Søk i nettsamfunnet

Takk for info. Jeg skulle egentlig på Lomseggi på lørdag, men det var for kaldt for bilen. Lundadalen er jo urdefinisjonen på skyggenes dal. Det var -24 da jeg ankom i 10-tiden og var ellers lite håp om sol der i løpet av dagen. Antageligvis ville det være kaldere når jeg kom ned igjen i 20-21-tiden og da ville bilen garantert nekte å starte. Jeg dro istendenfor til Soleggen (Kvitingskjølen) hvor det var sol hele dagen og kun minus 15 ved ankomst og -18 i 20-tiden om kvelden. Det er tydelig at veien brøytes et stykke oppover Lundadalen, men de hadde ikke brøytet det lille som har falt de seneste dager. Det så ut til å være en del snø oppover Lomseggi og uansett mye mer der enn ellers i nordøst-Jotunheimen. Det så forøvrig veldig bra ut fra Kvitingskjølen. Lomseggi bør absolutt være et bra skitopp denne vinteren - riktignok i litt mildere vær.

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

Jeg har gått nøyaktig den samme ruta, og kjenner meg svært godt igjen i beskrivelsen. Søkte først rett oppover, men gikk meg fast... Kom meg ned igjen på et vis, og fant etterhvert ei rute over noen hyller på høyre side. Flere punkter som krevde full konsentrasjon og en passelig porsjon godvilje. Jeg kom meg opp til slutt, men ruta var mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg gikk/klatret der omtrent ved soloppgang 13. juli 1999, og nedenfor gjengis deler av turartikkel fra den turen (komplett turartikkel på nfo2000m.no). "... jeg tilbragte natten på et nesten flatt svaberg i skardet mellom Eggi og Høgdebrotet. Jeg sov dårlig p.g.a. en enslig mygg som plaget meg hele natta, og klokka 05:15 hadde jeg fått nok. Jeg stod opp, spiste og pakket sekken. Klokka 06:00 begynte jeg på det så ut til å bli en real klyvetur opp til Høgdebrotet. Jeg hadde ikke planlagt å gå denne ruta, så jeg visste ingenting om eventuell gradering. Det så greiest ut på eggens venstre side, så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp der. Dette ble ganske krevende etterhvert. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ha fulgt et lite riss over et bratt sva. Dette ble litt for heftig uten sikring, tatt i betraktning at jeg var alene og hadde tung sekk på ryggen. Bestemte meg raskt for å klyve forsiktig ned igjen, og prøve på høyre side av eggen. Det var værre å komme seg ned enn opp, men det gikk på et vis. Meget luftig noen steder. Etter en tenkepause i skardet var det på tide å prøve seg på nytt. Denne gangen på høyre side, noe som gikk forholdsvis greit i starten. Etter ei stund kom jeg til et vanskelig parti også her. Da valgte jeg å legge fra meg sekken og klyve litt rundt omkring for å finne ei brukbar rute. Etter litt frem og tilbake fant jeg ei hylle som førte over på venstre side. Denne lå høyere opp enn det vanskelige partiet på den siden. Jeg gikk tilbake og hentet sekken, og fortsatte på klyveturen. Hylla førte meg ganske langt ut til venstre, ut i sida over breen. Deretter gikk det rett opp mellom noen store blokker/skiver. Måtte lempe sekken foran meg et par steder, men ellers forholdsvis greit. Litt senere var jeg oppe på ryggen som fører til Høgdebrotets majestetiske fortopp (sett fra nord). Jeg gikk litt i retning Tjørnholstinden og la fra meg sekken. Derfra var det bare å rusle på snø og urd til topps, og klokka 07:30 satt jeg på Høgdebrotet. Det var sol, men likevel litt kjølig på toppen. Flott utsikt i flere retninger. Etter litt fotografering gikk turen videre mot Tjørnholstindens østtopp (Steinflytinden). Senere fant jeg ut at ryggen fra Eggi til Høgdebrotet er oppført med vanskelighet inntil 3+ i Klatrefører for Jotunheimen. Den står såvidt nevnt under rute R14, Tjørnholstind - Vestre Leirungstind. Sammenlignet med andre ruter synes jeg at denne graderingen er litt mild. Ruta ligger trolig lavt på 4-tallet et sted..."

