Søk i nettsamfunnet

Mitt innlegg igår kl:23:52 var ment blant annet for de som tenker å telte vår, sommer og høst og er usikker om de kan dra på tur med gassbrenner når termometeret kanskje vil krype under 0. Dette kom ikke fram i det innlegget. Det er altså mulig å dra på telttur en helg og lage litt mat og koke kaffe med gass selv om det skulle bli noen minusgrader. Men som det står beskrevet i testen jeg linket til http://www.friluftsl...ss-i-kulda.html, bruk stor helt full boks og eventuelt reserve boks. Fortrinnsvis med en brenner som gjør det mulig å snu gassboksen på hodet. Man kan ikke beregne å bruke gass som varmekilde i teltet. Da må man ha med mye ekstra gass. Ikke alle vil gå til innkjøp av en forholdsvis dyr multifuelbrenner for et par tidlig vår- eller sene høstturer dersom de ikke telter vinterstid. Derfor kan det være greit å vite at det er mulig med gass og kanskje man får en tur eller to ekstra. Til turer på snø med snøsmelting er jeg helt enig med afe at gass er uegnet. Jeg testet ut det på en av mine første vinterturer for mange år siden. Det var under tregrensa og jeg kunne fyre bål til snøsmelting.

Bergans Trollhetta 95L er en sekk av god kvalitet, med meget god bærekomfort inn mot 23-24 kilo Min erfaring og mening er at bæresystemet ikke tåler særlig mer enn det, før det begynner å gå ut over bæreopplevelsen, og sekken føles tung og pressende mot skulder og hofte. Jeg kjøpte min Trollhetta-sekk etter at den ble brukt på 71 grader nord på TV Norge i 2005. Den har vært brukt på utallige turer, sommerstid såvel som vinterstid. Det tyngste jeg har lastet den, er inn mot 28 kilo. Sekken er anatomisk og har brede, solide og godt polstrede skulderremmer og hoftebelte. Dette, sammen med veldig mange smarte justeringsmuligheter, gjør at det er enkelt å tilpasse sekken, og ut fra det, oppnå en veldig god bærefølelse dersom man pakker sekken fornuftig. Sekken mangler sidelommer, noe jeg anser som et minus, da jeg foretrekker å ha sidelommer til oppbevaring av småartikler man ønsker rask tilgang til. Trollhetta leveres med en påmontert "dagstursekk" som henger bakpå hovedsekken. Denne er, etter min mening helt bortkastet, og min gikk i søpla. Integrert regntrekk i lokket er et pluss. Kjapt gjort å hive trekket over sekken når det begynner å dryppe fra oven. En annen fordel er veldig mange festemuligheter (hemper, remmer) utenpå sekken for f.eks fiskestenger, håv, liggeunderlag, førstehjelpspakke og hva det måtte være. Sekken har dobbel lukking til hovedrommet, som bidrar til å holde fukt og snø unna. Mulighet for å åpne sekken på langs vha langsgående glidelås er veldig bra, når man skal ha tak i ting som er pakket langt ned i sekken. Det er både innvendig og utvendig topplokklomme, i tillegg til flere innvendige smålommer i hovedrommet - dette kompenserer forsåvidt noe for mangelen på sidelommer, selv om artiklene ikke er like lett tilgjengelige. En annen ting som, i tillegg til sidelommer etter min mening mangler, er en forsenking i forkant av sekken for hodet, så man kan bøye hodet bakover - spesielt gunstig i motbakke. Alt i alt en sekk jeg har vært, og fortsatt er, veldig godt fornøyd med. Passer perfekt til kortere vinterturer eller litt lengre sommerturer. + Meget god bærekomfort + God kvalitet på remmer og hemper + Mange justeringsmuligheter + Integrert regntrekk i topplokk + Langsgående glidelåsåpning - Mangler sidelommer - Mangler forsenking for å bøye hodet bak - Mister mye bærekomfort over ca 23-24 kilo - Bortkasta dagstursekk montert utenpå Click here to view the article

