Vinnerliste

Influensere får en kartong med hansker av gangen, og fett betalt for å vise dem mens de brenner bål på insta. Ny tur, nye hansker ser ut til å være mottoet, men jeg tviler på at gleden ved å være på tur er den samme når de må iscenesette koselige turøyeblikk i stedet for å faktisk bare kose seg. Mine hudfargede Hestra arbeidshansker kunne knapt gjenkjennes etter første dag med vedhogst. Jeg synes de blir penere og penere dess skitnere de blir, og etter et par år med søling av motorsagolje, blod, kaffe, kvae, sot, og en del udefinerte greier, er de beint fram vakre. Nå har de ikke lenger farge som huden min, mer som sjelen..

@fjellræv Jeg opplevde samme på mitt UL. Det blir bedre hvis du slakker festet til innerteltet, det er det som holder deg igjen. Løsner du det får du strukket duken slik at den blir strammere. Stram opp innertelt etterpå, uten å overstramme det. Overstramming av bardunen som er festet i ventilen vil også trekke nedover, slik at duken blir slakk. Den bardunen har jeg måtte lære meg å ikke stramme like mye jeg gjorde på lignende telt fra Helsport. For stramt innertelt: Ikke for stramt innertelt:

@fjellræv Hvis det er som på Fjellheimen, er det viktig å først plugge hjørnene bak fint, for så å stramme midtfestet passe. Eller omvendt; husker ikke helt i farta.

Brenselsflaska bør fylles ca 2/3 resten er til pumpa og luft som komprimeres når man pumper. Skal du ha me med deg så kan du ha det i valgfri flaske, men husk at enkelte flasker er lettere å ødelegge, og derfor må pakkes mer beskyttet. En ekstra brenselflaske slik at du bare flytter over pumpa er lettvint. Jeg har alltid pumpa montert i flaska. Enkelte kokeapparater er til og med OK å transportere med trykk i flaska, men de fleste er slik at man snur flaska opp ned på slutten, og får blåst ut drivstoffet slik at man unngår søl og lukt.

