Trango

Når det gjelder ferdsel i stor høyde så blir ikke det direkte sammenlignbart. I store høyder så stresser du ikke. Du beveger deg for det meste så sakte at du ikke går deg varm. Du må kle kulda ute. Samtidig så gjør høyden at blodsirkulasjonen blir mye dårligere slik at du fryser mye lettere. Spesielt på hender og føtter. På tv har vi også sett at moderate temperaturer på Everest kombinert med sterk sol og vindstille gjør disse dundressene til ordentlige badstuer.

Membraner funker ulikt fra person til person. Noen svetter som bare det og er plaget av kondens og isdannelse uansett. Andre har bare positive erfaringer. De som hevder at membraner bare er sludder og juks evner ikke å innse at andre kan være forskjellige fra dem selv. UIl under er alltid bra så fremt man ikke er allergisk. Støtter det med flere lag tøy. Min erfaring sier at det er bedre å være litt kald framfor litt for varm. Ved -30 så er jeg selv i en jaktsituasjon iført laftet tømmer med innebygget vedovn.

Jeg har fartet mye i områdene der oppe siden slutten av åttitallet. Og at det har skjedd en utvikling i bruken av Femundsmarka siden den gang er udiskutabel. Og ikke all bruk er av det gode slaget. Nå er det en stund siden jeg har vært i selve nasjonalparken så jeg setter pris på å høre at forsøpling og "overbruk" kanskje begynner å avta. Men nasjonalparken, Femundsmarka er bare en liten del av et stort område. Du finner lignende natur mange steder i nordlige Østerdalen der du knapt nok risikerer å støte på folk. Hvis du klarer å sette pris på å befinne deg i ekte villmark uten vissheten om at det er milevis til nærmeste vei, er mulighetene nærmest ubegrenset. Det er veldig fint på vestsiden av Femund også. Rundt Sølen er det mange fine områder. Ved hovedstiene inn mot og opp på fjellet er det en del folk, men beveger du deg kanskje bare noen hundre meter unna disse så kan det gå uker mellom hver gang du ser folk. Det er jo ingen grunn til å breke etter resten av flokken og på død og liv måle lykke etter om man kommer seg innenfor nasjonalparkens grenser. Jeg vil oppfordre folk til å dra på tur andre steder rundt Femund. Jeg har hatt utrolig mange fine turer med store naturopplevelser rundt omkring der oppe. Jeg har vært på fottur sammen med en fjellrev. Jeg har fisket i et skogstjern om natta med tranedans som underholdning. Jeg har blitt kompis med en selskapssyk kongeørn. Jeg har holdt på å bli sittende på ryggen til en elg jeg skremte opp. Jeg har uttallige ganger på vinteren fått beundre Sølen som er verdens flotteste fjell i blåtimen. Jeg har fisket langs elva og funnet ferske ulvespor i mine egne spor en halvtime etter at jeg hadde passert. Jeg har ligget oppå ei beverhytte og sett beveren svømme ut og inn. Nord Østerdalen er flott! Og det er et relativt uberørt område. Man kan nær sagt stanse bilen hvorsomhelst, traske et stykke og være i villmarka.

Bare for å få det brakt på det rene. Askeavkok har vel ingenting med aske eller kull å gjøre? Eller blander jeg begreper? Da jeg var liten var askeavkok det hotteste og det var avkok fra ved, greiner, blader på treet ask. Virkningen av dette oppkoket skal jeg ikke debattere. Det ble jo hevdet at det kunne kurere alt fra forkjølelse til kreft. Det siste er det nok svært få indikasjoner på at skulle stemme. Men ask er brukt som medisinplante i årtusener, så at den kan ha visse positive egenskaper kan vel godt hende.

