Meget tvilsomt fra Klatrefører for Jotunheimen

[Tom]

Storgrovtind er en av de vanskeligst tilgjengelige toppene på Galdhøplatået. Men slik er det tilsynelatende ikke ifølge Klatrefører for Jotunheimen. Jeg siterer:

Nordryggen fra Storgrovhø:

"...Ned i skaret mot Storgrovtind forholdsvis enkelt, men løst. Eggen følges videre greit til topps."

Ja, dette hørtes jo ut som en lek, og det står intet om at sikringsutstyr er nødvendig. Jeg har selv vært på Storgrovhø og søkt nedover mot dette skaret, men fant det absolutt ikke forholdsvis enkelt. Det var derimot svært dramatisk natur, smalt og utsatt, og jeg turte ikke gå ned i skaret.

Jeg har også prøvd meg fra Heimre Illåbretind og opp videre mot Storgrovtind, men også dette endte med nederlag. Greit at klatreføreren er skrevet for klatrere, men man trenger ikke fremstille utsatte passasjer, som etter min mening krever sikring, som om det nærmest var Karl Johan.

[ods]

En kan ikke stole hundre prosent på det som står i føreren. Bl. a. står det at sydryggen på Galdhøpiggen er treer. Dette stemmer ikke med min erfaring. Det var ikke i nærheten av å måtte bruke tausikring. Videre står det at Soleiskardet (mellom Søndre Soleitind og Store Riingstind) nås lett fra Riingsdalen. Ja, man kan jo prøve hvor lett det er. Med hensyn til Storgrovtind kom vi sydfra (Heimre Illåbretind) og der er det en loddrett, utsatt hammer som vi sikret. Mellom Storgrovtind og Storgrovhø fant vi ikke behov for tausikring og vi er ikke mer enn tur-klatrere.

[Nils]

Jeg er enig i at klatreføreren tar litt enkelt på den beskrivelsen, men føreren forutsetter vel at man har litt klatreerfaring?? Jeg husker ikke helt hva som står i forordet om det...

Selv var jeg på Storgrovtind for noen år siden, og gikk nettopp eggen fra Storgrovhø. Uten sikringsutstyr gikk vi med iver og glede bortover eggen til hakket/skaret hvor laveste punkt er. Der ble det fort stopp ; rett ned noen meter. Vi søkte ned i vestsiden, hvor jeg ved å klyve/klatre på noen hylleformasjoner kom til bunnen av skaret. Derfra var det lett til Storgrovtind. Kameraten min ble forøvrig igjen ved skaret; han likte seg ikke der.

Jeg tror også mange kan få seg en overraskelse der hvis de får inntrykk av at Storgrovtind bestiges enkelt. Men sikringsutstyr? Jeg følte ikke behov for det.

[Kim]

Uten sikringsutstyr gikk vi med iver og glede bortover eggen til hakket/skaret hvor laveste punkt er. Der ble det fort stopp ; rett ned noen meter. Vi søkte ned i vestsiden, hvor jeg ved å klyve/klatre på noen hylleformasjoner kom til bunnen av skaret.

Det er det som er trikset, ikke klatre rett ned mot skaret. Vi snudde der for tre år siden for så å komme tilbake med tau. Skulle ha tittet litt mer rundt omkring for å finne en lettere vei... men det var en nydelig tur nr 2 vi hadde opp dit på våren med ski!

[Gjest Anonymous]

Tullete innlegg i utgangspunktet. Ligner på graderingsdiskusjonen på SS. Det er i klatreføreren (les KLATRE) at det står lett. Da forutsetter det at man har skjønn til å vurdere om man bør sikre.

[coni]

klatreføreren er i utgangspunkt meget dårlig. den er en skrytebok for noen gutter de mener de er verdensmester i klatring.

[Gjest Anonymous]

Det er tross alt en klatrefører - man trenger da ikke å si at det er nødvendig med utstyr...

[knut stabell]

Hei Tom !

Du er ikke alene om å føle at Føreren for Jotunheimen ofte gir liten veiledning.

