Søk i nettsamfunnet

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke. Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort! Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe oss, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving før vi måtte over en knivskarp egg som helte nedover med et lite hakk i bunnen (utsatt der!). Så kløv vi opp på en pinakkel med et skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. Etter pinakkelen krabbet vi oss over en egg som er ca. 1/2 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid. Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene til ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh! Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu. Turdata: 12 timer 2450 høydemeter 25 km 4 topper > 2000 moh.

Toppsuget ble for stort da værmeldingen for tirsdagen var god. Tok meg fri fra jobb uten lønn... I utgangspunktet skulle vi til Gjendebu for å gå på en del av Knutsholstindene. Det er ikke all verden man rekker når fergen går inn kl 07.45 og tilbake kl 16.00. Skuffelsen var rimelig stor da "Busken" ringte og kunne fortelle at det IKKE gikk noen ferge på morgenen helt inn til Gjendebu.... Hva nå....Knutsholstinder var utelukket og "reserveløsning" ble hentet fram. Odd Arne manglet Besshøe på sin liste,- og "Busken" manglet 10- metringen mellom Søre Surtningsue og Sørtoppen....og jeg manglet Søre Surtningssue og den sikre 10-metringen. Derfor tuslet Odd Arne mot Besshøe, og "Busken" og jeg gikk raskt mot Søre Surtningsue. Været var bra og stemningen var god tross alt! Flott når solen skinner og det er tørt og fint! Vi måtte stå på for å rekke tilbake til fergen som gikk fra Memurubu kl 16.40. Denne dagen var det desverre ikke tid til pauser... En artig topp denne Søre Surtningssue. Mye grei og artig klyving når vi begynte på selve ryggen. Vi sto på toppen etter 2t15 minutter og holdt tidsplanen. Men,- det var nå det spenstige partiet startet. Det er faktisk veldig spenstig og luftig ned hammeren og langs den knivskarpe eggen. Det var tørt og fint, men her er det ikke rom for feil altså. Her er det rimelig luftig! Jeg var i tvil da jeg så den skarpe eggen og vurderte å gå ned i flanken, men "Busken" var på vei.... Vi brukte alle fire og kom oss fram til det vanskeligste punktet. Her ordnet "Busken" en lang slynge som vi slang rundt en steinblokk. Vi måtte ut på høyre siden her og en litt skummel steinblokk stolte vi ikke helt på... Med slyngen inne i den ene hånden og den andre i grep på blokka kom vi ned på ei hylle. Ahh...herlig!! Nå var det grei klyving på resten av eggen før vi kom på "sikker" grunn! Denne passasjen her fortjener virkelig en "knall gul" trekant! Ved våte forhold går jeg ikke her... Vi måtte skynde oss videre og var oppom de to kandidattoppene. Den ene er iallefall en sikker 10-metring! Vi gikk i flanken like ved Sørtoppen og hastet videre mot steinbua rett under selve Surtningssue. Denne er nå nyrestaurert og med to sengeplasser! Ei topp bu høyt til fjells. Litt nysnø lå på stortoppen idag og det er vel ikke så lenge før vi er tilbake med ski på beina... Vi hadde hatt med oss for lite vann og "Busken" var tørst...tørstere enn meg! Det fantes ikke vann overhodet!! Noen plasser var det skitten snø som det rant noen skitne dråper fra, men vi fikk ikke fylt opp flaska før vi var nede ved Memurubu! Ganske utrolig! Vi kunne nok ha gått nedom Hesttjønne, men stien gikk mye høyere opp vi var usikre på om vi ville rekke fergen. Det gjorde vi heldigvis! Turen tok 6 timer og vi var nede med vel et kvarters margin! En rask tur over en flott topp med flott vær! Dette trengte vi nå

Hermed en turraport for en tur op på Sjogholstind med start og slut på Olavsbu. Hjemmefra havde jeg forberedt at gå een eller flere tinderne omkring Olavsbu sidst i juli, men det blev kun til Sjogholstind. Forberedelsen bestod bl.a. i at kigge nogle turrapporter her. Jeg har det med at gå langsomt, nyde turen og tage en del fotos, så jeg vælger normalt ikke særligt lange topture. Der har været nogen diskussion om navnet på denne top. Sjogholstind er mest anvendt her på forum, men Sjogholstinden, Snøholtind, Snøholstind, Snøholtinden, Snøholstinden og Snøhøltinden er også set anvendt. Der var meldt godt vejr for dagen, søndag den 26. juli, men om morgenen og formiddagen var der dog overskyet, og toppene lå indhyllet i skyer det meste af tiden. Bl.a. på den baggrund valgte jeg at gå op på Sjogholstind fra sydsiden, så der gik længere tid med at komme op, og jeg håbede på bedre vejr i løbet af dagen, hvilket heldigvis også blev en realitet. Ruten taget efter hukommelsen er vist på billede 1. Resten af den detaljerede beskrivelse vil komme i tilknytning til fotos. Jeg prøver at give navne på tinder i fotos – og hjælp mig gerne. Men ellers vil jeg her knytte nogle generelle kommentarer til turen. Opgangen langs æggen mod syd er klyvning i en lidt stejl rende, men efter min opfattelse er dette sted mindre udsat end en del punkter ved æggen mod nordvest. Alt afhænger naturligvis af forholdene på dagen (tåge, regn eller sne) og forholdene på denne tur var tørt og med god sigt. Det sidste stykke af turen gik ned af nogle snefaner mod nord og ind mellem søerne 1444 og 1448, og det var ikke noget problem at komme over elven her. Generelt er turen rimeligt let gået, men jeg anbefaler at have været på omkring 5 lettere topture inden denne. Æggen mod nordvest er nogle steder lidt smal, og man skal klyve en del steder, så man skal være lidt vandt til dette og ikke lide af højdeskræk. Man omgår nogle hamre 4 steder langs æggen, hvor der samtidig er sat varter, hvor man kan gå ud til siden. Ved den største hammer er anvist ruter på begge sider – jeg gik her den sydlige rute. Turen er ganske underholdene og med flot udsigt til tinder i Jotunheimen. Til sammenligning gik jeg æggen fra Tverrbotntindane til Tverrbotnhornet nogle dage senere, og den tur synes jeg er lidt mere vanskelig på grund af løst fjeld, og at ruten ikke på den måde er anvist med varter. /Viggo

Semelholstindtraversen og noen Memerutinder 13. og 14. juli 2009. Kan nok ikke kalle denne turrapporten siste del av sommeren 2009, for hvem vet om jeg skal gå flere turer. Uansett, er litt sliten i bena nå når jeg skriver denne turrapporten, og jeg trenger minst et par dager med pause før neste kapittel skal skrives. Værvarselet for disse dagene var variert, og symbolene på yr.no viste regn som vanlig. Erfaringsmessig visste jeg at man ikke skulle stole for mye på symbolene i disse varslene, og jeg stolte mer på hva meteorologen sa i nyhetene på Tv2 og NRK på mandagskvelden. Det skulle bli lettere utover dagen på tirsdag, noe som gjorde at jeg startet å kjøre fra Romsdalen etter frokost klokken 07.00. Jeg var fremme på Leirvassbu litt over elleve og ble tatt imot med en kopp kaffe og en prat før turen startet. Tirsdag 14. Juli. Etter at koppen med kaffe var tømt, og praten var over gikk ferden forbi de tre vannene Troget, Panna og Kyrkjetjønne før jeg gikk opp nordøstryggen til Nørdre Semelholstinden. Ryggen opp til Nørdre Semelholstinden var fin og lett. Herifra og videre mot Vesttoppen var litt vanskeligere, og jeg begynte å lete etter omgåelser da jeg så rappelfestene på veg ned fra Nordtoppen og på veg ned i skaret mot Vesttoppen. Jeg fant en ganske ok omgåelse litt ned til høyre for eggen, og jeg gikk litt på kryss og tvers i noen hyllepartier og var tilslutt på det laveste punktet mellom Nordtoppen og Vesttoppen. Herifra og opp til Vesttoppen gikk det grei, og det var lett klyving det siste stykket til Vesttoppen. På Vesttoppen kjente jeg at adrenalinet begynte å bygge seg opp i kroppen, noe jeg tror skyltes at jeg var litt nervøs for den neste passasjen jeg hadde hørt så mye negativt og skummelt om. Jeg satt meg derfor ned og studerte ruten nøye videre fra Vesttoppen, drakk en boks med Battery for å gire meg litt opp, og tok en telefon til Arne fra Tinderangling.no og dobbeltsjekke den videre ruten. Han anbefalte meg å gå rett opp, fordi det var fastere fjell der, men det skulle være teknisk mer vanskelig å gå der. Jeg kløv ned i hakket mellom Vesttoppen og Semelholstinden. Det var litt luftig over her, og jeg kan forstå hvorfor det var et rappelfeste her. Jeg stod et par minutter nede i hakket og sjekket hvor fast steinene var og hvordan jeg skulle komme meg opp. Det virket som om de to første meterne var vanskeligst da og at det ble lettere når man først hadde passert disse. Avgjørelsen om å gå eller ikke gå ble tatt idet jeg kom meg opp dem to første meterne, og jeg fant fine tak både til føtter og hender. Det tok meg rundt tre minutter fra jeg stod i skaret mellom Vesttoppen og Semelholstinden til jeg stod ved varden til Semelholstinden. Jeg ringte opp igjen til Arne, og fikk responsen ”Grattis med toppen”. Hadde brukt litt over fire timer opp til toppen fra Leirvassbu. Jeg satte meg ned, og kjente jeg ble plutselig sliten. Hm, hadde adrenalinet tatt slutt montro? Hvordan ferden videre skulle fortone seg hadde jeg tenkt veldig lite på, og jeg måtte dobbeltsjekke brekryssingen ved å ringe til Mayhassen og høre hvor dem hadde gått for ca et år siden. Kryssingen av breen gikk greit, og hvordan jeg gikk etter dette kan dere se på kartet. Jeg tar meg en velfortjent dusj etter syv og en halv time på tur og litt over to mil på Leirvassbu. Etter et par timer rundt et bord ved Leirvassbu med solo, sjokolade, kaffe og en trivelig betjening måtte ferden gå videre. Klokken var blitt 22.00 og jeg skulle over til Gjendesheim. Onsdag 15. juli Jeg kom frem til Gjendesheim akkurat idet nattverten på nattradioen hadde spilt introduksjonen Vårsøg med Sigmund Groven. Jeg senket setet i bilen, og gjorde klart for en natt i BC Mazda. Vekkerklokka ringte litt over syv, og jeg fikk det travelt da jeg så at det allerede hadde bygd seg opp litt kø ved båten. Morgenstellet gikk derfor raskt, sekken ble tatt ut og jeg fikk en lapp til å legge i vinduet på bilen. Jeg fikk heldigvis plass på den første båten, og det var selvsagt med noen rullekoffertturister på denne ferden og, og alt var ved sitt vanlige på Memerubu. Ferden oppover Memerudalen var som fjorten dager siden, laaang. Jeg setter fra meg den tyngste delen av pakningen etter å ha gått ca ti km, og går for å ta Grushaugen ved Austre Memerutind. Ikke noen spesielt spennende topp dette, men fin utsikt til toppene i rundt var det nå i alle fall. Turen gikk videre nå mot dem vestre Memerutindene, og jeg ser at det har begynt å bygge seg opp en del store skyer (CB er og TCU er). På 1980 moh på veg opp til Memerutinden Nord for V5 begynner det å regne. Jeg setter meg ned for å se hva slags nedbør som kommer videre for å finne ut om jeg må begynne å springe ned fra fjellet, eller om jeg kan fortsette. Nedbøren som kommer fører til at jeg må begynne å løpe. Det begynner å hagle voldsomt og etter at det braker skikkelig fra et lynnedslag er jeg ikke i tvil om hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at det er elektrisitet i luften, og sjeldent har jeg kommet meg raskere ned fra et fjell. Jeg kommer meg ned til vannet som ligger på 1680 moh, og jeg ser at det ligger flere tunge skyer i kø for å komme til fjellet. Jeg går derfor ned til teltet som er på 1550 moh, lager meg mat og legger meg til å sove for å vente på at været skal bli bedre. Jeg ligger i teltet fra 1600 til 2030 for å vente på bedre vær. Jeg følger i fotsporene jeg laget tidligere på dagen over snøen, og står etter to timer på V4. Det begynner å bli mørkere, men det går greit. Noen skyer trekker inn da jeg er ca midt i mellom V4 og V3, men disse letter etter en liten time. Etter å ha vært på V3 følger jeg samme veg tilbake og står på V5 klokken halv ett. Det har nå begynt å bli ganske mørkt, men jeg velger å fortsette uten hodelykt. Jeg angrer litt på dette da jeg er på eggen mellom V5 og V6 og det er ganske bratt og glatt. Står på toppen av V6 klokken ett, og jeg tar på meg hodelykten, noe jeg burde gjort en halv time tidligere. Returen til teltet går lett da jeg følger bre og snøfonner nesten hele vegen tilbake. Legger meg klokken to, og sover frem til klokken åtte. Står opp og går ned til Memerubu og finner ut at båten går først sent på ettermiddagen. Jeg går derfor tilbake til Gjendesheim, og legger kursen tilbake til Romsdalen. Turen har vart i mange timer, og jeg har gått litt over fem mil det siste døgnet.

