Søk i nettsamfunnet

Etter å ha kryssa Okstindbreen (og fått kryssa av den 8. største breen i Norge på samlelista), tok jeg inn på Kjennvasshytta. Stor luxus. Innlagt strøm var goodies for en uteligger. Dagen derpå rant opp med noe rufsete vær. Noe vind og ei tåkesky som hang rundt toppen. La nå i veg med godt håp opp mot brekanten hvor skia ble kasta av og stegjerna kom på. Gikk rett på brefallet som her var ganske oppsprukket, men ikke verre enn at det kunne forseres med små jump. Kom opp på flatbreen (Østre Okstindbre) der vinden stod stivt imot. Tok inn på sidemorenen ved 1300 m og begynte på eggen. Grei å gå opp da den var ganske så glasert av tidligere regn. Sikkert bedre å gå opp nå enn gjennom steinete ur om sommeren. Kommet opp på det flatere partiet mot toppen seig tåka på og reduserte sikten til 4-5 meter. Ikke den ønskede panoramautsikten så GPS'en måtte fram for å finne toppvarden. Med 3-400 meters stup ned på 3 sider ble det å ta det med ro oppover til plutselig varden seg tårnet opp og vegen videre forsvant uti det grå. Nord Norges høyeste topp, fylkestoppen i Nordland 1916 moh var besteget. Nedturen gikk i samme sporet. 4 1/2 time opp, 3 1/2 time ned. Totalt 1520 høydemetere. Må over en kam for å komme til brekanten Utsikt lik null. Brudd på fjellreglene: Ja en del, men lover bedring. (om noen år) Dagen etter var det bare sol, men da var det andre mål som stod for tur.

Grovabreen ligg innafor Jostedalsbreen Nasjonalpark, men heng ikkje saman med hovedbreen. Den ligg på grensa mellom Jølster og Førde, og er høgste toppen i Førde kommune. Værmeldinga sa enkelte byger ut på dagen, så vi skulle egentlig ha komme oss avgårde grytidleg, men først kl 9.00 kunne vi gå ut av bilen på Dvergsdalstølen, etter ein fin biltur langs eit blikkstille Jølstravatten. Og på stølen var det også stille, og sola strålte frå blå himmel. Etter å ha kryssa elva, og gått nokre få hundre meter var det berre å spenne på skia. Snøen var hard etter den kalde natta, så det var lett å ta seg innover Fagredalen. I bjørkeskogen skremte vi opp eit par ryper, som likte lite å bli forstyrra i beitinga tidleg på morningen. I botnen lengst inne var det å ta fatt på 500 høgdemeter opp til sjølve breplatået. Frå 1200 m gjekk det over til nysnø, men skiene sakk berre 5 cm ned i snøen. Etter ein kort matpause på dei siste steinane på 1500 m, bar det innover breen, og no begynte dei varsla skyene å legge seg ned på fjella rundt oss. Så det var berre å traske innover og håpe på det beste. Og sjølv om utsikta vart dårlegare etter kvart, hadde vi blå himmel over oss heilt til topps. På toppen var det like stille som då vi starta frå bilen, så det var verkeleg ei flott oppleving. For ikkje å snakke om returen, med 5 cm pudder, så sjølv ein amatør kunne sette telemarksvingar. Så returen gjekk rekordraskt, og heile turen var unnagjort på 5 timar. Tilbake på stølen gjekk dei første bygene på nordsida av Jølster, men kva gjorde det når vi hadde sol på heile turen.

Så var det tid for skitur igjen! Denne gangen sto Omnsfjellet et stykke vest for Orkanger for tur. Jeg kjørte et stykke langs RV714, og tok deretter til venstre inn en sidevei som ifølge skiltingen ville ende i Kyrksæterøra. Langs denne veien var det måket frem en liten parkeringsplass litt etter høyeste punkt. Det var en kald dag i Trøndelag, og ganske tåkete, men da jeg nådde toppen åpenbarte det seg en aldeles nydelig utsikt. Det var lyseblå himmel over meg, men et hav av tåke under meg i alle retninger. Sikten var meget god i dag, og jeg kunne skimte havet i nordvest, Skarvan, Fongen og Sylene i det fjerne øst og fjelltopper langt oppe i Nord-Trøndelag i nordøst. I sør var det Trollheimen som dominerte. Jeg kunne imidlertid skimte noen veldig spisse fjelltopper i det fjerne sørvest som jeg lurer på om kan ha vært noen av fjellene sørvest og vest for Sunndalsøra, som f.eks Skjorta som det nylig har vært lagt ut en turrapport fra her på Forum. Er ikke den veldig spiss? Skiføret var slett ikke gærnt, det heller. Litt tungt å tråkke løype opp, men herlig å kjøre ned igjen. Ellers kunne jeg kose meg med dyrelivet, jeg så flere flokker med ryper, samt en hare som hoppet av gårde i snøen. Årets hittil flotteste tur, uten tvil!

