Søk i nettsamfunnet

Ang. DNT sine anbefalinger til sekktyngde på hytte-til-hytte synes jeg de er tullete. 12 til sommerbruk og 10 kilo til vinterbruk. Skal du ha med mat, drikke, klær og nødutstyr på vinteren kommer du IKKE under 10 kilo. I alle fall ikke om du er en mann på 90kg. Men er man det klarer man lett å bære mer. På sommeren derimot kommer man jo LANGT under 12 kilo....

Jeg hører beklagligvis ikke til minoriteten, har hatt problemer med knærne siste 10 år. Har tatt MR og fått i svar "lette uregelmessigheter i brusken på baksiden av kneskålen. Dette er små forandringer som ikke skal opereres". Lette eller ikke lette, problemene gjør at det stikker i knærne. Dagen etter er oftest den verste. Gjør at jeg ikke bør ta to tøffe toppturer på rad med mye opp/ned. Kjedelig Etter en dagstur med 12-1500m opp/ned, bør jeg ha en 3-4 dagers pause for å restituere knærne. Med ski på beina har jeg ikke samme problemet, pga belastningen nedover ikke blir den samme. Påsken 2003 gikk jeg 6000m opp/ned på 6 dager uten at jeg kjente særlig i knærne Har vurdert om jeg skal legge meg under kniven likevel, først det ene kneet (som er mest plagsomt). Dersom erfaringene med dette er gode, også ta det andre. Noen som har hatt samme problemene og operert???? (Minuset med å operere er laaaaang tid uten..... ) Vandrestaver har jeg prøvd, men de er jo bare i veien Svein

Løpet går lørdag 2. oktober i år, se http://www.varegg.no/stoltzen.htm Bare å ta turen oppover og bli med Jeg har som sagt ikke så store ambisjoner om å konkurrere, men det finnes en bitteliten sjanse for at jeg stiller hvis jeg kommer under 12:00 utenfor løpet

Enig i at noen topper fortjener et skikkelig navn tera. Eks "Portpiggen" er et godt forslag. Ta deg en ibux E, hvis du blir fòr kvalm Dog, å navnsette alle "knauser" man mer eller mindre snubler over på vei til en "skikkelig" topp synes jeg blir for drøyt. 12 stk Bukkeholstinder, 12 stk Memurutinder osv, med hvert sitt navn. NEI! Ok, V-1, V-2 osv er dårlige betegnelser, men jeg synes alternativet er dårligere. Uansett, skal man navnsette 10'er toppene, bør det gjelde alle. Min konklusjon etter drøfting med meg selv: Enig med deg E

Hadde eit utal turar opp Stoltzen dei tre åra eg budde i Sandviken. Legg merke til at eg skriv opp, ned har eg nemleg berre gått ein einaste gong. Og det var for å finne ut kor inni hel.... dumt det er å gå den vegen. Ad tempo har eg såvidt kome under 12, det skjedde som deltakar i 2001 der eg vart klokka inn på 11.49. Hamna i ei gruppe med relativt treige folk, gjekk forbi rundt tjue på veg oppover. Det var eigentleg greitt å kome forbi, dei fleste var glade for å ta eit skritt til sida og slappe av litt . Det var også god motivasjon å ha ein rygg framfor/over som eg kunne sikte meg inn på. Syklisten Mads Kaggestad brukte 11.58, så eg slo då i det minste nokon. Sprakk så det sang ved "Melkesyren", dei siste trappene var heilt jæv.... Under treninga på førehand var spørsmålet om eg greidde tre trappetrinn i gongen på slutten (tretrappene). I løpet vart det til å konsentrere seg om å løfte beina såpass at eg greidde eit trinn utan å tryne. Det vart med denne eine gongen i løpet Brukte Stoltzen spesielt mykje om våren for trening til ein ny sommar i fjellet. Kunne vere litt folksomt søndagar, elles var det relativt folketomt. Utsikta på toppen (Pilen) er meget bra mot Byfjorden og Vågen.

Hehe... Litt galskap ja, men artig likevel. Regnet med å få svar fra deg, Arnt Dette var en ren treningstur, derfor opplegget med tid og sånn. 18 minutter er som sagt et "passelig" tempo etter min mening. Jeg skal ned på 12 minutter etterhvert, men da som en enkelt tur med god oppvarming på forhånd. Har forresten gått en tur opp i Ulriksskaret, men det er ikke så mye snø igjen i rennene dine nå...

