Høydesyk på min første 4000-meter (Mt Blanc du Tacul, Chamonix, Frankrike)

[Ole-Petter]

Det var jo nesten for dumt, men selv etter så mye lesing og grundige forberedelser klarte jeg å bli ganske dårlig på turen til Mont Blanc du Tacul. Enda godt vi ikke gikk for hovedtoppen Mt Blanc denne første gangen.

Akklimatiseringen visste vi var for dårlig: To dager på Leshaux-breen i drøyt 2000 meters høyde, med overnatting på Leshaux-hytta (2500 m). Så hadde vi klippeklatret en dag nede i Chamonix. Men vi satset på at det var sant; at Tacul var ganske kort og lett, og at vi umulig kunne rekke å bli alvorlig syke – DET skulle vise seg å stemme.

Vi hadde ikke forhåndsbooket plass på taubanen opp til Aiguille du Midi (3842m), og møtte derfor opp en halv time før avgang, dvs 07.30. Da fikk vi tid til å parkere gratis 400 m unna. Dette var utenfor høysesongen, og det gikk greit med plass i vogna, som forøvrig holdt en imponerende hastighet oppover. Vi anslo farta til 40 km/t, og en oppstigning som trykkmessig klart overgår det man opplever på fly. (Sondre fikk svært vondt i øra ned igjen…)

Etter skiftet av vogn på mellomstasjonen var det aldeles utrolig å løftes oppover de bratte og glatte klippene og snøskrentene opp til den spisse toppen. Den økende og imponerende utsikten slukte faktumet om at dette egentlig var vanvittig kommersialisert, og vi frydet oss vilt! Når høydemåleren passerte 3000 m rådet en høytidsstemning blant oss tre nordmenn.

Byggverket på toppen er imponerende plassert, men jeg uroet meg straks fordi jeg kjente meg ganske svimmel. Og den skarpe snøkammen ned fra toppen som vi måtte gå ned etterpå, så ikke ut til å tillate noe fall. Vel, erfaring har lært meg å ta det som kommer når det kommer, og vi konsentrerte oss om å finne veien til utgangen. Her var det behørig merket om ansvar og bresprekker, med både achtungs og warnings. Med skjelvende hender (det var et par minusgrader i skyggen) tok vi på oss stegjern og tau. Solkremen ble heller ikke glemt, men faktor 12 viste seg å være altfor lite, og sunblock’en på leppene burde vi nok brukt flere ganger. Det ligger vel klart mellom linjene nå at vi ble ganske forbrente…

Rolig, pent og rolig
Det gikk ganske bratt på snøeggen - og luftig - ned mot breflata. Hadde det vært panserhard is og ingen spor, hadde jeg glatt psyket ut, for utsikten 2800 m rett ned i Chamonix var helt utrolig! Men det gikk egentlig veldig greit, selv om jeg var ganske svimmel. Vi hadde jo også isøkser å støtte oss på, og tau mellom oss. Ganske snart flatet det noe ut, og vi gjorde en halvsirkelformet bevegelse rundt hele Aiguill’en, der noen allerede var i gang med å klippeklatre på de finslipte granittveggene.

Vi passerte Cosmiques-hytta og Col de Midi i rolig tempo. Det visste vi var en suksessfaktor; rolig gange, ikke stresse selv om iveren er stor. På denne flata hadde jammen noen slått opp telt også. Bivuakk er tillatt, men ikke camping. Dvs at du kan sette opp teltet seint om kvelden, men må pakke bort alt neste morgen, og også bære det med deg.

Opp NNV-siden på Mt Blanc du Tacul så vi tydelige spor, og været var helt topp, så alt lå til rette for å nå toppen. Snart ble det motbakker, og åpenbart at oksygennivået var lavere enn vi hadde opplevd før: Det nyttet ikke å gjøre annet enn å rusle! Før det bratnet for alvor satt vi oss ned på om lag 3800 m og spiste frokost. Jeg merket jeg var tung i hodet, og det prikket litt i fingrene. Svimmelheten var gått noe over.