Vassdalseggi med sine 1658 moh er Rogalands høgste topp og ligg heilt nord i Ryfylkeheiane, på grensa mellom Rogaland og Telemark fylker. Både toppen og naturen i området er verkeleg verdt turen. Tidleg laurdag morgon bar det innover Ryfylke. Vi kom oss med første ferje over Høgsfjorden og parkerte ved Sandvatnet, inn av Nesflaten i Suldal kommune. Sola stod høgt på himmelen og det var varmt oppover mot Holmavatn. Etter snaue to timar var vi ved turisthytta Holmavassbu og her vart det meste i sekkane lagt igjen. Planen var å gå til Vassdalseggi og deretter returnere til hytta om kvelden. Å finna informasjon om ei grei rute opp frå sør var ikkje så lett, då dei aller fleste tar denne toppen frå nordsida. I ei av Stavanger turistforenings årbøker var det nevnt ein umerka sti frå Holmavatn mot Kvanndalen og denne passa det greit å følge eit stykke. Vi starta rett opp bakken frå hytta og såg aldri noko til denne stien, men vi fann likevel ein temmeleg grei rute mot toppen. Etter å ha runda vestsida av Fitjanuten, haldt vi høgda forbi Djupe tjørnane og Isvatnet. Deretter gjekk vi vest for vatn 1364 og aust for vatn 1352 før vi satte kursen rett mot toppen. Terrenget var småkuppert heile tida og det bar nesten konstant opp eller ned, slik det ofte er i Ryfylkeheiane! Og fint var det iallefall i desse traktene. På avstand var det ikkje så lett å sjå kva for rute opp til toppen som var best. Det løyste seg imiddlertid veldig greit, siste stykke mot toppen var det enkelt å ta seg opp på ein liten rygg, rett aust for fylkesgrensa. På toppen Den store varden på toppen hadde vi gått å sett på lenge og utsikten derfrå var ganske fin. Vi kom til toppen omtrent klokka 18, etter litt under fire timar frå Holmavassbu. Litt skyer kom sigande og ein liten bris var det også der oppe. Nødlinga/vardinga mot Haukeliseter var godt synleg, men ruta frå den kanten er vel bare delvis merka etter det eg forstår. Mot Kvanndalen var det også varder som gjekk nedover, så eg reknar med at det er fint å gå opp sør-vest flanken også. Etter nokre brødskiver, samt litt sjokolade og tørka aprikoser var det klart for returen. Sidan ruta rundt Fitjanuten var relativt småkuppert, fekk vi lyst til å heller gå ned litt sør for Turistskaret og ta den t-merka stien tilbake til hytta. Rett ved punkt 1410 tok vi sør-austover og her var det også nokre vardar. Det var enkelt å ta seg ned, men vi kunne nok med fordel ha gått utanom det einaste bratte partiet nedover, spesielt sidan det var godt synleg på kartet. Heile dagen hadde det vore relativt varmt og utpå kvelden forsvann også skyene. T-skjorte og shorts var absolutt å fortrekka denne dagen! Holmavassbu På turisthytta til Stavanger turistforening var det kome oppe eit par frå Sandefjord som var på sin første reale fjelltur. Dei hadde tatt turen opp frå Haukeliseter og syntes det hadde vore langt inn, men også opplevingsrikt i det fine vèret. I turistskaret var det fortsatt ein del snø og eit par småelver måtte vadast fortalte dei. Etter ein fin kveld på hytta, vakna vi opp til nok ein fin dag. Utpå formiddagen kom eit sveitsisk par forbi hytta. Dei hadde vore på 14 dagars tur opp frå Lysebotn! Vi satt alle utpå trappa beundra utsikten; Frå dei grøne grasslettene rundt hytta til det store Holmavatnet og resten av den store fjellheimen. Flott vandretur frå Holmavasshytta til Bamsebu Bamsebu er eit lita steinbu som vart bygd av nokre av tungtvassabotørane under i 1943. Den dag i dag står steinbua der fortsatt, omlag 6km frå Holmavasshytta heilt nord i Ryfylkeheiane Frå Holmavassbu la vi kursen ned mot eit par hytter som er avmerka på kartet. Her vada vi over elva og fortsatte sør om Dyrskarnuten og punkt 1187. Vi holdt stort sett høgda, då det var vanskelgare å gå nede lags vatnet. Til tider var det nokre vardar og ein svak sti, men det var lett å finne vegen. Då vi stod nede ved vatnet ikkje langt frå bua ifølge kartet, tok vi til å speide etter hytta. Den var ikkje så lett å få auge på med ein gong. Hytta er fortsatt i god stand, men den er i privat eige og det var ikkje mogleg å gå inn. Inn vinduet kunne vi skimte eit par senger og ein ovn, rikitg kosleg virka det til. Ved å besøke hytta får ein eit visst inntrykk om korleis det var å gøyme seg langt til fjells. Fleire bilde, kart og meir om turane på breogfjellsport.no: Turen til Vassdalseggi Bamsebu