Har sett mange hunder gjøre det men jo større hunden er jo vanskeligere blir det

En lang dagstur i flott turvær. Det har blitt så pass mange turer i det siste at jeg har problemer med å finne en tur jeg virkelig ønsker å gå. Søndag morgen, etter å ha vært på Blåfjellenden fredag/lørdag, startet rolig og behagelig i stolen med en god bok. Halv ni ble det fart i sakene. Jeg kom plutselig på at Turistforeningen hadde sin årlige 7-nuts tur denne dagen. Det var år og dag siden sist jeg var med på 7-nuts turen. Det kunne passe denne dagen. Det ble en hektisk halvtime for å få sekken klar og finne fram klær for dagen. Jeg valgte lave sko, og fet gikk greit. Været var ganske bra og det skulle ikke komme nedbør før på kvelden. Det hadde regnet litt på natten, og jeg håpet at forholdene ville være greie. Det ble egentlig en tørr og fin tur, selv om det fortsatt var vått på morgenen. På Vatne skytebane var det fullt av biler. Jeg trodde jeg hadde startet tidlig, men det viste seg at mesteparten alt hadde startet før meg. Turen startet oppover fra Skytebanen til Paradisskaret. Her har jeg bare gått en gang før, og husket ikke helt hvor bratt og lang bakken opp egentlig var. Eller, for den saks skyld, hvor bratt det var ned til Paradisskaret. Fra Paradisskaret og videre er det for det meste velkjente stier. Først opp til Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet og videre til Fjogstadnuten. Fra der ble det den vanlige veien fra Svarthålsleitet til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen og så til toppen av Skjørestadfjellet. Inne i skogen oppover (og nedover) mot Paradisskaret, var det ikke mange andre å se. Oppover Rinda og på både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet var det fullt av folk. Det var egentlig flott å se folk på rekke og rad bortover mot Bjørndalsfjellet. Fra Paradisskaret og resten av rundturen til opp på toppen av Dalsnuten, er en vanlig tur for meg, og stien er godt kjent. Her er jeg nesten ikke i tvil om hvor jeg skal sette føttene. Det går ganske kjapt å komme dette stykket. Nå tok jeg en litt annen vei enn den som står i beskrivelsen til 7-nuts turen. Fra Skjørestadfjellet tok jeg mot flyvraket og videre nedover mot Skjørestad og så til Skaret. På vei nedover traff jeg et par – som ikke var på 7-nuts turen, men som var godt kjent i området. De kunne fortelle at Skaramannen bodde i gardshuset. Han var til og med invitert til julemiddag hos familien til en paret for mange år siden. Fra Skaret ble det den vanlige veien rundt Skreppå og bort til stien ved Sørdalsleitet. Her fusket jeg igjen og tok rett ned til enden av Løemyr og videre mot Dalsnuten, nummer 5 av 7 nuter. Jeg vet ikke hvor nøye arrangørene er på at deltakerne skal følge oppsatt plan, men for min del ble det den umerkede stien mot trappene oppover til toppen av Dalsnuten. Som denne dagen var full av folk. I tillegg til 7-nuts turen var det nok også andre på tur. Det holder som oftest med «bare» 5 topper på min vanlige runde. Denne gangen skulle jeg også bortom Øvre Eikenuten. Det er ikke lange turen, og fra den toppen til Gramstad er det nesten bare en grei bakke nedover. Ved Gramstad sto det noen ungdommer og delt ut saft. Vi var mange som spurte om det var mulig å ta to glass. Den saften var nesten verdt hele påmeldingsavgiften. Det var virkelig godt med noe drikkende akkurat da. Fra Gramstad sto bare Vassfjellet igjen av de 7 toppene. Fra Gramstad til Kubbetjørn er jo ikke lange biten – vanligvis. Det tok tid denne dagen. Naturen rundt Kubbetjørn var virkelig flott, men ikke langt oppe i bakkene fra Kubbetjørn mott Vassfjellet var det helt slutt på å beundre naturen. Jeg fikk i hvert fall nok med pust og puls i bakkene oppover – og så ble det bratt. Fra Kubbetjørn til Vassnuten er det ikke stort mer enn et par kilometer, men denne dagen tok det tid å komme til toppen. Nå var jeg nok ikke like pigg som ved starten noen timer tidligere, men de siste bakkene oppover ble tatt i et rolig tempo. Tilbake til Vatne burde være greit, men det var de samme bratte bakkene som jeg startete oppover. For min del gikk også disse bakkene i et forsiktig tempo. Det kom folk bakfra som jogget nedover. Det var ikke helt min stil denne dagen. Det var en flott tur i flott turvær, og med gode forhold. Hele arrangementet ble gjennomført av Stavanger Turistforening på en flott måte, og de frivillige skal ha stor takk for innsatsen. Slik jeg gikk turen ble den på omtrent 20 kilometer. En lang dagstur for meg.

En hjemme alene helg skulle brukes til noe fornuftig. Så jeg bestemte meg for å prøve en tur jeg har tenkt på lenge, Nordmarka Classic med packraft. NC begynner ved Demningen på Mylla og avsluttes med Øyungen (bilen stod på Skar utfartsparkering. På fredag parkerte jeg bilen på Skar, gikk til Snippen togstasjon og tok toget til Grua, taxi til Mølladammen der selve turen startet. På fredag padlet jeg Mylla - Ølja - Tverrsjøen - Skarvvatnet og Buvatn der jeg slo leir for kvelden. På leirplassen hadde noen satt igjen en campingstol og det var satt opp en utedo, sjarmerende sak (om det kan sies om en utedo), så var den helt uten vegger men tak over. Lørdag morgen våknet jeg til masse spill fra ulike fugler og blikkstille vann bare brutt av en bever på vei hjem, idyll. Padlet videre Pershusvatnet - Aklangen - Katnosa (i litt mye motvind) - Store Sandungen - Hakloa og startet på Bjørnsjøen, her var det mye folk og jeg endte opp på en liten øy for natten. Søndag padlet jeg resten av Bjørnsjøen - Rottungen - Gåslungen og avsluttet med Øyungen før jeg ruslet ned til Skar og bilen. Sola stekte og jeg valgte å padle i skyggen der det var mulig. Elver / bekker som forbinder vannene er ikke padlebare og det ble da bæring av packraften mellom vannene de fleste steder på vei, men også på sti gjennom skogen. En utrolig flott tur i et område som er nytt for meg. Totalt 43-48 km på tur i løpet av helgen. Venter på toget på Snippen, stresset fra Skar for ikke å gå glipp av første tog . Starter turen ved Mylladammen Tok turen innom Bristol, startet uansett gå-etappe herfra Det ble etapper til fots for det meste på vei, men også sti. Første leir ved Buvatnet, her var det satt en utedo, luftig sak. En campingstol var det også , den ble god å hvile i. Lørdag morgen startet med spill fra fugler og en speilblank vannflate, bare brutt av en enslig bever. En gammel båt ved Aklangen som godt kunne vært fjernet... Idyll... Overnattet på en bitteliten øy i Bjørnsjøen, fikk selskap av to ender. Trappa opp fra demningen ved Bjørnsjøen, får opp pulsen greit med packraft på ryggen. Skrev ut kart fra kartuskrift.np, med opplastet gpx spor.