NNV-flanken
Fotsporene rundet en isvegg på 8-10 meter, og buktet seg oppover NNV-flanken. Dette var gradert WS (wenig schwierig – lite vanskelig, eller PD om du vil), og vi gjorde erfaring med hva det vil si. Ett punkt var en tydelig forkastning på breen vi måtte opp, en 2m loddrett isvegg på andre siden av en smal meterdyp sprekk. Noen hadde lagt igjen et tau med knuter her, festet i en isskrue, som gjorde videre avansement svært enkel. Vi var nesten litt skuffet, men benyttet tauet og dro oss opp for å spare tid og krefter.

Etter hvert tiltok vinden kraftig, og snøfokket gjorde sporene utydeligere og mindre dype, men været var ellers topp. Begeistringen steg brått da jeg oppdaget at høydemåleren bare viste streker – vi hadde passert grensa for hva den kunne måle; 4000 meter! Trafikken oppover var ikke avskrekkende; det var tydelig at vi var utenfor høysesongen. Snart flatet sporene ut, og vi møtte vinden i ansiktet med full styrke samtidig som vi så toppen og Mt Blanc ruvende noe bakenfor, bak Mont Maudit. På med vinterlue og hetta på anorakken! Dette tilsvarte norsk vinterfjell en vindfull påskedag.

Kraftig vind på toppen
Hodepinen hadde for alvor meldt seg nå, og det gikk utrolig sakte i de kraftig vindkastene oppover de slake bakkene mot toppeggen. Denne så vi gikk over i bratt klippe på slutten, der snøføyka sto mange meter ut over stupet i nord. Om lag 30 høydemeter under toppen, før den siste snøeggen og den bare klippen, ble jeg regelrett blåst over ende, og vi besluttet å stoppe her. Å gå videre i slik vind kunne bli skummelt på en smal egg, og så var vi for første gang godt over 4000 meter. 4248 m skulle toppunktet være, og vi regnet Tacul som besteget med god samvittighet. Sikkerheten i høysetet! Vi klarte å ta noen få bilder, men jeg turte ikke ta opp videokameraet på grunn av vinden. Så hastet vi nedover.

Det gikk i grunnen fort å gå ned, og vi passet kun på å holde balansen i tråkket. De andre i laget kjente også hodepine nå, mens jeg hadde dundrende verk. Ved 2-metersforkastningen var det stor kø av italienere, som skulle sikre seg uavhengig av tauet som var lagt opp. Dette tok lang tid for dem, og vi var heldige og fant en isskrue til ved siden av - med slynge - og rappellerte raskt forbi alle sammen. Jeg var imponert over hvor greit Lars-Petter (11) – sønnen min – hang med hele tiden. Han stolte virkelig på utstyret – og på oss! Men jeg var litt bekymret for høydesyke også for ham. Det er visstnok ikke bra for barn å gå for høyt, sa dem på turistkontoret i Chamonix.

Høydesyk
Vel nede på bresletta Col du Midi kjente jeg hvert bidige pulsslag i hodet, var kraftig svimmel og var brått blitt utrolig sliten. Det gikk som i sirup bortover breen, og jeg gruet meg vanvittig til de 200-250 høydemeterne opp til taubanestasjonen. Heldigvis hadde vi fortsatt 3 timer på oss til siste nedfart. Sondre overtok nå mer av innholdet i sekken min, og gikk først som trekkhund. Han følte seg i god form, bare med lett hodepine. Jeg følte meg utrolig nedkjørt, og halvveis oppe i motbakkene var jeg svært takknemlig for at Sondre hadde mye krefter igjen – han formelig dro meg oppover, med Lars-Petter i midten. Lars-Petter ba nå også om lengre pauser, men jeg var også begynt å bli kvalm – et alvorligere symptom, og ba Sondre kjøre på det han orket. Taudraget hjalp meg også å holde balansen opp de luftige snøkammene på slutten, og utrolig lettet og sliten gikk jeg inn den vesle jernporten på toppen av Aiguille du Midi.