Jeg sitter her og ser på bilder etter helgens tur til Okstindmassivet og vil dele noen av dem med dere her nå. Det kommer en utførlig turrapport på siden min en gang, men ikke nå. Solen skinner og tur utstyr pakkes ut, og skiene skal stues bort for sesongen. Vi startet på fredag kl 21 (!) fra Leirskarddalen og overnattet ute uten telt både Fredag og Lørdag. Besøkte Vesttinden (1708m), Tvillingtinden (1824m) og Oksskolten (1916m) som også er Nord Norges høyeste fjelltopp. Leo var også på Okstinden. Kan forøvrig nevne at veien nå er tint helt opp til Leirbotn og at det er kjørbart opp til Leirbotnet. Det var det ikke på fredagen slik at vi fikk et par hundre høydemeter og mange lange kilometer ekstra. Det var flere som tok Oksskolten som en dagstur nå. ca 16 km på ski en vei og 630 meter på føttene opp til toppen. Vi gikk i tungt telemark utstyr og Randonee, men nedkjøringene var så bra at det var verdt slitet! Nyt bildene så skal jeg legge ut link når jeg får ånden over meg til å skrive en turrapport. Kjell Iver

Det ble en vakker og verdig avslutning på skisesongen og april 2006. Startet fra Gråhaugen i 4 pluss i 9 tida, i strålende sol og deilig kramsnø med feller fra bilen, det var mange ivrige toppgåere idag. 2-3 timer senere kom følget til Svartvatnet, for matpåfyll og lengre/breiere feller, men vinden hadde økt og det hadde skyet mer på. 2 -3 timer senere var storparten nedkommet til breen igjen, da var jeg oppå breen og i ferd med å gå opp Snot-ryggen. Vel oppå ryggkanten var vinden økt voldsomt og jeg fikk østavind rett imot, iblandet et heftig snørokk. Så ingen mulighet for å gå til topps pr. ski, så med den største kraftanstrengelse slet jeg meg fram til toppunktet. Drøyt 5 meter fra varden sto østatrekken i kuling, jeg fikk alvorlig problem med ganglaget, og valgte en usikker retrett framfor å bli blåst utfor stupet i vest. Ned igjen gikk det greit, aldri har det vært mer moro å renne på raske feller på ganske våt kramsnø. Dog jeg ble noe sen, så siste stykket gjennom skogen ble en lidelse i søkkvåt gjennomslagsføre. 28 km, 5 timer opp, 4 ned, raske løpere brukte ikke mer enn 2-3 timer ned.

Pappa og jeg gikk en tur til den høyeste toppen i Drangedal. Turen starter helt øverst i Tørdal forbi brudesteinen og like ved Passet. Utgangspunktet ligger på ca 380 moh. Stien opp er merket med varder og blå malingflekker. Det er lettgått oppover lange bratte svåer. I finvær er dette en vanvittig flott tur, mens med litt duskregn blir det guffet og glatt. Vi fikk noen små regnskurer, mens det lå tåke på toppene over ca 800 moh rundt oss. Det er fin utsikt til nordenden av Nisservann og Hægefjell hele veien oppover. Etterhvert får man oversikt over Gautefallheia. Toppen er markert med en stor varde. Hele turen og varden er i Kvitseid kommune. Høyeste punktet i Drangedal ligger under 100 m fra fra varden og er omtrent like høyt. På toppen fikk vi trollstemning og sola skinte såvidt gjennom tåka. Det gikk greit ned igjen og regnet hadde stoppet helt opp, men tåka hadde trukket enda litt lavere.

Klokka gikk mot lunsjtid. Lave skyer hadde dekt fjella hele formiddagen. Men nå var noe i emning. Skyene la seg ned, og det kunne skimtes lys i de høyere luftlag. Klarvær på toppene tenkte jeg. Værmeldinga hadde meldt om ny nedbør inn til kvelden. Hvor kommer jeg høyest mulig fortest mulig ? Slapp det jeg hadde og pakka en liten sekk. Valget falt på Skåla (1128), høyeste fjellet i Molde kommune. I løpet av den halvtimen jeg brukte med bil til utgangspunktet, klarna det opp. Bare noen små tåkedotter omkransa toppene. Starten gikk fra enden av bomveien inn fra Kortgarden. Turen gikk på blaute myrer og god sti, først gjennom furuskog og seinere gulsprakende lauvskog til Trollvatnet (504). Trollvatnet ligger idyllisk til i skåla på nordsida av Skåla og Skålaksla (1078). Sola stakk akkurat over toppen og utsikten mot fjellrekka i nord fra Julsundet og helt inn til Reinsfjellet kom her til syne. Etter en matbit fortsatte jeg delvis i skygge opp Skålas nordrygg, bare avbrutt av diverse fotopauser. I det jeg nærma meg topplatået gjorde en frisk sønnavind seg gjeldene. Panoramaet åpna seg til alle kanter. Fra Julsundet i nordvest til Tustna i nord. Videre gjennom Trollheimen, Sunndalsfjella, Eikesdalsfjella til Romsdalen. Derifra videre sørvestover mot Sunnmøre, som var dekt av skyer. En skyfront nærma seg fra den kanten, så jeg fortsatte hastig videre mot Skålaksla, og over denne. På veg ned mot Trollvatnet forsvant sola etterhvert helt i skydekket. Tilfreds gikk jeg siste biten tilbake til bilen. Her kommer noen smakebiter fra minnebrikka

