Søk i nettsamfunnet

Jeg og Geir ble tidligere i uka enige om å prøve å få til en tur til Blåhorna øst for Strandadalen hvis været tegnet å bli bra. Torsdag kveld var det liten tvil om at fredag skulle bli beste muligheten, og vi avtalte å møtes på fergekaia på Stranda fredag morgen. Siden levering av barn i barnehage sto på morgenprogrammet, møttes vi først kl. 09.45. Det var lett skydekke som forhåpentligvis ville lette enda mer, slik meterologene hadde lovt oss på forhånd. Det skulle bli godt å komme seg opp i høyden igjen. Turmålet Dagens topper skulle bli Røsethornet (1085), Løfonnfjellet (1178), Heimste Blåhorn (1352) og Fremste Blåhorn (1478). 1450-1500 høydemetre totalt. Geir hadde ymtet frampå om å prøve nordryggen av Heimste Blåhornet, og sms'n kvelden før lød "tar med stegjern og isøks". Returen hadde vil blinket ut i østsida av Fremste Blåhornet, bort i mot 1000 sammenhengende nedkjøringsmetre med, på kartet, fin nedkjøring. Ei sommerrute opp fra Vasset går opp langs denne sida. Adkomsten Vi kjørte til Opshaugvik og fant etter litt feilkjøring grusveien som går opp til sætrene ved Vassetvatnet. Ei lita snøfonn sperra veien helt oppe, så vi parkerte og gikk de 3-400m bort til Vassetsætra hvor vi kunne spenne på oss skiene. I grovkornet og våt snø gikk vi i slakt terreng opp den åpne skogen med nordryggen av Heimste Blåhornet til venstre for oss. Vi hadde sett på ryggen med kikkert, og skavler i toppartiet skulle kunne være mulig å passere. Jeg hadde mest lyst også å få med meg Røsethornet og topp 1178, som jeg i dag har fått vite at heter Løfonnfjellet. Det ble derfor til at vi gikk opp nord for Blåhornvatnet og inn på nordryggen av Røsethornet. Røsethornet og Løfonnfjellet Ryggen mot Røsethornet var relativt lettgått på oppblåste skavler. Vi finner en varde på kanten mot Strandadalen, noen meter nedenfor høyeste toppen. Vi sklir videre ned i skaret mot Løfonnfjellet, mens vi betrakter en stor tverrgående skavel. En mulig oppgang kunne vært til høyre, klyving på tørt underlag, men vi velger på venstre side. Skavlen har ei 3-4m bred hylle som vi skrår opp langs. Geir prøver seg på de siste 6-7 meterne med ski på beina, men det blir for bratt. Prøver å ta av ene skia å sparke trinn i skaren, men det er for hardt. Går noen meter tilbake og prøver igjen, og han kommer seg over. Jeg har halveis begynt å leite fram stegjern, men snurrer igjen sekken og følger etter. Jeg sonderer etter gode fotomotiver, knipser litt og vi tar matpause på toppen. Været varierer, det er fortsatt overskyet. Noen mørke skyer kommer og går, det samme gjør solen. Men mest på nabotoppene Blåhorna I dels flatt lys kjører vi ned i skaret mot Heimste Blåhornet. Opp vestsida er bratt, sikkert med skare, så vi velger å runde inn i sør/sørvestsida og følge denne til topps. Geir går jevnt foran med meg slitende et stykke bak. Etter knappe 400 høydemetre fra skaret mot Løfonnfjellet, når vi toppen. Nå kommer de første tåkeskyene sakte glidende inn og legger seg forsiktig rundt toppen. Noen snøfnugg merkes også. Vi burde nå ha flott utsikt mot Storfjorden og ruta videre mot siste toppen, Fremste Blåhornet, men nei. Etter å ha kjørt ned den slake sørryggen legger vi på fellene for siste gang. Jeg tar fram mobilen for å sende en sms-beskjed, og får samtidig en selv: "Sitter på toppen av store ringstind, sol, vindstille og blå himmel. Kan livet blir bedre?". Jeg er et øyeblikk misunnelig på Torgeir som sendte meldingen, og returnerer "tåkeskyer og dårlig sikt her, men bra føre".... De som valgte Hurrungane tors-fre-lør hadde gjort et godt valg. Geir har gått i forveien for å lete etter muligheter for å passere skavlene i østsida (returen). Jeg går etter, og han har funnet et sted hvor skavelen er bratt men ikke overhengende. Men sikten er dårlig og lyset flatt. Vi går til topps på Fremste Blåhornet, og ser at noen kilometer lenger sør er det sol og finevær, men det kan vi uheldigvis lite gjøre med. Det er ingen vind som kan sette fart i skydekket. På toppen står en teknisk installasjon, ser ut som en mottaker av etter eller annet slag. Vi tar ei pause og vurderer å vente for å se om det blir lettere. Det begynner å snø igjen, og sikten er dårligere enn noen gang. Det blir rask retur ned fjellet, men først sklir vi utom ryggen som leder ut mot vest. En varde står på kanten og det er flott utsikt ned mot Strandadalen. Kunne i alle fall vært det. Vi legger i vei videre nedover, og returen legges ned langs Blåhornvatnet. Det går vel ikke mer enn en halvtime, så merker vi at vinden har begynt å tilta. Ikke lenge etter var det sol og finevær. Var det noen som sa fredag den trettende En bilderapport er lagt ut på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm Har laget et kart som viser ruta.