Når vi kjørte nedover igjen, var det akkurat som om jeg kjente livet og oksygenet kom tilbake i kroppen. Selv om hodepinen gradvis avtok over 4-5 timer, var jeg helt frisk og fin i beina igjen allerede nede i Chamonix. Vi hadde jo bare vært 7 timer på tur (taubanen inkludert), og gått totalt bare 1700 hm (250 hm ned, 600 hm opp, ned disse igjen og 250 hm opp til A.du Midi til slutt).

Vi hadde sanket nyttige erfaringer med tanke på en tur neste gang, der Mt Blanc vil være hovedmålet:
· Jeg trenger i alle fall flere dager til akklimatisering, og noen netter med overnatting over 3000 meter er sikkert også lurt.
· Sola er ikke å spøke med, og sunblock må smøres på flere ganger på samme tur – faktor 12 i ansiktet var altfor lavt
· Slutten av juni er lavsesong med tanke på folk, mens snøforholdene var helt greie så tidlig på sommeren
· PD-graderingen av denne ruta betydde en ganske enkel tur for OSS
· Mt Blanc du Tacul er en bratt bretur på 5-6 timer, som man greit kan klare på en dag
· Vinden kan bli utrolig sterk over 4000 meter, men vanlig erfaring fra norsk vinterfjell – og vindtette klær, votter og lue – holder, en solskinnsdag i juni

[Lyngve]

Takk for tipset om det sveitsiske kartverket sine websider, samt flotte bilder fra Alpene.

Hvordan så forholdene ut for traversen til Maudit? Mye sprekker?

[Ole-Petter]

Beklager, jeg la ikke merke til det...

[GrendelRaptor8]

Jeg er enig i at overnattinger på rundt 3000 hadde vært fornuftig. Akklimatisering under den høyden har ikke særlig for seg.

Jeg synes du var "tøff" som turde ta med en såpass ung "mann". Jeg hadde ikke gjort med mine barn i den alderen, men det får være ditt valg. Barn tåler som du selv sier ikke høyde særlig bra, og det største problemet er også at de ikke har god nok kunnskap om høydesyker og kan derfor ikke alltid kommunisere sin tilstand bra nok til andre eller ta nødvendige grep.

Jeg har selv sett folk dø av høydesyke så dette kødder jeg ikke med.

Ellers gratulerer med toppen (som om toppen er toppen ).

Også festlig å se bilde nr 4 (kalt "Tacul_flanke.jpg"). I den fjellsiden du ser der ble jeg tatt av skred i 1993

[Erling]

Enig med west at du trenger litt tid på 3000 moh for å klatre 4000 meters topper.

Turbeskrivelsen ligner litt på det jeg opplevde da jeg skulle prøve meg på Mont Blanc du Tacul, bortsett fra at jeg aldri prøvde å nå toppen pga dårlig vær. Jeg hadde med en guide og gikk litt rundt på breen i stedet. Til forskjell fra Ole-Petter kastet jeg i tillegg opp på breen rett før jeg skulle opp den luftige snøkammene på slutten mot toppen av Aiguille du Midi. Og når jeg gikk ut av gondolbanen nede i Chamonix hadde hodepinen og kvalmen forsvunnet.

En av turdeltagerne jeg var sammen med på haute Route i våres skulle opp til Mont Blanc du Tacul ca 1.mai med ambisjoner om å kjøre ned fra Mont Blanc på ski. Han ble også tatt av snøras opp den samme flanken som deg west. Han ble fløyet ut med helikopter, men fikk ingen skader. Jeg tror snøskredfaren i den flanken er så høy at vi ville vært reservert for å gå opp der hadde det vært i Norge.

Gikk det bra med deg west under snøskredet

[GrendelRaptor8]

Det gikk heldigvis bra. Vi var tre stykker som oppholdt oss i alpene i lang tid i den perioden. På vei opp Tacul ble vi tatt av skred alle tre. Vi ble dratt 200-300 meter nedover før vi stanset. Gikk heldigvis bra med alle sammen.

Vi burde nok hatt vett til å holde oss unna hele fjellsiden siden vi akkurat hadde hatt 3 ubehagelige døgn i snøhule pga snøfall.

Ungdommelig pågangsmot

Heldigvis er vi litt klokere i dag...