Ingvar skrev Turen kan beskrives med et ord; begivenhetsrik. Hvis du leser Svalbardposten som kom ut 16.april får du kanskje et lite inntrykk av hva jeg og mine turkamerater har vært gjennom denne påsken. I tillegg kommer redningsaksjonen etter de fire studentene tilknyttet UNIS. Han ene turkompisen min kjente alle svært godt, og vi andre (turfølge mitt) hadde fått god kontakt med personen som fikk skulderen slått ut av ledd. Vil først få påsken på Svalbard på litt avstand før jeg kommenterer turen videre. Det vil etter hvert komme et bra turreferat på breogfjellsport.no Men turen i seg selv var en positivopplevelse

Tydelig at ulik erfaring gir ulik oppførsel på bre. Her følger litt av min erfaring og noe om de konsekvensene jeg trekker: 1. På lengre breturer og eller ved usikre forhold, tar jeg med to hule isskruer med tilhørende fotslynger lett tilgjengelig (du må få tak i dem uten å ta av sekken). Faller du i en sprekk uten å skade deg alvorlig og uten å kile deg fast, så har du en brukbar mulighet til å komme opp ved egen hjelp ! Unntaket er påsketur etter kvistaløype eller brepassasjer ved gode snøforhold. Unngår også å gå for lettkledd, det er ofte kaldt og vått i sprekkene ! Øvrig sikringsutstyr etter vurdert behov. 2. Blåis eller avsmeltet bre er greit, den kan ofte gås aleine og er grei å lese. Behov for sikring i form av tau, stegjern, øks og isskruer følger av hvor bratt det er og konsekvensene ved utglidning eller fall. 3. Snødekket bre innebærer alltid risiko. Om mulig 4 eller flere i taulag. Må jeg passere snødekket bre på beina aleine bruker jeg enten egensikring med snøanker og isøks med langt skaft eller sondering med øks med langt skaft. Første alternativ medfører at brepasseringen må gås 3 ganger. Andre alternativ innebærer at jeg aldri setter ned foten uten først å ha sondert, -med andre ord tett sondering. Dette avikes i prinsippet bare der breen kan leses som sprekkfri, f.eks der den presser mot fjellet. 4. Vårskitur på snødekket bre, bruker da normalt tau bare på spesielt utsatte partier (eks Småttene). Men: Tar ikke av skiene på breen uten forutgående sondering, med mindre det helt åpenbart er trygt. Snur helst døgnet, starter tidlig, gjerne i firetiden og tar gjerne en god lang rast midt på dagen (12-17). Får da utnytta morgenskaren og derved en lengre og vesentlig tryggere tur. Hvorfor ? Brekurs gir nødvendig basiskunnskap, erfaringen kommer som supplement: Jostedalsbreen på ski i mai, tråkker med ski på beina for å sette meg ned. Fristende å ta av skia, - de andre i følget (de fleste med brekurs) går på beina inn til fjellveggen for å hente vann. Skia jeg tråkker med kjennes litt underlig, - jeg står på bregleppa, - 40 meter fra fjellveggen, ingen tegn i snøen, utover det hullet jeg selv har tråkka. Alle kom velberget tilbake. Hestbrepiggane i mai, går på ski oppe på den avblåste ryggen, ser av kartet at breen starter helt inntil der jeg går. to skiløpere har latt seg friste ut i løssnøen mot breen. Skisporene ender i et hull, det går skispor opp av hullet også. Denne gangen gikk det bra ! Slingsbybreen, kryssing av nedre del medio juli, stedvis blåis,stedvis snø. Stedvis er breen dekket av et foræderisk teppe av fin hvit snø. Snøbruene var ned til en cm tykke uten at du så antydning til sprekker på overflaten. Passering med tett sondering også på begge sider av der jeg skulle gå. Jotunheimen, passering av en relativt flat snøfonn, så liten eller ny at den ikke var avmerket på kartet (ca 150x200 meter) 8-10 meter dype sprekker. Min respekt for bre har økt gradvis ettersom jeg stadig opplever overaskelser og gradvis forstår hvor vanskelig den kan være å lese riktig ! Ha en fin og trygg tur ! knut

