Søk i nettsamfunnet

Omsider skulle disse toppene tas etter et mislykket forsøk i fjor høst pga dårlig vær. Det ble det ikke denne dagen. Håvard, "Busken" og jeg la innover Leirungsdalen som virkelig var i vårstemning. Ambisjonene var rimelig store for denne dagen...for store viste det seg. Planene var å ta to nye timetringer som ligger nordvest for Tjønnholstinden,samtlige Skarflytinder/Skarvflyløyfttinder....med den nå "sagnomsuste SØ1. Skjønte vel etterhvert at dette var vel ambisiøst og jeg skulle etterhvert møte min grense. Gjøken gol og fuglene kvitret innover dalen. Gjøken lo vel av oss "gjøker" som la innover fjellet med ski på beina og ikke ble nede i sommeren i lavlandet. Praten gikk og et passelig tempo gjorde at turen opp til Tjønnholsoksle gikk fint og kreftene var i behold. "Busken" hadde lagt opp rute denne dagen. Han ville selv ta de tre Skarvflytindene og forlate oss ved topp 84.1 Midtre Skarflytind Sør (2130m) for så å gå ned til disse nye timetringene nær Tjønnholstinden. Planen var å angripe Midtre og Nordre Skarvflytind ved å gå rakt på hammeren på Midtre. Her skulle vi ta ut det tyngste av sekkene og fortsette å gå MEGET bratt i østflanken. Denne var dekket av våt snø med godt feste for beina....men jeg følte blodet bruse i årene da vi "lista" bortover flanken 200m og bratt opp på ryggen. Man bør ikke miste fotfeste her eller bli tatt av ras... Ser man bilde av denne flanken på side 250 i boka til Morten skjønner man det. Oppe på ryggen var det greit bortover mot Nørdre og kort enkel klyving opp på selve toppen. På veien tilbake mot Midtre gikk vi over et par "kuler" som vi målte til 12-13m pmf. Kandidattopper? Ønsker kommentarer til dette! På Midtre kikket vi ned hammeren som egentlig ikke så håpløs å klyve ned, men det er vel et punkt noe lenger ned som er vanskelig. Vi gikk samme vei tilbake langs østflanken med hjertet bankende i brystet. Vel tilbake under hammeren på Midtre pakket vi om sekkene og kløv meget bratt opp rett sør for Midtre. Deilig å stå på ryggen å kikke opp hammeren til Midtre. Noe for Mayhassen den der! Busken travet straks opp mot topp 84.1 Midtre Skarflytind Sør (2130m). Nå forlot han Håvard og meg som fortsatte ganske tøff klyving opp mot Søre Skarflyløyftind. Sterke vindkast, sekk med klatreutstyr, ski og staver på ryggen gjorde det hele slitsomt og utsatt på eggen. Enkelte plasser ut til venstre (øst) måtte vi, men der var det noe sva med is/snø. Et par spenstige punkter var det, men opp kom vi. Videre var det greit mot Skarvflyløyfttinden og topp 23.1 Nord for Austre Leirungstind. Jeg ventet i skaret før Austre Leirungstind, mens Håvard raskt gikk opp ryggen til denne. Fine forhold og gode spor opp til toppen. Dagen var allerede på hell. Klokka var allerede blitt 17.30, og Håvard ønsket å få med seg Skarflyløyftind SØ1. Han gikk litt ned fra toppen mot SØ1 og kikket på muligheter for rapellfeste. Jeg sto oppe og "psyket" meg opp. En svart ravn svevet ved stupet og "pratet" med meg. Feiging, feiging følte jeg den sa... Følte den prøvde og få meg over min grense... Der og da tok jeg valget uansett om Håvard ville bli skuffet! Dette var min "K2". Følte at dette ble for spenstig for meg som ikke har vært mer enn en gang i tau i fjellet!!! Følte ting var uoversiktelige og med mektige stup på begge sider. Vil nok heller angripe denne toppen nedenfra. Kommer vel kanskje tilbake til min "K2" en annen gang. Håvard må tilbake en tredje gang for å bestige denne utilgjengelige toppen. Likevel fornøyd med dagen dro vi tilbake til foten av Søre Skarflyløyfttind og bratt ned i snøflanken tilbake til flatere og tryggere terreng. Vi slet oss opp tilbake mot Tjønnholsoksle og cruiset nedover i fin slush. Staket oss så nedover Leirungsdalen og krysset kanskje den siste snøbrua nede i dalen. 15 timer på tur og 33km satt i bein og armer. Skulle vi i tillegg fått med oss SØ1 ville det blitt rimelig seint...Takker for en fin tur!

Med den fine værmeldingen for Krossbu måtte det bli fjelltur forrige helg. Langbein Rise og jeg ankom i strålende vær og nok en kveld beundret vi utsikten fra Krossbu mot Smørstabbtindane – et herlig skue. Lørdagmorgen spratt vi opp, spiste frokost og satte kursen mot Storebjørn – endelig skulle det bli min tur til å nyte utsikten fra toppen jeg har beundret så mange ganger. Etter hvert som vi gikk oppover Leirbrean forble Storebjørn dekket av tåke og vi gjorde om på planen. Skeie var fri for tåke og det ble vårt mål. Vi satte spor i den urørte snøen og beholdt skiene på til skaret mellom Skeie og Veslebjørn. Isøkser og stegjern ble tatt med videre opp eggen. Rando-sko er ikke det beste skotøyet for klyving på egg, men det går. Etter hvert kom vi til en stor stein som stengte veien – Langbein Rise kløyv opp og etter litt dukket han opp rett over meg. Hans velvalgte ord var ”her kommer du ikke forbi”. Jeg belaget meg på å vente på eggen til den ivrige tinderangler var tilbake. I mellomtiden var vi tatt igjen av Far og Datter. De sikret over og firte ned sele til meg slik at også jeg kom over. Supre mennesker å møte på tur! Samlet nådde vi toppen. Vi tok ingen sjanser på at vi var på feil topp og spaserte bort til neste toppunkt – GPSen bekreftet at det første var riktig punkt. Returen gikk samme vei og med hyggelige nye turkamerater kom vi alle ned ved å rappellere. Dagen var fortsatt ung og vi satte kursen mot Sokse. Vi gikk opp renna i vestflanken. Den var bratt og det var gått ras i den. Skeptisk som jeg er til bratte snørenner syns jeg det var tøft å gå renna, men med Langbein Rises trøstende ord ”den snøen som kan rase her har allerede rast” tok jeg sjansen og det gikk jo bra. Vi kom vel ned og fortsatte til Sauen. Oppe på Sauen skuet vi på sporene opp mot Kniven og ruta vi skulle gå. Jeg bøyde meg ned for å pakke om i sekken og når jeg så opp var Kniven borte i tåke. Vi bestemte oss for at nok er nok og returnerte til deilig middag hos Kåre på Krossbu. Med whiteout ble det spede svinger nedover Leirbreen. Søndagmorgen kom med knall blå himmel og endelig skulle jeg nyte utsikten fra Storebjørn. Vi gikk opp renna fra Smørstabbrean – jeg med skiene på sekken og Langbein Rise fikk testet skarejernene. Oppe av renna valgte jeg å legge igjen skiene, mens Langbein Rise fortsatte med ski til topps. Utsikten fra Storebjørn svarte til alle forventingene og ennå mer. Det var herlig å nyte nistepakken og peke ut fjelltopper så langt øye kunne se i 360 grader. En ny opptur kom når vi satte utfor urørt snø ned mot Bjørneskaret. Deilig å kjøre i løssnøen!

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

Sov godt! Etter å ha sagt ”hadet!” til Roger, Per Arne og Erling på Krossbu, etter gårsdagens tur i Hurrungane, fór Øyvind og jeg nedatt fra fjellet til Kvanndalsvollen i Bøverdalen. Der aktet vi forsøke å sove litt i bilen, før planlagt avmarsj kl. 04:00 via Netosetra til de tre vestligste Hestbrepiggene. Vi rullet ut våre tynne harde kapokmatter i Mondeo’n, og la oss klamme og svette etter en lang varm maidag i høgfjellet, uten mulighet for tørk av hverken klær eller sko . Håpefullt sa vi ”Sov godt!”, og lukket øynene mot det ennå herskende dagslyset ute. Som sagt, så gjort! Jeg våknet halvt og skottet på klokka som da viste 04:40, og kikket på Øyvid som lå som død på motsatt side. Jeg strekte min halvstøle kropp så lang den var (Mondeo’n er romslig vettu!), dro et langt sukkende åndedrag, og sovnet som en søkkstokk på ny… Deretter våknet vi ikke før 06:30, og kom oss ikke av gårde før 07:00, hele 3 timer forsinket ! Slik blir det med høy komfort gitt! Grunnen til at vi ville gå såpass tidlig var at Erling skulle sitte på med oss nedatt også, og han ville være på Lom allerede v/ 15-tida på dagen. Derfor ønsket vi å være nedatt tidlig vi også, for å spare ham timers venting, med tanketom stirring på de samme seks rånerne som kjører att og fram i det uendelige gjennom Loms lille sentrum. Men vi hadde ymtet frampå om et ”worst case scenario”, hvor vi kanskje ikke var på Lom før kl. 20. Og med en slik start på dagen, var vi vel scenariet allerede satt… Uryddig flanke På Netosetra hadde vårflommen satt sitt preg på setervangen, der en diger bekk hadde flommet gjørme, sten, grus og trær i et digert ras utover vollen, og omringet to hytter med gjørme til oppunder vegglivet. Langsmed vegen innetter dalen fylte jeg opp Camelbak’n med sine 3,5l vann. Kamelen Øyvind hadde vel med seg 5 liter. Opp langs Geitåa vest på vangene blomstret mogopen på de bare solvarme rabbene. Jeg oppdaget også en større brun rovfugl som fløy vestover 1m over bakken i lia ovenfor oss, og tenkte Fjellvåk umiddelbart. Men så krysset den Geitåa og gled ut over ei snøflate, og jeg så da både på profilen og slagskyggen at fuglen var slank og temmelig langhalet, og idet den snur i en kretsende sirkel avslører den kritthvite overgumpen at dette er en Myrhauk hunnfugl. Artig, ikke ofte å se den arten. Med skia på sekkene fulgte vi delvis det svake sautråkket opp mot dalbrekket og snøen. Denne var heldigvis fast og fin helt fra start, og mens heiloa plystret over flyene, dukket snart Hekset/2005 opp ovenfor oss. Fjellet lå helhvitt og nydelig, og vi siktet oss inn på sørsida av Steinahøfjellet/1711 (smør på flesk navning... Steinahø?), for å gå korteste rute retning våre tre mål for dagen; Hestbrepigg V1/2051, Hestbrepigg V2/2139 og Hestbrepigg V3/2078. Snøbakken opp langs sørsida på 1711 er lang, og gradvis blir snøen tørrere, noe som får særlig Øyvinds feller til å ise en del. Vel oppe tar vi en fem-minutter, mens Øyvind passer på å bidra til å gjødsle det karrige fjellet bak en storsten. Så hvis noen ser noen ekstra frodige Reinroser der oppe til sommeren, så æres den som æres bør! Etter hvert runder vi over ryggen vestpå Steinahøfjellet/1711, og skuer så den lange bratte sørflanken innunder Hestbrepigg M1/2160 og M2/2143. Snart aner vi også dagens mål, som fjerne hvite pyramider, langt ute over den hvite prærien mot vest. Litt oppe i denne flanken på motsatt side av Geitådalen, anes ei hvit stripe bortetter fjellsida. Det er et skispor som holder høyden mot vest, men som er jevnlig er brutt av mangfoldige små våtsnøras fra stupveggene ovenfor, ras som er gått etter at sporet ble lagt. Vi bestemmer oss for å krysse det slake dalføret, og så følge skisporet vestover. Dette for å spare anslagsvis150 hm i forhold til å krysse Høybreavatnet/1550 nede til venstre (vest) under oss. Vi skjærer på trå feller over dalen, og går oss etter hvert skrått inn på skisporet. Dette er halvt attsnødd, og synes temmelig gammelt. Våtsnørasene som så tilforlatelige ut fra andre dalsida, er større og mer uryddige enn forventet. Det er som å gå i ei steinrøys – i to kilometer. Sola baker der vi forsøker å klore oss fast over de glattsopte harde rasgatene, og der vi vagler og sjangler i de digre uryddige snøkossene, konsentrert om å unngå skibrekk ved feiltråkk ned i høl eller tverrsøkk. Kun flekkvis er løypa farbar, så alt i alt var vel ikke dette noen shortcut. Vi bestemmer oss allerede her for å gå nedunder alt dette på returen. Men vi holder da høyden, og unngår derved den bratteste nedre delen av Høybreen, som vi omsider når i ca. 1700m høyde. Sliiiiten! På kanten av Høybrean tar vi en rast. Godt med litt drikke nå, og jeg tvinger i meg en banan samtidig. Matlysten er som vanlig fraværende, men jeg må jo ha litt drivstoff over prærien, den digre hvite og bratte Høybreen, som skal ta oss de siste 350 hm til topps på dagens første 2k, nemlig Hestbrepigg V1/2051, med sin overkommelige PF 20. Vi stabber så i veg, og litt oppe i mota kjenner jeg at en av gårsdagens vannblemmer sprekker på høyre hælen. Au – slikt svir ! Jeg kjenner også at min manglende form gjør sitt, og jeg går rett og slett tom. Øyvind siger ifra, mens jeg med svetten sviende i øynene unngår å se opp, men teller trassig 30 skritt mellom hver stopp for å hive etter pusten. Låra surner helt, og jeg forbanner meg på at jeg skal holde rytmen, om enn ikke farten . Skrittene blir farlig korte etter hvert, men skitt au, jeg er jo litt her for å få trent også! (vel, liksom trøster meg sjøl med det da, måtte jo finne litt motivasjon et sted ) Fy flate for sjølpining! Lenge sia formen har vært så til de grader skral. Men gudskjelov går det bare én veg fra dette nivået. Måtte det bare gå fort… Halvveis oppe på breen ser vi brått en svart prikk dukke opp på bandet mellom Hestbrepigg V1/2051 og Hestbrepigg V2/2139. Folk jo! Personen står og koper litt der oppe, før han tar opp snøkammen mot V2 og forsvinner. Skulle vel over til V3 antakelig, konluderer vi. Det viste seg å stemme. Omsider flater det ut mot bandet der oppe, hvor Øyvind atter en gang har ventet tålmodig på meg. Her stryker også en kjølig vestatrekk inn, noe som kun oppleves som godt, så varm og oppkjaset som jeg følte meg der. Et par ski står stukket ned i snøen etter personen vi så. Sjøl deiser jeg ned i sola, og strekker mine mødne ben ut et kvarters tid . Om litt kommer et menneske tilbake fra V2. Eieren av skia var en kar fra Galdesand, og han hadde faktisk gått derfra og langs topprekka på hele Hestbreryggen hit. Nå skulle han samme veg tilbake. Sprekt ja! Han fortalte at han hadde kjørt Tinderittet på Turtagrø dagen før, på 6:21! Fort ned hele Dyrhaugsryggen det! Endelig der Etter pausen, kjeks og drikke, så kommer jeg meg litt. Vi piler opp til V1/2051 og tar et par kjappe bilder. Så setter vi att skia, og tråkker opp den fine bratte snøkammen til V2/2139. Endelig står jeg så der – etter å ha sett på og lengtet til denne toppen i årevis . Disse toppene er jo ikke av de mest besøkte, langt unna det meste slik de ligger. Ikke de råeste toppene heller, men trauste, øde og vakre er de. Og nettopp slike fjell står mitt hjerte nær. Defor er det ekstra godt og tilfredstillende å gi varden på V2 en ekstra klapp. Vestover ligger Holåtindene på rekke og rad, og videre mot vest strekker perlekjeden seg videre over Tverrådalskyrkja og Lodalskåpa. I sør gnager Hurrungane på himmelranda, og i nord over Lundadalen vrimler toppene i Trollheimen og Tafjordfjella, mens Gråhø langt der inne i Breheimen, gjemmer seg blygt bak Hestdalshøgda. Mye fremmed landskap i NV, men vi kjenner igjen Karitind og Pyttegga langt der ute i landrøyken. Og østover ser vi helt nedatt til skauliene i Kvanndalen og Netosetra hvor vi kom fra. Ser langt ut dit herfra. Mens jeg knepper noen bilder, forsøker Øyvind å oppmuntre Erling der nede i Lom med en forsinkelsesmelding. Den går utrolig nok igjennom, så da ble nok Erlig glad ! Så gjenstår kun V3/2078, PF 110m. Dit er stien ferdigtråkket, for i tillegg til nevnte Galdesanding (heter sikkert ikke det men), har to-tre folk kommet opp fra Lundadalen (Trulsbu kanskje?) og gått V2/V3. Greit nok å ha spor egentlig, for snøen var løsere her oppe, og sporene jevnt 30cm djupe. Øyvind stikker helt vest ut til toppunktet på den 150m lange toppegga, mens jeg står tilbake litt for å ta noen bilder av ham foran Hurrungane. Med det er vendepunktet nådd, og Hestbrepiggene fullført for min del. Vi beundrer himmelranda med alle dens kjente trekk omkring oss, og flere bilder må tas vettu! Så gjenstår nye 110hm tilbake til V2, før vi derfra endelig kan nyte nær 1400 fallende høydemetre tilbake til bilen. Presise Tilbake ved skia river vi fellene av, og turer så ned den glatte og solmjuke overflata på Høybreen. Men nå krysser vi lett over denne slitets hvite prærie på skarve 6-7 minutter! Snart er vi innunder sørflanken på Midtre igjen, men denne gangen aker vi forbi nedenfor rastungene, og forsøker å bevare overhøyden maksimalt for å unngå motbakker mest mulig lenger øst i Geitdalen. Men vi må likevel ha på igjen fellene og gå slakt oppover en drøy kilometer til Steinahøfjellet igjen. Men derfra er det kanonføre helt ned til enerkjerrene på dalbrekket før Neto. Derfra må vi vasse litt i råtne snøflekker, og forsøke å holde på den delvis forsvinnende stien langs Geitå-juvet. Et sted glipper begge hæla på et bratt og sleipt sva, så jeg går rett på ræva og bøyer ene stålstaven i en diger U . Jeg klarer heldigvis å rette den uten at den ryker av. Lenger nede i lia tar jeg på skia igjen, og følger et råttent snøleie til dals. Jeg kjører forbi Øyvind som fortsatt går på bena, og sklir til slutt på holkeflekkene mellom smeltevannet ut vegen tilbake til Kvanndalsvollen. Etter ca. 12 timer på løpen, ankommer vi Lom kl. 20:00 sharp, presist som varslet for vårt lille ”worst case scenario”. Og der står stakkars Erling og venter fortsatt, mens hodet tanketomt og automatisk går att og fram, att og fram… i takt med rundetiden til de stadig passerende rånerne. Og inne på Esso’n sitter Mayhassen & co, men de tør ikke snakke til oss, så avskrekkende herjet og vansiret av sol og svette som vi er. Men likevel, mat fikk vi faktisk kjøpt, og Øyvind tok en iskald Battery på styrten, med et hjertesukk som vakte oppsikt i lokalet . For å spare litt tid, ble Erling sjåfør mens vi spiste junk. Til slutt ble jeg asosial og sovnet i baksetet. Til Øyvind; takk for turen(e)! Du er et tålmodig menneske som gidder vente slik på meg. Og til Erling; takk for skyssen. Isøksa di som lå gjenglemt i skiboksen får du tilbake ved neste høve. Eller du kan vente på Lom i mellomtiden om du vil…

