Uranostinden via sørryggen - Falketind og Stølsnostinden (24-26.juli 2008)

[JohnB]

Her kommer min første turskildring her på Fjellforum.

Først litt om forutsetningen for turen slik at dere som leser dette og lurer på om dere kan gjennomføre samme tur skal vite på hvilket nivå vi ligger på når det gjelder fjellturer. Av samme grunn vil jeg også så godt jeg kan forsøke å angi litt om tidsforbruket underveis.

Jeg og en kamerat bestemte oss for to år siden at vi skulle få til en fjelltur i året hvor vi skulle bestige noen topper. I fjor regnet turen bort, så dette var altså vår andre topptur. Det første året var det Tverrbotntindane og nord-ryggen på Visbreatinden som ble besteget.

Ingen av oss har med andre ord gått spesielt mye i fjellet de siste årene. Han har stort sett syklet og jeg drevet litt klatring. Tidligere i år gikk jeg tre dager fra hytte til hytte, mens for min kamerat skulle dette bli første gang han tok på seg fjellskoene i år.

I år bestemte vi oss for å ta turen til Koldedalsvannet, slå opp et telt der inne og bestige Uranostinden via sørryggen den ene dagen og Falketind og toppen rundt Stølsnosbreen den andre dagen.

Etter hvert som avreisedagen nærmet seg så vi at vi kom til å bli kjempeheldige med været. Vår eneste bekymring var om om veien inn til Koldedalsvatnet var snøfri og om bommen var åpen. Jeg hadde vært i området 3 uker tidligere og da var det veldig mye snø i området.

Dag 1, 24 juli 2008 Koldedalsvatnet

Vi reiste fra Oslo/Årnes på kvelden og var fremme på parkeringsplassen ved Hydro-hytten ved enden på veien rundt midnatt. Jeg hadde fått et tips om teltplass her inne på forumet, men selv om det var stjerneklart var det for mørkt til å begynne å lete etter det stedet, så vi satte opp teltet nede på småsteinsletta nedenfor hytta. Litt hardt å få ned teltpluggene, men nok av steiner til å holde teltet på plass. Vi var slitne og spente foran neste dag hvor Uranostindens sydrygg skulle bestiges. Klokken ble satt på 0800.

Dag 2, 25 juli 2008 Uranostinden via sør-ryggen og Slingsbytinden

Solen sto tidlig opp og gjorde at teltet ble meget varmt, så etter en god lang frokost i klappstolene våre og litt graving med en flat stein for å få gravd ned frysebagen i en snøfonn var vi faktisk klare til avmarsj 0815. Vi skrådde rett opp i lia mot høyde 1311 og passerte på nedsiden av denne og krysset elva ca 300meter før Uradalsvatnet (Ikke URDA…som det står blant annet på mitt gamle kart)

Grunnen til at vi krysset elven her var at jeg var litt redd for at det var for mye vann ved vadestedet helt oppe ved vannet. Det var nemlig det 3 uker tidligere. Kan for øvrig informere om at det er en fantastisk teltplass der hvor den lille bekken begynner like vest for høyde 1311.

Stykket fra Koldedalsvatnet til Uradalsvatnet er lettgått så ganske raskt passerte vi stien som går opp til Kvitevatnet. Her tok vi for første gang frem beskrivelsen av Morten Helgesens tur over ryggen fra august 2002. Etter en kort orienteringspause satte vi i marsj, fylte alle vannflaskene i den siste bekken, og gikk på et forholdsvis markert tråkk øst for høyde 1450 og 1487 før vi gikk opp på ryggen. Fantastisk å komme opp på ryggen og se utover Uranosbreen. Vi hadde brukt ca 1t 40 min hit.

Ryggen oppover mot S2 (2048) var lettgått, med noen klyvepartier men bød ikke på noen problemer. Min kamerat som har et snev av høydeaversjon hadde imidlertid bitt seg merke i at det i vår utprintede guide sto at ryggen opp mot selv Uranostinden var adskillig brattere….

