morten

Det er minst to, men som du sier, det kan godt hende det er flere.

Fine bilder og artig å lese om et her på fjellforum såpass sjeldent område.!!

Intet forbud mot telting og inne ved Spranget er du et godt stykke innenfor den siste hytta. Det er mye stein der, men skulle ikke være noe problem å finne et sted like ved parkeringen. Alternativt er det nydelige plasser litt inn langs Store Ula på NORDsiden. Ingen forbud.

Snilen: Flytt! Den overveldende majortiet av jordens nasjoner passer langt bedre med dine klimatiske preferanser enn Norge og noen små håndfuller andre nasjoner. Kalde nasjoner er en utrydningstruet art, varme, svette og tørre land går det inflasjon i.

Typisk Morten link, men likevel - kan jo hende noen er interessert i å lese det: http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideH/http://www.dagbladet.no/dinside/2006/08/15/473961.html Bl.a. interessant med kommentaren til driftssjefen på Stryn Sommerskisenter, det sommerskisenteret som kanskje har vært med stengt de siste somrene om at de ev. må vurdere andre tiltak.. Hva da? Trekke lenger inn på breen? Det er jo tross alt ikke så mange steder med infrastruktur som er egnet for videre utbygging ?

Ikke helt up-to-date, men likevel: http://www.etojm.com/Norsk/Topper/Toppbeskrivelser/Topperover2000/Fannaraaken.htm

Ok Tom - Dersom været er bra, så får du låne kajakken til Julia førstkommende fredag, og så padler vi inn til Torfinnsbu og går traversen fra Kalveholotinden til Leirungskampene med returpadling. Hvis det ikke er bra nok så padler vi et kort stykke inn langs Gjendes nordbredde og så utforsker vi Jo Gjendes gamle rute opp Bjønnbølet eller hva det heter. Hvis ikke fredag passer, så kan jeg i utgangspunktet lørdag, søndag, mandag,...... Vi tråkker på masse vegetasjon, og hvis ikke du prøver å drepe meg, så skal ikke jeg drepe deg.

Det kan nok hende det er enklere, men da vi gikk der, syntes jeg det var overraskende mye fine og enkle hyller, delvis med vegetasjon og utrolig lite steinur inntil nesten innved den innerste morenen. Da trakk vi ned til elva på et snøfelt som naturlig nok ikke ligger der i år med de beskjedne snømengdene. Alt i alt syntes jeg Stølsmaradalen hadde en utrolig behagelig anmarsj til tross for den relativt store distansen.

Og Morten og Julia storkoser seg på tur der de tramper ned blåveis, fjellsveve og spinkle gress-strå i hopetall mens de frydefullt tenker på Tom som lister seg stilt på tå i et underlig mønster som resulterer i et tidsforbruk som nå gjør selv den letteste topp nærmest utilgjengelig. Jeg skjønner du har fått det tøft Tom - du får bli med på tur Tom, så kan vi sammen tråkke på noen blomster og rive opp litt lyng - kanskje det fungerer som terapi?

Dette fikser du Torgeir. Det er en meget voksen tur, men heller ikke noe mer. Tidlig start og fint vær Mange høydemeter og mye fint vær. Fordel om det er tørt akkurat den helga. Ang. 1673 se min turrapport fra for noen uker siden. Kan nok være mulig å komme seg i retning Langedalsbandet noe høyere opp, men det er et veldig svaete område. Turrapport her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6013

Ved litt resonnering: Vetle er 2340. Det er en rappell mer eller mindre direkte fra toppen på 40-50 meter. Derfra er det ikke nesten hundre meter ned til skaret, ergo er nok skaret betydelig høyere enn 2200 blank. Mellom 2250 og 2280 ligger det nok, 2260-2280 er nok et meget godt anslag.

4 grader kl. 05.00 en godværsmorgen i nesten 2300 meters høyde i Hurrungane i august er jo temmelig mildt da, dere var nok temmelig heldige - kunne like gjerne vært minus 4.

Du har ikke glemt henne nei Leser hun her så blir sikkert Torgeir happy om hun sender en pm, eller ? Det er ikke hver dag man treffer så smørblide, søte jenter under en klatrehjelm, som atpåtil fungerer som fører...