Leser i Fjell og Vidde nr. 02/04 en artikkel om 10 tips til påsketurer. DNT har også med toppturtips, nærmere bestemt Store Memurutind fra Glitterheim. Vel og bra. I artikkelen står det å lese at den bestiges via Veobreen som gås greit uten tau. Men at det likevel kan være lurt å sjekke med hytta på forhånd. Etter et drøyt år med generelle anbefalinger flere steder i media om forsiktighet ved ferdsel på bre, også på ski, så lurer jeg på om det ikke er litt uforsiktig å slenge ut slike "guider" i et allment blad som Fjell og Vidde. Veobreen er alldeles ikke helt sprekkfri og har i tillegg ry for store vasshull. Når det står en generell anbefaling om at tau ikke er nødvendig kan ikke det være uheldig, spesielt med tanke på det publikum DNT vender seg mot. Det ville kanskje vært noe annet om det stod i DNTs breposten. De som leser den har jo tross alt en del mer forståelse for breer. Har dessverre ikke magasinet foran meg her og nå, ellers skulle jeg sitert beskrivelsen.

Søndag kl 12??? Trodde du var på Eidsbugarden og besteg 2000 meter topper på dette tidspunktet Eller har det dårlige veret jaget deg ned i lavere høyder. Excel er det suverene hjelpemiddelet !!

Pakning for 14 dagers tur Oslo-Bergen Jeg vet ikke om Peder K er blitt særlig klokere av de svarene han har fått på sine spørsmål. Ettersom jeg har ganske mange år bak meg med sekk på ryggen kunne jeg tenke meg å gi noen tips, men jeg savner mer eksakte opplysninger om hva slags tur du tenker på. 1. Skal du gå fra Karl Johan til Torgalmenningen med telt og kokeutstyr + mat for hele turen ? eller 2. Skal du være UNDERVEIS 14 dager og kanskje delvis bo i telt og delvis i hus (hytter) hvor du også kan kjøpe mat ? DNT sier at en hytte-til-hytte vandrer ikke bør ha tyngre sekk enn 12 kg. Det er jeg enig i. Skal du ha med deg telt og sovepose kommer vekten av dette utstyret i tillegg. Min erfaring er at jeg over noen dager om sommeren kan greie meg med ca. 0,5 kg mat pr.dag. Du vil nok på en slik tur komme opp i 16-17 kg, men det bør du greie hvis du er "normalt fysisk utrustet" uten å være en Lars Monsen eller Børge Ousland. Jeg har her regnet med vanlig mat og vanlig norsk turutsstyr. Går du inn for såkalt UL (ultra light) utstyr kan du vel knipe noe ned på vekten, men neppe så mye at du finner "investeringen" rentabel for en 14 dagers fottur i Sør-Norge. God tur!

Vi ankom Billingen fredag morgen, 6 minusgrader og skyfri himmel. Bedre kunne ikke forholdene være. Og mer enn nok snø! Der oppe var fjellene rundt nesten kritt hvite og det var lite bart fjell å se. Vi parkerte langs riksveien, ved brua over elva Tora, og gledet oss til å sette i gang. Men da vi skulle sette på skifellene opplevde turkameraten min noe som ikke var så gledelig. Fellene hadde han limt mot hverandre som han fikk beskjed om i butikken for å bevare limet, men da han dro de fra hverandre spjæret den ene fellen slik at limeflaten satt igjen på den andre fellen. Dermed satt fellene svært dårlig. Heldigvis hadde jeg med 2 par, og de satt som smurt hele veien. De gamle fellene var eldst! Vi kom oss avgårde kl 0830, og ruslet oppover i skogen på østsiden av elva Tora og senere på østsiden av elva store Føysa. I skogen var snøen steinhard, men fra ca 1200 moh ble det løsere og etterhvert lagde vi fine skispor etter oss i tørr snø. Vi passerte høyde 1375, og innover var viddene nesten helt hvite med sol fra nesten knall blå himmel. Helt herlig! Etterhvert kom vi inn i Skarvedalen, og det var litt smådrøyt innover mot foten av Gråhø. En liten matpause var på tide, før de siste 400 høydemetrene til toppen av Gråhø gjensto. Fram til nå hadde vi hatt en frisk bris som kom og gikk, men nå virket det som om det blåste opp på toppene. Litt snøføyke kunne til tider sees på sørtoppen på 1908 moh, og da vi passerte 1900 m begynte det for alvor å blåse kraftigere. Vi ankom toppvarden på 2014 moh i noe som måtte være langt mer enn frisk bris. Det begynte å bli slitsomt å stå oppreist og vinden pisket opp ispartikler og snø som slo i ansiktet til tider. Vi brukte toppvarden som le for vinden, før vi ganske raskt tok ned vestflanken som er ganske slak og fin å kjøre ned for oss som ikke er noen racere på ski. I snøføyke og en vind som tiltok kom vi oss ned til Skarvedalen igjen hvor det var langt stillere. Selve toppen av Gråhø var også helt dekket av snø, og vi kunne kjøre ned igjen uten å bekymre oss for steiner. Vi tok det pent og rolig ned igjen til bilen, og var nede akkurat da solen hadde gått ned. 12 timer tok turen, og opp til toppen brukte vi 7 timer. En sånn dag måtte nytes til fulle, så vi tok oss god tid både opp og ned. Fantastisk påskestart! Nils