Godt å høre at de fleste ikke vil la etterlatenskaper ligge åpent. Det er noe dritt! Og for de av oss som ofte er på tur sammen med hunder så er det veldig fint at slikt blir gravd ned, steinet ned etc. For en hund er det ingenting som lukter vondt, bare interessant. Og menneskebærsj er et førsteklasses produkt til å skjule og kamuflere sin egen lukt. Når du er på jakt og sitter ved kaffebålet og koser deg. Koppen i den enen hånda og brødskiva i den andre. Bikkja kommer innom og du setter brødskiva i kjeften og klapper bikkja på ryggen. Kliss!!

16-åringer har i enkelte tilfeller unntak fra kravet om å være 18 år for å kunne kjøpe og eie våpen. Utdrag fra Våpenforskriften av -09: "Dispensasjon fra kravet i våpenloven § 7 fjerde ledd om at søker skal være 18 år, kan gjøres for erverv av rifle eller hagle hvis søker er over 16 år og a) i seks måneder har vært aktivt medlem av forening tilsluttet godkjent skytterorganisasjon, og har anbefaling fra denne, eller har bestått jegerprøve. " Slik jeg skjønner det så kan man ikke på papiret eie et våpen før man fyller 16.

Det er ikke alltid fugler bruker fornuften når de irriterer seg over mennesker. Jeg har bl.a. blitt angrepet av ei kråke. Plutselig kjente jeg et slags "klorende klask" i bakhodet. Ei kråke var synderen til stor forlystelse for noen gamle gubber på en benk som fikk med seg opptrinnet. For en del år siden gjorde jeg et heroisk forsøk på å plukke litt rips fra moderens busk. En flokk med invaderende, kolonialistiske gråtrost fant det særs upassende og dekorerte mitt smukke legeme med uanstendige mengder med trostebærsj! Vi snakker her om presis nærbombing.

Rafjellet. Kommunetopp i Kongsvinger. Ligger nord for byen i tidligere Brandval kommune. Tårnet på toppen er et gammelt brannvakttårn. Tårnet er åpent og holdes ved like pga. at det brukes til ulike sendere og antenner. Det finnes ei åpen koie rett ved siden av. Utsikten denne dagen var ikke all verden da alt under 500moh. var borte i tåka.

For nå fikk jeg liksom ikke lyst til å dra på tur igjen.....

Stort sett så har vel fugler godt fargesyn og pattedyr ikke.

Hvis man har et snøre eller tau som man vet funker er det jo greit. Jeg har ikke funnet noe som fungerer tifredsstillende i låsehempene på mine Alfasko utenom originale lisser. Da er det greit å ha med et ekstra par. Men har med et sterkt snøre som kan brukes til det meste i tillegg.

Ekstra skolisser! Spesielt på lengre turer er det ille å ryke ei lisse. Og skjer det så ta deg bak på at hva du enn måtte ha av tau, sene etc. ikke funker tilfredsstillende med låsehemper ol.

Jeg har nevnt det tidligere her inne. Jeg har veldig gode erfaringer med Dovre ullundertøy. Et gammelt norsk klassisk herreundertøy. Eies av danske JBS og produseres sammen med deres kolleksjoner i dag. Dovre ull er av ren merinoull og tåler 40 graders vask. Slitestyrken er jeg veldig fornøyd med. En periode pleide jeg å bare skylle opp tøyet etter kort tids bruk. Nå blir det vasket i maskin så sant jeg ikke velger å vaske det i løpet av en tur. Moderne vaskemaskiner er mye mer skånsomme enn maskiner fra bare 10-15 år tilbake. Så lenge man bruker vaskemiddel beregnet på ull og dropper eller velger langsomste sentrifugering synes jeg det funker bra. Til normal turbruk vinterstid er Dovre et utmerket valg. Og kvaliteten er god. Jeg tror ikke jeg har vært borti ullplagg av ren ull med like bra slitestyrke.