Gikk Styggedalsryggen og Skagastølsryggen aleine for noen år siden. Starta kl 04:00 fra Turtagrø, via Gjertvasstind tilbake til Turtagrø kl 21:00. Gikk lett og jevnt uten stress. Lett isøks og stegjern på blåis ned i Gjertvassskaret, -gikk ut mot nord før jeg dreide inn mot skaret (anbefaler imidlertid å ta med tre isskruer og slynger for rapell dersom forholdene er vanskelige). Underveis vurderte jeg mulighetene for å korte turen ved å gå direkte over breen opp i Gjertvassskaret, men anså det som helt uaktuelt aleine og ville vært betenkt også med et toerlag med mindre en stoppet for å sikre. Gikk ellers usikra på ryggene, men med rapeller ned Halls hammer og i V-skaret. Fikk taukjiling i V-skaret, selv om tauet ble lagt etter alle kunstens regler under rapellen. Lett klatring opp for å få det løs. Turen er lang, men er du i god form, starter tidlig, går aleine eller i et rutinert toerlag på løpende sikring, så er den gjennomførbar på en lang dag, - forutsatt at du går den i godvær og tidlig på sommeren med lange dager. PS ! Selv har jeg averson mot tung sekk, - spesielt på utsatte rygger. Overnatting ble derfor ikke vurdert, - bare tidspunkt for turstart ! Passerte imidlertid flere fine overnattingsplasser. Dunjakke, en ekstra termos og ditto mat, samt en sitteplate bør være med. knut

Vurderer NPL (for Tom: Norge på langs) med ski i '05. Sikkert mange her som har noen tips, vurderinger, tanker, ideer, linker, erfaringer, budsjetter....etc...kom med det! Hvor fort har det blitt gjort? (Har ingen planer om å slå den rekorden..he,he.) Har forresten aldri hørt om noen jenter som har tatt den turen alene. Har det blitt gjennomført?

Hei ! Tok litt tid dette, men her kommer noen opplysninger om turen, - fritt etter dagboka: 21. august 97. Værmelding med varsel om en brukbar dag. Bil fra Oslo til Spranget, sykkel til Rondvassbu. Start 05:00, 22.08. fra Rondvassbu, Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden-Digerronden-Midtronden-Høgronden-Rondeslottet-Vinjeronden-Storronden. Tilbake på Rondvassbu 17:42, rekker en dusj før middag kl 18:00, retur til Spranget og Oslo samme dag. Mat: 4x4 skiver loff med honning, 2 bananer, en pakke rosiner, noen plastposer med XL1 for å blande med vann under veis. Tilsvarende på 4 halvliters brusflasker. 2 halvlitersflasker Cola (eneste dop). Spiste alt unntatt 2/3 av rosinene. Gikk lett med gode joggesko og sekk med mat, overtrekksklær lue og votter mm (ca 3 kg). Startet på vått fjell etter en regnskur om natta. Tørket noe opp utover dagen, men varmt og lummert. Kraftig regn/hagelbyge oppunder toppen på Rondeslottet, gjentakelse oppunder Vinjeronden. Korte pauser under tordenværene. Lite fristende å stå oppreist på topper i tordenvær !! I dagboka skriver jeg: Ved optimale forhold, - litt kjøligere og uten fotografering og vonde knær, samt helt tørr stein, bør turen kunne gås på ca 11 timer. Jeg brukte 12:42. Jeg kjenner ikke til om noen har gått turen raskere. Har ellers aldri løpt maraton, men drevet med endel annen idrett. Det stemmer ellers at jeg gikk på alle over 2000 på ett år. (primærfaktor 30) PS ! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker ytterligere opplysninger om denne eller andre turer. knut stabell

