Søk i nettsamfunnet

Hvor er vi jentene når gutta går på toppene? Jeg er sannsynligvis også på en topp – men ikke i Jotunheimen. Du finner meg sikkert på en av de 60 toppene mellom 1000 og 1700 meter som finnes i min kommune, eller hvis vi utvider området litt (men fremdeles holder oss til dagsturer) er det jo et nesten ubegrenset antall flotte topper å ta av. Topper over 2000 meter krever for oss her på nord-vestlandet litt mer planlegging (inkl. overnatting et eller annet sted), og når man etterlater tenåringsbarn hjemme (som ikke er i den mest fjellinteresserte perioden av sitt liv) velger man turmål med omhu når man først reiser på en lengre tur. I år ble det Møre og Romsdals høyeste topp, Pyttegga (1999 moh) som ble besøkt, med innlagt ”omvei” via Høgstolen og Karitind. Flott tur – anbefales! I fjor kravlet vi 1500 høgdemeter opp på Slogen (med 12-åringen i front hele tiden). Den eneste toppen over 2000 meter jeg har besøkt er Galdhøpiggen – uten å behøve å bevege meg på langt nær så mange høydemeter som opp et middels Nordmørsk fjell. Høgdemetrene blir mange opp til 14-1600 meter når du starter på 100! Jeg går oftest toppturer sammen med min ”bedre” halvdel, men like ofte sammen med andre jenter. Jeg kan av en eller annen grunn ikke tenke meg å gå alene på toppturer, men lemper vi litt ekstra i sekken til herrefølget holder vi omtrent samme tempo! Så hvorfor treffer dere så få jenter på toppturer? Hvor er jentene deres når dere er på tur? Det er vel en kjensgjerning at de fysiske forutsetningene ikke er helt de samme for gutter og jenter, jeg håper jentene deres ikke sitter hjemme eller går nede i dalen pga. at dere har det vel travelt med å nå toppen! At toppen må være over 2000 meter er vel heller ikke et mål i seg selv – eller er det kanskje der forklaringen ligger? Kanskje finner dere en masse jenter på flotte topper rundt om i Norges land hvis dere beveger dere litt ut av 2000-metersområdene. haldis

Valdres Tur og Fjellsportlag sin helgetur gikk dette året til Turtagrø. Lørdag var det snaut 20 stk. som svettet seg opp i varmen mot denne flotte ryggen. 3 snudde etterhvert, mens resten fortsatte utove. Noen litt nede i siden, andre konsekvent oppe på eggen hele veien. Jeg ville gjerne på de nordlige Midtmaradalstindane, men fikk ingen med meg, så aleine bar det videre. Det gikk forholdsvis greit, omtrent samme klyving som på Dyrhaugsryggen, men litt skumlere på grunn av at veien ikke var så tydelig og med mye mer løst materiale. Tilbake fra nordre Midtmaradalstind ble jeg veldig sliten og gikk litt feil på vei ned, og måtte klatre litt sidelengs. Begge fotfestene glapp og jeg ble hengende i en arm. Fikk litt Cliffhanger assosiasjoner der, selv om fallhøyden ville vært skarve 3 meter. Armen holdt og jeg kom meg videre. En kjempeflott tur på en kjempeflott rygg. Ideell til morsom klyving og høydetilvenning! 2 andre med tilknytning til laget imponerte oss. De stod opp litt tidligere og gikk Skagastølsryggen til V skare, klatret rett opp forbi køen der, over til Store Skagastølstind, ned til bandet og opp til Søre Dyrhaugstind. Der klatrer de også en direkte rute forbi køen i normalruta før de gikk Dyrhaugsryggen tilbake. 17 timer. Noen er tøffere og sprekere enn andre!