Snø og sommer og flott vær. I mer enn tredve år har jeg på vårparten, først talt måneder, så uker og tilslutt dager, til første gang jeg kan vandre innover til Blåfjellenden. Til å begynne med teller jeg måneder fram til månedskiftet mai/juni. Det er som oftest da første turen går innover. I mai blir det mer og mer klar hvor mye snø der ligger i fjellet og da begynner jeg å se etter tegn til snøsmelting. Da blir det telling av ukene, og når det er klart at det kan bli tur, teller jeg dager. Snøsmeltingen kan skje fort, som i år, eller ikke komme i gang før helt i slutten av mai, som i 2015 og 2020. I 2019 gikk vi innover så tidlig som 13. mai. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, hadde da nysnø og frost, men ikke mer snø enn normalt på første turen. Selv om første turen går tidlig som i 2019 eller virkelig sent som i 2015 (19. juni), så viser foto at det er omtrent like mye snø på omtrent de samme plassene. Det er litt forskjell nede i ved Blåfjellenden og ved parkeringsplassen. Noen år er det snø nesten ved veien, mens andre år er det ikke snø før mye lengre oppe. Oppe i høyden er forskjellen liten. Slik var det på første turen innover for sommeren 2024. Det var lite snø nede, men ellers så ble det å krysse de samme fennene som alltid. Vanligvis velger jeg å gå innover i bra vær om det er mulig. Dette året var det vanskelig å unngå strålende vær. Det har vært sol og blå himmel i en lang periode, og snøen smeltet kjapt. Ulempen med slikt godvær, er at bekker og va blir store. Det er en skikkelig bekk mot Blåfjellenden. Fossebekken brysket seg dette året, men heldigvis så har jeg nytte av mange års erfaring, og kunne krysse tørrskodd over. Jeg lurer på hvordan de andre, som tok turen innover, klarte seg akkurat her. Det var familier med unger og de minste måtte antakelig bæres over Fossebekken. Det gode været hadde lokket folk på overnattingstur. Noen var nok ganske overrasket over all snøen som fortsatt ligger igjen. Nå ligger det ofte fenner helt ut i august, og september i 2015. Oppe i heia ble jeg også dette året møtt av gamle venner som Grepplyngen, og nede ved hytta fant jeg multeblomst. Det er virkelig kjekt å se at sommeren er på gang. Rett før bakken nedover mot Blåfjellenden, fant jeg også spor av elg. Nå er det ikke første gang jeg ser elgspor nettopp her. Jeg har kommet over ferske spor her noen ganger. Engang så pass ferskt at jeg fortsatt kunne kjenne lukta fra elgen. Nede ved hytta var det bare å få fylt opp bøtta i elva, før jeg igjen kunne sitte utenfor i hytteveggen med te og skoleboller – i sola, og med bare en lett bukse på kroppen. Det var sommer og sol. Mange varmegrader utenfor døra, men heller få varmegrader i elva. I det flotte været var det andre som også ville på tur. Vi ble ganske mange etter hvert. 3 ungdommer kom til hytta ganske sent. De hadde startet fra Skåpet samme morgen og gått via Flødalen til Blåfjellenden. En skikkelig lang tur, og dagen etter ville de ned Fidjadalen, som heller ikke er noen kort tur. Det ble ikke mørkt den natte. Månen lyste, og jeg hadde problemer med å finne stjernene på himmelen. Morgenen kom kjapt. Noen var tidlig ute og trakk opp gjøken. Den gol borte i lia slik at det var umulig å få sove. Det ble litt jobbing ut over dagen, men i femtiden fant jeg ut at det var på tide å komme seg avgårde mot Hunnedalen. Jeg traff foreldre og unger på vei innover, og det ville bli mer folk denne natta enn forrige. Siden jeg valgte å gå litt sent på dagen, var det løs-snø på fennene og elva var større enn dagen før. Snøsmeltingen er langt fra helt over. Det tar litt på å gå på slik våt snø, og jeg kunne kjenne at det hadde brukt litt andre muskler enn vanlig. Det hadde vært en skikkelig flott og kjekk første tur innover for sesongen. Nå håper jeg bare sommeren fortsetter slik den har begynt – med flott være og gode forhold.

