Vinnerliste

Ok, kanskje ikke Mordor, men Hallingskarvet fra Finse til Geilo føltes ikke langt unna! Hallingskarvet på langs har jeg tenkt på ganske lenge. Primært egentlig på vinterstid med fjellski og så lett sekk som mulig. Sjansen bydde seg likevel greit når jeg nå i helgen ville på tur i fjellet, men ikke hadde bilen tilgjengelig. Da er det enkelt å tenkte tog til Finse. Været var også meldt sjeldent godt lørdag og søndag. Tog til Finse ble det, og i 21-tiden fredag startet jeg å traske oppover i mørket i kjempevått føre. Perfekt at man valgte å teste ut de nye Altra Lone Peak-skoene som blir gjennomvåte bare man _vurderer_ å tråkke på litt våt mose. Men det er også litt av poenget - Fort våte og veldig fort tørre igjen. Jeg gikk ikke mer enn 2-3 kilometer opp mot Hallingskarvet før leir for kvelden. Tanken var egentlig å gå lenger, men jeg var både sliten etter en arbeidsdag i tillegg til togtur, og det var mindre gøy å gå i stappmørket når regnet kom sigende. Morgenen etter var det som meldt knallvær. Fremdeles litt sur vind på morgenkvisten, men den ga seg greit utover dagen. Burde hatt med solkrem! Fra leir var det en sti å følge et lite stykke før man må svinge av for å finne frem opp på platået på egenhånd. Litt klyving her og der og mot Kyrkjedøri (?) så var man oppe. Det er mye stein. Veldig mye stein. Når man må lete seg frem sin egen rute og tegn til andre mennesker ikke er å se kommer eventyrfølelsen overraskende fort. En slags modus man faller inn i, ofte ikke før flere dager inn på lengre turer. Første pause for dagen blir tatt på en, ja - stein. Jeg tenker noe som "Ja, det er vel kanskje bare sånn her i starten av platået. Det blir sikkert litt bedre lenger inn." (Spoiler: det ble aldri bedre) Skoene, som åpenbart var feil valg for terrenget har i det minste fordelen av å gjøre meg lett til fots. Med sekk på bare 15 kg beveger jeg mer relativt smidig på steinene, men føttene får sin påkjenning med såppass tynn såle. Hvert eneste steg krever konsentrasjon, så det blir ikke mye nyting av utsikt, selv om jeg litt bevisst dreier meg mot sør-kanten av platået for å få noe mer å se på enn stein. Hadde jeg fulgt mer med på kartet hadde jeg innsett at jeg skulle holdt meg mer på indre del av platået før breen Hellevassfonni stod for mine føtter. Første møtet med den var noen helt greie og usprekte partier, men lenger inn ble det større og skumlere sprekker, så jeg trakk meg av og søkte til fast fjell. Her kom dilemmaet: Gå tilbake et godt stykke for å komme på oversiden av breen, eller satse på å finne en farbar rute lenger ned langs fjellet på brattsiden av breen? Å gå tilbake flere kilometer var ikke et stort ønske, så jeg prøvde meg på fremover og nedover. Big mistake! Jeg endte jeg opp med noen mildt sagt sketchy nedklyvings-situasjoner som var preget av mengder med løsmasser kombinert med store stener. Her ville jeg _ikke_ gått med noen andre, da det var litt vel enkelt å utløse små ras som lett kunne most en ankel eller to. Omsider kom jeg meg ned til et flatere og parti av breen og på det punktet var det tryggere å gå på fast is enn løsmassegrus på siden. Helt nede i bunnen av breen var den så sammenpresset at det ikke var noen sprekker å snakke om og jeg kunne enkelt krysse over til den andre siden. Da var det bare å ta tilbake de ~200 høydemeterne jeg tapte på hele stuntet, for å ikke snakke om tiden brukt. Neste mål for dagen: Folarskardnuten og ned til Lordehytta. Med steinrøys så langt man kan se (i hvert fall frem til neste høyde i horisonten) er det fort gjort å bli litt fortvilet der man går sliten og ukonsentrert i den sterke kveldssolen og sakte nærmer seg den vardede