Stegjärn har jag med på kontinentala turer, dock inte alla; ibland VET jag att snöläget tillåter mig att lämna dem hemma, så t ex i Sydalperna förra sommaren. Jag har använt dem TVÅ gånger, i Pyreneerna 1996 !!! I fjällen vill jag inte ha dem. Isyxa har jag inte alls med mig, eftersom jag aldrig tränat med en sådan. Man måste ha reflexerna för att använda dem rätt. Icke heller rep - vad ska man med det ensam? Väger också. Som framgår av andra trådar vill jag hålla packningen lätt, helst under 16 kg. Jag tänka mig att gå över och förbi toppar. När jag gick över Piz Boe 1988 gick jag på säkrad led på ena sidan och en normal vandringsled på den andra. Toppen råkade ligga i vägen för min rutt, så jag måste över. Det var i augusti så det var ingen snö eller is alls. Andra toppar som skulle passa på en dagsetapp skulle t ex vara Snöhetta, för att nu hålla oss till Norge, Pic Carlit och Canigou i Pyreneerna. Helags i Sverige kom sig av att jag behövde en vilodag, eftersom jag hade returbiljett och inte ville nå Storulvån och Enafors för tidigt. il C.

I går ettermiddag kjørte jeg etter jobb opp mot Tverrsjøstallen i Nordmarka fra Hønefoss-siden og parkerte bilen 400 meter nord for vannet Ølja, 528 moh. Turen opp til det flotte utsiktspunktet Lamannshaugen (701 moh) tok omlag 45 minutter på fjellski med skifeller, og jeg var der oppe cirka 17.30. Været var tilnærmet perfekt, men litt disig i horisonten. Jeg klarte ikke å se Jotunheimen med det blotte øye pga disen, men med en 8x40 kikkert var flere topper synlige herfra og de kom ganske klarte frem. De jeg mener jeg så var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) bak Torfinnstindane (2119), Nordre Kalveholotinden (2019), Store Knutsholstind (2341) bak Kalvåhøgda (2208), så en lang rygg med noen småtopper som jeg tror må ha vært Tjørnholstinden (2331) bak resten av Kalvehøgda mot Rasletind. Men selve Rasletind klarte jeg ikke å skille ut. Videre mot høyre Besshøi (2258) som et stort massiv. Etter Lamannshaugen gikk turen videre til Svarttjernhøgda (717 moh) som er Nordmarkas høyeste punkt. Fra utsiktstårnet der oppe kunne jeg ved 19.30-tiden også se en stor del av Jotunheimen. Noe av disen var nå forsvunnet og toppene fremstod i en klarere profil. Dessverre hadde jeg ikke tålmodig til å vente til solnedgangen. Jeg tror at hvis man er der oppe mens kun Jotunheimen er badet i dagens siste solstråler, mens resten av det du ser ligger i mørke vil toppene tre mer markert frem. De jeg så fra Svarttjernhøgda mener jeg var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) og/eller Torfinnstindane (2119) kunne såvidt skimtes bak en dalside oppe i Begnadalen, og videre det samme som i fra Lamannshaugen. Mulig det var på grunn av lyset, men jeg synes jeg så mer av Jotunheimen fra Svarttjernhøgda. Men mitt store spørsmål blir hva jeg så til høyre for Besshøi. Jeg innbilte meg at det kunne være Nautgardstind (2258). Men er klar over at det like godt kunne være noen av høydedragene på østsiden av Valdresflya. Dersom det var Nautgardstind ville den i så fall kanskje ha vært Norges nest lengste siktlinje med 180,6 km. Høgevarde (Norefjell) – Høgronden er Norges lengste siktlinje med 184,9 km. Er det noen som har kvalifiserte meninger om utsikten fra nevnte to høyder i Nordmarka Jeg er jo litt usikker på om det jeg skriver er riktig. Spesielt det om Nautgardstind. Og ods (Oddvar), du vet vel noe om dette Hvis flere har tenkt seg opp dit, kan det være et godt tips å ta med et Jotunheimenkart og et godt bilkart som dekker alt fra Oslo til Jotunheimen. Jeg hadde ingen av delene. Og ikke glem kikkert Jeg hadde forøvrig også med meg meg et speilreflekskamera med 300 mm linse, men hvorvidt bildene blir av en kvalitet hvor man kan se Jotunheimen er usikkert. Fra Lamannshaugen og Svarttjernshøgda kunne man forøvrig se diverse andre fjellområder fra Skrim via Blefjell, Gausta, Norefjell og Vikerfjell.