Vet noen om noen hytter - DNT eller private - som legger opp til en skikkelig 17.mai-feiring? Gjerne litt tog og musikk og festivitas , utgangspunkt Oslo. Årets 17.mai-helg er jo som skapt for tur, men skal jeg overtale poden på 7 1/2 om dette må jeg ha et ordentlig alternativ til barnetoget ned Karl Johan. Han er nok litt for liten ennå til å bli med toget opp på Hardangerjøkulen, i tilfelle været skulle bli sub-optimalt. Har kikket på DNTs sider, men finner f*** ikke fram der *grumle*.

Riva 3-bindingen min river seg selv opp fra skien! For noen uker siden mistet jeg plutselig skien under en (heldigvis) kort tur. Butikken flytta bindingene noe bakover og skrudde inn på nytt (bindingene ble montert i brukte skruehull for et år siden). Etter det var jeg veldig påpasselig på å ikke ha kabelen stram, men likevel ser begge bindingene nå ut som på bildet under etter ca. 10 timers bruk (jeg har ikke pratet med butikken ennå). Hvorfor dette skjer er jeg ikke sikker på, men patenten med at det ikke er noe metall som stopper kabelen i å spise seg under bindingen er heller dårlig. Kabelen har spist seg så langt inn at den stopper på skrua, så lenge den fortsatt sitter. Det er egentlig godt mulig at bindingen vil holde seg akkurat slik på mange turer til, men det tar jeg selvsagt ikke sjansen på. Jeg har samme binding på renn-telemarkski, men der har ikke problemet oppstått (20mm plater), til tross for ganske stramme kabler. Støvlene jeg bruker er garmont excursion, men det er vel heller irrelevant her. Tips om hva jeg bør kreve av butikken mottas med takk. Problemet må de ihvertfall fikse, det jeg lurer på om jeg bør satse på en annen binding, men da hvilken?

Hei. Er på leting etter noen topper/vidder etc. ikke så altfor langt unna Bergen. Hardangervidda ser jeg for meg blir for mye styr/for lite tid... Voss kan være et alternativ. Noen som har et godt tips til hvor jeg bør legge ruten? En fordel om det ikke er et ferdigtråkket turområde. Har dere en henvisning til kart er det kjempebra. Det trenger ikke være det mest spektakulære stedet. Trenger noen kalde netter i telt nå, det er alt. Takker for alle bidrag