”Røtistokk” Det ville en trønder kalt meg i hvert fall, der jeg peste meg smått om senn opp verste bratta fra Ringsdalen, for omsider å nå Ringsbreen nedunder Midtre Ringstind/2025, som var et våre turmål denne milde blanke maidagen. Øyvind ventet stadig tålmodig der fremme, men effekten av vinterens rolige liv samt de siste 6 ukers totale stillesitting med skadet kne, slo nå inn for fullt. Fyttirakkeren, vondt å være i så dårlig form ! Men jeg håper at noen fjellturer framover våren vil bedre dette, for slik kan det i hvertfall ikke fortsette. Starten gikk fra Turtagrø v/ 08-tida, i flott og mildt vær. Da vi hadde gått et par km oppdaget jeg at bilnøklene ikke var i den vante lomma, så jeg håpte at de sto igjen i ei eller annen bildør. Vi gadd dog ikke snu å sjekke, selv om det yrte av folk på Turtagrø, der ”Tinderittet” (NM i fjelltelemark) ble avviklet på Dyrhaugsryggen denne dagen. Foran oss lå et par andre turfølger, mens Øyvind og jeg dannet en forsinket baktropp. Jeg visste at også Robert skulle inn i disse traktene denne dagen, men visste ikke hvor han lå i løypa. Han skulle opp fra Luster, mens vi kom fra Krossbu, hvor vi hadde delt rom med Roger og Per Arne. Erling var også i turfølget, men uten at vi gikk i følge denne gangen. Grunnen til det var at Øyvind og jeg ville tidlig av gårde, for å rekke over fjellet og ut av bommen før stengetid kl. 20, da andre turmål utenom Sognefjellet sto på agendaen neste dag. På Krossbu traff jeg også ”PetterS” for første gang (tror det betyr Petter Smart..? ), en annen FF-fant, som er kollega med bror min nede i Grimstad. Hyggelig det! Det er varmt å gå i motene, og jeg kunne godt droppet stillongsen. Jeg har med 3,5l vann, men kunne godt ha hatt mer, og må derfor rasjonere litt. Men det er bare å jabbe på, følger løypa av fortroppen forbi nordveggen på M. Ringstind, og når endelig vestre Ringsskaret, der Øyvind nyter tilværelsen med kanon utsikt til sin største kjæreste blant Norges fjell - Stølsmaradalstind/2026. Jeg simpelthen glemte å risse med staven i snøen: Øyvind + Stølsmaradalstind = Sant! Vi nyter sola og utsikten i skaret mens det summer av folk bak oss, der ”mainstream Store Ringstind” toger forbi med tungt rando-utstyr. Vi setter oss ned og tar en hvil, mest fordi jeg trenger det. Et kvarter senere gjør vi oss klare for Midtre Ringstind/2025. Da dukker et par folk opp langs leden nedenfor oss. De stopper og ser opp på oss, og så ropes det ”Erik?!” der nedefra. Det er Robert og hans turfølge Anders. Og sistnevnte viser seg å ha gått i klassen til Øyvind på folkehøgskolen! Artig. Så da var vi brått fire, som tok i veg opp den ennå urørte snøen i Midtre denne dagen. Skoddeland Snøen er mjuk og fin, og passe djup opp vestflanken. Det er uproblematisk å gå opp, selv for Øyvind uten stegjern. Vi holder oss langs stupkanten mot nord til halvveis oppe, hvor en 10-15m travers mot sør bedrer framkommeligheten, og kun en ren snøflanke kan gås til topps. Der er varden nedsnødd og usynlig. Det blir dessverre det meste annet også, idet skodda soper inn og skjuler fjellverdenen omkring oss. Sola skinner halvveis igjennom, og det er blått rett over hodene våre, men kun St. Austanbotntind/2204 kan skimtes en stakket stund, samt en vág kontur av Stølsmaradals/2026 der inne i motlyset et sted. Og langt i øst synes såvidt toppkjeglene på Falketind og Stølsnostind. Vi tar noen få bilder likevel, før vi toger tilbake til sekkene nedi skaret. Tåka blir bare tjukkere nå, og nesten nede igjen møter vi Erling på veg opp. Vi tar en kort prat, før vi skilles og går hver til vårt. Erling altså til Midtre/2025, Robert og Anders til Store/2124, og Øyvind og jeg skal videre til kjæresten hans, Stølsmaradalstind/2026. Dette blir hans sjette besøk dit, men litt nyfikent lell, fordi Øyvind har aldri kommet inn fra nord over Stølsmaradalsbreen før (hmm - høres litt sært ut: "å komme inn til kjæresten fra nord"..! ) Skodda tjukner veldig nå, og vi holder oss høyt i bratta innunder nordveggen på Midtre, med kurs for østre Ringsskar. Vi ser nå bare 3-4 skilengder, men sanser likevel mørkningen av stupveggen på vår høyre side. Nedenfor oss hører vi stadig stemmer langs hovedleden mot St. Ringstind. Vi velger etter hvert å slippe oss litt ned og til venstre, for å forsøke å sanse når vi når bandet i østre Ringsskaret. Nå er det så tett at vi vurderer om turen videre i det hele tatt er mulig. Men om litt aner vi en formørkning i skodda også på venstre hånd, der Østre Ringstind/2002 drar opp i skoddehavet. Vi går motbakke noen meter til, og når så bandet oppe i skaret. Der gror fire personer ut av tåka, og disse viste seg å ha vært på Stølsmaradalstind. De melder om greie forhold, og mens vi prates, så soper jammen tåka vekk den, og vi ser atter det digre nordstupet på Stølsmaradals der fremme. Så da er det bare å følge skispora fra de andre over breen, for å runde øst for toppen og opp sørryggen på denne. Snytt igjen I slagskyggen under stupet blir snøen tørrere, og fellene iser litt. Snørenna opp mellom sørtoppen/1993 og hovedtoppen/2026 ser også farbar ut, med relativt lite utrast snø. Men vi velger å droppe oppgang her, da en mulig større toppskavl kan sette en stopper lenger opp. Vi runder derfor rundt til sørsida, og setter igjen skia (jeg også sekken) oppunder de første bergnabbene høgt oppe i flanken. De andre hadde tydeligvis brukt skia helt til topps, så vi følger deres spor til topps. Toppskavlen over snørenna var vel ikke all verdens utfordring, så renna kan sikkert benyttes som et mer spennende veivalg til topps. Vel oppe blir det reprise fra Midtre Ringstind. Skodda sluker det meste og snyter oss for utsikten . Kun i korte glimt ser vi brokker av toppene omkring oss. Nesten irritabelt, for Stølsmaradals er vel en av de beste utsiktstoppene i Hurrungane. Særlig Midt-Maradals- og Styggedalsryggen må være prektige sett herfra. Det eneste vi får se er et glimt av toppkammen på Storen og Sentraltind, samt Lovskaret på Midt-Maradalsryggen. Det ser jaggu spennende ut forresten, så en travers langs ryggen fra Nordre Midtmaradalstind/2062 over Lovskar til Store Midtmaradals/2056 ser ut som et kommende og spennende prosjekt! Men ryggen fra Lovskar til Store er ikke av enkleste sort… Eller hva tror du, Robert? Noen bilder tas da Midtre Ringstind åpenbarer seg et øyeblikk, sannsynligvis med Roger et sted oppe i vestflanken. Deretter setter vi snuta nedatt, og Øyvind tar atter en gang et anstendig farvel med gromtoppen sin. Jeg knepper et bilde av sørtoppen/1993 med Falke- og Stølsnostind svevende uti skydekket bakenfor, før vi atter tar på skia og vandrer i vårvarmen over breen tilbake til Ringsskaret. Der borte står to skipar og et snowboard reist i snøen, mens eierne tydeligvis er oppe på Østre Ringstind/2002. Ute i Ringsdalen ligger folk på retur med jevne mellomrom, og vi møter faktisk også tre på vei opp, som er meget sent ute for Store Ringstind. Uten feller og med snødekke helt til Turtagrø, går ferden radig tilbake. På Turtagrø er det full kommers - stappet med folk, alpin- og randoutstyr, telt, biler, Fri Flyt, høytaleranlegg, premieutdeling… Bryter litt med hele fjellopplevelsen liksom, og jeg føler meg litt malplassert oppi det hele med mine slitte fjellski og skaugrønne gamasjer . Sukk - men sånn er det vel å bli gammal. Men, godt at folk kommer seg ut i fjellet. At det blir verdsatt og brukt . Får bare håpe at slikt på sikt ikke avstedkommer krav om taubaner og annen styggedom. Oppbrudd Gudskjelov så står bilnøklene i høyre framdøra, og intet synes stjålet av utstyr eller lommebøker (det forventet vi ikke av fjellfolket heller!). Så farer vi tilbake til Krossbu, der Roger, Erling og Per Arne skal kose seg med middag og pils. Øyvind og jeg derimot, innser nå at vi rekker ut av bommene før stengetid, og går for å vansmektes i bilen til neste dag, da nye topper av en helt annen karakter venter oss. Vi er litt like slik, Øyvind og jeg. Vi lengtes ofte til topper uten summing av folk, der skispor er byttet ut med jervefár, dit kommersen aldri vil nå, og Jotunheimens kjemper er redusert til ei blå lita fjellstripe i horisonten…

Fredag kveld kjørte jeg og Coni opp til Leirdalen, parkerte ved brua over Illåe, der en traktor sperret veien. Via et smalt belte kunne vi gå på ski hele veien fra dalen og oppover. Det var en strålende flott kveld, og det var noe sommerlig over larmen fra elvene som fraktet dagens smeltevann nedover mot havet. Vi krysset Søre Illåe litt tidlig og fikk en noe bratt nedstigning til elveløpet, men det gikk helt greit. Bratt opp på andre siden opp til en liten flate på ryggen nord for Svarthammaren - vel 1400 moh. Liggeunderlag og sovepose på noen herlige mosesenger. Det var alt. Et førsteklasses overnattingssted. A "room" with a view som engelskmennene sier. Coni tok en liten kveldstur med Randonneskiene opp ei snøflanke, kjørte elegant ned att og konkluderte med at snøen var konge, så bra som man sjelden finner den andre steder på kvelden. Coni har lett for å bli entusiastisk. Etter hvert ble det klart for Coni at han ikke hadde vært i Jotunheimen på en stund. Han hadde forvillet seg til Sunnmøre, Lyngen og andre steder, og hadde nesten glemt hvor flott Jotunheimen er. Han spratt nærmest rundt på vår lille campingplass i yr glede. Vi var skjønt enige om at Jotunheimen var noe for seg selv. Et fjellområdet med karisma, sæpreg / egenart og sjel. Det er mange spektakulære fjellområder i verden sa jeg til Coni, "men det finnes kun en Jotunheim", noe han i alle fall der og da glatt sa seg enig i. "Det finnes bare en Jotunheim" ble et mantra under turen som ble gjentatt hver gang Coni nærmest falt i staver over nydelige utsiker, deilige skavler, magiske stup og ikke minst supre nedkjøringer og Jotunheimsk kjøresnøkvalitet. Og setningen ble faktisk gjentatt ganske mange ganger i løpet av en liten tur. Planen som jeg hadde fått med meg Coni på var å bestige Skardstinden via sørvestflanken. Ment etter som Coni fikk grublet litt, var det visst ikke nok. Dessuten ville han ikke opp dit så tidlig som meg, for kjøresnøen ble best når sola hadde stått en god halvtime inn i den aktuelle renna. Bukkehøe lurte Coni på? To så store topper, tenkte jeg skeptisk. Det hørtes slitsomt ut. Samtidig erindret jeg ei renne fra Nørre Illåbrean opp på ryggen nord for Bukkehøe. Det hadde vært artig! Og så litt ufarlig snøbakketrening. Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig for Skardstinden. Den skyggelagte flanken så styggbratt ut i øvre del, og på kartet var høydekotene stedvis litt vel intime med hverandre syntes jeg. Bukkehøe Så hadde vi en plan. Litt over kl. 4 var vi i gang. Lufta var mild, like under null. En forfriskende bris feide ned dalen fra breen og skaresnøen var fast og fin. Snørenna opp til ryggen lå etter hvert badet i morgensol og bød på en fin atkomst. Til tross for at den var østvendt var den fri for overhengende skavler øverst, noe det var mer enn nok av både til venstre og høyre. Med stegjern gikk det fint. Coni gikk uten, men innrømmet at han savnet dem litt på slutten. Litt nøling frem og tilbake på ryggen. Gå videre. Snu. Litt tidlig med Skardstind mumler Coni. Bukkehøe? Greit. Han har ski mens jeg trasker. Synker godt nedi for hvert skritt og Coni blir etter hvert en liten prikk der fremme. Jeg finner ham igjen oppe ved varden. For en stemning! Vindstille. Mildt morgenlys. Strålende omgivelser. Vi har det bra, og "Det finnest bare en Jotunheim". Definitivt! Som en rakett forsvinner Coni ned fra toppen. Jeg trasker etter og treffer ham igjen ved et klyveparti på nordryggen som vi måtte forsere for å komme til og fra toppen av renna. (Renna kom opp i skaret like sør for den såkalte Bukkehøe N). Forsiktig baklengsgange ned renna på meg. Et par forsiktige hoppsvinger og svusj ned på breflata med Coni. Solide ski og en kropp som behersker det er jammen effektivt altså! Det lille raset Coni føyk ut av renna i en drøy bue før han kjørte tilbake til skiene mine. Mens vi står her nede lyder et brak. Instintivt reagerer kroppen med å gjøre seg klar til å frykte, men vi ser raskt at det ikke er noen fare. Et ras så tidlig på morgenen? Et middels stort ras etter en skavl som har brukket dundrer ned fjellsiden, feier over skisporet til Coni og sprer seg over et enormt område. De fleste rasene som har gått har blitt bremset opp av våtsnøen i hellingene, men så tidlig ligger det fortsatt skare. Skavlklumpene får derfor fart og sprer seg som en hagllading utover "hele" breflata, opptil mange hundre meter fra selve rasskråningen. Et interessant skue. SKardstinden Ved siden av å gjenta mantraet om at det kun finnes en Jotunheim, har jeg brukt mye av tiden på å psyke meg ned og forberede Coni på at han kanskje må gå alene opp til toppen av Skardstinden. Snøen er hard, stegjerna sitter ikke optimalt på skiskoa osv. Unnskyldningene terpes, men opp å kikke skal jeg nå i alle fall. I en stor bue bærer det rundt breflata og litt på skrå ut i flanken. Ski av. Stegjern på. Skistaver i starten. Coni bryr seg ikke med stegjern. Vi traverserer på skrå oppover for å komme oss bort til den renna vi har sett oss ut, og befinner oss stadig høyere over dalbunnen. Noen åpenbar og trygg fallinje finnes ikke. De fleste stedene er flanken dekorert med en eller flere stup og skrenter. Snaut halvveis. Kort pause. Coni tar på stegnern og så videre. Fortsatt kan vi sikksakke uten å gå utelukkende på fronttaggene. Sistnevnet er slitsomt. Så smalner renna av og passerer gjennom et skrentbelte. Til høyre er en liten isfoss og til venstre ligger snøen. Bratt. For en uerfaren snømann som meg. Vi diskuterer om det er 44, 45 eller 46 grader. Måler litt med stavene. Får ikke noen fasit. Selv om noen millimeter ytterst er et løst skarelag, er den generelle konsistensen litt betongaktig. Samme hvor hardt tuppene bankes inn i bakken er det vanskelig å få noen plattform å hvile på. Det blir å stole på 4 stk. fronttagger som henger i snøen, noen ganger glipper litt, men det går jo bra. Det er jo bare psyken som shower litt i bakhodet. Etter 50 meter flater det litt ut. Vi vurderer flere veivalg, men ender opp med å skrå litt ut til venstre og så bratt helt til oppunder den siste av hamrene når man går til Skardstinden fra vest, for dem som er kjent. Under hammeren fører ei snørenne 10 meter opp og så er vi "home free". Innpakket i snø, sporfri og jomfruelig. Kos. Glede. Utsikt. Utsikten er fortryllende. Skardstinden er med sine 2373 moh. Norges 5. høyeste tind, og har en utsikt som på ingen måte gjør skam på seg. Vi rusler litt bort mot Nåle, men går ikke opp i dag, tilbake til toppen og begynner på returen. Coni studerer et bilde jeg har tatt og bestemmer seg for å kjøre ned en annen renne. Jeg går ned samme vei jeg kom opp. Skal jo tross alt til skiene mine igjen. Å gå baklengs ned med stegjern og en kamerveske som dingler på magen og sperrer utsikten er my værre enn å gå opp. Er ganske anspent en periode mens svetten siler og sola baker, men det går veldig fint. Nedkjøringen min skal jeg ikke skrive noe om. Coni kjører fra varden på Skardstinden og hele veien ned uten å ta av skia. Det tok ikke mange minuttene nei. Takk for en flott og minnerik tur. Jeg svever ennå litt altså. Ble definitivt litt mer glad i Skardstinden etter dette besøket. Og: "Det finnes bare en Jotunheim". Beklager lang rapport! Kommer noen bilder litt senere.

