snilen

I forbindelse med slike ekspedisjoner må man gjerne skrive under på et skjema der det er noen rubrikker vedrørende medisinsk tilstand. Jeg har vært med på en tur der en med en diagnose ikke hadde opplyst om denne i påmeldingen. Dette ble smådramatisk for vedkommende og heller ikke så fint for andre i følget. Vedkommende burde ikke vært ha med på en slik tur. Derfor henstiller jeg til folk som tenker på slike høye turer om å være dønn ærlige med eventuelle medisinske svakheter.

Ja, Crispi lærstøvler str 47. Det er reell str 47. Fant et par litt store støvler på billigsalg, fint med litt god plass til ekstra ullsokker på slike turer.

Mine siste fjellsko er str 47. Gamasjene gikk på med litt rå kraft i 4000 meters høyde på Elbrus i sommer. Har man skonummer 47, har man også krefter til å få dem på.

Kan ikke hverken bekrefte eller avkrefte, men vil bare si at google maps ofte er litt unøyaktige når det gjelder inntegning av landegrenser, jeg har sett dette vedrørende andre fjell der grensen går over toppen. Det hender også at det er diskusjon landene imellom om hvor den offisielle grensen går.

Dette med skrivere overrasket meg ikke, det er jo fra før en velkjent sak at en billig HP-skriver leveres med en under halvfull blekkpatron. Nye patroner koster ofte omtrent det samme som en ny skriver - med halvtom blekkpatron igjen. Mer overrasket var jeg over det verdensomspennende kartellet rundt noe så alminnelig som lyspærer som ble startet i 1924 og fortsatt utøver sin makt, slik at lyspærer skal ha en begrenset levetid på 1000 timer. Når det finnes lyspærer som har brent kontinuerlig i over 100 år, er det på tide å ta tak i dette. Søppelbergene som blir utplassert i bl.a. Ghana og den tvilsomme gjenvinningsindustrien i Kina er medaljens bakside. Vi i den kapitalistiske verden har ikke noe å være stolte av her.

Har hatt det på bikkja - type golden retriever. Fikk noen medisiner av dyrlegen så gikk det over av seg selv. Det var etter en heller blaut skogtur på høsten der bikkja tok seg ut mer enn vanlig. Ordentlig vondt å se på at bikkja fikk vondt når det var glad og logret. Ikke noe alvorlig dette. Trøsten var at tilstanden typisk kommer etter at bikkja har hatt det ekstra fint.

Gikk meg bort i skumringen i ukjent terreng i Vegårdshei en gang. Skulle bare gå en bitteliten kveldstur opp på nærmeste ås, men fant ikke veien tilbake og det begynte å bli veldig mørkt. Himmelretningen kunne jeg kanskje ha funnet ut av ved hjelp av maurtuer, men det ville ikke hjulpet meg ettersom jeg ikke visst hvilken himmelretning jeg burde gå. Løsningen var siste utvei som jeg har lært i speider'n. Gå nedover. Fulgte et myrdrag og etterhvert en liten bekk nedover. Etterhvert kom jeg inn på en skogsvei og ned til et gårdsbruk. Der fikk jeg vite hvor jeg var og hvor jeg skulle gå for å finne tilbake. Snarveien over skauen der jeg kom fra var ikke aktuelt ettersom det var praktisk talt mørkt, så det ble en lang vandring langs vei før jeg var tilbake til de andre som begynte å bekymre seg alvorlig....

Det går nok an å gjøre ting rimeligere. I tillegg trenger man mat på slike turer, og å reise til fjellet koster ca 38 kroner pr mil med privatbil i Norge, reiser man offentlig er det heller ikke spesielt billig. Det går mot vinter og da foretrekker jeg å reise på topptur i varmere og billigere strøk med utstyr som passer for sommer i norske fjell. I vinter blir det Etiopia, et lite besøkt turistland. Heller 6-7 slike turer enn utstyrspakken din Smaken er som baken - den er delt

Jeg har gode erfaringer med barnepulk. Har aldri eiet en selv, men har fått låne. For små barn kan det være som i vogga, de sovner lett. Etter en 3-milstur der far ønsker å slappe av i solveggen på hytta, kan det bli problem når pjokken har småduppet hele dagen og har masse energi, mens far ikke har så mye energi igjen og heller vil kose seg med en øl eller to. Det er vel det eneste negative jeg kan komme på.