Det er jo fint å høre. De fleste her på fjellforum er vel enige om at det finnes langt verre ting å bli hekta på enn fjell.

Ang. sørryggen på Store Knut. Har gått der etter hvert 4-5 ganger og kjenner ruta temmelig godt, så den gjør meg ikke stort på tørt føre lenger, men det er klyveklatring grad 2 med et par nokså utsatt punkter. Jeg har stor forståelse for dem som kan føle behov for sikring der, spesielt ved vått føre. Jeg har jo lest noen av dine turrapporter etter hvert Bjarne, og du er en ganske tøff og sprek tinderangler med svært lite høydeskrekk. Det er vel og bra. Jeg synes det er meget sprekt av deg å gå ned usikret fra Midtre Knutsholstinden alene og uten å kjenne ruta, selv om fjellet var tørt.

Eh, jo men det blir mye opp og ned. Det er dessuten ganske bratt oppe i lia over Gjende, og slitsomt å gå konstant i bratt helling sidelengs. Går man over skulderen er det i flg. Torgeir en del småekle sva om man skal ned og inn mot Knutsholet igjen. Men for vårt vedkommende var det uansett ikke noe å lure på siden vi skulle møte Torgeir ved Knutsholstangen.

Det er litt tassent, men jeg har hatt med disse små boksene fra Mr. Lee og fra Toro på tur i det siste. De tar litt mer plass i forhold til Real, men er til gjengjeld rimeligere. (12,90 pr. boks på Kiwi). Lee har nudler med hhv. kjøttsmak og kyllingsmak. Mens Toro har en tomatpastarett og en Potetmoslignende rett. Ta i alle fall mindre vann i enn det som er oppgitt, så unngår du suppe. Funker på mange måter på samme måte som Real. Har gått tom for min gamle beholdning av Real og jeg betaler ikke 65.- for en liten porsjon som ikke smaker alt for godt en gang - kall meg gjerrig

Vi sjekket opp dette. Svaret fra verten på Gjendebu var at i utgangspunktet hadde de ikke lov til å drive persontransport, men at gårdsgutten hadde en båt de sikkert gikk an å "låne" ut eller noe i den duren. Det var før den første turen via Knutsholet, og vi syntes det var for ullent å basere oss på. (Er for øvrig nytt vertskap på Gjendebu siden 1997). Det var dessuten litt for spontant tror jeg, vi hadde jo planlagt kajakkbruk og regnet ikke med å bruker mer enn timen ut til Knutsholstangen. Om vi hadde bust rett inn på Gjendebu midt i frokosten er det tvilsomt om de hadde hivd seg rundt på flekken og ordnet skyss til oss. Tror jeg da.

Jeg mener dog bestemt at om man følger ryggen så er ryggen opp til hovedtoppen fra sør langt mer luftig og ev. utsatt enn dette ene punktet før Sørtoppen. Jeg vet flere har reagert på dette punktet, inkl. meg første gangen jeg gikk der, men sist gang jeg passerte enset jeg det knapt. Lavt tyngdepunkt, et kort skritt og vips forbi. Men du er nå i alle fall lokalkjent i Us. vestflanke Sikkert ikke det mest hyggelige bekjentskap?

Litt pirkete her Erik, men du mener val Skagastølsryggen. Der rotet vel ikke så veldig mye på Styggedalsryggen denne gangen, eller tok dere en avstikker jeg ennå ikke har hørt om Skjønt om man skal telle partiet mellom Sentraltinden og Vetle til Styggedalsryggen eller Skagastølsryggen er jeg ikke sikker på. Dette strekket har jo ingen kontakt med Skagastølsdalen... Men snarere Styggedalen.

Interessante betraktninger PB. Jeg synes på mange måter Austanbotntinden er hakket mer psykisk enn Uranostindens sørrygg. Men dagsform og folks reaksjonsmønster er så ulike. Jeg har aldri rotet meg ned i vestsiden på Uranostindens sørrygg, men jeg har vært to ganger i vestflanken på selve tinden og syntes det var grisete nok.

Flotte og fargerike bilder fra en særdeles flott tur Erik. Tror ikke jeg skal forsøke å matche bildene dine, men det mangler et par bilder av fotografen sjøl, så jeg legger ved 3 små snutter der Erik ikke er bak kamera, men i aksjon!

