Langedalstind/Svartdalspigger 09.09.2006 - Med uforrettet sak over sørryggen

Tomt reir

Unga er i ferd med å bikke av reirkanten, og hoppet sikkert rundt på bakken et sted ute i verden, og konepone skulle på hyttetur med noen andre hønemødre, så reiret sto pluselig tomt før helga. Jeg hadde ikke grublerynker så lenge i panna akkurat, før jeg fant ut hva jeg skulle foreta meg! Først hadde jeg planer om en tur over Leirbreen til Kniven og Sauen, men slengte på impuls en sms til Morten utpå fredagen, for å høre hva han hadde fore.

Joda, han skulle prøve Langedalstind ad sørryggen sammen med Øyvind og Terje, sistnevnte en dreven klatrer og 4k samler, ”innhyret” for anledningen som fører på denne hittil nesten ubeskrevne ruta. "Være med? Yes!"

Så vi møttes alle på Statoil i Fagernes kl. 0600 lørdag morra, hvorfra "alle mann alle" satt på m/ Morten videre til Eidsbugarden. Vel framme på Torfinnsbu m/ M/B Bitihorn, tok vi iveg retning Langedalen, hvor vi tenkte telte ved utoset på Langedalstjennet/1513. Været var ikke all verden. Det var ganske kjølig, skyene sopte inn fra nord, og la seg godt nedpå de høgeste toppene omkring oss. Men heldigvis var det da oppholdsvær. Vi holdt innover på vestsiden av Langedalsåne, simpelthen fordi Morten ikke hadde gått der før (og ikke vi andre heller forøvrig). Etter en liten drikkepause midtveis oppe i dalen, varte det ikke lenge før vi var oppe ved vatnet, der grå vindrosser herjet i kryss og pine over vassflata. Vi lette opp et par noenlunde teltplasser i det temmelig flate lendet, og satte der opp både det gamle og det nye teltet til Morten. Deretter myste vi mot Langedalstind som nå hadde kommet klar av skylaget, og vi rynket alle skeptiske på nesa til det vi så…

For kaldt

Langedalstind ad sørryggen er bratt. Vi estimerte klatring på 4-tallet opp dit. Som nevnt er Terje dreven. Morten har klatret en del, mens jeg har klatret lite, og Øyvind ikke i det hele tatt. Så laget var mildt sagt av det blandede slaget, noe som uvegerlig medfører økt tidsbruk langs ruta. Nå var det jo allerede formiddag, så skulle vi rekke dette, måtte vi snart gå. Men fjellet så ikke innbydende ut for klatring der oppe. På toppene lå et lag av nysnø, alt vannsikkel var frosset, og rim og istapper kunne sees overalt i veggen på den øvre delen av ruta. I tillegg var det som nevnt en frisk, kvinsur og kald nordavind, hvilket gjør klippe og sten ditto kald. Og 4’er klatring på slikt føre gjør en valhendt og lite følsom. For oss ferskinger er ikke slikt akkurat ideélt , og ikke hadde Terje særlig lyst på å lede oss over slike utfordringer heller. Så etter et kort stammeråd ble vi enige om heller å ta en rangletur, og så håpe på bedre vær neste dag.

Fyrst Øyvind

Deretter tok vi iveg øst for Langedalstjennet, og over bandet opp til Øvre Langedalstjenn/1673, som ruget svart og kaldt mellom urene under Langedalstindene. Vi holdt rundt vannet på NØ-siden, og gikk i delvis grov og stedvis løs ur under hammeren nord for tjennet, og opp til vannskillet mot nordre del av Langedalen. Langs tjennets vestside lå det strødd fullt av løypestikker fra vinterléden gjennom dalen. Nede langs strandkanten passerte vi også ei bjørkestikke som hadde drevet ut på vannflata, kilt seg fast i strandura, og lå nå der og vogget med grønne museører i nordavinden! Ja livet har en halstarrig vilje, selv her i det golde og nådeløse høyfjellslandskapet…

Vel oppe på vannskillet, dreide vi høyre og opp mot Søre Svartdalspiggen/2065. Til høyre ligger da hammeren vi kom innunder forbi tjennet, og til venstre ligger noen flåg m/ delvis glatte sva, så vi valgte å kravle opp ei bratt og litt fuktig renne inn mot hammern. Noe bratt og småglatt, men ueksponert og greit. Alt i alt er vel dette det vanskeligste punktet på vegen til Svartdalspiggene og Langedalstind langs vegvalget vårt. Vi er utom en pynt på sørsida på tur opp, og knepper noen bilder tilbake over Langedalen med alle dens pytter og vann. Skydekket ligger fortsatt lavt, men det synes å rive noe av nå, og vannene speiler hvite utover vidda under en stadig mer opplett vesthimmel. Bak oss svartner den kjempedigre stupveggen på Slettmarkhø/2190 over Langedalsbreen, mens sjølve toppen stadig gjemmer seg i skysopet som fortsatt fyker inn fra nord.

