En uke på Dovre "sommeren" '22

[arbe]

Nå når solen har «snudd» begynner tankene å vandre mot lysere tider, lange sommernetter og flotte teltturer i nye terreng. Da passer det godt både å starte planleggingen av nye turer og se tilbake til turene som har vært. Sommeren i år, om den kan kalles sommer, stod to uker drømmetur på planen. Jeg skulle ved hjelp av apostlenes hester vandre på kryss og tvers av Dovre OG Trollheimen, helt hjem til min egen ringe bolig. Vel, nå ble det bare én uke, og bare Dovre, mer om det siden.

Etter å ha prøvd begge deler har jeg fått en forkjærlighet for A til B-turer (kontra rundreiser). Da er man garantert nytt terreng hver dag. Det er god motivasjon for trøtte bein!

 

Ruten

Områdene for sommerens «langtur» var valgt av ulike grunner. Dovrefjell er ukjent terreng for meg, det har egentlig bare vært et område man passerer på tur sørover. Det store trekkplasteret er moskus. Jeg har siden jeg var barn vært fascinert av disse urdyrene, og hadde store forhåpninger om å få sett dem på (ikke for) nært hold. Ellers har området plenty med fiskevann og ikke altfor mange turrapporter (noe som indikerer lite folk). De fleste som vandrer her, går nok etter toppene. Jeg går rundt toppene. Alltid.

Speiding etter moskus, med blikket rettet mot Kjelsungdalen.

Målet var å bruke turiststiene i minst mulig grad. Dette gir to store fordeler: man unngår folk og man får orientert. Begge deler er positive parametere. Starten gikk fra Nysætre like nord for Fokkstugu. Herfra gikk jeg Kjelsundskardet videre gjennom Kjelsungdalen, vestover til Tverråbotn før kursen gikk nordover mot Leirsjøtelet og Åmotsvatnet. Derfra ble det mye turiststi til Flatbekktjønna og Snøfjellstjønna før turen ble avsluttet i Dindalen etter åtte fine dager på tur.

Grøna bød på utfordringer. Til slutt måtte jeg krype til korset og vade over. En frisk opplevelse.

Åmotsdalshytta. Vannet kan krysses der det nesten deles i to, i sær om man er smart nok til å bruke høye støvler.

 

Dyrelivet

Som sagt var et av de store ønskene med turen å få sett moskus. Om jeg fikk et glimt av villreinen var det naturligvis et pluss. Fjellrev var minst sannsynlig, men hadde helt klart ikke sagt nei takk. Allerede fra bilturen til start satt jeg med blikket festet vestover, på speiding etter svarte «klumper» i terrenget. Første camp ble ved Vindbustjønne (for øvrig mistenker jeg at den er uten fisk), og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta Kjelsungdalen eller Mjogsjødalen, jeg endte opp med førstnevnte og sjelden har jeg vært så fornøyd med veivalget.

På dag to vadet jeg Grøna, en frisk opplevelse, og steg inn i Kjelsungdalen. En på alle måter vakker dal. Grønne sletter, fine fiskevann og stupbratte fjell. Vinden og regnet pisket i ansiktet der jeg svettet meg oppover bakkene med 30 kilo på ryggen. Jeg var i zombie-modus, men lot blikket vandre fra tid til annen. Plutselig blir jeg var en mørk skygge i lien ovenfor meg. Man skulle jo tro jeg ble euforisk over å endelig få sett dette dyret på nært hold, men hjernen jobber på høygir sånn omtrent slik:
«Å dæven døtte, der står moskus-far. Max 50 meter fra meg». Blikket går febrilsk for å se etter to ting:
-hvor er familien?
-og hvor kan jeg søke dekning?

Moskusokse på tur. Bilde tatt etter at jeg har trukket meg et godt stykke unna.

Det var naturligvis ikke så mye som en steinblokk i kilometers omkrets, så her var det bare å legge om kursen uten noen videre dikkedarer. Først når jeg får en avstand på minst 150 meter tør jeg stoppe opp og se hvordan det ligger an. Moskusoksen har naturligvis hatt full kontroll på meg lenge. Nå rister han på hamsen og vandrer bort fra meg. Omsider roer pulsen seg og jeg kan knipse et (ikke veldig bra) bilde. Snakk om naturopplevelse, og selveste jackpoten allerede på dag 2!

Du må zoome hardt for å se dyrene, men dette var langt mer behagelig avstand!