Tilsluttes. Og like ille er det svært mange andre steder rundt omkring i verden.

Akt 1 - Fra knutsholet 28.06.06 Akt 1 var nok både den mest spennende og flottest akten. Den er kort omtalt i denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5781 ---------------------------------------------------------------------- Akt 2 - Knutsholet rundt 14-15.07.06 Det var en eneste gang det var kaldt i juli, og det var 14.07 og dagene før. Så sånn sett var vi kanskje ikke helt heldige med denne, men vi så oss på forhånd blinde på en værmelding av den bedre sorten, men for en gangs skyld denne sommeren ble det heller langt verre enn det som var meldt. Det hele begynte med at kajakkferskingene Morten og Torgeir som begge hadde Gjendealpene som primære arbeidsområdet denne sommeren la hodene i bløt om hvor vi kunne finne på noe ugagn i lag. Det ene forslaget etter det andre falt på steingrunn. Enten tente ikke Torgeir, eller så var jeg lunken, men så som lyn fra klar himmel datt det ut av meg - hvorfor ikke Knutsholet rundt? Hvorvidt Torgeir tente på den ideen vet jeg ikke, men jeg var med ett i fyr og flamme så Torgeir turde vel ikke annet enn å være entusiastisk? Dato ble spikret og så var det bare å glede og grue seg om hverandre. 2 blir til 3 Jeg hadde tidligere antyde for Robert at det kunne bli aktuelt med tur på det tidspunktet, så jeg inviterte like godt ham også med. Jeg hadde en kajakk ekstra og man kan sikkert alltids lesse litt ekstra fellesutstyr på Robert tenkte jeg. Han var heller ikke vanskelig å be, og etter en kort jomfrutur for Robert på en forblåst Strandefjord erklærte jeg Robert som klar for oppgaven. Det blir helt annerledes og langt roligere vann i morgen tidlig nærmest lovet jeg. Forandring av planer Det ble ingen god natt. Jeg sov dårlig fordi jeg la meg sent og visste at vekkerklokka kom til å ringe snart. Robert sov dårlig fordi han aldri sover godt her hos oss. Litt mørkt og overskyet vær skremte meg ikke i starten, det var jo meldt så fint så fint vær. Kraftige vindkuler som røsket i kajakkene på taket over Valdresflya gjorde meg imidletid litt mer betenkt. "Det løyer nok noe mer litt utpå morgenkvisten", forsikret jeg Robert om. Nedover mot Maurvangen pisket vinden opp selv de minste vanndammene. Skepsisen bredte seg langsomt fra magesekken og oppover. Et kort stykke før Gjendesheim traff vi på en blid og morgenfrisk Torgeir som allerede hadde rukket å losse kajakken, parkere lenger unna så han slapp å betale noe for det hele for så å gå tilbake igjen. Han meddelte at det var ikke så gale med bølger. Jeg og Robert kommer rullende ned den siste bakken mot rundkjøringen ved Gjendeosen kiosk og parkering da synet av et Gjende i opprør møter oss. Hva er dette for noe? Robert sier ikke stort og jeg bare mumler noen usammenhengende gloser om at dette ikke kan være sant. Tusenvis av frådende skumkammer glimter og lyner i den lave morgensola og kulingen (ok, jeg overdriver nok en liten smule nå) feier inn over parkeringsplassen. Hva nå? For en førstegangspadler er dette helt umulig, det ser jeg med en gang. Kanskje ville jeg klart det, men jeg ville vært utslitt innen jeg var på Knutsholstangen. Snu? Torgeir ser spørrende på oss som om han ikke har enset villskapen ute på Gjende. Men vi kan da prøve og "leke litt i bølgene", som han uttrykker det. Jeg er smådeppa og vurderer seriøst å droppe alt og reise hjem å legge meg, har jo tross alt noen timers søvnunderskudd. Vi blir likevel enige om at Torgeir skal padle, mens vi skal ta båten. Om Torgeir merker han ikke greier det, skal han snu og ta båten han med. Etter en drøy og meget kald times venting i vinden går vi ombord i Gjendine, første og eneste gang så langt for mitt vedkommende. Gjendine humper og pløyer seg gjennom de frådende bølgene og vi er begge to