I går ettermiddag kjørte jeg etter jobb opp mot Tverrsjøstallen i Nordmarka fra Hønefoss-siden og parkerte bilen 400 meter nord for vannet Ølja, 528 moh. Turen opp til det flotte utsiktspunktet Lamannshaugen (701 moh) tok omlag 45 minutter på fjellski med skifeller, og jeg var der oppe cirka 17.30. Været var tilnærmet perfekt, men litt disig i horisonten. Jeg klarte ikke å se Jotunheimen med det blotte øye pga disen, men med en 8x40 kikkert var flere topper synlige herfra og de kom ganske klarte frem. De jeg mener jeg så var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) bak Torfinnstindane (2119), Nordre Kalveholotinden (2019), Store Knutsholstind (2341) bak Kalvåhøgda (2208), så en lang rygg med noen småtopper som jeg tror må ha vært Tjørnholstinden (2331) bak resten av Kalvehøgda mot Rasletind. Men selve Rasletind klarte jeg ikke å skille ut. Videre mot høyre Besshøi (2258) som et stort massiv. Etter Lamannshaugen gikk turen videre til Svarttjernhøgda (717 moh) som er Nordmarkas høyeste punkt. Fra utsiktstårnet der oppe kunne jeg ved 19.30-tiden også se en stor del av Jotunheimen. Noe av disen var nå forsvunnet og toppene fremstod i en klarere profil. Dessverre hadde jeg ikke tålmodig til å vente til solnedgangen. Jeg tror at hvis man er der oppe mens kun Jotunheimen er badet i dagens siste solstråler, mens resten av det du ser ligger i mørke vil toppene tre mer markert frem. De jeg så fra Svarttjernhøgda mener jeg var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) og/eller Torfinnstindane (2119) kunne såvidt skimtes bak en dalside oppe i Begnadalen, og videre det samme som i fra Lamannshaugen. Mulig det var på grunn av lyset, men jeg synes jeg så mer av Jotunheimen fra Svarttjernhøgda. Men mitt store spørsmål blir hva jeg så til høyre for Besshøi. Jeg innbilte meg at det kunne være Nautgardstind (2258). Men er klar over at det like godt kunne være noen av høydedragene på østsiden av Valdresflya. Dersom det var Nautgardstind ville den i så fall kanskje ha vært Norges nest lengste siktlinje med 180,6 km. Høgevarde (Norefjell) – Høgronden er Norges lengste siktlinje med 184,9 km. Er det noen som har kvalifiserte meninger om utsikten fra nevnte to høyder i Nordmarka Jeg er jo litt usikker på om det jeg skriver er riktig. Spesielt det om Nautgardstind. Og ods (Oddvar), du vet vel noe om dette Hvis flere har tenkt seg opp dit, kan det være et godt tips å ta med et Jotunheimenkart og et godt bilkart som dekker alt fra Oslo til Jotunheimen. Jeg hadde ingen av delene. Og ikke glem kikkert Jeg hadde forøvrig også med meg meg et speilreflekskamera med 300 mm linse, men hvorvidt bildene blir av en kvalitet hvor man kan se Jotunheimen er usikkert. Fra Lamannshaugen og Svarttjernshøgda kunne man forøvrig se diverse andre fjellområder fra Skrim via Blefjell, Gausta, Norefjell og Vikerfjell.

Her er tre bilder fra oppholdet (hvis noen er interessert, da!) Pass på, bildene er store: Sett tilbake mot Eidsbugarden: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/01 Turkameraten kommer opp fra renna ovenfor Melkehullet: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/02 Langeskavlstind, Sagi, og Mjølkedalspiggene med breen i forgrunnen: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/03

Og på Sunnmøre må arrangerte turer avlyses i helgen pga nysnø/snøvær... I fjor kom jeg litt sent i gang med topptur, så første med randonne var først 05.juni. Siste 27.juli, dog med sykkel og litt gåing. Ikke noe problem å finne snø i juni hverfall, og med påfyllet som har vært i år så ser det lovende ut.