Nå var det gått over 14 dager siden forrige tur, så da var det på tide igjen. I Rondane så det ut til å bli fint vær denne onsdagen, og målet for dagen ble de 2 siste 2000-metrene jeg ikke hadde vært på i Rondane. Vi startet fra Spranget kl 0630 og ruslet oppover den lange slake bakken i retning Storsmeden. Skyfri himmel, bortsett fra noen tåkedotter som hadde festet seg i toppene vi var på vei mot. Vi regnet med at de ville løses opp når sola fikk skikkelig tak, og da vi var inne i Kaldbekkbotnen var de nesten vekk. Det som var litt foruroligende, var at de restene med skyer som var igjen, suste i stor fart nordover like over toppene. Det måtte jo bety kraftig vind i høyden . Og det fikk vi merke! Oppe på bandet vest for Storsmeden blåste det kraftig og kaldt. Med lue på begynte vi oppstigningen til Storsmeden, delvis på nordsiden av ryggen for å unngå den verste vinden. På toppen ble det naturlig nok en relativt kort stopp for bilder og beundring av utsikt. Nede på bandet igjen hadde vinden heldigvis løyet litt og blitt noe varmere også, og det gjorde absolutt ikke noe, siden vi nå skulle skrå over mot 1897-toppen og søreggen på Sagtindan. Istedenfor å følge ryggen vestover fra bandet og over fortoppen nord for Steet, skrådde vi rett mot ryggen sør for 1897-toppen. Det var ganske greit å gå der, og ryggen bort til 1897-toppen var luftig med noen lette klyvepunkter. Morro på sånne rygger! Fra 1897 gikk det fortsatt forholdsvis greit nedover til skaret mellom denne toppen og Sagtindan. Noen meter bortover ble imidlertid ryggen ganske smal, men uproblematisk og med gode tak. Vinden forsøkte heldigvis ikke å sette våre balansekunster på prøve heller. I bunnen av skaret så den videre vei langt vanskeligere ut. Meget bratt steg eggen til værs, men det så ut til å være en del gode tak oppover. Vi tenkte allikevel å prøve alternativet: Å gå til venstre og opp grusrenne. Litt nedenfor skaret til venstre var det satt opp en varde. Vi gikk til denne, og fikk øye på en ny varde på en rygg enda lenger fram, som vi gikk til. Videre fortsatte vi på skrå nedover til en grusrenne gikk bratt oppover. Denne renna syntes vi så veldig løs og grumsete ut, så vi lurte på det var den riktige. Fotspor i sanden gikk tydelig en annen vei: Noen meter opp på neste rygg til venstre for grusrenna. Vi gikk opp på denne ryggen, og herfra ble det grei klyving oppover. Det var bratt, men mange solide hyller å sette beina på og gripe tak i. Etterhvert ble det litt slakere, og vi skrådde mer nordover i retning toppen på Sagtindan. Vi satt en stund på Sagtindan og koste oss i solen, riktignok i le for vinden som kom og gikk. God utsikt til Jotunheimen og Dovrefjell, og det var merkelig lite snø å se. Skulle nesten tro det var tidlig september. Returen la vi mot sørvest og ned i Verkilsdalsbotnen. Steinrøysa ned sørvestsiden på Sagtindan var et slit å ta seg ned. Utrolig mye løs stein, og flere ganger begynte vi å seile på store flak. Nede i Verkilsdalsbotnen gikk vi sørover og forbi den vestlige utløperen av Steet, og opp igjen til bandet sørvest for Hoggbeitet (1805 m). Opp dit var det bratt og veldig løst noen meter. Fra dette bandet var det en lang transportetappe til bilen på Spranget, som vi ankom nesten 12 timer etter start. Nils

Tenkte eg måtte skriva litt om turen over Folgefonna (15-17.juni 2003) Planen var å gå Folgefonna på langs frå Reidsete til Vintertun, men pga at eg var ganske dårlig dagen før avreise, blei det til at me kutta lit på turen og gjekk direkte opp til Holmaskjær th frå Odda. Snøen låg på ca 1300 moh, men den var ingen problem å gå til fots heilt opp til hytta. Oppe på breen var det ganske skiftande vær; Det veksla mellom skyfritt og tett tåke! Dagen etter var været ganske bra og utsikta flott. Me satte kursen for høgste breakulen (1662) og det var ikkje så veldig langt bort dit. Deretter var det ganske flatt heilt til nedkjøringa på Sauabreen. I luftlinje trur eg det var omtrent 2 mil. Me såg ingen andre oppe på breflata, men spor tyda på at det var folk som hadde gått frå Buer og over til Fonnabu ganske nyleg. Det var klare antydningar til sprekker rett over "knekken" i Sauabreen. Difor rant me nedover med "fullt breutstyr", men om dette verkeleg var nødvendig er eg ikkje heilt sikker på. Har fått inntrykk av at folk ikkje bruker breutstyr her tidlegare på våren. Det var iallefall "sprekker" i snøen som var ca 20 cm breie og antydning til "søkk", men om det er ei djup sprekk under er eg litt i tvil om. Kanskje nokon som har peiling? (Det var ikkje mogleg å sjå ned i snøsprekkene) Iallefall var det ingen antydninga til sprekker nedover i sjølve bakken. Me holdt oss i nordre del av "det slake partiet", sidan det var minst antydning til sprekker på toppen på denne sida. Nede på breflata fann me ut at breen er ganske dårlig inntegna på kartet. Uansett så var det best å holde mot høgre nedover. Etter å ha speida litt etter hytta, fekk me omsider auge på den også. Avgangen såg veldig fin ut på oversida av vatnet, men sidan det er kortare å gå av på nedsida, gjekk vi her. Her var det store og tydelige randsprekker, men ved å gå på kanten ned mot vatnet unngjekk me dei fleste. Området rundt sauabrehytta var utruleg villt. Ein verkeleg fabelaktig plass! Etter overnatting på Sauabrehytta, gjekk turen på ski nedover mot Vintertun. Me tok sikte på kommunegrensa, men det var ein nokså kronglete veg nedover på slutten, særlig når det var dårlig med tid til bussen skulle gå Alt i alt ein fin tur, utanom at me blei ganske solbrente på breen. Det må ha vore sterk stråling!