Vi var 42 vikinger som hadde samling i Innerdalen nå i høst. Veldig sosialt og fine turer. Det går an, men det må en hard kjerne på 4-5 personer med et visst nettverk til for å få til noe. Her er noen bilder og litt tekst fra samlingen: http://www.wwv.no/innerdalen_minnebok.asp

Når jeg hører Atacama tenker jeg på avslutningen av mitt livs fjelltur. Formen var elendig og nedkjørt før avreise, men jeg tok likevel sjansen på å bli med på gruppetur til Aconcagua. Toppen ble nådd etter uker med akklimatisering, og når man er såpass godt akklimatisert, var det bare å benytte dette til en kjapp tur til Ojos del Salado, Amerikas og Argentinas nest høyeste fjell, Chiles høyeste fjell og verdens høyeste vulkan. Min turkamerat ble dårlig i øverste camp, men jeg tok sjansen og gikk opp solo. Noe dristig, og noe av det tøffeste og fineste jeg har vært med på. Slike høye topper er utenfor rekkevidde med den korte tiden du har, men det du kan ta med deg i området er: - Biltur til Laguna Verde - ved foten av Ojos. Herfra kan du se fjellet, men det er også bademuligheter her på ca 4400 moh. Varme kilder i strandkanten, der man kan sitte en stund men ikke for lenge, da er det bare å bade i sjøen. Saltvannsbad i 4400 meter er ikke å forakte, og det var ikke avskrekkende kaldt. Å komme over bakketoppen etter 25 mils kjøring fra Copiapo var en åpenbaring i ørkenen. Fra området rundt Laguna Verde kan du nå mange små og store topper av ulik høyde. Laguna Verde ligger bare noen få km fra grensen til Chile, som går ved veiens høyeste punkt, Paso de San Fransisco, 4800 moh. Copiapo er blitt en kjent by etter gruveulykken, det kan være du kan oppleve noe rundt dette dramaet om de har gjort noe av det. I Copiapo har de også et digert stein-museum om du er interessert i slikt. Mellom Copiapo og Caldera går rester av søramerikas eldste jernbane, gamle lokomotiver å se på stasjonen i Copiapo. I Caldera er museum på jernbanestasjonen. Like ved havnebyen Caldera ligger den rolige badebyen Bahia Inglesia. På dette lille stedet tok vi inn på et hotell drevet av en bergensdame, og på stranda traff vi gymlæreren Mario fra Tromsø(eksil-Chilener) som serverte oss verdens beste fiskesuppe i en slags falleferdig sigøynerleir, så verden er ikke stor. Ute ved kysten er det også noen flotte fiskerlandsbyer som delvis fungerer som feriesteder. Skal du ha litt sol og bading er det bedre temperatur her enn utenfor Santiago 800 km lenger syd. Reise Santiago-Copiapo med nattbuss var kjempeflott, god service og deilige liggestoler, bedre enn business class på langdistansefly. Billig og greit var det også, men billetter må kjøpes på forhånd. Disse 2 høye toppene ble mitt livs fjelltur. Jeg dro av gårde i en elendig form, klarte disse høye toppene pga stahet og en god porsjon fornuft og kom hjem som et nytt og bedre menneske. Noen dager som turist nede ved havet med flotte opplevelser var storartet. Ørkenen går helt ut til kysten, så man trenger egentlig ikke reise langt inn i fjellene for å oppleve ørkenen. Håper vedlagte turbilder fra februar 2008 kan gi deg noen tips

Du skal ha flaks om du får igjen isøksa di Dag, dette er et ganske øde område. Jeg ser at du har gått opp fra samme retning som jeg gjorde. Hvorfor gikk du nedi lia under Skarholten? Jeg gikk ryggen bortetter og det var helt kurant. Vil ellers legge til at ingenting er umulig. Jeg fikk igjen et par slitne sandaler som var gjenglemt på Larseggen av alle steder.