Målet for turen var Sandvatn turisthytte i Ryfylkeheiane. Vèrmeldinga var alt anna enn god, med moglegheit for liten storm, snø og etter kvart omslag til mildvèr. Pakka difor med alt nødvendig utstyr for snøhuleovernatting og rekna med at det kunne bli nødvendig å snu eller å grave seg ned pga vèret. Fekk skyss opp til Lortabu øvst i Hunnedalen og la iveg innover litt over kl 13. I den første motbakken oppover, skilte metalldelen og trinsa/tuppen på staven lag. Sportstape måtte til for å fikse - ikkje lett å gå utan tupp og trinse i djup snø. Høgare oppe og lenger inne vart sikta betrakteleg dårlegare og vinden auka på. På grunn av den nedsatte sikta, snøen og "flatt lys", var det vanskeleg å finne ein farbar veg, sjølv om eg hovedsakleg prøvde å følge trasèen som ofte blir brukt som kvisterute (ruta blir kvista i normalår mellom vintarferie og påske). Ved Mangærnane var elva open, som forventa. Sommarbrua var tatt inn, men klarte likevel å balansere på skia over dei to skinnene som går over, men det var såvidt det gjekk greit. Alternativet hadde vore å vade, noko som ikkje var fristande. Det siste stykket til hytta tok veldig lang tid. I perioder var det absolutt ingen sikt i det heile. Viden var også på sitt kraftigaste, det røska skikkeleg. Snudde og gjekk ned igjen til elva etter å ha kome for høgt opp i ei bratt fjellside. Klokka halv fem vart det også mørkt og hovudlukta måtte fram. Framleis var det ca 1 km igjen. Problemet var bratte skrenter og snøfenner, samt å finne ein farbar veg ned på eit vatn som strekk seg opp til hytta. Her er det både innos og utos, som heilt sikkert ikkje var sikkere, isen såg forøvrig grei ut. Ca 300 meter frå hytta tok eg av frå vatnet og satte kursen rett mot hytta. Imiddlertid var det ein forholdvis bratt snøbakke opp frå vatnet som eg ikkje såg først. Etter å ha rota mykje oppi bakken kom eg opp, men kom ikkje vidare på grunn av ein bekkedal. Gjekk tilbake eit stykke og var deretter meir heldig med kursen mot hytta. GPS punktet hadde eg tydlegevis lagt inn frå kartet for fleire år sidan (og gløymt det ut), og det var ca 120 meter feil. Det var godt å kome inn i hytta etter 5 timar ute i blåsten og etter å ha brukt nesten ein og ein halv time på den siste kilometeren. (I fint vèr så tar turen omtrent 2-3 timar). Eg var åleine på hytta og var første gjest i 2005. Kvelden blei tilbrakt foran ovnen med lesing av hyttebøker. Pannekaker til middag. Heile natta kunne eg høyre vinden ta skikkeleg tak i hytta. Dagen etter var sikta noko betre, men fortsatt snø i lufta og vind (liten kuling kanskje?). Det var mykje lettare å gå denne dagen, men særleg fort gjekk det ikkje. Feller var nødvendig heile tida, då føret varierte for mykje til at smurning ville sitte. Flatt lys var også eit problem. Ved Mangærnane vassa eg over elva, då det var uråda å prøve brua frå den kanten på grunn av ein bratt snøkant. Ved nedgangen til eit vatn var det umogleg å sjå om det var bratt ned dei siste metrane. Det var det tydelegvis og eg løyste ut ein liten skavl, men det var heldigvis ikkje langt ned. Tydlegvis at snøen var godt lagdelt og eg var veldig observant på skredfaren. Prøvde så godt som rå å unngå heng og bratte bekkedalar. Eit stykke frå Lortabu stoppa eg for å grave snøhole, då det var litt tid før transporten heim. Sjølv om eg har gått store delar av denne ruta før, både sommars- og vintarstid, hadde kart, kompass og gps (gps utan kart), så var det noko problematisk å ta seg fram i dei gjeldane vèrforholda. Dette var forsåvidt som forventa. Det var spesielt "fin navigering" som var problemet, noko som var vanskeleg å lesa ut frå kartet. Utruleg mange små bekkedalar, snøfenner, skrenter og bakker som ein "ikkje legg merke med" i fint vèr, men som ved dårleg sikt gjer det vanskeleg. For ca to år sidan overlevde ein mann frå Bryne 3 dagar i ei lita snøhole i området ved Sandvatn turisthytte, med svært lite utstyr og mat. Han var bare på dagstur. Sandvatn turisthytte har forøvrig no fått nødtelefon. Legg ved nokre bilde (kjem i større format seinare) Fleire bilde på breogfjellsport.no: http://breogfjellsport.no/dir/pictures/album_window.php?albumID=245

Er det noen som vet om en nettside, som viser bilder av hvordan barneselen skal festes på en 3 åring. Tenker da på en sele som går over skuldrene. vet at slike seler er å få lånt i Fantofthallen ihvertfall. Vet noen om det er mulig å låne i Bergens hallen også? Andre ting som kna være lurt å tenke på med buldring med en 3 åring?