Jeg fortsetter mine solo-raid på ufarlige "topper". Storheia er Trondheims høyeste og med god primæfaktor, men navnet er ufarlig og det samme er turen. Etter et gløtt av sol i går formiddag tok jeg med med matpakka, droppa en rapport som burde vært prioritert og dro opp i Bymarka. Herlig dag med mye folk i marka selv midt i uka. Var makelig og kjørte helt opp til Henriksåsen og gikk innover forbi Vintervannet. På en slik tur går gjerne tankene og mine kretset rundt en del tema som har vært berørt i forumet den siste tiden; Bla.a. begynte jeg å fundere over tilrettelegging av muligheten for å lette adgangen til naturområdene og redusere slitasjen på disse. Jeg liker ikke å gå stien/veien innover mot Elgsethytta, men innser at den tross alt reduserer slitasjen på området. Og i nærheten av en større by, blir dette viktig; Jeg synes ikke vi skal nekte folk å bruke marka for å redusere slitasjen - da er det bedre med en skikkelig sti/vei. Dette synet ble ytterligere forsterket da jeg så hvordan den mindre stien opp mot Storheia er i ferd med å "flyte" utover(se bildet). Hvem av oss er det med hånden på hjertet kan si at de alltid følger den opprinnelige stien. Jeg gikk i gummistøvler fordi jeg forventet denne type forhold etter den siste tids regn, men det var fristende å ta en av omveiene for å unngå den verste sørpa. Men turen opp på toppen var verdt det. Kjempeutsikt både utover mot Hitra/Frøya og oppover mot Trollheimen og Dovre. Disen gjorde at det ikke var kjempeforhold, og jeg tenker jeg tar en tur senere i høst for å forsøke å få et skikkelig bilde av Snøhetta. Det er 130 km i luftlinje fra Storheia til Snøhetta og jeg tror jeg så den i kikkerten. Jeg fikk spist matpakka på toppen og kunne komme meg tilbake til pulten etter en 3-timers oppfriskende tur. Flere bilder fra turen ligger på: http://andnorm.no/Fjellfoto/subalbum_6.html

Etter å ha jobbet på Vestlandet et par uker ble det tidf til en tur innom Store Hestbrepigg, høyeste fjell i Skjåk kommune på veien hjem. Jeg valgte ruten opp fra Lundedalen og vandret en mil innover dalen før 1000 meter oppstigning ventet. En ganske drøy dagstur, var borte nesten i 10 timer. Knallvær der sekken ble tyngre og tyngre utover dagen etterhvert som klærne ble tatt av utover dagen. Akkurat passe varmt å sitte stille i kortbukse og T-skjorte på toppen og spise maten. Tørt og fint i terrenget, men noen flomdigre elver skapte litt frykt for fremkommeligheten. Heldigvis var alle 3 broene over hovedelven på plass, mens noen sideelevr måtte vades, det gikk greit. Vanligvis er det ikke nødvendig med vading på turen. Noen snefonner opp mot toppen, jeg valgte å følge disse, ettersom det er nok steinrøys likevel.

På vei hjem fra Sydmøre ble det en stopp på Kyrkjefjellet, 1482 meter over havet og høyeste fjell i Vølda kommune, slik det uttales på lokalt sprog. Jeg fant en koselig bakvei mellom Austefjord og Nordfjordeid, og svingte derfra inn på en sidevei inn til Grøndalen seter, derfra fant jeg en sti innover mot Fantekrålvatnet. Like før vannet fulgte jeg ryggen oppover mot toppen. Noe bart de første metrene oppover bjerkeskogen, men masse sne hele veien videre mot toppen. Den øverste steinen av toppvarden stakk såvidt opp av sneen. Litt bløtt pga forholdsvis fersk nysne på topp-platået. 2 timer opp, godt under timen ned igjen, gikk til fots mest mulig langs snaublåste kanter opp, småløp ned brattfonnene tilbake.