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Til strålende sol våknet vi i dag tidlig. Kunne ikke bli liggende. Ville gå Knutshø i østjotunheimen, men etter gårsdagens dårlige vær falt en innskytelse av å ta med ski for sikkerhetsskyl inn. Opp mot Valdresflya lå snøen fortsatt i veibanen og nedover på andre siden så det vel hvitt ut i hellingene under Knutshø. Vi bestemte oss derfor for en skitur. Vi gikk inn Leirungsdalen. Tørr snø. Blå voks. Det var ikke kommet overvettes mye, men det var i alle fall minst like mye eller mer snø enn i påska, og der snøen lå var det stort sett drømmeføre. Ikke en sky på himmelen inn Leirungsdalen. Passerte flere teiltleire som sikkert koste seg mer i dag enn i går. Vi gikk inn til den vestligste Leirungsbreen (brerest egentlig), passerte hovedbreen først, som har trukket seg noe tilbake siden jeg så den for første gang for ca. 6 år siden. Det meste av sprekkene lå i dagen og det var et flott skue. Vi gikk så opp på den vestligste breen, og følte at Vestre Kalvehøgdi nærmest lukket seg over oss med sin vanvittige vegg. Dette var en kosetur og vi gjorde ikke noe annet enn å gå opp breen og kjøre ned. 10-15 cm, tørr, tildels pudderaktig snø på breen gjorde at selv en "telemarksklovn" som jeg klarte å tegne buktende slangemønster ned fjellsiden. Nede i "lavlandet" ble snøen litt pappete og delvis våt etterhvert, men det var langt fra råttent eller noe sånt. Så jeg tipper at med forholdsvis kjølig vær holder skiføret seg supert ennå noen dager i østjotunheimen. Innen vi var ved bilen var evigblå himmel byttet ut med innkommende skyer og timinga var sånn sett forholdsvis brukbar synes jeg...

