Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'utenlandsturer'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

competitions

  • Dec 2019
  • Jan 2020
  • Feb 2020

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 13 resultater

  1. Vi er 4 stykker som først tenkte å reise til Canada. Etter mye sjekking finner vi ut at Alaska tilbyr mer alt i et. Med fjell fiske osv. I tilegg var Bush fly atskillig billigere i AK. Kanoer var dyrt å leie begge plasser. Så vi velger å ta med egne ally kanoer. Er det noen som har erfaring med å sende disse med post før avreise, er det billigere en å ha ekstra bagasje på flyet? Ellers begynner det meste av turen å bli snøret sammen nå.
  2. Villmarkssjel søkes! Vi er tre stykker på 38-40 år som skal 2 (3?) uker i juli til Alaska sommeren 2019. Ruta går via Anchorage til Dillingham, derfra med bushfly til Upper Togiak Lake. Vi skal padle Togiak River, fiske og generelt nikose oss nedover elva. Diverse campsites med utforsking av fjell og bålkos taes underveis. Du bør ha litt erfaring med langtur fra før og fint om du er i noenlunde samme aldersgruppe. Har du lyst å bli med?! 😃 Ta kontakt! Hilsen Anette Olsen, Laila Jonassen og Erlend Andersen tlf 90986516.
  3. Heisann, jeg er helt fersk i gamet å ønsker å få litt tips og hjelp. Jeg planlegger å ta en tur til Nepal, nærmere bestemt en tur til Everest basecamp, og vurderer å ta turen opp til Island Peak. Jeg har aldri vært over 3000 moh før, og har null erfaring med klatring generelt, med tanke på Island peak. De ulike arrangørene krever ulike erfaringer iforhold til toppturen, men spørsmålet mitt er om noen har deltatt på denne turen og kan dele sin erfaring? Jeg har enda ikke bestemt 100% hvilke arrangør jeg ønsker å bruke. Men er i dialog med Ascent Himalaya. Jeg har også sett på Eco Adventures Nepal og ser at de er billigere selvom de tilbyr det samme, evt. noen andre aktører som er seriøse? Hvem her har vært borti denne turen eller disse organisasjonene, og kan dele erfaringer og tips? Jeg reiser alene, og ønsker å delta i en gruppe, å vandre oppi fjellene aleine er uaktuelt. uansett om det kun blir å trekke opp til EBC, eller om jeg tar med Island Peak. Takker for svar på forhånd!
  4. Kan noen hjelpe meg? Jeg har skikkelig lyst til å dra på ekspedisjon, men trenger tips til et bra konsept eller konkrete ruter. Om rammene: 15 dager Utgangspunktet er Singapore. Må også komme meg tilbake dit i løpet av de 15 dagene. Litt om meg: Jeg er vant til å reise Jeg har vært mye på tur. Korte og lange. Sommer og vinter. Jeg kan klatre, men er ingen ekspedisjonsklatrer. Eventyrere som inspirerer meg er blant annet Rune Gjeldnes, Stein P. Asheim, Mike Horn, Paul Olai-Olseen Det urørte/ukjente tiltrekker meg mer enn raskest/høyest/kaldest. Packrafting hadde vært kult, men ikke et must Geocaching synes jeg er veldig spennende Snakker ingen asiatiske språk, men ser ikke på det som så stor hindring. Noensom har noen gode tips eller forslag de vil dele?
  5. For omtrent ett år siden møttes en gjeng nordmenn på Bali for å starte på en ekspedisjon gjennom jungelen på Papua med mål om å komme til topps på Carstensz Pyramid. Har du 30 minutter til overs og ønsker å se litt hvordan vi hadde det (samt høre på mye skravling fra undertegnede), så kan du få en følelse av turen her: https://vimeo.com/51857480 -Ola Martin turtid.no
  6. In the first week of december I spend 8 days in the Las Vegas Mountains. Visiting the Red Rocks, some small canyons, the Arizona Hot springs, the Grand Canyon and Zion NP. I made 2 picture/video's of this trip on You Tube, you will see colourful rocks. The Red Rocks and small canyons: The Grand Canyon and Zion NP:
  7. NRK søker deltagere til ny tv-serie! Få eksperthjelp av Cecilie Skog og Aleksander Gamme. De hjelper deg til å oppfylle din mest fantastiske turdrøm! NRK Vi leter etter deg som har en stor turdrøm du aldri har fått gjort til virkelighet. Publisert 18.12.2012 19:48. Har du en tur du alltid har hatt lyst til å gå, men ikke har fått gjennomført? Sammen med våre eksperter Cecilie Skog og Aleksander Gamme, kan du nå få oppleve den turen du alltid har drømt om. Send din søknad! Kopier spørsmålene i søknadsskjemaet under, og legg ved et bilde av deg selv. Dersom du vil lage en videosøknad, publiser den på youtube el.l og legg ved lenken. Turen kan gjerne vare i opptil en uke og skal helst foregå i Norge. Har du en helt spesiell grunn for at du ønsker deg en turdrøm utenfor Norges grenser - send inn søknad og den vil bli vurdert. Alt sendes på epost til drommeturen@nrk.no Navn: Alder: Full adresse: Telefonnummer: Epost-adresse: Beskriv kort hvem du er som person: Hvor vil du på tur? Hva er det som gjør at du ønsker å dra hit/oppleve dette? Forklar Hvilke utfordringer byr denne turen på for deg. Er det noe du tror kan bli vanskelig underveis? Hvorfor har du ikke gjennomført denne turen selv/tidligere? Er det noen du kjenner, venner eller familie, som du har lyst til å ha med på turen? Hvorfor? Tidligere turerfaring og ferdigheter innen friluftsliv: På tv i 2013! Opptakene til tv-serien skal gjøres i perioden mars-august. Programmene sendes på NRK 1 høsten 2013. Blir du valgt ut, får du hjelp til å gjennomføre din drømmetur. Kostnadene dekkes av NRK. Har du spørsmål? Kontakt prosjektleder Ingrid Langeland Olderbakk eller Jenny Duesund. Send søknaden på epost til drommeturen@nrk.n ___ Noen som har tenkt til å søke? Er Nordpolen en i overkant tur og søke med? Eller er det no limits? Jeg vurderer å søke selvom jeg ikke kunne tenke meg og være på tv.