Jeg har brukt kniv og eid kniv siden jeg var en liten gutt. Jeg husker ikke lenger min første kniv. I dag bruker jeg en kniv som jeg lagde selv da jeg gikk på et knivmakerkurs for sikkert 20 år siden. Det er en kniv av Hedmarksknivtypen med gjennomgående bøyd tange. For meg er det viktig at en kniv har visse egenskaper. Skaftet må være godt å holde i. Jeg har hørt at et godt knivskaft skal være som å holde i en ørret av ca samme størrelse. Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe annet enn et smidd blad. Dvs. eggstål i midten med mykere jern på sidene. Da får du skarpheten og holdbarheten på eggen i tillegg til seigheten som gjør at bladet ikke brekker like lett som kniver med sprøere legering. Bladene jeg liker best er ca 10 cm lange. De bør ha en bred rygg ca 5 mm. Da kan du legge tommelen på knivryggen og slik få større kraft og presisjon ved f.eks. spikking. Gode knivblad av denne typen som er hjemmesmidd har små problemer med rust. Bladet på min kniv er smidd av Aslak Ellefsen. Han fikk kjøpt opp et stort parti av ferdig fabrikksmidd knivstål som gjorde at hans kniver hadde utrolig jevnt god kvalitet. Du kan komme over bedre knivblad fra andre smeder, men Ellefsens knivblad var aldri av dårlig kvalitet. Jeg vet ikke hvordan tilgangen på blad fra han er i dag. (han døde i -03) Men kommer du over en hjemmelaget kniv med "AE" innslått i bladet er det antagelig et Ellefsenblad. Mange fabrikkproduserte kniver holder i massevis for vanlig bruk. Også de rimelige. Morakniver som er nevnt er rimelige og veldig gode. Det jeg savner med de fleste fabrikkniver er at de mangler den brede ryggen som hvertfall jeg ikke kan klare meg uten.

Jeg pleier å ta buffen rundt halsen og så trekke den oppover og rundt ørene. Det funker også fint når du bretter den dobbelt for bedre isolasjon. Som regel så bruker jeg da caps eller lue for å låse den oppe. Løsningen med å tre den ovenfra vri og lage den dobbelt funker ikke hvis du skal dekke ørene for meg som også er tjukk i huet!

Det kommer sikkert litt an på typen sokker. Jeg ble anbefalt å prøve silke innerst. Jeg vet at noen bruker silkestrømper av den helt tynne sorten beregnet for damer med hell. Selv syntes jeg det ble for glatt. Friksjonen kom nok mellom det innerste og ytterste laget av sokker likevel finner jeg det mer komfortabelt med "min" løsning. For min del så betyr skoene mer for om jeg får gnagsår enn sokkene. En annen grunn til at jeg ikke liker å ha nylon eller bomull innerst er at jeg da svetter lettere på beina.

Jeg har blitt veldig glad i Smartwool sokker. Ullfrottè. Slitesterke, varme, behagelige og de holder mykheten og isolasjonsevnen bra etter mange vask. Jeg kombinerer dem ofte med en tynn sokk i ull/silkeblanding innerst. Der bruker jeg Eton som egentlig er en klassisk herre pensokk, typ smoking. Tviler på om den finnes i damestørrelser men man finner helt sikkert alternativer.

Min gamle Ajungilak Igloo som jeg fikk av bestefar i -79 eller -80. Brukes fremdeles forholdsvis ofte. Har sikkert ikke samme isolasjonsevne i dag, men den holder meg varm ned til en del minus. Den fungerte helt utmerket på både Elbrus og Kilimanjaro. Jeg aner ikke hvor mange netter jeg har sovet i den men vi snakker mange hundre, kanskje et firesifret antall netter også. Den blir aldri kastet!

Det du trenger er en amfibiecampingbil.

Jeg er nok ikke mer enn normalt aktiv. Men jeg har drukket vann som en kamel siden jeg var liten gutt. Legen min har også nevnt at det er langt mer enn normalt men at jeg tåler det, så det er ikke grunn til bekymring. Bedre enn brus og øl sier han. Klart at et slikt vannkonsum medfører at jeg må ofre til porselensguden relativt ofte men det er man vant med.