Det er ikke nødvendigvis noen stor ekspedisjon å reise ned dit, man trenger ikke vente på et fotballsparker-arrangetmant eller noe slikt, bedre å reise utenom slike toppsesonger. Man kommer seg til Krakow for noen hundrelapper med Ryanair fra Rygge, eventuelt til Katowice med Wizzair fra Torp. Bussforbindelse til Zakopane, der man kan gå opp til Rysy og videre inn på slovakisk side av grensen, eller andre ruter. Også bussforbindelse Zakopane-Poprad, som er endestasjon for den smalsporede jernbanen. Billig å leve i Slovakia, overnatting 10-30 EUR/natt på hotell/turisthytte, og billig mat, så om man trives med å bo inne er dette gode alternativer. Mat og øl er også rimelig, sammenlignet med norske priser. Men alt er ikke som i Noreg Det er ikke lov å telte i nasjonalparken, og det er ikke anledning til å gå utenom ledene med mindre man går med fører, eventuelt har et medlemsbevis i UIAA, en internasjonal klatreorganisasjon. Fører er dyrt. Rysy er det høyeste fjellet med vanlig sti til toppen, og det er også noen amdre topper som kan nås på denne måten. Jeg fikk et samlehefte for topper man må gå med fører etter Gerlachovsky Stit, men har ikke til hensikt å komplettere denne.

Da har jeg spandert litt tekst til bildene, håper det kan inspirere andre til å se litt andre fjell enn bare steinrøysa her oppe i kalde nord.

Var på Blefjell siste helgen i september. Da var det veldig vått i terrenget der. Sikkert ikke særlig bedre etter gårsdagens vær. Å gå merket sti til Sigridbu bør likevel gå greit, det er broer over det meste av bekker der oppe, og oppe i høyden ved Siogridbu tørker det fort opp da det er lite vegetasjon der. Anbefaler den sydlige utsiktsvarianten om du går ruta opp fra Nordstul