  8. Hei, Den 15. september var jeg en tur på Grand Combin, 4314 meter. Været var helmaks, men det hadde snødd kraftig dagene før. Dette gjorde turen relativt utfordrende. Turrapport med mange bilder kan leses på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/4000mtn/combin.html Hilsen Petter
  9. Hei, Jeg var på The Grand Teton i Wyoming den 2. august iår. Grand Teton er et veldig godt kjent fjell i USA (matterhorn status), men kanskje mindre kjent i Norge. Rapport med bilder på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/4000mtn/teton.html Hilsen, Petter
  10. Hei ! Har søkt litt rundt på nettet og her inne, men finner ikke alt eg lurer på. Vi er 3pers. som skal være i Spania ei uke og samtidig bruke en av dagene opp til Mulhacen som er Spanias høyeste fjell på fastlandet(3478moh). Vi skal gå turen nå i slutten av august. Er det noen som har vært på denne turen. Vi skal gå i fra ca 2500m høyde, så det er bare en liten dagstur. Det eg lurer på er hva vi trenger av klær og hvilke temperaturer som vi kan vente oss i denne høyden? Ønsker jo ikke å pakke sekken full når eg har passert 50 og lufta begynner å bli tynn. Tar ellers imot alt dere måtte ha av tips for nevnte tur
  11. Jeg sto på toppen av Uhuru Peak tidlig om morgenen 10. juli 2012. Da jeg skulle velge turoperatør var jeg veldig klar på at jeg ønsket å gå Rongairuten i en 7-dagers variant. Fordi jeg skulle reise rundt i Afrika i etterkant av turen ønsket jeg ikke å bruke et ”ferdigopplegg” inkludert med flybilletter slik som mange norske operatører bruker, men heller bestille turen fra et firma og ordne flybilletter selv. 7-dagersvarianten av Rongairuten har en del forskjeller fant jeg ut. Noen firmaer går korte dagsetapper, mens andre, eksempelvis Zaratours har hviledager i en leir. Jeg hadde alt lest Henry Stedmans glimrende guidebok om Kilimanjaro og fant ut at han også driver et eget turopplegg http://climbmountkil...ngai-treks.html ”The Unique Rongai Trek”. Etter å ha sendt Henry en email med spørsmål om turopplegget ble jeg overbevist om at hans variant av Rongairuten var den beste for meg. Kort fortalt er det ”unike” med ruten at du går høyt og sover lavt. Eksempelvis var vi på dag 4 oppe i 4600 meter høyde men endte opp med å sove på 3900 meter. Alle kom til topps og ingen hadde symptomer på høydesyke. Rongairuten vi gikk følte jeg meg ganske alene på, ikke mange andre som gikk rundt oss og leirene var også små. Du begynner fra nordøst og får dermed gått ”over” fjellet siden du avslutter på Maranguruten. Dermed får du sett mer av fjellet. Inkludert flybilletter som jeg ordnet selv ble ikke turen dyrere enn eksempelvis det ecoexpeditions tar som ”begynnerpris” på sine Rongaiturer. Fordelen med å bestille via Henry Steadman er at han har en vanvittig interesse for Kilimanjaro, han har gått alle rutene og er unikt interessert i fjellet, noe hans tre versjoner av den gode guideboken viser. Du kan sende ham en mail med allverdens dumme spørsmål om alt fra utstyr til hvor du får kjøpt ting i Arusha. (Selvsagt må du skrive på engelsk til ham…) http://climbmountkil...t-us/index.html Stedman organiserer alt det praktiske i bestillingsfasen, du kan oppgradere hotell, bestille safari før eller etter osv, mens selve guidene og bærerne kommer fra www.teamkilimanjaro.com Alle som bestiller alene får eget telt, et Vango 3-mannstelt. Hadde veldig god plass i teltet med andre ord. Du trenger ikke ta med deg liggeunderlag da alle telt er utstyrt med en skikkelig tykk skumgummimadrass. Mye bedre enn thermarest! De har også med et eget toalettelt med et ok ”kaggedass”. Det er et maks antall deltakere på 8 på hver tur. Da jeg reiste var vi kun 7, og nesten ingen kjente hverandre fra før. En fordel for venner og familie er at teamkilimanjaro har en blogg der det daglig blir lagt ut rapport og bilder fra turen. http://www.teamkilimanjaro.com/blog/ Det er også mulig å leie utstyr fra dem, jeg gjorde det ikke men flere i gruppen min lånte både soveposer