Det är nästan oundvikligt att sådana här diskussioner urartar i prestige och snobbism. Då blir det mycket tal om vem fjällen är till för, osv. Svårt att ställa upp på resonemang om att man är förmer. Själv har jag valt att besöka de sydnorska fjällen med tält för att komma bort från de starkast trafikerade stråken, eller åtminstone undvika rusningen genom att gå ut tidigt. Jag skulle säga att det rentav är bekvämare med tält. Som jag skrev i SFK:s tidning Fjället för ngt år sen, apropå ubetjente hytter i Breheimen: jag vill inte bära vatten i hink, jag vill omges av det. Men jag störs på det hela taget inte av att andra valt en bekvämare turism. Jag kan inte se ned på dem som går mellan hyttene eftersom jag misstänker att livet vore mycket svårare för mig utan dem. Uppenbart är ju att möjligheterna skulle minska drastiskt utan broar, och man kan undra om dessa är ett resultat av stugnäringen. Skillnaden mellan mig och stuggästerna skulle isåfall vara att de, men inte jag, betalar för sig! Jag tror man fick ägna mycken tid åt att ringa och fråga för att få veta om förhållandena tillåter en tur överhuvudtaget. (det hör till hsitorien att jag enbart gör vandringsturer, kring 10 dagar, aldrig toppturer, ibland rundrtuer, ibland regelrätta vandringsresor) I Alperna och Pyreneerna där jag vandrat mer (varav fem turer på 18-21 dagar) är jag förvisso van att fråga mig fram, men det gäller i regel snölägen på höga pass. Där är det också så att många stigar som finns på kartan inte finns i verkligheten och tvärtom. Långvandrare får alltså fråga, improvisera, osv. Parkvakter, stugvärdar och lokalbefolkningen har ofta massor med tips. Där är emellertid inte broar ngt större problem eftersom vattnen samlar sig på lägre höjder. Att riva varder är ingen lösning, iaf inte på något av de viktigare problemen. Jag tror DNT:s varder är ett utmärkt sätt att begränsa vardebyggandet. Jag är glad att det inte ser ut som i Pyreneerna där folk bygger rösen lite hur som helst vilket kraftigt försvårar överblicken. Ibland uppstår leder som inte för någonstans alls! KNT har lagt ned flera leder i Dovrefjell. I det fallet tror jag skälet är att man vill värna vildrenens livsrum. Det är f ö av liknande skäl som nationalparksstigar på kontinenten är så tydligt markerade: folk ska hålla sig dit, för att slita mindre och störa djurlivet mindre. När man i Nordnorge har börjat spånga en del sumpiga stigar, denna gång efter svenskt mönster, så är det också naturen, inte mänsklig bekvämlighet, som är motivet. Som sagt, det finns så mycket annat, som är viktigare. Vägarna har nämnts flera gånger. Jag bor i Sverigers femte stad, Linköping, mitt ute på en stor slätt, i klassisk jordbruksbygd men med en hel del skog omkring. Där har man inrättat en del naturreservat på sistone och bara några kilometer från stadskärnan har man sprängt bort en gång- och cykelväg för att återställa naturen. Kan man i så civiliserade trakter så kan man i fjällen också! il C.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest hele debatten her, men slenger iallfall inn noe som kan være av interesse. Jeg og to kompiser gikk maratonrunden i Rondane for et par år siden. Alle 2000-meterne på en runde. Vi brukte 21 timer, ved å gå i et ok tempo hele tiden. Vi løp aldri. Kunne nok gått ned mot 18 timer hvis det ikke hadde vært for at den ene av oss fikk trøbbel med kneet. Jeg hadde bare med meg en liten dagstursekk, og hadde store mengder, kjeks, sjokolade, rosiner og 4 brødskiver med honning/brunost. I tillegg drakk vi mye vann, og satte til Maxim Sportsdrikk ved jevne mellomrom. Hadde også to Maxim Energy-gel som jeg spiste på turen. Så lenge man inntar dette jevnt, så tror jeg ikke det er noe problem. Vi hadde selvsagt inntatt store mengder karbohydrater de 2-3 dagene på forhånd, så under turen hadde jeg ikke problemer i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor lange fjellturer dere snakker om her, men jeg mener ikke det skal være noe problem med på dagsturer. Jeg har også gått Vasaloppet på i underkant av 5 timer. Dette er jo en noe annerledes turopplevelse, men her gikk de mest i New Energy sjokolade, sportsdrikk, rosiner og noen boller i ny og ne. En cola/kaffe-blanding på slutten gjør at man får ut det aller siste før mål. Bare en liten tanke, uten at jeg mener at dette trenger å være likt for alle. Men ja; Jeg mener det er mulig å gå toppturer på lite og karbohydrat-/sukkerrik mat.

Angående Spørsmålet til "Gjest" De 14 8000 meter toppene i Himalaya har alle PF over 500 meter. Dette ble trolig valgt fordi man ønsket å definere Lhotse som en selvstendig topp og den har en PF på såvidt over 500 meter i forhold til Everest. Noen lister angir 21 topper over 8000. Da er alle fire toppene på Kangchenjunga med Østtoppen på Annapurna, Lhotse shar og Middlepeak og såvidt jeg vet en eller to av sidetoppene på Broad Peak (Noen som vet dette nøyaktig?!). Hvilken PF det her opereres med vet jeg ikke. I Skottland samler mange på de såkalte "Munros" som er topper over 914 meter (3000 fot). Lista hadde 277 topper men ble nettopp utvidet til 284. Disse er klart definerte, men man bruker ikke PF som utgangspunkt i det hele tatt. Istedet er kriteriet at toppen er "selvstendig". Schages liste over topper i Nordmarka opererer med PF 20. Det virker fornuftig nok på meg. mvh Bjørn Revil (som har en PF på ganske nøyaktig 2 meter)

