HegeJohnsen

Den skal jeg hvertfall ikke gå! Ikke har jeg føtter som takler å være så lenge på beina som kreves + at det er grenser for mye jeg ønsker å utfordre høydeskrekken. Men god tur om du tar den! Kjæresten har gått den og synes det er en flott tur.

Ikke fullt så ille som det ser ut fra Bandaklumpen, nei, men ille nok, spør du meg. Jeg anser meg for ferdig med Storsylen etter å ha vært der både fra norsk og svensk side i sommer.

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet. Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur. Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det. Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta. Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre. Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere. Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget. Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen. Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer. Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der. Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna. Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp. Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta. Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket. Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang. Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote…. Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg. Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok. Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet. Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen). Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin. Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag? Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren. Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld. Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne! ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original blogginnlegg med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/14/telttur-med-innlagt-topptur-pa-bandaklumpen/

Uansett hva hun har postet eller ikke postet på blogg og FB; dette er et absolutt lavmål. Fjellfolk eller skogsfolk? Neppe. Jeg håper iallefall ikke det, for de er ikke verdig en slik titulering i tilfelle. Som noen skriver her: én ting er hva hun har mistet av verdier. Det er nok ikke problemet, for hun får erstattet der fra sponsorene sine, men tryggheten og gleden over å ferdes ute alene er også mistet. For alltid? Jeg håper inderlig ikke det, men hun har nok en jobb å gjøre med seg selv før hun er tilbake der hun var for noen dager siden. Min gjetning er at vi kommer til å høre mindre fra Maria (Villmarksjenta) i forhold hva hun planlegger å gjøre og hva hun gjør i nåtid - fordi hun er tvunget til taushet av noen idioter. Forhåpentligvis får vi fortsatt være med på turene hennes i ettertid.

Sylan igjen. Og nok en gang i fantastisk vær. Glad jeg valgte telt som bolig, for ut fra antall mennesker som passerte på stien et stykke nedenfor teltet mitt i dag og antall biler og telt/lavoer ved Nedalshytta, var det sykt mye folk på hytta. Siste åpningshelg for betjente hytter i TT sitt rutenett denne helgen, så det var mange som benyttet sjansen til en siste helg der. Topptur på Bandaklumpen i går, hvor jeg rakk 3 av 4 topper på "klumpen" før jeg måtte komme meg ned til teltet siden dagene allerede er altfor korte etter min oppfatning.

Takk for på påminnelsen. Sendt inn jeg og.

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen. To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant? Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord. Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september. Utsikt ned mot Storlidalen. Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp». På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro. Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet. Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader. Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta. Kråkvasstind – endelig Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette. De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen. Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original bloggpost med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/08/sommerhelg-i-hostfjellet-med-innlagt-topptur/

Nok en vakker og varm høstdag i Trollheimen. Etter gårsdagens topptur ble det en litt slakere tur i dag. Gikk innover Halsbekkdalen til tjønna ved foten av Halsbekkhøa. Nesten ikke folk å se, men 8 flotte reinsdyr møtte vi på.

Kråkvasstind (Sandåhøa) er omsider besteget. Prøvd to ganger før. Førsts gangen ble vi stoppet av snøsmelting i vårfjellet, andre gangen av min hælbetennelse. I dag kom vi omsider til topps på 1700 moh på en vakker "sommerdag" i høstfjellet. En helt fantastisk dag i fjellet.

Har prøvd meg, men måtte tusle ned angrestien etter del 1. Begynte såvidt på del 2, men innså at det ikke gikk, og snudde. Når det er sagt, så er ikke alt håp ute om du fortsetter på del 2 og finner ut at du likevel ikke klarer det oppi veggen. Når jeg var der, var det to stk. langt oppe som måtte hjelpes ned av folk fra campingen. Det sto et telefonnr. på oppslagstavlen på parkeringen som man kunne ringe hvis man fikk problemer, og det hadde de gjort. Selvfølgelig er det best å finne ut av man ikke greier klatringen før man begynner på del 2, men...