og dunjakker. Utstyret var overraskende solid, en av soveposene var faktisk en Mountian Equipment Everest. Det var nesten så jeg angret på at jeg hadde kjøpt meg ny sovepose for turen. Maten på turen var svært god. Ingen posesupper og real turmat men egen kokk som frambragte de mest fantastiske ting. I tillegg ble jeg hver morgen vekket kl seks av to stk som tilbød te eller kaffe. En halvime seinere kom det varmt vann og såpe for morgenvasken. Følte meg bortskjemt. I forkant av turen var jeg veldig usikker på utstyr. Mine erfaringer er følgende: Fjellstøvler: Du trenger ikke stive fjellstøvler som Scarpa Ladka, Crispi Skarven osv. Bruk lette fjellestøvler i stedet. Selv brukte jeg Asolo Syncro. Mange i gruppen min hadde med sandaler, det angrer jeg på at jeg ikke hadde, sikkert fint å bruke i og rundt teltet. Sovepose: Mange butikkansatte i sportsbutikker vil påstå at du ikke trenger en tjukk sovepose siden ”første natten er altfor varm”. Selv opplevde jeg frost om nettene alle dager bortsett fra første natten. Husk at siste natten på Horombo Camp som er den vanligste nedstigninsruten ligger på nesten 4000 meter. Det er kaldt alle nettene og på grunn av høyden fryser du lettere. Sats derfor på en sovepose som tåler minst 15 minus. Dagstursekk: Jeg brukte en på 35 liter med vannblære i. Den bør være stor nok til at du kan ta med deg alt du kan få bruk for. Hovedsekken/bagen vil du ikke se igjen før du kommer til leiren. Dunjakke: Den brukte jeg kun om natten på toppdagen. (Du starter toppdagen ca ved midnatt.) Med en gang solen kom fram på toppen ble den egentlig for varm. Jeg var imidlertid heldig på toppen siden det ikke blåste. Guiden fortalte at med ordentlig vind kan det bli effektive minus 20 på toppen om morgenen. Dunjakken var veldig bra å ha om natten da vi gikk, har du imidlertid en skikkelig god fleece under en goretexjakke, og flere lag ull enn normalt vil jeg tro det holder. Jeg er likevel glad for at jeg hadde dunjakke og vil anbefale det. Regnbukse: Jeg hadde med en goretexbukse, brukte den kun om natten på toppturen. Opplevde ikke regn, men tror nok en vindtett/vannavvisende bukse bør være med. Gode vintervotter er også greit å ha på toppen. Duffelbag: Vi ble anbefalt å ta med duffelbag på 70-90 liter. Den kan maks veie 15 kg. Dette er det altså bærene som bærer. Jeg hadde imidlertid en på 120 liter med meg. Dette var en stor fordel fordi jeg bare kunne slenge alt oppi om morgenen og bruke lite energi på å pakke. Drikke: Vi fikk ferdig renset vann hver dag. Dette har imidlertid en bismak og jeg vil derfor anbefale at du tar med deg noe sporsdrikkepulver eller saft osv. Diamox: Jeg fikk reisevaksiner på Volvat, sykepleieren som ga meg vaksinene var veldig negativt innstilt til diamox av forskjellige årsaker. Fastlegen min ga meg imidlertid resept uten problemer. Aner ikke om det er noen som vil nekte deg respet på Diamox, men skulle du være uheldig eller ha glemt å ta det med, så er det visst mulig å kjøpe på apoteket i Arusha. (Dette er imidlertid ikke noe jeg vet sikkert.) Malariatabletter trenger du ikke på fjellet, men det kan være greit om du skal reise rundt i Tanzania. Vaksine for ”turistdiare” kan også være greit å ta. Kort oppsummert: Henry Stedman er en mann du kan spørre om alt du lurer på om Kilimanjaro. Bestiller du tur via ham får du bokens hans gratis. Det kan likefult være en ide å lese boken før du bestiller hvis du er usikker på hvilken rute du vil gå og generelt om Kilimanjaro. Hvis du ikke må være omgitt av Bergnas og Norrønaklær er det interessant å dra på fjelltur med utlendinger, jeg var eneste nordmann, ellers var det amerikanere, briter og en australier med på turen. Kombinasjonen av Henry Stedmans organisering før turen og teamkilimanjaros organisering av selve turen var noe jeg var svært fornøyd med. Jeg tviler på at jeg kommer til å ta en ny Kilimanjarotur, men skulle jeg gjort det en gang til ville jeg bestilt via Henry Stedman/teamkilimanjro også neste gang!