Dagsbesøk på turistforeningshytta. De siste årene har jeg gått opp til hytta i Viglesdalen en gang på våren. På denne turen, som på de fleste av mine turer, vil jeg gjerne ha godt vær. Denne dagen var det ekstra flott. På morgenen var det omtrent vindstille og vannene jeg kjørte forbi lå speilblanke. Med flotte vårfarger og blå himmel var det kjekt å kjøre innover mot Årdal og inn til Nes. Det hadde blitt en tidlig start på dagen. Ikke mye over ni var jeg på vei, og det tok omtrent en time på de nesten 80 kilometerne inn. Jeg prover å holde en fart som ikke gir trøbbel i en eventuell kontroll. Siden det er motorvei og lange tunnel, blir gjennomsnittsfarten høy. Nå ble det likevel en stopp i kontroll. Denne gangen promillekontroll. Null utslag – selvsagt. Det var andre enn meg som startet tidlig denne flotte dagen. Yr hadde lovet sommer, med temperaturer over 20 grader, og sol fra blå himmel. Det er jo egentlig ganske fantastisk å starte turen med sommertemperatur og sol, med litt vind til nedkjøling. Det er slike morgener jeg gjerne vil ha. Når en av grunnene til å besøke Viglesdalen er for å oppleve – nok en gang – naturen og landskapet, passet det bra denne dagen. Det er mange plasser nærheten av Stavanger som har flott natur, og landskap som fortjener et nærmere bekjentskap. Det er bare å vise til Prekestolen, Kjerag og Mån. Viglesdalen er godt kjent lokalt, men det er ikke mange utenfra nærområdet som tar turen inn til Nes for å gå 7 kilometer og 300 høydemeter for bli kjent med landskapet. Det er som nesen overalt, isen som har formet landskapet, men mye er også gjort av vannet fra isen. Her er det dype juv og stor jettegryter, men også flater med disse rare forhøyningene som ikke er helt enkle å «forklare». Det er Storånå som renner gjennom Viglesdalen. Det er samme elva som renner forbi Nilsebu mye lengre inne i landet. Selvsagt er elva regulert, som nesten alle elver her. Nå i snøsmeltingen er det likevel fortsatt fart og lyd i fossene. Fosser i flertall. Både Sendingsfossen og Hiafossen, og litt lengre inne Granefossene, er imponerende når vannmengden er stor. Denne dagen var det mulig å høre fossene på lang avstand. Det er laget stølsvei for å komme til fjells med sauene. Svenske slusker sto for arbeidet, omtrent som sjerpaer gjør i dag. Det er litt spesielt å gå på flott opparbeidet vei, med stabbesteiner mot juvet og elva. Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er det laget bru. En skikkelig bru for de tre bukkene bruse. Her er det obligatorisk stopp for fotografering. På kartet kan det se ut som om «veien» går langs vatnet, men det er en god del opp og ned før flaten inne i selve Viglesdalen. For min del ble det noen små stopp innover. Her langs Viglesdalsvatnet var første gang jeg fikk se Bergfrue i full blomst, og selv om det antakelig er alt for tidlig på året, gikk jeg og kikket etter. Jeg møtte en del som hadde vært inne i dalen med telt, og det var fortsatt et par telt da jeg kom inn til flaten i Viglesdalen. Her er det ikke vanskelig å finne en passe plass til et telt. Det et flatt og greit underlag for det meste. Det er faktisk så pass åpent og flatt et det kan være vanskelig å snike seg vekk for et nødvendig ærend. Noe av vitsen med turen for min del, var å besøke hytta. Jeg pleier å besøke minst ti forskjellige turistforenings hytter i løpet av året, og nå fikk jeg krysset av en. Det ble stopp med mat og drikke og en strekk på benken før jeg startet på turen tilbake.. Ulempen med denne turen er at det blir samme sti opp og ned, men det er likevel forskjell på å streve seg oppover bakker, eller gå – forsiktig, for mitt vedkommende -nedover de bratte kneikene. Det var helt greit å komme ned til det åpne området en liten kilometer før bilen. Her var det fri sikt utover dalen og ned til parkeringsplassen. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – i noen timer, og så fram til pepsien i bilen.