Tenkte eg måtte skriva litt om turen over Folgefonna (15-17.juni 2003) Planen var å gå Folgefonna på langs, men pga at eg var ganske dårlig dagen før avreise, blei det til at me gjekk direkte opp til Holmaskjær th frå Odda. Snøen låg på ca 1300 moh, men den var ingen problem å gå til fots heilt opp til hytta. Oppe på breen var det ganske skiftande vær; Det veksla mellom skyfritt og tett tåke! Dagen etter var været ganske bra og utsikta flott. Me satte kursen for høgste breakulen (1662) og det var ikkje så veldig langt bort dit. Deretter var det ganske flatt heilt til nedkjøringa på Sauabreen. I luftlinje trur eg det var omtrent 2 mil. Me såg ingen andre oppe på breflata, men spor tyda på at det var folk som hadde gått frå Buer og over til Fonnabu. Det var klare antydningar til sprekker rett over "knekken" i Sauabreen. Difor rant me nedover med "fullt" breutstyr, men om dette verkeleg var nødvendig er eg ikkje heilt sikker på. Har fått inntrykk av at folk ikkje bruker breutstyr her tidlegare på våren. Det var iallefall "sprekker" i snøen som var ca 20 cm breie, men om det er ei djup sprekk under er eg litt i tvil om. Kanskje nokon som har peiling? (Det var ikkje mogleg å sjå ned i snøsprekkene) Iallefall var det ingen antydninga til sprekker i sjølve bakken nedover. Me holdt oss i nordre del av "det slake partiet", sidan det var minst antydning til sprekker på toppen på denne sida. Nede på breflata fann me ut at breen er ganske dårlig inntegna på kartet. Uansett så var det best å holde mot høgre nedover. Etter å ha speida litt etter hytta, fekk me omsider auge på den også. Avgangen såg veldig fin ut på oversida av vatnet, men sidan det er kortare å gå av på nedsida, gjekk vi her. Her var det store og tydelige randsprekker, men ved å gå på kanten ned mot vatnet unngjekk me dei fleste. Området rundt sauabrehytta var utruleg villt. Ein verkeleg fabelaktig plass! Etter overnatting på hytta, gjekk turen på ski nedover mot Vintertun. Me tok sikte på kommunegrensa, men det var ein nokså kronglete veg nedover på slutten, særlig når det var dårlig med tid til bussen skulle gå Alt i alt ein fin tur, utanom at me blei ganske solbrente på breen. Det må ha vore sterk stråling!

Noen som har erfaring med Wolf camper? Dansk merke. http://www.wolfcamper.com/ Butikkutsalg i Molde, selger pr postordre. 4 pers 2800kr 8 pers 3200kr 12 pers 3700kr Vannsøyletrykk 2500mm Noen som har grunnlag for sammenlikning?

Mi erfaring er at step-in ikkje er heilt sikkert på skinnstøvlar, eg har fleire gongar mista dei under føring og kurs. Og det fins så gode og enkle løysingar utan step-in no at du slett ikkje treng lure på det. Mitt råd er å ikkje kjøpe setp-in til skinnstøvlar. Eit eksempel på gode stegjern er Grivel G12 (http://www.stibolt.as/fjellsportkatalogen.html) som vert levert med 4 ulike bindingar. Den som er avbilda er den beste synes eg. Det er plastkopp framme og bak. Trur den heiter New-Matic. Vi har brukt desse stegjerna til turistføring i fleire år og har minimalt med jern som går i stykker. Dei er også svært kjappe å ta på, like kjappe som step-in. Til og med på svært mjuke sko fungerer dei bra. Viss du vil ha nokre som du kan bruke på skisko så kan du vurdere Grivel G10W som er breie framme. Men dette er stegjern med mykje kortare piggar og for mindre ekstreme forhold. Eit anna godt valg er Salewa 12-tagger DRU stegjern (http://www.salewa.com/index3.asp). Same oppbygging som Grivel, lettare å stille og rimelegare, men ikkje så slitesterke. Ove