  12. Jeg vil prøve å gi en skildring av en tur til Kilimanjaro i Tanzania. Jeg tror ikke jeg har skrevet noen turrapport fra denne turen her inne tidligere. I så fall får dere ha meg unnskyldt. Andre som var med på turen vil sikkert legge merke til unøyaktigheter fra min side, men det er over fire år siden og jeg har ingen notater. Bare bilder pluss det som sitter igjen mellom ørene. Rekkefølgen av hendelser og episoder kan være rotet til, og jeg har glemt enkelte navn på steder vi var på underveis. Men i det store og det hele tror jeg at jeg skal klare å gi en beskrivelse av turen slik jeg opplevde den. I hvert fall i den grad en slik ubeskrivelig tur lar seg beskrive. I september -07 fikk jeg en invitasjon på Facebook til en «event». Aleksander Gamme skulle arrangere en tur til Kilimanjaro til vinteren. Først dvelte jeg ikke så mye over det. Tanken på å gjøre noe slikt hadde aldri streifet meg. Men ett eller annet hadde likevel festet seg i underbevisstheten. Etter noen dager så tok jeg meg selv i å tenke at; «Det hadde jo vært morsomt!» Jeg var jo vant med å gå i fjellet her hjemme. Og jeg likte å reise og oppleve andre kulturer. Aleksander kjente jeg fra før og hadde en mistanke om at en slik tur kunne slumpe til å bli morsom med ham i førersetet. Etterhvert så ble lysten til seriøse tanker. Jeg snakket med arbeidsgiver og fant ut at det kunne gå økonomisk. Etter en samtale med Aleksander bestemte jeg meg og betalte inn depositumet. Jeg skulle på tur! Forberedelser ble det ikke så mye tid til. Jobben tok mye tid fram mot jul og sykdom i familien i tillegg satte en effektiv stopper for planer om trening. Så det var en heller dvask sofagris som telte ned dager til avreise etter jul. Den 19.januar -08. Dagen er kommet! Avreise tidlig på morgenen fra Gardermoen. Aleks er allerede på plass i Afrika for å forsikre seg om at alt er i orden. Hans gode venn Lene skal gjete oss på turen ned. Jeg kjente ingen på turen utenom Aleks, men klarte etterhvert å lokalisere flere av gruppen. Lene, Vibeke, Trine, Veslemøy, Knut, Trond og Dag. Ruth Jane, Eli og Svein drar fra Bergen og møter oss i Nederland. Turen ned går overraskende greit. Dette er på samme tid som det var en del uroligheter i Kenya hvor vi skal mellomlande. Det var tydeligvis ikke så mange som ville reise dit, så vi hadde en svær 747 nesten for oss selv. Da vi gikk inn for landing i Nairobi så var det allerede mørkt. Og her fikk jeg mitt første uforglemmelige minne om Afrika. Den tropiske varmen som slo mot deg da du gikk ut av flyet i mørket. Og vi fikk en forsmak på den unike serviceviljen man finner der nede da noen i følget ble geleidet utenfor internasjonal sone for å ordne med bagasje som ikke hadde blitt innsjekket helt fram. Ikke alle steder det hadde vært mulig for å si det sånn. Men etter kort tid ble vi stappet inn i det jeg vil kalle et melkerutefly, og til siste etappen over grensen og ned til Kilimanjaro International Airport. En kort flytur på en times tid. Det var en liten flyplass. Og her fikk vi stifte bekjentskap med en annen av Afrikas severdigheter. De lokales bunnløse behov og ønske om driks og tips. Uniformerte personer tok lynraskt hånd om bagasjen vår og bar den de ca 10 meterne inn i terminalbygget. Situasjonen kom brått på og jeg tror de fikk godt med tips for velvilligheten. Her ventet Aleks med guiden vår og transport inn til hotellet i Moshi. En svært velbrukt, skranglete buss av skyhøy afrikansk luksusklasse. Hotellet var hyggelig med hjemmekoselig atmosfære og svømmebasseng. Vi fikk en liten matbit og litt briefing før vi gikk til ro. Jeg sovnet sent den kvelden. Varmen og masse inntrykk gjorde det vanskelig å få sove. Noen timer før hadde jeg stått i snøføyka hjemme, og nå lå jeg og svettet under ekvator. Neste dag skulle eventyret starte for alvor. En god frokost ble servert og utstyr ble organisert. Et par bager hadde ikke kommet med flyet, så litt supplering var påkrevet før vi kunne dra. Dessuten så spilte det ingen rolle om ting ikke gikk så kjapt som planlagt. Bussen kom ikke før den skulle for å si det sånn. Vi fant fort ut at den mest eksakte tidsangivelsen lokalbefolkningen var komfortable med å gi var; «Vi kommer i morra.» De ble synlig ukomfortable da vi kikket på klokka og begynte å snakke om klokkeslett. Uvant, men på en måte herlig avslappende også. Så sant man ikke er av typen som får slag hvis noe ikke går helt etter timeplanen