Jeg tok en langhelg i Østeuropa for å besøke noen nasjonstopper. Tsjekkia og Ungarn ble benyttet som oppvarmingsland før jeg bega meg mot Tatra-fjellene. Slovakia : Gerlachovsky Stit (eller bare Gerlach) er fjellkjedens høyeste topp med sine 2655 meter over havet. Denne turen ble forsøkt i slutten av august, men like før avreise ringte den lokale fjellføreren og ba meg bli hjemme. En lang periode med regn og skyer var meldt og det ville bli lite utbytte av turen. Noen ny mulighet var det ikke for meg før i oktober, så jeg tenkte at da blir det ikke før neste år. Godvær dukket imidlertid opp, og jeg tok sjansen selv om det var sent i sesongen med sne og is over 1700 meter. Jeg benyttet samme fjellfører som zdzitek64, Pavol Kuna. Takk for tipset, hyggelig fyr, som kunne en del engelsk. Turen startet ved 7-tiden om morgenen ved Slezky Dom, en fjellhytte under ombygging som skal åpne igjen neste år. Sekken ble litt tung med mye utstyr. Hjelm, tau, isøks, stegjern, slynger, klatresele og karabinkroker måtte være med. Føreren holdt utstyr, så jeg slapp å slite på mitt eget. Vanligvis kan en fører ta med seg 3 personer på denne turen, men med de vinterlige forholdene som rådet, var det maksimalt 2. Jeg hadde føreren for meg selv, greit opplegg, men kostbart, EUR170 kostet det. På dette fjellet kan man ikke gå uten godkjent fører uten å ha papirene i orden. Turen startet med en times gange i slak stigning rundt på sørsiden av fjellet langs en steinsatt sti i retning Popradske Pleso. Vi fulgte stien frem til Batizovske Pleso, ca en times tur. Til dels isete og glasert her tidlig om morgenen. Her fulgte vi en mindre sti innover dalen på østsiden av vannet og oppover dalen et stykke på en morenerygg, før det ble brattere opp mot høyre og frem til der klatringen begynner. Klatregraden på denne toppen er grad 2, som egentlig bare er klyving, noe som stemmer for den øvre delen av ruten. Opp fra dalen var det imidlertid stupbratt og klatregraden ville nok normalt vært satt høyere. Det som gjør det mulig å komme opp her for forholdsvis normale folk er kjettinger og bøyler i system oppover. Vi sikret hele veien oppover i faste bolter. Mellom ca 2100 og 2300 meter er det forholdsvis rett opp, men det går greit takket være kjettinger og bøyler. Det bratteste punktet er en liten vegg der man klatrer opp en slags bøylestige. Her er det loddrett opp noen meter, men ikke vanskelig med de remediene som er der. Herfra noe slakere videre, vi fulgte snørennene med bruk av isøks og stegjern, tett sammenbundet i tau. Var ikke helt fornøyd med denne måten å ta seg frem. Føreren gikk foran meg i meget kort tau, og var svært nær hodet mitt ved flere anledninger med stegjernbefengte sko. Isøksene hadde ikke reim eller tilsvarende, det syntes jeg også var litt rart, men jeg gadd ikke krangle med en som har vært på toppen over 200 ganger, det blir som å lære bestefar å spise lapskaus. De siste 350 høydemeterne var vedvarende bratt klyving, men ikke vanskelig. Denne delen av ruten kan sammenlignes med turen fra Tårnskaret til Innerdalstårnet. Under tørre forhold ville det vært greit å gå usikret opp her. Hjelm ville nok vært en fordel, en del løs stein oppetter. Plutselig var toppen der, og en formidabel utsikt over halve Øst-Europa åpenbarte seg. Jeg måtte selvsagt opp på det knøttlille topp-platået på ca 0,3 kvadratmeter for å bli avfotografert og for å ta noen bilder rundt i alle retninger. Lang pause på toppen, før vi lirket oss ned bratta igjen. På vei ned møtte vi et par svensker, en god følelse å nå toppen lenge før svenskene, som startet samtidig, det viktigste er jo å slå svenskene – i hva det måtte være! Vel nede fra klatrepartiet begynte det å komme skumle lyder fra fjellsidene i den sydvendte dalen. Solen hadde tint opp terrenget og isklumper og steiner i alle størrelser kom hoppende ned fjellsidene fra nord, øst og vest. Da var det godt å stå trygt midt i dalen ovenfor Batizovske Pleso og være ferdig med klatringen. Nede på turstien tok jeg farvel med fjellføreren, så han kunne springe ned i fjellfører–tempo, mens jeg tok en annen rute ned i rolig tempo, ingen grunn til å styresse ned i sivilisasjonen denne flotte dagen. Jeg traff på et par tyttebærplukkende damer i 1800 meters høyde og gikk rolig ned gjennom små og storskogen til jernbanestasjonen på Vysne Hagy. Her ble det øl til under 1 EUR for en halvliter, og en hyggelig tsjekkisk fjellturist spanderte en litt forsinket toppdram på meg fra egen lommelerke før jeg tok det smalsprede toget tilbake til base camp på Tatranska Polianka, der turen startet om morgenen. Bildene får si resten. Polen - Rysy 2499 moh + hovedtoppen på 2503 moh. Etter en flott tur på Slovakias høyeste fjell var det tid for en tur til Sydpolen for å få med meg Polens høyeste punkt. Turen startet ved jernbanestasjonen innerst i dalen nordøst for Strbske Pleso på ca 126o moh. Herfra 5 km langs asfaltert vei nesten inn til Popraqdske Pleso, der stien starter rett før vannet med turisthytta. Derfra i godt tempo noen minutter innover dalen til 1580 meters høyde, og stien til Rysy går opp gjennom lia full av småfuru. God stigning herfra til neste vann, Zabie Plesa på drøye 1900 moh, derfra bratt opp, med litt kjettinger og bøyler som var gode å ha forbi et stykke glasert svaberg. Noen høydemeter til og hytta er der på 2250 meter. Jeg var i storform etter gårsdagens topp og litt hvile og kostet videre i godt tempo oppover snøfonner og litt glatte fjell. På toppen traff jeg en sveitsisk student som drev med fjellmaraton. Han hadde gått opp på 3 timer. Rimelig fornøyd var gamlefar på 50 som hadde gått samme turen på 2,5 timer – formen kan ikke være så gal, tenkte jeg fornøyd med meg selv. Lang pause på toppen mens folk kom og gikk. Jeg delte ut litt medbrakt fenalår til slitne turister så de fikk smake litt norsk mat. En enslig kar fra Polen hadde som eneste person tatt turen opp fra polsk side denne dagen. Dette var noe en tøff tur med brattere terreng og mye is i den mørke nordvendte lia, det så ikke noe trivelig yt nedover der i oktober. En toppdram spanderte denne hyggelige karen på meg, vennlige folk her nede. Rysys høyeste punkt på 2503 meter ble også besøkt, veldig kurant å komme seg opp hit også, men det virket som de fleste klarte seg med grensetoppen på 2499 meter. Det høyeste punktet ligger helt i Slovakia. På vei ned stoppet jeg etter noen minutter og sovnet litt i den deilige høstsola. Så fortsatte jeg ned til hytta på 2250 moh og tok en utepils til svimlende EUR 2, men da var ølet båret opp på ryggen fra 1500 moh. Hytta var under ombygging, men uteserveringen fungerte likevel. Videre ble det mer somling denne fine dagen ned til Popraqdske Pleso, der jeg tok inn før natten. Dagen etter var det pøsregn, men da skulle jeg bare kjøre bil rundt fjellene og tilbake til Wroclaw. Til tross for svært god tid til flyet holdt jeg på å miste det grunnet trafikk-kork rett ved flyplassen. Men det vil helst gå bra!