sjeleglade for at vi sitter her og ikke befinner oss i en kamp på "liv og død" der ute mellom de voksne bølgene. Litt før Gjende gjør en knekk får vi så vidt øye på Torgeir, dvs. Robert ser han, jeg ser bare blinkingen i de hvite årebladene som går jevnt som en motor opp og ned av vannet. Litt lettet over at han fortsatt lever slapper jeg litt mer av i båtsetet. Mountain Jungle Jeg hadde nok lest litt og hørt litt om turen langs Gjende fra Gjendebu til Knutsholstangen. Kuppert, tett bevokst, ufremkommelig og uryddig er noen uttrykk jeg hadde lagt merke til. Stor var overraskelsen da vi elegant skled gjennom bjørketrærne østover langs Gjendes sørbredd. Noen nysgjerrige kuer var faktisk største utfordringen. Det er sikkert noen "pingler" som har gått her før sa jeg til Robert, selv om jeg innerst inne visste det ikke var sant. Vi passerte en liten hytte som jeg ikke visste eksisterte. Stier og tråkk som hadde først oss enkelt så langt ble med ett borte. Ennå var terrenget tålelig enkelt, men det tok raskt slutt. Vi svettet, vi bannet og vi slet. Det gikk opp, det gikk ned. Kvass vegetasjon skrapte opp leggene. Trær og busker var bare i veien. Stæsj på sekken hang seg fast, og det ble bare verre og verre. Alle tanker om å sitte nonchalant på Knutsholstangen og ønske Torgeir velkommen etter forsvant. Nå var spørsmålet heller: "Venter han fortsatt på oss?" Vi passerte et enormt rasområdet hvor hele fjellsiden var forvandlet til et katastrofeområdet, før vi kom inn i den siste og aller mest tettvokste fjelljungelen. Mer kupert, mer ugjennomtrengelig og med enda flere giftige innsekter enn før. Å stoppe nå er ikke noe alternativ, det er bare å komme seg gjennom og legge urskogen bak seg. Litt ovenfor Knutsholstangen sitter Torgeir på en stein og gliser fornøyd mot de to utmattede båtturistene. Den kalde fredagen De få solgløttene vi har hatt har for lengst takket for seg. Det er overskyet med et kaldt nordadrag i det vi rusler oppover lia mot Knutsholet. Akkurat passe når man er i bevegelse, akkurat litt for kaldt når man ønsker en pause. Ergo blir det lite pauser. Vi når brefronten og går et stykke oppover i venstre kant av denne før vi svinger nesten 180 grader og skrår nordøstover med kurs mot Nørdre Skarvflytinden. Østflanken er full av istapper, små snølapper og andre vitnesbyrd om at det er en kald dag i høyden, neppe mye over null. Etter en bratt steinur er vi på Nørdre Skarvflytinden. Etter Nørdre besøker vi 2 mindre topper, den første snaut 15 meter lavere enn Nørdre, med en altfor lav primærfaktor, den neste noe høyere (mellom 2075 og 2080 meter tror jeg Robert målte, med en primærfaktor som høyst sannsynlig ligger i intervallet 10-15 meter. Kjapt fortsetter vi oppover skråningen mot Midtre Skarvflytinden mens sola så vidt får lirket noen varmende solstråler gjennom det tykke skylaget. Da passer det naturligvis ypperlig med en pause. Torgeir er utålmodig og er snart i full gang med å sette rappellfeste. Det er dessuten alltid betryggende å være på tur med Torgeir - ved siden av å være en sindig og meget trivelig kar, nøler han aldri med å hoppe utfor først for å teste sine egne rappellfester. For meg er det årets første rappell, og i god stil, med enkelte klossete ablegøyer kommer jeg meg nedover veggen. En av de klossete ablegøyene er å "glemme" hånden under rappelltauet, like før vekten kommer på for fullt, så med full vekt "moses" lanken inn i den sprø skorpelaven som bygger og bor her oppunder høge berget. Litt "tomatsaus" på kameraveske og jakke blir resultatet, men tøffe pyser lar seg ikke affisere av slikt. Etter den første rappellen når vi et skar mot en morsom bitopp som alle naturligvis må oppom. En rappell til litt på skrå og straks kan vi klyve ned til det laveste punktet, Videre er det småluftig klyving opp