Klokka ringte litt for sent, som vanlig, og etter en rask frokost var det bare å tråkke på gassen langs RV51 oppover Øystre Slidre i retning Bygdin. Da jeg passerte gjennom Beitostølen var jeg en smule forbannet på meg selv, siden det så ut som at jeg skulle misse båten kl. 1010. Til min store lettelse sto det mange folk på brygga, og båten hadde ennå ikke lagt fra land. Veien var dog ikke lang til fortvilelse. Det viste seg nemlig at det var langt flere som ønsket å bli med enn hva båten var godkjent for. Da båten endelig la fra, til jubel fra de ombord , var jeg lettere gretten. Dette hadde jeg tross alt ikke regnet med. Jeg hadde nå to muligheter; jeg kunne vente til neste båt kl. 1440, eller begynne å gå. Dagens mål var Kvitskardstind, og jeg regnet fort ut at det nok ville lønne seg tidsmessig å ta alt pakket på ryggen og begynne å traske i retning Torfinnsbu. Med full oppakning, inkludert telt, bar det så innover, og etter et par korte pauser og en kaffepause på Torfinnsbu, satte jeg opp teltet ved Nybui etter ca. 3,5 timer. Etter en rask matbit bar det så i vei igjen. Først på fin T-merket sti, så, noen meter før et skilt merket "Til bro" går den gamle stien av mot høyre. Stidelet er godt synlig. Dette var forøvrig stien som ble brukt frem til ruten gjennom Langedalen ikke lenger var farbar. Stien oppover er delvis godt merket, og delvis blir den litt borte, men det er ikke noe stort problem å følge den. På et passende tidspunkt begynte jeg å skrå opp mot botnen/dalen på vestsiden av Kvitskardstind-Mesmogtind. Jeg gikk opp på sydsiden av elven som kommer ned herfra, og passerte denne ved utløpet oppe på bandet (ca. 1670). Jeg hadde nå brukt ca. 1,5t opp hit. Hittil hadde jeg gått for det meste på gress, men herfra var det stort sett bare stein. Ved enden av vannet er det en endemorene. Denne omgikk jeg delvis ved å svinge rundt på nordsiden. Det er mye både stort og smått i morenen, og man må ferdes litt forsiktig. Breen som er tegnet inn på kartet er skrumpet så mye inn at man kommer opp i skaret mellom Kvitskardstind og Mesmogtind uten å gå på bre. Ønsker man å gå over breen, så er dette ufarlig, den er nemlig i praksis sprekkfri i det gangbare området (men ikke opp langs sidene). Stegjern er dog, om ikke helt nødvendig, så helt klart en fordel. Siste biten opp mot skaret går også i til dels veldig grov ur/morene, og man må være normalt forsiktig, da det er en del løst. Vel oppe i skaret ser man nedover breen mot Svartdalen og Knutseggi og videre nedover Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Jeg hadde nå gått en god stund, og følte vel at det var litt i overkant med stein i fjell-Norge Vel, jeg måtte videre, og startet på siste oppstigningen, ca. 300 høydemetre. Jeg fulgte nordvestryggen oppover, og selv om det er litt løst en del steder, så er det forholdsvis greit. Nede fra vannet hadde jeg dog sett at det var et punkt på ryggen med et innhogg som ikke så så veldig greit ut. Dette innhogget lå rett etter en slags hammer. Vel, jeg kom meg nå nesten til topps på den hammeren før jeg husket dette. Jeg vurderte å returnere et stykke for å gå i fjellsiden i stedenfor, men bestemte meg for først å se hvordan det så ut fra toppen av hammeren. Her viste det seg å være helt greit å komme frem Siste biten mot toppen går man så noe vestover før man runder opp på selve topplatået. Og for en utsikt man har fra toppen! Østover har man Svartdalen med Store Knutsholstind, Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Nordover ligger Mesmogtind og Langedalstind. Vestover ser man Galdeberget og sydover ligger Torfinnseggi og Torfinnstindane. Kvitskardstind selv het jo faktisk Nordre Torfinnstind frem til ca. 1910. Fra utløpet av vannet hadde jeg brukt ca. 1,75t opp hit. Jeg måtte nå bestemme meg for returen. Det er jo flere muligheter - man kan gå Torfinnseggi og skrå ned sydvestover før Vestre Torfinnstind, eller man kan gå ut på Kvitskardsoksle og videre langs breen som ligger i botnen sydvest for Torfinnseggi, eller man kan returnere samme vei som man kom. Det begynte nå å li litt på kvelden, og med tiltagende mengde melkesyre i lårene, samt alene, så valgte jeg å returnere samme vei. Til tross for at jeg var helt "peist" da jeg kom ned til teltet, så hadde det tross alt vært en helt (bokstavlig talt) topp dag

På Spiterstulen er de forresten noen drittsekker som nekter å ta deg imot hvis du ikke rekker å stå på døra til klokken 23. De er helt gale. Sorry, men det er min erfaring. Jeg ringte en gang og sa at jeg ikke kom avgårde før ganske sent fra Oslo, og fikk til svar at "det var mitt problem". Dette er bare en av flere totalt hårreisende episoder jeg har hatt med det stedet. Ligg heller i Lom eller på superkoselige Leirvassbu.

I can't tell how much snow there will be at the Harangervidda, but in Setesdalsheiene there are still a lot of snow. (A few years ago there were still 90% snow 1. july) Bring winter clothing. (Wool) and, do not forgett mittens and headgear. (dubbel set.) I see from your blogg that you plan to by alcohol (rødsprit) at local stores. There are, as you allready know, no alcohol to be bought between Fidjeland/Ådneram and Liseth. There are no shops of any sort. (I would have sent an epost to Haukeliseter and asked them to order a botle, They might be able to help.) http://www.ormerod.no/wp-content/uploads/2010/01/haukeli1.jpg

Gjest over, var meg..... Skrevet: Søn Apr 10, 2005 13:01 Tittel: Re: Koble Garmin GPSmap 76S til pc

Try contacting Mørebil AS. E-mail: [email protected] Phone: +47 70 27 34 01 Fax: +47 70 27 01 28 Best regards; Peder K.