da. Men etterhvert var vi stappet inn i bussen og bagasjen oppå. Nå skulle vi opp til gaten der trekkingen skulle starte. Selve fjellet hadde vi sett lite til så langt grunnet skyer. Rundt byen var det savanne og kaffeplantasjer, og når vi begynte på stigningene opp mot fjellet tok regnskog og bananplantasjer over. Litt mat ble kjøpt inn og vi gynget oppover på spennende veier. Gaten ble kalt Machame Gate og her var det livlig! Hundrevis av bærere venter på oppdrag. Vårt følge hadde vel rundt 40 guider, kokker og bærere. Og de gjorde egentlig all jobben. Vi trengte bare å gå, spise og sove. En merkelig situasjon, men det er slik det fungerer. Og inntektene fra portervirksomheten er gull verdt for lokalsamfunnet. Tanzania er et av verdens fattigste land og gjennomsnittlig dagslønn ligger rundt 10-20 kroner. Turistindustrien på Kilimanjaro er et godt eksempel på fornuftig aktivitet i u-land. Det legges igjen mye penger. Og veldig mye av det blir igjen lokalt. Forsyninger og arbeidskraft hentes lokalt. Hva parkavgifter ol. angår er jeg ikke sikker, men tror mye av det brukes for å tilrettelegge for turismen. En god stund etter planen er utstyr og bagasje fordelt og vi er klare. Porterne lemper imponerende kolli på hodet og forsvinner i rask marsj på stien oppover. Vi skal opp drøye 1000 meter til Machame Camp på 3000 m. Regnskogen er fasinerende. Frodig og planter og trær som jeg aldri har sett. Men jeg får øye på et par fugler som er kjente. Trekkfugler hjemmefra. I noen minutter så føler jeg meg litt ullen i hodet og lysprikker danser foran øynene. Jeg tenker for meg selv at det skulle tatt seg ut om jeg får kjenne høyden allerede nå. Men det er nok bare varmen og lite søvn. Det går fort over og jeg kjenner ikke mer på resten av turen. Da vi passerer høyden til Galdhøpiggen har vi fortsatt grov regnskog med trær på 40, 50, 60 meter på alle kanter. Da vi nærmer oss campen blir det mørkt. Helt mørkt! Noen har hodelykta liggende i bagasjen som porterne har løpt avgårde med. De må hjelpes. Jeg synes jeg ser påslåtte mobiltelefoner overalt rundt meg i mørket. Men de små gulgrønne lysene er en slags ildflue. Her oppe er vegetasjonen gått over til tett og høyt buskas. Vi finner vårt hjørne av campen og her er teltene slått opp og maten på bordet. Luksus! Popcorn til forrett og grillet kylling og masse frukt og salat til hovedrett. Maten på fjellet skulle bli en positiv erfaring. Og endelig i telt. Natten ble god. Ikke så varmt i denne høyden. Og etterhvert så forsvant skyene så man kunne se en fantastisk stjernehimmel før man sovnet. Morgenen etter er det tidlig frokost. Og først nå ser vi hvor tett vegetasjonen er her. Bare på de opparbeidede stiene og teltplassene det er mulig å bevege seg. De første som gikk oppover her måtte ha hatt en formidabel oppgave. Været er nydelig og nå får vi se selveste Kilimanjaro også. Med noen brearmer og et snødryss høyt der oppe ligger det badet i sol. Et forlokkende syn. Vi bare spiser og tar med det vi trenger i dagstursekken og begir oss i vei. Bærerne skal ta ned leiren og pakke sammen før de er klare. Men de når oss fort igjen likevel. Imponerende kapasitet på de folka. Jambo! Jambo! De hilser når de passerer oss. Vi svarer det samme og de smiler bredt. Vi blir enige om at jambo enten betyr, god dag, hei på deg eller rett og slett; Flytt deg for f.... Nå kommer vi opp i skrinnere vegetasjon. Det er bratt i starten og vi ser tilbake nedover bratte og smale v-daler med tett regnskog. Halvveis på etappen har bærerne satt opp en midlertidig lunchcamp. Siste delen er flatere og det blir mindre og mindre vegetasjon. Mot vest kan vi se nabofjellet Mt. Meru. Et kjegleformet fjell noen mil unna. Enkelte bruker det som akklimatisering for Kilimanjaro. Litt utpå ettermiddagen er vi framme i Shira Camp. Her møter vi en av de andre rutene opp, så nå er det brått flere folk. Tida fram til middag brukes til å slappe av, ta bilder og samtale. Gruppa begynner å bli kjent og kjemien er god. Vi har det bra på tur. Etter middag går vi tidlig til ro for det kan bli en røff dag i morra. Vi blir vekket med nytraktet te i teltene. Nok en morgen er været strålende og frokosten overdådig. Jeg spiser ikke frokost selv men sniker med meg litt ristet brød og et par kokte egg for å ha før lunch. Vi har undret oss over at eggene her nede har nesten hvit plomme. Det har antagelig noe med fóret til hønene å gjøre. Før avmarsj tar vi et