En kort men flott tur. Det ville være bra vær på lørdag. Fortsatt ville ikke temperaturen være i nærheten av sommer, men det ville i hvert fall ikke være frost på natten i lavlandet. Hvor i alle dager burde jeg ta på tur? Det har blitt en del turer de vanlige plassene, og noen turer på litt mer uvanlige plasser. Jeg hadde litt problemer med å finne en plass jeg virkelig hadde lyst å gå. Det gikk litt tid med til å tenke igjennom dette. Månafossen og Fidjadalen dukket omsider opp i hukommelsen. Dette er en plass jeg har gått gjennom mange år. Det var muligens på tide å sjekke opp forholdene i Fidjadalen. En av grunnene ar at det tar tid å komme inn til Eikeskog. Hjemmefra og til parkeringsplassen går det fort en time. Og det samme tilbake. Denne dagen var jeg i tillegg tilbøyelig til å være tidlig hjemme, min yngst fyller år, og det var snakk om kake... Fidjadalen er en av de flotteste plassen jeg vet om. Det er en dal med virkelig flott natur. Nå, regnet jeg med at våren så vidt var kommet, og at det ville være forskjell på hvor langt bjørka er kommet fra nede ved parkeringsplassen og inne i dalen. Selv om det tar tid å komme inn til Eikeskog, og det er en skikkelig bratt bakke opp til Mån, og jeg ikke hadde tid til en langtur, så syntes jeg det var på tide å sjekke ut Fidjadalen. Jeg har i ganske mange år hatt en natt i telt inne ved Månastølen en gang på våren. Det var ikke en slik tur jeg tenkte på denne dagen, men tok med mat og drikke. Alt på vei innover mot Eikeskog kunne jeg se bjørk med blader. Det var sol og blå himmel, og jeg lurte på hvor mye mer grønt det ville være på tilbaketuren. Det viste seg å være ganske mye mer grønt. Det er vår. Oppover bakken mot Mån var det bare enkelte grønne trær, og innover dalen ble det mer og mer vinter. Med sol og blå himmel, og snø på fjelltoppene innover var det likevel virkelig flott. Igjen fikk jeg se dalen på sitt aller fineste. Det var kjekt å være tilbake. Bakken opp var nå enklere å gå en tidligere. Nye kjettinger og trapper hjelper godt. Jeg ble likevel skikkelig andpusten oppover, og lurte på hvordan det ville være å ha 10 kilo mer på ryggen. Jeg får forhåpentligvis sjekke ut det. Snøsmeltingen var ikke kommet i gang. Det viste tydelig der stien går helt nede i elva, og hvor vi som regel i snøsmeltinga må klatre oppe i fjellveggen. Denne gangen var det bare å gå på steinene. Jeg møtte et par stykker som var på vei nedover. De hadde ligget i telt oppe ved gården. Det var også en hel teltleir rett etter at jeg hadde passert husene. Det var spor av folk innover, og er godt stykke inne i dalen, sto det folk. De hadde vært inne ved ura, men ikke forsøkt å komme over. Jeg var kommet for å sjekke hvor lang tid det egentlig tar å krysse ura under Månvatnet. Det gikk ikke fort med meg. Jeg gikk forsiktig, og et par plasser måtte jeg stoppe opp for å finne «stien» - egentlig merkene. Jeg brukte ca 15 minutter innover og litt mindre på vei tilbake. Mange som tar turen – som tar 5-6 timer fra Blåfjellenden og ned – husker ura som den stor «hindringen. 15 minutter av en tur på 6 timer. Jeg regnet litt feil. Denne dagen måtte jeg være tilbake i firetiden, og da jeg kikket på klokka i det jeg kom over ura, så sto det 14.00. I følge min hukommelse så hadde jeg da brukt omtrent to timer. Problemet var bare at jeg hadde brukt tid på veien, og snakket med folk på vei oppover – slikt tar tid. Jeg fikk det for meg at jeg hadde dårlig tid. Det ble til at jeg snudde like over ura. Bak meg hadde jeg folk. Jeg var et stykke på vei mot andre siden da folkene startet på ura, Da jeg gikk tilbake møtte jeg ingen. Jeg tok igjen to jenter/damer rett før garden, og det var de som hadde forsøkt seg på ura, og syntes den var for «tung» den dag, De ville likevel forsøke seg på å gå opp til Blåfjellenden senere på året. Jeg har også planer om å gå Fidjadalen i år, men da nedover. Det er adskillig lettere en å gå opp.