Oi, tenkjer nok mange, det går ikkje an å vera så dum................. Gjennom mange år som fjellvandrar har eg, til skilnad frå nestan alle andre fjellvandrarar gått med terylensbukse i fjellet, og det kun under gode forhold som godt sommarvêr i 10-25°C utan fare for regn. (Elles går eg i bevernylonsbukser ved fare for regn, og tjukke vadmelsbukser på kalde vinterdagar). No er ingen gammal kar i den aldersgruppa som er vant med terylensbukser i det daglege. Eg er faktisk kun straks 39 år, og med "mange år" med terylensbukse i fjellet, nemner eg at eg har brukt terylensbukse på fjelltur sidan eg var i slutten av 20-åra. Folk på min alder og yngre er slett ikkje vant med terylensbukser, men eg er vant til å gå mot straumen, og har gått med slike bukser heilt frå då eg var tidleg i 20-åra. Det var berre litt til å byrja med, men eg trivest så godt med det at no går eg nestan ikkje med noko anna, såvel i arbeidet midt som bussjåfør der den inngår i uniformen, og på fritida. Nok om akkurat det. Kvifor går eg så med terylensbukser på fjelltur, (seinast 8/5-05)? Det er rett og slett fordi eg opplever det som alle andre bukser eg har prøvd, blant dei buksene eg kan tenkja meg å bruka. Gore-tex, m.m. har eg aldri brukt, sjølv om eg er klar over at det er mykje bra på marknaden. Livet mitt i fjellet har likevel overbevist meg at eg ikkje treng moderne turtøy, og står fjellstøtt på det. Bruken min av terylens-bukser i fjellet er slik eg ser det ei vidareføring av tidlegare tiders bruk av heimalaga vadmelsbukser på gardane rundt om, som karane brukte under ute-arbeid, slått i utmarka og under kløvjing til fjells, m.m. Likeeins er det med dei tjukke vadmelsbuksene som det finns mange forsvarsmodellar av i dag. Dessverre er ingen terylensbukser på marknaden i dag like solide som vadmelsbuksene før i tida, og det meste er tynne kvalitetar som kun duger som finbukser. Styr unna desse. Det er ikkje mange som tilbyr solide terylensbukser i dag. I Oslo trur eg eg ville høyrt med Herremagasinet eller Follestad, då desse fører klassiske og tradisjonelle bukser, og det i alle storleikar, også for feite folk som meg. Terylensbuksa som eg skal gå med til fjells, skal vera sterk, grov, kraftig og slitesterk, og tåla ein skikkeleg støyt. Den skal ha god passform og sitja som støypt, samt vera såpass ledig at ein kan ta høge oppsteg i bratte motebakkar, utan at buksebeina strammar noko særleg. Det er forutsetjinga for buksa, og den skal sjølv om den ved første augekast ser ut som ei finbukse, vera ein solid kvardagsbukse. Det er lov å spørja butikkpersonalet om råd, men det er ingen vits i å ta turen innom butikkar til dei store kleskjedene. Sjølv om gode nok terylens-bukser er dyre, ofte over 1000 kr., er det verdt det. Justering ved målsaum kan vera lurt med tanke på passformen. Buksa skal brukast ute i terrenget, og bør ikkje skli for langt ned når ein går. Dei som har stor pondus som meg, må ha lågt liv i buksa, under magen. Fjellfolk flest vil nok synast at terylensbukser i fjellet er noko tull. Det skal verta interessant å høyra frå fjellfolk. Skulle det finnast fleire som brukar terylensbukser i fjellet, er det berre å koma med innlegg. De som synest at terylensbukser er tull i fjellet, må óg koma med innlegg. Er det 1 eller 3 som vil prøva ut terylensbukser til fjells, og brukar ei bukse som held mål, er det berre å koma med dykkar røynsler (erfaringar) i innlegg her. For meg er valet om terylensbukse til bruk i fjellet teke for mange år sidan, eit val eg står ved så lenge eg kan klara å gå til fjells. Det er ikkje meininga å skapa ein terylensbukse-klan i fjellet. Dette er rett og slett for å få fram synspunkt frå fleire sider. Eg viser til innlegga mine under namnet "Stuttjukken" (og henvisning til gjest) under "Hvilken fjellbukse??", "Ny fjellbukse", "Nickers?" og "Olabukser......". Etter årevis med bruk av terylensbukser i fjellet, har eg røynt (erfart) at det for meg ikkje finns betre fjellbukser å gå i, når forholda høver. Det starta som ein smaksak, men jo meir eg brukte terylensbukser i fjellet, desto meir enn ein smaksak vart det, og det vart meir som ein livsstil. Helsing Stuttjukken. Eg oppfyller det namnet på meg fullt ut.