:D fredag, 30.5: Vi startet (alt for) sent og gikk på Ringstind. Været ble bedre og bedre. Ca. 50 meter under toppen satte vi teltet. Stakk oppom toppen rundt kl 21:00 og kunne nyte kveldstemningen. Det ble en kald men grei natt. Vi stilte vekkeklokken 05:00 for å se solformørkelsen. Den var fin men ikke noe vannvittig opplevelse. En advarsel til alle: Innerst i ringsdalen så må man tar opp til venstre og krysse noen bratte skråninger for å nå breen. Om ettermiddagen er det veldig rasfarlig. Akkurat da vi var inne i skråningen så kom da et kjemperas dundrende ned. Vi slapp unna men det kunne har gått galt. Etterpå kunne vi observere flere ras på samme stedet. Vi var rett og slett for sent ute. Jeg, som alpemann er vant til å være ferdig men en skitur rundt 12:00 eller 13:00 for å unngå å bli tatt av våtsnøras. Det ser ut som å være den riktige strategien for ringstinden også!!! Lørdag, 30.6. Vi kjørte ned ringstinden til skaret mellom midtre og østre ringstind. harde men gode telemark/randonee forhold. stakk oppom renna til stølmaradalstind. fantastisk utsikt fra toppen til all de ville hurrungane tindane. deretter, rundt halv ti kjørte vi ned den bratte renna og seilet bortover til innsteget til lavskaret. ditt opp var det bratt men greit. skulle ikke gås om ettermiddagen grunnet rasfare. rundt 11 startet vi i retning nordre midtmaradalstind. dette var alpinklatring. morsomt, via et stort hull kunne vi passere pinaklene. grad tre minus med telemarkstøvler var vanskelig nok for oss. sikret hele veien forbi pinakklene og opp svaret. deretter var det lett til topps. fantastisk topp midt i smørøret til hurrungane. etter å ha klart oss greit tilbake til lavskaret kom det absolutt verste!!! ned skagastølsdalen. Isete, hard snø renne, 45-50 grader, klippe imellom. her var det absolutt forbudt å falle. dessverre heller ikke noen gode sikringsmuligheter. vi brukte snøbolter. klokka tre nådde vi hytta på bandet og kjørte ned til turtagrø. en lang og glimrende tur var over og vi innmari trøtte!! søndag, 1.6.:Vi bestemte oss å bestige skaggsnebb via den bratte snørenna som synes så godt fra sognefjellveien. renna var greit å gå i men virker litt ras utsatt. store skavler truer renna. vi valgte derfor å holde oss på venstre sida. alt var frossen. det er en forutsetning. er alt mykt i renna så er sannsynligheten for ras veldig stor. man burde være ute av renna senest rundt 10!! siste stykke oppom skaggsnebb var en lett og fin taulengde. nedover i skaret mellom skaggsnebb og bakerste skaggsnebb gikk det greit. derfra kjørte vi litt ned og tok bakerste skaggsnebb bakfra! her må man krysse en bratt fjellside men det gikk greit. samme vei retur og nedkjøring nesten til bilen ved geitsetra. dette kan kalles en fjellklatrers drømmehelg

Jeg har en Fjellduken King Size Thermo, og brukte denne en del tidligere. Som nevnt av andre er den glimrende til pauser o.l, men denne utgaven blir alt for varm som poncho. Jeg har også prøvd å overnatte i den et par ganger, med lite søvn som resultat. Lå 17 timer i regn og sludd ved Snøhetta en gang, da været var for dårlig til å gå videre. Etter noen timer trakk det vann inn gjennom glidelåsene, slik at både fôr og sovepose ble våt. En annen gang lå jeg ved Rondvassbu i temperatur rundt null. Da ble det for kaldt, selv om jeg hadde en "sommer"-sovepose inni fjellduken. Begge disse turene endte med nattlig retur.. Altså; Fjellduken (thermo) er glimrende til pauser, ok til nødbruk og uegnet til normal overnatting. Torgeir

Tror du skal slite med å gå på beina både i Rondane og Trollheimen. Vi var på Snota 17.mai, og gikk på ski stort sett hele veien opp. Har vært i Brungamarka på fottur siden onsdag, og det var utrolig flott. Se opp for flomstore elver, som kan gi deg fuktige elvepasseringer... Skal du på beina, råder jeg deg til å ta turen i litt lavereliggende områder. Trøndelag er genialt, da du ikke trenger å komme mer enn 4-500 moh for å komme over tregrensa. God tur!