En artig diskusjon som aldri blir ferdig... De som samler topper etter 30m-lista, klager ofte på oss timeterfanatikere. De kan ikke forstå hvorfor noen vil ta turen opp på disse "grushaugene"/"steinene"/"meningsløse toppene". De holder frem Røynes liste, og peker på denne som den ene store sannhet. Det er der dere tar så inderlig feil. Og biter dere selv i halen gang på gang... Røynes liste er full av feil på primærfaktor, selv etter korreksjoner. 21 topper over 2000m er oppført med 30m primærfaktor. Hvem tør spå feilmarginen på disse..? Hva med de 6 med 35m primærfaktor? Eller de 17 stakkarene som er oppført med 25m..? Poenget er at det er gjort få målinger med tanke på primærfaktor i Norge. Dermed er ingen av dagens topplister grantert korrekte. Skal dere bruke denne lista, så får dere si at dere går etter Røynes liste. Ikke "topper med primærfaktor over 30m". Det vet dere ingenting om. Tror heller ikke noen kommer til å gjøre målinger på alle disse på lenge. Flott hvis noen ser det som sitt kall i livet, men det er tross alt enklere å måle inn 10m-toppene. Avslutter med et bilde av en artig topp som dere går glipp av når dere går etter Røynes liste

Her er tre bilder fra oppholdet (hvis noen er interessert, da!) Pass på, bildene er store: Sett tilbake mot Eidsbugarden: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/01 Turkameraten kommer opp fra renna ovenfor Melkehullet: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/02 Langeskavlstind, Sagi, og Mjølkedalspiggene med breen i forgrunnen: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/03

Här är några av mina starkaste minnen. Olavsbu-Torfinsbu augusti 94, en av två dagar med vackert väder; min femtioårsdag. Dovrefjell 97, den fantastiska sommaren, den oväntade variationen, och att det faktiskt gick, trots att min häl var så dålig att den senare måste opereras. Tafjord 99, den mycket speciella atmosfären kring Tjönnebu och den följande vanskliga passagen utmed Illstigvatnet, där jag fick klänga över en utskjutande sten för att komma vidare. Finse-Gjendebu 00, Hjelledalen, ett vad som kunde ha gått mycket illa - älven tog mig. Breheimen 01, den mäktiga övergången från Skridlaupbu till Slaeom, med fem timmar bara uppför genom alla tänkbara klimat- och vegetationszoner. Och inte en människa de två första dagarna. Jotunheimen 02, en tiodagars tälttur som började med ett pukslag, upp genom Leriungsdalen (där alla vandrare hade tält och var utlänningar!) och där jag under bästa möjliga förhållanden upplevde största möjliga ensamhet i ett av Norges mest överlupna områden. På etappen Slötabotn- Fleskedalen (som kan tävla med de vackraste i Italien), med den besvärliga passagen vid Kvitevatnet mötte jag inte en enda människa! Turen Finse-Memurubu 03, där jag denna gång rundade Hjelledalen, dvs. gick in iden österifrån och äntligen blev vän med den! Från mina många turer söderöver: När jag gick vilse i Val Soulcem i Pyreneerna 01 och tack var det fick det perfekta tältlägret. Cirque de la Solitude på Korsika 02, http://www.mai.liu.se/~pehac/vandring.html eller i somras i franska Alperna när jag fick se en varg på nära håll.