Nina, her vil du sannsynligvis få en drøss med tips fra mer eller mindre erfarne utstyrsslitere. Det mange av dem har til felles er at de har brukt lang tid på å finne frem til hvilket utstyr som passer godt for DEM. For min egen del har jeg brukt 12-15 år på å finne ut hvilket utstyr som passer godt til mitt bruk. En type bruk som sannsynligvis skiller seg drastisk fra toppsamlere i Jotunheimen og hytte-til-hytte vandrere i Rondane. Vær fornuftig mtp på hvilket utstyr du TRENGER og hvilket utstyr som er kjekt å ha. De er ikke sikkert du må ha ei fullblods goretex jakke til 5000,-. Det kan hende at ei lignendes jakke til 1500,- gjør akkurat samme nytte for din del. Mitt tips vil være å kjøpe utstyr som er funksjonelt og godt - det trenger ikke å koste flesk. Hør på dem som har erfaringer fra forskjellig utstyr over lang tid. Ikke dem som skryter av goretex jakka som funka "så bra" på forrige sommers hytte-til-hytte tur... Lykke til....

En kortere travers som går over noen av de samme fjellene ods beskriver hadde vi i 1997: Mot litt betaling fikk vi skyss fra Gjendebu over Gjende til oset hvor elva fra Knutsholet renner ut i Gjende. Derfra gikk vi på vestsiden av elva oppover til vi var nesten ved breen i Knutsholet, og så opp fjellsiden til nordre Skarvflytind. Videre over midtre og søre Skarvflytind, Skarvflyløyfttind og østre Leirungstind, og ned i Svartdalen tilbake til Gjendebu. Turen tok 12 timer og vi hadde ikke med tau. Det vanskelige punktet på turen var ned fra midtre Skarvflytind til søre Skarvflytind. En hammer gjør at en må ned i vestsiden på midtre Skarvflytind, og så opp på ryggen igjen rett sør for hammeren. På hjemmesiden til Kim (Bergtatt.net) er det god beskrivelse av ruta forbi hammeren. Ellers inneholder turen luftige rygger med litt klyving, særlig nord og sør for søre Skarvflytind.

Jag blir 60 i sommar. Men klättring och glaciärer är inget som lockar. Inte ens toppar som man kan promenera upp på, vad kan man mer än gå ner när man väl kommit upp? Sen växer det ju inget där. Jag tror jag varit på två toppar sammanlagt, Piz Boe i Dolomiterna (3140 möh) och Helags i Sverige! Det är vandring som min passion handlar om, helst vandringen som resa, över ganska långa sträckor. Av säsongs- och tidsskäl blir dock de riktigt långa turerna, 15-21 dagar, söderut; I Norge blir det oftast 9-12 dagar.; men jag reser inte ens till grannlandet med mindre än en vecka i sikte! Lofoten är väl som Sunnmöresalpane, antar jag, häftiga att se, men inte så tacksamma för långtur. Norrut skulle jag förr kanske sikta på Padjelanta/Sulis eller Narvikfjellene. Indre Troms om det inte var ås långt bort och så mycket mygg. Har jag nog med tid lutar det åt Dovre+Tafjord. Har jag mindre tid, kanske Vestidda; det vore iaf NYTT. il C.