Etter å ha lest flere turrapporter her på forumet, både i forkant av egne toppturer, men også på turer og topper jeg selv har vært på, tenkte jeg at jeg skulle komme med en kort liten turrapport. Årets 1. mai tur gikk som i fjor, til Krossbu, og som i fjor var det mye folk i fjellet denne helgen, men det var kanskje ikke så rart, etter at yr.no hadde meldt om sol, sol og atter sol i helgen. Hadde en tur opp til Steindalsnosi på fredagen i tåke og sludd, men det var på lørdag at helgens hovedmål skulle prøves, nemlig Skeie. Ca kl. 10 satte jeg sammen med tingeling, her på forumet, kursen mot Leirbrean. Været var overskyet og nærmest tåke - skulle værmeldingene ikke slå til...? Vi fulgte kviste løypa oppover og etterhvert inn på Smørstabbrean - vi tenkte først å ta Veslebjørn. På Smørstabbrean lettet skydekket og tåken, solen tittet frem, og vi så maurlaget som hadde Gravdalstinden og de Søre Smørtstabbtinder som mål. Vi dreide østover, i retning skaret mellom Storebjørn og Veslebjørn. Opp skaret gikk det greit med ski til topps. På toppen ble vi møtt av enda et maurlag, de som fra krossbu og Leirvassbu, hadde Storebjørn som mål. Vi satte imidlertid kursen mot Veslebjørn, i jomfruelig snø. Satte igjen skiene noen høydemeter fra toppen, og tuslet til topps. Fra toppen betraktet vi folkevandringen til/fra Storebjørn, og lurte på hvorfor ingen ville nyte den fine utsikten Veslebjørn gir ut mot eggen til Bjørnungen og Skeie. Vi er litt rare vi mennesker - når først noen går på en topp og setter spor, kommer mange etter. Det drøyde ikke lenge før andre også hadde lyst å gå på Veslebjørn. Fra toppen betraktet vi Skeie og vurderte våre muligheter til å komme til topps. Planen var i utgangspunktet å forsere det bratte snøfeltet på skrått på nordflanken, slik at vi skulle komme opp på eggen rett under toppen - for å unngå den siste hammeren. Vi ser at 2 kommer gående på eggen fra Skeie mot Veslebjørn og vi venter på dem, for å høre hvordan forholdene er. Det viser seg å være to fra tinderangling.no som har vært på toppen. De mente den aktuelle snøfeltet ikke var å anbefale pga snøforholdene. De hadde gått opp på eggen, litt øst for det laveste punktet, og fulgt eggen til topps. De lånte velvillig ut sitt tau til oss (TAKK IGJEN ) og vi satte kursen bortover eggen mot Skeie. Vi fulgte den et stykke, før vi gikk ned fra eggen, satte igjen ski og fortsatte et stykke bortover, før vi gikk opp på eggen igjen. Den første hammeren passerte vi greit via en renne på venstre side. Den andre hammeren passerte vi på høyre side. Det var litt "glatt" og utsatt, men med litt tau å holde seg i, gikk det greit. Veien videre på eggen til topps gikk helt greit, og helgens store mål ble nådd Takk for turen tingeling Mye folk i fjellet som også nevnt i andre turrapporter fra denne helgen. Som en liten digresjon kan nevnes at for 2 uker siden lå jeg i telt ved Tverråbrean og hadde hele området nærmest for meg selv i nydelig vårvær. Jeg er av de som setter pris på teltes ensomhet og muligheter det gir for et fint utgangspunkt, men også det sosiale og det å treffe likesinnede på hytter. På lørdagens middag på Krossbu traff vi Roger, fra forumet her, og en kompis av han. Hadde vært moro om vi hadde fått til Bukkeholstraversen til sommeren Roger

Planen var å hive nedpå litt av middagen på Leirvassbu og så legge i vei, men etter at vi slapp inn i matsalen kl. 19 varte og rakk det før noe skjedde. Vi ble enige om at Julia skulle ta med en tallerken på rommet og så var det bare å få på seg ski og sekk og dure i vei. Først over Leirvatnet. Følte meg i grunnen litt beglodd idet jeg visste at det satt folk ved hvert et vindu i matsalen med utsikt til denne tullbukken som stakk av fra middagen. Leirvatnet var delikat dekorert med overvann, og alle steder det ikke var overvann, var det undervann under snøen. Eneste farbare vei var i skisporte mot Høgvaglen. Her lå løypa som en fast svull og skjermet mot både over- og undervann. Farten var bra i starten, deretter gradvis avtakende etter hvert som strikkmotoren nærmest seg slutten av opptrekket, innen jeg til sist måtte henge på stava for å puste. Dagen hadde vært grå, men kveldinga nydelig - likevel typisk: Over Smørstabben kladdet det fælt med noe Cumulusvanndamp-solskjermegreier. Hvis ikke noen snart flyttet på de - var det bare å glemme solnedgangen. Ski av i skaret. Stabbet med stavene som god låravlastningshjelp opp snøkammen til den første enkle klyvehammeren, videre opp den øvre vesle snøkammen og så til cruxet: En 5-6 meter, litt luftig og ganske bratt hammer før det etter hvert flater ut. På skikkelig nedsnødd vinterføre er isøks og ofte også stegjern en stor fordel. Jeg har snudd her ved hammeren en gang tidligere på vinterføre uten. Nå var imidlertid det aller meste av snøen borte på det bratteste, og selv med klønete skisko gikk det greit med litt forsiktighet. Toppen inntas. Den jomfruelige snøen som vinden delikat har dreid til i underfundige mønstre gir et snev av pionérfølelse. Det får ikke hjelpe at tusenvis av menneskføtter har stått på Kirkens topp tidligere. I kveld er det ikke spor etter noen av dem på toppen (hvis man ser bort fra den ynkelige varden bestående av en håndfull småstein). Rusler litt bort mot "baktoppen" ut mot Kyrkjeglupen, et fremsrping med et par meter i p.f. Frister ikke å prøve noe ned her, ser imidlertid etterpå at enkleste vei trolig hadde vært å runde ca. 10 meter ned i vestflanken rundt toppkjeglen. Jeg blir lenge på toppen. Hadde visst litt bedre tid enn jeg trodde. Sola sklir ned mot Cumuluskladdene, som heldiggvis har trukket seg noe sammen og tilbake. På Leirvassbu forteller verten at i fjor sommer var Telemarkbataljonen her til fjells, og de hadde med en farget feltprest. I grupper på ca. 30 tok han dem med på toppen og holdt messe for dem. En skikkelig kirke med andre ord. Kanskje noen ble frelst? Fjellfrelst? Til å være en såpass "inneklemt" topp, har Kyrkja en interessant utsikt. Prikken over i'en er selvsagt den vidåpne Gravdalen med Styggedals- og Skagastølsryggen som bakteppe. Nedkjøringen på begynnende gjennomslagsskare er ikke noe å skrive om, så vi setter punktum her.

Blir jo litt feil rekkefølge dette her (det kommer jeg tilbake til i en annen artikkel), og endel "jotunmotstandere" synes sikkert det blir litt vel mye smør på flesk nå. Men Jotunheimen er nå engang fjellområdet i mitt hjerte! Ingen trenger å være i tvil om at jeg er interessert i andre områder også, forhåpentligvis blir det 2 ukerstur i et for meg helt nytt fjellområde i sommer. Uansett, ingen vår er levelig uten noen godturer i Jotunheimen. Hadde nettopp brutt forbannelsen fra i fjor og vært på en spesiell og fantastisk tur for noen dager siden, men da var godværsperioden bare nettopp startet. Da jeg møtte opp på jobb på torsdag 17.04 og rutinemessig sjekket yr.no gikk det opp for meg at jeg ikke kunne la helga forbli ubenyttet. Skautur fikk være skautur, og grytidlig på lørdags morgen kjørte jeg til Gjendesheim. Nøyaktig klokka 09.38 var jeg klar til å gå. Nok engang skulle halve Gjende til pers. Den etappen må fortone seg like frustrerende hver gang man har en topp i sikte samme dag. Men må man så må man, særlig når man er ute etter nye topper, for Kalvehøgda, Tjørnholstind, Besshø og Nautgardstind har man jo vært på mange ganger. Denne gangen var det Surtningssui pluss pluss som stod på planen. Etter småglipping helt fram til Memurubu konstaterte jeg med en viss lettelse at ny smøring ikke hjalp noe særlig. Derfor på med mine kjære feller nesten umiddelbart inn Memurudalen. Sekken var ikke blytung, men tung nok, særlig siden ryggen hadde bært småtung sekk på langtur kort tid i forveien også. Men langt om lenge kom jeg til svingen mot nord i dalen, og der ble jeg utålmodig etter å komme opp i høyda. Varmen var uutholdelig og været perfekt, og nå ville jeg ha skikkelig utsikt. Men jeg hadde et problem, hvor skulle jeg sette fra meg overflødig utstyr som blant annet sovepose, klesskift til natta og maten jeg hadde beregna til morradagen? Jeg er alltid litt paranoid, og i tillegg var avtalen å treffe JPV på teltplassen hans på høyde 1437 over Memurudalen. Jeg var for lat til å orke tanken på å måtte gå forbi knausen og videre ned for å hente resten av utstyret for så å slite meg opp til leiren. Altså bestemte jeg meg for å bære alt på hele toppturen. Det ble en tung og svettedryppende fornøyelse, også suppelert med stor kladdefrustrasjon på Raudhamran. Jeg visste jo egentlig at jeg burde ha venta med oppstigninga også, men det var da ikke så mye opp og ned fra Raudhamran til selve bratta mot Surtningssui. Det gikk i sikksakk på ski så og si hele veien, og kreftene ebbet stadig ut. Oftere måtte jeg ta pauser i solsteika, og enorme mengder drikke var påkrevd. Fikk en opptur underveis da jeg oppdaget en ekstra halvlitersflaske Men de lange bakkene opp tilstortoppen tok jo aldri slutt. Syntes både Store Memurutind og til og med Høgdebrotet virka så fordømt mye høyere enn området jeg befant meg i. plutselig fikk jeg øye på 2302-toppen, og da skjønte jeg at man selvfølgelig ikke kan stole på øyemål. Hvilken opptur! Da måtte jo stortoppen være rett rundt hjørnet, og det var den jo også. Ikke mye antydning til varde, og uventa luftig på høyeste punktet som var fullt av skavler. Surtningssui blir av fotturister rangert som Jotunheimens beste utsikt, og endel mer invidde tindebestigere mener den er oppskrytt. Jeg har sett flere topputsikter som overgår denne, men oppskrytt blir helt feil! For en fantastisk utsikt Jeg storkoste meg og hilste på både gamle og kommende kjenninger på alle kanter. Grupperinga på fjellrekkene var alldeles fortreffelig etter min mening, selv om man ikke får dramatisk alpine topper så tett innpå seg som i Hurrungane og Gjendealpene. Store deler av Nordøst-Jotunheimen er jo rent traust i forhold til disse, men trenger ikke å ha mindreverdighetskomplekser av den grunn. Fra Surtningssui ser man hvordan Jotunheimen er delt opp i mindre delområder av forskjellig karakter på en suveren måte! Ikke klarte jeg å bestemme meg for hvilken topp som så best ut, Besshø, Store Knutsholstind eller Store Heillstugutind...? Men jeg måtte se å komme videre, for i dag var ambisjonene store. Det ble å skli kontrollert ned med feller på for å slippe ukontrollerte rykk og napp som tærer på både fysikk og humør. Blåbrehøene ble dessverre bare rene transportetapper med maks et minutts pause på hver av de. Liker ikke sånt stress, men skulle jeg rekke resten måtte det nesten bli sånn, særlig fordi jeg nærmest slepte meg avgårde. Men en sommer skal jeg tilbake og studere stupene uten å ha forstyrrende skavler å bry meg om. Stor var spenningen før Sørvestre Styggehøbretind, hvordan var den 5-metersegga? Jeg var innstilt på at jeg ikke nødvendigvis kom til topps, men synet av egga var overraskende oppløftende. På trygg grunn kunne jeg bøye meg ned og skuffe snø utfor stupet, og da var det etterhvert bare å krabbe over. Dagens mest spennende topp var i boks Videre var det svært enkelt opp mot Søre Veotind. Koste meg noen minutter der oppe, og drakk opp siste rest av de 6 liter med væske jeg hadde med. Burde jo faktisk hatt et par liter til... Men de kvikka opp, og siden jeg nå skulle sette fra meg ski og sekk litt nedenfor så skulle siste bit mot Austre Memurutind bli en ren koseetappe. Hvilken befrielse det var å få av seg sekken. Med unntak av et litt glatt og bratt punkt som jeg omgikk på tilbakeveien (en enorm omvei mot sør faktisk) så var det problemfritt å komme seg til topps. Austre Memurutind ble nådd ca klokka 20.45. Da var solnedgangen allerede i gang. Det ble litt smårusling på toppen, og Store Memurutind var en mektig nabo. Et flott syn var den sammen med sola som gikk ned nær Galdhøpiggen et sted! På grunn av omvei og sommel tok det sin tid før jeg var tilbake til skia. Da tenkte jeg i all min naivitet at det bare var ei transportetappe ned til 1437-knausen, men jeg glemte jo helt å tenke på kombinasjonen av hard skare, dårlige skiferdigheter og mørket. Det skulle jeg tidsnok få tenke på. Til tross for fullmåneskinn så varjo store deler av området skyggelagt. Jeg strevde med å finne kvisteruta, og rota meg bort i løypespor som både gikk nedover og snudde og ble til fiskebein oppover igjen. Enorm banning var uunngåelig. Var sikkert ikke lett for de som hadde sklidd ned der før meg heller, men det var jeg for sliten og lei til å ofre en tanke. Jeg må ha brukt kanskje halvannen time på alt rotet... Endelig kom jeg ned i Memurudalen, og da kunne jeg ta av fellene. Nå kunne jeg også nyte fullmånen og stjernehimmelen og den uvirkelige stemninga det var å se de opplyste Memurutindene midt på natta. Hvilken godfølelse! Slitet opp til 1437-knausen var en nedtur og prøvelse, men heldigvis glemmer man sånt med en gang det er overstått. Kompisen ble vekket godt over midnatt, klokka mi viste 00.22 da jeg kom fram. For en herlig plass han hadde slått seg til på! Dagen etter opprant med det samme fantastiske været. Synd og skam at ikke dagen kunne brukes på en kosetur til Hinnotefjellet for å sole seg, men vi hadde jo for lengst avtalt med andre at vi skulle på Mark Knopfler-konsert. Han er jo verdt å få med seg, og vi hadde jo tross alt fått i pose og sekk, så klage kunne man jo ikke. Jan Petter hadde kost seg på vestlige Memurutinder, og jeg hadde fått min Surtningssui - Austre Memurutind-tur, så da var alt såre vel Transport etappen ned Memurudalen og over Gjende var av det rolige slaget, og egentlig var det jo svært vakkert. Fråtsinga på Beitostølen var som venta, og fjelltoppsjela hadde for en stakket stund fått fred. Måtte det komme mange flere slike høytrykk i løpet av året!

