morten

Lenge siden sist Jeg følte egentlig ikke at jeg hadde tid til denne ferien, men flybillettene var allerede kjøpt, et effektivt pressmiddel i grunnen, og da jeg satt på flyet var det i grunnen også deilig å legge bokstress og pliktturer i norske fjell bak seg. Turen forløp udramatisk på et Ryanair fly fra Torp til Bergamo (ved Milano). Litt utfordrende var det å holde seg under 15kg bagasjegrensen med telt, tau og breutstyr, men det gikk på et vis. Å komme fra regntunge Skrautvål til det norditalienske slettelandet hvor gradestokken etter hvert passerte 35 grader var en overgang i seg selv, men det fikk i alle fall fart på feriefølelsen. Ferie er å gjøre / oppleve noe annerledes er det noen som sier, og slike temperaturer er vi ikke akkurat bortskjemt med oppe i Valdres. I en liten Fiesta stampet vi oss vestover på motorveien mens klimaanlegget blåste som best det kunne. Vi tømte lommene i et par italienske motorveibomstasjoner som fikk mange norske bomstasjoner til å virke beint ut snille. Det var ikke mye å se til "storfjellene" i nord pga. varmedisen, men vi nærmet oss ubønnhørlig og etter noen svinger på sideveien fra Aosta opp mot Cervinia fikk vi for første gang øye på monumentale Matterhorn (Cervinio i Italia) høyt høyt der oppe. Vi møtte Henrik som kom på motorsykkel og overnattet på campingplass halvveis oppe i dalen. Dag 1 - innsjekk på Theodulushytte og akklimatiseringstur til Kleine Matterhorn 3883 moh. Første dagen kjørte vi opp til Cervinia (som har stor gratis parkeringsplass i forbindelse med taubaneanleggene), gjorde noen små innkjøp og kjøpte tur/retur billett opp til Rosaplatået (3500 moh. 26 Euro tur/retur) - 3 ulike baner tok oss fra 2000 og opp til 3500. Fra taubanen var det kun en kort rusletur i brekanten på råtten sommersnø ned til Theodulushytta på ca. 3300 moh, hvor vi hadde bestilt plass. Theodulusbreen er til de grader dominert av diverse skiheiser og hele omtådet myldret av alpinister. Heiser og baner fra både Sveits og Italia florerte. Vi gikk en rolig runde opp til Kleine Matterhorn mens vi nøt utsikten mot Matterhorn, Weisshorn, Zinalrothorn, Grand Combin, Dent D'Herens, Mt. Blanc, Breithorn og mye mye annet fint. Ca. 3900 nådde vi første dagen, og litt hodepine ble det på hytta om kvelden, men vi klarte oss fint. Dag 2 - Tur til Pollux 4091 moh. Dag nr. 2 var det klart for sprenge 4000 grensa. Tor Erik som etter hvert har vært på mange av de enklere 4000 m toppene hadde ikke så veldig mye igjen i området, men valget falt på Pollux, en topp som iflg. føreren skulle være enkel, men fra Theodulus er det litt lang anmarsj. Vi gikk først opp til sadelen nord for Kleine Matterhorn og så under sørflanken på Breithorn hvor vi måtte et godt stykke ned før foten av Pollux. Ved Pollux fulgte vi egentlig bare sporet til andre og endte etter hvert opp på sørvestryggen. Et litt luftig klatreparti overrasket oss noe. Det var imidlertid forsynt med kjetting og bolteringer, som så ofte i Sveits. Men kø og flaskehals blei det. Noen breiale amerikanske guider som hadde med seg nybegynnerklienter brukte et par evigheter. I tillegg var dem ikke spesielt høflige, snek i køen og greier. Amerikanere! Men omsider ble det de beskjedne nordmennene sin tur, greit opp, litt klønete med stegjern, og laaangt ned, men tross alt veldig lett. Tipper grad 3 uten kjettingene og noe lettere ved bruk av disse. Etter "klatringren" kom vi opp på en liten fortopp med madonnastatue og greier på 3993 moh, før en stadig smalnende snøegg førte opp til toppen på 4091 moh. Utsikten mot Castor, Liskamm og de nordvendte brefallene var herlig. Returen i råtten snø, til dels en god del høydemeter opp igjen, gjorde noen av oss riktig så slitne, og hodepinen var nok litt mer til stede enn dagen før. Dag 3 - Tur til Breithorn 4165 moh. (og midttoppen 4159 moh.) Dag 3 valgte Henrik å slappe av mens jeg og Tor Erik gikk en mindre akklimatiseringstur på Øst og Midttoppen på Breithorn. En lett tur, men med litt ekstra høydemeter når man starter på Theodulushytta i stedet for Kleine Matterhorn. Om østtoppen var lett og full av folk, var det ikke noe mindre fint for det. Midttoppen var bestykket med en herlig kvass snøegg som får Glittertind til å blekne og utsikten var stadig like fin. Dagen ble avsluttet med transport til Chamonix hvor vi endte opp på Camping Mer du Glas, en helt grei camping (27 euro for 3 personer / natt, varm dusj uten tillegg og gratis internettmaskiner som konstant var opptatt etc.) Artikkelen fortsetter her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9325