Mange gode svar så langt... Men går det an å angripe saken fra en annen vinkel..? Jeg tenker på skoene. Sliter for tiden med nye fjellsko, og etter ca. 12 timers aktiv bruk får jeg forsatt gnagsår på hælene etter 1-2 timer på tur. Sitter her med sår på begge hælene i dag, etter en tur over Vidden. Går det an å få skoene tilpasset? Har hørt om noe som kalles "blokking". Skinnet mykgjøres, før det formes/tilpasses. Noen som har erfaringer med dette? Utføres av skomaker? Problemet mitt er at hælene presses mot "bakveggen" i skoene, med stygge gnagsår som resultat. Mulig at jeg var litt for rask med skovalget, men tror det blir bedre om jeg får utvidet skoene litt i bakkant.

Hvis jeg skulle gå denne strekningen i år alene ville jeg ikke gå om Kjeldebu som ligger mye lavere enn Krækkja med desto større risiko for råtten snø. Jeg ville gå over Krækkja og Halne og videre sydover. Bjoreidalen er åpen fra 3. til 12 april. Selvbetjeningsavdelingen er stengt.( Se: "Fjellferie vinter 2004" fra DNTOA) Jeg vil tro at jeg da også vil unngå eventuell scootertrafikk fra Dyranut og sydover, ialle fall det meste av den. Turen opp fra Kjeldebu kan være ganske slitsom på dårlig føre. Jeg har gått der under slike forhold.

Erling: Kort sakt (hvis du vil vite mere, bare spør): Eco-turisme er presis hva du snakker om selv: turisme hvor det tas så mye som mulig hensyn til det lokale miljø og den lokale befolkningen. 'Grønn' naturutvikling referer til økologi. Min kollega er spesialisert i vannsystemer og har erfaring med eco-turisme. F.eks. rent vann er et stort problem i Nepal (+ masse andre steder). Prosess-kant gjelder erfaring med hvordan man får forskjellige grupper med forskjellige interesser og ideer sammen rundt et initativ. Integrale assessments dreier seg om hvordan man finner løsninger hvor det er tatt hensyn til mer enn økonomi: m.a.o. økonomi + sosiale utvikling + miljø-hensyn. Dette er min jobb ja: jeg jobber 12 år nå med undervisning, consultancy og forskning for kommuner, fylker, industri, NGO's etc. Jeg har selv jobbet med utdanning av folk fra Nepal på mitt eget fagområde (særlig miljø). Behovet for hjelp er absolutt tilstede. Du har jo vært der selv. Hvis du hadde øynene åpne, kan du ikke ha unngått å se hvilke problemer landet har: eksplosiv befolkningsvekst, skoger som forsvinner, kultur som forandres for fort, søppel og atter søppel osv osv. Og enten du bruker lokale byråer eller ikke er effektene av din (og andres selvsagt ) reise store. Det kommer omtrent 100.000 trekkers til Nepal hvert år! Kanskje de følgende opplysningene hjelper litt med rettferdiggjøringen: a) Vi har ingen planer om å begynne noe på trekking-område selv. Alt vi eventuelt vil prøve i Nepal selv er ut fra prinsippet: hjelp til selv-hjelp. c) En god del idealisme er tilstede. d) Finansiering vil vi prøve å finne her i vest. Og da til slutt et spørsmål tilbake: hva kan du selv eventuelt bidra med? Parbat: Takk for fin informasjon. En ting skjønte jeg ikke helt: er den toppen som nå nås med trekkings peak 41? Videre er jeg selvsagt interessert i konkrete navn og kontakt-informasjon i Nepal. Som du sikkert ser av svaret mitt til Erling har du fullstendig rett: vi er ikke på jakt etter å bli nok en 'vestlig parasitt', men i og med at vi har finansielle forpliktelser på vestlig nivå (les: lån) har vi ikke mulighet til å jobbe uten lønn.

