-2.jpg.9b81145bf6904d22776c26afe14ba229.jpg)
Fjellfilmeren
Aktiv medlem-
Innlegg
1 256 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Dager vunnet
14
Innholdstype
Forum
Artikler
Intervju
Støttemedlem?
Community Map
Alt skrevet av Fjellfilmeren
-
Jeg bruker ikke helikopter til Reinsvassbu 😛 Men en hyttekomite består av flere, og ikke alle er like ivrige på å bære et tonn med ved for hånd. https://www.facebook.com/watch/?v=1140092842684896 Det er ikke rart overhodet at lokalforeningen ikke har noe med lokalstyret å gjøre. DNT Oslo er en svært stor lokalforening og de har både økonomi og makt til å gjøre ting på sin egen måte. Vi i Molde har ingenting vi skulle ha sagt overfor dem. Eller synes du Mosjøen turlag skal få påvirke DNT Oslo? Man kan selvfølgelig si sin mening på årsmøtet for DNT sentralt, og bruke politisk teft for å sanke støtte eller samle motstand. Men det er både politikk og demokrati. Å melde seg ut betyr bare at man overlater all makt til den siden man ikke er enig med. Og da får dere i hvert fall ikke meningene deres gjennom.
- 104 svar
-
- 1
-
-
Ja det var også folk som ikke er turfolk som fikk satt inn den brødovnen. Men hytta ligger 5.5km fra vei i flatt lende og er sånnsett ypperlig til flerdagers opphold med barn. Da er det kjekt å kunne bake boller og pizza til dem under oppholdet. Vi friluftsfolk som er tøffere enn toget kan både telte og oppsøke hytter som ligger betydelig lenger unna veien. DNT står jo for å være inkluderende også for andre enn tøffasene. Min lokale DNT forening var ikke involvert i Snøheim, så det farger ikke mitt syn at sentral-administrasjonen fikk jobbet tilbake Snøheim til DNT.
-
Jeg og en kamerat padlet denne turen som spede frilufts-amatører med en helt ny Ally i slutten av mai 2009. Så jeg skal ikke gjøre de store litterære krumspring i denne turrapporten. Jeg ser også at mine foto-egenskaper ikke står til sammenligning med de produkter jeg leverer i dag. Men det er en svært fin tur som jeg ser tilbake på med gode minner, og som andre kanskje vil få lyst til å gjennomføre etter oss. Vi ble kjørt opp til Gravatn/Langvatn av kjæresten til kompisen min, og vi lempet Allyen ut bakluka ved kanalen som forbinder de to vannene. Padlingen over Gravatnet gikk lett, og vi ankom enden hvor bæringen begynte. Her gjorde vi egentlig en stor blemme og begynte å bære tingene våre med en gang. Men vi opplevde senere at bekken som kommer ned er såpass flat nederst at kanoen kan dras med tau et langt stykke innover. Men det ble god trening da. Vi padlet forbi det vi antar er en tunnel til vannkraft. Det var andre rutiner med opprydning i gamle dager... Vel oppe ved Store Øyevatn satte vi kanoen utpå og padlet til andre siden for teltleir. Det regnet en del. Men vi våknet til opphold igjen neste dag. Vi dro inn til Tomannsbu på dagstur for å la armene og ryggene hvile fra padlingen. Vi var jo ikke kondisjonert for padling og en del muskler var vel støle. Vel fremme laget vi mat og snudde forsåvidt tilbake til teltet igjen. Regn og surt. Dette var vel i slutten av mai så all snøen var heller ikke smeltet bort. Det ble ingen fisk i Store Øyevatn, og heller ingenting i vannet nedenfor Tomannsbu. Tilbake til teltet så pakket vi sammen og forflyttet oss ned til neste vann, Litle Øyevatn. Heller ikke her bet fisken. Padleturen var ikke noe å skrive hjem om. Vi satte opp teltet i en liten skråning, som viste seg å være heller fuktig. Det ble en miserabel natt. Tredje dagen våknet vi til opphold, og etterhvert ble det strålende solskinn. Begge Stigesvatna ble padlet i solskinn, men uten at fisken bet på. Videre kanoferd nedover langs elva gav oss en bra bæring nedenfor fjellet Kjerringhalsen. På et tidspunkt fant vi også godt med tørt vierkratt som vi fylte kanoen med. Dette brukte vi til å steke pannekaker. Og pannekaker smurt med honning fra Tomannsbu smakte noe så utrolig utmerket i lunsjpausen! Fra Heinshølen og nedover padlet vi strykene og det var en svært begivenhetsrik opplevelse for oss ferske kanopadlere. Som bildet viser så brukte vi lunsjpausen