Nupsegga - kommunetopp i Vinje er også innen rekkevidde fra Haukeliseter, eventuelt også Sandfloegga, høyeste fjell på Hardangervidda, men da skal man ha spreke bein.

Bladet og Stjerntinden er vel blant de mere luftige toppunktene av klatretoppene i Noregs fjellverden.

Slogen har et luftig toppunkt som er tilgjengelig for folk flest uten høydeskrekk

Google maps og fargeskriver. Lokalt jkart får du også kjøpt på stedet med ruter inntegnet. Kvista løype fra toppen av skiheisen og opp til toppen, så kartbehovet er ikke det helt store

Jarle Trå planlegger tur i mai neste år.

Et viktig tips til: Ta med nok USD i sedler for hele oppholdet i Venezuela. Veksle til bolivar på svartebørsen. Vi fikk best kurs på flyplassen i Caracas, 1USD = 5,5 Bolivar. Veksler du i bank eller tar ut bolivar i minibank er kursen 1USD=2,5 bolivar. Betaler dere for tjenester i USD, vil de ofte beregne en kurs på 1USD=4 Bolivar. Kurser har helt sikkert endret seg siden. Sykt system, men slik er det bare. Vi traff et par eldre backpackere som hadde vært rundt hele sydamerika i løpet av 6 måmeder. Venezuela var det mest tvilsomme landet de hadde vært i på reisen, og de hadde også vært litt rundt i Colombia, bare så det er sagt. Vær forsiktig og hold sammen!

Vacasdalen - ikke dekning noe sted. Mulighet for å ringe og å gå på nett i base camp, kostbart. Info pr januar 2008

Var der ved juletider i fjor. Turrapport finnes her : http://www.wwv.no/foreign.asp?subpage=7&ReportId=7542&CountryId=122 Fin tur, ustabile guider, ullent regime i Venezuela med masse merkelige politikontroller. Fjellet ligger i 3 land, men eneste mulighet for å komme opp på platået er fra Venezuela. Fra de andre retningene er det snakk om flere dagers skarpklatring for å komme opp på platået. Vi bestilte turen gjennom et annet byrå, men ble plassert på en gruppetur med backpacker tours. http://www.backpacker-tours.com/en/roraima.htm Det er en lang reise dit og en lang anmarsj frem til foten av fjellet. Det er mye fuktig klima på toppen, men vi var relativt heldige med været. Turismen i Venezuela er redusert med 80% etter at Chavez tok over Roraima er et flott fjell, men i et temmelig vanstyrt land med et korrupt og tildels voldelig regime Noen råd på veien: Ligg unna Caracas, en grusom by med mye kriminalitet Ikke kødd med politiet Ikke betal for mye på forhånd Ikke betal for mye for transport, bensin koster 7 øre literen i Venezuela. God tur!

Et inn i granskauen sært turprosjekt - men jeg har sansen for slikt