Tilsvarende er gjort innenfor en "cirkumferens" rundt mange betjente turisthytter. Lovhjemmelen er friluftslova § 14, jfr. ogå §§ 15 og 16. Bakgrunnen er at de som kliner seg oppi turisthyttene med telt, stort sett gjør dette for å dra nytte av hyttas tilbud. Dusj, tørkerom, peiskos, sjekking ... I tillegg er det problemer med forsøpling og slitasje på populære teltplasser rundt hyttene, slik at turistforeningene og / eller vertskapene har funnet der nødvendig å sette opp søppelstativer, lage bålplasser - av og til med ved, etc for å hindre ytterligere skade og forsøpling. Irriterer man seg over å bli avkrevd betaling, er løsningen enkel: Flytt deg lenger unna hytta. Telting er ikke ubetinget en del av den fri ferdselsretten - se friluftslovas § 9 - det er noen innskrenkinger i denne retten.

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

Mars mener jeg er beste måneden for toppturer. Dagene begynner å bli lange, ikke bit-kaldt, gode muligheter til å få god snø, mer stabilt vær. Kolåstind: -alpin topp, muligens litt langt å gå med randonee hvis veien til Standaleidet ikke er brøytet. Ring Ørsta kommune og spør (er utbygget til helårsvei, men vet ikke om de brøyter). Kan du gå fra standaleidet er dette en flott tur. Rasfare opp ved inngangen til Kvanndalen må vurderes. Nedkjøring ned breen er topp!! Selv vært der 3 ganger og mars er ikke like plagsom mht. antall besøkende. April-mai er det flere hundre på de fineste dagene. Nordre Sætretind: -alpin skitur enten via Kvanndalen (som Kolåstinden) eller via Fladalen. Rasfare må vurderes. Randers topp: -Gikk 7/4-02 fra fjorden. Lite nedbør, flere dager med høye dagtemperaturer og nattefrost gjorde at vi fikk dårlige forhold. Ligger nordvendt, så kombinasjon kaldt/lite nedbør er ikke bra. Fantastisk nedkjøring, må vurdere situasjonen der og da. Har hellinger på opptil 40 grader, så det sier seg selv at det kan være rasfare. Går det først et ras, går det langt.... Se ruten her: http://www.iriss.no/skiturar/randers.htm Saudehornet: -også 40 graders helling opp mot toppen, rasfare må også vurderes der. Ellers fantastisk nedkjøring. Nabotoppene Nivane og Kyrkjetinden har også bratt og fin nedkjøring. Skårasalen: -populær skitopp, ikke så alpin sistebit, men fantastisk utsikt. Kim har noen bilder på sin hjemmeside http://www.bergtatt.net/turer/vestlandet/030418_skarasalen/main.htm Grøtdalstindane: -Helling opp mot 40 grader. Kim har også vært der http://www.bergtatt.net/turer/vestlandet/030419_grotdalstind/main.htm På Sykkylvensiden av hjørundfjorden finnes også masser av turer, de mest alpine og mest spennende må vurderes mht rasfare. Kan f.eks nevne nedkjøring fra Lissje klovetind. Tur starter fra Brunstad. Vet ikke hvor bratt det er ned her, men ca. 40 grader? Lite gått skitopp, men vet at de som har vært der har vært henrykt over nedkjøringen. Må sannsynligvis slite deg opp øverste partiet med skia på sekken. Se også litt på disse bildeseriene: http://www.iriss.no/bildeserie/ Har du spm om spesielle topper kan du også sende med en mail

hör till de länder jag vandrat minst i, mest gränstrakter. 1) Virgental-Defereggental i Osttirol 1990, med övergång till Knuttental i Italien. Vid midsommar relativt lugnt, sanfter Tourismus, inga anläggningar. 2) Senare samma år: Rätikon i Österrike/Schweiz, desto mer folk, intressanta bergsformationer. 3) Karniska Huvudkammen, 1992, Sexten (Italien)- Sappada (dito); man går med ena foten i Österrike, den andra i Italien. Snöfritt tidigt, märkliga utsikter åt alla håll, Sextenerdolomiternai Italien, Lienzerdolomiterna i Österrike. Men ganska tungt. Bodde i stugor i Österrike. 4) 1993 gick jag från St. Anton i Österrike till Poschiavo i Schweiz, 16 dagar, med en etapp i Italien. Flera dagsetapper i Verwall, Silvretta, Rätikon. Mycket omväxlande. Just här, gränstrakterna Schweiz/Österrike/Liechtenstein, är dett gott om möjligheter och lätt att variera. Det var f ö min sista egentliga tur i Östalperna. Idag är det Västalperna, Pyreneerna och Norge som gäller. il C.