Jeg har gått gjennom tråden og skilt ut alle innlegg som ikke har noe med TS sitt spørsmål om soppbok å gjøre og lagt disse i egen tråd om sopplukking. http://www.fjellforum.no/topic/33116-sopplukking-utskilt-fra-tr%C3%A5d-om-soppbok/#entry301302

Langhelg i Bodø med natur og kultur på programmet. Topptur til Skautuva, Saltstraumen på sitt mektigste, en snartur innom SALT på Sandhornøya på selveste åpningsdagen, besøk på Kjerringøy med innlagt omvisning på Handelsstedet, Hjellestranden med sin rosa sand og en lett tur opp til Keiservarden. Alt i det mest fantastiske sensommerværet som tenkes kan. Under noen bilder fra helgen.

Grattis med jubileum til deg også Lompa Snart ser vi vel 5k??

Litt vekslende vær, ja, men overveiende fint egentlig. Har opplevd mye verre enn dette, og når vi i tillegg har så flaks at regnbygene setter inn idet vi er ved teltet, så er det ingenting å klage på Dessverre verken elg eller rein å se for oss. Knapt en fugl, når jeg tenker etter... Teksjøen står på lista over områder jeg også har lyst til å besøke. Kanskje neste sommer?

Mye fin natur her oppe også, men du bør ikke være "allergisk" mot myr Mht kommunetopp-prosjektet er det bare for gøy. Listen blir komplett når den blir det. No stress!

Håper du legger ut en testrapport etter å ha brukt det en del Vekten er forlokkende....

Grattis med jubileum Hvilket telt er det du har kjøpt i jubileumsgave? Sånn foruten at jeg ser det er et Mountain Hardware telt da...

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven). Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat. Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene. Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene. Det går tydelig sti helt opp til toppen av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå. Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh. En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen. Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet. Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken. Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se. Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet. Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet). Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså. Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken. Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn! ------------------------------------------------------------------------------ Original turrapport med flere bilder finnes her: https://stifinner.wordpress.com/2014/08/25/daapma-kommunetopp-i-roan/

Vi er forskjellige. Mørketida er ikke magisk for meg. Iallefall ikke så lenge

Var på tide at en kommunetopp til ble hanket inn, og Dåapma i Roan kommune kan nå krysses av på lista over Sør-trønderske kommunetopper. Utsikt fra toppen av Dåapma.

Apropos flytte dit: Husk mørketiden Men ja, finnmarkingene er veldig hyggelige og gjestfrie folk

Imponert over femåringen, virkelig! Herlige bilder

Flott turrapport fra fylket hvor jeg er født og det meste av min familie fortsatt bor (Kirkenes). En skam egentlig at jeg enda ikke har vært på tur i Pasvik. Fikk forøvrig et akutt savn etter vår når jeg leste turrapporten. Våren... forventningens og brytningens årstid. Herlig

Er det noen som vet om det finnes noen fine teltplasser mellom Dåapma og Finnvollheia? Ser ut til å være mye myr og lite vann i området, men det er kanskje muligheter likevel?

Hva skal man da vaske med? For vaske må man. Nytter ikke å impregnere oppå møkka. Da tettes iallefall porene i goretex'n. Dette skriver DNT på sine nettsider: Vedlikehold av klær laget med GORE-TEX-materialer Ikke vær redd for å vaske GORE-TEX-plagget ditt. Funksjon, komfort og levetid blir bare bedre av at det vaskes når det trengs. Vask: Du bør generelt følge vaskerådene som finnes på plagget. Normalt er det maskinvask på 40 grader som gjelder. Bruk et mildt vaskemiddel, og ingen skylle- eller blekemidler. Skyll gjerne plagget flere ganger. Hvis ikke Milo er et mildt vaskemiddel; hva er?