lagbilde av gruppa med et fantastisk landskap som bakgrunn. Denne dagen skal vi helt opp til 4700 m. ved Lava Tower før vi går ned igjen og camper på omtrent samme høyde som vi har sovet på denne natta. Så høyt opp på tre dager er i overkant av det anbefalte, og vi vil måtte komme til å kjenne det. Det at vi går ned igjen et stykke vil hjelpe godt på. Høyere opp blir det mer og mer grus og stein som underlag. Det skyes til og mens vi går på toppen av en grusrygg befinner vi oss plutselig inne i et tordenvær. Jeg foreslår at vi kanskje skal gå litt lavere i terrenget og Aleks får guidene med på det. Jeg tror ikke de i utgangspunktet hadde noen betenkeligheter med å gå så utsatt til i sånt vær. Men grunnen var sikkert at underlaget er enklere på toppen av ryggene. Endelig kan vi se Lava Tower og lunchteltet. Nå har noen i gruppa fått kjenne kloa i nakken og den berømte tvinga over tinningene. Det er litt surt og snø i lufta så det er behagelig med et lunt telt. God mat og masse drikke hjelper litt på formen for noen, mens enkelte som er i rimelig god form enda får kjenne det kraftig litt senere. Selv så har jeg ingen problemer utenom min heller dårlige kondis. Sånn sett passer det lave tempoet meg utmerket. Her oppe treffer vi også noen canadiere som vi snakker litt med før vi begir oss nedover igjen til campen. Terrenget er rufsete og jeg liker ikke å gå i nedoverbakker så jeg blir hengende litt imellom to puljer av gruppa. Men jeg ser hvor campen er og stien er tydelig, så det er egentlig bare godt å gå litt for seg selv og la tankene svirre rundt det man er med på. Naturen rundt er fantastisk så fotoapparatet brukes flittig og jeg tar mange pauser bare for å se meg rundt et par minutter. Nede i Baranco Camp er det mye de samme rutinene som på de to foregående. Herfra kan vi se den imponerende sydveggen som de andre rutene på Kilimanjaro går glipp av. Vi kan også se veggen som vi må opp på starten av morgendagens etappe. Det ser skummelt bratt ut men det skulle vise seg å være temmelig greit. Nå var flere i gruppa fått kjenne hva høyden gjør med kroppen. Hodepine, kvalme og generell råtten form preget flere av oss. Heldigvis så slapp jeg unna. Natta var full av interessante lyder. Stønning og uffing og lyden av folk fikk gjensyn med middagen. Her lå det flere grupper, så det var alt annet enn stille, men det forstyrret meg ikke så mye. I dag skal vi på nok en tøff etappe. Først opp Baranco Wall, også kalt Breakfast Wall og så videre til Karanga Camp. Ikke så langt og høyt men temmelig mye opp og ned. De fleste har kommet seg igjen etter litt søvn, men en av oss er fremdeles i dårlig form. Det blir bestemt at hun skal prøve å komme seg til neste camp. Er vi heldige så blir formen bedre, og skulle den ikke bli det så er det logistikkmessig sett veldig mye enklere å komme ned fra fjellet fra neste camp. Gruppa blir delt i en rask og en treg pulje i dag. Jeg velger å bli med i den trege. Om to dager er det toppstøt og jeg regner med at det betaler seg å spare krefter nå. Det blir en morsom dag. Det rolige tempoet gir overskudd til ablegøyer og Veslemøy leder an med maoriskrik og sprudlende humør. Vi leker «følg poteten» på stien nedover en dal. Poteten er egentlig en råtten sitrusfrukt som vi triller ned stien og prøver å holde følge. Til slutt tar vi lagbilde sammen med «poteten» Guidene ser både forundret og skremte ut, utenom en av dem som har vært borti nordmenn før. Han tar oppstyret med stoisk ro. Dessverre ser det ikke ut for at vår syke deltager blir bedre. Det siste stykket før leiren kommer et par av bærerne tilbake for å hjelpe til, mens et par av oss går i forveien. Da vi er noen hundre meter fra leiren ser vi at mellom oss og den ligger en stupbratt og dyp dal. Karanga Valley. Men vi kommer over og tar en hvil før middag. De siste kommer ikke så lenge etter oss. Men det er nå klart at vi kommer til å bli en mindre. Formen til den syke er ikke blitt bedre. Nesten to døgn uten søvn og uten næring betyr at toppen er usannsynlig selv om hun skulle bli bedre. Hun forlater oss neste morgen med lovnader om at hun skal tenke på oss når hun senere på dagen skal sitte ved poolen med en iskald øl. Den kvelden i teltet ble uforglemmelig. For luftingens del så lå vi med teltduken åpen. Det var gnistrende stjerneklart og måneskinn men under oss gikk det et tordenvær. Etterhvert klarnet det opp og vi kunne se lysene fra Moshi fire kilometer