For tinderangling har den etter mitt syn to vesentlige svakheter.

-Beskrivelsene er ofte for enkle og mangelfulle (når du forsøker å følge beskrivelsen kjenner du deg ikke igjen).

- Den sier ofte lite om forhold som har betydning for risikovurderinger, - eks løst, mose og sand på sva.

Sammenligner du beskrivelsen av ruter i "Føreren" og bøkene til Thommesen, så vil Thommesens bøker etter min erfaring gi bedre veiledning, spesielt ved tinderangling (på 2000 meterstopper).

Det er godt mulig at "Føreren" er god på mere utfordrende klatreruter.

knut

[morten]

Spørsmålet blir hvordan man skal tolke forholdsvis enkelt. Ordet forholdsvist blir her det essensielle, og i forhold til det klatreføreren ellers skriver om så blir det jo forholdsvist enkelt.

Mitt råd til tinderanglere og toppturentusiaster. Bruk ikke klatreføreren som fører, kun som en rar liten bok man kikker litt i. For de ALLER fleste av oss som først og fremst liker å gå på topper, gjerne med litt spennende passasjer, så er klatreføreren en "TULLEBOK". 80-90% av rutene som er beskrevet der vil vi ALDRI forsøke oss på likevel.

En bok som Thommessen, men med litt mer nøytrale, korrekte og informative adkomstbeskrivelser hadde vært tingen. Kanskje kommer det en slik en neste år ?

Ang nevnte Storgrovtind, traverserte vi denne i den kalde forsommeren som var. Jeg er ikke så stødig på utsatte passasjer, så om det var årsaken eller om det var nysnøen som dekket fjellet som var årsaken vet jeg ikke, men jeg syntes det så veldig lite trivelig ut i vestsiden. Vi hadde med en taustump og kom oss enkelt ned i det smale hakket mellom Hø og Tind ved hjelp av en 8-10 meters rapell.

Mot Heimre Illåbretind tok vi en direkte rapell ned fra toppen og så etter hvert den vanlige ruta som går litt ned i vestsiden og så iinn mot ryggen igjen før en kort, men bratt og utsatt hammer sperrer veien. Vi lurte litt på om det var et alternativ rett fra Heimre Illåbreen og opp litt nord for tinden, men syntes det så veldig bratt og utrivelig ut, så vi konkluderte med at det må være 1000 ganger bedre å ta med seg litt tau her, enn f.eks. å forhandle med løse steiner opp hele den bratte vestflanken. Men ruta som Nils gikk er nok kanskje den beste, men så er vel ikke du Nils, den som først og fremst blir omtåket så fort det kommer litt luft under armhulene dine??

[gi]

Mitt råd til tinderanglere og toppturentusiaster. Bruk ikke klatreføreren som fører, kun som en rar liten bok man kikker litt i. For de ALLER fleste av oss som først og fremst liker å gå på topper, gjerne med litt spennende passasjer, så er klatreføreren en "TULLEBOK". 80-90% av rutene som er beskrevet der vil vi ALDRI forsøke oss på likevel.

En bok som Thommessen, men med litt mer nøytrale, korrekte og informative adkomstbeskrivelser hadde vært tingen. Kanskje kommer det en slik en neste år ?

Som klatrer har jeg hatt god nytte av klatreføreren. Som tinderangler og toppsamler har jeg også hatt god nytte av den, spesiellt i Hurrungane. Husk at dette er en klatrefører, som primært skal beskrive klatreruter, og ikke en turguide. Den primære målgruppa til en klatrefører er klatrere.

Det å gi nøytrale adkomstbeskrivelser er ikke bestandig så enkelt. Bare se på det som blir skrevet under Turrapporter her på Fjellforum. Thommesen beskriver sin opplevelse av turen til toppen, vi andre beskriver vår.