Kanskje en vel optimistisk overskrift, men etter noen herlige pinsedager i Gjendetraktene tør jeg håpe at sommeren vil feste grepet for allvor. Det ble fjellvandring på tørre og snødekte stier om hverandre til Bessvatnet og Sikkilsdalsskardet, samt skitur i steikende varme, -2 grader og rim på teltet om natta og våt snø og sørpe til Kalvehøgda. Så sjøl om meteorologene melder tilbakefall til kaldt og surt vær den nærmeste uka her i Sør-Norge, og kanskje mere snø i høgfjellet, velger jeg å pakke vekk skiene og takker for meg etter en god, gammeldags skivinter slik jeg opplever det. Legger ved noen bilder fra de siste dagenes fjellvandring med håp om mange slike dager til sommeren. Advarsel! Kan kanskje bli litt sterk kost for våre venner i Nord-Norge som ikke akkurat har hatt det tropisk i det siste etter hva jeg forstår.

Valdresflya hadde åpnet og værmeldingene positive med fregnevær for helgen. Lørdag Hellstugubreen Våknet til skyfri himmel og frisk fjellfeber. Frokosten fikk raskt bein, eller kanskje heller ski å gå på, selv om vi traff fjellvenner fra Hamar til frokost. Det var ikke all verden med snø rundt Spiterstulen, men det er som vanlig. Med feller og iver gikk det raskt innover Visdalen. Sola begynte å ta godt når vi kom til Hellstugudalen. Opp Hellstugubreen var det kun t-skjorte som gjalt. Våre to fjellvenner hadde også ugjorte ting på Hellstuguryggen, så vi fulgte dem hakk i hel. Vi fant en lunsjplass i sørhellinga på Søre Hellstugubreahesten og koste oss med utsikten til Gjendealpene. Derfra gikk vi rett opp i skaret sør for Midtre Hellstugutind og Rødtopp føk langs eggen og til topps. Så gikk det ned derfra og vi fant nytråkket spor opp i skaret mellom Nestsøre og Store Hellstugutind. Sportråkkerene var heller ikke langt foran oss. Vi valgte å ta Store Hellstugutind først, mens de andre delte seg og den ene fokuserte på Nestsøre. Jeg synes utsikten fra Store Hellstugutind var fantastisk og fortjener flott vær. Så bar det ned igjen og krysse med våre to venner. Fornøyd etter å ha plukket 3 nye 2k topper rant vi nesten hele veien tilbake til Spiterstulen. Det ble plass for mange fine svinger selv med vanlige fjellski. Søndag Loftet Loftet er en perfekt søndagstopp med randoski og i bilen er det plass til mye. Det var fortsatt snø helt ned til vegen ved Jotunheimen Fjellstue dermed var det bare å spenne på skia for å starte oppstigningen. Været var litt ymse med skydotter som føk runt toppene og litt lett snødrev. Vi fikk følelsen av at skyene stort sett omgikk Loftet til vår store glede. Snøen var hard fra morgenen og beina var tunge etter gårsdagens tøffe tur, men hva gjør vel det? På ca 1900 moh fant vi noen lunsjsteiner. Litt sur vind la en demper på stemningen og vi stabbet oss videre opp til varden. Etter at et par skyer hadde blåst forbi tok sola overtaket på Loftet, mens skyene hadde runddans på de andre toppene i nærheten. Så tok vi av fellene, strammet opp skiskoa for 1200 fallmeter. Øverst oppe var det hard vindpresset snø, men under 1800 høydemeter begynte den å mykne. Under 1600 moh var det bare deilig vårslush. Helt nederst ble det litt råttent, men det holdt til at vi kunne mer eller mindre renne helt ned til bilen.

Galdhøpiggen onsdag 15.04.09.

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte denne turrapporten, men tre flotte, varierte og lange dager i fjellet ble det. Alle netterne ble foretatt i BC Mazda, og en noe variert søvnkvalitet ble det. Har ikke mulighet til å legge ut kart nå, men kan om det er ønskelig få lagt det ut om ca en uke. Fredag 3. april I dag var utgangspunktet kafeen ved Maurvangen. Toppen som skulle bestiges var Eggen og sekundærtoppen til Eggen. Etter et par tidligere mislykkede forsøk på denne toppen, var jeg nå fast bestemt på at jeg skulle klare det denne dagen. Det blåste ganske sur vind da jeg atter en gang fulgte riksvegen på truger og gikk til høyre noen hundre meter etter utkikkspunktet ved Vargbakkan. Gikk i et rolig tempo opp Steinflye hvor jeg går til venstre forbi Bukkehåmmartjønne og opp ryggen der i NV retning hvor jeg påfølgende går rett vestover mot Eggen. Benene føles som to påler og er vonde etter at undertegnede var med å spilte fotball i en lunsj på onsdag (spiller veldig sjelden fotball o.l, og stivhetene kan nok skyldes dette). Det går derfor veldig sakte mot toppen av Eggen, og først etter seks timer står jeg på toppen. Ikke noe supertempo dette, men står på toppen og nyter utsikten og ikke minst kvikklunsjen jeg har pakket med meg. Ser nordover mot Memurubu, og ikke minst morgendagens topp som vil ta noen flere timer å bestige enn denne jeg står på nå. Jeg går ned igjen og returnerer via Veslløyfte og sørsiden av Knutshøe før jeg igjen kommer meg på riksvegen og returnerer til kafeen på Maurvangen. GPS viser at jeg har gått hele tre mil denne dagen, og det forklarer i korthet hvorfor jeg brukte ti og en halv time på denne turen til Eggen. Kjøper meg en velfortjent kopp med kaffe på Maurvangen kafe før jeg kjører til Bessheim og tar meg en dusj mens jeg venter på at Gråbein skal komme fra Bartebyen. Lørdag 4. april Var noe kjølig denne natten, og termometeret som ligger inne i BC Mazda viser minus ti grader. Klokken 05.30 frister det lite å stå opp, men om vi skal klare dagens tur, må man ofre noen gleder. Ser at Gråbein våkner, og det er skikkelig kaldt på utsiden av BC en. Har på meg klærne kjapt, og frokosten blir fortært i foajeen på Bessheim. Prøver å tenke minst mulig på dagens distanse som skal tilbakelegges, men legger ikke skjul på at 46 Km oppmålt på kartet kan virke avskrekkende på meg. Etter ca to timers gange er vi ved Blåtjønnodden, og vi setter oss ned og tar en velfortjent pause. Oppoverbakken til Surtningsuoksle ser ikke så lang ut herifra hvor vi sitter, men synet bedrar. Tre timer og et kvarter senere står vi endelig på punktet som er 2222 moh. Oppoverbakken var et drøyt stykke og gå, men utsikten er helt fantastisk. Solen varmer godt, og jeg må her smøre meg inn med solkrem for tredje gang denne dagen. Tar av fellene på skiene her, og går kjapt innom kandidaten til Surtningsuoksle før vi renner nedom ”breøya” som er på vegen til Midtre Surtningsuoksle. Setter fra oss skiene i breen ca 150 høydemeter under toppen, og kjenner at lårene har vært i bruk de siste dagene. Er på dagens høyeste punkt på 2251 moh, og ser på Sørtoppen og hammeren som leder til den. Fire andre karer ligger foran oss på fjellplatået, mens vi står på Midtre Surtningsue. De er på veg tilbake fra Nordøstre Surtningsue da vi begynner å traske ned fra toppen, og idet vi har på oss skiene er de i god driv på veg ut til Austre Surtningssue. Vi bokstavelig talt nesten renner ned til Nordøstre Surtningsue. Noen meter må vi gå her, men det er ikke mange. Målet vårt er å møte på de fire andre som ligger foran oss i sporet, og det har vi tenkt til ved å treffe dem når de er på veg tilbake fra Austre Surtningsue. Treffer på denne gjengen, som består av bare kjentfolk noen hundre meter fra Vest for Austre Surtningsue. Det er blant annet Atomsilda, Carl F, Odd Arne og et navn jeg ikke kommer på i forbifarten (Atomsilda må hjelpe meg her). Etter en kort og hyggelig prat går ferden videre mot de Austre Surtningsuene. Klokken er fire når vi kommer tilbake til punktet som er 2121 moh, og vi har allerede vært på tur i nesten ti timer denne dagen, og bare litt over halve distansen er tilbakelagt enda. Målet kan ikke skimtes en gang grunnet av Besshøe ligger i vegen, og jeg frykter at det vil ta en evighet å komme seg tilbake til Bessheim. Tar litt over en time til Russvatn, hvor vi setter oss ned for å smøre ski og åpne en appelsin som har fått blitt med over alle toppene. Fra Blåtjønnodden følger vi den kvistede løypen som kan minne om nedkjøringen fra Sjusjøen til Lillehammer på Birkebeineren. Det er vanskelig å definere hva som er skispor, men hardt er nå i alle fall underlaget De 200 siste høydemeterene til Besstrondfjellet føles som en evighet, men det er ingenting i mot gjennomslaget og skaresnøen som befinner seg på nedkjøringen til Bessheim. Gråbein kommer en god halvtime før meg i ”mål”, og har klart å fått utsatt middagsserveringen på Bessheim slik at jeg også får middag når jeg kommer frem. Maten smaker utrolig godt etter dagens 51 målte kilometer, og jeg kjenner at kroppen er tappet for energi. Gråbein er noe skeptisk til værvarselet og setter seg i bilen og kjører nordover, mens jeg holder en natt til i Mazda BC. Søndag 5. april Våkner til solskinn og blafrende flagg på Bessheim. Klokken er 08.00 og frokosten er servert på Bessheim. Kjøper meg en god frokost fordi det frister lite med tørr SF – 9 til frokost. Etter frokosten takker for meg på hytten, og et veldig trivelig vertskap. Siden været ser så bra ut, velger jeg litt skepsis å kjøre over til Visdalen. Benene kjennes noe slitne ut etter de to foregående dagene. Lytter allikevel ikke til skepsisen er jeg i Visdalen etter halvannen time og en kaffekopp på Statoil Lom. Parkerer ved Smiugjelsøygarden, og ryktene skal ha det til at det er mange som har slitt i den skogen jeg skal bryne meg på, og jeg er ikke noe unntak. Trugene faller igjennom fra første meter, og jeg opplever ikke mindre enn 400 høydemeter med gjennomtråkk før snøen endelig begynner å holde. Får håpe ikke julenissen satt i den skogen den dagen, for da hadde jeg nok ikke fått julegaver grunnet stygg ordbruk Snøen begynner endelig å få hold på 1500 moh, og ferden videre går derfor lettere, eller, gjør den det? Vinden begynner å øke betraktelig her oppe, og ved 1900 moh må jeg legge meg ned under de kraftigske kastene, og jeg håper selvsagt at det bare er noe forbigående, men det går nok ikke over så fort som jeg ønsker. Har derfor på meg vindmaske og snøbriller her for å skjerme ansiktet mot den harde vinden. Går med vinden i ryggen til jeg kommer til toppunktet på Store Trollsteinhøe. Vinden er virkelig stygg til tider, og det blir derfor uaktuelt å bevege meg mot kandidattoppen her oppe. Lisjtrollet får derfor stå ubesteget for denne gang. Ser mot Glittertinden, og hvordan snøspruten står ut fra alle skavlene der borte. Tenker stille i meg selv mens jeg hører blafringen av hetten på jakken min at, ”får inderlig håpe at ingen er så dum at de er på toppen der i dag”. Går mot Austre Trollsteinhøe og vinden tar stadig bedre og bedre. Selv om jeg er fra nordvestlandet og har opplevd et par stormer i mitt liv, er det ikke noe morsomt denne dagen. Må legge meg ned flere ganger for å ikke blitt tatt av vinden, og den eneste tanken i hodet mitt er, ”nå må jeg se å komme meg ned herifra”. Går via Søre Trollsteinhøe før jeg er kjapt innom Gråhøe. Går litt til venstre for Smiugjelsbrean tilbake til Gokkeroksle. Finner etter hvert sporene mine, og er tilbake ved bilen etter syv timer og femti minutter. Boksen med trøndersodd smaker utrolig god, og kjenner at kroppen trenger litt hvile nå før neste eventyr skal tilbakelegges. Dårlige værmeldinger gjør sitt til at jeg returnerer til Nordvestlandet.