lavere enn der vi var. En lyskanon fra et diskotek eller noe flakket rundt i det som var igjen av dis langt der nede. Morgendagens etappe er stort sett bare en lang motbakke til Barafu Camp. Der skal vi hvile noen timer før toppstøtet starter ved midnatt. I starten er terrenget jevn grus med blokksteiner strødd rundt. Etterhvert blir det litt mer ulendt. Barafu ligger på en rygg med Kilimanjaro tronende bak. Mot øst kan vi se Mawenzi som er mye mer alpint enn Kilimanjaro. Egentlig er Mawenzi en av tre topper som utgjør Kilimanjaro. Shira, Mawenzi og Kibo. Kibo er den høyeste dit vi skal. Vi spiser en tidlig middag og deler ei flaske vin som Aleks har dratt med seg oppover. Vi prøver å få litt søvn etter en gjennomgang av toppstøtet. Jeg tror ikke jeg fikk sove noe. Så er det endelig dags! Ved midnatt våkner leiren til liv. Vi prøver å spise litt og kler på oss alt vi har av klær. Det er kanskje ned mot ti minus men tempoet er så lavt at vi ikke går oss varme. Vi må kle kulda ute. Samtidig så er blodsirkulasjonen mye dårligere så høyt oppe. Jeg sier til de andre at jeg håper det blir kaldt for så mye klær har jeg aldri hatt på meg. De første rekkene med lys fra hodelykter drar avgårde. Men månen kommer opp og gjør de overflødige. Jeg er litt trøtt og føler meg ikke helt i hundre men er ikke dårlig på noen måte. Bare morratrøtt som jeg pleier. Vi går samlet i starten. En time gange og noen minutter hvile. Etterhvert kommer vi inn i den bratte grusbakken opp mot Stella Point på kraterkanten. Heldigvis så har smeltevann etter et snøfall som har frosset, gjort grusen fast og fin. Litt høyere oppe så splittes gruppa mer. Det er forskjell på tempoet. Jeg er treg men formen kjennes fremdeles fin. Litt under kanten må en til gi tapt. Ør og svimmel er det ikke tilrådelig å fortsette. Et par hundre meter under Stella Point får jeg merke det. Jeg møter veggen. Beina veier plutselig hundre kilo hver. Men jeg klarer å presse meg videre. Skritt for skritt. Hvert av dem kortere enn lengden på skoene mine. Og to, tre dype pust mellom hvert steg. Jeg tar mange pauser for å nyte synet av sola som er på tur opp. Man forstår hvorfor dette kalles verdens vakreste soloppgang. Endelig er jeg oppe. Ubeskrivelig deilig med en liten pust i bakken. Herfra er det mye slakere bort til det høyeste punktet. To til snur her, men de har vært på toppen selv om de ikke var helt borte på det høyeste punktet. Jeg begynner å gå bortover. Føler meg fremdeles tom for krefter men beina går på autopilot. Så er det bare en liten helling igjen og på toppen av den kan jeg se skiltet som markerer Uhuru Peak. 5895 moh. De siste meterne går litt lettere. Så er jeg der! På toppen av verdens høyeste frittstående fjell. Kanskje verdens mest kjente fjell sammen med Everest. Med en kraftanstrengelse tar jeg på meg hockeydrakta jeg har dratt med meg opp. Så blir det tatt bilde sammen med Knut og Vibeke som jeg har fulgt hele veien. Mange har lurt på hvordan det var å stå på toppen og hva jeg følte. Jeg var jo naturligvis glad. Men samtidig så var jeg så sliten at jeg hadde problemer med å mobilisere den ustyrlige gleden. Det var mest å konstantere at du hadde greid det. Kanskje mer lettelse enn glede. Utsikten var enorm. Avstanden ned var veldig stor så du kunne ikke se detaljer som veier etc. Men det var et utrolig syn likevel. Så tidlig så befinner du deg på en måte høyere enn sola. Man kunne se utover og nedover på et hav av skyer og innimellom den uendelige savannen. Etter en liten stund tusler vi nedover igjen. Bakken ned igjen er tint nå så den er nesten like tung som da vi gikk oppover. Samtidig så kjenner du at kreftene kommer tilbake når du kommer lavere. Vel nede i Barafu igjen så er det litt mat for den som orker. Vi skal hvile litt her før vi går videre ned og nesten helt ut igjen på ettermiddagen. Jeg sender en sms hjem og forteller at jeg har klart det og alt er bra. Men nå er jeg så sliten at det er med nød og neppe jeg får det til. Da vi skal opp og avgårde igjen går det tregt med meg. Men vel i gang så løsner det litt i kroppen. Vi skal gå ned til Mweka Camp og sove der før vi går det siste stykket ned til Mweka Gate der vi blir hentet. På slutten kommer regnet. Tropisk silregn. Men akkurat nå så gjør det ikke noe. Først nå så orker jeg å glede meg over at jeg har klart det. Jeg sovner nesten momentant når jeg legger meg og sover uavbrutt til vi vekkes. Nå tar vi farvel