Mulig det her ikke er interssant lenger, men... Jeg var på Store Ringstind 17. mai og forholda var veldig fine. Kan jo ikke si noe om tilstand på snøbruer, men det har snødd endel der i det siste og alt så veldig bra ut.

Hei friluftslivfolk! Grattulerer med dagen på etterskdd! Vi var fem stykker som tok oss opp på Tromsdalstind, den såkalte "bytinden" i Tromsø. Det var utrolig fint vær, skyfri himmel og varmegrader rundt 20-tallet. : Vi gikk opp sommerruta og tok en modifisert utgave av vinterruta ned igjen. Snøforholda var gode, muligens litt løst og tungt visst det er lov å være kresen, men svinger, fart og fall ble det, så da er vi fornøyd! Vi hadde en utolig fin dag! Håper dere også hadde det, og fortell gjerne litt om det her!

Jeg var i Molladalen 17.-18.mai, og det ligger forholdsvis mye våt løssnø der nå etter forrige ukes snøfall. Rapporter sa at det var ganske lite snø i dalen før dette snøfallet, så du kan jo håpe at det skal smelte unna fort. Sørsiden er imidlertid tørr, og klatreforholdene er gunstige, dersom du orker å gå inn til innstegene i løssnøen . Det lå imidlertid fortsatt mye snø i Mohnsrenna. Ellers løsnet vanvittig mange våte løssnøskred i løpet av den tiden vi var der oppe. Tror ikke jeg overdriver om jeg sier at det gikk over 30 store skred.

Tenkte jeg bare skulle si at det fortsatt er flotte muligheter for å komme seg på fjellet ved hjelp av ski! Vi var på Snota i Trollheimen på 17.mai. Gikk bare i shorts i starten, men måtte fram med en korterma super etterhvert. Kanonvær, og helt topp føre. Måtte gå på beina inn fra demningen ved Gråsjøen, men kunne ta på oss skia 2-300 meter ovenfor enden av veien. Derfra gikk vi på ski til toppen. Ikke ille med tanke på den vinteren vi har hatt i Trøndelag! Så; Ut på tur!

Tusen takk for opplysninger om Kvitingskjølen. Lene og jeg startet fra Brimi Fjellstugu kl. 10 den 17. mai og la turen oppover Koppflyi med en anbefalelseverdig lunsjpause ned i elvegjelet til Ilva ved cirka 1470 moh. Selv om det var noe vind ble det bakerovn nede i gjelet. Bakken oppover til Store Kvitingskjølen virket uendelig lang, men vi kom da oss til toppen seks timer etter starten ved Brimi Fjellstugu. De to andre 2000-meters knausene på massivet var vi også innom. Flotte utsiktspunkter det også. Og utsikten omfattet ikke minst også Dovrefjell, alpine fjell (Torsnosi ?) i Tafjordfjellene og antagelig enda lengre vest, og også Romsdalsfjell i det fjerne. Ingen andre hadde tatt turen opp til Kvitingskjølen fra øst den dagen, men vi antar at det også hadde vært to skiløpere og en hund på Kvitingskjølen 17.mai pga ferske skispor. Antagelig hadde de gått opp fra vest. Vi brukte om lag 10 timer på turen, og skylder litt på gjennomslagsføre, lite snø, og mange bare flekker og steiner som førte til mange striper i skiene. Først over 1600 m fant vi godt skiføre. Kvitingskjølen er en ypperlig skitopp, men med snøforholdene i år kanskje bedre i april enn i mai ?