Siden det har vært mye trollprat her på forumet, så passer det kanskje med et turreferat fra en trolltur? Da det som trolldom vart blå himmel etter at det hadde regnet trollkjærringer i flere måneder, så kriblet det etter en fjelltur. Tur til Brureskaret og Store Trolltind har stått på turlisten i høst, men siden jeg vil ha med den trolske utsikten fra toppen, så er en avhengig av gode værforhold. Når ikke vårherre har spilt på lag de dagene jeg har hatt anledning, så har det ikke blitt noe av. Før nå. Var noe usikker på forholdene, men jeg ville hvertfall se hvor langt opp jeg kom. Trollstigen var fremdeles åpen, og jeg parkerte som eneste bil på plassen nærmest utkikken. Asfaltert sti mot utkikkspunktet før tar av til høgre opp noen knauser og følger høyden innover dalbotnen. Stien er enkel å følge. Etter ca en halv time kommer en til Stigbotnen og stien går over til ur. Resten av turen er urgåing. Varder viser vei et stykke. Ingen trollete kuer var å se, ei heller sorte prikker foran eller bak på stien. Bare nede ved Trollstigen kom det jevnt en og annen bil som stoppet og tittet trolltatt på utsikten. Her oppe virket fjellet livløst, bortsett fra en enslig rype som forskremt flakset opp som troll av eske. Etter å kommet seg opp uren til enden av Storgrovbotnen, så åpenbarer "baksiden" av Trolltindene seg. For damer av den gode gamle sorten der håndverk er en flid, er utseende av vrangsiden like viktig som rettsiden. Trolltindene/Trollveggen består prøven siden også denne siden er et majestetisk skue... En kan bli trollbundet av mindre. Veien går videre rundt enden av Storgrovbotnen før en svinger utover langs siden. Her går mange ukjente "feil" og istedet for å gå utover fjellsiden, sikter de seg inn på nærmeste skar rett frem. Varder viser ikke alltid rett vei, og har mange nok gått feil og dernest bygget sin egen varde så blir det ikke noe bedre... Trollunger! Utover fjellsiden vises tråkk her og der, men består for det meste av ur. Det er bare å holde kursen høyt oppe. Desto raskere en vinner høydemetre, desto bedre. Etter et felt med grov ur, hvor også hendene måtte taes i bruk, kommer jeg til begynnelsen av snøfeltet. Dessverre viser det seg at snøen er hard og isete og uten stegjern blir det å sparke seg spor skritt for skritt. Innser etter hvert at jeg må gi opp Brureskaret, men jeg vil i allefall gå et stykke på vei. Ser flere spor i snøen. De har tydeligvis blitt laget når snøen har vært mykere. Etter islaget i sporene og avrundingen i sporkanten, kommer jeg til at de ikke kan være fra samme dag. Stusser over at alle sporene går oppover, ser ikke noen returspor noe sted. Sitter det en gjeng landtroll oppe på toppen mon tro? Får svaret i avisen dagen etter, da en bonde i romsdalen rapporterer om basehoppere som omtrent landet i forhausteren hans lørdag formiddag... Oppe ved foten av Trollkjerringa gir jeg meg. Da er jeg på høyde med Brureskaret, og bare horisontal forflytning langs Heen's highway gjenstår. Men highway'en er smal og utsatt, og med det glatte underlaget tar jeg ikke sjansen videre. På returen passer jeg på å plante hælen med god tyngde i de oppgådde sporene. Med glatt membranbukse er det lite fristende å ta seg noen aketur. Er snart nede i ura, og da blir det å hoppe fra stein til stein igjen. Etter underkant av seks timer er jeg tilbake i bilen og klar for å ta landeveien fatt. Underveis blir det en kort stopp på Linge for å kjøpe frukt og honning av en fruktdyrker som hadde stilt seg så laglig ved garasjen sin. Nærmere kilden kommer en vel ikke? Legger ved noen bilder fra turen, samt et bilde fra Brureskaret, tatt en klar høstdag for noen år siden, for å vise utsikten. Bildet er tatt ved siden av exit eller som det står på stenen: 800m until impact.