til Søre Skarvflytinden, med en del snø og is den siste biten. Opp mot Skarvflyløyfttinden røyner det litt på for både meg og Robert, men med to tidligere bestigninger kan jeg sluntre unna og skrå vestover et stykke før toppen og dermed snike til meg en liten ekstrapause. Opp til Austre Leirungstinden er det akkurat passe spennende. Flanken er nokså bratt og dominert av sva, for øyeblikket overveiende dekket av snø og is. Torgeir nærmest spinner opp med "hendene i lomma", mens jeg foretrekker å pirke litt i isen med øksa enkelte steder. På toppen av Austre strømmer et herlig kveldslys gjennom skydekket og lyser opp den majestetiske toppvarden, for anledningen lekkert pyntet med en mengde snønåler. Jeg er som vanlig ikke flink nok til å få i meg nok væske og får etter hvert en lett sjanglete, promillelignende gange, slørete blikk og rørete prat der jeg stort sett romsterer for meg selv et stykke bak Torgeir og Robert. Vi finner en grei, men noe løs vei ned fra Austre Mot Vestre litt til venstre for selve eggen som ikke er spesielt grei å følge. Midtre Leirungstinden avlegges et kort besøk før vi fortsetter mot Vestre Leirungstinden og dennes østegg. Via et tråkk opp noen løse og litt utsatt grasshyller kommer vi oss opp til en markert, vardesatt steinblokk der "klatringen" tar til. Vi setter en tvilsom standplass 5 meter lenger oppe, mens Torgeir forsvinner rundt hjørnet og ut på ei hylle i nordøstveggen. Takket være den samme Torgeir har vi med oss svært lite sikringsmidler og det ender med at, slitne som vi er, sent som det er, skummelt som det er, og ikke minst fuktig og isete som det er - klokelig snur. Østegga på Vestre Leirungstinden blir for stor for oss i kveld. På vei ned opplever vi den vidunderligste solnedgang i det skydekket plutselig letter og etterlater seg en mengde fargerike løstsvevende skydotter. Vi står høyt oppe på en snøegg, høyt over Knutsholet og beundrer det hele en lang stund før vi trekker ned mot Leirungsdalen og en kjølig bivuakk. Nytt forsøk På det kaldeste kvelden før var det enkelte pinglete stemmer, inkluder undertegnede, som ymtet frempå om å avbryte hele Knutsholet-rundt turen og snike seg diskré ut av fjellheimen tidlig på lørdagen, men en nydelig soloppgang over Leirungskampen og Torfinnstindane med dertil tilhørende skyfri himmel gjør at alle tanker om å feige ut forsvinner. Dessuten - noen timers dårlig, småhutrende søvn har gjort godt, både på humør og innstilling. Denne gangen tar vi fatt på søregga mot Vestre Leirungstinden. Kraftig kastevind på eggen og partier med is gjør at jeg igjen ganske raskt krymper, men først på "svaet" oppunder toppen feiger jeg helt ut. Torgeir går først, mens jeg og Robert bruker tauet et kort stykke opp svaet. Og så: Endelig er Vestre Leirungstinden vår, via en liten omvei. Vi har gått alt for sakte. Når ikke Morten er brems, så er Robert brems og ergo går det alt i alt alt for sakte med oss. Jeg skal være "turleder" for en tur med Valdres Tur- og Fjellsportlag dagen etterpå til Slettmarkspiggen, og er avhengig av å rekke båten som jeg på det tidspunktet tror går ved 15 tiden fra Gjendebu. Det er derfor ingen muligheter for å rekke alt sammen ut til Søre Nål. Søre Knutsholstinden følger raskt, og Vesle Knut byr på lett og luftig klatring. Det er to hoveddrag oppover, og vi velger det lengst til høyre ut mot Knutsholet. 2'er klatring med et par enkle 3'er flytt. Ned på nordsiden er det et ganske langt stykke som til tross for at det er enkelt, krever konstant konsentrasjon. Sørryggen opp til Store Knut er uendelig lang, men blir til gjengjeld morsommere og morsommere jo lenger opp man kommer. 