Tidlig februartur i Femundsmarka. Rute; Feragen - Ljøsnavollen - Nordre Håbu- Søndre Håbu - Nedre Muggsjøen/Muggsjølia - Grunnhåbua - Nordvika - Synnervika. Turen gikk så å si helt utenfor skuterspor utenom over Feragen og Femunden. Føret var relativt dårlig med lite hold I snøen og desverre en god del skare som tok knekken på hundelabene/beina. Første etappe over Feragen.Trivelig så lenge slengesporet varte. 3.5km til Ljøsnavollen...Da var det bare å legge på langfeller.Første natt i tregrensa ovenfor Ljøsnavollen og nedfor Storviglen. Første natt I nytt telt.Klargjøring til dagens strabasiøs. Polposer er bare genialt. Tror ikke det er mulig å få gnagsår med polposer.Pakke ned Camp.turkameraten klar for en ny dag.Føret er ingen høydare. Grått, løst og generelt bare tungt. Her er vi rett ovenfor tregrensa med viglene på siden av oss.Framme ved Nordre Håbu. Føret er tungt så etappene blir ikke så lange. Selen har vært teipet siden ny for å unngå at stroppene sklir. Måtte justere å teipe den opp på nytt.Fyr i ovnen å avslapping i Nordre Håbu.Været viser seg fra en bedre side. På vei mot Søndre Håbu.Storviglen titter opp av tåken.Søndre Håbu. Speider utover Nedre Muggsjøen. Flenskampen til høyre.Desverre er føret til hund relativt dårlig. Det ligger hele tiden en liten tynn skare i de øverste lagene av snøen. Dette sliter hardt oppover leggen på voffen.Solen er på vei ned å det samme er temperaturen. Har bare mobilkamera desverre. Vigelmassivet bader seg i dagens siste sol. Kveldens Camp. Så å si klar himmel, muligheter for alt mellom -20 og -30 denne natta. Ligger rundt 1.7km fra Muggsjølia.Snøsmelting på gangVindstille, -25, tørking av klær/hundeutstyr så blir det litt rim på ytterteltet.Teltsjefen. Koste seg gjennom natta med to nalgene-varmeflasker i posen. Desverre er tilstanden relativt dårlig på beina så ser ikke frem til denne dagen ute. Det er også kaldt.Rim er vakkert.Pakking av Camp. Vindstille og noe rundt -20.På vei nedover lia mot Grunnhåbua. Tungt føre..voffesen klarer til slutt ikke å holde følge. Han svømmer konstant.Grunnhåbua. Å komme seg hit har kostet opp til flere mini-twix, mars og milkway 😅Inspiserer beina på Faun, han har begynte å blø samt mangler veldig mye pels. Det er ganske kaldt å jeg blir bekymret for frostskader. Stapper han nedi jervehiet og pulken. På dette tidspunktet er pulken tung og føret håpløst. De siste kilometerne ned til Nordvika blir en strabasiøs tur. Brunskinnet veier rundt 27kg 😅Siste dagen ble en lang og slitsom. Men jeg ville ikke slå opp Camp for å ha enda en dag til med kaving i snøen samt en hund med dårlige bein. Her er det straka veien til Synnervika. Val

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Tar opp denne igjen. Crispi har nå kommet med ny utgave av Briksdal: https://www.crispi.no/aktivitet/fjellsko/crispi-briksdal-gtx Har fått disse i hus og er dessverre skuffet. Synes det er vanskelig å få de til å sitte støpt på foten. De har nemlig fjernet "snorhempa" som var på forrige utgave, som fungerte ypperlig til å låse fast hælen i ulendt terreng. De har også fjerna hempa brukt til å ta på skoen, øverst på skaftet. Irriterende at de slutter å produsere en utgave som, i mine øyne, var perfekt, og erstatter den med en ny som har færre funksjoner. Nå angrer jeg på at jeg ikke sikret meg et nytt par av forrige versjon før det var for sent....