Det var spådd lettskyet for denne søndagen, så jeg pakket sekken og dro av gårde i 7-tida. Det var fortsatt mørkt, men jeg kunne skimte et lett skydekke. Jeg parkerte på Brunstad i Sykkylven og gikk opp til Brunstadsetra og videre inn Brunstaddalen. Det var godt med vind i lufta og skyene beveget seg fort. Over skoggrensa skrået jeg opp mot Koppeskardet. Fjellsida opp er bratt og tung, men lettgått. Ved å gå noen hammere direkte, klarte jeg å få noen greie klyvetak. Disse kan enkelt unngås. Fra skardet videre over topp 1276, Saurdalsnibbas fortopp. Denne har en pf på ca. 70m, men har likevel ikke annet navn en "fortoppen". I nordsida av Saurdalsnibba kom utfordringene. Siste 30m hadde bratte klyvetak, kombinert med frosset nysnø og noe is. Med litt sikk-sakk klyving og noen litt utsatte tak, sto jeg på topplatået (1342). Utsikten mot Brunstadhornet og Brekketindane er alene verdt turen! Jeg ville nå inspisere en tredje Saurdalsnibbetopp. Denne er delt ved ei ca 20m dyp kløft fra hovedtoppen. Enkel klyving fra sør. Videre gikk turen ned i Saurdalen og enkelt opp på Bolten (1158) via ei bred side fra øst for Saurdalsvatnet. Nedstigninga til Brunstadskaret var bratt men grei. Jeg sto nå ved et veiskille. Jeg hadde tatt med stegjern og isøks, for jeg hadde lekt litt med tanken om å legge returen via Geitskaret og Gullmorbreen. Kneet brummet litt (old news), men ellers var formen fortsatt grei. 1500 høydemetre hadde sålangt blitt tilbakelagt. Å gå Geitskaret ville gi meg ca. 500 høydemetre ekstra + 2-3 timer. Været var ikke like lettskyet lenger, men jeg bestemte meg for å ta omveien. Kald vind i Habbostaddalen gjorde at det ble gående buffê. Jeg la i vei opp til Steinreset, tyngre nå enn tidligere. Dette området bærer navnet sitt med fulle. Det ble noe trasking i stor ur, før jeg begynte på siste stigninga opp til Geitskaret. Det gikk skikkelig trått, men med Lille Brekketind i mot lindret det smertene noe. Slogen var nå hele tiden bak, så den åpenbaringen man får ved å gå motsatt vei uteble. Ei bratt bretunge, ca. 30m høy, har vært adkomsten min til/fra Gullmorbreen tidligere. Men i dag, så sent på året, var breen isete med et 3-4cm lag nysnø på. Det var vanskelig å se hva som var blåis og ikke. Uten sikring hadde jeg ikke særlig lyst å prøve meg på denne nedgangen. Jeg valgte derfor å traversere under Brekketindane en 50-100m før jeg i løs ur og delvis isete fant ei slakere adkomst til breen. Isøksa ble leita fram og stegjern tatt på og jeg gikk ned over bresida. Et par smale sprekker på breflata gjorde at jeg la turen i en bue, og fikk passert evt skjulte sprekker på tvers. På blåis opp til breens høyeste punkt, og videre ned i retning Gullmordalen. Flere sprekker i denne nedstigninga. Jeg passerte øverste sprekk, og fulgte øverste del av breen i østlig retning. Jeg unngikk dermed de største sprekkene, og kom inn på et slakere, sprekkfritt blåis område. Videre gikk turen langs østsida av Gullmordalsvatnet, ned Gullmorbrekka til Velleseterdalen og ankomst bilen 9,5 timer etter avgang. Det var lite saft igjen i beina, men etter en slik rundtur tenker man ikke på slikt. På turen møtte jeg ei enslig sjel (han tenkte sikkert det samme ) og et par rypeflokker. Ellers hadde jeg fjellet for meg selv, herlig

Henger meg på trenden.....

Inspirert av Peder K. så inviterer eg til gjettekonkurranse. Mogleg denne er litt vrien: Kva slags topp er avbilda nedanfor?