Ikke lenge etter er vi på toppen av dagens første 2k, Søre Svartdalspiggen/2065. Morten har jo vært her før, men ingen av oss andre. Herfra ser vi nå også Langedalstind/2206, Mesmogtind/2264 og rekka videre langs Svartdalspiggene, helt ut til Nordre/2137. På andre siden av Svartdalen skjærer St. Knutsholstind/2341 sitt enorme plogskjær gjennom de drivende skyene, og under oss lyser vinddreven nysnø kritthvit i i de ellers skitne bresprekkene på Svartdalsbreen. På toppene ligger 5-7 cm krasen nysnø, et døgn eller to gammel allerede. Mens laaangt nede v/ Nedre Langedalstjennet lyser våre to gule telt som multer på myra…

”Lyst på kake eller? ” lyder det her fra Øyvind - og så trikser han av alle ting ei fyrstekake opp av tryllehatten! Men han har glemt kniv, så min Leatherman kommer raskt til nytte. Vi nyter både kake og utsikt , før vi bestemmer oss for også å plukke med oss Midtre Svartdalspiggen/2065. Vi legger igjen sekkene på Søre, og tar kun med foto videre mot Midtre. Egga dit er enkel og flott, med mye fast og fint sva, og bratt stup på østsida mot Svartdalsbreen. Også Øyvind har vært på Midtre samt de resterende Svartdalspiggene før, så vi returnerer derfor etter litt fotografering til sekkene, for å gå oppom Langedalstind/2206 i stedet for å fortsette Svartdalsryggen mot Store og Nordre.

Mellom skyene

Vi lar sekkene fortsatt ligge på Søre Svartdalspiggen, og slipper oss østover ned på brebandet retning Langedalstind/2206. Nå letner det omsider litt, og det blir litt mer liv i lyset en priode. Vegen til topps er helt uproblematisk, og slettes ikke så bratt som det gir inntrykk av sett fra Søre Svartdalspiggen. Vel oppe møter vi utsynet over Torfinnstinder, Kvitskardtind, Mesmogtind, Knutsholstinder, og også Langedalstind S-1/2045 og S-2/2030. Under oss ligger også sørryggen som egentlig var vårt oppsatte rutevalg. Nå står vi altså på toppen, men med uforrettet sak likevel…Ute under Langedalen ser vi også en bit av Bygdin. Særlig St. Knutsholstind er lekker herfra, der den kommer og går mellom de drivende skyende som haster forbi mot sør…

Ute mot den østre toppvarden på Langedalstind, skjærer ei stupbratt renne ned på NV-siden. I renna har et lite stenras fastnet, og danner ei stygg bru tversover renna. Renna er isdekt med nysnø oppå, og hølet under ”brua” er akkurat passe stort for å sluke et menneske med ryggsekk, for så å sputte stakkaren ut igjen og videre ned stupveggen på andre siden. Stygg sak, og vi passet på å gå forbi på trygg grunn vel inne på toppryggen - alle unntatt Øyvind, som nok var mer opptatt av utsikten på sørsida av toppen, og vandret bekymringsløst forbi ovenfor ”kjeften” på ei smal og snødekt hylle… Etter litt snatring fra kameralukkerne, ruslet vi så nedatt dit vi kom fra. Halvveis nede trakk jeg og Morten litt høyre og ut på brekanten, og vasset/skled i 20 cm nysnø oppå en ellers firn-preget og hard isflate. Vi måtte holde oss helt i urkanten, for 2m lenger utpå breflata var det kun 5 cm snø og fryktelig glatt.

Multitool

Etter en kort rast på Søre Svartdalspiggen, sto returen til teltene for tur. Nede i ura mot Langedalen mistet så Morten et objektivdeksel ned i grovura. Dette la seg synlig, men akkurat 3 cm utenfor rekkevidde for oss alle. Etter mye om og men, klarte vi å vippe dekselet på høykant med et isøksskaft, og deretter var jeg kar om knipe det opp igjen med Leatherman’en heeelt ute i fingerspissene. Så på denne turen fikk jeg bruk for verktøyet, til to helt nye anvendelsesområder, skjæring av fyrstekake, og plukking av objektivdeksler!

Vel nede ved teltene igjen, sto vindrossene iskalde og svarte over vassflata på tjennet, så å sitte ute fristet lite. Vi kokkelerte derfor litt mat sammen i det ene teltet. Morten og Terje prøvde ut en ny ”Real-erstatning”, noe smakløse nederlandske greier som stort sett besto av blek ris, og ble klart underkjent av begge i smakspanelet . Deretter tok vi tidlig kvelden, for hvis været tillot å klatre den planlagte sørryggen på Langedalstind neste dag, så måtte vi starte tidlig. Dette fordi årets siste båt tilbake til Eidsbugarden gikk fra Torfinnsbu kl. 1515 samme dag.