Torsdag kveld dro en gjeng fra Trondheim for å campe noen dager og prøve seg på noen fjell. Storebjørn var det store målet, men det var også god beliggenhet til Skardstind og mange andre fine fjell. Vi campet ved foten av Storbreahøe. Teltene ble satt opp og vi gikk noenlunde rett til sengs, og dagen etter våknet vi til nyyydelig vær. Vi prøvde oss på Storebjørn med det samme, og hadde med både seler og tau, øks og stegjern. Turen gikk uten problemer, i noe sidevind og lett snøvær. Vi tok på seler rett før breen, og bandt oss inn i tauene og hadde på stegjern før det bratteste partiet ved toppen. Det var imidlertid unødvendig å gå med stegjern denne dagen, for det var godt feste i snøen til vanlige slalåmstøvler. Nedkjøringen var imidlertid en skuffelse, i hvert fall når vi kom dit vi hadde hatt på selene. Lørdag dro mesteparten av gruppa til Bukkhøe, men Max og jeg dro til Skardstind. Det er ikke skiføre før man kommer på "1945," noe vi blinkset litt på og fikk trent balansen litt ekstra. Grei skuring opp mot Vestre Skardstind, men selve toppen var for sketchy uten tau etter min smak. Max hadde heller ikke klatret før, og vi hadde som sagt på oss slalåmstøvler og stegjern. Rapellfestet vi så gjorde at vi ikke en gang prøvde oss. På en tidligere tur med Askogvoll var planen å gå over noen snørenner for så å ta seg opp noen enkle partier, men dette så heller ikke så bra ut nedenfra. Når det plutselig ble fint lys var det bare å kjøre ned. Søndagen gikk vi litt opp på Storbreahøe, men vi var dovne og startet sent. Det var mye solpåvirkning og klokka begynte å bli nok, så da kom vi oss ikke helt til topps her heller, men det var her den beste kjøringen var for denne helga. Mye spennende terreng på fjellsiden mot dalen som først får skygge! Dermed er det bare å krysse av i kalenderen for når klatresekken skal pakkes slik at Skardstind ikke står ubesteget så alt for lenge. Skikkelige klatreøkser skal også anskaffes før neste vinter for å unngå at slikt skal skje i framtiden.

Det ble en ny tur til Jotunheimen midt i arbeidsuka. Fantastisk vær over Stehøe (1885), Stetinden (2020) og Surtningstinden (1997) fra Vegaskjelet. Turen var ca. 42 km og 2000 høydemetre, så det smakte godt med Lomburgern etterpå. Enjoy! http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/fantastisk-dag-i-fritt-vilt-land.html PS: Noen som er eksperter og kan gi tips til hvordan jeg kan få vist et helt panoramabilde i blogspot? Prøver å laste det inn som et vanlig bilde, men det blir bare krympet. Kjempekjedelig! Kan i det minste få lastet det ned her i redusert kvalitet.

Jeg overnatter som mange ganger tidligere i min høyst mobile basecamp (mobiliteten avhenger selvsagt av vegkvaliteten). Basecampen har for øvrig et eget rom til oppbevaring av ski, og ett eget oppbevaringsrom for bagasje. Er plass til to sovende, og har et stort og effektivt bensindrevent varmeapparat. Er også meget vindstabil og tåler mye vind før den gir etter. Den første natten har jeg i Visdalen fra fredag 30. januar til lørdag 31. januar (5 km før Spiterstulen ved bommen). Resten av gjengen møter opp som avtalt klokken 07.45. Mayhassen har skrevet en rapport du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15151&highlight= Lørdag 31. Januar Rapporten til Mayhassen skildrer store deler av lørdagen. For min del så gikk deler av turen min litt annerledes enn de andre så jeg legger ved et par bilder selv. Jeg gikk blant annet over til de to søre Trollsteineggjene mens de andre ville til Glittertinden. Da jeg er på veg ned snørennen til Grotbrean står Mayhassen på toppen av Vestre Glittertindoksle og ser at jeg er i tvil på om jeg tør å gå ned snørennen eller ikke. Først etter litt god og gammeldags overtalelsesteknikk fra nevnte person tok jeg tilslutt mot til meg selv og gikk ned til Grotbrean. Jeg gikk sakte over breen i frykt for sprekker og andre ulumskheter, noe som jeg i etterkant ser at jeg ikke burde ha fryktet. Da jeg står på Trollsteineggje vinker jeg til de andre som stod på toppen av Glittertinden. Med vell viten om at de andre ikke ville vente hele dagen på meg på Glittertinden, giret jeg opp, og gikk hardt på for å nå de igjen. Jeg når de igjen i skaret mellom Glittertinden og Glitter Rundhøe. Vi renner på et perfekt skiføre ned Steindalen og det tar ikke lange tiden før vi er ved bilene. Etter lite måltid på Essoen sier vi hei for denne gang. Rett etter at de kjører sørover benytter jeg sjansen til å pusse tennene, og fylle opp termosene med vann på Essoen i Lom. Ved å gjøre det på denne måten slipper jeg å fyre mer primus enn nødvendig der jeg setter opp basecampen for natten. Går egentlig veldig kjapt å sette opp basecampen, og det er egentlig bare å sette den i gir og vri nøkkelen i OFF – posisjon. Setter på brekket og da er jeg sikra på at basecampen står solid. Sulten har ikke gitt seg helt, og jeg setter meg på liggeunderlaget midt på parkeringsplassen og varmer opp en boks med Trondheimssodd mens gradestokken viser minus 18 grader. Søndag 01. Februar Etter tre runder med slumring orker jeg å stå opp klokken 07.30. Hiver i meg frokosten og en flaske med vann og smører med blå ekstra. Det er lite snø innover i Leirdalen, og jeg finner nytten av å følge et scooterspor. Etter ca syv kilometer går jeg bort fra scootersporet og går mot Storbreahøe. I etterkant ser jeg at veivalget kanskje ikke var det mest optimale da det til tider var bratt i snøsiden jeg bevegde meg i. Av denne grunnen velger jeg en litt annen rute ned. Etter hele fem lange timer står jeg på toppen, og jeg mistenker gårsdagens høydemeter har noe av skylden for at bakken til toppen av Storbreahøe føltes tung. Utsikten på toppen er bedre enn hva jeg hadde forestilt meg, og det er en befrielse å sitte der i dunjakka og drikke noen kopper med vann og spise noen sjokoladebiter. Turen tilbake går atskillig raskere, og etter to timer jeg er tilbake til bilen hvor jeg hilser godt nytt år til driverne av Leirvassbu som ankommer parkeringen med Snøscooter litt etter at jeg har fått lastet skiene i bilen. Takker for turselskapet lørdag, og ikke minst for en god start på turåret 2009

Hva kan jeg si, min andre tur over 2km i år, min andre tur som har vært uten nye topper. Jammen nyter jeg livet for tida, helt uten listepress og stress, kjas og mas er er byttet ut med varm dunjakke til de lange pausene En flott dag, skulle ikke tro det fantes slike dager i Januar. Mens kulda satt spikret i dalstrøkene, lå varmen og sola i ansiktene på oss i høyden. Takk for turen alle sammen, og hyggelig å møte nok et forummedlem Ser frem til flere turer i 09 sammen!

Lenge siden jeg har bidratt med en rapport her inne nå, men jeg syntes at vinterfjellet, som nå endelig er på plass, fortjener litt omtale. En enorm glede går gjennom meg når jeg kaver bortetter skarpe egger i dyp pudder, livet er bra Ikke dumt er det da heller at jeg er så heldig å komme inn til Leirvassbu, til rykende fersk morgenkaffe og et alltid like hyggelig vertskap. De pusser opp der inne nå, og jeg fikk en liten omvisning. Jeg tror det blir bra, med nyoppussa dusjavdeling og kjøkkenkrok for teltere blir dette stedet enda bedre for meg personlig. De har også et bra tilbud til ungdommen fremover, noe 500fjell & co vil bli glade for, de tilbyr nemlig 25% rabatt på overnatting og mat for ungdom t.o.m 25år. Jeg får bare nok en gang takke for gjestfriheten der oppe (Atomsilda som ikke helt så vitsen med turen til Askogvoll for en snau uke siden kan jo kommentere om han ville vært med meg her ) Håper det er flere som kommer seg ut og nyter vinterfjellet nå, selv er jeg straks på vei nordover igjen