Et lite stykke før toppen på Ø2 skulle det være et litt luftig/utsatt hakk ned, vi fant hakket men syntes ikke det var noe særlig skummelt.

Oppe på S2 så vi for første gang ordentlig hva som ventet oss på selve Uranostinden. Den så ikke lett ut. Videre bort ned og bort mot S1 (2037) var det greit å gå uten noen problemer.

På S1 tok vi en liten pause for å studere Morten H sin beskrivelse av turen opp mot Uranostinden. Etter å ha lest den sammen sa min kamerat at han ikke kom til å bli med videre. Det var særlig ordene ”med ryggen mot avgrunnen” som hadde skremt han, i tillegg så han jo at det så luftig ut. Han ble med bort til der hvor den første hammeren begynner, men var fast bestemt på ikke å bli med opp da han som han sa ”Jeg vil ikke komme meg videre når vi hadde klatret opp hammeren” Han ba meg derfor gå videre mens han selv skulle gå ned i vestsiden og traversere seg bort til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden.

Jeg hadde ikke særlig lyst til at vi skulle skille lag så vi inngikk en avtale at jeg skulle klatre opp hammeren og sjekke forholdene videre og deretter komme tilbake og si om jeg mente han ville klare det eller ikke. Klatringen opp hammeren var ikke særlig vanskelig men jeg kan forstå at noen synes det er greit med sikring her da man jo kan falle langt om man først faller. Etter at hammeren var unnagjort så jeg bort på den skarpe eggen som ”alle” skriver og prater om. Siden jeg viste at eggen og de få meterne med klatring ”med ryggen mot avgrunnen” etter selve eggen var det min kamerat var skeptisk til tenkte jeg at jeg skulle finne en vei litt nedenfor eggen mot vest. Det gikk overraskende lett, veien sa seg selv og før jeg nesten var klar over det sto jeg og så ned på den skarpe eggen. I vått vær kan det nok være litt mer skummelt da fjellet da vil være temmelig glatt der nede hvor jeg gikk.

Glad som jeg var etter å ha funnet en vei jeg mente min kamerat kunne benytte, gikk jeg den skarpe eggen tilbake til toppen av hammeren og ropte ned til han at han måtte komme opp for dette ville han klare! Hvis han allikevel ikke skulle klare det så kunne han evt gå ned i vestsiden fra toppen av hammeren. Litt løst, men helt greit så det ut til.

Han klatret lett opp hammeren og mens han gikk litt ned for begynne å traversere på nedsiden av eggen gikk jeg opp på satte jeg meg på den skarpe eggen for å rettlede han. Ganske snart fant han ut han like gjerne kunne komme opp på eggen han også så da klatret han rett opp vestsiden av eggen og satte seg foran meg på eggen midt i mot meg! Vi lo, jublet og knipset noen bilder, før jeg gikk forbi han på eggen for å komme meg på andre siden av han slik at vi også fikk bilde av han ovenfra. Han som noen minutter tidligere hadde vært skikkelig skjelven snudde seg nå lekende lett på eggen slik at han endelig kom rett vei

Der den skarpe eggen slutter er det en liten hammer som kan man enten kan omgå til venstre som jeg gjorde eller ut til høyre ”med ryggen mot avgrunnen” som min nå veldig ivrige kamerat gjorde. Etter dette var resten av turen opp til toppeggen og toppen lett. En liten ruglete hammer ble omgått til venstre på ttrappetrinnene som vår ”guide” også beskrev. Vi nådde toppen etter nøyaktig 4 t 30 min. Da hadde vel ”overtalelses/vurderingsprossessen” litt lengre nede tatt ca 30 min.

Utsikten på Uranostinden 2157 moh er helt fantastisk! At det var skyfritt, sikkert 20 grader og vindstille gjorde det ikke akkurat verre å være der oppe!. Vi satte oss ned på toppen og spiste en god og lang lunsj mens vi tittet på et taulag langt nede på breen under oss som var på vei til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden.