Kan vel hende folk begynner å bli lei disse rapportene med sol fra skyfri himmel, blank blå hvelving over hvite og sorte fjell. Jeg overnattet baki kassebilen, småfrøs det meste av natta, slo elegant av vekkerklokka da den ringte 05.30 og våknet i 7-tiden. Kl. 8 parkerte jeg et par km nedenfor Spiterstulen og trasket i vei. I sekken hadde jeg en liter vann, et kamera - for øvrig ikke noe mer, ikke en gang et par solbriller. Målet var å komme bortpå skrenten mot Visdalen nær Spiterhøe for å ta et bilde av traséen til Galdhøpiggrennet, som man ser bedre herfra enn noe annet sted. I grunnen ikke lange turen, og en liter vann burde holde lenge i den kjølige morgenlufta. Solbriller var da vel heller ikke nødvendig - hellinga lå jo i skyggen og kom sikkert til å gjøre det det meste av tida til 10. Som vanlig bruker jeg mer tid enn jeg tror jeg skal. Nærmere halv elleve har jeg tatt de bildene jeg skal bore ved Spiterhøe. Ingen leirskole er på vei opp mot Eventyrisen i dag. Ettermiddagsplanen var nemlig å kjøre ned og gå opp på 1914-toppen ovenfor Svellnosbrean og ta bilder av taulag i breisen fra fugleperspektiv. Siden dette ikke ser ut til å skje, kan jeg jo like gjerne tusle litt videre. Det går ned et stykke og så oppover mot nordtoppen på Leirhøe. Skjønt topp og topp ??? Jeg målte p.f. her i tett tåke en gang, og lurer på om jeg i det hele tatt fant riktige skaret? I grunnen en helt meningsløs topp uten spesielle kvaliteter. Videre drar jeg en liten avstikker ut på en skulder helt til venstre. Her er det imidlertid kvaliteter. Veobrean, Hesten, østveggen på Leirhøe og ikke minst den voldsomme skavlen, tar seg godt ut. Denne breskavlen er mye tykkere enn den på Glittertinden, sikkert så høy som på Glittertinden i dennes velmaktsdager. Herlig syn for en skavlelsker som meg. Leirhøe er neste stopp. Sola baker og steker på full effekt nå. Den siste halvliteren går ned på høykant her. Prøver meg litt frempå skavlene for å se, men holder hele tiden god avstand. Er det ikke like kort tilbake fra Veoskardet som den veien jeg har kommet da? Jeg innbiller meg i alle fall det. Rusler ned snøbakken mot Veoskardet. Oj, her var det bratt. Er plutselig veldig glad for at snøen har fått tak og mykt opp overflaten litt. Den vesle røde Sørknausen til Leirhøe besøkes (kan jo ta med litt sekundærtopper i dag), deretter Veoskardet og så skaret ved Veobreatinden. En liten tråd på Fjellforum ga ny interesse til ryggen opp mot platået NV for St. Memurutinden Vest. Rimelig dehydrert og kjei i kroppen karrer jeg meg opp denne bakken til en ny sekundærtopp og så ned at. Snø er drivstoff. Til tross for varmen pakker jeg meg godt inn i hetta for å skjerme trynet mot sol. Veobrean er et eventyr. Så flotte er forholdene at selv jeg klarer å kjøre noenlunde stødige telemarksvinger (og det sier faktisk ganske mye om forholdene). Passe mange cm med halvtørr snø. Skautflye var visst litt lenger enn jeg trodde. Våt snø. Blanke ski. Ingen smøring i sekken. Tørr tørr hals, men alt går og det blir et gledelig gjensyn med bilen etter 6,5 timer - kanskje aller mest gledelig er møtet med en halvannenliterflaske med solo som ligger i forsetet. Nede i Bøverdalen er den tom. Det var en herlig tur, men jeg er nok kanskje litt sær som savnet enkelte skyer. Litt skygge innimellom og litt mer liv i landskapet.

Med de fantastiske værmeldingene så måtte man jo bare på tur. Mayhassen hadde allerede reist inn på torsdag på sine solotokter på eggene. Vi skulle møte han i Visdalen kl 10.00 for en felles tur til Hellstugubreahester og Vestre Memurutinder. Han hadde disse toppene igjen så det passet å ta disse sammen. Vi var flere på tur denne strålende dagen. Ikke alle hadde like store ambisjoner. Håvard og Odd Arne hadde de fleste av toppene så de ville kose seg mer i fjellet denne dagen...ikke så mye slit. Vi møtte Mayhassen på avtalt sted og vi trasket videre inn i dette fantastiske området. Fantastisk å komme inn til breen å se den enorme hvite flaten oppover...ja, for det går oppover!! Ikke en sky på himmelen og helt vindstille. Det var bare å kle av seg og resten av dagen gikk vi stort sett i supertrøye. Praten gikk oppover breen og det ble diskutert og utvekslet erfaringer om forskjellige "skumle" turer! Mayhassen og Håvard har tøffe turer i sikte. Denne dagen riktignok ble vi ikke satt på de store psykiske prøvene...selv om et par plasser var noe luftige. Etterhvert som vi kom opp så langt at vi hadde "Hestene" rett til høyre delte vi oss. Odd Arne, Roar og en til hadde igjen topp 33.0 Nestsøre Hellstugutind. (2255 moh). Håvard hadde en vond skulder og valgte å sove litt i den varme solen på breen. Mayhassen og jeg satte kursen rett opp mellom "Hestene" og pulsen steg igjen ganske høyt på det bratteste partiet. Han hadde mange tøffe høydemetre i beina fra to dagers slit i beina, men var som sedvanlig sterk som en okse og hadde ikke spesielt store vanskeligheter med å følge en kar som nærmer seg 48 år...skulle ønske jeg var 25 igjen gitt!!! Da skulle jeg jaggu testet han oppover der. Men, over til virkelighetens verden. Kom oss opp mange høydemetre og tok en god rast med mat og drikke. Ja, drikke!! Det var viktig denne dagen. Mayhassen hadde med seg 4 liter og jeg hadde vel med meg ca. 2,1 liter. Burde nok ha hatt med meg mer enn dette for jeg svettet som en gris på denne turen. Vi satte fra oss sekkene mellom "Hestene" og trasket videre mot ryggen opp til Topp 15.3 Nørdre Helltugubreahesten (2136 moh). Jeg hadde hørt at det var litt luftig og bratt klyving opp her, men dette var faktisk bare en lek. Vi holdt ut mot sør å fulgte den tørre eggen mot toppen. Jeg hadde vel kanskje kviet meg for dette partiet for noen år siden, men nå var det bare artig klyving. Vi tok noen bilder og rasket på ned på breen igjen mot sekkene. Opp mot topp 15.4 Søre Hellstugubreahesten gikk det radig og vi fikk en fantastisk utsikt mot Gjendealper og Hellstugutinder. Helt rått!! Vi skled så ned på sørsiden og over breen til foten av de Vestre Memurutindene. Nærmere bestemt ved foten av V3. Tror ikke vi brukte mer enn en drøy time på begge "Hestene". Vi møtte Håvard som gned søvnen ut av øynene og sa han var klar for å være med videre på de resterende toppene likevel. En Paralgin måtte til så ble han med. Det var kjekt! Vi hadde en lengre rast før gutta kom ned fra Nestsøre Hellstugutind. Odd Arne hadde alle Memurutindene så han ville tilbringe resten av dagen i solen på breen. Roar, Håvard, Mayhassen og jeg gjorde oss klare for den bratte oppstigningen rett sør for topp Memurutinden V3 (2243 moh). Denne stigningen var rimelig bratt!!! Heldigvis hadde noen gått opp før oss slik at vi brukte sporene etter dem. Vel oppe på ryggen møtte vi tre andre. To spreke danske damer og en annen kar. Flott turfølge han hadde gitt!! Vi gikk videre sammen mot V3. Ganske luftig på eggen ut og opp mot toppunktet. Vi fulgte selve eggen og den var "rimelig" smal et parti. Dette partiet kan riktignok omgås litt ned i siden mot vest. Damene ålte seg over eggen og med stupet rett ved siden mot Memurubreen. Mayhassen sto og ventet ved varden. Den eggen tok han bare i et "jafs". Han trodde vel han var på E18... Nå lå de resterende toppen som perler på en snor....nesten da. Det ble jo litt opp og ned, men hva gjorde vel det når vi hadde en slik dag. Vindstille og varmt på over 2000m. Det var et par punkter på ferden videre mt de resterende toppene.. Er litt usikker på om det er noen timetringer, men kunne ikke ta sjansen å ikke å gå oppom disse punktene. Etterhvert sto vi på topp 93.2 Memurutind V6 (2049 moh). Nå gjensto det bare den lite iøynefallende toppen 93.1 Memurutinden Nord for V5 ( 2005 moh) og tilbake over breen mot V2. Det var et virkelig slit å komme seg opp skaret mellom V1 og V2. Begynte å bli sliten i beina nå. Håvard gasset på og ønsket å ta med seg også V1. Vel oppe på skaret mellom disse, forsvant det lille vi hadde igjen av væske og vi begynte stigningen opp mot V2. Mayhassen hadde V2 så han startet nedkjøringen til pulken han hadde stående nede i Visdalen. Jeg fikk igjen spruten i beina de siste metrene mot toppen....måtte vel være følelsen av at det var siste toppen som gjorde at jeg jeg fikk et nytt gir!! 8 topper. Det er jo brukbart. Fellene ble tatt av nede i skaret og det ble en rå nedkjøring i en SVÆRT bratt fjellside ned mot Hellstugubreen. På grensen den med mine skiferdigheter. Begynte å skli sidelengs nedover på et parti og var redd for å rutsje nedover, men fikk kontrollen igjen.... Videre nedover fikk jeg endelig glede av mine Fischer E109 på 178cm. Makan til svinger har ikke jeg fått til noen ganger før. En herlig følelse å "kose" seg nedover breen med supre snøforhold! En topp dag i fjellet med godt selskap. Kan man ha det bedre!! Kom vel ned til Spiterstulen etter vel 10 timer inkludert gode pauser. Takker alle for en flott tur!

Bedre sent enne aldri... Siden "Fjellfinn" har påpekt at min ortografi har et noget større potensiale, skal jeg prøve å la bildene tale for seg i denne rapporten.....i tillegg skal jeg prøve å ta det litt rolig når jeg skriver, slik at bokstavene havner på rette sted. Har tross alt 4årig lærerutdannelse, så det skulle være en grei sak egentlig.... Nok om det. I høst skulle vi til Bergen for å delta på hundeutstilling med Phil. Som nybakt Viltsporchampion, måtte han ha premiering fra utstilling ettter at han fylte 2 år, og dermed skulle vi avslutte sesongen med en Bergenstur. Værmeldinga for Jotunheimen var bra, og vi dro fra Trondheim onsdag 26 sept. Hadde booket oss inn på Jotunheimen Fjellstue, og der fikk vi et kjempeflott hunderom i andre etasje. Vi ankom Fjellstua ca ved 20 tida på kvelden, og da var det selvfølgelig bekkmørkt. Vi hadde egentlig ikke bestemt oss for hva vi skulle gjøre dagen derpå, men hadde en liten plan om å gå opp på Loftet, som ligger like ved. Etter en liten kveldstur tok jeg en prat med betjeningen, og fikk klar beskjed om at jeg burde gå helt til topps, og gå opp på Piggen. Hvis jeg ikke gjorde det, kunne jeg finne meg et annet sted å sove neste natt....Beskjeden jeg fikk var like klar som været var da vi voknet ganske tidlig torsdag morgen. Soloppgangen mot Hestbreapiggan var et vakkert syn fra rommet, og himmelen var skyfri. Det hadde vært minusgrader på natta, så rimet lå over hele bilen. Vi spiste frokost, og pakket sekken, før vi satte kursen mot Spiterstulen. Bilturen dit var i og for seg en flott nok naturopplevelse i seg selv, og etterhvert som sola kom opp, og vi kjørte innover Visdalen, viste dalen seg med tilhørende fjell seg frem fra sin beste side...tror jeg. På Spiters var det en del skoleklasser, og vi besetmte oss for at vi skulle komme oss avgårde før dem. Sekken ble klagjort, og vi satte avgårde i et tempo som selvfølgelig var alt for høyt. Etter ca 30 min tok vi igjen en klasse fra Askim vg skole, som vi slo følge med videre oppover til det flata ut på vei opp mot Svellnose. Derfra gikk vi alene videre. Været var fantastisk, og som debutant i Jotunheimen, ble jeg overveldet over hvor vakkert det var. Snøkledde hvite fjelltopper i alle retninger, og sola varmet godt. Vi tok oss en liten pause like før toppen av Svellnose, før vi fortsatte videre mot Keilhaustopp. Piggen fremstod i en vakker snødekt drakt, og jeg så at det var en del folk på vei nedover fra toppen. Underlaget var til tider ganske hardt og på vei opp til Svellnose, Keilhaustopp og selve Piggen, måtte jeg sparke beina inn i skaren for å få feste. Jo nærmere vi kom, jo mer imponert og overveldet ble jeg av omgivelsene. Ikke nok med at det var strålende sol, men det var vindstille også.Må ærlig innrømme at lårene var ganske slitne da vi skulle ta den siste "bakken" opp mot toppen, og selvfølelsen ble ikke akkurat styrket da Phil fant ut at han skulle begynne å leke seg. Da vi endelig kom til topps, var vi helt alene, og det i seg selv var en mektig følelse. Utsikten var helt sinnsyk, og vi så Snøhetta langt i det fjerne. Siden det var mitt aller førset besøk på Galdhøpiggen, hadde jeg liten eller ingen peiling på hvilke fjell vi så, men for å si det slik: Vi så samtlige......uansett himmelretning. Etter ca 45min kom de første elevene fra Askim vg skole til toppen, og vi tilbrakte ca 30 min sammen med dem. Vi tok en hel del bilder, og spiste litt, før vi satte kursen tilbake mot Spiterstulen igjen. ca klokka 17 var vi tilbake ved bilen, og nok en gang erfarte jeg at sekken var overfyllt av masse ting som jeg ikke trengte.... Vi kjørte innom Lom for å handle litt, før vi dro tilbake til Jotunheimen Fjellstue, og en treretters...Da vi sovnet , ganske tidlig, var i allefall jeg fylt av mange utrolige inntrykk fra turen. Neset morgen viste seg å bli like vakker som den forrige. Og vi stod opp i rett tid. Etter frokost skulle vi kjøre til Bergen, og turen videre over Sognefjellet ble en opplevelse i seg selv. Morgensola var i ferd med å vekke alle "kjempene" som hadde fått på seg vinterdrakten. Med kameraet i fanget, ble det mange fotopauser på veien, og jeg tror vi brukte nesten 3 timer til Sogndal. Smørstabbtindan var et imponerende syn, og det samme var Fanaråkken og en hel haug med andre fjell , som for meg var, og fortsatt er "ukjente". Det var utrolig deilig å gå ut av bilen i friks morgenluft, 1-2 minusgrader og se at sola fikk stadig mer å si. I etterkant har turen og opplevelsene satt seg fast i ryggmargen, og at vi skal tilbake er helt sikkert. Foreløpig står det en ukes teltur på panen i høst, men hvor har vi ennå ikke bestemt. det behøver nødvendigvis ikke å være så mye topper involvert, men jeg regner med at fristelsen blir for stor til å unngå at det blir noen innslag av toppturer også. Har ikke 100% kontroll på hvilke fjell jeg har "navngitt", så til dere som kan dette, kom gjerne med kommentarer og rettelser.