Jeg har lest og brukt drøssevis av turbøker og turbeskrivelser i forberedelser til mine turer. Nå liker jeg aller best de turene der jeg ikke har noe annet enn kartet og eventuellt noen bilder å støtte meg til. Det er mye mer spennende enn at noen har "gått turen ferdig for deg"

[gi]

Som klatrer har jeg hatt god nytte av klatreføreren. Som tinderangler og toppsamler har jeg også hatt god nytte av den, spesiellt i Hurrungane. Husk at dette er en klatrefører, som primært skal beskrive klatreruter, og ikke en turguide. Den primære målgruppa til en klatrefører er klatrere.

Men jeg kan være enig i at forholdsvis enkelt er et ganske relativt begrep

Det forteller egentlig ikke så mye

[Nils]

Men ruta som Nils gikk er nok kanskje den beste, men så er vel ikke du Nils, den som først og fremst blir omtåket så fort det kommer litt luft under armhulene dine??

He, he! Tror jeg ville ha blitt noe omtåket hadde jeg hatt de samme forholdene som deg til Storgrovtind Morten. Passasjen jeg gikk var såpass utsatt at nysnø nok ville ha fått meg til å rygge. Tipper du hadde kommet forbi dersom du hadde hatt tørt fjell som meg.

[Gjest Anonymous]

En klatrefører beskriver som *hovedregel* ruter hvor det må brukes utstyr. Enten fordi det er et generelt behov for utstyr pga objektive klatretekniske vanskeligheter eller så bør man ha utstyr tilgjengelig i tilfelle f.eks værforholdene forværrer seg (glatte sva, etc som går greit i tørt vær kan være ekstremt farlige under nysnøforhold eller underkjølt regn.). Hvis det ikke står uttrykkelig at det ikke er behov for klatreustyr bør man derfor legge til grunn at det er behov for grunnleggende klatreutrustning som tau, sele, slynger og kilesett.

[Gjest Anonymous]

Nå er det flere år siden jeg var i jotunheimen og klatret, men slik jeg husker det, så syntes jeg føreren var helt ok. Men som sagt litt lenger opp i tråden, den er skrevet av klatrere for katrere. Er du ikke klatrer, så bruker du heller ikke en klatrefører som veiledning. Som klatrer bestemmer man jo selv hvor man vil sikre eller ei. Det er jo flere som mener man fint kan gå over feks skagastølsryggen uten å sikre et eneste sted. (jeg mener det er galskap) Det er jo også vanlig at taulag som går opp søre dyrehaugstind fra bandet, jogger over dyrehaugsryggen uten å sikre over der. Er det utsatt? Jepp, jeg synes det. Er det _nødvendig_ å sikre der? Nei, strengt tatt ikke. Det hele koker ned til hva en selv er villig til å ta av risiko. Men skal uansett _aldri_ stole blindt på føreren. Det er jo også kjent at svert mange returer fra klatreruter er guffene. Ta hornaksla i romsdalen feks, er mange returer der som får deg til å bli kvalm, selv om det helt vanlig å gå mye av dette uten tau, så tok jeg frem mitt når jeg gikk der.

[Dr Gonzo]

Savner litt informasjon jeg også. Men går stort sett greit. Er bare det at jo mer man vet jo bedre føles det

Ellers så er boka i forhold til andre førere litt hardere syns jeg. Dvs det forutsetter at du er erfaren i større grad enn andre. Men dette tar jeg i betraktning når jeg er på tur. Men det er mange som finner desverre ut under selve klatringen.. Og det er ikke alltid like morro.

[Torgeir]

Har gått flere rygger i Jotunheimen i sommer, og føreren har gitt for dårlig informasjon hver gang. Dette gjelder de generelle tekstbeskrivelsene, der det benyttes ord/utrykk som "noe løst", "utsatt", "én 20m rapell", "enkelt", osv. På nordryggen på Semmelholstind rapellerte vi 4 ganger, selv om føreren ikke nevner rappellering. Så man bør aldri stole på ryggbeskrivelsene, særlig ikke hvis man skal på tur utenfor Hurrungane. Het den ikke "Klatrefører for Hurrungane" i tidligere tider..?