Etter at lunsjen var unnagjort satte vi kursen nord- og nedover og ned i skaret hvor vi møtte taulaget vi hadde sett nede på breen. Turen ned dit gikk veldig fort da vi skled ned på diverse snøfelt. Nede i skaret satte vi fra oss sekkene og tok med oss en vannflaske opp på Slingsbytinden (2026). Oppe på toppen hadde vi god utsikt mot vestsiden av Uranostinden hvor vi skulle traversere oss ned til Uradalsbandet. Det lå fortsatt en del snø der som kunne hjelpe oss. Det gjaldt bare ikke å komme for langt med mot det ”stupet” som går på tvers et stykke nede i siden. Takk til de som har tipset om dette tidligere! Nede på bandet tok vi på oss sekkene og satte utfor. Turen opp/ned fra Slingsbytinden brukte vi 35 min på inkludert rekognosering på toppen.

Nedstigningen mot Uradalsbandet gikk greit, vi skled mye på snøen og kun en gang kom vi for langt ned og måtte gå litt opp igjen for å komme oss over et lite stup. Ved våte forhold vil jeg tro at det er vanskeligere å gå ned her da det var ganske bratt og sva med småstein på de feltene hvor vi ikke gikk på snøen. Etter hvert kom vi frem til den røde hammeren/høyden ovenfor Uradalsbandet. Vi slet med å finne rett vei ned til bandet, men etter hvert fant vi da en vei. Litt løst og litt bratt men helt greit. Nede på bandet ble det en liten pause før vi satte i marsj rundt Uradalsvtnet og videre ned mot teltet ved Koldedalsvatnet.

9 timer etter at vi startet kunne vi endelig ta av oss fjellskoene, ta oss et lite bad og sette oss i de medbrakte klappstolene for å nyte solen over Falketind mens vi spiste noen Wienerpølser!

Utpå fredagkvelden ble det temmelig folksomt rundt oss. Hamar og Hedemarkens Turistforening (HHT) arrangerte fellestur. De skulle også gå Uranostiden (ikke ryggen) og Falketind. I tillegg var det flere andre som skulle på tur neste dag. Til sammen var vi vel rundt 30 personer. Det ble fyrt opp et par bål og det ble riktig så hyggelig utover kvelden.

Ett par kalde pils gjorde dagen perfekt!

Dag 3, 26 juli 2008 Falketind og Stølsnostinden

HHT hadde sagt de skulle gå kl 8. Siden de var såpass mange som 14 stk valgte vi å gå alene litt før de gikk av gårde. De skulle dessuten gå over Støsnosbreen mens vi skulle gå i snøkanten i sør siden vi verken hadde breutstyr eller breerfaring. Min venn hadde slitt litt med kneet på kvelden men nå var han fit for fight igjen. Turen opp til vann 1291, ”Tredje vannet” gikk greit men så begynte smertene i kneet hans å komme tilbake og vi skjønte raskt at han ikke kunne komme seg opp på Falketind i dag.

Han ville dog ikke gi seg med en gang da han hadde lyst til gå forbi den store fonnen vi så i andre enden av vannet samt og se Andre vatnet som han hadde lest og hørt så mye om! På vei bort til fonnen lurte vi veldig på hvordan vi skulle komme oss forbi den, da den var ganske stor! Når vi kom bort til den så vi dog at nederste del av fonnen hadde brukket av fra fonnen og vel lå i vannet/vannkanten. Etter å ha passert bekken fra fonnen på en liten snøbru kunne vi derfor lett spasere forbi helt nede ved vannet. Etter noen hundre meter dukket Andre vatnet opp. Der tok vi en pause og overført drikke og mat fra hans sekk til min sekk. Med 2.8 liter drikke med meg følte jeg meg trygg på at jeg ikke skulle gå tom for drikke på turen.

Mens vi satt der kom det store følget forbi og jeg gikk sammen med de bort til elven ned fra Stølsnosbreen. Der tok de en pause, mens jeg bare stoppet for å fylle flaskene til randen. Føreren som hadde gått her de siste 18 årene sa at det var helt greit å drikke vannet så langt nede så da stolte jeg på det. 2 timer hadde jeg brukt hit og da hadde det gått veldig sakte den stunden hvor min venn haltet seg med.