Denne turbeskrivelsen er fra en litt lite besøkt topp i Vang i Valdres. På folkemål i Vang heter den Hødntind, men på kartet står det Horntind. Etter stort snøfall på langfredag, og videre kalt klart vær gjennom påskeaften våknet vi også opp på 1. påskedag til nydelig sol. Kvelden før hadde vi en vag plan om å gå ryggtraversen fra Tyin via toppen av Hødntind til Jonsker, og nedkjøring til Øvre dalen i Øye. Som nevnt sol ble det, og dermed var det ingen veg tilbake. Halv tolv stod vi klare med skiene på beina oppe ved gamle Tyin Hotel. Med duren av beltebilene fra Eidsbugarden i bakgrunnen, traska vi på feller oppover bakken mot høydene(Kvannegrøberget) sørvest for innsjøen Øyangen. Det morsomme med denne turen er at vi ikke trenger å gå mer enn 15 minutter før vi ser hele Skagastølsryggen i bakgrunnen. Vi har jo allerede startet med det velkjente Tyin panoramaet, med Urdanostind 2157 moh. sentralt. Bare noen få minutter senere har vi også alle toppene mellom Bygdin og Gjende innenfor vår synsrekkevidde. Med denne utsikten nordover, og Filefjell og Hemsedalsfjella i sør, går man egentlig bare å smiler idet en trasker bortover ryggen i et totalt vindstille landskap. Etter en times tid får vi en liten nedkjøring til Yljaskaret, før vi begynner på bakken opp til selve Hødntind. Været skulle etterhvert vise seg å bli skiftende, og selvfølgelig skulle det skje at vi mistet litt av utsikten på toppen av Hødntind, 1454 moh. Toppen som kanskje er den med den beste utsikten av alle toppene på Tyin-Filefjell. Med visshet at vi nå virkelig skulle begynne på den spennende ryggtraversen bortover mot Jonsker, og at sola plutselig bestemte seg får bli med oss, ble humøret straks bedre idet vi skle ned mot topp 1408 moh. Toppen som gir oss en fantastisk utsikt rett ned mot gårdene i Øvre dalen, 600 meter nedenfor oss. Det er også denne toppen som tar seg fint ut når en svinger opp fra Øye langs E16 på veg opp til Tyin-Filefjell. Men kan faktisk ikke se den "virkelige" Hødntind fra Øye, da må man helt opp til Tyinkrysset. Vi sklir videre bortover ryggen, og rekker oppom toppene 1357 moh, 1368 moh og 1347 moh før vi forbereder oss på nesten 800 høydemeter med nedkjøring. Hele denne runden med nydelig utsikt fra Gjendealpene i nord til Høgeloft i sør. Fellene tok vi av rett etter topp 1357, og det var fristende å sette rett ut. Men vi vet at det er flere små og store stup ned mot gårdene i Øvre dalen. Derfor hadde vi nå veien som svinger seg dalsida ned Jonsker i siktet. I starten forblåst hard snø, men etterhvert nydelig puddersnø. I de øverste traversene av vegen valgte vi bare å kjøre rett nedover og krysse vegen. I skogen skulle det vise seg å være puddersnø av aller beste kvalitet i det kalde klare vinterværet. Lenger ned er det for bratt mellom vegtraversene, og vegen ble fulgt på slutten. Dette er en tur som anbefales. Ikke mange som går denne turen. Og en kan lett gå den på vanlige fjellski, da nedkjøringa kan gjøres mye letter på vegen som ikke er brøytet, men som oftest er kjørt opp med snøscooter. Kl 18:00 var vi veldig fornøyde nede ved vegen, og måtte skaffe transport opp til Tyin igjen. Hele turen kan finnes igjen på kartet: ØYE 1517 II Bildegalleri fra turen finnes nederst på siden som åpnes her: http://www.tyin-file....com/?q=node/80

Glittertur til Jotunheimen En etterlengtet påske sto endelig for døren, hvor den startet med en lang kjøretur gjennom de Østerdalske skoger der et nytråkket skispor fra Rena til Lillehammer ventet på meg. 12 000 andre deltakere startet fra Rena og hadde en perfekt start på årets påske gjennom ett hvit og vakkert landskap med norske menn, kvinner og barn som preget kanten av skisporet med nygrillede pølser og energidrikker. Sunniva tok meg mot i mål, med den hviten at lårene mine hadde produsert store mengder melkesyre opp bakkene fra Kvarstad til Sjusjøen. En perfekt restitusjon hadde vi funnet leeenge før jeg begynte å gå i skiløypene fra Rena til Lillehammer. To plasser var bestillt med beltevogntransporten fra Veoli til Glitterheim, og to dager med full pensjon var den perfekte restitusjon på et fint skiløp. Været: Været varierte i liten grad mellom vind, snø og kulde. Temperaturen lå stabilt på mellom 10-15 minus ved Glitterheim Søndag 16.03.2008: Etter å ha hatt en natt i telt ved bilen på parkeringsplassen på Veoli hadde vi meget god tid til å teste nytt utstyr som ble kjøpt inn ved salgsmessa på Lillehammer etter Birkebeineren. Den resterende tiden gikk med til å slappe av, og vente på beltevogntransporten som skulle gå til Glitterheim klokken 16.00 samme ettermiddag. Møtte opp en time før avreise, hvor vi var vitne til relativt tynnkledd personell som skulle begi seg innover til Glitterheim med beltevognen. Ankom Glitterheim etter to og en halv time med beltevogn, og appetitten var skyhøy etter en lang dag med avslapping. Mandag 17.03.08 Jeg våknet relativt tidlig av meg selv, noe som gjorde Sunniva mildt sagt fortvilet. Men vi rakk nå i det minste å pakke sekken, feste feller til skiene og en tur på badet før klokken hadde slått 08.00. Dagens tur var ment som en liten rekreasjonstur i kjente og kjære omgivelser. Alt for ofte besøker man fjellene i en hui og en hast, og vi skulle ikke la denne sjansen til å gjøre det i rolige former gå fra oss. Været var ikke helt som vi hadde planlagt, og med en sur vind fra nordvest og minus 12-13 grader var kulden merkbar. Toppen i dag var Glittertind, men med et pudderlag på halvmeteren på toppbreen i sammenheng med en bratt helning gjorde at vi valgte å snu cirka 150 meter før toppen. Jeg har tidligere vært på toppen 4 ganger, og Sunniva var der i sommer, så det var ikke noe stort tap. Da skyene omsider åpnet seg ved høydekoten på 2250 moh fikk jeg frysninger og gåsehud. Nordavinden fortsatte å piske, men utsikten gjorde turen verdt. Noe som begge av oss reagerte med noe avsky på var at vi så et par skuterspor som var cirka en uke gammel på toppen!! Jeg regner med at det finnes regler for bruk av snøskuter i nasjonalparker, og hyttekjøring, men tror nok de er på feil side av dalen om de leiter etter en topp-hytte. Vi snudde, og jeg rant over breen til Austre Glittertindoksle. Besøket var en av de raske, da Sunniva stod og ventet på andre siden av breen. Etter å ha berørt en ny 2K varde, og en kjapp retur til Glitterheim, ventet en god treretters middag med ørret på oss. Dette var andre dagen uten at Telenor klarte å gi dekning til telefonene, og det varmet meg godt å slippe ”maset” fra verden på utsiden av den kalde og hvite Jotunheimen. Tirsdag 18.03.08 Etter ett par meget behagelige dager på Glitterheim, skodde vi oss med ski, og tok fatt på returen med pakningen på ryggen. Til og med returen hadde vi planlagt med meget behagelige dagsetapper. Første etappe var til Storkroken hvor vi ankom tidlig slik at vi kunne etablere en god biuvakk for natten. Noe jeg ble både negativt og positivt overrasket over var hvordan teltet mitt fungerte med en defekt. Da vi skulle sette opp teltet så spjæra vi den ene teltstangen slik at den var ubrukbar. Selv med tre stenger merket vi nesten ikke at det var noen defekt til teltet, og det må sies å være av en positiv overraskelse. Jeg hadde ikke hatt noe uhell med teltet tidligere, så av ren complacency hadde jeg tenkt hjemme at ”nei, det har ikke blitt ødelagt før, så jeg trenger sikkert ikke en reservestang ved bare en overnatting”. Begge sovnet ved solnedgang, og sjelden føles det bedre enn 12 timer sammenhengene søvn. Onsdag 19.03.08 Begge våknet en time før soloppgang, og fyring med primus, og en varm frokost med kaffe smaker sjelden bedre enn i telt. Pakket ned teltet ved soloppgang, og etter tre timer var vi begge ved bilen. Tekniske detaljer Sted: Jotunheimen: Hvilke fjell: Austre Glittertindoksle (2260 moh) Tilbakelagte kilometer: Rundt 40 kilometer (ikke inkludert beltevogn nei.. *ler)

Med forhåndsbestilt rom og full pensjon på Spiterstulen, bar det til fjells på Skjærtorsdag. Været var ikke akkurat det beste. Verken på torsdag eller fredag, men småturer i skogen, kos i basseng og badstue og et behagelig ferieliv med god mat og no stress var ikke akkurat å forakte. På fredag kveld var det imidlertid meldt om både oppklarning og temperaturer som skulle falle i kjelleren. I tillegg var det fullmåne, så jeg øynet muligheter for en soloppgangstur til Galdhøpiggen. Det ble en liten rekognoseringstur opp i lia i kvitut'n på fredag ettermiddag før jeg køyet samtidig med 2-åringen før kl. 21. Alltid det samme Det slår aldri feil - legger jeg meg i visshet om at jeg har en svært ufullstendig natt foran meg, blir det bare tull og humpete soving. Når vekkerklokka jamrer midt på natta, er jeg aldri klar til å stå opp. Det er alltid det samme! Men det var ingen unnskyldninger (er ofte flink til å finne dem) for å snike seg tilbake til sengs. Ute var det stjerneklart og månelyset flommet over hele fjellsiden. En kald natt og forfrysninger Etter en mild vinter i Sør-Norge, var det nå kulda skulle komme på en snarvisitt. Og jeg som hater å fryse! I etterkant kunne meterologene berette om kaldeste natten så langt i vinter flere steder i Sør-Norge, men det var jeg lykkelig uvitende om der jeg tuslet alene opp gjennom bjørkelia. Snøen og bindingene knirket om kapp mens tankene vandret fra alt til ingenting. Det var jo egentlig ganske allright da, når man først var i gang. Ikke noe stress, god tid - utfordringen var egentlig å ikke gå for fort. Jeg fulgte omtrent ruta mot Juvasshytta, sikk-sakk oppover før jeg rundet opp på fjellryggen øst for Svellnose. Vinden tiltok fra nord etter hvert som terrenget ble mer åpent og utsatt. Jeg befant meg i måneskinnet og kunne ane motlyskonturen av månen der oppe foran meg. Over den neste kammen snøføyka iltert, og i måneskinnet var det en uvirkelig skjønnhet over det hele. Bare man kunne tatt bilder med netthinna. En vellykket fotografering av motivet ville vært så omfattende at jeg vurderte det ikke en gang. Småtrøtt og sløv la jeg ikke spesielt merke til vinden som konstant pisket inn fra høyre. Små snøkorn i en uavbrutt kanonade av mitt høyre kinn, og en litt for åpent hettekant. Ingen god kombinasjon. Det var da det var noe galt ved berøringen mellom kinn og hette at jeg våknet. Dette kan da ikke være riktig? Ryggen mot vinden, votten av - kjenne etter. Stort som et 5-krone stykke var en bit av kinnet omgjort til en hard isklump. Skal si det ble satt i gang opptining av hud og forbedring av antrekket. Dagen virket uendelig langt unna og jeg bestemte meg for å snu hvis det ikke ble mye bedre. Det ble langt bedre, men i ettertid har jeg fortsatt en brun flekk på stedet. En finlandshettelignende lue gjorde det tungt å puste, men ansiktet holdt seg varmt, og opp mot Svellnose var det dessuten mindre vind. Turen forbi Svellnose og over Keilhaus husker jeg lite av. Konsentrerte meg vel mest om å holde så mye av toppen som mulig inne i hettelua, men i skaret mellom Keilhaus og Piggen fosskokte det Drevsnøen hadde det bråtravelt med å komme seg av sted, der den skjøt forbi meg i rasende fart og virvlet ut i et luftig svev over Svellnosbrean. Ny dag og nytt mot Kamp mot trøtthet, kulde og indre spørsmål om hvorfor jeg gjør dette ble glemt nå. En bakke igjen. Og i ryggen: Sikre tegn på at en ny dag var i anmarsj. Oppe ved hytta forsøkte jeg først å ta på dunjakka og sette meg inne i vindsekken, men det var alt for kaldt. Tærne sa farvel den ene etter den andre i raskt tempo. Eneste som funket var bevegelse. Jeg laget ei lita joggeløype rundt på Piggen, men var alt for slapp til å jogge, så det ble en form for lumping. Men for hver runde seg månen lenger ned i vesthorisonten, mens en stadig rødere stripe bredte seg i øst. Ikke blåste det så ille på toppen heller. Gleden over alt som skjedde på kort tid, ga nytt mot. Kulde - Kamerabatterier: 3-0 2 kameraer. 3 batterier, hvorav to så nær kroppen som mulig var klare til handling. 200 mm linse med 2x telekonverter. Autofokusen lette forgjeves etter månen mens batteri tømtes i rekordfart. 5 minutter - kamera1 dødt. 15 minutter senere det samme med kamera2. Kamera1 får nytt batteri og holder heldigvis i 20 minutter til, men så er det slutt. Resten av turen må jeg bare la alt av motiver fare. Prøv å bytte et metallobjektiv i 25 minusgrader og stiv vind, uten handsker: Det biter! Vind og vindstille De enorme kontrastene i fjellet er utrolig fascinerende. Fra nord feier snøfokket med stor hastighet over platået på Keilhaus topp før den står som damp under koktrykk i en enorm stråle ut i lufta. I motlyset ser det ordentlig ullent ut på alle fjellkammene. Jeg velger å skli ned på Styggebrean via brearmen mellom Keilhaus og Svellnose. Nede på breflata ligger det puddersnø. Sola varmer og jeg kjenner ikke et vindpust. Snakk om to ulike verdener! Fra tur til frokost Jeg kjører som krøkke og bruker en del tid ned bratta til Spiterstulen. På Visa like nedenfor brua møter jeg dagens fellestur. De skal gå den såkalte 4-breersturen rundt Galdhøpiggen. De har fått ordnet ekstra tidlig frokost og starter allerede kl. 8. "God morgen, god tur". Noen kommer, andre går. Inne på rommet blir det rask klesskift (stilongsen under goretextbuksa var fortsatt stivfrossen i baken) før familien gikk til frokost. På Spiterstulen er det ca. 20 kalde, og det føles mildt i forhold til der oppe. Det ble ikke mange bildene. Det ble en liten frostskade på kinnet. Men det ble en herlig naturopplevelse som aldri vil bli glemt. Med god samvittighet nyter jeg en rolig lørdag på skitur med 2-åringen, som tilskuere på det fargerike påskeskirennet på Spiterstulen og til sist i svømmebassenget.