i solskinnet til å tørke både telt og annet utstyr. Vi slo oss til ute på øya i Litla Myravatnet og min gode venn dro endelig opp en brunørret fra vannet. Denne bar kraftig preg av aldring da den var full av arr og skrukker. Men tynn som et slips. Mat ble den. Vi tok også frem pilsflaskene vi har unnlatt å unne oss i alle disse dagene. Stemningen med solnedgangen var virkelig verdt regnværsdagene. Fjerde og siste dag kastet vi loss og gav oss til på hjemturen over Stora Myravatnet. En distanse på rundt kanskje en mil med innsjø skulle forseres. På dette tidspunktet husker jeg at jeg sang Eddie Murphy sin "I want McDonalds, i want McDonalds" fra Raw eller Delerious filmene. Også husker jeg at da vi kom inn under granittklippene på Myrfjell så følte jeg meg utrolig liten. Det regnet litt, og regnvannet fosset nedover fjellsiden. Det gjorde et sterkt inntrykk å være i en liten båt under et slikt et massivt fjell. Selv om man i dag har vært på betydelig større fjell lenger nord i landet, så sitter minnene fast. Da vi kom mot slutten så så vi en grotte oppe i fjellsiden. Jeg har tidligere spurt på grotteforumet og det har vært folk oppom og sondert grotta etterpå. Men det krever klatretau og litt ekspertise for å komme seg opp. Kanskje noe for en Fjellforum ekspedisjon å sjekke ut? Vel fremme så gjenstod det en bæring på mange kilometer langs asfalt ned til bommen hvor vi skulle bli hentet. Men det var heldigvis en grunneier med en kassebil oppe ved demningen, og han gav oss skyss helt tilbake til Oltedalstunet hvor en stor elgburger ventet oss begge. Så da ble ventetiden til skyssen hjem ankom betraktelig kjekkere. Jeg er usikker på om minnene fra denne turen hadde vært like gode om vi hadde måttet bære alt utstyret ned til bommen i mange vendinger. Jeg fant dette kartutsnittet i samme mappe som bildene. Litt usikker hva pilene betyr, men ruta er i hvert fall inntegnet.
-
Usikker på hvor du holder til, men her i MRT så fokuserer vi på å tilrettelegge med egne hunderom slik at du skal være hjertelig velkommen med din firbente til oss! Jeg har ikke hund selv, men opplever også stort sett alltid å finne hunderommet på andre hytter mens jeg leter etter det godt skjulte proviantlageret 🤣 Vi har også hytter med betydelig høydeforskjell som krever sin mann eller kvinne å komme seg til. Så du kan få manndomsprøven din på de stiene. Men de fleste DNT foreninger har vel begynt å rekruttere også mindre aktive grupper av nye brukere. Det er vel bare positivt at flere kommer seg ut på tur? Vi har faste tiltak for funksjonshemmede, og har gjennomført turer med blinde på tur. De kan jo ikke avkreves en 4 timers marsj... Men de har kanskje vel så mye rett på naturopplevelser som oss friske.
-
Det er definitivt døende nå som folk har begynt å booke seg senger på forhånd. Da jeg satt på Svartvassbu i sommer kom det et kjærestepar i 40 årene frem i 21:30 tiden i nydelig kveldsol. Da vi formidlet at hytta var full og at jeg allerede var plassert på gulvet på en madrass, begynte kvinnen skjelvende å grave frem mobiltelefon for å hente frem kvitteringen så hun kunne med loven i hånd jage de stakkars skotske turistene ut av hytta for hun hadde forhåndsbetalt seng og var garantert en god natts søvn. Hun ble litt lang i maska når hun skjønte at tidsfristen for å håndheve denne utkastelsen utgår allerede 19:00, og at hun og kjæresten hadde kommet for sent. Men de lagde likevel et lite helvete utenfor hytta, og gikk straks ned til hovedhytta for å lage bråk der nede og. 20 minutter senere så jeg at de strenet forbi hytta nede på stien for å treffe sine venner som lå 400 meter fra hyttene i telt... Det var egentlig helt stille på Svartvassbu etter dette opptrinnet. De drepte den gode stemningen. Jeg liker ikke hyttebooking som du skjønner, det skaper en del konflikter og det forteller mye om deg som person om du klarer å stille opp på hytta med kvittering og kjeppjage folk ut av sengene. Nå er riktignok klokkeslettet satt til 19:00, men likevel. Det blir litt klasseskille, timeplan, og excel-ark over fjellvandringen.