Elven ble med litt besvær steinhoppet og jeg satte kursen opp mot Stølsnosbreen. Turen opp gikk overraskende lett og snart dukket breen og Støsnostinden opp. Det lå fortsatt en del snø i forkant av brevannet nedenfor breen og jeg krysset elven på en stor og god snøbru. Når jeg så opp mot Stølsnostinden så jeg spor som krysset rett over breen fra Stølsnostinden og ned mot steinuren i nedkanten av breen. Jeg har tidligere sett bilder her på Fjellforum som viste at det sannsynligvis kan bli en passasje over der hvor man ikke trenger å gå på bre. Å gå ned fra litt ovenfor skaret mellom Støsnostindene og deretter rett over breen/snøen? ville jo kunne spare meg for litt tid på returen. Jeg tenkte mye på dette resten av dagen.

Etter å ha forsert den bratte bakken til høyre for der hvor breen en gang hadde strukket seg helt ned til brevannet holde jeg meg godt til høyre på breen eller gikk jeg på snø? Jeg aner egentlig ikke hva jeg gikk på siden alt så likt ut for meg. Jeg følte meg uansett trygg da det hele tiden var bare felter både til høyre og venstre for meg. Det kunne med andre ord ikke være særlig dypt der hvor jeg gikk. Føreren fra HHT hadde ved leirbålet kvelden før også sagt at Stølsnosbreen var en veldig grunn bre.

Et stykke bak meg dukket det opp to yngre gutter som fulgte mine spor så ble jeg borte i snøen så kom det i alle fall noen ikke så lenge etterpå tenkte jeg og ble litt tøffere og satte kursen rett mot vesteggen hvor jeg hadde tenkt å gå opp. Like før skråningen oppe mot eggen begynner og snøen/breen slutter tok de to meg igjen. Jeg spurte om de hadde vært her før og om de eventuelt viste hvor det var lettest å gå opp på vesteggen. De hadde aldri vært her før de heller og ante ikke en gang at det var en vei opp vesteggen. De tuslet videre mens jeg tok frem kartet en gang til for å forsøke å se hvor jeg burde gå opp. Det var en stupbratt (40meter?) utstikker/stor knaus til venstre ut mot breen og jeg så på kartet at hvis jeg rundet denne kunne jeg sikkert komme meg opp på vesteggen fra nord. Akkurat da angret jeg på at jeg ikke hadde lest mer om denne eggen før jeg dro.

Når jeg tittet opp fra kartet så jeg at de to guttene jaggu hadde satt kursen rett opp mot vestsiden av eggen. Det så riktignok veldig bratt ut helt på toppen, men med to stk foran meg følte jeg meg litt tryggere så jeg satte i marsj etter de opp steinura. De var nok i en del bedre form enn meg så de gikk fra meg for hvert skritt oppover. Det var løst, men mer tungt enn vanskelig å komme opp til der hvor ura slutter og fjellet begynner. Jeg fant et lite tråkk opp det første stykket, så vidt jeg kunne se så var vel dette det eneste stedet hvor det var naturlig å gå opp så det sa seg nesten selv. Midt i dette klyvepartiet på ca 5 meter hørte jeg stemmer over meg og når jeg tittet over kanten så jeg til min forundring at de to guttene sto der. De slet med å finne veien videre opp det så ut som det var det siste skikkelig bratte stykket før det virket som det ble litt flatere igjen inn mot der hvor selve ryggen startet.

Der hvor de sto og vurderte var det et dieder på 3-4 meter med for så vidt gode tak så det ut til, men det var temmelig bratt så jeg gikk litt ut til høyre ut mot Morka-Koldedalen for å se om jeg kunne finne en annen vei opp. Ganske fort fant jeg et ”tråkk” som traversert seg på skrå opp mot eggen og som til slutt kom inn på vesteggen 40-50 meter nærmere Falketind enn der hvor eggen starter. Det var et par punkter der som jeg kanskje vil få litt mareritt om senere, ikke fordi klatringen i seg selv var så vanskelig, men det var et par plasser hvor jeg måtte bruke undertak for å dra meg opp og holde meg fast. Det føltes trygt der og da, men i etterkant har jeg tenkt at vi (de fulgte etter meg) burde ha nok ha forsøkt diederet.