Husker ikke om jeg kalibrerte GPS'n til 2016, men jeg har notert skardybde 1991 og toppunkt 2001 på denne toppen. Men i alle fall den relative høyden stemmer godt altså 10 meter på vår måling. Valgte likevel ikke å ta den med den gangen da det er rimelig usikkert. Vi hadde også ikke de mest rolige luftmasser da vi målte. Så den forblir vel en god kandidat inntil videre?

Dere fikk gjort litt av hvert må jeg si Agnar. Ikke verst. Er helt enig i at området er kontrastfylt og flott. Litt østland og vestland nesten på en gang liksom.

Hva er det du er ute etter da? På fjellforum kan du jo søke og får opp ganske mye om de fleste toppene. Vil du ha et søk eller en "meny" som nesten utelukkende gir relevant informasjon så må det redigeres manuelt. Begynte så smått på www.2000meter.no men den siden er lagt på is inntil videre. Kommer ved tid og anledning til å ta fatt på det prosjektet igjen, men ikke på en stund. Men i alle fall spennende å se hva du får ut av det når du er klar til å publisere noe!

Omgåelse i sørsiden i forhold til Østre Tverråtinden har jeg hørt om flere som har gått og snakket med noen, men rappell er nok det greieste om man har det med. Opp til Ymelstinden er det primært to muligheter slik vi så det da vi gikk der. Enten svært utsatt, til dels lett 3'er klatring nokså rett på eggen eller opp meget løs renne (maks 2, men ikke så trivelig) til høyre for eggen. Fra Ymelstinden til Storjuvtinden er det greit, men man er avhengig av å finne riktig vei ned fra førstnevnte, en litt utsatt hylle ut mot Svellnosbrean fører greit ned. Opp til Storjuvtinden er det en del klyveklatring (vil anslå ca. grad 2), men dette kan omgås i en bue mot vest og så opp. Dere fant nok ikke letteste vei hele tiden da, og vått underlag hjelper ikke akkurat på humør eller psyke heller.

Geirelling: Jeg sitter med en liten følelse av at du forveksler Slettmarkhøe og Slettmarkkampen? Det er et kort 2'er punkt ned fra Slettmarkkampen. Så vidt meg bekjent mindre krevende ned fra Slettmarkhøe i retning skaret mot Piggen, men derfra ca. 2 lengre hamre hvor klatreføreren for Jotunheimen angir 5- eller lignende på det meste, opptil flere taulengder. Denne turen stod på programmet i fjor, men kom aldri så langt. Hører gjerne supplerende betraktninger fra deg om du får gått den Dalz.

Da vi hørte med Gjendebu i fjor var svaret at de ikke hadde lov til å frakte passasjerer på Gjende med båt mot betaling, men at det sikkert kunne la seg ordne et eller annet. Vi satset i stedet på kajakker den ene gangen vi var i Knutsholet. Den andre gangen gikk vi. Man kommer jo gjennom. Men om man er som meg: Svetter mye, er kombinasjonen uggent terreng og tett krattskog sammen med tidvis mye bitende og stikkende insekter. Men å komme ut på Knutsholstangen med en fin bris midt i fleisen er helt herlig. De to vannene som du og Nils nevner kikket vi også på da vi gikk opp til SKarvfly i fjor og det bør være god teltmuligheter der om man ikke skal ha perfekt "green" under teltbunnen.