Når det gjelder Storgrovtind, så var jeg der i sommer. Har tidligere prøvd å gå fra Storgrovhø, men ble stoppet av en hammer som måtte rapelleres (hadde ikke tau). Denne gangen gikk vi fra Heimre Illåbretinden, og dette gikk greit helt opp til en hammer 20-30m under toppen. Tørre og solvarme sva opp dit. Jeg fant en rute i venstre kant av den vertikale veggen (høy vertikal vegg fra høyre kant og innover). Klatring, ca. grad 3+/4, rimelig gode tak og ganske utsatt, høyde 3-4 meter opp på et galleri. Fulgte galleriet mot venstre, forbi noen skumle blokker, og opp på toppen. Retur samme vei, og her var jeg helt avhengig av å huske alle takene for å komme meg trygt ned. Ta med tau om du skal prøve deg her.

[Nils]

Når det gjelder Storgrovtind, så var jeg der i sommer. Har tidligere prøvd å gå fra Storgrovhø, men ble stoppet av en hammer som måtte rapelleres (hadde ikke tau). Denne gangen gikk vi fra Heimre Illåbretinden, og dette gikk greit helt opp til en hammer 20-30m under toppen. Tørre og solvarme sva opp dit. Jeg fant en rute i venstre kant av den vertikale veggen (høy vertikal vegg fra høyre kant og innover). Klatring, ca. grad 3+/4, rimelig gode tak og ganske utsatt, høyde 3-4 meter opp på et galleri. Fulgte galleriet mot venstre, forbi noen skumle blokker, og opp på toppen. Retur samme vei, og her var jeg helt avhengig av å huske alle takene for å komme meg trygt ned. Ta med tau om du skal prøve deg her.

Husker jeg sto og studerte hammeren du klatret opp når du går fra Heimre Illåbretind Torgeir. Syntes den så kinkig ut, og det var den tydeligvis.

Vi tok istedet den lange omveien rundt og opp til Storgrovhø og gikk eggen fra den til Storgrovtind. Hammeren/hakket som stopper mange der (og deg ) omgikk jeg i vestsiden, og det ga vel grad 2/2+.

[Gjest]

Ser det er mange som har vært oppe ved Storgrovtind/Heimre Illåbretind/navnløs NØ for Skardstind.

Går det an å nå disse toppene fra Leirdalen ved å opp langs Heimre Illåbreen UTEN å måtte over breen?

[Torgeir]

På siden inn mot Dumhøi er det bratte fjellvegger helt ned til breen. På siden mot Storgrovhøi er det bratt sidemorene nederst og bratt urd lengre inne. Særlig under Storgrovtinden er det bratt. Det er sikkert mulig å gå på snø i kanten under Storgrovhøi, men det er jo mye tryggere å gå på en blå bre..? For ikke så mange uker siden var det i alle fall fin knudreis helt inn i brebotnen, og vi passerte bare noen mindre områder med sprekker. Disse kunne enkelt omgås. Ikke noe behov for verken stegjern eller tau.

Går du på et tidspunkt da breen er dekket av snø, så må du selvfølgelig bruke tau. Det finnes både dype sprekker og skumle vannhull.

[Tom]

Mener du at du ønsker å nå skaret mellom Storgrovtinden og NØ for Skarstind (eller hva den heter). I så fall har jeg gått opp dit langs breen på østsiden. Det var meget lett. Kun vanlig morenelandskap.

[Nils]

Mener du at du ønsker å nå skaret mellom Storgrovtinden og NØ for Skarstind (eller hva den heter). I så fall har jeg gått opp dit langs breen på østsiden. Det var meget lett. Kun vanlig morenelandskap.

Vi hadde samme opplevelse. Enkelt å følge østkanten av Heimre Illåbreen. Vi vekslet på å gå helt i kanten på breen og i ura.

[Tom]

Samme som jeg gjorde det, Nils. Vekselvis bre (helt i kanten uten sikring) og ur. Men jeg må si at forholdene der var så lette at man absolutt ikke er avhengig av gode forhold. Der burde det gå greit å ta seg frem hele året.

[Gjest]

Takk for svar. Det høres jo ganske greit ut. Får se neste sommer!