Etter nesten en ukes uavbrutt stillesitting måtte jeg bare til fjell. Fredag kveld etter middag reiste jeg til Lykkja, ca. 10 km. inn for Beitostølen. Her ved bommen, hvor man kjører over Slettefjellet til Vang i Valdres om sommeren parkerte jeg bilen der snøen hindret videre fremkommelighet.... ... Klokka var 7 og det begynte å bli skyggefult på denne siden. Jeg kunne gå nesten uavbrutt fra 700 moh (måtte bære skiene et kort stykke på veien) og fra halvråtten snø i starten ble det senere halvråtten skaresnø før en slags tørrsnø regjerte over 13-1400 meter. Jeg gikk den forholdsvis direkte sommerruta, og kom greit opp selv om de slitte skifellene gav en del ekle glipptak. Til slutt stod jeg på toppen av Mugnetinden (1738 moh), en av de ubetinget flotteste utsiktspunktene mot Jotunheimen fra syd. Man er høyt, og ikke minst så nære. Spesielt mot Svartdalen og Uranos / Mjølkedalsbreen ser man kjempeflott. Det var delvsi overskyet, men en stripe klar himmel i nordvesthorisonten gjorde at jeg bestemte meg for å vente på solnedgangen for å se om det ville bli et fint lys. Jeg ventet og jeg ventet, mens jeg stirret innover Jotunfjeldene. Til slutt kom sola, men det meste av fjellene vendte skyggesiden sin mot meg, og det ble ikke det store lyset. Jeg tok et par bilder, og innen jeg hadde fått av fellene og pakket sammen sakene, var fingrene stivfrosne. På vei ned ble selvsagt lyset flott. En rød ildsøyle stod over Mjølkedalstinden, mens en brennende rød himmel var å se over siluttten av tindene der i nord. Nedkjøringen ble ganske slitsom, det begynte å bli småmørkt, og sist ukes store snøfall gjorde at det var stort sett hvitt over alt. Mangelen på lys gjorde at alle konturer forsvant. Det er alltid ekkelt når du tror du kjører rett frem og plutselig går det bratt ned, men ned kom jeg - snøen bar meg faktisk greit nesten helt til bilen. Egentlig skulle jeg vært lenger vest denne helga, men usikker værmelding gjorde at jeg ikke orket tanken på lang kjøretur. To planlagte turprosjekt med andre ble skrinlagt på grunn av lange avstander og usikre værmeldinger. Jeg hadde likevel et behov for å komme meg litt bort fra 17. mai maset. Ved ti-tiden kom jeg meg avgårde mot Valdresflya. På riksvei 51 mot Beitostølen ble jeg fanget inn i 17. mai tog 3 ganger, og jeg må innrømmet at tredje gangen var det ikke gøy lenger. For å få med meg en ny topp bestemte jeg meg for å gå på Austre Nautgardstind, den eneste toppen i dette massivet som jeg manglet. Turen starter lavt i et forholdsvis snøfattig område. Jeg bestemte meg for å gå kjerreveien mot Russvatnet et stykke, noe som var et uklokt valg. Ski av Ski på ski av ski på ski av... osv.. Til slutt gadd jeg ikke mer og strevde meg på råtten snø til over skogbeltet. Herfra kunne jeg stort sett sikksakke meg på snøfelt oppover mot sydsiden av Russli Rundhøi. Her gjorde jeg en tabbe. Jeg rundte sydutløperen og kom inn mot den bratt bekkedalen høyt oppe i siden. Alternativene var klare, enten gå opp på Russli Rundhø, gå tilbake og ned i bekkedalen, eller fortsette bortover siden til jeg kom ned i bekkedalen. Jeg valgte de siste, men i 45 graders helling med tynt snødekke på steiner, stedvis bare steiner, og en helling som ble enda brattere nedover var det litt guffent, men det gikk bra denne gangen også. Uflaks hadde jeg i alle fall. De fleste toppene sydover i Jotunheimen var under skyene, men Nautgardstindmassivet var hele tiden pakket inn i hvitt ull. Jeg valgte meg derfor ut en rett kurs mot østtoppen og gadd ikke en gang tenke på å ta med meg hovedtoppen. I total white-out kom jeg til toppen, snudde og kjørte ned igjen, denne gangen på nordsiden av Russli Rundhøi. Her var snøen bedre, men likefult litt ekkel med et tørt skaraleg som man hele tiden brakk igjennom - Ved å følge et bekkefar kom jeg meg nesten ned til tregrensa på ski, og dette var en mye bedre vei å gå. Dette var 17. mai og alle nordflankene i fjellet var kritthvite. Fra ca. 1200 meter og oppover. Mye av det stammer fra forholdsvis nyankommet snø, men inntil videre er det flotte skiforhold i østjotunheimen. Steder som har vært totalt avblåste tidligere i vinter er nå kritthvite, bl.a. fordi denne maisnøen har vært tyngre og ikke blåst bort så fort som snøen tidligere i vinter. Jeg var nede ved bilen etter ca. 7 timers tur, ganske fornøyd med meg selv, mindre enn 24 timer etter Mugnetindturen tok til hadde jeg tilbakelagt over 40 km og mer enn 2300 høydemetre... I dag har jeg hviledag, noe som ikke er så vanskelig med dette været. (fjellene er i dag innhyllet i graut)..