3 blir til 2 På toppen av Store Knutsholstinden, hvor det nesten er vinterlig, er det på tide å skille lag. Torgeir skal ned til kajakken sin på Knutsholstangen og skal fortsette nedetter nordryggen. Jeg og Robert har en båt å rekke og må derfor skynde oss litt. Vi går derfor ned "turiststien" i vestflanken, en overraskende stor utfordring i grunnen. For det første er det snødekt og etter hvert meget isete i den øvre delen, for det andre klarer vi nesten å la oss lure ut i stry av en "narrevarde" og etter hvert blir det mer og mer sva og løs stein. Selv sindige Robert som til stadighet løser ut stein med den største ro, får seg en liten støkk da det plutselig blir bevegelse i underlaget både på undersiden og oversiden. Noen få minutter etterpå er han faktisk en smule spakere, men det varer ikke lenge. Men det er likevel såpass stygt mange steder at jeg undrer meg på om ikke det må bli en del småstygge episoder med flyvende, rutsjende og hoppende stein når trafikken er stor. Det er tross alt en del uerfarne toppturister som er enda flinkere til å sette løsgods i bevegelse enn talentene Morten og Robert. Vi kommer oss i alle fall levende ned i dalen og småløper ned til Gjendebu uten tid til å skifte. Klissbløt i fullt goretex antrekk ankommer jeg Gjendebu litt over 3 bare for å oppdage at båten går 16. Nåvel, Robert er i strålende humør med en drøss nye topper, og jeg kan ikke akkurat klage jeg heller. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ Akt 3 - Valdresflya til Gjendebu 2.-3. august Værmeldingen er ikke altfor trygg, men når "sykkelfanatikeren" Tor Erik omsider har tid et par dager til å la sykkel være sykkel, og bli med til fjells. Tidlig onsdag 2. august ligger tunge regnskyer ned over fjellsidene i Jotunheimen og veibanen over Valdresflya er gjennombløt. Motivasjonen skranter litt, men vi håper på bedre tider (les vær). En sykkel settes igjen på Gjendeosen før vi kjører 10 km tilbake mot Valdresflya og trasker innover i den regnvåte vegetasjonen. Det regner stort sett sammenhengende oppover Leirungsdalen. Ikke før vi er oppe ved Leirungstjønne kommer den første solgløtten, men derfra blir det bare bedre og bedre. Vi skrår oppover fjellsiden og kommer opp på det vesle bandet mellom Vestre og Midtre Leirungstinden. I motsetning til sist har vi nå nok sikringsmidler og fjellet er nesten tørt, eneste ørlille problem er noen sorte vegger som presser på fra sørøst. Først sneier en mørk regnsky oss i det den passerer over Leirungskampen og Torfinnstindane. Vi kan se hvor tett det regner nede i Torfinnsdalen, men den neste ser verre ut. En vegg så mørk at man kan tro dommedag er nær av mindre vokser over Valdresflya og presser seg snart langsomt innover Leirungsdalen. Det blir med en gang litt stress over klatringen. Tor Erik jobber seg ut på de løse hyllene mens jeg stadig skotter bort på svartveggen som nærmer seg faretruende. Vi går en kort taulengde ut på hyllegalleriene og så rundt en stor blokk og opp en styggløs kløft. Alt er løst. Storst som smått. Standplassen er en vits, men når nesten selve grunnfjellet er løst får man gjøre det beste ut av det. De første regndråpene kommer i det Tor Erik begynner på andre taulengde. Han dropper første mulige oppgang og forsvinner i stedet videre på ei løs utsatt hylle. Regnet tiltar og jeg har bare en tynn trøye på. Dvs. det er en mellomting mellom regn og sludd. Temmelig kjølig. Det både varer og drøyer, ja det føles som en evighet. Innen standplassropet når rundt bergknausen, sterkt utvannet av vindkulene, er jeg så gjennombløt og frossen at hele kroppen skjelver. Det er en lettelse å komme i gang. Hylla fortsetter bortetter fjellsiden før tauet omsider går ca. 5 meter opp. Fjellet er såpeglatt og med et par dundrende glipptak kan jeg være glad jeg ikke gikk først. Atter en gang på Vestre Leirungstinden. Vi fortsetter raskt videre, runder Søre Knutsholstinden og tar først pause innunder Vesle Knut. Sola begynner å titte frem