Sluttspurt

Det blåste innimellom temmelig hardt den natta. Hele teltet romlet og ramlet rundt, men holdt seg heldigvis på plass. Øyvind var ute et ærend ved fem/halv-seks tida, og det så ikke lovende ut. Så søndag opprant som lørdagen, grå, kald og vindfull. Klatringen var bare å glemme, så vi lå og purket til kl. var ca. halv ni, hvoretter vi bestemte oss for å ta 11-båten i stedet for 1515.

Vi pakket raskt, men hadde jo somlet såpass forut at vi nå fikk det travelt. Morten tok teten, og vi gikk fort, med tendenser til halvjogging, nedover dalen. Nærmere fjorden begynte det å regne. Idet vi krysser åa nede v/ Bygdin, sier jeg til Morten: ”Nåja, det går da bra dette, vi har jo fortsatt en halvtime til båten går kl. 1115…” Hvorpå Morten svarer ”Nehei! Båten går fem på, ikke kvart over!" Så da ble det langspurt langs Bygdin-stranda! Og vi valset inn på dekket akkurat idet båten slapp brygga v/ Torfinnsbu!

Vel om bord kommer en overblid mannsperson rallende med en pils i hånda , setter sjøbein (men det kom ikke av sjøgangen!), og vil prakke på oss ei flaske eller to (han måtte jo være fra Raufoss sjølsagt! ). Vi avviser høflig, med at vi alle skal kjøre bil om litt. Karen spør så Øyvind om han har vært i området før, hvilket Øyvind bekrefter. Så sier sjøulken at han jobber på Fondsbu, og har bla. kjørt mye skuter i området. Da forteller Øyvind at han ble hentet av en skuter inni fjella her engang, i -98 var det visst, etter et totalhavari ev ei skibinding langt inni ødemarka og djupsnøen. Da tier gubben stille et øyeblikk, stirrer på Øyvind og utbryter: ”Ja - nå kjinne je att deg! Det va' jo je som henta deg den gongen! ” Og slik var det, tilfeldighetene rår, og gjør til tider verden til et mindre sted!

Jeg takker for turen gutter!

Artig med nye bekjentskaper også, veldig allright å ha et blidt fjes å koble til signaturene her på FF. Så får vi håpe at Terje kan ta seg tid også en annen gang, til å veilede oss dødelige på ei klatrerute eller to, innimellom 4k-sankingen i Alpene med Coni! For vi har jo med dette en uforrettet sak notert bak øret...

Og et par bilder til:

Fantastisk herlige bilder. Regner med at teksten også er bra, men har dessverre ikke tid til å lese.

Artig lesing og flotte bilder.

Hvorfor gikk dere opp etter vannskillet når det er mye enklere å gå opp fra midt på øvre Langedalstjern (1673m) og rett opp i skaret mellom Søre Svartdalspiggen og Langedalstind? (Ja da jeg vet at det ikke alltid er enklest vei som alltid er den kuleste )

Morten - er det VE-25 eller Svalbarden som er ny? Og hva avgjorde bytte av telt?

Erik, fortell gjerne mer om denne oppgangen direkte fra vannet - Den kjenner jeg ikke. Det ser jo bratt, vått og løst ut nedenfra. Legger gjerne ut et bilde du kan tegne på om du ikke har noe selv. Er meget interessert!!!

Jeg har ikke byttet telt, men VE25 var det gamle og Svalbard det nye. Vi kjøpte et par ekstra telt i år for å få litt større fargevariasjon i bildemateriale til ny bok. Men for mitt bruk føler jeg at det større volum og det større armslaget som VE25 tilbyr gjør det til et bedre telt.

Men jeg er i mellomtiden også blitt veldig glad i Ringstindteltet. Svalbardteltet ryker nok ut og selges etter hvert.

Erik: Koste meg med artikkelen din - er alltid like imponert over hvordan du drar fram formuleringene og lager rapport på rapport - og bildene er som alltid fargerike og velkomponerte. Men det første bildet er vel fra dag 2 og ikke en lysning dag 1??

Erik, fortell gjerne mer om denne oppgangen direkte fra vannet - Den kjenner jeg ikke. Det ser jo bratt, vått og løst ut nedenfra. Legger gjerne ut et bilde du kan tegne på om du ikke har noe selv. Er meget interessert!!!