- 104 svar
-
- 3
-
-
Jeg kom faktisk helt til ditt innlegg i denne tråden før jeg tenkte at jeg må svare. Dog synes jeg det tok litt lang tid før "ost" presiserte at DNT hyttene egentlig i hovedsak er bygget for folk på gjennomreise. Man skal på tur, og man skal videre neste dag. Som enslig person er det snakk om hva, 275,- mot å leie en hytte til 800,- per natt. Den kostnaden går kun opp dersom man deler den på flere, og da er det helt klart billigere å leie en egen hytte. Så da gjør man det. DNT hytter er for folk i farta i akkurat det aktuelle området. Jeg er egentlig heller ikke enig i at DNT er den største aktøren innen motorisert ferdsel i naturen. Det dreier seg gjerne om en eller to turer i året per hytte. Mens hytteforeningen i den andre enden av dalen ved Reinsvassbu organiserer scootertransport inn til de kanskje 100 hyttene eller mer som ligger der hver påske. Det blir mye bensin det. Men det er godt mulig utspillet var sagt ut fra turistmaskiner som Gjendesheim, Snøheim og lignende DNT Oslo bygg. Da er det DNT Oslo som er aktøren, og ikke DNT nasjonalt. Vi er mange dugnadsfolk i små foreninger med små midler som er uenige i den kommerse kritikken av DNT paraplyen. Men til ditt innlegg. Jeg har sittet i styret i den lokale turistforeningen, og i 2014 var jeg med i komiteen som tok ansvaret for Reinsvassbu som et helt nytt hyttestyre. Så jeg har både sittet på kontoret og vedtatt avgjørelser, og vært ute og utført dugnaden med de utgifter og ulemper det har medført. Da vi tok over, så hadde en eldre kvinne vært siste rest av forrige hyttestyre i en god del år allerede. Så hytta var nedslitt og bar preg av manglende vedlikehold. Vi tok derfor til og byttet ut en del ting. Som ny vedovn som kan brukes til å bake brød, 25.000,- + helikopterfrakt. Mer ved selvsagt. Fylt opp proviantlageret for 15.000,-. Vi bygde ut hytta litt i bakkant for å lage plass til hundebur. Mer beis og diverse malerutstyr, 7500,-. Innvendig maling. Nye møbler til 15.000,-. Nytt kjøkken til 30.000,-. I 2018 tok hyttestyret opp en kraftig lavvo som sikringsbu, pris rundt 40.000,- inkl. helikopter. Nå ble det mange utgifter på kort tid, men summene går jo ikke opp med det øvrige som også vil forfalle på hytta de neste 20 årene. Dette er en liten hytte med ca. 150 besøk i året. Bare vedfrakt er jo minimum 7.000,- hvert år med helikopter opp til hytta. I tillegg har Molde og Romsdals Turistforening de små hyttene Svartvassbu og Vasstindbu rett i nærheten og. De har også bare ca. 150 overnattinger i året. Men samme utgifter på helikopter med ved opp. Det går heldigvis ikke bilvei opp til disse hyttene, og de ligger ikke i skogen hvor dugnadskara på 70 kan kose seg med vedhogst på dugnad. Det sagt, så skal også hyttene i teorien generere et ørlite overskudd slik at vi kan investere i blant annet nye hytter og skape ny komfort på nye steder. Jeg har fem telt eller flere. Men du verden så godt det er å fyre opp i en varm hytte og sprette en øl når været er surt. Dessuten er det mye enklere å invitere kone, kjæreste, barn, etc. på hyttetur. Vasstindbu nede til høyre i bildet. Karrig landskap.
- 104 svar
-
- 7
-
-
Matpakke når ein bur på betjent/privateigd turisthytte.