toppen... Rett før jeg er fremme snur jeg meg for å ta inn avstanden jeg dekket. Faen! Jeg har jo gått forbi og til nabotoppen som også var vardet innser jeg når jeg ser Folarskardnuten BAK meg. For å komme ned til Lordehytta er det best å komme fra Folarskardnuten. Enda en liten detour i steinrøysa med andre ord. Ned til Lordehytta har jeg hørt at er bratt. Jeg har ikke helt trodd på at det skulle være noe særlig utfordrende, men jaggu var det bratt og utfordrende å komme seg ned. Det var ingen åpenbar rute ned (?) som jeg kunne se, så det ble litt prøving, feiling og mye sketchy partier hvor et feiltråkk fort hadde blitt farlig. Her gjelder det å konsentrere seg, og holde skoene på de tørre bergpartiene for maks grep. Hadde det vært regnvær og sleipt berg vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg ned i det hele tatt. Her er jeg interessert i å vite hvordan folk tar seg ned på vinterstid. Jeg tenkte umiddelbart at jeg ikke går samme tur på fjellski uten stegjern med i sekken og kanskje en isøks. (bildet gjør ikke skalaen og brattheten noen rettferdighet!) Fremme ved Lordehytta med noen sjeldne flekker med grus og mose under skoene vurderer jeg litt veien videre. Det tar for lang tid å komme seg helt til Geilo for å rekke toget i 11-tiden neste dag. Jeg endrer reise til 18-tiden (toget i mellom var utsolgt), men vil da ikke være hjemme før sent søndag kveld. Litt tilfeldigvis får jeg mulighet til å sitte på med bil hjem i 15-tiden. Det kan gå, men jeg må gå på som f. for å klare det. Et søk i Fjellforum-arkivet avslører at terrenget etter Lordehytta ikke er noe annerledes, så det er bare å bite tenna sammen og gi jernet. Teltplass på en liten åpen flekk ikke langt fra Lordehytta. Leter man lenge nok finner man ofte sånne flekker her og der med plass til små telt. Neste dag bydde ikke på noen rutemessige utfordringer, men terrenget var som jeg allerede hadde funnet ut, like tungt og slitsomt å bevege seg i, solen enda sterkere enn dagen før, og vinden enda mer fraværende. Jeg prøver å sette opp gassen, men merker fort at den spesielt skarpe sola, og litt lite vann i flaska fort gjør meg ukonsentrert, og det blir flere blundere og ett tryn som heldigvis gikk greit. Noen få snøfelt her og der gir føttene mulighet til å hvile bittelitt. Etter det som føles som uendelig mange opp- og nedstigninger av "neste" steinrøys-topp i litt for høyt tempo og stress kommer jeg endelig frem til Prestholtskarvet og ser turens første tegn til mennesker da det er en sti som går opp skarvet og i en runde videre østover. For å være sikker på å rekke avtalt tidspunkt går jeg ned her istedenfor å følge skarvet helt bort til Skarvsenden over Geilo som egentlig var planen. Å komme ned til de grønne områdene med noe mykere underlag enn gråstein var en sann glede for føttene! De siste 3 kilometerne til Prestholtseter suste avgårde på lettgått sti, og vel fremme sa Inreachen min at jeg hadde gått 20,3 km på 5t og 49 (inkl. pauser). Det må man kunne være fornøyd med i kanskje det værste terrenget jeg har gått i. Et tilbakeblikk på strekket man har gått de siste to dagene. Totalt ble turen på 44 km og jeg bikket med det også 50 utenetter for året. Hadde jeg gjort litt bedre research i forkant ville jeg nok ikke ha gjort samme tur igjen uten minst en dag mer til rådighet. Egentlig ville jeg nok ikke gjort turen igjen overhodet - Men absolutt en fin turopplevelse likevel, sett i ettertid! Skoene som var fullstendig ute av sitt element ga meg ingen gnagsår (bare nesten), men de fikk sin runde juling av all den grove steinen. Etter denne turen kan jeg nok trygt si at de stiller høyt på kandidatlisten for Norge på Langs neste år.