Vannbehov er veldig individuelt. Selv drikker jeg opptil 5-6 liter på en vanlig hverdag. Er jeg i aktivitet eller det er veldig varmt, drikker jeg gjerne enda mer. Hvor mye jeg tar med meg på en topptur varierer. Vet jeg at det er vann å finne underveis blir det ikke så mye. Da fyller jeg heller opp i løpet av turen. Vanligvis prøver jeg å drikke så mye jeg orker før jeg begynner å gå. Noe særlig mer enn 3-4 liter er det nok sjelden at jeg orker å bære med meg.

Det er nok Sølen du ser mellom kassa og varden ja. Og jeg tror det er Elgpiggen du kan se helt i venstre billedkant. Mulig de to høydedragene du kan se litt til høyre for den igjen er Sålekinna. Tronfjellet i Alvdal ligger sikkert noe nærmere, ikke så langt utenfor venstre billedkant.

Et vanskelig spørsmål. Egentlig tror jeg de fleste her inn ikke trenger det svaret. Vi hører til i naturen. Vi er en del av den. Men samtidig så er ikke vi et helt vanlig dyr. Vi nyter naturen på en annen måte. Natur gir ro, harmoni, glede, spenning og mening. Det fremste symbolet på menneskets unike forhold til naturen er ilden. Ingen andre skapninger sitter i timesvis og stirrer inn i et bål mens de har sitt livs beste øyeblikk. Eller stirrer på de levende bølgede stripene av glør som tyrved skaper i soten i en peis. Det er urmennesket i oss som vekkes til live i slike øyeblikk. Det var da ilden ble vår venn og allierte at vi ble mennesker! Jeg har selv vokst opp med natur. Siden før jeg kan huske. Jeg limer inn et innlegg på bloggen min her som forklarer mye av hvorfor jeg ble bergtatt av natur. " Fjellet i mitt liv! Fjell og natur har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Jeg har vært med på tur siden jeg satt i bæremeis og var stor nok til å holde hodet oppe av meg selv. Jeg debuterte som fluefisker før toårsdagen min. Jeg stabbet langs Lågen ved Lesja med det ytterste leddet på ei bambusraje og bleia full av møkk. Fisk fikk jeg nok ikke før noen år senere, men en lidenskap var født og ble utviklet gjennom hele oppveksten. Fra 6-7 årsalderen var jeg med på jakt. Oppe tidlig om morran og ut i skogen. Ofte kunne det være kaldt for en liten pjokk. Jeg hadde formaninger om å være stille og holde meg bak far. Og det gjorde jeg. Rett som det var stoppet han opp for å lytte, mens jeg ble lydig stående rett bak. Gjerne i et blauthøl eller en iskald bekk iført mine gummistøvler. Nå har aldri jeg hatt lett for å fryse, men må nok innrømme at jeg har bitt i meg neglespretten mer enn en gang der jeg trasket i hælene på opphavet. Om somrene var vi på ferietur på fjellet. Hele familien pluss mormor og bestefar. Hemsedalsfjellet, Lesja, Espedalen, Stor-Elvdal og mange andre steder. En sommer leide vi hytte på Storhøliseter i det som kalles Gausdal Vestfjell. Ei uke med fisking og fjellturer. En dag skulle vi gå oppover mot Storhøpiggen rett bak setra. Bestefar ville heller fiske, og tok veien mot elva istedet. Vi kom aldri på toppen. Bror var bare 4-5 år tror jeg. Far hadde isjias. Mormor hadde småsko som knapt nok dugde til å krysse stuegulvet, og vi gikk mot toppen i ura utenfor der stien gikk. Så vi snudde. Men den turen har alikevel betydd uendelig mye for livet mitt senere. Jeg fikk toppfeber da. Noe som nok er uhelbredelig. Jeg klarer ikke å gå rundt en topp. Jeg må oppom for å se meg rundt før jeg labber ned igjen. Nesten 30 år senere kjøpte jeg ei bok av Erik W. Thommesen som heter «Kremtopper i Norge» Han beskrev Storhøpiggen som det fjellet som startet hans lidenskap for fjelltopper, og som hele livet hadde betydd noe spesielt for ham. Da gikk det opp for meg at dette gjald jo også for meg. Det var der oppe det startet for meg også. Jeg hadde sikkert ikke ofret toppen en tanke på over 20 år, men nå kom minnene tilbake. En godværsdag sist sommer dro jeg oppover, og