Endelig skulle vi få litt godvær...om enn litt kortvarig. Vi reiste fra Gjøvik kl. 0600 optimistiske og glade over godværet. Målet for denne turen var å ligge i telt på Tverråbreen nær Lindbergtind for så å gå på topper utfra denne base camp. Med altfor tunge sekker langet vi ut oppover mot Tverråbreen. Det var rimeligere tøffere med en slik sekk enn en vanlig dagstursekk som vi vanligvis bruker. Knall blå himmel, varmt og vindstille blant disse vakre fjell. Kan man ha det bedre! Snakk om kontraster i forhold til forgående turer denne vinteren. Dette fortjente vi synes jeg. Etter å ha kommet opp brefallet og litt inn på den flatere breen, rett under Midtre Tverråtind, ble det godt å få av seg sekkene. Vi slo opp telt og gjorde oss klare til topptur. Toppene lå badet i fantastisk sol! Endelig! Vi skulle nok ha dratt fra Gjøvik 2 timer tidligere for det var allerede blitt sent på dag. Vi startet litt feil og gikk for tidlig oppover mot ryggen mot Tverråtindene. Vi gikk rett opp sørflanken og fikk det vanvittig tøft. Vi burde ha godt lenger inn mot Lindbergtind og fulgt ryggen opp til høyre her. Opp kom vi etter vanvittig slit. Vi gikk på kryss og tvers og holdt oss så nær steinene som mulig for å unngå eventuell rasfare. Denne bratte flanken går jeg ikke en gang til. Den sugde kreftene ut av oss. Omsider kom vi oss opp på ryggen og mens solen var i ferd med å synke ned i vest. Denne solnedgangen var verdt slitet. Vi hadde kommet oss litt for nærme Midtre Tverråting og måtte forsere opp mot Store. Vindstille og en vanvittig godfølelse etter å ha kommet opp på 2309 moh. Tindene lå badet i et fantastisk lys. Å kunne vi få mange slike dager i tiden framover. Jeg ønsket virkelig at jeg hadde hatt et speilreflekskamera, men fikk noen fine bilder likevel. Det egentlige målet vårt var Svellnosbreahesten, topp 19,3, Ymelstind S1 og S2. Vi nådde disse toppene, men det var blitt seint og lårmusklene var rimelig sure. Det var rimelig tungt på vei hjem etter å ha kommet seg opp på Ymelstind S2. Da så det langt og bratt ut tilbake opp mot ryggen mot Tverråtindene igjen. Heldigvis gikk dette raskere enn forventet og takket være et svakt månelys klarte jeg meg uten hodelykt, selvom det var noe ekkelt ned i skaret mot Lindbergtind. Vi hadde lyst til å gå opp på Lindbergtind, men sulten og trøtte bein gjorde at vi gikk rett ned mot teltet. Var vel ikke tilbake til teltet før kl. var ca. 22.30. En lang tung dag, med godvær blant tindene! Dagen etter var været skiftet ganske radikalt. Fra stille og sol var det nå kraftig vind og snødrev. Dårlig sikt som vi har vært vant til så mange ganger i vinter...Vi valgte å ligge i teltet for å se om det bedret seg. Det gjorde det ikke. Målet denne dagen var Lindbergtindene og Bukkeholstinder, men skjønte jo at dette ikke var aktuelt. Kompisen min, Odd Arne, hadde vært på alle disse toppene så motivasjonen hans var heller dårlig. Likevel og sporty gjort, ble han med meg da jeg ville gjøre et forsøk opp til Lindbergtind. Så nært så måtte jeg gjøre et forsøk tross været. Dro vel ikke avgårde fra teltet før 12-13 tiden og været var svært dårlig. Det var ikke slik denne dagen skulle være...hadde jo sååå mange planer... Vi kom oss avgårde og møtte folk på vei ned skaret ved Lindbergtind. De hadde valgt å snu før toppen pga forholdene. Hardt, litt isete og sterk vind. Likevel så ville vi prøve. Tror ikke Odd Arne var spesielt lysten på dette, men vi kom oss opp i skaret. Her var det nærmest storm i kastene og vi kunne knapt stå oppreist noen ganger. Vi satte fra oss skiene og langet i vei videre med staver mot toppen. Dette gikk overraskende greit likevel og vinden var faktsike svakere oppe på toppen! Vi så faktisk toppen der oppe!! Ny topp i boks. Her hadde jeg nok ikke gjort hjemmeleksa mi god nok og trodde at det var to toppunkter på ryggen. Mens Odd Arne sto igjen på Lindbergtind gikk jeg forsiktig bortover eggen. Dette var en egg ja! Et punkt var rimelig luftig med løs snø på toppen og jeg la meg på magen og dro meg over her. Jeg kom meg bort til enden og tok et bilde østover til Odd Arne. Gufne forhold,- og jeg skyndte meg tilbake til tryggere grunn. Trodde jeg hadde fått meg to topper. Så feil tok jeg altså. Jeg må nok tilbake igjen for å ta den enkle toppen, Vest for Lindbergtind (18.4). Det får bli en solrik dag seinere i våres! Vi kom oss etterhvert ned til skaret og vinden hylte rundt ørene våres. Det var godt å få på skiene igjen og vi akte nedover igjen mot teltet lenger ned på breen. Et par tilfeller av whiteout som hører med! Vi pakket sekkene og koste oss nedover brefallet og ned dalen mot Spiterstulen. Alt i alt,-en flott tur i sol og ruskevær! Gode minner om en fantastisk solnedgang blant norges høyeste tinder!

Sesongåpning Vi både gledet og grudde oss. Endelig en mulighet for å starte 2k-sesongen, men etter en vinter i hi mistenkte vi at formen nok var heller skral. Men - come what may - vi må jo engang til pers igjen! Vi hadde egentlig tygd litt på en Møre-tur, Kyrkjetaket kanskje, men distansen, værmeldinga og kun én dag til disp. gjorde at vi droppet dette. Istedet hadde vi bestemt oss for Bakraste og Fremste Storgrovhø fra Ytterdalssetra, da Roger fant ut at det jo var åpent på Spiterstulen! Og siden vi flere ganger har snakket om de fine snøflankene i sørsida på Stygghø/2200, så ble valget enkelt. Målet var altså en skikjøretur, da med kopplamma Lars og Roger i føringen, og med en gammel bortovertraver som meg slengende etter. Kjentfolk Vi innkvarterete oss på et godt og varmt rom på Spiterstulen på lørdagskvelden, litt i overkant varmt for søvn egentlig. Men etter en pils og litt kartstudier tok vi kvelden, for å våkne til lyden av en rypestegg utenfor vinduet i gråningen neste morra . Opp kl. 7, og en time senere ruslet vi av gårdsplassen i -13ºC, og i stille halvt opplett vær. Idet vi går spotter vi to av ranglerne fra Tinderangling.no. Det er Arne og Turid som har tenkt seg en tur til Heillstuggupiggen, en sær liten topp som er nærmerte beskrevet nærmere her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9770 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697 Etter en meget hyggelig liten prat , jogger jeg etter kopplamma som har tuslet ivegen innover Visdalen. Et blekt lite solstreif stryker et øyeblikk over østspissen på Stygghø, men snart gror det til med skyer nedpå toppene, og ikke lenge etter ryr de første snøkornene ut av frostlufta, men det er temmelig vindstille ennå... Inne i dalen en bit står et gult telt, men skiene står som teltplugger, og det er helt stilt, så der sover de nok fortsatt. Vi tar etterhvert opp i mota innunder foten av Stygghø, for å runde denne mot SV, og så gå til topps standardruta fra Bukkeholsbreen. På motsatt side av Visdalen ser vi Tinderanglerne som små maur på snøen, på veg inn den nå grå og halvdunkle Heillstuggudalen. Tungt ja! Vi tar så rett opp bratta like på nordsiden av Bukkeholsbekken, og går oppå hamrene langs bekkegjelet oppover, til vi omsider kan krysse mot venstre i et bratt snøheng over bekkejuvet, der dette svinger litt mer mot SV og de verste hamrene gir seg. Videre stiger det nå jamt innover mot Bukkeholsbreen. Det ligger 15 cm med fin tørr løssnø oppå snøsåla, så dette lover godt for nedkjøringen ! Vi jabber trottig på, helt til det flater ut et lite stykke mot selve sørflanken på Stygghø. Denne er 35-40º bratt, så vi trenger en 5-minutter før vi gyver løs på de 300 bratteste høydemetrene opp flanken. Her begynner det å blåse en del, noe skiftende retning, men hovedsaklig fra SV. Men vi aner innimellom solskiva gjennom skylaget, selv om snøbyger kommer og går. Bratta var tung . Jeg går først og tråkker spor, eller "medde" som det het på Hedmarken før dagens oppkjørte spor ble vanlig. Vi sikksakker oss opp et større sammenhengende snøfelt. Rasfaren vurderes til liten, ingen særlig skikting kjennes i snømassen, staven synker max 30 cm, og total snødjubde er vel i snitt ca. 70-80 cm, men sikkert med noen litt djupere partier over steinrøysa under. Omsider flater det atter litt ut, men sikten har nå avtatt mye, og alt vi ser er noen magre svarte steinra hist og pist gjennom snøvær og skodde. Gulrot Vinden drar også mer på, og kommer nå fra øst. Lars og Roger ymter frampå om å snu her. Roger er uvanlig sliten, men han hadde nok allerede litt sjukdom i kroppen vil jeg tippe, idet han ble dugelig forkjølet i dagene som fulgte. Men jeg argumenterer med ei fakta-gulrot om at kun 800m og 200hm lenger oppe i skodda venter dagens første varde; Stygghø/2200. Og kun nye 800 m vest for denne ligger Stygghø/2213, altså to 2k så gripende nær... Gulrota funket , og vi labbet så en ensformig marsj videre inn i gråa. Sjøl syntes jeg formen holdt bemerkelsesverdig bra, og følte meg ikke særlig sliten enda. Snart ante jeg et steinra ovenfor oss, som syntes å ligge på tvers av marsjretningen, og antok at dette var røyser liggende langs selve toppegga. Lenger til høyre syntes nå også litt av pynten på høyde 2180 lengst øst på toppegga. Antakelsen viste seg å stemme, og snart svartnet den digre varden på 2200 litt til høyre for oss. Vi pilte så dit, og dagens mål var egentlig nådd! Vinden dreide nå enda mer, og sto nå rett inn fra nord, dundret inn i stupveggen mot Tverrådalen, og rev så med fynd og klem tversover toppegga, der vi svettevåte sto og hutret ved varden . Vinden tiltok kraftig nå. Intet blivende sted med andre ord, så vi hastet bare videre vestover mot 2213. Nå blåste det stiv kuling, og det var godt å ha hetta over hue, og gode lune snøbriller (dessverre hadde Roger glemt sine). Her ble vi alle fort iskalde på henda, så jeg vurderte å dra på stormvotter, men orket ikke stoppe å grave dem opp av sekken. Et sted vagler vi over et avblåst steinra, og i en sideglidning med venstreskia på en sten, så faller fellen av skia mi. Det er kaldt, og fellelimet gyver fullt av snø, så jeg får ikke fellen til å sitte etter dette. Men det er nå kun 300m til toppen, så jeg tar fellen i hånda og klorer meg videre med feste kun på høyreskia. Over laveste bandet før toppen er det i overkant friskt, men brått gir vindkastene seg litt, og vi skimter en lysning mot sola igjen. Under oss mot vest aner vi flekkvis konturene av de NordAustre Bukkeholstindene, og den omdiskuterte PF10/2011 kandidaten nede på vestryggen på Stygghø (diskutert her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8286). Noen bilder tas ved varden, før vi river fellene av skia og pakker snippesken, for så å skli ut i sørflanken mot nedkjøringen og det store hvite intet... Lysteppe Nedtur - i dobbel forstand. Alt forsvinner nå i et mjølkehvitt lysteppe . Det blir bare skrensende å føle og famle seg fram nedetter de mjuke flotte snøflatene. Nesten umulig å se bakken, og idet man stopper, fåes en fallende sær følelse som tidvis gjør at man faller på ræva, fordi kropp og syn ikke har referanser å justere balansen etter. Harmelig óg da, når man endelig i Jotunheimen har mjuksnø på nedturen, noe som ikke skjer så altfor ofte ! Det letter ikke før vi er halvveis nedatt i den bratteste delen av sørflanken, på anslagsvis 1850 moh. Lars ryker da ut som en rakett, og er snart nede på flatene mot breen igjen. Roger slipper seg ut i halvstore svinger, mens jeg tar det som vanlig noe mer med ro, og klorer meg med korte svinger i krik og krok nedatt - men moro lell! Derfra går alt radig. Vi suser utover det nå litt slakere lendet, og kaster oss til slutt utover fonnkantene på motsatt side av Bukkeholsbekken enn der vi gikk opp. Artig dette ! Snart krysser vi selve bekkeløpet i en djup bue ned mellom kantskavlene, og så gjenstår kun dalføret tilbake til Spiterstulen. Vi holder høyden litt oppunder sida i Stygghø, for å gli lengst mulig ut langs dalen, før vi følger Visas elveleie til gards. Ikke av de lengste turene dette, men en 7 timers tur og 1100hm føltes akkurat passe for et vinterblekt og utrent legeme. Men jeg vet jo det snart kommer verre utfordringer enn dette...

Alenetur til 2K topper, men med selskap til Trollheimen.. Sted: Jotunheimen og Trollheimen: Hvilke fjell: Fremste Storgrovhøe (2253 moh) og Bakarste Storgrovhøe (2259 moh) Storhornet (1589 moh) Været (Lørdag): Pent ved frem til klokken 13.30 da det begynner å snø på toppen av Bakarste Storgrovhøe. Temperatur ved bilen ved start var minus 1 grad. Blåser litt på toppen, men ikke av noen nevneverdig grad. Sikten blir redusert på veg ned, i motsetning til blå himmel på veg opp. Lørdag 01.03.2008: Etter en natt i sovepose i bilen, ble jeg vekket av en tidligere avtalt telefonsamtale fra Mayhassen. Atomsilda og Mayhassen skulle møte meg denne morgenen for å låne et par ski av meg. Etter et kjapt møte ved overnattingsplassen min, dro jeg til Heimsætren hvor jeg traff en hyggelig bonde som måkte parkeringsplass til bilen min ved broen som skiller R55 og Heimsætren fra hverandre. Min første solotur siden mitt besøk i Rondane i høst. Etter å ha gått på et par små smeller var intensjonen min med denne turen å finne tilbake til min opprinnelige motivasjon for fjellvandring. Tidligere denne uken hadde jeg gått Öppet spor på Vasaloppet. De som kjenner til Vasaloppet vet at det er et løp som består av mye staking. Om du tar et stavtak annenhver meter (noe som ikke er langt fra sannheten), hadde jeg tatt rundt regnet 45 000 stavtak på mandag. Etter å ha sprengt fjorårsrekorden med 1 time og 48 min, var jeg noe tom i skuldre og kropp da jeg begynt å komme under Skjellhåmaren der jeg krysset bekken. Motivasjonen for hele fjellturen var noe dalende ved dette punktet, og jeg satt meg ned på en stein og tenkte flere ganger over hvorfor jeg gjorde dette mot meg selv. Tok frem flaska med vann og lunsjpakka mi. Drakk noe vann, spiste noe mat og ringte Atomsilda for å høre deres status på bestigning av Gråhøe. Under denne samtalen satt jeg en deadline for å være på toppen til 14.00. Motivasjonen flatet ut på bunn. En god halvtime etter denne pausen og til fots oppover den bratte steinura steg motivasjonen min på nytt. Etter å ha studert kartet hjemme, og vurdert mine skiferdigheter, var fottøyet truger på denne toppen. Jeg angret ikke et sekund da jeg stod og slet gjennom nysnø gjennom den bratteste bjørkeskogen jeg noen gang hadde møtt på. Tyngre høydemeter skal man lete lenge etter. Fra bunnen av skogen og til toppen av Fremste Storgrovhøe viste GPS’en min 4 kilometer i lengdemeter, og antall høydemeter gått, var 1530. Man trenger kanskje ikke kunne utlede relativitetsteorien for å kunne si at det var en jevn og mektig stigning til toppen. På toppen, alene, med hånda på toppvarden, det mektige synet at Galdhøpiggen rett foran meg, reiste hårene seg på kroppen min. ENDELIG forstod jeg hvorfor jeg gjorde dette. Fikk tatt bilder av Galdhøpiggen og omliggende fjell før jeg traska videre til Bakarste Storgrovhøe. På toppen av Bakarste Storgrovhøe ser jeg at de mørke skyene som preget Sognefjellet tidligere på turen hadde forflyttet seg kjapt på de 15 minuttene (tror jeg) jeg brukte mellom toppene. Snøen var i luften, og det fristet egentlig ikke å fortsette til Storgrovtinden. Fikk gjort de vanlige ritualene med håndspålegging av varden og bildetaking. Returen til bilen gikk smertefritt og jeg var i mål etter 7 timer, 49 minutter, og mye mental trening. Turen over Lomseggjen var friskt i minne, og den hyggelige overraskelsen til Jørn med Cola etter endt tur husket jeg ekstra godt. Derfor bestemte jeg meg for å møte Gråhøebestigerne med Kvikklunsj og Cola i etterkant av deres lange tur. Tror nok de var glade for at jeg kjørte et par mil ekstra denne dagen. Søndag 02.03.08 Etter å ha kjørt tilbake til Oppdal på lørdagskvelden var denne dagen duket for en fin søndagstur til Storhornet (1589 moh). Bilen ble som forrige gang parkert ved Festa, og jeg og Sunniva var kledd opp med ski, vindtette klær, ryggsekk (med termos, kakaopulver og lunsj), GPS og godt mot. Værmeldingen var positiv og det var egentlig ingenting som kunne ødelegge denne turen. Etter å ha passert hyttefeltet som nesten strekker seg til toppen av skogbåndet, ser jeg skyer som trekker inn fra det fjerne. Det var jo meldt noen få snøfjom til lunsj, så dette skal nok ikke bli noen utfordringer. Vi går med jevnt tempo mot toppen, men det er først når vi kommer til kanten av breen mot toppen at sikten reduseres betraktelig og vinder øker i styrke. GPS’en viser at det bare er igjen 120 høydemeter og 600 lengdemeter til hytta. Sikten blir til stadighet redusert, og merkestikkene forsvinner i det hvite teppet av snøfokk som har blitt dannet. GPS’ en viser hvor hytta er, og det er kanskje den beste varme drikken jeg har smakt på lenge jeg får inne i den lune hytta. Sunniva trivdes ikke helt de siste meterne mot hytta, noe som jeg skjønner godt. Inne i hytta hører vi ikke en lyd av vinden, og håper i det minste at den har løyet til vi skal gå. Etter å ha spist lunsjen, tatt et bilde, pakket sekken og fått på oss klær gjør vi oss klar til returen. Håpet var at vinden hadde løyet, men ideet vi åpner døren ser vi at vindstyrken har økt enda mer. Går krokrygget til toppvarden, legger hånden på den, og konstaterer at det er Kuling styrke på vinden. Sikten har ikke blitt noe bedre, og vi bruker noe tid på å navigere oss gjennom det hvite teppet av snø og snøfokk til vi kommer til skogbåndet. Læringen er kanskje den at vi ikke alltid skal stole hundre prosent på værmeldingen.. Askogvoll