Fjellfilmeren svarte på Gunn Evensen sitt emne i Mat på tur
Personlig synes jeg disse brødskiveprisene er så borte i natta at jeg konsekvent tar med egen mat på betjente hytter. Det er vel noe politisk motivert som har hengt ved meg siden studenttiden. Jeg opplever at man ved å ha disse skyhøye prisene segregerer befolkningen på betjente hytter, og lar folk med dårligere råd velge bort disse flotte naturområdene til fordel for selvbetjente hytter, hvor frokosten kan lages langt billigere. En pakke havregryn til 134kr. Det kan ikke forsvares. Betjente hytter får holde et monopol og stenge sine selvbetjente kvarterer for å maksimere profitten i sesongene. Det irriterer litt. Det er heller ikke kjekt å komme til disse forbudskiltene hvor all telting innen 500 meter skal betales til den betjente hytta. Jeg liker ikke at allemannsretten uthules til fordel for disse fjellhotellene. Men det sagt, så svinger jeg mer enn gjerne sliten innom og bestiller en middagstallerken og iskald pils før jeg går videre til teltplassen. Litt hykler i det daglige må man være. Men varm middag til 150,- (sikkert dyrere nå) er jo ikke så gærnt priset heller. -
Men man skal jo ikke fly oppi ansiktet på dyr for å filme med drone heller. Profesjonelle naturfotografer ligger i skjul på samme sted i en uke for å få de riktige bildene av dyr som ikke er stresset. For en herlig filosofi. Jeg kommer til å stjele denne setningen til senere bruk en gang det passer seg 😂
-
Meget spennende - Ringstind 1-2 med 1 stang var for kort for meg. Med oppblåsbart liggeunderlag så ble både hodet og føttene i kontakt med ytterduken samtidig. Så jeg solgte det videre igjen ganske fort.
-
😍
-
Det er i utgangspunktet ulovlig å fly rundt hesten da, så det hjelper ikke så meget å diskutere hvorvidt den blir skremt eller ikke. Lovbrytere bryr seg ikke.
-
Det er allerede ulovlig å fly over store folkemengder. For alle utenom de best sertifiserte så er det attpåtil ulovlig å fly over hodet på én person. Så hvilke andre regler ønsker herren? Det farligste du gjør i løpet av et år er nok likevel å kjøre bil. Mannfolk på 40 med lappen er farlige folk. Men de har ikke blitt forbudt bak rattet enda, selv om de til stadighet er innblandet i alvorlige dødsulykker. Og de duene, de kommer nok kjapt tilbake igjen Tviler på at man kan dokumentere et særlig økonomisk tap annet enn at kjeksen og kaffen smakte litt surt når man hørte dronen surre litt. Jeg har forresten jaktvåpen og kaller meg jeger en helg i blant jeg også.
- 137 svar
-
- 1
-
-
Hva slags hensyn skal man ta? Vi har behov for å filme en vakker skog. Letter, filmer, flyr over. Det er ikke lett å vite at det sitter en kamuflert jeger inne i et kratt Det er ikke opplysningsplikt for å varsle grunneier at vi flyr over et jorde. Når reklamefilmproduksjoner foregår så er det tett skjema og man kjører raskt fra sted til sted for å sikre de rette bildene. Det blir ikke oppsøkt privatboliger for å spørre om lov. Det er i så fall kun om man ønsker å ta seg til rette med andre ting på eiendommen. Er det en liten nok filmproduksjon så spør man ikke om å få filme på eiendommen heller, så lenge bolig etc. ikke er med.
-
Føler du det samme stresset av å ha en turfotograf på samme fjelltoppen som deg? Jeg fotograferer fremmede fra bakkenivå hele tiden. Forskjellen mellom de to har vel kanskje aller mest med at man ikke er vant med turdroner enda. Men det sagt, amatører, altså privatfolk, har å forholde seg til en avstand på 150 meter fra fremmede. Næringsdrivende piloter må holde seg 50 meter unna. Og heldyrkede RO3 piloter (gjerne reklamefilmer, tv-produksjoner osv.) er de eneste som kan fly nær og over folk man ikke har godkjennelse fra. Spør etter RO3 bevis neste gang noen flyr for nær deg. Har de ikke det så kan du rapportere til Luftfartstilsynet.
-
Hehe, nei, jeg gjør ikke det så lenge jeg flyr min egen drone. Økonomisk tap og slikt. Enkelte kamera-droner kan koste oppover mot 200.000,- så det kan bli dyre skudd.