gikk opp på toppen av Storhøpiggen. Og det var en spesiell følelse å stå på toppen og skue videre innover mot Jotunheimen, Dovrefjell, Rondane og flere av de andre kjente fjellområdene. På en måte var det noe som falt på plass. Det var fint å minnes gleden jeg hadde følt over turene i barndommen. Jeg trodde jeg skulle føle glede og melankoli over endelig å ha fullført noe jeg begynte på for over 30 år siden. Men på toppen så skjønte jeg at det var ikke snakk om å fullføre noe som helst. Jeg kom endelig på toppen, men det i seg selv er bare en del av noe større. Det var ingen seier å endelig ha klart det. Toppen er enkel. Men det var minnene som betød noe denne turen. Jeg husket så godt denne turen for mange år siden. Hva som rørte seg oppi hodet og hvor skuffa jeg var da vi måtte snu like under toppen. På en måte så ble jeg bevisst på noe som langt på vei hadde gjort meg til den jeg er i dag. Hvor mye turen den gangen skulle bety senere i livet og hvordan den har preget meg. Noen år senere da jeg var midt i tenårene så fikk familien leid ei seter i Rendalen på åremål. Den lå et par kilometer fra Trysilelva ved grensa til villmarksparadiset Engerdal. Det ble mange fine somre og vintre der oppe med fisking og turer. Men halvannen mil nord for setra ligger det et fjell. Et stort fjell! Et fjell som jeg i de siste årene har betegnet som «fjellet i mitt liv!» Rendalssølen! En gigant av et fjell som rager 1000 meter over terrenget rundt. Jeg lærte av bygdefolket der oppe at når du kom opp lia fra Åkrestrømmen og fikk øye på fjellet, så måtte lua av. Sølen betyr noe spesielt for de som bor rundt den. Og det er noe spesielt med dette fjellet. Kanskje er det den dominerende størrelsen og den isolerte beliggenheten. Kanskje er det de rolige slake liene oppover som brått brytes av de voldsomme stupene mot nord. Det er noe trygt over Sølen. Udramatisk, men samtidig voldsom og mektig. Jeg husker min første tur til toppen. Jeg hadde med telt og skulle overnatte i fjellet. Hadde selvfølgelig pakket med alt for mye så sekken veide nok drøye 20 kilo. Det er et stykke å gå før du kommer inn til selve fjelltoppen. Men endelig kom jeg opp til Skardet og tjernet som ligger der. Da ble det en rast og litt mat før jeg gikk mot toppen. Sekken tok jeg med, dum som jeg var. Var ikke sikker på om jeg skulle gå samme vei ned igjen. Men opp kom jeg og for en utsikt!! Følte jeg kunne se halve Norge og mye av Sverige. Og det stemmer faktisk langt på vei. Sølen har en av de videste utsikter i landet. I Sør-Norge er det bare Gaustatoppen og Høgevarde som har videre utsikt. Vel nede fant ut at jeg skulle gå gjennom Skardet og inn i Sølenholet på baksiden. Det ble en lang tur. Vanskelig ur gjorde at jeg måtte gå temmelig mange høydemeter ned før jeg gikk opp igjen. Inne i Sølenholet sto jeg ved foten av stupet under toppen. 700 meter nesten rett opp. Nå var det fremdeles bare ettermiddag så jeg ville gå tilbake å slå opp teltet ved tjernet. Det ble en slitsom tur tilbake. Bæringa av en tung sekk opp på toppen og ned igjen hadde kostet. Og regnet kom da jeg hadde kommet meg på plass i teltet. Men natta ble god. Sov godt som jeg alltid gjør i telt. Dagen etter var regnet borte, og i strålende vær kunne jeg gå ned til setra igjen. Det har blitt mange turer på Sølen senere. Minst et par ganger i året må jeg opp dit. Nå har vi ikke lenger setra og det er litt synd. Men jeg tar ofte turen på gamle trakter for å gå tur eller fiske. Villmarka i Nord-Østerdalen er noe helt spesielt. Femundsmarka er jo mest besøkt i området, men det finnes mer enn nok av minst like flott natur i nærheten der du kan være helt alene uten å vasse i folk og spor etter dem Og midt i dette riket ligger Sølen. Rolig og uforanderlig og passer på. Trygg og mektig! Fjellet i mitt liv!

