vi ikke risikerte at noe kom i hodet på oss og skapte farlige situasjoner. Det var ikke spesielt vanskelig, isøksen og stegjernene satt godt i isen og vi var ganske raskt oppe. Når man kommer over kanten ser man rett opp på Mont Blanc, vi kunne skimte toppen i mørket og så at de første nærmet seg toppen. Et fantastisk vakkert syn. Relativt raskt gikk vi videre til Col de la Brenva (4303 moh). Vi stoppet så den rødglødende solen komme opp, først en lang rød stripe og en stor tumulus-sky et stykke unna, så sakte men sikkert steg solen opp. Nok et utrolig vakkert syn. Det var fortsatt 500 høydemeter igjen, og jeg begynte å bli ganske sliten. Må innrømme at jeg gru-geldet meg litt til den siste etappen opp, for det ville bli tungt samtidig som jeg nå var sikker på at vi ville nå toppen denne gangen. Første del av siste stigningen er ganske bratt, opp til Mur de la Côte, så er det litt slakere opp de siste drøye 300 høydemeterne. Så endelig, kl 0730 var vi oppe. Sliten, men veldig godt fornøyd. Og hvilken fantastiske dag (morgen) å komme opp på Mont Blanc. Bedre kan det ikke være. Omtrent vindstille, knallblå himmel og temperatur rundt 0 (kanskje en minusgrad eller to). Noen spratt champisen, men det fristet ikke meg. Jeg var rett og slett for sliten, men en cola, det var virkelig godt. Vi var på toppen kanskje en halv time, så startet turen ned. Vi skulle gå videre til Goûter, og første del var ned dit vi snudde for to år siden, Vallot Shelter (4362 moh). Det er en lang smal rygg, men under slike forhold som vi hadde opplevde jeg den som en bred og god. Litt luftig de få gangene vi måtte ut på siden for å slippe andre som var på vei opp forbi. Turen videre nedover til Goûter hut (3817 moh) gikk veldig greit, og der var det på tide med en lengre pause, samt at breutstyret ble tatt av. Nå skulle vi 600 m bratt ned, egentlig ikke noe annerledes enn å gå ned bratte fjellsider i Norge. Forskjellen var at her var det vaiere å holde seg i og guider som fortsatt ville ha oss i tau. Siste parti av denne nedstigningen skal man krysse en renne som kan være skummel, her raser det ofte stein. Det raste flere ganger mens vi var på vei ned. Selve kryssningspunktet er på 40-50 meter, og rask gange samtidig som man ser og hører godt etter er nødvendig. Vi kom greit over og det var “bare” 900 høydemeter igjen nedover. Jeg fikk det skikkelig i bena den siste timen, ble utrolig stiv, så bremsemusklene var tydeligvis for dårlig trent. Men så var vi endelig nede, ca 11 ½ time etter at vi startet. En fantastisk tur, et minne for livet. Er det noen som tenker på å ta denne turen eller andre turer i området og trenger guide, så har jeg noen som kan anbefales.