Det å gå på en liten sprekk i overkant av noen sva med påfølgende stup som ikke stoppet før Andre vatnet var nok ikke så trygt når takene var undertak. Jeg ville jo aldri klart å holde igjen min egen kroppsvekt om fotfestet hadde glippet. I vått vær vil jeg aldri i livet beveget meg bort her. Siden vi flere steder beveget oss opp på neste nivå ved å klatre rett opp en meter så vil det heller ikke være så lett å gå tilbake vil jeg tro. Men, vi kom oss opp alle tre!

Oppe på eggen så jeg at om jeg hadde rundet stupet/knausen helt nede på snøen/breen så kunne jeg gått opp fra nord slik jeg hadde sett på kartet at det var mulig. Det var bratt opp der, men det gikk noen spor i snøen så mulig var det! Men, hadde jeg gjort det så hadde jeg jo aldri hatt det så spennende og luftig som det tross alt var å gå på andre siden. Det er jo godt å kjenne at blodet pumper i årene også!

Ryggen videre opp mot Falketind var bred og fin med noen litt smalere punkter, men etter å ha gått på Uranoseggen dagen før var jo dette ingenting. Dessuten var det ”trygt” med snøfonnen 5-10 meter nede til høyre for meg, selv om det hadde blitt en lang rutsjetur

Det gikk fort bortover ryggen og jeg var oppe på Falketind nøyaktig 4 timer etter starten fra Koldedalsvatnet. Etter en liten fotoseanse skled jeg på snøen ned nordryggen til ”bandet” for å spise lunsj sammen med HHT-gjengen som jeg så var på vei det siste stykket over breen.

Under lunsjen kom føreren bort til meg og sa at jeg når jeg skulle ned igjen bare kunne følge sporene deres over breen. Jeg hadde dog fortsatt en tanke/plan om å gå rett over breen via steinfeltene fra skaret mellom Stølsnostindene. Mens HHT-gjengen fortsatt koste seg med maten før de skulle gå opp til Falketind satte jeg i marsj mot Stølsnostind.

Det var meget lettgått bort til en høyde på 1960, jeg småjogget stoler deler av veien bortover ryggen. Høyden ble passert, deretter gikk det nedover litt før jeg gikk opp på Ø1 (2001). Det var greit å gå med store fine steiner. Ø1 ble passert med kun en kort fotostopp. Nedstigningen fra Ø1 mot skaret mellom Ø1 og Stølsnostinden var litt mer utfordrende enn ryggen til nå hadde vært. Et lite stykke på veien ned dukker det opp en hammer som jeg omgikk greit til venstre for jeg fortsatte nedover et ganske langt stykke med sva. Her hadde jeg nok slitt en del mer om det hadde vært vått og ikke som nå 20 grader og skyfri himmel.. På veien tilbake omgikk jeg både svaene og hammeren ved å følge et tråkk nede i siden mot Stølsnosbreen som endte opp like øst for denne hammeren.

Nede i skaret tok jeg av meg sekken og tok fatt på stigningen opp mot Stølsnostinden. Veien opp dit sa seg selv og jeg kom meg greit opp selv om joggeturen litt tidligere gjorde at jeg fikk vannvittig tunge ben halveis opp i stigningen. Melkesyren gjorde at jeg hele tiden måtte snakke med meg selv for å holde meg gående ”John, opp til den steinen så en pause” det gjentok jeg til jeg var oppe på toppen. Fantastisk utsikt mot Hurrungane!! Jeg hadde brukt 1t 10 min fra lunsjstedet på bandet til toppen. I beskrivelsen jeg hadde printet ut hadde Morten H anslått at han brukte 1,5 time tur/retur på samme strekning så jeg skjønte nå at jeg ikke toppform og langt fra den formen som han var i høsten 2002. På veien ned til sekken i skaret så jeg flere steder at det var mulig å traversere seg ned til brekanten for å krysse rett over breen slik jeg hadde tenkt i hele dag. Men siden jeg følte jeg hadde tatt nok sjanser i dag valgte jeg å gå/løpe mot slutten tilbake til bandet nedenfor Falketind for å gå i sporene til HHT-gjengen ned over breen. I løpet av dagen hadde mange gått andre også gått i samme tråkket. Jeg var tilbake ved lunsjstedet 2 timer etter at jeg startet på på turen til Stølsnostind, mao gikk det fortere tilbake noe som jo også er naturlig pga høydeforskjellen.