Tror dere d er mulig å gå til fots til Storen rundt 17-20.juni? Tenkte å gå fra Turtagrø og til Heftyes rute mot toppen? Kjenner ikke til forholdene i området.....setter pris på om noen kan gi en pekepinn!

Tror dere d er mulig å gå til fots til Storen rundt 17-20.juni? Tenkte å gå fra Turtagrø og til Heftyes rute mot toppen? Kjenner ikke til forholdene i området.....setter pris på om noen kan gi en pekepinn!

God idé! Vi padlet Åsta i 1999, en del av strekningen du beskriver. Det var ca 17 km, med et samlet fall på 60 meter. Dette er å padle Birken på tvers!

Hei! Jeg tok turen til Kvitingskjølen fra Brimi Fjellstue 18.mai 1997. Gikk da over alle høyder og knauser over 2000 meter pluss en del lavere topper; gjorde en skikkelig rundtur ut av det. Dengang måtte jeg bære skiene de første kilometrene, mens det var mer enn nok snø over ca 1300 moh. Hele rundturen ble på nesten 35 km og jeg var borte 11-12 timer, men da var altså jeg oppom bl.a. Grjothovden og Tessefjellet også. Skal du kun ta toppene over 2000 m, blir nok turen på ca 25 km. Fra Brimi Fjellstue og opp til nordtoppen på 2025 moh brukte jeg nesten 5 timer uten skifeller og med en del pauser. Det er ihvertfall et ypperlig skiområde med slake fjellsider og der slipper du garantert å gå i kø. Nils

Jeg er en meget ivrig vandrer, og har vært medlem i DNT i halve mitt liv (er 31 år nå). De siste årene har jeg oppdaget en trend innen DNT jeg absolutt ikke like, og jeg har lest et par innlegg i de siste nummerene av Fjell og Vidde om samme tema. Har DNT blitt en festforening ? Episode 1 På en kort vandringstur alene fra Haugeliseter til Hovden, gjør jeg siste overnatting på Sloaros. Når jeg kommer frem er det 4 damer i 50 års alderen der, samt et tysk kjærestepar i begynnelsen av 20 årene. Tyskerene er på fjellet for første gang, og jeg blir sittende å prate med dem. Litt ut på kvelden ankommer det 4 menn på rundt 30 år. De har leid hester på Hovden, og skal ri på fjellet (tror de har sluttet med denne utleien nå). Jeg sitter ute på trappen, og betrakter dem når de ankommer. Tydelig høylytt, og ikke særlig fjellvante (rask konklusjon etter å ha sett at turantrekket er dongeri og mokasiner !!!). Fremme med hytten slipper de bare hestene, og drar frem store sekker som klinger godt. Her er det mye drikke. De presenterer seg, og sier de skal skrive en artikkel som hesteturer på fjellet (den ene påstår at han er journalist). Festen starter umiddelbart inne på hytten. Drikking og røyking (ikke bare tobakk). De hører overhode ikke på oss andre som prøver å si at det ikke er tillatt med røyking på hyttene. De 4 damene flytter seg raskt ned på annekset og blir der. Dermed er jeg "fanget" på hytten alene med det tyske paret. Utover på kvelden/natten begynner de å bli meget beruset, og begynner å bli ubehagelige mot den tyske jenten. De er mildt sagt sjokkert, og trodde ikke det var slik norsk vandring foregikk. Jeg får flyttet dem ut i annekset, og pakker min egen sekk. Nå ser hytten ut som et bombet horehus. "Journalistene" har laget nattmat, og samtlige gryter står fulle av matrester. Hovedpersonene selv har sloknet. Jeg hiver på meg sekken, og småløper ut til Hovden. Der får jeg kontaktet DNT, som igjen ringer lensmannen. Lensmannen rekvirerer et helikopter på Hovden, og drar inn og henter bråkmakerene. Samtidig har han med seg eieren av hestene, som tar ut hestene igjen. DNT kan ikke lastes for dette, men allikevel var det en meget ubehagelig episode. Episode 2 Jeg og min bror planlegger en tur på fjellet med våre største barn. En gutt og en jente på 4 år. De sier seg selv at det ikke kan bli særlig lange turen, og et lett mål er Øyuvsbu på Setesdalsheiene. Som vanlig ringer jeg KOT (Kristiansand og Oppland Turistforening), for å spørre om vær, vind, forhold, mat etc. Jeg nevner også spesielt at vi skal opp med to små barn. "Høres veldig flott ut" sier damen på KOT, og ønsker oss god tur. Ved parkeringsplassen på Brokke/Suleskar veien ser vi at det er mange biler. Ikke så farlig tenker vi. Hytta er jo stor. Vi legger også merke til flere norske 17-mai flagg som er plantet langs stien. Vel, Turistforeningen har jo jubileum, så de feirer vel seg selv, tenker vi igjen. Vel nede på hytten ser vi straks at det er noe som ikke stemmer. Her er det jo fest !! Jeg tar kontakt med en av personene, og joda. De har leiet hytten til et 50-års lag. Vi får heldigvis innlosjert oss på annekset. Men hele turen blir veldig ubehagelig. Det er full fest. Dag og natt. Vi blir tvunget til å oppholde oss langt vekke fra hytten, for å skjerme barna. Vi trekker bort til annekset om kvelden, men festdeltakerene fortsetter hele natten. Innendørs og utendørs, og vi får ikke 5 minutter søvn. Neste morgen raser vi ut fra hytten, og tar kontakt med KOT igjen. "Joda, det stemmer det at det skulle være et arrangement der i helgen. Men de lovet jo at de ikke skulle være til bry for andre, og at det skulle være ro fra 2300 til 0700 som vanlig. Og neida, vi så ingen grunn til å nevne dette for oss når vi ringte før vi dro opp, og sa at vi hadde små barn med". Forkastelig !! Dette ødela hele turen vår. Og vi er meget skeptiske. Må vi hver gang vi nærmer oss DNT hyttene, gå med hjertet i halsen og være redd for å møte ubehageligheter ? Jeg synes ikke det. Denne sommeren blir det telt. Barn synes jo det er morsomt, og vi tar rett og slett ikke sjansen på flere ubehageligheter. Er det slik DNT bør drive i årene fremover ? Jeg ser de forsvarer slike episoder i Fjell og Vidde, med at de trenger pengene fra slike arrangmenter. Jeg mener de på sikt kommer til tape penger på dette. Folk som jeg - vandrere - kommer til å trappe ned DNT-hytte besøkene, og bruke mer telt. Deres meninger ?

