Mt. Pelato 370 moh - "Topptur" med forviklinger

[andersno]

Etter en drøy uke i en liten landsby på Toscanakysten med strandbesøk og storbyutflukter begynte det å krible i turbeina. Et raskt besøk på det lokale turistkontoret ga magert utbytte, men jeg fikk i det minste en turguide som dekket hele kysten fra Livorno og sørover. Turbeskrivelsene var gode, men nøyaktig plassering på oversiktskartet manglet - dette skulle etter hvert vise seg å føre til komplikasjoner.

Det var bare en tur i nærheten av der jeg befant meg, så jeg valgte å satse på den. Den skulle passere Mt. Pelato på "hele" 370 moh, men jeg antok at det skulle være mulig å ta seg opp på toppen der det skulle befinne seg et branntårn - mao utsikt.

Reisefølget disponerte bil og tilbød seg å bringe meg til turstart ved motorveiavkjøringen til landsbyen "vår". På veikartet var det inntegnet bare en motorveiavkjøring i nærheten, så vi dro dit. Jeg skulle starte midt inne i turbeskrivelsen, og starten så tilforlatelig ut - ei lita elv lå der den skulle og veien jeg startet på stemte med beskrivelsen. Men turutrustningen var så som så; Ingen gps, ikke noe topokart og selvfølgelig ikke snurten av et kompass. Fjellskoene befant seg i Trondheim så det ble joggesko, shorts og maten i en plastpose - hadde knapt nok våget meg opp i nærmarka hjemme med dette utstyret. Men så er jo toppen der på 429 meter!

Jeg fulgte en traktorvei innover en dal og koste meg i sola, lite med bebyggelse, men en ensom bondegård oppe på en åsrygg var typisk italiensk med noen få vinranker nede ved veien. Jeg møtte en traktor med tømmerlass og fant etter hvert ut at det ble hugget oppe i åsryggen og sendt nedover i ei plastrenne som dundret og braket skikkelig. Området var merket privat så jeg våget ikke gå bort for å forevige opptrinnet.

Det hadde regnet kraftig de siste dagene og vanndammene var store langs veien og elven ble krysset et par ganger på vanlig vis på utlagte steiner - business as usual. Noen firfisler pilte over veien og jeg tok fram kameraet for å få et bilde, men mens jeg fiklet med objektivdekslet kom en skarpt grønnfarget slange krypende ut i veien. Den ble visst like overrasket som meg og pilte tilbake i buskaset før jeg rakk å ta bilde av den. Vet ikke om det er giftige slanger der nede, men jeg regnet med at den ikke ville angripe uprovosert.

Etter hvert begynte jeg å ane uråd, det drøyde lenger enn jeg hadde regnet med å nå fram til en kryssende ridevei som var nevnt i turbeskrivelsen. Men etter hvert dukket ridestien opp, uten at det var til stor hjelp når det gjaldt å velge riktig retning videre. Jeg valgte selvfølgelig feil. Men etter noen hundre meter møtte jeg et eldre par som kom i motsatt retning. Det var ikke helt enkelt å kommunisere på norsk og italiensk, men jeg forsto etterhvert at de mente at Mt. Pelato var lenger sør enn der jeg var. Alternativet var selvfølgelig å returnere den veien jeg var kommet, men det fristet ikke å gå en gang til nede i dalen uten utsikt så jeg valgte å fortsette for om mulig å komme til en hovedvei eller landsby slik at jeg kunne finne ut hvor jeg var. Etter hvert innså jeg at det måtte være langt dit, så jeg snudde og møtte igjen det italienske paret og fortalte dem at jeg var på vei "al mare".

Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, men tok en annen vei enn tilbake da jeg kom til veikrysset - jeg ville opp i høyden! Etter diverse høydemeter dukket det en landsby frem oppe på åstoppen; Castellaccio. Transport ble rekvirert og jeg satte meg på en liten restaurant mens jeg ventet. Utsikten var upåklagelig, og det viste seg senere at det gikk en sti nedover mot hovedveien direkte fra denne landsbyen. Jeg tangerte den neste vandreruten lenger nord

Men, til tross for at turen ikke hadde ført meg til det planlagte målet, bestemte jeg meg for å forsøke neste dag igjen. Vi fant ut hvor den rette motorveiavkjøringen lå, men jeg fikk ikke noe tilbud om skyss opp dit. Så neste formiddag gikk jeg de ca. 2 km opp til motorveien og over brua til den andre sida hvor turbeskrivelsen stemte presis. Jeg gikk i en tunnell av trær så det gjorde ikke noe om sola skinte mens mørke skyer truet nordøstover. Jeg hadde allerede tjent nok høydemeter til at jeg gjennom en åpning i vegetasjonen så rett ned på den hvide stranda i Vada.

Etter hvert dukket det opp noen merkelige spor i stien, det så ut som om noen hadde rotet rundt i den sammentråkkede jorda med en stor kjepp. Etter hvert konkluderte jeg med at det måtte være spor etter villsvin som hadde rotet rundt etter mat. Etter hvert passerte jeg en lysning hvor det lå et jaktskur og husket at det var advart mot å gå her i villsvinjakta i oktober. Men juni måtte vel være langt nok unna oktober til at jeg ikke risikerte å bli skutt

Stien ble etter hvert brattere, og joggesko var ikke akkurat perfekt for å klive oppover en bratt sti nesten uten spor av grus, men bare hardtåkket jord med dype renner etter det nylige troperegnet. Plutselig var jeg oppe ved foten av Mt. Pelato og så at det var bratt nok til å få litt fjellfølelse. Jeg gjøv til verket og prøvde å gå rett opp, men innså fort at fottøyet ikke tillot dette - traversering måtte til. Nesten oppe kom jeg inn på stien og dukket opp på toppen til lyden av arbeidere som drev og reparerte/monterte et digert antenneanlegg på toppen. Det var nesten like stor nedtur som å komme opp på Snøhetta og møte dieselaggregatet der

Selv om branntårnet og selve toppen var utilgjengelig, var den en fin ås nordover med utsikt i alle retninger unntatt ned mot min landsby. Og det første jeg så, var landsbyen Castellaccio fra dagen før - det var langt nok bort dit til at jeg slettes ikke angret på at jeg ikke prøvde å finne veien opp til toppen dagen før. Det ble en del fotografering før turen ned igjen og en rask matbit ved foten av "Fjellet". Ned mot motorveien fulgte jeg anleggsveien og hadde en trivelig tur. Og vel nede møtte jeg rideveien igjen - jeg kunne ha fulgt den helt hit, men angret ikke på at det ble to turdager i stedet for en.

Var tilbake til leiligheten i god tid for lunsj og kunne begynne å planlegge hjemreise dagen etter. Denne ble litt langvarig, med siste fly tilbake til Trondheim, men med belønning i form av noen trivelige nattbilder fra Sylan. Nå skal det bli godt med en tur i marka eller på fjellet her hjemme igjen

[snilen]

Rart hvordan suget om å komme opp på fjellet er der uansett hvor man er i verden.

[steinur]

Du får det til, nesten så en må takke for turen.