Med stormen ”Ulrik” i hælene på Sørvestre Smørstabbtinden og Skredahøin Jeg har alltid store ambisjoner for turene jeg legger opp til, men denne gangen måtte jeg gå noe kortere enn hva jeg hadde håpt på. Etter hvert som stormen flyttet seg nordover måtte jeg også flytte meg. Arne (tinderangling.no) tok i mot meg på Dovrefjellet noen få timer før at Sognefjellsvegen ble stengt på grunn av dårlig vær. Originalt hadde vi planlagt en helg i Leirdalen på Leirvassbu, men en helg på hytten til Arne var absolutt ikke å forakte. Fredag 24. oktober (Sognefjell): På grunn av kortere dager, må jeg legge opp til fjellturer som er noe kortere enn de foregående jeg har gått i år. Jeg ville ikke gi opp planen om Sognefjellet eller Leirdalen denne helgen og jeg kjører sørover klokken 05.00 fra Oppdal. Over Dovrefjell er det stjerneklart og været ser egentlig strålende ut. (Eller det var ikke helt strålende da det så ut som vindpølsa ved Fokstugu holdt på å blåse bort). Over den nye Sel vegen ser jeg mørke skyer og regnet begynner å gjøre ruten våt da jeg passerer rundkjøringen ved Shell på Vågå. Skepsisen bygger seg sakte men sikkert opp, og den ser ikke ut til å avta i det hele tatt til nærmere jeg kommer toppen av Sognefjellet. Brøytekantene starter litt nedenfor Krossbu og jeg ser at snøfokket blir dratt ut i fra toppene. ”For en herlig dag”, tenker jeg inni meg. Jeg stopper ved fantesteinen og kjenner at vinden river og rister i bilen. Etter tankefullt klesbytte i lesiden av Sognefjellshytta parker jeg bilen ved fantesteinen etter å ha brøytet bort snøklumper og annen snø som jeg ikke vil presse bilen over. Det er årets første trugetur og jeg får et skikkelig deja vu der jeg går innover mot Falkberget og kanten av Smørstabbrean. Mayhassen og jeg hadde en lignende tur for ca et år siden i lignende vær. Den eneste forskjellen denne gangen må være at trugene holdt hele vegen. Det går sakte mot toppen av Storoksle på 1927 moh. Vinden jobber stadig hardere mot meg og kastene blir hele tidene hardere og hardere. Sikten reduseres betraktelig da jeg passerer 2000 moh, og jeg tar en avgjørelse på at jeg går ikke lengre enn Sørvestre Smørstabbtinden med dette været. Jeg er fornøyd med dagens innsats da jeg berører varden som er på 2045 moh, og har i tankene at det er tvilsomt at det har vært så mange andre til fots over 2000 moh denne dagen. Jeg kommer meg etter hvert tilbake til bilen som står ved Fantesteinen og jeg prøver da å finne ut hva jeg skal gjøre videre. Værmeldingen er i følge Arne som har snudd ved Maribu veldig dårlig for Sognefjellet på lørdagen med Stormvarsel og mye nedbør. Værvarselet er bedre for Dovrefjell og jeg setter derfor kursen nordover. Noen glass med whisky og en øl smaker godt til en spagettigryte vi lager og jeg sovner som en stein klokken 23.00. Lørdag 25. oktober (Dovrefjell): Ambisiøse planer var lagt for denne dagen der vi så for oss en lang og fin tur over Svånåtinder og Langvasstinder. Disse planene ble fort lagt i grus da jeg står opp klokken 06.00 for en kjapp visitt på utedoen. Det blåser og snør tett og det frister da lite med noen langtur. Det blir derfor kjapt bestemt at vi slumrer ytterligere to timer til før vi skal vurdere motivasjonen for tur en gang til. Etter en god og lang frokost fra 08.00 til 09.00 kjører vi til Hjerkinn der vi parkerer bilen, tar ut syklene og pakker alt nødvendig utstyr i sekkene. Sykkelturen til Maribu går fort (hele en halv time raskere enn hva Arne forutså), der vi møter på tre flokker med moskus på vegen. Vi holder oss på trygg avstand såfremt det er mulig og vi sniker oss forbi flokkene en etter en. Det ligger ikke mer enn 2 – 3 cm snø på vegen og det er helt uproblematisk å ta seg frem med sykkel til Maribu. Mens vi tar en kjapp matpause på Maribu, virker det som om noen skrur på vindbryteren. Snøen begynner flytte på seg og vi ser fokket blir dratt over kanten på Flathøe 1703 moh. Vinden jobber hardt mot oss begge der vindstyrken hele tiden blir sterkere. Den sterkeste vinden treffer vi på ca 1700 moh mellom Flathøe og Skredahøe. Her er det til tider vanskelig å holde seg oppreist og kulden kjennes godt i ansiktet. Neoprenmasken tas frem for å beskytte ansiktet mot de harde kreftene vinden og kulden generer. Sikten reduseres også denne dagen og vi følger nøye med på GPS’ene de 100 siste høydemeterne. Arne får krysset av toppen og har ikke igjen så mange toppene i år, og jeg får min andrebestigning av toppen. Returen går fort med nedoverbakke, medvind og god mat i sikte. Vi bruker ca en time tilbake til Maribu og er der klokken 16.00. Det var meldt full storm til klokken 19.00 så vi har fortsatt litt margin med tanke uværet. Moskusene står på de samme plassene som tidligere denne dagen, men de virker litt mindre samarbeidsvillige nå. Idet vi nærmer oss flokk nummer to som står ca ved krysset til Maribu ser vi at det gnisninger mellom noen av de store dyrene i flokken. Flokken står på begge sidene av vegen, og det er derfor vanskelig å passere dyrene. Den ene oksen blåser hardt i nesen og skraper den ene foten mot bakken. Det er vanskelig å ikke forstå dette hintet og vi venter ytterligere før vi gjør noe. Dyrene flytter etter hvert på seg og vegen er igjen åpen for passering. Motvinden øker mot Hjerkinn, og tempoet er bare så vidt over gåfart. Vi returner tilbake til hytten og Turid overrasker oss med et kjempegodt måltid bestående av ytrefilet, poteter og alskens tilbehør man ikke kan forvente å bli servert på en hytte. Takker for et fantastisk vertskap på dovrefjell med mye god mat og god drikke. Takker også for et hyggelig og inspirerende turfølge på min andrebestigning av Skredahøe men dog i dårlig vær denne gangen. Alexander

Etter mye ustadig vær og litt passiv holdning hadde det blitt lite turer i Jotunheimen så langt i oktober, enda det ofte er en kjempemåned hva lys og stemninger angår, bare man er sånn noenlunde heldige med vær og lys. Torsdags kveld kjørte jeg hjemmefra med den planen å gå opp mot Storbreatinden til soloppgang og ta noen bilder, og ev. avslutte med Store Smørstabbtinden. Vel over Valdresflye slo det meg: "Å faen! Sognefjellveien stenger vel sikkert kl. 20 for natta". Jeg kjørte optimistisk videre mot Bøverdalen, og håpet at bomstengemannen kanskje hadde tatt det litt piano denne flotte kvelden med nestenfullmåne og stjernehimmel, men neida. Bommen var stengt og låst. En annen bil som skulle over fjellet (av sorten med stor hjul og fremdrift på alle sammen) kjørte uti grøfta og rundt bommen - lurer på hvordan det gikk med ham. Æsj! Å vente til bommen åpnet kl. 8 var uaktuelt. Hva nå? Loftet? Tverrbottindane? Dumhøe? Valget falt på sistnevnte. Sikkert fint mot tindene på vestsiden av Leirdalen når sola står opp tenkte jeg og slik ble det. Kl. 05.30 tuslet jeg i vei oppover lia med månen som selskap. Tenkte jeg kunne drive å måle litt på en kandidat mellom Dumhøe 2181 moh. på kartet og Vestre Skardstinden. Litt før 8 var jeg på Vestre Skardstinden og samtidig begynte tåkeskyene som hadde veltet inn fra nordvest, først over Loftet, å sige inn. Etter noen få bilder og en amputert soloppgang var det bare grauten. Jeg pakket bort kameraet og begynte med målingene. Holdt på med dette i halvannen time da tåke igjen begynte å lette. "Oj, nå må jeg ta noen bilder", tenkte jeg og foretok et raskt sveip. Jeg tok også et bilde av reflektorplata som jeg benytter til lasermålingene. Det hadde vært så å si vindstille og jeg hadde blitt litt slapp med å sette den godt fast. 10 sekunder etter at bildet ble tatt, snur jeg meg igjen mot reflektorplata - eller dvs. der den skulle vært. Borte! Heldigvis kun et kort målestrekk igien som går uten plate. Været blir bedre og bedre igjen så jeg rusler tilbake igjen mot Vestre Skardstinden for andre gang og den vakre knudrete snøglasuren badet i vakker høstsol er mer enn forlokkende. I skaret mot Skardstinden setter jeg igjen sekken og rusler videre med isøks og kamera. Snødybden som hittil har vært veldig beskjeden, er her langt mer utmattende og de siste meterne mot toppen blir pausene rimelig hyppige, men for en dag å toppe ut på! I vest ligger skyene og vaker og sender med jevne mellomrom rekognoseringstropper østover mot Jotunheimens midte, mens resten av Heimen er dominert av snøhvite tinder og strålende sol. Skardstinden var alt annet enn planlagt, men ble bestemt spontant 2. gang på Vestre Skardstinden. Hadde jeg ikke hatt målerjobben som tok så lang tid hadde jeg definitivt snudd og vært nesten nede i Leirdalen igjen når det klarnet opp ved 10-tiden. Målingene Jeg begynte på Dumhøe 2181 moh. Fordelt på 5 målestrekk målte jeg den vertikale separasjonen til skaret å være 21 meter (21, noe, men det blir uvesentlig). Fra skaret opp til høyeste punkt på toppen mellom Dumhøe og V. Skardstinden målte jeg ca. 14 meter, dvs. høyden er ca. 2174 moh. om karthøyden 2181 i utgangspunktet er riktig. Så til det spennende (for noen veldig få), skardybden videre mot Skardstinden. 3 målestrekk. Totalt ca. 10,33 meter. På de to førstnevnte er det mulig med maks uflaks at jeg har målt ca. 15 cm. for mye, mens det siste strekket definitivt er målt noen få cm. for lavt, altså er toppen etter min mening med sikkerhet over 10 m p.f., dog med meget knapp margin.

Etter en behagelig natt og velsmakende frokost på Raubergstulen satte Jon (8 år) og jeg bilen i annet gir opp bakkene til Juvasshytta. Vi var ikke alene, og i enda mindre grad da vi tok fatt på permafrostlandskapet frem mot kanten av Styggebreen. Det var en tresifret folkevandring forbi alpinanlegget på Juvass denne første lørdagen i september. Det var likevel ikke vanskelig å føle seg litt unik ettersom våre turplaner avvek litt fra alle andres: Vår plan var å overnatte på toppen av Galdhøpiggen og se sola synke bak Skardstind. Yr.no ga gode odds. Ikke desto mindre var sekken fylt av vinterutrustning, karbonader til kvelds og bacon til frokost. Med barn på tur er bare det beste godt nok. Jon har - indoktrinert som han jo er - flere 2000-metere i beina. Men den høyeste av dem alle hadde han til gode. En forsnakkelse fra hans side gjorde at han nå skulle tilbringe en hel sykel på Galdhøpiggen - 24 timer. Planen var å slutte seg til et kommersielt taulag over Styggebreen, overnatte nær toppen og returnere til Juvasshytta og bilen via Keilhaus topp (2355), Svellnosi (2273) og østspissen av Styggebreen. Full circle mao. Ikke et stygt ord sagt om å gå i taulag med hyggelige breførere og hundre spente kunder, men turen for to startet ikke før vi landet på nordøstryggen av Galdhøpiggen. Jeg konstaterte at Jon's instinkter var på plass - han søkte mot de brattere partiene utenfor snøstien. Samtidig var det også klart at hjernens ørelapper ikke var helt utvokst (skjer ikke før i begynnelsen av tyveårene - og det er grunnen til at jeg ikke fullt ut stoler på unge folk sine risikovurderinger...), og at han trengte litt korrigering da han nærmet seg stupkanten uten overdrevne tendenser til å falle av. Om alle de forsvunne fuglene på Lunde var folk, var de alle flyttet til Galdhøpiggen denne dagen. Ethvert forsøk på å leke fjellpuritaner er dømt til å mislykkes her. Nettopp derfor hadde vi heller ingen motforestillinger mot å nyte topphyttas leskedrikk med god samvittighet. En flat leirplass fant vi 25 høydemeter under toppen på kanten av stupet ned mot Storjuvbreen slik vi liker det når det er lite vind. Noen centimeters ny styresnø kledde landskapet i vinterens jomfruelig drakt. Under leirslagingen pådro vi oss - ganske forutsigelig - mange hyggelige spørsmål og kommentarer fra toppstøtere på vei ned fra fjellet. Det var ikke så mye teltslagingen som det faktum at Jon var med som vekket en smule oppmerksomhet. Dette var bare hyggelig, men det var likevel en større opplevelse å ha fjellet for seg selv etter klokken 18. Det er også på denne tiden fotolyset blir interessant. Den sikreste måten å skremme barn fra fjellet er å la dem fryse. Dununderlag, dunpose, ulltøy, fleece og et ekstra midnattsmåltid var sammen med en varmeflaske (vann for morgendagen) min resept og det fungerte til 95%. Greit er det også å slippe og gå ut for å tisse om natten. En stor tissekopp gjorde nytten for både liten og stor. Men det forutsetter god treffsikkerhet... Søndag morgen lot vi sola varme en stund før vi vurderte å stå opp. Jon lurte på hvorfor vi ikke kunne gå tilbake over breen, men ble fort fristet av muligheten til å sanke to nye 2000-meter topper i en eneste lang nedoverbakke. Spesielt populært var det å skli på snøen fra Galdhøpiggen og Keilhaus topp. Men all morro tar en ende (før den begynner igjen): Etter Svellnosi tok vi av fra stien ned til Spiterstulen og ned mot breekanten fikk vi ingenting gratis på den storblokkete ryggen og flanken. Her lærte Jon at breer ikke bør krysses uten tau og at snøflanker kan skjule is. Han lærte også at han er god til å balansere på stein. På 1600 meter bar det oppover igjen. Jon fikk GPS-en for å glemme at oppoverbakken var slitsom. En telefon fra mamma en halv time før Juvasshytta virket enda mer oppmuntrende enn tanken på en brus. Om han ble beroliget av mine kommentarer om at fjellet mot øst (Glittertind) er enda høyere enn Galdhøpiggen om vinteren, vet jeg ikke for sikkert. Jeg tror han lukter lunta og hvor det bærer hen. Nå gjelder det å så frø hos ham som gjør påsketur til Glittertind til hans eget prosjekt. Jeg er jo bare med ham på tur, må vite... Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Jeg ble lagt i bilen tirsdag 8.juli for å bli kjørt til favorittområdet mitt igjen, nemlig Jotunheimen. Jeg skulle også kjøre båt denne gangen, slik at jeg fikk spart mine små ben til selve oppstigningen. Dessuten skulle jeg også møte noen av bestevennene mine på båten, to jenter på 6 og 9 år, som også skulle være med på fjellturen. På Gjendebu fikk jeg ikke være inne, og eierene min tilbøde seg også å sitte ute og spise, men det var ikke mulig å få mat ut heller. Så her måtte man improvisere litt. Jeg syntes det var veldig dårlig service at eierene mine ikke kun få mat ut, slik at de kunne spise sammen med meg! Første turdag var planen at vi skulle gå med full oppakning til høyde 1625 ved Nørdre Svartdalspiggen. Veien opp dit var tung og slitsom. Første delen var ganske greit, men over elven måtte vi krysse kratt og myrer for å komme inn i Langedalen. Planen var nemlig å gå opp på platået fra denne siden. Etter mange pauser, mest for småjentene og de voksne (jeg syntes ikke dette var så slitsomt, for jeg kan hoppe som en hare!), kom vi alle opp på platået. Eierene mine fant en fin teltplass med masse tørr og myk mose som gjorde det det behagelig å sove. Mens de voksne satte opp teltene måtte jeg passe på at området ikke ble invadert, og jaggu var det ikke en lemen som prøvde å komme inn på området vårt, men siden jeg er tøff og barsk så greide jeg å ta denne før den gjorde stor skade på teltplassen. Så var det tid for mat, jeg fikk tørrforet mitt, mens eierene mine spiste real turmat. Etter natten i teltet våknet vi til knallvær, og med utsikten fra teltet kunne ikke verden vært bedre! Frokosten ble spist ganske radig, og så var det å pakke sammen teltleieren, finne et sted å sette fra seg sekkene, og kun ta med mat og drikke til toppbestigningen. Veien opp til Nørdre Svartdalspiggen var dekket av endel snø, noen som gjorde det var ganske enkelt å gå oppover, selv om det var bratt noen steder. Snøen var stort sett hard, så det var greit å gå på. Det siste stykket opp fant vi en rute med litt klyving, her måtte eierene mine hjelpe meg et par steder, men stor sett greide jeg å finne veien selv. Med ett var vi på toppen, og for en fin utsikt det var der. Jeg tror eierene mine syntes det var utrolig fint, de tok i hvert fall mange bilder. Jeg syntes det var best å ligge å nyte utsikten samt å få masse hundegodis jeg! Etter en times tid på toppen var det på tide å komme seg nedover, vi hadde en lang tur, vi skulle helt ned til Gjendebu. Siden det var masse fin snø å ake i, akte jeg på fanget til en av eierene min ned mesteparten av snørennene. Dette var veldig gøy, og det syntes småjentene også! Etter ganske kort tid var vi nede hvor vi hadde satt sekkene med teltene. Etter en lite drikkepause, var det bare å starte nedstigningen til Svartdalen, denne var i perioder ganske bratt, men her greide jeg alt selv. Etter noen timer var vi fremme ved Gjendebu igjen, så da var det bare å slå opp teltene her igjen, og være ute, men nå var det i hvert fall fint vær. Alle var enige om at det hadde vært en drømmetur. Herbert, en liten Cairn Terrier