1) Oddvar, 62 år, nordlending bosatt i Oslo. 2) Storesmeden, påsken 1964. 3) Var ferdig med alle med pf over 30 m i 1992. Underveis har jeg nok vært oppom de aller fleste 10-metersknausene uten å notere dem som noen topp. Største ”dagsfangst”: Ti topper i området rundt Bukkeholsbreen/Tverråbreen. Siste topp i samleperioden var en alenetur til Sjogholstind. 4) Det spørs hvilket kriterium en legger til grunn. De turene som kanskje har gitt meg den største gleden er da barna (to gutter) var små og jeg i påsken tok dem med på turer til topper som Besshø, Tjørnholstind og Store Memurutind. Og da de nådde tenårene, sommerturer på Store Austabottind og Romsdalshorn. De mest storslagne turer i Jotunheimen blir nok Styggedalsryggen som jeg har gått både via Storen og via Skagastølsryggen, siste gang i fjor. Det er turer som har tatt mellom 21 og 24 timer fra Turtagrø og tilbake med retur over Keiserpasset. Vanskelige forhold i Gjertvasskaret (blåis i dagen) har bidratt til tidsforbruket. I Øst-Jotunheimen er traversen Knutsholet rundt (Skarvfly- og Skarvflyløyfttindene, Leirungstindene og alle Knutsholstindene) den flotteste. 5/7) En stor del av toppene har jeg vært på sammen med tre turkamerater. Det startet ikke som noe prosjekt, men vi syntes det var morsomt å gå på stadig nye topper. Etter hvert oppdaget vi at vi jo hadde veldig mange over 2000 m og dermed tenkte vi at det kunne være like greitt å ta alle. Vi hadde forresten et tidlig prosjekt (tidlig 80-tall) om å gå på alle over 2300 m, men dette var vi ferdige med før tanken om alle 2000-meterstoppene slo ned i oss. 6) En slutter ikke med toppturer på 2000-meterstoppene selv om en har vært på alle. Topper som Store Knutsholstind og Surtningsui har jeg vært på fem ganger med oppstigning fra forskjellige sider, flere av gangene før 2000-metersprosjektet var avsluttet. Men det har de siste årene i tillegg blitt flere turer på de mange flotte toppene under 2000 m. Sunnmøre, Romsdalen og Nord-Norge er fulle av disse. Av mine flotteste turer er Vengetindtraversen i Romsdalen. Heller må en ikke glemme området rundt Jostedalsbreen. Slingsby’s klassiske kryssing av breen fra paradisiske Tungastølen via Austerdalsbreen, Kvitesteinsvarden og Kattanakken til Briksdal i Olden er en storslagen tur i det Slingsby beskrev som ”the finest ice sceenery i Europe”. Av framtidige prosjekter er det jo mye å velge mellom: Høyeste topp i hvert fylke (kommune?), Norges tre topper over 2400 m på en dag uten bruk av bil over Sognefjellet (sykkel tillatt), Nordmarkas 700-metere på en dag osv. En av mine turkamerater har forresten vært på alle topper over 1900 m. Til slutt vil jeg si dette. Les historien fra pionerene før dere drar på tur. Det gjør turen så mye mer interessant og setter det hele i et perspektiv. Jeg slukte Slingsby’s ”Til fjells i Norge” da den kom ut på 70-tallet og dannet meg mitt eget bilde av Mohn’s skar med et inderlig ønske om en dag selv å kunne stå der. Aldri har jeg følt en slik andakt i fjellet som da jeg første gangen sto der. God tur!

1: Nils – 33 år – Nittedal (3 mil nord for Oslo sentrum). Kommer fra Elverum i Hedmark 2: Rasletind juli 1984. 3: Antall hittil: 262 av 300 etter Røynes liste. I tillegg har jeg vært på ca 30 topper som Røyne har utelatt. 4: Flotteste tur må vel kanskje bli store Austabotntind 21. september 1996. Da vi kjørte oppover i Vestre Slidre hang tåkeskyene lavt, men da vi kom til Tyin kjørte vi over tåka og himmelen var tindrende klar og høstfargene var på topp. I fantastisk vær kunne vi stå ved varden på kanskje den flotteste toppen jeg har besteget. Kort anmarsj, men med sine utsatte punkt gir den litt morsom klyving. Ned igjen fikk vi nyte solnedgangen i vest. 5: Liker å ha et mål for turen, og da er toppene for meg det mest interessante målet. Det å kunne gå en topptur gjør fjellturen komplett. Jeg får sett naturen og fjellet både nedenfra og ovenfra, og får ofte med meg flere årstider på samme dag. Det gir en utrolig motivasjon for å stadig reise til fjells! Siden jeg er en systematiker og er glad i tall, ble det helt naturlig for meg å samle og holde oversikt over mine turer og topper. 6: Har ingen planlagt progresjon, tar det litt som det kommer og reiser på tur når det passer. Til nå har det blitt mellom 15 og 35 topper i året (siden 1992), bortsett fra i 1999 hvor jeg fikk med meg 50. Prøver å få til 10-15 turer i året. Det som hindrer er vel i første rekke familieforpliktelser, andre sosiale aktiviteter og jobb. 7: Med hytte i Valdres og utsikt til mange fjell, bl.a. Skaget, Mugnetind og Falketind fikk jeg allerede som barn lyst til å gå på toppene. Som 14-åring debuterte jeg altså med Rasletind som første 2000-meter, men hadde før det vært på noen lavere fjell i Valdres. Etter Rasletind gikk det noen år uten den store interessen, før jeg i 1990 kom meg opp på Tjørnholstind og i 1991 Surtningssui. Så tok det av i 1992, og etter det har det blitt mange toppturer i året. Samlingen startet vel seriøst i 1992. Nils

Vi var på Styggehø helgen for tre uker siden. Snøskavlen på toppen var ikke der. De siste hundre metrene før toppen var det bare fem cm. nysnø. Vi gikk opp på ryggen og sikret ca 50 meter i nysnøen. Greit, men glatt. Ned fra Styggehø gikk vi rett mot breen. Ekstremt løst. Bukkeholsbreen er veldig oppsprukket, og pga nysnøen så vi ikke alle sprekker. Tau påkrevet. Gikk breen til 2011 og den neste 21 et eller annet. Breen videre mot Lindeberg ble vurdert for lurvete, og det var seint. Ned breen og Bukkeholsbekken. 13 timer i alt fra sol til tett snøvær.