Ja selv i Algerie er det hvitt. Hva blir det neste? Skiføre i Sahara? http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideH/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/27/421625.html eller denne http://go.vg.no/cgi-bin/front.cgi/0/http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=264502

Læren om kristendommen er et fag. Kristendommen er en tro. Jeg har ikke sagt at du er kreasjonist, men vulgærdarwinist, i og med du snakket "om den sterkestes rett" (en dårlig oversettelse av "the survival of the fittest", som igjen fortsatt er en veldig enkel tolking av evolusjonsbiologi). Men å snakke om "synseboka til Darwin", stiller deg intelektuelt sett på linje med gutta i "Flat earth society", eller medlemmene av inkvisisjonen som tvang Gallileo til å innrømme at sola går rundt jorda. Påstår noen at 2+2 =5, eller at jorda er så er det lite vits i å imøtegå. Du har beveget det på samme nivå. Spørsmålene dine jeg har prøvd å svare på ovennfor er det atskillig mer mening i. Prøv å les en gang til. Det var deg jeg tilla en slik uvitenhet, oppløftende at jeg tok feil. Det som gjør meg svett er den forakt du og særlig Tom viser for kunnskap. Regner med dere går til healer eller kloke koner om dere knekker beinet på tur, og ligger langt unna legene, disse innehavere av foraktelig formalkunnskap innen medisin. At dere engasjerer en bilmekaniker til å sette opp hytta osv osv. Kunne gått langt vider på dette, men det er OT, og er sagt veldig greit i en kronikk som sto i Dagbladet lørdag: Se http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/05/422508.html Men - advarsel, det er skrevet av noe så foraktelig som en biolog.

Oppsummering uke 24: Mandag: Lang runde ved Harstad/Kasfjord/Kvæfjord/Sørvik, 96km Tirsdag: Litt kortere runde ved Harstad/Refsnes/Sørvik, 92km Onsdag: Hvile-/reisedag Torsdag: Narvik - Ballangen t/r + litt bakkekjøring i Narvik, 100km Fredag: Narvik - Bjerkvik t/r + avstikker innover Rombaksfjorden, 80km Lørdag: Narvik - Riksgrensen - Björkliden t/r, 155km Søndag: Tjeldsundbrua mot Grovfjord t/r, 53km Ekstremt mye sykling denne uka, kanskje litt for mye. Flotte treningsforhold i nord, med mange "flate" veier og mye fint vær. Men nå sier musklene stopp, så det blir hviledag mandag. Bare 34km igjen til den magiske grensa på 2000km (selvpålagt minimumsgrense for å stille i JR'05). Tellerstand søndag kveld: 1966 km

PS gå opp en hagl størrelse betyr fra 6 til 5 da hagl 5 er større en 6 målt i mm.. remington hevishot er dyre ja, 20-30kroner allt etter kaliber. Har enda ikke funnet ut hva jeg skal bruke 10 sept, så kanskje noen kan skrive litt mer om hva de brukte slutten av sesongen 04/05? Stål er iallefall uaktuellt, fjellrypejeger som jeg er, med trange choker og tildels drøye skuddhold, evnt korte skudd i steinura Vismut har jeg lest en del bra om, er det noe å satse på?