Et par kilometer lenger oppe i dalen får jeg se en hel familie, inkludert et par kalver, som pludrer rundt på en slette 2-300 meter nedenfor meg. Mye mer behagelig avstand, og jeg setter meg godt til rette på en stein og bare nyter synet – lenge. Som om ikke moskus-bonanzaen var nok vekker jeg en flokk på 15-20 reinsdyr som krysser dalen et stykke foran meg. Det er en lykkelig mann som stabber seg videre oppover dalen og topper den herlige naturopplevelsen med to ganger 4 hekto steikfisk i siste vann før vannskillet. Dag 2 på denne turen er den mest klokkeklare terningkast 6 jeg noensinne har hatt på en fjelltur.

En fjellfant forsøker å fordøye dagens inntrykk ved Kjelsungvatnet 1329.

I ettertid viser regnskapet at jeg de første 6 dagene så flere moskuser enn mennesker. Det sier jeg meg fornøyd med!

 

Været

Været var begredelig, men det glimtet da til innimellom.

Våren ’22 var særdeles snørik i dette området, og selv om jeg dro ut i midten av juli fulgte jeg spent med på snø- og is-smelting de siste par ukene. Det gikk akkurat, og det ble lite snøgåing. Dog var sommerværet av det begredelige slaget. Sur nordvest, ensifret antall grader og hyppige regnbyger. Om nettene var temperaturen ned på 1-2 grader. Dette innebar MYE teltliv, og det aller meste av matlaging ble gjort i fortelt. Jeg er glad i teltet mitt, og hadde med meg en knakende god bok, men jeg kjente på savnet av camplivet, hvor man kan koke seg litt kaffe, fiske litt, slappe av i solskinn… Det var først på dag 7 jeg tok frem solkremen og kunne lette noe særlig på antrekket. Da ble også mat tilberedt utendørs, fiske ble tatt, jeg forspiste meg på nystekt ørret og rullet rundt i lyngen – altså slike dager som man drømmer om på forhånd! Fikk også sjekket værmeldingen mellom solkremsmøringen, og når den meldte minst like dårlig vær neste uke var saken klar – jeg stanser på Oppdal!

Det ble MYE teltliv. Da kommer man langt med kaffe og en god bok (og kartlesing naturligvis, mye kartlesing).

Solen viser seg frem, og om man klarte å kle ut den sure vinden var det faktisk ganske digg.

 

Fisket

Det er ikke til å komme fra at jeg var spent på fisket. En ting er at jeg er en notorisk dårlig fisker, isen var nylig gått, det var bikkjekaldt i både luft og vann, og jeg hadde funnet lite informasjon om fisket på forhånd. Resultatet ble helt greit. Største fisk var ikke mer enn 600g, men jeg tok fisk til maten de fleste dagene. Hadde jeg ikke hatt et (tidvis irriterende) prinsipp om å ikke fiske mer enn jeg spiser kunne jeg nok tatt betydelige mengder. En liten kuriositet – jeg satte ny høyderekord med tre sprelske steikefisk på 1397 moh. I notatboken litt om Flatbekktjønna (1397 moh.): «Spesielt siste biten til Flatbekktjønna var et helvete. Tror dette er styggeste plassen jeg har vært. Et rabol av stein, blokker og søkk». Litt gratis turistreklame der altså.

Flattbekktj. var kanskje en stygg plass, men jeg satte ny personlig høyderekord for fisk. Snadder!

Kunsten er å ha en liten stekepanne. Seks hekto middag. Namnam!

 

Oppsummert

Turens øyeblikk: første moskusmøte (så klart).
Turens leir: nedre Grytholtjønn – feit fisk og et panorama uten like med Storskrymten, Salhøa, Drugshøi, Larseggen og Snøhetta!
Turen bål: enkel seier siste kveld, da det var turens eneste av sitt slag.

Man "tager hvad man haver" når det skal fyres bål på 1140 moh.

Dovre leverte storslått natur, og er definitivt en tur jeg kommer til å huske. Ikke minst på grunn av moskusen. En rekke lekre leirplasser som ville vært himmelen i finvær. Lite folk. Fisken bet bra. Og jeg ble kjent i et, for meg, nytt området. En fin tur!

Som snytt ut av en reklame for Kvikk Lunsj.

Siste leir var også av det akseptable slaget.
 

Tverråbotn hvor jeg planla mye fisking. Vel, jeg fisket mye, men fangsten var skral.

Endret 29. desember 2022 av arbe

[+Bjellesau]

Inspirerende lesing i vintermørket... 👌

[aico]

Flott turrapport !

Det har blitt noen turer i Dovrefjell opp gjennom årene, og motivasjonen for å dra tilbake ble absolutt ikke noe mindre etter å ha lest dette!