Hei, Jeg hadde tenkt meg en tur til Jotunheimen og er litt usikker på hvor det er bra å gå på denne tiden. Har lyst til å gå på Mjølkedalstind, Kyrkja eller kanskje Galdhøpiggen. Noen som har vært der nylig og vet om det er mye snø/is? Frode

Hej, Den sidste ryg er flad, rent højdemæssigt, men meget ujævn så man kan ikke bare balancere over. Nogen steder kravler man på oppe på selve ryggen, andre steder lidt på siden af ryggen på små hylder af 10-20 cm bredde, ind i mindre hakker i ryggen osv. Der er flere variationer alt efter hvad man føler sig mest tryg ved. Visse steder kan man godt have modgående trafik andre steder ikke. Men dette er ikke et problem i praksis. Selve passagen tager kun et par minutter. Husk iøvrigt at vejret stort set altid bliver dårligt hen af eftermiddagen - skyer, blæst og ind imellem torden. Så start tidligt. Jeg startede kl. 7 fra teltet ved den lille sø i 2400 m.o.h, Var på toppen kl. 14 og nede på parkerings pladsen i 1900m.o.h kl 18:30. Bussen til Benasque kørte kl 19 og 21. I Benasque sælger stort set alle forretninger et topokort i 1:25000 (Editorial Alpina). Jeg kar selv sådan et, men desværre ingen skanner. Det spanske militær har en god kortserie på 1:50000 (Inkl. UTM grid!). Jeg har købt et par af disse over nettet fra en engelsk boghandel. Jeg skal se om jeg kan finde adressen (2-3 dages levering, ca. 6 engelske pund stykket). Overvej også Posets som er Pyrenærernes næsthøjeste top - kun 30 meter lavere end Aneto. Jeg nåede det desværre ikke selv da jeg var i Pyrenærerne, men udgangspunktet er også Benasque med en overnatning i et Refugie undervejs. /Thue

BIKE AND SKI! Nå er skisesongen over Det var nok min siste randoneetur for sesongen, den første sommerdagen, 21. juni. Det var knallvær, lørdag tidlig. Jeg hadde bilen ved tyinholmen. Klokken var 05:40 da jeg satte meg på syklen med skiene på ryggsekken. Så syklet jeg inn Koldedalen. Her var det nødvendig å trille noen deler fordi veien ikke var brøytet. En time senere erstattet skiene syklen som framkomstmiddel. Snøen nådde fremdeless ned til Koldedalen. 90 minutter senere var jeg ved brekanten av uranosbreen. Her måtte jeg vurdere om jeg skulle videre over breen. jeg så noen fotsporer og dessuten var snøen skikkelig hard. ingen åpne sprekker og med ski på beina er nok sjansen å detre ned en sprekk lik null. jeg gikk opp breen, følgte fotsporene. i den øverste brebekken var det tåke. så kom jeg til ryggen som følges nesten helt opp til topps. plutselig lå skyene under meg og jeg hadde fantastisk utsikt til hurrungane og andre stortopper. en glimrende moment. jeg parkerte skiene på toppen av ryggen og gikk til fots de siste ti meter til toppvarden. litt luftig men greit. klokka var halv ti, utsikten fantastisk. men det største var de første svingene ned ryggen til breen. perfekt slalomforhold. hard grunnlag med litt pudder på. bedre går det nesten ikke. og det 21. juni!! tilbake på breen var jeg ikke fornøyd enda. så stakk jeg oppom langeskavltind. direkte over eggen. det var litt isete på grunn av nysnø men ellers greit. fra toppen skjørte jeg ned til uranosbreen og tilbake til syklen. ja dette var en fin slutt på skisesongen!