Be om å få det skriftlig helst på engelsk hvis du skal utenlands at du er fullt dekket. Det kan gi fortgang i hjelp du trenger. Et forsikringsbevis sier lite og en kopi av betingelser hjelper lite i en stresset situasjon. Ikke alle steder er det mulig å få ringt til en representant for forsikringsselskapet for å få en bekreftelse på at du er dekket heller. Vær obs på høyde over havet. Mange selskaper som opererer i det norske markedet innførte høydebegrensning for noen år siden. Dette blir du ikke opplyst om og mange selgere vet ikke nok om dette. Jeg bruker If og var innom kontoret deres her for å høre litt om min tur til Aconcagua var dekket. "Jada. ikke noe problem." var svaret. Min forsikring dekket alt, men jeg kunne oppgradere for å få høyere erstatningssummer, dekning av kostnader for å få reisefølge fra Norge ved hjemreise etter ulykke etc. Da jeg ba om å få en skriftelig bekreftelse på at jeg var fullt dekket med redning, sykeopphold, hjemreise samt at jeg kunne oppholde meg opp til 7000 moh. ble vedkommende jeg snakket med mer usikker og måtte sjekke litt nærmere. Etter en telefonsamtale kunne han så opplyse om at opphold høyere enn 4000 moh. ikke var dekket og det var det heller ingen andre selskaper i Norge som gjorde. Jeg opplyste om at Gouda gjorde det, men det kunne han ikke forstå. Jeg spurte om det fantes en tilleggsforsikring jeg kunne kjøpe som dekket mitt behov, men det kunne han ikke hjelpe meg med. Der og da fikk jeg et inntrykk av at mitt behov var utenfor hans kompetansenivå og at han helst ville slippe unna. Jeg kjøpte en forsikring fra Gouda.

Min erfaring er at det som egentlig er problemet når du har "polstrede muskler" er beinlengde og livhøyde på bukser. Noen produsenter har ulik beinlengde på enkelte modeller. Deriblant Bergans. Som nevnt over har noen produsenter holdt av stoff ved sømmer slik at det er mulig å sy de ut. Dert kan hjelpe i en del tilfeller. Livhøyde er et større problem. Større størrelser gir høyere livhøyde. (avstanden fra linning til skritt.) Bedre plass til "redskapen" kan føles ok det, men når du går i ulendt terreng og må løfte beina høyt vil du ofte føle at du sagger og lårene hindres i å bevege seg fritt. Å få endret livhøyde krever spesialtilpasning og det er det få produsenter som kan tilby og i tilfelle til en ublu pris. Løsningen er å velge en modell som er videst mulig i fasongen. Det er mye en god sydame/skredder kan utføre men å sy i klær med membran ødelegger dennes egenskaper så lenge man ikke også taper sømmer. Både eksisterende og ev. nye sømmer som oppstår ved omsying.