med bærerne våre. De skal som vanlig løpe i forveien med bagasjen og er borte da vi kommer etter. De framfører den berømte Kilimanjaro Song for oss og vi gir de rikelig med tips. De har gjort en helt utrolig innsats og fortjener hver dollar vi kan avse. Den korte strekningen ned til gaten blir underholdende. Vi tester ut de skremmende sykebårene. Ei stålramme med gitter som man ligger på og et fjørende «mopedhjul» midt under. En porter i hvert hjørne og pasienten surret fast, så sprengflyr de nedover på de bratte ulendte stiene. Vi finner lianer og bare må leke Tarzan. Vel nede blir vi registrert ut av nasjonalparken og bussen vår bringer oss ned til Moshi igjen. Hovedguiden vår Adam, skal være med oss de neste dagene. Nå henter vi det utstyret vi har lagt igjen her nede og drar i retning av Arusha. Nå tok vi inn på Hotel Impala og inntok en god middag og feiret toppen samt slappet av ved bassenget. På morgenen skal vi dra og besøke en nasjonalpark for safari. Vi ser landsbyer og store gårder underveis. Vi er i Masaienes land og de og kvegflokkene deres kan sees overalt. Inne i parken starter et eventyr som for meg ble nesten like minneverdig som fjellet. Her har du Afrikas tetteste bestand av elefanter. Vi fikk også se giraffer, løver, bøfler og mange andre dyr. Kvelden og natten ble tilbrakt på en fantastisk lodge i Masaistil inne i jungelen. Nydelig mat ble servert i åpne hytter ved et basseng. Hyttene vi sov i hadde netting istedenfor vindusruter. Jeg lå om natta og hørte på den kakofonien av jungellyder som jeg aldri før hadde fått mer enn en smakebit av på tv. Dagen etter skulle vi besøke NgoroNgoro-krateret som tidligere var en del av den kjente Serengeti nasjonalpark men nå er skilt ut som egen.. Her finner du den tetteste bestanden av store pattedyr på hele kontinentet. En helt surrealistisk opplevelse. Kan vanskelig beskrives, men må oppleves. Tusenvis av dyr i alle retninger hvorhen du snur deg. Det var som Sir David Attenborough på fjernsynet ganger hundre. Her nede var det stort sett åpne sletter og et sumpområde så det var fri sikt i alle retninger. Store flokker av gnuer og zebraer gresset sammen med bøffelflokker. Hyener og løver slappet av der de kunne finne skygge. Vi var også så heldige å få sett neshorn. De er sterkt utrydningstruet i regionen og de visste om atten individer i nærområdet. Ulike antiloper og gaseller fantes overalt. En saltsjø på det laveste punktet i krateret var fullt av rosa flamingoer, og i sumpen lå flodhester og døste og koset seg i vannet. Denne kvelden dro vi til en lodge som lå ytterst på kraterkanten. Et luksussted med en standard som man finner få steder. Og hvilken beliggenhet! Også her var det et basseng og det lå ytterst på kanten så man kunne ligge i bassenget og skue ned i NgoroNgoro. Denne dagen hadde kort og godt vært en av de mest minneverdige jeg har opplevd! En helt utrolig opplevelse! Dagen etter ble avrundet med et besøk i Lake Manyara som er en annen veldig kjent park der nede. Og her ble Big Five komplettert med en fotogen leopard. Vi ble så fraktet tilbake til Arusha der vi slappet av på hotellet noen timer før vi skulle dra til flyplassen og starte på hjemturen. Forøvrig var det langt flere personer som ville ut av Kenya enn inn, så turen fra Nairobi ble heller ubekvem på et stappfullt fly. Dette var min introduksjon til virkelig høye fjell. Og jeg er evig takknemlig til Aleks som gav meg muligheten, og meg selv som tok den. Kilimanjaro er et magisk fjell. Jeg kan ikke sette fingeren på det, men det er ikke et vanlig fjell. Og Afrika er et kontinent man blir forelsket i. En slik tur er en perfekt start hvis man vil finne ut om høye fjell er noe for en selv. Teknisk lett og kan gjennomføres av de aller fleste som ikke er helt uerfarne med å gå i fjellet. Safari og litt tid til å oppleve det afrikanske samfunnet og kulturen der nede er et must. Det er mye turister der, men fremdeles er det mulig å få en dose av det ekte Afrika. Jeg skal tilbake en dag og kan varmt anbefale samme tur til alle som tror det kunne vært gøy.
  13. Les interessant artikkel ved Svein her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/gudbrandsdalen_og_lillehammer/1.1905769 Mer informasjon om Rwenzori: http://www.mitandi.com/uganda/ Hilsen Christin
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport sporing

Outnorth.no Skittfiske
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.