5 dager, 4 traverser og mange positive opplevelser rikere. Hva skal man si, og hvor skal jeg begynne. Til tider er det lett å sette seg ned og samle tankene etter en lang uke i fjellet. Men denne gangen her var det ikke like lett. Har så å si vært to og en halv uke i fjellet nå, og dekker i denne rapporten bare de nye fjellene jeg har vært på. Har tidligere dekket de toppene jeg var på i Trollheimen, og de jeg har vært på i tilknytting til mitt fødested. Kunne selvsagt lagt ut bildene jeg tok fra området rundt den nå sammenraste speilsalen, men kan gjøre det om det blir noen henvendelser. Uansett, jeg har lenge planlagt å gjøre et større innhogg i Jotunheimen og dens mange fjell som jeg ikke har fått sjanse til å være på til nå for min egen del. Det har i den sammenheng vært en del koordinering blant FF medlemmer, og det resulterte i en av de beste fjellukene jeg har vært på til nå. Været ble bare bedre og bedre, og det var nesten til det uutholdelige mot slutten av uken. Kvikklunsjen måtte kjøles ned før den kunne bli spist, og det var sikkert første gangen jeg ”måtte” drikke glovarmt øl. (Utrolig hvor varmt det kan bli i et bagasjerom i løpet av en dag). Selv om man sover i en bil fire dager på rad, så ødelegger det ikke opplevelsen fjellet gir. Les videre i rapporten og få et lite innblikk i hva jeg opplevde i området rundt Spiterstulen og Turtagrø i denne solfylte uken. Tirsdag 22. juli Denne traversen har Atomsilda dekket meget bra i sin turrapport som du kan lese her. Legger allikevel med et kartutsnitt og listen i den rekkefølgen vi gikk toppene. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13139&highlight= - Søre Bukkeholstinden - 2058 moh - Vest for Søre Bukkeholstinden - 2015 moh - Store Bukkeholstinden - 2213 moh - Midtre Bukkeholstinden Øst - 2154 moh - Midtre Bukkeholstinden Vest - 2135 moh - Bukkeholstinden V1 - 2166 moh - Bukkeholstinden V2 – 2166 moh - Bukkeholstinden V3 – 2161 moh - Nordøst for Bukkeholstinden V3 – 2090 moh - Bukkeholstinden V4 – 2166 moh - Bukkehøe – 2314 moh - Nørdre Bukkehøe – 2100 moh - Nørdre Bukkeholstinden – 2149 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø1 – 2090 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø2 – 2085 moh - Nordaustre Bukkeholstinden – 2011 moh - Styggehøe – 2213 moh - Styggehøe Øst – 2200 moh Torsdag 24. juli Etter en velfjortjent pausedag etter den lange traversen over Bukkeholstindene, så var benene fylt med ny energi, og det gjorde for så vidt ingen ting at den planlagte starten ble forsinket i en liten time. Dette skulle allikevel bli min første tur i Hurrungane, og jeg var meget spent på hva som ventet meg i fjellet. Jeg hadde en liten anelse om at det kunne være bratt, og ha en fantastisk utsikt. Min forutinntatte holdning stemte 100%, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Odd Arne, Atomsilda og meg var det planlagte turselskapet over disse toppene, og vi hadde med diverse klatreutstyr for å takle eventuelle problemer som måtte dukke opp. Vi fikk verken bruk for tau eller sikringsutstyr da vi syntes forholdene absolutt var gode nok til å droppe dette. Møtte på Robert fra FF da vi var på vei til Nørdre Soleibotntinden. Alltid trivelig å treffe andre i ”samme” ærend . Vi var noe skeptisk på snøflanken over til Store Soleibotntinden, men den var ikke noe stress å krysse da den var mindre bratt enn hva vi hadde fryktet på forhånd. En isøks er absolutt kjekt å ha til kryssing av snøflanker, og det kan også anbefales til andre som vil gå her. Kommer oss opp til Store Soleibotntinden, og går utover til Søre Soleibotntinden. Eggen ut til Søre Soleibotntinden er morsom og utfordrene på samme tid. Returnerer tilbake til bilene etter dette. Atomsilda må dra hjem grunnet noen problemer med bilen, Odd Arne drar til Leirvassbu, mens Håvard og Gråbein ankommer denne kvelden. - Nørdre Soleibotntinden – 2030 moh - Store Soleibotntinden – 2083 moh - Sørøst For Soleibotntinden (S1) – 2020 moh - Søre Soleibotntinden (S2) – 2049 moh Fredag 25. juli Håvard og Gråbein velger å bestige Soleibotntindane denne dagen sammen med noen andre kjendiser, mens jeg får en alenetur over Dyrhaugsryggen og de Nestnørdre Midtmaradalstindane. Værmeldingen som henger på Turtagrø varsler veldig varmt vær denne dagen, og jeg ser derfor med stor fordel å starte tidlig på denne turen. Etter det jeg har sett på kartet er dyrhaugsryggen lang og slak, med mange høydemeter å overvinne. Starter derfor klokken 07.15 fra bilen for å unngå den verste varmen. Står på toppen rett i underkant av to timer, og kan nyte utsikten av toppen jeg var på dagen i forvegen, samtidig som jeg får Storen fra orkesterplass. Klyver meg sakte og sikkert bortover dyrhaugsryggen og tar med meg de fire Dyrhaugstindene. Sitter noen minutter ekstra på den Søre Dyrhaugstinden slik at jeg får i meg noe mat og en del drikke. Temperaturen er til å ta og føle på, samtidig med at jeg bekymrer meg noe for Berges Skar. Klyver ned til Berges Skar, og ser snart at det ikke er så vanskelig som jeg først forestilte meg. Kommer meg lett opp til de Nestnørdre Midtmaradalstindene. Ringer Håvard fra denne toppen for å finne ut hvor de befinner seg på Soleibotntraversen. De er da på Store Soleibotntinden. Vinker da til Håvard, Gråbein og denne for så vidt ganske kjente kjendisen. De ser meg, og jeg snur og returnerer tilbake samme vei som jeg kom til denne toppen. En fordel med å gå denne vegen tilbake er de 600 høydemetrene jeg sparer kneene mine for i snøflanken på nordryggen til Store Dyrhaugstinden. Ekstra godt er det å komme til Turtagrø denne ettermiddagen og ta seg et par kalde øl. Etter mye frem og tilbake blir neste dags tur planlagt mellom Håvard, Gråbein og meg. Vi skal nemlig gå Austabotntindtraversen. - Store Dyrhaugstinden – 2147 moh - Midtre Dyrhaugstinden Nord – 2135 moh - Midtre Dyrhaugstinden Sør – 2134 moh - Søre Dyrhaugstinden – 2072 moh - Nørdre Midtmaradalstinden – 2025 moh - Nestnørdre Midtmaradalstinden – 2062 moh Lørdag 26. juli Noen forutsetninger blir lagt på fredagskvelden for at dette skulle gå i orden. Vi skulle begynne å gå klokken 06.00, opplæring på tau og taubruk. For min del kom dette til å bli første gangen jeg hadde brukt tau ”in real life”, og det var derfor mange tanker som snurret rundt i hodet mitt. Kommer til Berdalsbandet klokken 05.30, hvor vi møter Mayhassen og tinderanglerne.no. En kjapp frokost blir fortært, og det er litt frem og tilbake om hvilken vei som er den mest fornuftige å gå. Tinderanglerne og Gråbein går den ”vanlige” ruten, mens Håvard, Mayhassen og jeg går den ”vanlige” ruten motsatt vei. Grunnen til at vi gjør det på denne måten var at Mayhassen ønsket å gå denne usikret. Jeg og Håvard starter å gå klokken 06.15, noen minutter etter Mayhassen. Vi går i et ganske normalt tempo og treffer etter hvert på Mayhassen på dagens første topp som er den Vestraste Austabotntinden. Nyter utsikten der i noen få velfortjente minutter før vi går videre (med vi så tenker jeg på Håvard og meg). Mayhassen er allerede godt på veg da Håvard og jeg setter i gang, og vi møter først på Mayhassen da vi kommer til V0. Til tider så syntes jeg at flanken til V0 var noe utsatt, og det var egentlig godt å ha passert denne. Håvard og jeg går ut til toppunktet og tar noen bilder der, mens Mayhassen springer videre. Det tar ikke lang tid før vi ikke ser noe mer til han, og Håvard og jeg må ta frem tau og seler for å komme oss videre. Mayhassen som må ha gener som er i en krysning mellom fjellgeit og apekatt har allerede funnet ut hvor mange rappeller vi trenger, og det stemmer ganske bra med hva vi må gjøre. Er nervøs for det med rappeller, men etter å ha gjennomført tre rappeller fra Store til Søre så begynner tilliten til tauet å bygge seg opp. Da Håvard og jeg kommer på Søre har Mayhassen for lenge siden passert pinakkelen, og jeg må til da ta den mest ubehaglige rappellen så langt. Fra Søre og videre mot pinakkelen er den letteste løsningen å ta en 24 meter lang rappell. For meg så er det mye luft uansett hvordan jeg ser på situasjonen, og det føles ikke helt naturlig å slenge rumpa utenfor en fjellkant uten å kunne se bakken nedenfor. Turid som kommer motsatt vei roper til oss at tauet mangler en meter fra å røre bakken, noe som passer oss perfekt. Jeg rappellerer først og møter Gråbein og Tinderanglerne.no som akkurat har passert pinakkelen. Etter å ha dratt ned tauet tar Håvard og jeg en velfortjent matpause og drikker noe vann mens vi betrakter pinakkelen. Hva hadde vell hverdagen vært uten utfordringer, og løsningen til hvordan denne skal bestiges kommer snart frem. Det er godt med luft på hver side av pinakkelen, og det er helst ikke plass hvor man vil falle. Jeg sikrer Håvard mens han klatrer opp og fester topptauet. Jeg klatrer etter, og det er ikke plass til så mange sjelene på denne pinakkelen på samme tid. Vi bestemmer oss for å rappellere oss videre nedover pinakkelen. Det er sikkert mulig å gå denne usikret ned, men på grunn av luften i rundt oss, så føler vi det tryggere med et tau og sele rundt livet. Tauet kjiler seg fast i en sprekk da jeg er på veg ned, men heldigvis klarer Håvard å få det løst da jeg kobler meg ut og venter på en liten avsats. Kveiler i hop tauet, og putter det i sekken i tro om at vi ikke trenger å bruke det mer denne dagen. Går over til Austabotntinden S2, og møter på to stykker som sikrer seg opp til denne toppen. På bakgrunn av dette, og den nå nye tilliten til tauet og åtteren så trumfer jeg gjennom med at jeg også vil rappellere ned her. Etter denne rappellen legger vi alt klatreutstyr i sekken, og er for så vidt fornøyd med seks rappeller og en klatreetappe på en dag. Returnerer tilbake til Turtagrø hvor Mayhassen kommer tilbake til samme tid som Håvard og meg. Eneste forskjell er at Mayhassen har tatt Soleibotntindane i tillegg til Austabotntraversen!?! - Vestraste Austabotntinden (V2) – 2020 moh - Vestre Austabotntinden (V1) – 2100 moh - Store Austabotntinden – 2204 moh - Austabotntinden V0 – 2175 moh - Søre Austabotntinden – 2103 moh - Austabotntinden S2 – 2020 moh Takk for en kjempekul uke i fjellet!! askogvoll