Helikoptermessig så har dei nok ein avtale med Airlift tippar eg. Torbjørn Lie (link her), tidlegare adm. dir i Airlift har jo hatt eit eige prosjekt med å frakte turistar opp på Fresvikbreen (Ved Aurlandsfjorden), men dette prosjektet har så langt ikkje blitt noko av (Torbjørn Lie har bl.a. beskylda Vestlandsforskning for å vera inhabile i sine rapportar om turisme og helikopterbruk). Det er nok difor grunn til å tru at dei blir med på Kalda-Kari prosjektet. Prismessig kan dei nok forhandle fram ein grei pris, det er jo snakk om 2000rundturar i året (4000flyrørsler), eller ca 90 rundturar kvar veke. (Artikkel i Firda: http://www.firda.no/nyhende/article886573.ece) Utfrå helikoptertala, synes det som om sessongen er tiltenkt frå starten av mai til slutten av september (min vurdering) Ang økonomien i prosjektet: Dei har sikkert tenkt på det, men eg personleg tvilar på at det kan kaste så veldig av seg i forhold til andre aktiviteter. Står bla. på nrk.no idag at dei skal bygge resturanten på toppen for ein stor del ved hjelp av dugnad: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/3556477.html Som nevnt tidlegare, det er pengesterke cruisebåtturistar som er målet, og dermed kan ein sikkert setta ein astronomisk høg pris, f.eks. 1500kr pr person for ein halv dag på toppen. Ved 12 rundturar med 5 passasjerar kvar, vil det gje inntekt på ca 90.000kr/dagen. Viss me då reknar 5flytimar effektivt sett og timepris på 8000kr, så blir det fortsatt 50.000kr igjen. Antall rundturar går vel opp etter etterspurnaden, så dei klarer nok å fullbooke dei fleste turane i høgsessongen. Litt pengar blir det nok difor igjen, men det er vel arbeidsplasser dei er mest interesserte i. Resturanten og helikopterlandingsplassen er flytta utanfor nasjonalparkgrensa, og etter det eg kan sjå, så virker det som om sjølve toppen Kalda-Kari, ikkje lenger er aktuell lenger. Bygget skal ligge ca 1,5km austover, like utanfor nasjonalparkgrensa: http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/3226871.html. Etter det eg kan sjå på kartet, tydar dette på at det er området rundt trigge pkt 1403moh som er aktuell, altså litt nordaust for Kaldakari, og ca 200meter lågare. Nokon som veit eksakt? Synes ikkje dette gjer saka noko betre, men bygget blir iallefall litt mindre synleg kan det sjå ut til. I dette prosjektet er det jo ikkje blitt gitt støyrestriksjonar (som det iallefall burde blitt gitt med tanke på valg av helikoptertyper), og det burde også ha vore satt restriksjon på kva slags rute helikoptera kunne nytte. Er nesten heilt sikker på at det blir massiv overflygning av Jostedalsbreen (i lovleg høgde) etter kvart. Personleg så synes eg at motorisert ferdsel ikkje bør forekomma (utanom begrensa "nytte"-transport for grunneigar/hytter o.l.) i naturen, spesielt ikkje i nasjonalparkar. Skulle gjerne ha sett eit regelverk der grensa for lågtflygning over nasjonalparkar blei heva til iallefall 600meter, samtidig med at det blei innført støyrestriksjonar. Randsonane til nasjonalparkane skulle også ha vore strengare regulert. Samtidig forstår eg lokalbefolkninga og eg vil ikkje vera urimeleg, men dette går for langt. Er også einig i at det er etisk vanskeleg å akseptere og ikkje minst vil dette føra til at det dukker opp mange andre liknande prosjekt (Geiranger kan vel ikkje vera dårlegare...ingen vil vel miste attraktive cruiseturistar) For Veitastrond er vel forskjellen i forhold til Jostedalen, at dei manglar ein lett tilgjengeleg brearm (slik som Nigardsbreen). Likevel burde det vera mogleg å få til noko som kasta bra av seg, utan å måtte ty til omstridte helikopterflygningar