Ranglefanten. Ditt forrige innlegg bekrefter min mistanke om at Thor H. Skogheim har rundet ganske optimistisk opp på en del topper han har foreslått i nyutgaven av Galdhøpiggen-Falketind eller hva bindet heter. Har ikke fått fulgt så veldig med på denne tråden, så jeg får unnskyldes om andre har målt opp denne toppen i mellomtiden, men vi målte opp Vesletrollet nord for Trollhøe, med litt ukonvensjonelle midler, men minst like sikkert som GPS.. Dessverre er det lite som tyder på at denne morsomme toppen sklir inn, men det er ikke så mye om å gjøre. Se også denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9178

Fin dato å reise på tur, ikke sant? Er ikke i turrapportmodus, men tenkte jeg skulle skrive noen få linjer om en litt uvanlig variant her som jeg ikke tidligere har lest noe særlig om. På tur opp Vi parkerte nede i Veodalen og i selskap med tallriker mygg gikk vi inn Trollsteinkvolven, og siktet oss inn på østeggen på Steinhøe. Denne har jeg tidligere lurt på, men har aldri prøvd før nå. Vi hadde med litt klatreutstyr, og selv om klatringen var heller enkel, er det en type terreng hvor det etter min mening grenser til uforsvarlig å ikke sikre, selv om man ikke har høydefornemmelser. Vi peilet oss inn på venstre side av veggen der det var noe som minnet om en rygg. Klatringen var enkel, ca. grad 3 i starten og lettere etter hvert. Men det var tidvis ganske mye luft under rompa og et løst og lite pålitelig fjell gjorde det betryggende med sikring. Taulengden var 25 meter, men kan sikkert gjøres noe kortere. Litt høyere var det en ny utfordring, en kort luftig hammer grad 1-2 ca. 4-5 meter, og så var vi "oppe" På tur i ukjent land Vi fortsatte over Steinhøe og Trollhøe og lette opp en nordgående rygg hvor det er en mindre oppstikker over 2000 moh. for å finne ut om denne hadde en pf. på 10 m eller mer. Der ryggen for alvor tok til måtte vi ut en kort smal egg, og så et stykke ned til et brattere parti. Her var det løst og litt småknuflete å klyve ned (anslagsvis grad 2-) til skaret mot denne vesle oppstikkeren. Den er veldig markant og bratt og virker derfor mer prominent enn den kanskje er. På øyemål virket den dog ikke å ha 10 meter. Vi klatret opp. Det var overraskende enkelt. Grad 2-2+ om man skal øke denne graderingen må det utelukkende være fordi siste par meterne, slik vi gikk, var svært utsatt. Toppen manglet varde, men en gammel, noe morken rappellslynge vitnet om at vi på ingen måte var noen førstebestigere. På returen gjorde vi en måling. Det var minimum 1,5 meter fra toppen til bunn av rappellslynga. Da Lena hadde hjelmen på nivå med laveste punkt i skaret laget hun en knute på tauet ved hjelmen, samtidig som vi forsikret oss om at midtpunktet på tauet lå der det skulle. Gjennomsnittlig helning var 60-70 grader (i alle fall ikke mindre). Hypotenusen ble målet til 8,65 meter, noe som gir en vertikallengde på ca. 1,5 + ca. 7,5 totalt 9 meter, man må helt opp på 80 grader for å bikke 10 meter. og så bratt var det ikke. Med 70 grader blir det 9,6. Man kan selvsagt hevde at det er så nære at man ikke kan utelukke en pf. på 10 meter, men toppen egnet seg i alle fall godt for en slik metode, så avviket er nok ikke så stort. Tipper pf. er 9 meter +/- 1 meter. Returen forløp udramatisk ut den flotte kvolven. Tau tar tid og vi var i alt nesten 10 timer på tur.

Artig å lese om turen deres, vekker gode og spennende minner fra vår tur: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3336&highlight=semelholstinden Har ikke sånn Nilsehukkommelse men iflg. teksten var det maks 3 rappeller på oss. Husker vi rappellerte ned et sted og så gikk Torgeir tilbake med måleutstyret sitt for å måle toppen, så tror nok Vestre er ganske sikker. Den andre var vi skjønt enige om at ikke hadde 10m. I alle fall en artig tur. Men som jeg og Erik skjønt var enige om på telefon her forleden - Er man ikke glad i verken rappeller eller løs stein, er breen i østbassenget en kjempeflott atkomst til bandet mellom Nørdre og Store Semelholstinden.