Turen skulle egentlig gå fra hellemobotten til Katterat, men pga flomstore elver brukte vi så mye tid og mat at vi måtte kutte turen og gå ned i skjomdalen.... For deretter å fikse oss transport til Narvik hvor bilen stod... --------- Vi starta søndags tidlig fra Harstad med bil, kjørte til Narvik hvor vi møtte faren til en kompis av meg som kjørte oss derifra til Kjøpsvik, så vi kunne sette igjen bilen i Narvik. I Kjøpsvik hoppa vi på øydronningen og båta innover tysfjorden og ankom hellemobotn etter 2 timer. Overskya... Tåka hang langt ned i dalen og det regnet!!! Dag 1, Hellemobotn - Røysvatn, 35 km, 13-15 timer - Ca 16:30 satt vi i marsj innover dalen langs turløypa. Hellemobotn er fantastisk! Loddrette fjellsider, fosser nedover svaene og dype canyoner med ei flott lakseelv som renner gjennom dalen. Etter flere timers gåing å en liten "lunsjpause" tok vi kveld etter turens første vading ca klokken 24. Vi hadde tilbakelagt ca 700høydemeter og gått ca 1 mil i luftlinje. Vading var noe vi skulle få gjøre nok av på turen. Vi hadde med joggesko slik at vi kunne kjøre "commando" og gå med joggeskoa for å unngå å ødelegge føttene på steinete elver. (Det var meget smart gjort av oss). Dag 2 våkna vi opp til sol på presenningen vi lå under. Vi tok en kjapp frokost og satt i marsj. På de første 2 dagene skulle vi tilbakelegge 3,5 mil i luftlinje og deriblant Norge På Tvers. Med 2,5 mil i luftlinje igjen til Røysvatn hytta visste vi at dette kom til å bli en lang dag... At det skulle bli en hælvettes dag med 15 timers marsjing var vi ikke klar over. Dagen var fin innover en nydelig dal på svensk side av grensa, mektige fjell fra 1000 - 1800 moh rundt oss på alle kanter. Flere vadinger i flomstore elver som gikk forholdsvis greit, men et vanvittig tungt terreng. Opp og ned hele tida. Så skjedde det helt geniale. DRIT SLITNE og med 5 km igjen til hytta møter vi veggen. Ei stor hælvettes flomstor elv med for mye strøm til at vi klarer å komme oss trygt over på anbefalt plass (iflg. turistforeninga). Vi tok beina fatt og vandra oppover elva i håp om å finne en trygg plass å krysse elva. Etter noen tunge kilometer fant vi tilslutt et innløp til et vann som var ca 50 meter bredt og ikke så fryktelig mye strøm, vi kom oss heldigvis over uten noen skader og fall. turistforeningens hytte ved Røysvatn er temmelig utilgjengelig. Den er faktisk mindre besøkt enn Mt.Everest. Den minst besøkte av turistforeningens over 300 hytter. 2 dagsmarsjer tilbake til mobildekning og minimum 2,5 dager videre langs ruta til mobildekning. Så utilgjengelig er det viktig å ikke gjøre noe dumt... Vi viste at det ville ta minimum 2 dager før vi kunne få hjelp. Men standarden på hyttene er helt suveren. Vi var jævlig slitne da vi ankom røysvatn dag 2 og valgte derfor å ta dag 3 som hviledag. Denne dagen kåra vi Røysvatn mestern i "idiot"... En fin dag. Pannekaker til middag. Dag 3, Tørke klær/hviledag - Den fysiske statusen vår var litt under par og vi tok en herlig hviledag på de flotte røysvatn hyttene. Dag 4, Røysvatn - Pauro, 28 km, 9 timer - Detta skulle liksom bli den fine dagen. Med broer over de verste elvene og en koselig tur uten de store stigningene. Og det svarte til forventningene, bortsett fra at den førsta broa vi kom til var ødelagt så også her ble vi våte. Møtte en svær reinflokk. Trivelig med reinsdyr, fikk minner tilbake fra da jeg var mindre og var me samene i nord på fjellet og samla rein. Så skjedde det igjen. Mindre enn 5 km fra Paurohytta. Ei svær elv hvor broa var tatt av flommen. Vi har følgende alternativer: 1) overnatte ute, gå tilbake til røysvatn og derfra til hellemobotten for å ta båten som går om 5 dager. 