Har du mulighet til å få med deg et foredrag med #friluftsjenta Karen Kyllesø så må du virkelig utnytte den sjansen. Trollbinder deg i 1.5 time. Fortelling - film og bilder i toppklasse. Må være helt unikt av noen på 21 år🤩 Starstruck og her var det jeg som var liten. Noen greier vel å gjette primus/kjele komboen 😂 Utrolig flink Ikke akkurat noen billig tur, og har brukt 6 år på å forberede seg.

Great success

Rart. Jeg måtte sjekke på mine nå. Den grå innesålen er bare en helt vanlig løs skosåle som jeg lett tar ut med en finger. Tydeligvis forskjellige varianter ute å går da. Jeg må aldri kvitte meg med mine 😅

Hmm. Konas 5-6 år gamle Alaska 75 har en såle som sitter ganske fast og som jeg ikke får tatt ut med fingrene eller forsiktig lirking med vanlig spisekniv. Jeg har ikke tatt sjansen å bruke makt siden vi nå skal selge de etter at hun har byttet til Xplore. (Byttet var delvis pga. at foten hennes hadde blitt større, så hun gikk fra Alpina Alaska i 37 til Alfa Skaget i 38). Sålen på Alaska virker til å ha en hard underside, som kanskje er deler av forklaringen (sammen med overdelen) på at de er stivere enn en del andre 75mm sko med støpt gummisåle. Bortsett fra at de er litt smale og snøringen med tøyhemper fungerer middels, så syns jeg Alaska 75mm og BC ser veldig bra ut. Jeg er dog litt skuffet over at XP/Xplore-versjonen er litt lavere og mangler en hempe på skaftet, spesielt siden Alpina også har Pioneer-modellene på Xplore som er myke og fine for de som ønsker det. Vi har kjøpt Alfa Skaget til Xplore som ligner en del på Alaska 75/BC, men mangler membran. Snøresystemet på Skaget var også bra, men er nå endret til å bli mer likt Alaska.

For meg så fremstår hun som ei med hodet på rett plass. Ikke bare med tæl ift planlegging og gjennomføring, men og med sjelden evne til formidling. Hun hører jeg gjerne mer av i fremtiden.

Fin flokk du har fått deg 😊

Jeg deler fortvilelsen... Gjørmete skogsbilveier i 7 plussgrader er ikke akkurat det man vil trene hunder på i februar nord for polarsirkelen, men dette var gårsdagens "tur". Det ble en kort tur, av hensyn til flokkens nyeste tilskudd bakerst til høyre. Tross størrelsen er han den yngste av hundene med sine 8 måneder, men han har vært med i spann siden han var 6 måneder så noen kilometer får han løpe. V_20250225_124212_ES0.mp4

Leste denne bloggen i mer detalj nå - Han går noen skikkelig gode dagsetapper! 😱

Har vært på flere skiturer i Langsua! Pleier å være MYE snø der! Dårlige greier i denne vinter - også her i Hallingdal. Elgen

@sneakyowl Randulf Valle har jo et kommersielt samarbeid med Barents Du kan jo lese om teltet og utviklinga her Historien bak South Pole 2. burde kanskje vært en egen tråd om noen her inne kjøper det.

Både runde og firkantet https://www.biltema.no/fritid/grill/grilltilbehor/grillnett-30-x-40-cm-2000059668

Også kjent som BF

Ingen bilder følger, men likevel en tur jeg ønsker å dele. I kveld var jeg på joggetur! På rundt 400 meter over havet. Til fjells i Nord-Norge. På tørr asfalt. I februar ....... I fu**ings tskjorte og shorts! ...... Er det rart man blir gal av denne vinteren.. 😔