Det er flere som har benyttet sikring fra midtre et kort stykke opp mot vestre. De fleste gjør det nok ikke, men det tyder likevel at denne passasjen er litt i grenseland. Vanskelighetene er nok ikke så langt unna grad 2, men takene er store og solide. En god porsjon skrapemerker fra stegjern viser rett vei om man er i tvil. Det er relativt utsatt selv om man ikke faller inn i evigheten, dog mer enn langt nok til å slå seg godt. Så spesielt ved glatte forhold vil nok endel føle at sikring ikke nødvendigvis er så dumt. Som de andre her sier: rappellfestene er greie, solide blokker som normalt pga. sin eksiserende slyngefargeprakt er uproblematisk å finne.

Aftenposten har en bildeserie om breer før og nå: http://www.aftenposten.no/spesial/bildeserieviser/?id=1824428

http://www.aftenposten.no/nyheter/miljo/article1806564.ece Egentlig ikke noe spesielt nytt her, bare nytt at det omtales i riksmedia., Noe av det samme ble jo nevnt i forbindelse med dødsulykken under Storen for noen år siden, at steinmasser som normalt var pakket inn i snø var løse pga. sterk avsmelting.

Kim: Hvor mye veier og hvor mye koster slikt utstyr å leie, og er det mulig å få leid det og er det vanskelig å benytte. Jeg har ingen umiddelbare planer om å springe rundt å måle topper på denne måten, men jeg ble litt nysgjerrig.

Du er vel ikke overrasket over det? Bare fordi du har lagt den ballen relativt død, er det jo mange som står klar til å overta For øvrig doble målinger med GPS under gode barometriske forhold, gjerne med en 2. gangs verifiserende måling, gjerne supplert med "magefølelsen", gir nok en statistisk ganske stor sannsynlighet for at man er innenfor. Det blir noe annet under vinglete forhold. 9-11 er jeg langt mer tilbøyelig til å være enig i. Men det er jo opptil flere i den gamle lista som er oppgitt med 10 mpf som helt sikkert kommer i samme kategori. Flyfoto gir iflg. Trond E ca. 1 m nøyaktighet. Å frakte opp tungt dyrt utstyr for å måle relative høyder med en fast "basestasjon" er nok litt hypotetisk. Det er jo tross alt ikke samfunnsnyttig landmåling vi snakker om lenger i jakten på mulige 10m knauser over 2k

Der var den ja, men den gjaldt Midtronden Vest og ikke Øst. Lurer på om Kim målte den andre med GPS? Er jammen ikke sikker, men i utgangspunktet er det fint med anonyme nubber som kan gå ut av listene synes jeg

Den var både Torgeir og jeg også sikre på at skulle ut egentlig, men av respekt for Røynes liste lot vi den stå. Det blir allltid litt kalas ved å kødde med Røyne, men V.Tverråtinden tror jeg det er liten tvil om at skal ut. Verken jeg eller Torgeir fikk 10m pf på våre målinger, noe også dine målinger og det visuelle inntrykket understøtter. Vest fort Midtronden øst mener jeg å huske at ble målt med laservater av en kar hvis rapport ble publisert på Bergtatt.net en gang, men er usikker på om denne rapporten fortsatt ligger ute på nettet. Relativt høyt oppe på eggen mot Styggehøe eller? Har du virkelig tro på Skeie Vest og Storebjørn N1? (Den nabben man runder på vei opp til toppen ikke sant?) Nordvest for Veslebjørn ligger nok en god kandidat. Hva sikter du til med Storebjørn N2? Samme som Nils og Erik i sin turrapport? Førstnevnte bekrefter flere målinger vi har gjort av "nordskjæret", men Smørstabbtinden SØ2, hva tenker du på da? Det borteste av de to tvillingpunktene på toppeggen? Har aldri målt der, men den virket jo ikke så veldig mye. 7-11 var jo også et stort sprik? Austre Kalvehøgde NØ1, tenke du på den hevelsen som går under navnet Munken på kartene (og som du så riktig påpekte at vi hadde plassert Munken oppå på kartene i vår bok) ? Håper virkelig ikke noen kan dokumentere at den er over 10m i så fall. Vest for Midtre Kalvehøgde, den var interessant - jeg har aldri vært Midtre med måling i hodet. Ser jo både på bilder og kart at det er mer der oppe, men aldri noen som har tatt bladet fra munnen og kommet med det, men her kommer det altså. Så av de tre ringene på karter, er det altså 2 som er over 10mpf Vestre Kalvehøgde SØ1, tenker du da på det fremspringet med en markert renne opp fra breen på vestsiden? Hvis så, er jeg enig i at den er tvilsom. Målte den også i fjor husker jeg og det var ikke snakk om 10 meter da heller.