2) gå rundt et hælvettes svært vann (ca 1 dag) med kryssing av endel elver som vi ikke vet hvordan er eller 3) svømme over bukta hvor elva renner ut. Vi valgte det siste. Der vi kryssa var det mellom 30 og 35 meter bredt, med forholdsvis sterk strøm. Isfritt der vi skulle over, men 50 meter lengre ut i bukta lå isen "trygt og godt" på vannet. (vi turte ikke gå over isen nei...) På forhånd hadde alle kjøpt inn ortlieb bager (109 liter) som vi hadde i hovedrommet slik at vi kunne holde ting tørt, samt at vi hadde med et tau på 25 meter. Leif som vi hadde mobba som faen fordi han hadde med seg vadebukse på turen ble geniærklært her. Vadebukse med et belte strammet skikkelig til ved linningen og liggende på sekken sin klarte han forholdsvis tørr å krysse vannet. Ble stående å knote i vannet i ca en halvtime når vi knota å prøvde å forlenge vårt for korte tau slik at han kunne komme seg i land og få av seg vadebuksa og sende den tilbake i en ortlieb bag. Det var så sterk strøm og så kaldt at å svømme uten sikringstau og vadebuksa på slik at man ikke ble så våt var livsfarlig. Nestemann svømte over på samme måte som leif, men ble stående i vannet, mens jeg og sistemann hoppa uti vannet nakne, klamra oss fast i en sekk som var festa i tauet og ble dratt/svømte over. Hadde dette vært nært bebyggelse ville jeg ikke uroet meg i det hele tatt, men det faktum at vi ikke engang viste om vi ville komme oss over de siste elvene og nå hytta samt 2-3 dager fra mobildekning så var det litt på kanten gjort. Skummelt å få en skade eller hypotermisk person så langt vekk fra hjelp. Mellom svømminga og hytta viste vi at det var plassert ut 2 joller som skulle brukes for å forsere neste hinder. Her var vannet ca 40 meter bredt, med STERK strøm og STERK vind. Jolla på vår side av vannet var fin den, men med ei knekt åre var det med nød og neppe at førstemann kom seg gjennom strømmen og fikk satt opp et fast tau over vannet slik at vi trygt kunne komme oss over alle mann. Detta ordna vi med å ha 2 tau i båten, ett på hver side av vannet og dro båten med en person oppi mellom oss. Men vi nådde da hytta. ****blaute, slitne, kalde og sultne bestemte vi oss for å ta en hviledag også her. Dag 5 gikk med på å spise sekkene lettere, tørking av vått tøy og kortspilling. Dag 6 Pauro - Sitashyttene, 22 km, 8 timer - Vår første dag som gikk som planlagt. En nydelig tur mellom fjellene i 800meters høyde. Ingen store elver og unnagjort på 7,5 timer. Etter at vi traff 2 gamlinger som hadde kjørt en vei og syklet til sitashyttene som fortalte at vi var gale om vi forsøkte oss videre over fjella på denna årstida bestemte vi oss for neste dag å ta oss til sivilisasjonen langs enn statkraft vei som gikk ned fra fjellet. Dag 7 Sitashyttene - Skjomdalen, 39 km, x antall timer - Vi stod opp klokka 05:00 og satte i marsj. Ville komme oss tidlig ned slik at vi ikke stod i ei jævla bygd klokka åtte en lørdagskveld når folk hadde tatt seg nån pils og ikke kunne kjøre oss til nærmeste bussholdeplass. Men lykken smilte til oss etter vel ei mil... Vi fant mobildekning og en i gjengen ringte en fjern slektning som har hytte i skjomdalen, (som han var på denne dagen). Han kjørte opp på fjellet og plukka oss opp ca 15km fra sitashyttene. Der kom den gledelige meldingen om at kona hans hadde frokosten klar på hytta. Egg, ferskt brød, melk, fenalår, blåbærsyltetøy og alt man kan drømme om etter 7 dager, med drytech og havregrøt samt en dag med pannekaker. En fin, men tung tur, som anbefales på det sterkeste (I AUGUST, eller på vinteren!). (www.narvikfjell.no - for mer info om området)