Lysten på tur er alltid tilstede og sjekking av værmeldinger ble hyppig gjort i forrige uke. Da det så ut som om det skulle bli store muligheter for godt vær på søndag ble avgjørelsen tatt. Dyrhaugsryggen skulle bestiges! Askogvoll kunne ikke være med, men det kunne Mayhassen! Hurrungane var et ukjent område for han og jeg synes det var topp å få med han inn i dette fantastiske fjellområde. Dyrhaugsryggen har stått på lista over topper jeg skulle besøke, men det ble lovlig seint før det ble en realitet. Topptur i november! Tøffe saker tenkte jeg. Jeg var på fortoppen i 1989 og hadde dengang ikke i mine villeste fantasier trodd jeg skulle gå videre på denne kvasse ryggen! Vi kjørte mot Sognefjellet og var overrasket da veien var åpen da vi kom. Dette ga oss ca. 45min tidligere avgang fra Turtagrø. Været var helt topp, fullstendig vindstille og klarvær. Vi la i vei fra Turtagrø kl. 08.10. Vi tok peiling rett på ryggen etter vi hadde krysset broa over elva. Greie forhold til å begynne med og ikke altfor mye snø. Etterhvert ble det mye verre. Kjerr og isbelagte steiner under snøen gjorde det ekkelt å gå. Jeg var jo spent om jeg ville klare å holde et tempo som var akseptabelt for en råtass som Mayhassen. Jeg gjorde det jeg kunne for å holde farten oppe og vi svettet som griser opp de første bakkene. "Heldigvis" sliter Mayhassen med et kne som er litt vondt,-noe han måtte ta hensyn til. Dette bremset han noe og han holdt vel "søndagsturtempo" regner jeg med. Han kunne vel parkert meg når som helst uansett! Han er jo nesten 25 år yngre så det skulle jo bare mangle! Steinene var glatte og det var tungt å gå helt til vi kom opp i 1900 meters høyde. Vi sleit oss opp de ca 1200 høydemeterne og sto på fortoppen etter ca. 3 timer. Vi hadde gått i skyggen hele tiden, men nå møtte vi solen og et fantastisk skue utover Hurrungane. Mayhassen ble imponert og formelig siklet da han så over på Skagastølstindene og videre utover Dyrhaugstindene. Konsistensen på snøen var nå en helt annen. Vi kan sammenligne det med veggene i en frysebooks. Vi tok på oss stegjern og fikk fram isøksa. Jeg hadde på forhånd hørt at Dyrhaugsryggen hadde flere luftige og spenstige passasjer og da jeg så videre bortover ryggen, må jeg si at jeg trodde det ville bli litt for tøft for meg. Det var fortsatt vindstille og optimale forhold denne dagen for nettopp en slik ryggtravers på vinterstid. Mayhassen likte seg godt og vi la i vei mot første toppen....Stegjerna satt som lim og vi følte oss rimelig trygge og komfortable med disse. Hadde nok hatt store problemer å klare turen uten disse. Vi kunne ikke slappe av for mye fordi vi ville helt tilbake før det ble mørkt. Det ble mye artig klyving over ryggen og jeg følte jeg mestret forholdene og at jeg hadde kontroll. Det var meget luftig og smalt enkelte partier da vi omtrent hele tiden fulgte toppeggen. Dette må jeg si var den spenstigste turen jeg har vært på! Innrømmer at jeg var redd et par ganger. Mange punkter var utfordrende og meget luftige. På en plass der Mayhassen hoppet ned fra en steinblokk datt termosen ut av lomma på sekken og forsvant ned i stupet mot Skagastølsdalen. Kast i kast nedover og ble borte i en bresprekk.... Vi ville ikke ut den veien.... Vi fortsatte og og jeg måtte jo følge Mayhassen...Da vi sto på Søre Dyrhaugstind (2072 m) hadde vi brukt ca. 5 timer, ble det kun en kort pause med fotografering og litt prat angående Berges skard og over til Nørdre Midtmaradalstind. Mayhassen hadde nok lyst til å prøve seg videre, men der var jeg klar! Ikke idag. Det ville blitt for spenstig på denne korte dagen i november. Jeg synes uansett det hadde vært spensitg nok og vi skulle jo tilbake over den samme luftige ryggen. Mayhassen valser vel over disse toppene i en fei seinere tenker jeg. Må si det at kona mi var engstelig og hadde nok helst sett at jeg holdt meg vekk fra tøffe tinder på denne årstida. Hun ringte da vi var midt på ryggen og lurte på hvordan det gikk. Hun mener vi er gale...og det er vi jo selvfølgelig. En ravn fulgte oss et stykke på veien tilbake og ventet kanskje på en godbit.... Mange plasser med klyving skulle jeg ønske jeg hadde noe lengre bein. Mayhassen har en fordel her. Man får klare seg som best med de man har. Vi begge storkoste oss på turen og det var nok en anderledes og fin opplevelse også for Mayhassen. Måtte forøvrig tre ganger opp på varden på Store Dyrhaugstind pga fotografering! Der var det rimelig luftig ja. Fikk en vanvittig godfølelse da jeg igjen sto på fortoppen og kunne se meg tilbake. Vi hadde vært konger på Dyrhaugryggen idag!! En av grunnene til at jeg elsker disse turene er at jeg da virkelig føler at jeg lever!! En meget lærerik opplevelse og jeg hadde iallefall en god følelse av mestring! Når jeg har klart dette, kan jeg klare ganske mye blant toppene i Jotunheimen. Takker Mayhassen for en kjempefin tur og godt samarbeid. Håper på en tur sammen en annen gang. Prosjektet sitt for han derimot drive med alene tror jeg! Han har et gir, evner og en gnist få andre har. Vi kom tilbake til bilen etter ca. 9t30m og det begynte å bli mørkt. En burger på Lom fikk nå tennene til å løpe i vann. Kanskje blir det flere turer før jul... :

Fra parkeringen på Leirvassbu tok Bjørn og jeg beina fatt i retning Gjendebu. Etter nedre Høgvagltjønn (1400m) tok vi av på stien mot Olavsbu, men tok så til venstre langs sydsiden av Langvatnet. To karer fisket på vannet med robåt - det så riktig så idyllisk ut. Vi regnet med at de holdt til på den vesle hytta som ligger utpå tunga som stikker ut i vannet - den vi nettopp hadde passert. Det var grått i været, men humøret var på topp. Endelig skulle vi få tatt denne toppen! I 2006 satt vi nemlig sammen med Langbein Rise og Rødtopp på en steinhylle like under toppen (på vestsiden under toppen) og hutret i gråværet. Svartmosen var sleip og vi hadde ikke tatt med taustumpen (også kalt 5-meter'n). Stemningen for å fortsette var da altså ikke like ivrig i teamet. Blondies febrilske argumentasjon om at det bare var å klyve litt sånn...og litt mot høyre...og vips! så var vi oppe...ble avbrutt av et utbrudd fra Rødtopp: "Oooops! Et regndrypp! Hun hadde til og med fanget det i hånden og så fornøyd på det. Retur-argumentet var uomtvistelig, og det bar til Olavsbu... Men ei denne gangen, nei! Nå skulle vi til topps. En kort stund gikk vi i kanten på breen under Skarddalstinden - men vi snodde oss raskt opp på nordryggen av eggje i ura. Husk - det var juli måned - men mot toppen hang istappene og nysnøen lå mellom steinene. Litt morsom småklyving og så sto vi ved toppvarden. Dette var virkelig en flott egg - vi fulgte den videre ned mot øst og svingte så tilbake mot Langvatnet - og så tråkket vi tilbake til Leirvassbu. Dagen etter gikk vi opp på: Store Rauddalseggje Se turbilder fra begge turene på www.mitandi.com Klem - Christin

Ment som en liten statusrapport fra Midtre Jotunheimen. Etter en overnatting på Olavsbu, skulle standarveien herfra opp til Sjogholstinden prøves. Været var bra, men det lå tydelig en del snø i høyden. Jeg lar bildene tale denne gangen, bare legger til en ny og nyttig erfaring; å gå med staver var ubetinget positivt. Både hjalp det i motbakkene, ga balanse i ura og ved hopping over gjørmedammer og bekker, og var ikke minst kjempefine å ha når jeg vasset i snø på etterhvert noe smal egg. Kunne sondere underlaget med stavene. Til slutt: Ved returen avlaster stavene knærne enormt. Jeg brukte totalt 6,5 timer fra Olavsbu - til toppen av Sjogholstind - ned samme vei - Fondsbu, og var ikke særlig sliten i knærne, selv om leggene var kjørte. (Totalt 3x5 min pause, var ikke stort. Treningen det siste året har hjulpet enormt.)

Fredag: Vi var ein gjeng på 6 frå NTNUI Ski og Fjellsport, som skulle på bretur. Eller som vi sa på turmøtet: "Blir det fint vær, så kan vi vel lure oss opp på ein topp eller to"... Ved avreise Trondheim på fredag var vermeldinga for Sognefjellet veldig lovande for laurdag formiddag, men kl 14 skulle det skye til. Difor vart det fatta vedtak om "alpin start", og vekkerklokka vart stilt til 0500 etter middag og litt småprat om ruteval. Laurdag: Det var ein kald trekk i min ende av teltet alt før vekkarklokka kima, og eg var glad for at det var på tide å stå opp og komme seg igang. Og lykke! Rett nok var det kaldt å gå ut for å pisse i stilongsen, men himmelen var skyfri og månen kasta skuggar! Frukost, pakking og slikt vart overstått, slik at vi var klar for avmarsj litt over 6. Første utfordring Alt ved parkeringa på Krossbu møtte vi dagens første utfordring. Brua låg demontert for vinteren, og steinane i elva hadde kragar av is! Det siste ein ønskjer ein kald septembermorgon er å bløyte sko og sokkar før turen er igang, men over måtte vi og over kom vi tilslutt. Med ein stadig lysare himmel over oss, dukka meir og meir av kvite Hurrung-fjell opp etter som vi vann høgde opp mot Leirbrean/Bøverbrean. Eit vakkert syn i morgonsola! Oppe ved breen slo vi raskt fast at det såg greit ut å gå utan tau. Litt oppe på breen, i konversasjon over kartet, vart vi og einige om dagens rute: Travers av dei Søre Smørstabbtindan, med ein avstikkar på Gravdalstinden, det heile avrunda med ein familie Bjørnar om veret tillet det. Som sagt, så gjort: lett trav over breflata, med fotopausar etterkvart som sol og tindar dukka opp. Sørvestre Smørstabbtinden Omlag kl 9 nådde vi toppen av denne lette, men flotte toppen. Forholda var perfekte på breen, og like flotte på toppane og ryggane; Tørr nysnø på tørr stein. Ingen lumsk is som lura i ura her nei! Toppfoto vart teke med sjølvutløysar, og vi fortsette ned i skaret mot Søraustre for ein rask rast. Her var det ly, sol og eit og anna lemen. Sjokolade og varm toddy gjekk ned på høgkant, før vi fortsette over skaret, og opp langs den imponerande vindgryta under "vesle Gravdalstinden" Gravdalstinden Vi kom opp på ryggen mellom Gravdalstinden og Søraustre Smørstabbtind. Og følgde ryggen bort til vesle. Her tok vi ned på breen, og stakkatogjekk oss opp snøbratta ganske nære ryggen. Vidare var det grei skuring til topps, og fleire toppfoto. Utsikta fra Gravdalstinden er imponerande! Det syntes tydeligvis og eit ravnpar som sat på toppvarden då vi kom. Under oss stupa det bratt ned på breen og vidare ned i Gravdalen, der isen låg langs land. Falketind kneisa i det fjerne, allereie med ei linseforma sky som ein kalott over seg. Søraustryggen Vi gjekk så tilbake samme vegen som vi kom, og fortsette over Søraustre Smørstabbtindan. Lett opp til 2033, og så vidare. Her vil den observante bibellesar dog oppdage at ein liten gul trekant har teke residens. Denne vart i forskjellige stilar forsert av halve turfølgjet før fjerdemann oppdaga ein stor og laus stein. Han venta diskret til det var klar bane, og så for steinen flygande ned mot breen. Etter denne vesle vekkaren tok vi på hjelmen, og vi kunne fortsetje meir eller mindre udramatisk ut ryggen. Men i aust kraup skyene nærare og nærare. Storebjørn Vi kom greit ned på breflata igjen, og bestemte oss for å prøve på Storebjørn sjølv om himmelen tetna til, og vinden auka litt på. Den vanlege vegen opp til like under "tutten" som stikk opp på ryggen, no på god veg inn i skyene. Her skal eg innrømme at eg hadde mest lyst å snu, sidan eg ikkje er kjempefan av toppar og uver, men vi enda opp med å sele oss opp i tau og all slag krimskrams og kom greit til topps. Her var det jo overraskande nok lite å sjå, så vi kom oss like raskt ned igjen. Ned igjen på breflata til Smørstabbreen tok vi ut ein kompasskurs litt vest for Kalven og labba i veg inn i grauten. Vi tilbakela omlag to kilometer inne i han, før vi endelig kom ut under skylaget nede ved nordvestfoten. Herifrå og ned til innsteget var det berre å spasere, og vi fekk eit lite stykke følge av to lemen som må ha hatt ein striare tur enn oss. Etter kursen å dømme må dei ha komme fra Sørvestre Smørstabbtindan eller der omkring, og hadde kurs ned mellom brevatna under Leirbrean. Vi kan vel ikkje seie oss noko anna enn nøgde med så god uttnytting av finveret. Det var berre Storebjørn av toppane vi ikkje besøkte i sol. Dette burde og illustrere kor raskt veret skiftar i fjellet, det er jo ikkje så langt frå austraste av dei søre smørstbbtindane og over til Storebjørn...