igjen og det klarner raskt opp, men fjellet tørker sakte. Alle passasjer hvor friksjonen er av avgjørende betydning blir derfor plutselig mye mer skumle. Vi velger ytre varianten opp til Vesle nå som sist, i motsetning til den "indre" varianten som vi gikk for en god del år siden. Hele veien videre opp til Store Knut er det nå kjent terreng. Nordryggen på Store Knut Etter en stund med finvær legger tåka seg klamt nedover Store Knut. Det er null tørk i svartmosen og over alt er det skumle, såpeglatte partier. Ned til den markerte hammeren rett nord for toppen er det lett. Hammeren omgås relativt greit litt ned i vestflanken før vi raskt tar oss tilbake til eggen. Eggen følges så det meste av veien, selv om dette er litt småplundrete en del steder. Hammeren opp mot Midtre Knutsholstinden ser virkelig flott ut på avstand. Slank og steil, ved nærmere øyensyn dog langt mindre truende. Jeg foreslår å lede den øverste biten som vi velger å gå i venstre kant. Det er sent på kvelden og jeg har vel tusen ting å skylde på, men selv med tau psyker jeg ut her. Mindreverdighetskompleksene brer seg som ild i brunt gress. Jeg stoler rett og slett ikke på friksjonen i den dyvåte sortmosen. Og så er det så lett når man har sterkere følge å dra veksler på. Så jeg klatrer ned igjen, og så leder Tor Erik opp den nesten 25 meter lange taulengden som er fulle av brukbare tak. Men det er ganske utsatt, det er et godt stykke nedover mot Svartdalen før man når bunn. På en måte virker det nesten bedre å starte på en hylle lenger ute mot Knutsholet, for her kommer man høyere før klyveklatringen tar til, dessuten er det ikke så langt ned rett under. Det er i alle fall mange varianter fra 2-2+ og oppover til i alle fall 3 (man kan selv variere), og det er sikkert et trivelig lett "buldefrelt" å boltre seg på når det er tørt med friksjon i rikt monn. Fra Midtre må vi klyve ned to knøttsmå hamre før vi er fremme ved skråplatået mot Nørdre Knutsholstinden. Her råker vi tilfeldigvis på en forseggjort bivuakkplass. Ferdig ryddet og med god plass til to liggeunderlag, så natten blir tilbrakt på 2130 moh. Etter en kort kveldstur til Nørdre Knutsholstinden hopper vi i posen og koser oss hele 10 timer (fryser knapt i det hele tatt), en virkelig kremnatt. Siste dag i siste akt Den standhaftige tåka gjør at vi ikke har noe hastverk med å stå opp, så vi somler som bare det og får med oss en herlig stund når tåka sprekker opp i Knutsholet. Tor Erik svipper oppom Midtre Nål og så er vi begge en rask tur oppom den vesle nubben rett nordvest for Søre Nål før vi setter standplass på Søre Nål. Fjellet begynner nå å bli såpass tørt at det er trivelig å klyve igjen. Etter rapellen fra Søre Nål går Tor Erik opp ei anne rute på topptau. Vi har studert en rampe som går på skrå nedover i vestflanken mot Svartdalen og ønsker å prøve denne. Fra skaret sør for Søre Nål er det greit å komme ned til denne rampa, men i vestflanken under Søre Nål er det styggbratt. Vi søker litt frem og tilbake i "veggen" før vi ender opp med en rappell til. Hylla ned til dalen er egentlig en drøm å gå og både finere og ikke minst raskere enn vår tidligere rute som fulgte nordryggen i brekanten. Det er også tydelig på tråkket her at det er en variant som mange har benyttet. Båten nås med god margin, og Tor Erik får syklet litt i tillegg i det han må hente bilen opp mot Valdresflye.

Kommentar til bildeteksten til Erik: Eggen nedenfor hammeren er for så vidt helt grei, men dog både svært smal og meget løs enkelte steder. De vanskeligste punktene på denne runden om man følger ryggen det meste av veien er ned fra fortoppen (på vestsiden) til Fremste Skagsnebb og den nevnte hammeren øst for Storbreatinden. Ruta opp til Bakarste Skagsnebb er overraskende enkelt, spesielt etter at man har sett denne i profil.