Enig med Morten i at svaet/nordsiden på store Austabotntind nok er lettere uten snø og at det er relativt lett på tørt fjell. Ved en utglidning der er det kjekt med vinger... Jeg kan heller ikke skjønne at det er bart der allerede; det pleier jo å ligge en fonn der det meste av sommeren. Selv var jeg der 21. september 1996, og til og med da lå det igjen en liten rest (mener jeg??). Rutebeskrivelser jeg har lest nevner også at det bør sikres der ved snø, men behovet for sikring er jo forskjellig. Vi hadde ikke noe sikringsutstyr. Nils

:D fredag, 30.5: Vi startet (alt for) sent og gikk på Ringstind. Været ble bedre og bedre. Ca. 50 meter under toppen satte vi teltet. Stakk oppom toppen rundt kl 21:00 og kunne nyte kveldstemningen. Det ble en kald men grei natt. Vi stilte vekkeklokken 05:00 for å se solformørkelsen. Den var fin men ikke noe vannvittig opplevelse. En advarsel til alle: Innerst i ringsdalen så må man tar opp til venstre og krysse noen bratte skråninger for å nå breen. Om ettermiddagen er det veldig rasfarlig. Akkurat da vi var inne i skråningen så kom da et kjemperas dundrende ned. Vi slapp unna men det kunne har gått galt. Etterpå kunne vi observere flere ras på samme stedet. Vi var rett og slett for sent ute. Jeg, som alpemann er vant til å være ferdig men en skitur rundt 12:00 eller 13:00 for å unngå å bli tatt av våtsnøras. Det ser ut som å være den riktige strategien for ringstinden også!!! Lørdag, 30.6. Vi kjørte ned ringstinden til skaret mellom midtre og østre ringstind. harde men gode telemark/randonee forhold. stakk oppom renna til stølmaradalstind. fantastisk utsikt fra toppen til all de ville hurrungane tindane. deretter, rundt halv ti kjørte vi ned den bratte renna og seilet bortover til innsteget til lavskaret. ditt opp var det bratt men greit. skulle ikke gås om ettermiddagen grunnet rasfare. rundt 11 startet vi i retning nordre midtmaradalstind. dette var alpinklatring. morsomt, via et stort hull kunne vi passere pinaklene. grad tre minus med telemarkstøvler var vanskelig nok for oss. sikret hele veien forbi pinakklene og opp svaret. deretter var det lett til topps. fantastisk topp midt i smørøret til hurrungane. etter å ha klart oss greit tilbake til lavskaret kom det absolutt verste!!! ned skagastølsdalen. Isete, hard snø renne, 45-50 grader, klippe imellom. her var det absolutt forbudt å falle. dessverre heller ikke noen gode sikringsmuligheter. vi brukte snøbolter. klokka tre nådde vi hytta på bandet og kjørte ned til turtagrø. en lang og glimrende tur var over og vi innmari trøtte!! søndag, 1.6.:Vi bestemte oss å bestige skaggsnebb via den bratte snørenna som synes så godt fra sognefjellveien. renna var greit å gå i men virker litt ras utsatt. store skavler truer renna. vi valgte derfor å holde oss på venstre sida. alt var frossen. det er en forutsetning. er alt mykt i renna så er sannsynligheten for ras veldig stor. man burde være ute av renna senest rundt 10!! siste stykke oppom skaggsnebb var en lett og fin taulengde. nedover i skaret mellom skaggsnebb og bakerste skaggsnebb gikk det greit. derfra kjørte vi litt ned og tok bakerste skaggsnebb bakfra! her må man krysse en bratt fjellside men det gikk greit. samme vei retur og nedkjøring nesten til bilen ved geitsetra. dette kan kalles en fjellklatrers drømmehelg

Til strålende sol våknet vi i dag tidlig. Kunne ikke bli liggende. Ville gå Knutshø i østjotunheimen, men etter gårsdagens dårlige vær falt en innskytelse av å ta med ski for sikkerhetsskyl inn. Opp mot Valdresflya lå snøen fortsatt i veibanen og nedover på andre siden så det vel hvitt ut i hellingene under Knutshø. Vi bestemte oss derfor for en skitur. Vi gikk inn Leirungsdalen. Tørr snø. Blå voks. Det var ikke kommet overvettes mye, men det var i alle fall minst like mye eller mer snø enn i påska, og der snøen lå var det stort sett drømmeføre. Ikke en sky på himmelen inn Leirungsdalen. Passerte flere teiltleire som sikkert koste seg mer i dag enn i går. Vi gikk inn til den vestligste Leirungsbreen (brerest egentlig), passerte hovedbreen først, som har trukket seg noe tilbake siden jeg så den for første gang for ca. 6 år siden. Det meste av sprekkene lå i dagen og det var et flott skue. Vi gikk så opp på den vestligste breen, og følte at Vestre Kalvehøgdi nærmest lukket seg over oss med sin vanvittige vegg. Dette var en kosetur og vi gjorde ikke noe annet enn å gå opp breen og kjøre ned. 10-15 cm, tørr, tildels pudderaktig snø på breen gjorde at selv en "telemarksklovn" som jeg klarte å tegne buktende slangemønster ned fjellsiden. Nede i "lavlandet" ble snøen litt pappete og delvis våt etterhvert, men det var langt fra råttent eller noe sånt. Så jeg tipper at med forholdsvis kjølig vær holder skiføret seg supert ennå noen dager i østjotunheimen. Innen vi var ved bilen var evigblå himmel byttet ut med innkommende skyer og timinga var sånn sett forholdsvis brukbar synes jeg...