Det er nok mange som har hatt en våt og snøfattig helg for februar å være! Her gikk turen til Langsua, med utgangspunkt Yddin Fjellstue (Tips jeg ikke var klar over før senere: Man kan parkere 4km nærmere fjellet og slippe litt skispor 🙃). Så snart vi er utenfor skisporet fredag kveld og klar til å slå leir ser vi hvor lite snø det er i det lavere området. Vi snakker maks 20-30cm. Noe mer oppe i fjellet, men likevel ganske glissent. Planen for helgen var en større runde rundt Skaget og andre fjell i nasjonalparken, med ambisjon om ~45 km under skiene. Lørdagen bydde på grått vær og i høyden skikkelig tjukk tåke. Etter hvert ble duskregnet gjort om til ganske intens regn/slaps med 0 grader i luften og vind som begynner å ta seg opp. Leir måtte opp litt før vi hadde tenkt. Aldri har jeg vært SÅ klissvåt på vintertur. Gode rutiner får sin verdi, og teltet blir reist før man rekker å bli for kald. Her er det bare å hive av seg alt yttertøy i forteltet og igangsette tørking! Vi visste at søndagen var det meldt knallvær i fjellet. I mangel på dekning i camp fikk vi bekreftet prognosen med en Inreach-oppdatering. Sånn sett gjorde det ikke noe å slå leir litt før egentlig tenkt. På grunn av tid til rådighet måtte ruten hjemover kuttes noe, men de to milene vi fikk søndag står seg nok godt som beste tur hittil i år. Skikkelig påskestemning i sola, og ikke et eneste skitråkk å se før vi var ved Storeskag. Heldigvis var det også kommet et lite snøfall på natten etter det intense regnet, så underlaget var også ganske optimalt. ~36 km totalt for helgen!

Årets første fisketur, til Ikkurvatnet i Gåsvatnan landskapsvernområde i Bodø. Skikkelig mai-stemning: 7-8 grader, masse overvann og store barflekker på fjellet, og et vått og sugende føre. Fisket var så som så, men tror personlig dette var min tidligste ørretfangst (på året)? Et smykke av en ørret 🤭 Jeg har huttra og fryst så mye under isfisking, at det er en aktivitet jeg bruker å spare til sola begynner å varme. Derfor har jeg fisket lite (ørret) på denne tiden av året. Da jeg studerte på Ås var vi stadig vekk og pilka abbor/gjedde midtvinters. Februar forbinner jeg først og fremst med fjellrypejakt, der jeg er i aktivitet hele tiden.

0.6 flasker får plass på skrå (løsnet fra reima). MSR flaskene må løsnes fra slangen også, men primus sine kan være koblet til. Best practice er å pakke fuel separat i tette pakkposer. Bruker halve kassen til kjeler og kjøkken-kit istedenfor. «Kjelenknekten» følger med.

Jeg produserer nå boksene for salgt. Litt mer raffinert og nede i 960gram. Søk opp fyringsvakta på instagram om du er interessert.

Det kan ha vært en dårlig opplevelse da jeg gjorde det litt uforberedt med kredittkort som skrape og glemme å ha noe underlag annet enn kjøkkenbenken 😅

Jeg tenker at vi som ikke har noen myndighet til å avgjøre hva som er lovlig eller ulovlig, bør unngå å ta saken i egne hender. Vi tolker jo gjerne ting ulikt, og det kan lett føre til misforståelser. Derfor mener jeg at man bør la kameraene stå, og heller dokumentere med bilder og koordinater for så å overlevere dette til politiet eller datatilsynet. De har den rette kompetansen til å vurdere lovligheten. Ved å tolke og gripe inn selv, risikerer vi i verste fall å fjerne bevismateriale – eller motsatt, å utføre noe som kan oppfattes som sabotasje dersom kameraet faktisk er lovlig. Jeg mener også at vi ikke kan sammenligne ulovlige feller, som kan skade både mennesker og dyr, med et passivt kamera som ikke utgjør noen umiddelbar fare. Derfor bør man hverken røre, teipe foran eller ødelegge slike kameraer. Om man har vært uheldig og blitt tatt bilde av uten å ha kunnet skjule seg eller gå en annen vei, er det bare å ta kontakt med eieren av kameraet og be om at bildet slettes. (Dette skal jo uansett slettes etter reglene).

Jeg visste ikke at jeg skulle få lyst på et produkt basert på en "problemtråd"😅 Soto bensinbrennerne har gått meg litt hus forbi inntil nylig. Noe med "Made in Japan" og spennende mekanikk (om kanskje noe overkomplisert, med tanke på vedlikehold) taler godt til meg, og jeg får umiddelbart lyst til å skaffe en Stormbreaker for å modifisere inn i en Trangia Triangle... God idé?

10 år gammel tråd. Men jeg har vasket min Warmpece viking 600 flere ganger, og tørket den hjemme. Jeg bruker wash-in dunimpregnering fra Nikwax etter vask. Henger til tørk, og så kjører noen runder i trommelen etterpå. Den blir som ny!