Kameraet glemte jeg i Vik for ei drøy uke siden. Egentlig er det ingen vits i å skrive turrapport når man mangler bilder, så denne blir kort. Hva slags følelse sitter jeg igjen med etter denne turen? Jeg føler meg alt annet enn tøff og sprek iallfall! Men jeg har om mulig fått enda større kjærlighet til denne heimen Vår og høst med snøtinder og skarp blå himmel er finere enn sommer med haugevis av ulldotter på himmelen over stort sett svarte topper, men denne gangen fikk jeg tross alt se hva fint sommervær kan gjøre med jotnene og deres omgivelser. Jeg starta ved Geitsætri fordi jeg ikke orker tanken på å kjøre bil inn til hjertet av Jotunheimen. I tillegg trudde jeg at jeg skulle komme tilbake over Sauhøe. Turen kan oppsummeres i transportetappe til Leirvassbu, nattvandring opp til Langvasshøe, første del av soloppgangen på Visbretind, kosetur på Kyrkja og blytungt alvor når Tverrbotntindtraversen sto for tur. Jeg hadde bestemt meg for å droppe Tverrbytthornet, men ombestemte meg og tok det med likevel. For et forferdelig fjell! Bratt og løs steinur drøyt 600 høydemetre oppover var et mareritt! Syntes jeg hørte steinsprang i nærheten også, og følte meg svært svært liten Aldri mer om jeg skal dit igjen!! Men for en utsikt fra 2102-toppen da Aldri har jeg vel sett Visdalen flottere enn fra denne toppen, og Heillstuguryggen, Urdadalsryggen og Visbretind viste virkelig godsida til Sammen med litt vind nå og da, suset fra alle elvene og litt spredt fuglekvitter gikk denne utsikten rett i hjerterota på meg. Glad jeg har vært på den toppen Kom meg på 2035-toppen også, men gadd ikke engang å prøve passasjen videre. Gikk heller samme vei ned til ca halvveis og skrådde opp mot de to 1900-toppene. Kraftløsheten hadde for alvor fått grepet på meg. Jeg hanglet over de Midtre Tverrbotntindene og hadde det nesten for jævlig. Men fyrstekake hjalp. Plutselig kunne jeg gå på og ta bakkene fra skarene og opp til de to siste toppene uten pause. Gadd heller ikke å prøve egga mellom tvillingtoppene, det får andre ta seg av Var altfor sliten mentalt til å prøve meg på den gule trekanten videre mot Sauhøe, jeg orka ikke flere vanskeligheter. Men det fikk jeg likevel, for her var det like bratt og løst som på Tverrbytthornet. Hadde mest lyst til å grine. Skjønte fort at jeg bare skulle valgt Leirløyftet, men orka ikke å snu. Brukte 2,5 timer ned til Leirdalen. Aldri mer langtur på sommeren! Jeg takler ikke steinur. Kan fort ha somla bort 3-4 timer på nedturene Turen tok iallfall 22 timer. Jeg føler meg som et vrak, men denne turen var bedre enn forrige, for jeg koste meg stedvis nå. Og jeg har fått en veldig god "venn" i det fæle men herlige Tverrbytthornet. Det går glatt inn på "5 på topp"-lista mi For jævlig å gå denne turen uten kamera