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideT/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/30/433150.html

Hei Har en case med en sekk som jeg har vanskeligheter for å få ned under 30 kg. Jeg planlegger en ukestur til Lofoten i slutten av Juli i sommer, og som amatør-naturfotograf er jeg nødt til å dra med meg ekstra med utstyr (det er derfor jeg skal på turen i utgangspunktet). Sekken i seg selv, uten mat og fuel for primus har jeg fått ned til rundt 22 kg, dette er helt greit å bære, faktisk føles det ganske lett. Jeg har en Bergans Trollhetta (95L) sekk, men lurer på om jeg skulle gått for Bergans Viking I eller Alpinist I isteden, i og med at vekten uansett ser ut til å krype over 25 kg. (på vinteren ser jeg ikke ut til å slippe unna 30kg). Trollhetta har jeg lest (og opplevd) som litt sluggish og småvond med 26kg og opp pga. Cflex bæresystemet, utrolig god når vekta er under dog. Videre; Problemet er at fotoutstyret veier ca 8.4 kg(!), dropper jeg monopoden veier det 7.3kg (kamera m.batteri, blitz, telelinse, wideangle, tripod og hode). Da har jeg minimum av påkrevet kamerautstyr for de aller fleste situasjoner (dekker brennviddeområdet fra 10mm-20mm og fra 50mm til 500mm). Jeg eier en Helsport Jotunheimen sovepose (vintersovepose), her kan jeg kutte ca 2 kg ved å bruke en superlett sommersovepose på sommeren. De alternativene jeg har sett på hittil er Ajungilak Kompakt summer (195): 710 gr 23/7/2/-12 , Kr 2698 ,- og Ajungilak Altitude summer (195): 890 gr 25/12/9/-4, Kr 990 ,- Er det noen som har erfaring eller synspunkter på disse soveposene? Jeg skal gå ved kysten og erfaringsmessig, er tidspunktet for turen den varmeste i dette området. Jeg er ikke spesiellt godt trent enda, har hatt noen få trenings/erfaringsturer på senvinteren og våren og vet at jeg sliter litt når vekten kryper over 25 kg og terrenget er kuppert. Ellers har jeg prioritert vekt på teltet ved å kjøpe Helsport Isfjell 2-camp og droppet en del plugger på sommeren. Alt av utstyr som tåler pakking ligger i poser, kun omnifuel primusen ligger i en plastboks. Går ut fra at det blir mye suppeposer/tørrmelk ol på denne turen. Nok om det, noen som har synspunkter på disse soveposene, andre tips? MVH Ole

Norefjell er supert det, men er det virkelig sant at det har vært skiføre der 23.oktober Det ser ikke så veldig attraktivt ut på webkameraet som skiheisen på Norefjell har. Jeg har ringt til Tempelseter som ligger på 900-1000 m og de sier at det ikke er nok snø. Har du virkelig gått på ski Fra der jeg bor er det bare en drøy time til Norefjell. Så hvis dette er sant betyr det at jeg har gått glipp av tre helger med skigåing, og det er det som er mest irriterende med slike meldinger Er det noen som kan komme med litt mer nyanserte meldinger om Norefjell og skiføret.

23% moms.. ikke toll!

Sierra Nevada de Santa Marta er verdens høyeste kystfjell. Den høyeste toppen, Pico Cristóbal Cólon (Columbustoppen) er 5776 m og ligger ca 40 km fra kysten. Herfra skal man altså kunne se 23 mil til havs (avst. til kysten fratrukket) med ods' formel. Da skal sikten være god for å se horisonten... (Når den nest høyeste toppen heter Pico Bolívar, bør det være lett å finne rett verdensdel.) Burde være en spennende tur - For de som er ferdig med 2000-metersam.inga - se http://www.peakbagger.com

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/14/420214.html De griske jævlene skulle vært knust til det ugjenkjennelige.