Er det noen som har noen gode turforslag for en 4 til 5 dagerstur på Dovre? Det som er greia, er at jeg må ta toget både frem og tilbake. Hunden skal være med, så buss funker desverre ikke. Noen idéer?

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

Hei Jeg vurderer å kjøpe meg en Gore Tex jakke, og lurer på hva som anbefales av 2 eller 3-lag. Jeg trenger ingen jakke til kalde vinterdager eller fjellklatring, men en enkel jakke til turer i fjellet. Eventuelt en jakke til bruk i påskefjellet også.

Hadde ein fin tur fredagskvelden. Turveret var veldig bra; overskya og god temperatur. Stien er snøfri, stort sett tørr, men enkelte våte parti mellom Vetlahelvete og Sinjarheim. Iflg DNT sine heimesider har det skjedd eit eller anna med stien i Bjønnstigen, men det skal utbetrast om nokre veker. Vil uansett anbefale stien langs elva då dette er ein finare tur. Bilete frå turen på fjelluft.com

Jeg skal kjøpe meg et nytt telt så fort som mulig. Drfor lurer jeg på om noen av dere har et forslag til kjøp av et lettvekt telt ? minimum 3 manns telt? Og hva slags telt bruker dere?

Kan melde at skisesongen definitivt er på hell i dette området. Måtte av og på med ski x ganger på vei fra dalen til flya. Heller ikke videre inn er det sammenhengende snø. Vi måtte gå en del på bena på vei til Ø. Leirungstind og bakveien til Rasletind. Elvene er åpne nå, men med rel. lite vann, så en kan krysse. Bo Eide

Heisann! 17. mai nærmer seg og jeg funderer på å heller ta en fjelltur, fremfor å pølse meg inn i bunaden. Min andre halvdel er ikke fullt så ivrig, men jeg skal nok få lurt ham med.. I den forbindelse lurer jeg på om noen her inne har noen forslag å komme med? Kan fortelle at jeg bor i Trondheim, så det bør helst være i "nærheten" en plass. Begrenser seg hvor langt man dra i løpet av den dag. Tenkte et øyeblikk på Snøhetta, noen som har noen formening om hvordan forholdene er der nå? Og pleier ikke TT å ha fast tur opp dit hvert år på denne dagen? Blir kanskje som å gå i saueflokk da, det frister ikke Froslag mottas med takk! Janna.

Tack för alla goda råd om Rondane tidigare i år! Jag har skrivit en turrapport med många bilder på vår hemsida www.frilufts.se/marsta-sigtuna Inte var det särskilt mycket folk i området, förutom då i Eldåbu, där det var fullt två dagar i rad. (Vi var där en natt) Vi kommer säkert igen! Camilla

Jeg ser at stedsnavnet Lykkja går igjen mange plasser: -Hemsedal v/Skogshorn -Beito v/Mugnetind -Hurdal i Akershus Noen som vet hva dette stedsnavnet betyr?

Mitt første innlegg her på dette forumet. Starter like gjerne med rapport om "bomtur" på Larstind Først, lørdag stod Skredahøin for tur. Traff en aktiv debatant på disse sidene i lia under toppen. Vedkommende motiverte meg til å bli medlem her, artig samtale forresten, E. Søn var helgas egentlige mål, Larstind! Vel framme under renna sa veien videre seg selv. For utrygt opp renna (skal jo tross alt fortsette ei stund til!) Ergo på ski et stykke oppover mot Larstind N, deretter til beins til nordtoppen. Fantastisk vær, ser 3 personer på Vesttoppen. Snøhettatraversen ser forlokkende ut, men den får vente til sommer`n. På nordtoppene tas tau og stegjern frem. Stegjern ja: Kurt, er det ikke en tanke å teste de på skoa før avreise Ingen stegjern, ingen tur videre mot Larstind. Faktisk mye snø langs eggen mot skaret. Ruta fra skaret og opp på Larstind ser egentlig grei ut, vel å merke med STEGJERN!! Litt småirriterende å måtte returnere, men vi kommer igjen, gjerne i vinter.

Halloen! Vurderer å skaffe med den nye fjellbuksa m/gore-tex til Norrøna. Er det noen som har noen erfaringer med den? Hvordan er den på varme dager om sommeren, blir den klam? Eller er det noen andre 4-sesongers bukser i gore-tex andre kan anbefale. I dag bruker jeg Trollveggen de dagene Fjellrevenbuksa mi ikke duger(den 7 buksa til nå), og er tilfreds med begge buksene, men Trollveggen-buksa passer litt dårlig når det er varmt i lufta. Eller for å endre uttrykket, det er egentlig ikke ei sommerbukse, men ei vår/høst/vinterbukse er nå min mening.

Hei friluftslivfolk! Grattulerer med dagen på etterskdd! Vi var fem stykker som tok oss opp på Tromsdalstind, den såkalte "bytinden" i Tromsø. Det var utrolig fint vær, skyfri himmel og varmegrader rundt 20-tallet. : Vi gikk opp sommerruta og tok en modifisert utgave av vinterruta ned igjen. Snøforholda var gode, muligens litt løst og tungt visst det er lov å være kresen, men svinger, fart og fall ble det, så da er vi fornøyd! Vi hadde en utolig fin dag! Håper dere også hadde det, og fortell gjerne litt om det her!

Tenkte jeg bare skulle si at det fortsatt er flotte muligheter for å komme seg på fjellet ved hjelp av ski! Vi var på Snota i Trollheimen på 17.mai. Gikk bare i shorts i starten, men måtte fram med en korterma super etterhvert. Kanonvær, og helt topp føre. Måtte gå på beina inn fra demningen ved Gråsjøen, men kunne ta på oss skia 2-300 meter ovenfor enden av veien. Derfra gikk vi på ski til toppen. Ikke ille med tanke på den vinteren vi har hatt i Trøndelag! Så; Ut på tur!