Ja: Det er relativt enkelt, men i øvre del blir det luftig. Jeg snudde første gang jeg gikk her, andre gang enset jeg knapt at det var skummelt. Det som jeg har inntrykk av at de fleste synes er "cruxet" er et kort "hakk" like før toppen hvor det er relativt smalt og langt ned på begge sider, men punktet er verken langt eller teknisk vanskelig, så der er det kun et spørsmål om grad av høydeskrekk som avgjør om man får problemer eller ikke.

Om du rekker Mjølkedalstinden på 7-8 timer kommer helt an på din form og effektivitet, men det bør gå greit ja, men noen kosetur blir det ikke. Å sammenligne Snønipa med søreggen på Uranostinden blir også feil. Hvis du har hytte på Eidsbugarden er det jo rimelig enkelt å foreta en progresjon. Du kan f.eks. gå opp søreggen på Mjølkedalspiggan og så klyve deg bratt ned og opp til Søre Sagi, skulle du komme deg levende frem og tilbake bort smuleeggen til Nordtoppen så vil søreggen på Uranostinden fortone seg som en lek. Uranostinden kan også bestiges ad f.eks. den løse, men lang enklere vestflanken til nordskaret, og derfra opp. Og: går du aleine, si fra hvor du går om ikke annet.

Målinger i fjor tyder på at det kan være en meget god kandidat ja, men det var ikke nøyaktig nok til å være 100%.

Det er vel å bra med dialekt og æ'er og ø'er, men her blei det vel litt vel mye dialekt?

Ja etter den siste turrapporten din jeg leste så er jeg rimelig overbevist om at du fikser det uten tau. Hvis du ikke tar en alt for stor sigdbevegelse mot vest fra Kampen vil største utfordring være ned fra Leirungskampen. Går man motsatt vei finner man lett en grei klyve(lett klatring)rute opp, men det kan muligens være litt mer kinkig å finne beste vei når man går ned. Videre er det mest småplundring / småklyving, det mange anser som morsom tinderangling. En hammer et stykke opp mot Kalvehøgde valgte jeg å omgå litt mot vest da jeg kom ovenfra, men det er mulig det frister mer å gå rett på når man går opp? Vær også obs på mulig 10m topp, første topp etter at du har kommet ned i skaret sør for Leirungskampen. Dette blei litt lenger enn tenkt, men kort oppsummert. Ja jeg tror du fikser det uten tau og sånt.

Hehe, hadde flere forfedre mistet sko på toppen ville nok flere førstebestigere blitt degradert. Vi får holde oss til første kjente førstestigning inntil videre. Det står vel i et avsnitt at en god del av toppene trolig har hatt besøk av reinjegere eller andre omstreifere til dels mye tidligere. Noe annet ville jo også vært særs usannsynlig. Men i Aftenpostenartikkelen står ikke funnstedets høyde angitt. Interessant var det i alle fall.

Hmmm. Det stod på et kart jeg hadde en gang, er ikke noe jeg har funnet på selv. Lurer på om det var et turkart vi hadde for Tafjordfjella med omegn? I alle fall er det trig. punktet sørvest for Storbreen som jeg hadde i tankene. Sør for Gråhøe ligger Skarvedalseggen og øst ligger Løyfthøene, men jeg ser det er mange mindre topper på Gråhømassivet også.

Tenkte først det samme, men tipper tauet må legges dobbelt, men da er det ikke bare å slå en knute rundt personen, da må det lages en ordentlig festeanordning. En utrangert lett gammel klatresele hadde vært ideelt. Men alt veier. Kanskje like greit med en omvei?