-
Vi trenger ikke grunneiers tillatelse til å lande, lette, eller fly over eiendom. Så dette vil du bli straffeforfulgt for dersom du lar ord bli til handling. En hjortejeger kan ikke åpne ild mot turgåere, biler, eller hunder i bånd som kommer langs veien og forstyrrer "bruksretten" i det han ligger på bøjakt heller. Så argumentene holder ikke.
-
Hei Jeg har noen 10 år gamle bensinflasker til Omnifuel som jeg tenker nok burde hatt nye o-ringer til tetting. Vil vanlige o-ringer fra biltema fungere eller trenger jeg spesialgummi for å håndtere bensinens virkninger? Man skal jo ikke ha bensin på vanlige plastflasker f.eks., da bensinen kan virke etsende.
-
Telting er komplisert i Spania, og det er mange forskjellige regionale regler å sette seg inn i. Bøter kan variere med flere 1000 euro og. Europeiske lands telt-regler oppsummert: http://momgoescamping.com/wild-camping-laws-europe/
-
Dette har vært mitt største problem i mange år nå. Jeg har rett og slett ikke behov for noe, så jeg må trøsteshoppe i butikkene uten å kjøpe noe, og det gjør faktisk litt vondt i sjela.
-
Over: Første strøk viser den store kontrasten Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet. Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene. Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro! Over: Arn (1,5) imiterer de voksne. Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn. Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen. Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet. Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver. Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag. Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt. Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på. Vi gleder oss allerede til neste års dugnad. Fjellhilsen fra Martin Gjellestad Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014. Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen. Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
-
Motivasjon / inspirasjon ja. Ta en kikk på denne dokumentarfilmen. Han er utrolig dyktig med kameraet. Langt dyktigere enn han er i friluftslivet hvor han heller fremstår som klønete, særs i snø. Men bildene, ai ai ai. Har man en interesse for foto og fjell, så er denne filmen verdt kronene den koster. Link til butikk hvor filmen kan kjøpes på nett: https://www.reelhouse.org/mathieulelay/laquetedinspiration
-
I regn og kjipt vær kan man ikke planlegge motivene. Man må være på rett sted til rett tid, idet tåka letter og landskapet stiller seg til rådighet for et knips. Man trenger ikke å vinne en fotokonkurranse med hvert bilde, men heller prøve å komme seg ut først og fremst. Her er tre kjappe som viser gråværsdager, regnvær, og lignende. Geiranger - Jeg kjørte forbi og så muligheten for å ta et annerledesbilde av den ikoniske kurven i fjorden. Normalt sett er det "alltid" sol og blå himmer i den fjorden. Preikestolen - Når det var såpass sent på dagen i møkkavær og sludd, så var vi helt alene på turen. Og det var en helt fantastisk opplevelse. Tenk det, Preikestolen for seg selv! Romsdalen - Kjørte oppover E136 og var helt nødt til å stoppe når det plutselig sprakk opp i skylaget. Styrtregnet ble som krystaller foreviget mot den grønne furuskogen og de snøhvite toppene i bakgrunnen.
- 9 svar
-
- 1
-
-
På Romsdalstien med stesønn og romvesener
Fjellfilmeren kommenterte på Fjellfilmeren's artikkel i Artikler
Det er svært gode muligheter mellom de spisse fjelltoppene, for nede i dalbunnene er det grønt og flatt oppå isbreenes etterladenskaper. Hvis du sjekker kartet så ser du at området rundt Vasstindbu kun er blokkhav/bergknauser. Så selvstående telt er et must. Men du kan fint sove i tunneltelt i begge dalbunnene på hver sin side av fjellryggen som DNT hytta ligger på. Det er meget god fisk i vannene mellom fjelltoppene. Jeg beskrev den samme turen i 2011 også: -
På Romsdalstien med stesønn og romvesener
Fjellfilmeren kommenterte på Fjellfilmeren's artikkel i Artikler
Takk for det Kjell Iver. Det er på vinteren man mimrer og planlegger nye turer. Fikk inspirasjon til å slenge ut denne artikkelen som stod på trykk i det lokale medlemsbladet for DNT etter å ha lest et par andre fjell-artikler her inne. Forøvrig er Romsdalstien nå en SignaTUR i DNT så alle er hjertelig velkomne! Men pass på for hyttene er små med kun 10 sengeplasser. Denne turen anbefales lagt utenfor fellesferien for å si det sånn. -
Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…