Over breen gikk det veldig lett, jeg småjogget hele veien og brukte faktisk ikke mer enn 13 minutter fra jeg forlot bandet til jeg var nede ved brevannet.. Da var jeg glad for at jeg ikke hadde traversert ned fra skaret mellom Stølsnostindene og gått over breen. Jeg ville jo uansett ikke spart så mye tid på det. Dessuten var det jo skikkelig gøy å jogge nedover over breen

Ned til Andre vatnet begynte jeg å tenke på vann av to grunner. Jeg var i bunnen på den siste flasken min (2,8 liter hadde gått med) og dessuten hadde elven vokste seg større i løpet av dagen slik at jeg lurte på om jeg måtte vade for å komme meg over. Vel nede fylte jeg på med vann, tok sats fra en stor stein og hopper over uten å bli alt for våt. Bekken var krysset ca 30 minutter etter at jeg forlot brevannet oppe ved breen.

Kun siste etappe hjem til teltet gjensto. Jeg begynte å tenke på snøbroen borte ved fonnen som ventet på meg borte ved Tredje vatnet.(1291). Var den fortsatt der og ville jeg tørre å gå over? Jeg var jo alene og burde ikke ta noen sjanser.

Før jeg kom så langt sa imidlertid kroppen STOPP! I det jeg skulle begynne å stige opp fra Andre vatnet ble lårene helt stive og jeg klarte så vidt å komme meg opp bakken til en stor flat stein hvor jeg hadde forlatt min kamerat tidligere på dagen. Totalt utslitt la jeg meg ned på steinen og lurte på hvordan dette skulle gå. Jeg skjønte jo at jeg med mitt treningsgrunnlag nok hadde presset lårene alt for mye og at jeg nok burde tatt en lengre pause litt tidligere. Siste pause var jo før jeg satte i marsj mot Stølsnostinden. Jeg lå litt på steinen før jeg spiste resten av maten min og den sjokoladen jeg hadde spart nederst i sekken.

Etter pausen begynte jeg i meget rolig tempo for ikke å stivne igjen. Borte ved fonnen så jeg hatt mange hadde testet snøbroen ved å kaste steiner på den. Siden jeg var alene tok jeg ikke sjansen på snøbroen og hoppet fra den delen av snøfonnen jeg gikk på og ned på steiene i siden. Det var 2-3 meter på skrå/ned men jeg fortrakk dette fremfor snøbroen som hadde smeltet en del.

Etter dette ble formen igjen bedre, virker sjokolade på melkesyre?, og jeg kom igjen opp i vanlig marsjfart. Ved teltplassen satt min kamerat klar med en kald Pepsi som han hatt kjørt til Eidsbugarden for å kjøpe! Den smakte godt! Det siste stykket fra Andre vatnet hadde faktisk gått fortere enn jeg trodde, 1,5 time. Totalt hadde jeg brukt 9 t 15 min på hele turen.

To fantastisk dager i fjellet var over

PS! Klikk på bildene så blir de større og bedre!

[500fjell]

Takk for flott turrapport, gratulerer med at du "beseiret deg selv" ved å ha gått Uranoseggen! Du gir veldig gode skildringer av hvordan du opplevde turen og utfordringer underveis (selv om jeg til nå kun har skomlest gjennom). Dette er to turer som står på planen Supergode bilder også

[JohnB]

Ser at jeg har klart å legge turrapporten på feil forum.

Kanskje noen kan flytte rapporten og bildene til turforumet