Jeg har ikke byttet telt, men VE25 var det gamle og Svalbard det nye. Vi kjøpte et par ekstra telt i år for å få litt større fargevariasjon i bildemateriale til ny bok. Men for mitt bruk føler jeg at det større volum og det større armslaget som VE25 tilbyr gjør det til et bedre telt.

Oppgangen er faktisk tegnet inn på kartet "Gjendeaplene Vest" på etojm.com Man ser oppgangen først når man har kommet halvveis rundt vannet på nordøstsiden. Man ser et drag som går opp til høyre, så rett opp til skaret. Hvis du har et bilde av området mellom S.Svardalstind og Langedalstind så tegner jeg den inn.

Ja, VE-25 er virkelig et snaddertelt med masse plass til voksne karer.

[”Lyst på kake eller? ” lyder det her fra Øyvind - og så trikser han av alle ting ei fyrstekake opp av tryllehatten!

Husker da en kompis dro opp en svær konfekteske fra sekken og spurte om vi hadde lyst på sjokolade! Ikke akkurat det mest optimale og ha med av hensyn til plass, men godt var det.

Igjen har jeg kost meg med en feiende flott rapport Erik, og imponerende bilder! Og denne gangen leste jeg fra "utsiden".

Til høyre på bildet "På Midtre Svartdalspiggen" sees godt en meget inntørket versjon av den lille breen vi småløp nedover for å komme ned til Svartdalen etter å ha vært på bl.a midtre Svartdalspiggen. Den gang i 2000 var det selvfølgelig langt mer snø, og den ga fin adkomst til Svartdalen.

Bildet "På Langedalstind" var særs flott da! Kremtopper med et dryss av nysnø!

Og store Knutsholstind ser jo nesten ut som en liten Himalaya-topp på ditt nestsiste bilde. Lekkert!

Takker for positiv respons, godtfolk!

Men det første bildet er vel fra dag 2 og ikke en lysning dag 1??

Jepp - bildet av teltleiren er tatt på søndag morra kl. 0915.

Valgte likevel å legge det først i rapporten, da dette er det naturlige startpunktet for turen.

Fint å gjennoppleve turen en gang til... Jammen er Langedalstind en flott utsiktstopp! Trivelig turfølge som jeg gjerne går flere turer med var det også. Er årstida kald nok skal man ikke se bort fra at jeg kan trylle fram en hjemmelaget sjokoladekake med ekstremt mye glasur på fra en isboks i sekken Å kose seg på toppene er viktig!

Akkurat nå står en annen type tur for døra, Gol til Flå på ei uke. Da skal skaulivets gleder råde for en god stund. Får håpe at oktober blir like fantastisk som i fjor, føler meg ikke ferdig med Uranostind selv om jeg har vært der før. Den gang var himmelen hvit og Hurrungane kappet av på toppen Fæle greier...

Stor takk eaa for ennå en kjempeflott rapport med fremragende bilder.

Det er ett meget interessant område med mange tinder som er verd å satse på.

Jeg var i juli på veg mot Mesmoktind fra Kvitskard, men valgte å snu ca 200m unner toppen, da det kom torden og hagl.

Vil prøve igjen neste sommer.

Jeg lurer på hvordan du oppnår så klare og flotte farger, samt en stor rikdom av detaljer på bildene dine?

Har nå anskaffet ett Canon EOS 350D, i håp om å komme i nærheten av billedkvaliteten din?

Har nå anskaffet ett Canon EOS 350D, i håp om å komme i nærheten av billedkvaliteten din?

Spørs om ikke Eaa mener du burde kjøpt Olympus...

Bedre utstyr er litt av jobben, det meste sitter mellom ørene..

Spørs om ikke Eaa mener du burde kjøpt Olympus...

Hehe, neida.

Har et relativt pragmatisk forhold til dette, selv om jeg har mine preferanser og har gjort noen valg.

Men nå har jo Bjarne et adskillig bedre utgangspunkt enn med kun et lite kompaktkamera.

Og med det grunnlaget en DSLR gir, vil jo litt PS-jobbing fort gi bedre resultater.

Aberet er bare det, at drar man på et systemkamera, ja da forventer alle at det liksom bare skal bli toppbilder av det...

I noen tilfeller forventer man det faktisk selv også!

Men det er dessverre ikke slik det funker. Man må først gjøre opptakene bevisst og våkent,

for deretter å fullføre i PS slik man måtte foretrekke. Et råbilde rett fra kameraet vil nesten alltid skuffe...

Men med dagens nye DSLRs oppsatt med en drøss av valgbare opptaksmodi, som fx landskapsmodus, snømodus etc.,

vil disse til en viss grad kunne erstatte en del basale postprosesseringer i PS, så som saturering og delvis også kontrast

og oppskarping. Men beste løsningen er å gjøre dette i PS selv, da har man full kontroll - og får moroa attpå!