En lei forkjølelse hadde barrikadert seg i kroppen og ville ikke ut, men en slike værmelding som var i slutten av forrige uke kan man ikke la være å handle etter, så lenge man greier å stable kroppen på beina. Med svært moderate turplaner i bagasjen dro jeg med fullpakket bil til fjells tidlig torsdags morgen. I Lom møtte jeg Coni og sammen kjørte vi til Spiterstulen. 27.09.07 - et Breventyr! Spiterstulen var fylt opp med leirskoleelever som denne dagen skulle få en drømmedag til Galdhøpiggen. Håper virkelig at alle koste seg og at dem ikke gikk og ergret seg over slitne bein, såre føtter, manglende mobildekning, fravær av MSN e.l. Naturen hadde i alle fall lagt alt til rette, med melisglasur på toppene, fyr i dallyngen, nesten vindstille og sol fra skyfri himmel. Vi lot leirskoleelevene få ha Galdhøpiggen i fred og ruslet alene opp mot Svellnosbreen hvis nedre brefall også er kjent under navnet Eventyrisen, et fullt fortjent navn. I sommer har jeg i "yrkes" embed besøkt en god del av Jotunheimens brefronter, og ingen av dem er i nærheten av Eventyrisen hva spennende formasjoner angår. Legg på litt nydrysset hvitpudder og beinhard blåis etter en streng natts frost. Vi brukte 2-3 timer i brefallet, lette opp et par formasjoner og jeg knipset noen bilder mens vi rett og slett storkoste oss. Videre hadde vi ikke noen store planer. Coni ville på Midtre Tverråtinden. Jeg innså etter hvert under heftige hosteanfall og lunger som vrengte seg etter mer luft at dette ikke var dagen for fysiske utskeielser for mitt vedkommende. Jeg satt på Solskinnstoppen i strålende sol mens Coni tok en avstikker opp på Midtre Tverråtinden. Deretter tok vi på tauet, ruslet opp på fjellet rett sør for Svellnose, bare sånn for å få førstehåndskjennskap til en vanlig oppgang fra Svellnosbrean når man vil kombinere denne med Galdhøpiggen. Turen ble avsluttet med en overraskende flott avstikker ut fjellryggen over brefallet. Her kunne alt av tårn og skulpturer betraktes i fugleperspektiv. 28.09.07 - Tverrbytnede, en bortgjemt idyll Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt. Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede. Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu. Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder. Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja! Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser. Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag). Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen. 29.09.07 - Familien kom, og så kom gråværet Hadde egentlig bare planlagt tur 2 dager, men værmeldinger kunne tyde på at været skulle holde seg litt lenger. Ordnet det derfor slik at Julia og Linn Thersese kom over på fredag kveld, for å ta en tur på lørdagen, og tur ble det. Linn Therese syntes kanskje teltnatta i Leirdalen var kald, men sov seg tappert gjennom. Med den nye dagen, var også godværsfølelsen borte. Riktignok var det sol og blå himmel, men en ilter og isnende vind kjølte voldsomt. På Leirvatnet dannet det seg skumtopper og innen vi nådde Langvatnet var det helt tydelig at det kom en truende front fra sør. Den hadde allerede "spist opp" Knutsholstinden. Vi snudde, men rakk ikke helt tilbake til Leirvassbu før vi ble spist vi med, men det var også en tur som hadde sine øyeblikk. Linn Therese strålte dessuten av glede da hun kunne spasere over skaresnøen som lå flekkvis og spredt over landskapet. Lemen - merkelige kamikazevesener I Leirdalen er det utvilsom Lemenår i år. Dem piler hit og piler dit, spretter opp fra hull og forsvinner i hull. Greit nok det, men litt mer uforståelig er tilsynelatende meningsløse vandringer. Noen som har gått på isbre her? Hva er det man gjerne finner der? Lemen, lemen, lemen, lemen, lemen og kanskje et reinsdyr. På toppen av Tverrbottinden var snøflata perforert av små lemenspor - så man skulle tro det var tusenvis av dem. Hva skal de dit å gjøre? Det samme innover på breflata ved Søre Illåbrean. Ved fronten på Svellnosbrean gikk et lemenrikt spor rett inn i breisen. Sporet gikk innover på snøen og rett ut på steile, blanke blåisen. På Tverrbottinden gikk sporene omtrent utenfor skavlkanten mot øststupet. Ingen høydeskrekk her nei! Er dem så dumme? Ser liksom for meg et lemen på full fart inn i brefallet, plutselig kommer det ut på isen. Ops! Skli. Og vips nedi en kald, våt, dyp, mørk sprekk. Men det er kanskje ikke så farlig om man blir fuglemat eller brefyll? Utsiktene er sikkert ganske dystre lell når man er høyfjellslemen i et lemenår. Kommer et par bilder etter hvert.

Klokka var 00.30 natt til fredag og jeg dro i brekket på bilen ved nasjonalparkgrensa i Veodalen. Ved min høyre side satt dama mi, heretter kalt Beibi Snupp. Termometeret viste -5 grader. Vi rev syklene fra taket og trådde innover dalen i måneskinnet som lyste opp Glittertinden og dalstroka hitafor. Nesten romantisk ble det... Ved ankomst Glitterheim startet jakten på en ledig seng. Intet visste vi om hvordan DNT`s selvbetjeningssystem fungerte her og prøvde nøkkelen i alle låser vi fant. Den passet ikke i noen av dem. Vi bannsatte DNT, tankene sterifet innom filmer som Fritt vilt og Ondskapens Hotell og da vi endelig fant en åpen dør i en liten hytte var det jo litt spennende å se hva eller hvem som skjulte seg innenfor. Vi listet oss inn så stille det gikk an med stive fjellstøvler og isøkser klatrehjelmer "mykt" landet i tregulvet i den lille hytta. I hytta lå det et annet par og de hadde nok ikke vente å besøk kl halv to om natten men var ikke fiendtlige på noe vis. Kl 5 bar det i veien igjen. Klokka sa i fra at det var på tide å komme seg opp og bruke dagen godt. Vi smøg oss opp av lakenposene, pakket om sekkene, tok frokosten i handa og kl 6 startet turen i retning Veotindane. Det var fortsatt intet dagslys men måneskinnet gjorde det greit å gå stien ned til Veo og vi gynget oss over hengebrua. For å få sola nakken tidligst mulig valgte vi å følge DNT-stien til Hestbekken, krysse denne og komme oss fortest mulig opp mot Styggehø. Sola nådde oss igjen omtrent ved 1800moh-kurven og vi fortsatte på denne høyden på nordsiden av Styggehø. Vi havnet dessverre nede i noen løse og kronglete morenerygger og -daler på vei mot oppstigningen mot de Nørdre Veotindane og følte at vi hadde bommet litt på veivalget for dette tok lang tid. Utsikten mot dagens topper var imidlertid enorm men siden visjonen var å plukke alle Veotindane og alle Styggehøbreatindane fikk jeg en anelse av at dette kunne bli drøyt. Skulle jeg bære rundt på det forbanna tauet uten å få brukt det nok en gang? Videre gikk det veldig greit opp til det bratte klyvepunktet mot Nørdre Veotinden. Vi så ned på breen mellom denne og Nørdre Styggehøbratinden og bestemte oss for at vi senere kunne krysse denne der den var flat og tilsynelatende sprekkfri og komme over på nordvestkanten av Nørdre Styggehøbratinden. Men først skulle vi over de Nørdre Veotindane. Vi gikk rett på eggen og havnet rett mot en 3-4 meter høy vegg som skrånet ca 70-80 grader innover. Det gikk en slags renne på 15-20 cm litt på venstre del av veggen og jeg så raskt at dette måtte være eneste muligheten hvis vi skulle gå rett på og bestemte oss for å prøve. Etter mye prøving og feiling på tildels små og snødekte hyller, soping av snø i sprekker, banning, sværting, neglesprett, rockefot og fandenivoldsk stahet kom jeg meg endelig over kanten og opp og følte meg ganske tøff. Må innrømme at denne passasjen følte noe utsatt underveis på dette føret. Nå var det Beibi Snupp sin tur. Hun hadde hatt god tid til å studere fottak og grep og til å grue seg og motivasjonen var noe under middels. Jeg fikk hengt en 400cm båndslynge ned fra en stein så hun hadde litt ekstra å dra i og spratt opp som Catwoman herself. Videre var det greit over Nordre Veotind og til neste klyvepunkt før topp SV for Nørdre Veotinden. Klyvepunktet føltes ikke fullt så utsatt men det var en del løs stein så vi smøg oss grasiøst og kattemykt oppover og tross snø og istendenser på den siste hylla på venstresiden kom vi oss opp etter litt prøving og feiling. Vi hadde nå brukt såpass mye tid at vi slo fra oss SØ og SV Styggehøbreatinden. Forbanna tau. Ja-ja, vi får ta det som trening! Veien videre i retning Store Veotind var grei og vi valgte å følge ryggen til der breen i østflanken sluttet og gikk og skled ned til på snøkanten til der moreneryggen går nordvestover gjennom styggehøbrean. Breen over til Nordre Styggehøbreatinden virket for oss greiest og tryggest å krysse fra moreneryggen til nordvestkanten av denne. Vi så en stor gleppe oppunder Store Veotind og hadde heller ikke oversikt over forholdene der breen er brattest mellom "Store Veo" og "Nordre Stygg" så vi ønsket ikke å gå opp der. Over "Nordre Stygg" var det ingen utfordringer og da vi kom til brepassasjen mellom denne og Store Veotind memorerte vi fra Bibelen til Helgesens at vi kunne holde noen meter ovenfor det smaleste og vi gjorde så. Jeg stauret skaftet på øksa nedi snøet før hvert skritt og det virket knallhardt helt til vi hadde igjen ca ti meter til steinene på østryggen til Store Veo men da ble det plutselig MYE mindre motstand og slushy følelse under øksa. Vi rygget og fortsatte stauringa nedover breen igjen og kom over på "hardstauret" underlag muligens forbi en snødekt gleppe. Opp til Store Veo var det greit og utsikten fra toppen er formidabel i alle retninger. Å gå rett ned nordsiden virker for meg hasardiøst men jeg vet at noen her har gjort det før... Vi valgte å kutte ut Søre Veotind dels fordi ryggen direkte virket tidskrevende under dagens forhold, dels fordi vi ikke hadde kjennskap til breen hvis vi skulle gått til Styggehøbreskaret og dels fordi undertegnede hadde vært der før, den gang med anmarsj fra Hesttjønni ovenfor Memurubu. Hjemturen ble en hyggelig tusletur i egne fotspor over "Nordre Stygg" og direkte ned i Veodalen noe vest for høydepunkt 1810moh. Til tross for mye løs ur ned her virket dette raskere enn å gå over Styggehø. Det viste seg også at Veo var så liten at vi kunne steingå denne ca halvveis til Glitterheim og tok dermed innersvingen og sparte noen hundre meter. I Veodalen så vi en reddhare som hoppet fra oss og verdens sinteste lemen kjøre bob på bare fotsålene i en meterlang isrenne før den elegant tok seg inn igjen. Beibi Snupp og lemenen skrek begge nøyaktig like høyt da de oppdaget hverandre og personlig trakk jeg meg sindig tilbake. Vel tilbake på Glitterheim fikk vi hytta for oss selv og dette var behagelig etter 12 timers tur med et par tekniske opplevelser, uavbrutt sol og ubeskrivelige naturinntrykk. Da var ikke DNT så verst likevel... Dagen derpå gikk vi opp og ned til Ryggjehø. Min mest komfortable 2k-topp så langt. Sol og idyll første 1,5 timene og deretter kom skysystemene jagende inn fra sørvest og minnet oss nok en gang om at i sommeren 2007 må man passe på når man har sjansen.... Takker til eaa og nils for info om muligheter til brekryssing i området tidligere i sommeren. Busken

Vi var syv personer fra fjellgruppa på Blindern som skulle rundt Knutsholet, helst ved å gå ryggene. Knutsholet er formet som en hestesko som åpner seg i nord. Holet huser en krympende bre. I kilometer er det ikke langt rundt, men terrenget er bratt og krevende. Knutsholet er en del av det området som blir kalt for Gjendealpene, fjellområdet mellom innsjøene Gjende og Bygdin. Da vi gikk fra Gjendebu, var klokken halv fem på ettermiddagen. Det var sol og varmt. Første mål var å komme opp til Nålene, hvor vi endte opp med å rangle litt. For å komme rundt Knutsholet via ryggene på en helg kan man ikke bruke tid på sånt, men det visste vi ikke da. Vi kom oss på Nordre nål før det ble mørkt og slo leir noen hundre høydemeter nedenfor. Neste dag var kjølig, og utover dagen ble det enda kaldere, etterhvert begynte det å snø lett. Tåke drev dessuten inn fra vest. Da vi var kommet inn i selve Knutsholet (se kart), gikk vi opp på Nørdre skarvflytinden/2073 ved å gå rett opp mot øst litt sør for toppen. En ganske artig topp, da den ligner en stor, erodert knokkel, ihvertfall sett fra sør (bilde nedenfor). Derfra er det bare å rusle bort til Midtre skarvflytinden/2154, men å komme derfra til Søre skarvflytinden/2210, er litt verre. Kan man rappellere, er det visst en smal sak, man må bare ned en 15 meter pga. en hammer. Vi som ikke hadde erfaring med den slags (et par oss var klatrere, så det gjaldt ikke alle), måtte finne en vei rundt. Daniel, som var den mest erfarne blant oss, forsøkte å finne egnede nedstigningsmuligheter. Blant annet står det i litteraturen om dette området at man skal gå litt tilbake, altså nordover, fra Midtre og så ned i vest. Utsatt klyving. Ett av stedene Daniel prøvde, var en renne. Han tok av seg sekken underveis i renna for å undersøke lenger ned. Plutselig hørtes et lite ras, en merkelig stump lyd. Det var sekken som hadde tippet over og var på full fart vei ned. Den forsvant utfor og var snart ute av syne. Kanskje tapt. I den lå det telt, sovepose, mat, kokeapparat, osv. Daniel var derimot ved godt mot. Han var ganske sikker på å finne den igjen bare vi fant en vei ned. Til slutt oppdaget vi en vei ned, jeg tror vi hadde gått en 300 meter nordover da vi så et felt med lysere fjell og stein, et felt som strakte seg nedover mot sør på vestsiden av fjellet, dette utviklet seg snart til et slags hyllesystem. Her var det tidvis utsatt klyving, men tross alt ikke verre enn at vi kom ned med mellomstore sekker på ryggen. Så bar det oppover igjen, vi skulle jo opp på Søre. Men før vi gjorde dette, gikk noen av oss for å finne igjen Daniels sekk. Daniel var sikker på hvor den hadde falt ned, og etter kort tid fant han teltet med ytterposen opprevet. Det gav håp. Mens noen søkte nedover, gikk han oppover. Etter bare kvarter fant han sekken også. Topp! Nå kunne vi gå videre. Vi gikk oppover igjen, opp mot ryggen mellom Midtre og Søre. Det hadde ved dette tidspunktet begynt å snø, dessuten blåste det tidvis godt. Snøen la seg bare såvidt, og den kom og gikk, akkurat som tåken. På det beste hadde vi noen kilometer med sikt, på det verste bare et par hundre meter. Altså ikke så ille, men fordi klokken var blitt nesten 18, spøkte det for vårt mål om å komme oss rundt Knutsholet via ryggene. Etter et veldig spennende parti med utsatt klyving på ryggen mot Søre, så vi denne toppen foran oss. Den kom og forsvant i tåken, snøen hadde lagt seg på ryggen i øst og det så veldig bratt, sleipt og rasfarlig ut (bilde nedenfor). Videre mot selve Skarvflytinden/2250 virket det vel så utsatt, et inntrykk forsterket av snø, tåke og det faktum at vi allerede hadde hatt en lang dag og at det skulle bli mørkt innen tre timer. Spørsmålet var om vi skulle gå ryggen videre bortover? Hvis ja, måtte vi belage oss på å gå så langt at vi kom oss forbi Austre Leirungstind og et stykke ned i Leirungsdalen. Hadde vi god nok tid? Når jeg ser på kartet nå, virker det fullt mulig å slå leir mellom Skarvflytinden og Austre, problemet er eventuelt vann, men siden det lå litt snø her og der, ville det jo gått på et vis. Men der og da vurderte vi det slik at vi burde gå ned fra ryggen mot øst, gjennom det åpne området mellom isbreen, og heller ta Tjønnholsoksle/2145 (som er såre enkel) og gå ned til vann 1636 og slå leir der. Vi valgte å gjøre dette og var fremme 21.45. Neste dag gikk vi langs stien mot Svartdalen og tilbake til Gjendebu. Turen var dermed over. Vi hadde gått Knutsholet rundt, men dessverre ikke via ryggen. Likevel, turen var tidvis spennende nok. På lørdag hadde vi en 12-timers dag, så den var vel fysisk også bra nok. Neste gang skal vi disponere tiden annerledes, dessuten satse på rappell fra Midrte skarvflytinden, på det sparer man kanskje så mye som et par timer.