Sikter bl.a. til denne artikkelen fra etojm.com som mulig alternativ til normalveien Kommentarer til rutebeskrivelse til Skardstind: (Innsendt av Bjørn B. Henriksen) De fleste rutebeskrivelser til toppen av Skardstind forteller at tau og sikringsutstyr er nødvendig. Etter å ha besteget toppen 21. juli 2001 uten bruk av tau og sikringsutstyr ønsker vi å dele denne erfaringen med andre som ønsker å nå toppen. Vi vil imidlertid understreke at vi hadde med oss alt nødvendig sikringsutstyr og tau på hele turen og vi var godt forberedt på eventuell klatring. Hvorvidt en vil bruke tau og sikring er ofte en subjektiv vurdering og våre vurderinger kan avvike fra andres vurderinger. Vi var seks personer som startet (i tåke) ved Geitsetri ved 9-tiden om morgenen. Vi gikk opp over Raudhammeren og videre innover Dumhøplatået. Akkurat da lettet tåken og dagens mål åpenbarte seg. Vi gikk videre mot skaret som skiller Skardstind og Dumhøplatået. Store deler av skaret består av store stein, men nedstigningen til skaret bydde ikke på problemer. På den andre siden av skaret møtte vi en hammer som for de aller fleste ville kreve tau og sikring, så vi valgte å gå litt ned og til høyre for hammeren. Ca. 30 meter bortenfor fant vi en passasje som lot seg klyve opp. Pass på at steinene du benytter som grep sitter fast da det er mye løse steiner der (og andre steder). Deretter gikk vi videre oppover mot toppen og holdt samtidig litt til høyre. På toppen (eggen) fant vi en ny hammer hvor det ville være en fordel med tau og sikring, så vi gikk litt nedover igjen (i en steinrenne) for å finne neste renne. Vi gikk opp denne rennen for å oppdage det samme som sist, en bratt hammer. Det gjensto (så vidt vi kunne se) to renner som vi vurderte til å ende på toppen/eggen. Den borteste rennen var dekket av snø og under snøen var det hovedsakelig hard is slik at passering ikke uten videre fristet. Mellom nest siste og siste renne så vi en mulighet for å klyve opp et noe bratt og vått parti. Denne passasjen ligger ovenfor et større snøfelt, så vi gikk på oversiden av snøen og bort til passasjen. Det var rimelig lett å klyve opp dette partiet, da det var bra med hold både for føtter og hender. Når vi så kom opp passasjen så vi faktisk toppen og gikk videre rimelig rett opp til eggen for deretter å gå på eggen ca. 70 meter før vi nådde toppunktet med varden. Følelsen av å nå toppen og utsikten var helt fantastisk, særlig mot Galdhøpiggmassivet. Deretter begynte nedstigningen og vi valgte å gå samme vei ned som opp fremfor å forsøke på alternative returer med usikkert utfall. Forskjellen fra oppturen var naturlig nok at vi ikke gikk oppom alle hammerne (toppen av rennene), men holdt rimelig jevn høyde bortover til vi fant de tidligere nevnte passasjer. Begge var enklere å klyve ned enn å klyve opp. Returen for øvrig endte i det samme skaret med klyving opp steinene tilbake til Dumhøplatået. Da kom tåken tilbake og igjen dekket hele Skardstind. Totalt sett brukte vi i underkant av 13 timer på turen, men hvis vi ikke hadde gått opp alle rennene for så å gå ned igjen, hadde vi nok spart 2-3 timer. Det var lite snø og det var en ubetinget fordel for oss. I perioder med mer snø (i rennene), kan ruten være vanskeligere, om ikke umulig å benytte! Turen opp og utsikten er fantastisk, så turen kan anbefales på det varmeste ! På vedlagte bilde har vi forsøkt å tegne inn den ruten som vi gikk som retur (dvs. ikke oppom alle rennene/hammerne). Bildet må brukes som veiledende, men gir likevel en god indikasjon på hvor man kan gå. Det var mindre snø når vi var der, enn det er på bildet. Se for øvrig en illustrasjon som viser denne ruten. Og som alltid det som går en dag under drømmeforhold, kan er fort en helt annen sak en annen dag.