Jeg har erfart at ørreten biter bra like etter at isen forsvinner på fjellvanna. Er det en god regel? Fisken biter visstnok best når vannet har temperatur mellom 8 og 12 grader. Det har jo ikke fjellvanna på denne tiden... Noen som har erfaringer her? Jeg savner fjellfisket...

Værvarselet for 17.mai ser ikke så aller værst ut, så da blir det skitur i år også. Kvitingskjølen ser jeg for meg som et godt alternativ med dagstursekk. Er beste utgangspunkt Brimi fjellstove hvis vi kommer med bil fra Valdresflya Hvor lang tur blir det hvis vi satser på å få med oss alle knausene over 2000 m på dette fjellet Et annet alternativ kunne være å gå på Nautgardstind, men der ser jeg for meg at det er litt for lite snø, og turen er vel også betydelig lengre

Var en tur inne på DNT sine internettsider og så følgende oppslag. Ved første omgang ikke noe galt med det, men så stoppet jeg opp på siste linja: Bestyrer Jan Eira på DNT hytta Geiteryggen gjentar suksessen fra i fjor, og holder hytta åpen til 18. mai. Han inviterer til feiring av nasjonaldagen med flaggheising og salutt tidlig på morgenen, deretter stor frokost og kl. 10 går 17. mai toget ut fra hytta. Målet er stor utendørslunsj med god mat (spekemat og rømmegrøt) og drikke dertil. Om kvelden blir det festmiddag og dans. For bestilling av plass denne helgen, ta kontakt med hytta direkte på tlf. 991 57 077. Adkomst: Riksvei 50 Hol-Aurland fra Oslo og Bergen til ca. 1 km vest for Geiteryggtunnellen, hvor det er parkeringsplass. Herfra ca 5 km langs kvistset løype til Geiterygghytta. Person- og bagasjetransport etter avtale med bestyrer. DNT er en forkjemper mot overdreven scootertransport i fjell og utmark. Men for DNT selv er det ok å bedrive "bagasjetransport og persontransport" skarve 5 km. inn i fjellet. Jeg har ikke noe i mot åpne hytter og arrangement på hyttene, men må man drive motorisert ferdsel i fjellet for å få det til? Er det bare jeg som synes dette lukter litt av dobbeltmoral? Bare lurer.

Jeg er interessert i å få vite om det høres forsvarlig ut å gå på Smørstabbreen 17.mai helgen. Planen er å gå inn på breen nordvest for Kalven, her er det lite sprekker, og så gå over den relativt flate delen av breen mot småtoppene nord for Gravdalstind..