Fra Gjende til Turtagrø. Over de høyeste fjelde.. Prolog: Bror min Otto G med solid klatre- og friluftserfaring har i flere år gått med en drøm om å bestige Norges 10 høyeste fjell. I en tur og uten påfyll av forsyninger. Andre prosjekt har kommet i vegen og selv har jeg vært litt lunken til et såpass strevsomt fysisk prosjekt på sommerstid. Men rundt påsketider ble loddet kastet og vi bestemte dato for start på turen. I tillegg ble Ole fra Skien, en venn av Otto hektet på ideen og meldte seg på. Ole er også en erfaren klatrer med masse friluftserfaring fra forsvaret. Toppene som vi ville innom var: Galdhøpiggen 2469 m Glittertinden 2464 m Store Skagastølstinden 2405 m Store Styggedalstinden Ø. 2387 m Skarstinden 2373 m Vesle Galdhøpiggen 2369 m Surtningssui 2368 m Store Memurutinden Ø. 2367 m Gjertvasstinden 2351 m Sentraltinden 2348 m Så kan man vel diskutere primærfaktorer o.l.......... Da ryggsekkene etter opplasting av klær, mat, brensel, telt, 100 m tau og sikringsutstyr tippet over18 kilo bestemte vi oss for å starte ved Gjende / Memurubu i syd. Spise ned vekta på sekkene og kjøre inn teamet før den mest krevende delen i Hurrungane. Turen ville kreve normal vinterutrustning minus ski. Ruta ville da bli som følgende: Memurubu-Surtningsui-Store Memurutinden-Glittertinden-Galdhøpiggen-Vesle Galdhøpiggen-Skarstinden-Gjertvasstinden-Store Styggedalstind-Sentraltinden og Store Skagastølstinden. Dag 1. 25. juni 2008. Gjende/Memurubu-Surtningsui-Veobrean-Store Memurutinden. 25 km – 1860 høydemeter. Om bestigningen av Surtningsui er det vel ikke allverdens å fortelle om. Vi la turen oppover Memurudalen. Etter stien å dømme har det gjennom årtider gått tusenvis føre oss. Været var nydelig og toppene i Rundt Memurubreeane dukket opp som perler på en snor. Reinsdyrflokker traff vi på nede i den grønne dalen og Gjendealpene kom etter hvert til syne bak oss. Fast snø traff vi på 1500 moh, men over 2000 m var det kommet en del nysnø med et skarelag på toppen som gjorde fremdriften treg. På 2200 m la igjen sekkene i den videre ruta mot nord. Godt å slippe den styggtunge vekta på ryggen de siste hundre høydemeterene mot toppen. Den første toppen ble feiret med håndtrykk, sjokolade og solkrem. Vi var på vei! Vi inntok en solid lunch i skaret føre 2196 Søre Blåbreahøe. Videre på godt snøføre over noen småtopper og holdt høyden nordover mot Styggehøbreskardet og kom inn på eggen på sydsida av Veobrean. Møtte en nabb på eggen som stengte for oss , men ungikk den på venstre side. Litt sleipt og bratt var det, men kom oss rundt og deretter ned den bratte eggen til Veobrean. Oppunder Memuruskardet fikk vi opp teltet, hadde en god middag og en liten strekk før kveldstur til Store Memurutinden. Med stegjern og isøks ble den bratte snøbakken nord for Store Memurutinden klatret. Et feilsteg her og vi hadde fått en fin rutsjetur langt utover Veobrean. Klokka 23 stod vi på toppen. Feiring ! Enda var sola godt over horisonten og vi fikk et fint skue ut over Jotunheimen denne midtsommerskvelden. En god halvtime etter var vi i teltet og nede i posan på Veobrean. Dag 2. 26 juni. Veobrean-Glittertind-Spiterstulen. 27 km – 890 høydemeter. Andre dagen rant like fin som dagen før. Flott å våkne på bre i 2100 meter og kjenne sola begynne å ta. På med sele og tau og videre på breen. Styrte vest for Veobretinden og deretter rett nordover og aust for Veobreahesten og bratt ned brefallet til Skauttjønne. Krysset over Skauteflyet i 1600 meter og traff på stien mellom Glitterheim og Spiterstulen. Her ble så det meste av sekkeinnholdet lagt igjen før vi strauk oppover mot Glittertind retning Glitterrundhøe. Videre opp til vi traff stien fra Spiterstulen og deretter var det bare å spasere bort eggen til topp no.2 i Norge – Glittertind. Feiring ! Godt med snø her oppe nå så egentlig var vi vel en del høyere enn Galdhøpiggen. Vi nøt været og prøvde å få sendt avgårde noen meldinger her oppe i ifra. Nedturen til provianten var gjort på en time og en god lunch ble inntatt før den heller kjedelige stien ned til Spiterstulen. Ovenattet ½ km nedenfor turisthytta og utenfor området for kjøpepress. Turens statutter skulle følges poengterte turleder Otto. Dag 3. 27 juni. Spiterstulen-Galdhøpiggen-Styggebreen-Vesle Galdhøpiggen-Porten-Storgjuvbreen. 28 km – 1864 høydemeter. Tredje dagen startet med litt vekslende vær. Skylaget så ut som det låg på 2000 meter, men sola var stadig fremme. Vi seg oppover stien mot Galdhøpiggen i turistfart. Holdt stort sett følge med folket med lette sekker eller uten. Rene folkevandringen. Passerte Svellnos og rasta litt oppunder Keilaugs topp. Tok en god pause på toppen (feiring !) og kikka bort på turens videre mål. Konstanterte at det var et stykke igjen til alle 10 var tatt men nå hadde vi jo 40 % og 2 av 3 solide motbakker unnagjort. Tok nå stien nedover mot Styggbreen og Juvasshytta. Litt av hvert av farende folk møtte vi nå som alle taulagene var gått ned. Ikke alle hadde utstyrt seg for høyfjellet. Nede på breen bandt vi oss inn og tok vi sikte på et par nunatakker som stakk opp over mot Vesle Galdhøpiggen. La fra oss det meste av utstyreret her og la i veg mot Løyfti på Vesle Galdhøpiggens nordside. Klatret opp på eggen her (en 2-er?) og videre innover eggen til varden på toppen. Nummer 5 av ti var tatt !. Fikk en ufyslig hagl- og sluddbyge på oss på nedturen, lettkledde som vi var. Tilbake og på med sekkene før vi gikk mot Porten. Nysnø gjorde nedturen gjennom porten sleip og glatt men vi slapp unna sikring. En slynge i veggen tydet på at ikke alle hadde vært like heldige med underlaget her. Vel nede på Storgjuvbreen seg tåka på igjen og siden klokka var nærmere seks tok vi like godt kvelden midt på breen. Dag 4. 28 juni. Storgjuvbreen-Illåbandet-Skarstind-Nordre Illåbreen-Hammarstulen i Leirdalen. 12 km – 370 høydemeter. I dag skulle Skarstinden til pers. Skulle bli den første klatretoppen da vi etter å ha rundet Illåbandet gikk for langt mot nord. Letteste veg opp hadde vel vært opp i skaret nord for Nåli. Men slik vi gikk kom vi opp i skaret rett syd for Skarstind. Snørennene som gikk mot skaret var lange og bratte og endte i steinrøysa nede mot Nordre Illåbreen. Har ikke funnet beskrivelser av støt mot dette skaret og det ser ut som det er lite brukt. Etter å ha sikret oss og etablert standplass i toppen av snørenna ble Ole sendt oppover. Snart haglet det med is nedover renna. Både fra Ole som hogg seg veg og trinn oppover i en 3 meter loddrett frossen foss, samt nysnø og is som løsnet fra henget over oss. Etter en halv time hadde han fått dradd seg opp over isen, kommet seg en 10 meter oppover i en ny snørenne. Her fikk han sikret tauet og nestemann, meg kunne gå på. I det jeg skulle dra meg inn over toppen av fossen løsnet taket til isøksa og bums rausa jeg halvannen meter ned og ble sittende å dingle i tauet. Rapellfestet til Ole hadde løsnet, men heldigvis, han hadde satt inn to ekstra. Neste forsøk gikk greit og ikke lenge etter var også Otto kommet opp. Herifra var det bare plankekjøring mot toppen med stegjern og øks. Så var det å feire topp no.6 på ruta over Norges høyeste. Rapellen ned skaret gikk greit og en heks ble satt igjen. Siden det nå var blitt adskillig mildere var det stadige issprang som gjorde retretten noe usikker, men nede under fossen i snørenna bedret det seg. Vi beholdt tauet på og sikret oss nedover. Litt surt å måtte gå opp igjen 100 meter da ingen husket på å få med seg sekkene ned. Turen ned snørenner og kampesteiner til N.Illåbreen av bratt og tung med stor opp-pakning. Godt deretter å kunne kruse nedover på tvers av breen og følge Nordre Illåi nedover mot Leirdalen mens Skarstind hele tiden kneiset bakom oss i solskinnet. Turen ned til Leirdalen så ut som å bli en enkel sak helt til Søndre Illåi dukket opp og sperret vegen med god vannføring. Det ble å søke seg oppover et par kilometer og krysse over denne tverrelva til Nordre Illåi på snebro. Gode og trøtte kom vi ned til vegen i Leirdalen og hvilken overraskelse. Her på en leirplass lå det ved ferdig oppkappet. Det var bare å fyre opp og tørke klær. God lavlandscamp ! Dag 5. 29 juni. Hammarstulen i Leirdalen-Leirvassbu-Gravdalen-Storutladalen-Jervassbøen. 30 km – 400 høydemeter. Dagens 3 mils etappe ble nærmest for en hviledag å regne. De eneste høydemeterene ble tatt på 8 km asfalt opp til Leirvassbu. På veg opp ble vi fristet til å bryte alle etiske prinsipper. En ung dame søkte etter overgang over Leira for å bestige Geita men broa hadde vårflommen tydligvis tatt med seg. Hun tilbød oss skyss opp til Leirvassbu, men fikk forklart turens mål og mening. Takk alikevel til sprek, blond ung dame med tykk flette. På Leirvassbu måtte vi likevel inn for å få litt førstehjelp. Ole hadde dagen før kjørt steghjernet inn i leggen og fått ei rift. All takk for hjelpsom og hyggelig betjening (og fjellfører) på Leirvassbu. Kaffeen vi ble traktert med smakte himmelsk. Så gikk det videre nedover Gravdalen på en delevis snødekt gammel anleggsvei før vi etter Gravdalsdammen kom inn på stien ned Storutladalen. Krysset Storutla og Jervvasselva før teltet kom opp i bjørkeskogen på Jervassbøen. Bål ble fyrt opp og klær tørket før regnet satte inn for fullt. Dette lovet ikke bra for neste dag over Styggedalsryggen. Dag 6. 30 juni. Jervassbøen – Jervasstind 6 km – 1450 høydemeter Det hadde regnet fra seg i løpet av natta og tåka drev unna. Temperaturen var såpass lav at vi så en god del nysnø på toppene rundt oss. Turen opp på Jervasstind er egentlig en laaang, lang bakke. Et kort stykke på rundt 2000 moh måtte klyves og vi sikres oss oppover den siste snøeggen. Her var det langt ned på sidene. Været var vekslende med tåkebanker avløst av flott solskinn. Da vi til slutt stod på toppen seg tåka inn fra syd og umuligjorde all fremdrift. Det ble en heller laber feiring av turens syvende stortopp. Grunnet dårlig sikt og mye nysnø utsatte vi rappellen ned i skaret føre Store Styggedalstinden. 5 meter under toppen måtte teltet opp samtidig som vinden økte på. Det var en heller utolmodig, skjeggete og rufsete fjellvandrere som tidlig på ettermiddagen måtte krype i hi. Utover kvelden bedret heller ikke været seg og vi satte klokka til vekking på 0200 for å få litt hvile og starte tidlig neste dag. Var ute på et nødvendig ærend rett før midnatt og fikk se en uforglemmelig solnedgang i nordvest. Vinden var fortsatt hard men tåka lå langt nede, muligens på 16-1800 meter. Dag 7. 01 Juli. Jervasstind – Styggedalen – Keisarpasset – Turtagrø 16 km – 250 høydemeter Klokka 02 var det like gale. Vind og fuktig, tett tåke. 3 timer etter var tåka letta og vinden spaknet. I 6-7 kuldegrader fikk vi i oss den siste frokostpakka, begynte å pakke ned og klargjøre oss for de siste 2000 meterene over Styggedalstindene, Centraltinden og Storen. Men før teltet var nede blåste det opp igjen og tåka steg mer og mer opp mot oss på 2350 meter. Snart var det like gale som dagen før. En telefon til yr.no bekreftet vår mistanke om retur fra Jervasstinden. Meldingene gikk ut på forverring til regn på ettermiddagen. Lite lystne var vi på å bli sittende eksponert på ryggen i drittvær i flere dager, selv om den så fristende ut i spredte solglimt. Otto og Ole hadde gått over ryggen året før under ypperlige forhold i august og hadde en god aning om hva som var i vente i forhold til teltplasser med mer. Så dermed var det bare å ta den tunge veg ned att. På med sele og tau for å gå ned snøeggen igjen. Spora ver nesten utviska fra i går. Deretter krysse ned i Styggedalen. Store stup her og det var vel et av dem som kostet livet til to tsjekkere her for noen år siden. Keisarpasset og Helgedalen ble trådd ned mens vi hele tiden hadde blikket opp mot Styggedalsryggen som kom og gikk i tåka. Hadde vi vært for feige ?? Ankomsten til Turtagrø var vel ikke helt som ønsket, men duverden for en følelse å hive av seg tunge sekker og skitne klær etter ei uke over de høyeste fjelde. Epiolog: Over de høy fjelde. 7 dager – 144 km – 6100 høydemeter. Ja så gikk ikke min bror Otto – G’s drømm i oppfyllelse. Så nær, så nær. Kun 2000 meter bort til siste topp på lista. Men en fin tur ble det likevel. Flere flotte dager i Jotunheimen og et team som fungerte utmerket sammen. Noen nye topper og flere gamle for oss alle. Men turen blir nok ikke tatt om igjen av oss. Vi har sjekket en del og ikke funnet at den er gjort før, som vi vet. Men utfordringen ligger der til alle fjellfolk. Når vi med en snittalder på 50 år kunne ta 97% av turen uten noen fysiske problemer burde det være mange fjellfolk som kunne ha prøvd seg, dersom de har guts til å gjennomføre den. Så kan man si at vi burde ha stått på å ta den siste biten også. Men med tanke på at det var 3 kjerringer, 12 unger og 4 bikkjer som ventet hjemme var det vel best vi avsluttet i tide. Da vi ankom Turtagrø var all føring på Storen utsatt for de neste dagene på grunn av forholdene, så det var flere enn oss som reserverte seg. Men en dag står vi nok på Jervvasstind igjen og tar resten.

Det var ingen som ville være med meg på denne turen, så jeg måtte gå alene. Juvasshytta droppet jeg, siden jeg ikke ville provosere noen ved å gå alene over breen, kanskje det dessuten var lurt å holde seg unna på egenhånd? Så jeg for til Spiterstulen, begynte passe sent (rundt 12 formiddag) og svettet meg opp lia mot Svellnose. Et stykke under Svellnose forlot jeg alle sammen og gikk alene til kroken ved foten av Svellnose, en grei passasje ned til Svellnosbrean. Hadde tenkt å gå i kant av breen, men det viste seg etter hvert at eneste fornuftige var å gå på breen. Holdt i siden av Svellnosbrean et stykke til markert snørenne som jeg vill med selvsyn se hvor bratt var. Renna var fortsatt sammenhengende med snø, men det røynet nå. Det lå betydelig mer snø på samme tid i 2005. Tung våt fungerte som viskelær på kreftene mine: Borte. Etter hvert måtte jeg til og med begynne å telle skritt. Bakken er vel en drøyt 250 høydemeter, og de siste snaue 100 blir det markert bratter - mer enn 40 grader på det meste. Så var det trivelig gjensyn med Galdhøpiggen. Alt for mye skyer hadde det imidlertid blitt. Mitt neste mål var å ta bilder av sørvestryggen på Galdhøpiggen. Ruslet ned her. Måtte trekke pusten dypt og kople ut stupkanten en kort passasje og så var jeg nede på ryggen mot Storjuvtinden. Neste prosjekt var å se etter alternativ rute til eggen rett på opp mot Storjuvtinden. Jeg fulgte fjellsiden ganske langt oppunder brattveggen bortover, passerte to snøfonner og kom etter hvert opp på en svahylle med en del blomster og grus (5 meter bred og 20 lang). Hittil hadde det egentlig ikke vært snakk om annet enn vegg og klatring over meg, men nå så det ut til å være muligheter. Forsøkte litt, men presset meg ikke, skulle jo ned igjen. Så 5 meter lenger vest var det en bratt ravinerygg. Jeg kløv meg opp på den og opp. Man kan kanskje runde opp til grad 2 pga. luftig og litt uryddig terreng, men det var ikke noe mer enn klyving. Lettere lenger mot vest, men da måtte man klatre seg ned fra ravineryggen eller runde lenger nede. Snart var jeg oppe og Storjuvtinden ble tatt med uten egentlig å være planlagt på turen. Hvordan finne nedgangen? Fra hovedtoppen ser man to markerte toppunkt, først et spisst og et litt mer butt bakenfor. Rett før det bakerste, det butte (lengst mot øst) skrår man ned til høyre mot ravinerygg, forbi denne og bort til neste ravinerygg (de ligger kun 10-20 meter fra hverandre) og klyver seg ned og av ryggen igjen på det eneste stedet dette er kurant. Lenger øst er det mer løst og krevende og snart blir det bare vegg. Dette er den ravineryggen som ligger lengst bort (mot øst).. Bakken opp til Galdhøpiggen igjen ble tung og skyene ødela for fotogleden. Lette litt etter en omgåelse av luftig punkt (grad 2-3), men fant ikke noe uten større omgåelser. sikkert mulig å komme opp, men mer krevende enn den utsatte varianten. Ned snøbakkene mot Visdalen kunne jeg kose meg med solnedgang over Jotunheimen. Siste 5-600 høydemeterne ned mot Spiterstulen var bare et ork for knær. Den bakken blir aldri en fornøyelse for meg, tror jeg.

Etter tur til Dumhøe og Vestre Skarstinden dagen i forveien, var fredagens turmål Store Smørstabbtinden (2208 moh). Jeg har vært på toppen to ganger tidligere, men som en av Jotunheimens absolutte fineste utsiktstopper kan denne absolutt avlegges et besøk mer enn èn gang. Det var igjen en svært varm og vindstille dag da jeg forlot Krossbu etter frokost. Jeg la i vei på tydelig sti på nordsiden av Leira. Elva fosset meget stri nedover fra Leirbreen og egen form kjentes overraskende bra. Motivasjonen for en ny topptur var det heller ikke noe i veien med på en dag som dette. Etter en liten halvtime møtte jeg på ei rypemor med seks små rypebarn som løp avgårde i alle retninger. Mor passet som vanlig godt på og holdt vareopptelling idet jeg passerte. Ved brekanten av Leirbreen er dessverre den fine breporten nå klappet sammen. Breen lå likevel fin og hvit opp mot flere av tindene i området og er et herlig skue en tidlig juli formiddag. Jeg dreide nå litt over mot nordøst og kløv videre opp lia mot høyde 1723, sør for Leirvatnet som fortsatt lå islagt. Herfra er det panoramautsikt mot Hurrungane, Fannaråken og Steindalsnosi i vest. På Leirbreen har det dannet seg to store kratere, 10-12 meter i diameter og mange meter dype. Jeg kan ikke huske å ha sett disse tidligere og lurer litt på hvordan disse har dannet seg. Flotte å se på er de uansett. Etter en kort drikkepause ved høyde 1723 gikk turen litt østover og opp mot høyde 1857. Snøen lå hard og fin hele veien og snart kunne jeg se over kanten mot Leirdalen og mange kjente topper. Når det gjelder turen videre mot toppen, synes jeg for egen del det blir den fineste turen og klyve langs kanten på østsiden av "haifinna". Jeg synes Store Smørstabbtind tar seg meget godt ut fra denne kanten. Utsikten østover er dessuten flott å få med seg. Fra høyde 1857 blir det likevel fort nokså bratt og hendene må tas i bruk. Det gjelder likevel å ta det litt forsiktig. Nå på fredag var det nokså mye is og hard snø i dette partiet med endel løs stein i tillegg. Men partiet lot seg lett passere uten for store vanskeligheter. Etter dette er det rene parademarsjen opp til toppvarden. Det var likevel så varmt at jeg var halvsvimmel da jeg nådde toppen. Jeg vil hevde at utsikten fra Store Smørstabbtind er en av de fineste i Jotunheimen. Setter man seg ned på sørsiden av toppvarden og skuer utover ser man det aller meste av Jotunheimens små og store topper. Og fra ingen andre steder tar vel Storebjørn seg bedre ut enn fra nettopp her. Det ble en god time på toppen denne dagen med god mat og drikke. På vei nedover møtte jeg tre ungdommer på vei opp det bratteste partiet. De hadde absolutt noe å se fram til ! Snaue 4 timer opp og halve tiden ned var dagens beholdning. På vei ned møtte jeg igjen rypemora som nok en gang måtte igang med en vareopptelling. Ut over det var det stille og rolig i fjellet denne praktdagen i begynnelsen av juli. Mye tyder på at sesongen for toppturer ikke er kommet helt i gang. På elvesletta nedenfor Krossbu var det riktignok endel telt med deltagere på et brekurs i regi av DNT. Utover det var det kun 15 overnattinger på Krossbu - altfor få i det fine været ! Thor

Værmeldingen for Jotunheimen var igjen helt outstanding og det var igjen tid for topptur. Etter en lang frokost på Krossbu kjørte jeg til Leirdalen og parkerte like ved brua over N Illåi, like overfor Geitsetra. Herfra går det en tydelig sti på nordsiden av elva opp mot Raudhamran og Dumhøeplatået. Dagens mål var Dumhøe (2181) og Vestre Skardstinden (2215). I det området hvor stien blir mindre tydelig (men samtidig fortsetter videre nordover), brakk jeg litt av mot høyre opp mot og i retning av noen røde hamre. Videre oppover lia var det hele tiden mykt og fint underlag med lav og mose opp mot ca. 1600 meter. Oppover lia er det fint å holde litt ut mot høyre slik at man på den måten får med seg den fine utsikten innover mot Nordre Illåbreen og ikke minst Skardstind som skyter i været ! Det var en alldeles praktfull dag, varmt og vindstille med sol fra skyfri himmel ! Fra ca. 1600 meter og opp mot høyde 1945 kom så, som vanlig, ei lita ur ("eg vil bli ur sa fjellet, og rasa ut"). Spredte varder viste imidlertid vei i en nokså jevn stigning, ikke av den verste sorten, men likevel. Følte jeg tidvis måtte befinne meg i målgruppen for en EKG-test ... Etter høyde 1945 flatet det likevel betydelig ut. Samtidig lå snøen over hele Dumhøe-platået, faktisk mye våt nysnø, slik at jeg stedvis tråkket gjennom endel. Men hva gjorde vel det nå som jeg nærmet meg toppen og samtidig snart fikk øye på flere av Jotunheimens stortopper. Utsikten tilbake mot vest hadde forøvrig hele tiden vært upåklagelig - Smørstabbtindane, Hurrungane med flere. Etter snaue 3 timer var jeg framme på Dumhøe. Utsikten mot Galdhøpiggen og toppene rundt var helt storslagen ! Etter en god matpause og rikelig med fotografering gikk turen så videre bort til Vestre Skardstinden hvor jeg var framme etter bare 15-20 minutter. På toppen av Vestre kommer man helt inntil hovedtoppen som er imponerende der den ligger med Nåla som en knyttneve i været. Jeg avsluttet imidlertid min ferd her - er ingen klatrer og avsto av den grunn hovedtoppen (for ca. 4 uker siden møtte jeg en konkurranseklatrer i området Raudhamran, på vei til Skardstinden, iført joggesko ..., ja, ja - vi er litt forskjellige). Likevel var det en fin opplevelse å kunne legge seg på ryggen av Vestre og bare nyte utsikten. OK - Dumhøe og Vestre Skardstind er ikke mye omtalt i litteraturen og kommer av naturlige grunner i skyggen av sine mer berømte naboer. Jeg erkjenner også at Dumhøe må betraktes som et toppunkt på et høydedrag/platå og at Vestre Skardstinden er et toppunkt på en samling med stein. Jeg vil likevel mene dette var en fin tur i et herlig område av Jotunheimen. Turen er også lett tilgjengelig for de fleste samtidig som 1200 høydemetere gir god trening for kropp og sjel. Utsikten er dessuten storslagen mot alle kanter av Jotunheimen. Særlig synes jeg Skardstinden og Bukkehøe tar seg spesielt fint ut fra dette området. Jeg synes derfor området fortjener et besøk ! Turen tilbake til Geitsetra tok i underkant av to timer. Neste dag sto Store Smørstabbtind på oppdragslisten og turrapport vil følge. Bjarne Lindholdt har dessuten sagt seg behjelpelig med å legge ut noen bilder jeg tok på turen - så følg med ! Takk for god assistanse Bjarne ! Thor

Etter 14 dager med stekende varme i Oslo-området satte jeg igjen kursen mot Jotunheimen. Det var allerede gått tre uker siden pinseturen til toppene med utgangspunkt Valdresflya, men denne gangen hadde jeg igjen fått låne ei hytte ved Bøvertuntjønne . Det er i dette området jeg kanskje trives aller best. Jeg har tidligere år hatt mange toppturer med utgangspunkt Leirdalen, Leirvassbu, Krossbu og Sognefjellet. Likevel er det noen 2000-metere like vest for Galdhøpiggen og Storjuvbreen jeg ennå ikke har besteget. På fredag hadde jeg derfor plukket ut to nye topper - Fremste Storgrovhøe (2253) og Bakarste Storgrovhøe (2259) - Norges hhv 35. og 30. høyeste topper. Jeg startet helt nede ved Liasanden like etter kl. 0800 om morgenen. Ikke langt fra Elvesæter går ei lita bru over elva til de to småbrukene Gjuvstulen og Leirdalen. Parkerte bilen ved Leirdalen småbruk og vandret herfra noen få hundre meter vestover oppover langs elva som rant stri og stor parallellt med riksveien. Høydemåleren viste bare 745 moh .... Jeg hadde på forhånd lest at de to toppene må karakteriseres som forholdsvis utilgjengelige. Til tross for at ikke er veldig langt i luftlinje ned til veien, er det mange høydemetere helt opp og ingen merket rute til toppene. Dette skulle vise seg å være en svært god beskrivelse ... Etter å ha kommet gjennom et lite belte med furuskog, fant jeg etterhvert en fin morenerygg med nokså fint underlag. Herfra fulgte jeg elva Storgrovi på østsiden oppover mot de to Storgrovbreene. Til tross for at det ennå var tidlig på dagen var det allerede svært varmt og vindstille. Solkremen fra øvre skikt av hodet gled med et jevnt og fint sig nedover ansiktet, elven bruste og gjøken gol. På ca. 1500 meter møtte jeg også dagens første rypepar - fortsatt nokså hvite i fjærdrakten etter vinteren. Men hjelpe og trøste for en slitsom stigning. Her var det ikke veldig mange rom for hvilepauser. Som en annen på fjellforum skrev - jevne moter er greit for meg, ofte bedre enn å gå motsatt vei. Men når motbakkene overstiger en viss vinkel så kan det svartne fullstendig. Underlaget var imidlertid tørt og fint hele veien - først mose og lav opp mot ca. 1500 meter, deretter fin steinur fram til ca. 1900 meter. Her møtte jeg imidlertid snøbreen. Jeg hadde snakket med kjentfolk på forhånd og fått vite at begge breene skulle være fri for sprekker. Så jeg beveget meg utpå og videre opp mot dagens første topp. Trugene lå gjenglemt i bilen, men snøen var hard og fin. Etter ca. 5 timer, mye slit og etterhvert endel pustepauser, kunne jeg endelig legge knyttneven på dagens første varde og Fremste Storgrovhøe var besteget. Du verden for en storslått utsikt. Galdhøpiggen og Veslepiggen midt imot, i sør Store Bukkeholstind, Visbretind m.flere, og i vest Sognefjellet med Fanaråken og Skagastølstindane i det fjerne. I sør lå dessuten Skarstind like ved. Nei og nei - for en belønning ! Av med sekken, frem med fotoapparatet og deretter litt mat og drikke. Dessuten helt vindstille på toppen. Kan man egentlig ha det bedre ? Etter en liten halvtime på toppen gikk ferden så videre mot Bakarste Storgrovhøe. Først drøye ca. 100 høydemetere ned, deretter bar det opp mot toppen som ble nådd en drøy halvtime senere. Til tross for at selve topplatåene er relativt slake, sørger likevel stup og skrenter på flere kanter for at det er forholdsvis vill natur rundt toppunktene. Som allerede nevnt - nokså mange høydemetere og mye slit. Belønningen er likevel en av de flotteste utsiktene mot mange kjente fjell i Jotunheimen. Etter nok en halvtime på toppen bar det deretter noe motvillig ned mot bilen igjen. Nok en gang fikk jeg erfare hvor mye lettere det er å gå nedover enn motsatt vei, særlig når man kan rangle ned kritthvite snøbreer. Klokken viste 1810 da jeg var tilbake ved bilen, dvs 10 timer på tur. Ja, jeg vet det høres mye ut. Men på dager som dette må man bruke godt med tid på toppene ! Hadde i løpet av dagen ikke møtt et eneste menneske og så forøvrig heller ikke spor i snøen. Det er vel derfor mye som tyder på at det ikke har vært så mange på disse toppene den senere tid .... Av og til lurer jeg på hensikten bak alle disse turene mine i Jotunheimen. Men jeg liker vel turer litt utenfor sti og varde og hvor alle løsninger ikke er gitt på forhånd. Så er det selvsagt alle naturopplevelsene, tiden for refleksjon, et sted hvor man tar tiden tilbake, lader batteriene, ting kan settes i perspektiv. I tillegg lå det også denne gang en kald boksøl nedgravd i snøen like ved hytta. Det smakte utrolig godt. Jeg tok egentlig mange bra bilder på turen, men er teknisk sett et vrak. Mye tyder vel derfor på at jeg ikke får lagt ut noen av bildene her på fjellforum. Men hvis noen kan være behjelpelige så gi beskjed (kan da evt. sende over noen bilder pr. mail). Har fått hjelp av Bjarne Lindholdt Fjellhilsen Thor

Denne turen er jo rimelig kjent for de aller fleste vil jeg tro, men slenger ut en liten rapport med bilder likevel jeg. Vi gikk fra Galdhøpiggen Sommerskisenter, og det gikk fint helt til vi kom nesten opp til breen, da måtte vi av med skiene, og gå over steinene til brekanten. Over breen gikk veldig fint, greit føre. Oppe ved morenen gikk vi litt lenger opp, og gikk opp et skar rett overfor den første "kneika". Deretter gikk det opp røysene til siste fonna, som gikk lett, godt føre, men man datt lett gjennom ved steiner osv. Nydelig vær! Temperaturen har jeg ikke peiling på, men det var varmt i sola. Etter at sola hadde stått på noen timer, så ble snøen riktig så "treg" når vi skulle ned igjen, makan til "lugging". Snøen har minket en god del ja. Har vært oppå der enormt mange ganger før, men like kjekt hver gang, særlig når det er lite folk...!